På tur i Pyreneene og et lunsjmåltid som minnet om den gang da…

Vi våknet opp til helgens første lørdagsfrokost hos den bitre eieren av vårt utvalgte overnattingssted i Pyreneene. Etter å ha lyttet til hennes sure stemme fortelle sine “skrekkhistorier” om tidligere gjester og om barn som er forferdelige bare fordi de er, vel, barn, styrtet vi kaffen og appelsinