En pause på fjellet

Motivasjon, min kreative drivkraft, jeg undrer hvor den har tatt veien. Om ikke jeg har viljestyrken ved min side, om ikke jeg klarer å fullføre det mest verdifulle prosjektet jeg noen gang har startet, hva klarer jeg egentlig da?

Jeg har så altfor mye fritid. Usunt mye. Hvorfor prioriterer jeg bort så mye av denne verdifulle tiden på tull, når den kunne blitt brukt på å jobbe meg ferdig med det manusprosjektet som jeg i utgangspunktet var så stolt over da jeg først satte i gang, det eneste som de siste ukene har fått meg til å føle meg produktiv på et vis. Om usikkerheten og pessimismen tar over mitt sinn, hvordan kan jeg da leve med meg selv?

Drømmene fører meg tilbake til snøen og de vakre fjellene, mens jeg prøver så godt jeg kan å finne inspirasjon, få tilbake min indre motivasjon, dyttet jeg trenger for å kunne brette opp ermene og ta pennen fatt.

Forrige helg fikk jeg meg en pause fra alt som er, fra uka som gikk. Ei uke hvor jeg konstant har grått, ei uke hvor han og jeg har kranglet i frustrasjon, ei uke hvor jeg knapt har sovet og vært så langt nede at jeg i et vondt øyeblikk mistet all tro på at jeg noensinne vil komme meg på beina igjen. Som store deler av fjoråret, hjemsøker mørket meg igjen og igjen med dette ønsket om å synke ned i jorden, lukke øynene og aldri våkne igjen.

Som en reddende hånd, så jeg på invitasjonen, initiativet, som en gyllen anledning til å få alt sammen på avstand for en liten stund, før realiteten omsider ville dra meg tilbake til mørket igjen. Sammen med Julien og to av hans kolleger, dro jeg derfor på tur til Pyreneene forrige helg for å få kjenne på frisk luft, snødekket landskap, latter og smil. En helg i det spansk-franske fyrstedømmet Andorra, som er en to og en halv times kjøretur fra vårt hjem. To netter i en koselig liten ferieleilighet med fin utsikt mot snøkledde fjell. Jeg så frem til disse tre dagene hvor det ikke lenger ville gjøre vondt å være våken.

Om (det danske konseptet) hygge kan defineres med andre ord enn kakao, pledd og peiskos, vil jeg si at våre planer for oppholdet i Andorra er en fin beskrivelse av den følelsen, atmosfæren, det man gjerne forbinder med danskenes hygge. Vi skulle spille brettspill, hygge oss med spekefat og kalde småretter på fredagskvelden, raclette på lørdagskvelden, med vin fra vingården til vår venninnes far. Vi så frem til en lørdag hvor lek i snøen skulle stå i fokus, med akebrett og snøballkrig, alle fire hadde vi et enormt behov for å slippe løs våre indre barn og kjenne adrenalinet strømme gjennom kroppen.

Det var så fint å komme frem den fredagsettermiddagen, at jeg nesten ikke klarer å finne et godt nok ord som beskriver nøyaktig hvor glad og lettet jeg følte meg. Nesten som en nyforelskelse i selve livet, jeg omfavnet den gode følelsen og smilte tilfreds over å endelig kunne senke skuldrene og ha noe å se frem til. Vi åpnet ei flaske vin og lyttet til loungemusikk, mens vi smurte kanapeer og laget små spyd med hvitløksmarinerte oliven, små mozzarellakuler og cherrytomater.

Vi spilte et brettspill jeg aldri hadde hørt om, deretter et annet som jeg heller ikke hadde hørt om, før vi gikk over til en gjettelek som gikk ut på å lytte til filmmusikk og gjette hvilken film lydsporet tilhørte, eventuelt også komponistens navn. Fra å drikke vin til maten, gikk vi videre til å drikke likør til kaffen og nøt den søte smaken av medbrakt konfekt til dessert, før vi sent på natten trakk oss unna for å sove bort de neste åtte timene.

Lørdagens eventyr i vinterlandskapet vil jeg fortelle mer om senere. En fortelling som inneholder både et møte med et hundespann, en iglo og flere timer med god stemning på akebrett.

Meksikansk mat, spa og natt på hotell i Andorra

Vi våkner til en regnfull lørdag morgen. Ned pakkes ekstra klesskift og badetøy i en felles bag, før en litt over to timer lang kjøretur fører oss videre til Andorra, hvor vi har reservert en natt på fire-stjerners spahotell, Roc Meler, i Canillo-området. Et nødvendig lite avbrekk fra arbeid, fra bryllupsplanleggingen og alt det andre som vi for tiden styrer med på daglig basis. 

Andorra, det bittelille fyrstedømmet som ligger sammenklemt mellom Frankrike og Spania i fjellkjeden Pyrénéenne, et fredelig land med et innbyggertall på rundt 77 000, hvorav største del av befolkningen består av innfødte andorranere (med katalansk som morsmål) og spanjoler, men også portugisere og franskmenn.

Bilturens siste time fører oss ut på smalere veier og videre oppover i høyden, over fagre fjell og flotte trær farget i høstens varme nyanser, gjennom den franske landsbyen Ax-les-Thermes, et populært sted for vintersport og spaturisme, videre over landegrensen, til et overskyet Andorra, hvor regnet fosser ned og vinden blåser kraftig.

Andorra overskyet

Vi sjekker inn på spahotellet, men sliter med å finne parkeringsplass, da hotellet ikke har flere ledige plasser og hele gaten allerede er full av biler som står parkert på rekke og rad på et mindre lovlig vis. I mangel på en bedre løsning, gjør vi som alle andre, vi parkerer bilen helt i enden av gata og krysser fingrene for at det vil gå greit.

Hotellrom

Hotellrommet er stort og gir oss en fin utsikt over det robuste fjellandskapet, et landskap som snart vil bli dekket i snø, store mengder puddersnø, til glede for alle skientusiastene som snart vil strømme til.

IMG_20191103_210302

Lang tid tar det ikke før vi skifter til badetøy og tar heisen ned til spaavdelingen for å benytte oss av hotellets svømmebasseng og boblebad. Streng beskjed får vi om at badehette og flip flops er pålagt, inngangsprisen er dessuten 10 euro per person, selv om man er gjest på hotellet.

mde

En ettermiddag med plasking i bassenget og avslapping i boblebadet, deretter et lite kvarter i dampbad og ti minutter i badstu, før vi vender tilbake til rommet for å dusje og pynte oss litt for kvelden, en lørdagskveld som vil bli feiret på den meksikanske restauranten La Adelita i sentrum av Andorra la Vella, landets hovedstad.

Canillo boblebadet

Før vi kjører ned til hovedstaden, en tjue minutters biltur unna Canillo, tar vi oss en liten drink på hotellets irske pub. Jeg bestiller en forfriskende eplecider, og titter ut vinduet på fjellandskapet som nå har blitt totalt mørklagt på denne tidlige novemberkvelden.

Irsk utested

Vår lille lørdagskveld i Andorra avsluttes over en frozen margarita og det som restaurantmenyen omtaler som nachos XXL, en enorm porsjon nachos med fire ulike typer langtidskokt marinert kjøtt, etterfulgt av tacos de cochinita pibil, autentiske tacos slik dem lages i den meksikanske delstaten Yucatan.

Nachos XXL

Den spansktalende servitøren som ikke snakker annet enn nettopp spansk, spør om vi har lyst på kaffe eller dessert, vi takker nei, selv om jeg egentlig har lyst på (tres leches) kake. Lykkelig er jeg over dette øyeblikket, vår lille fiesta på en restaurant vi definitivt vil vende tilbake til om vi en dag skulle ta oss en ny tur til Andorra, måtte det være for å leke i snøen, slappe av på spa eller handle tax-fritt. 

Tacos Andorra

Etter måltidet tar vi oss en liten spasertur gjennom byens gater. En nattehimmel blottet for stjerner, bare gatelys og byens belyste dekorasjoner danner kontraster til alt det bekmørke, men Andorra sover ikke. En mor og hennes lille sønn spiller ping-pong over et bord på uteserveringen til en kafé i sentrum, en mann og kvinne omfavner hverandre ved kirketrappen, ei jente sitter alene på en benk i en paviljong og prater i telefonen. Vi titter inn vinduer og observerer mennesker på barer og restauranter, selv ønsker vi nå å krype til køys, pakke oss godt inn i de myke hotelldynene og nyte følelsen av å sveve på en marshmallow som dufter av nyvasket sengetøy.

(sjekk gjerne ut mitt forrige innlegg fra Andorra, desember 2017)

Andorra nattehimmelen

Andorra natt

La Adelita

Meksikansk

Canillo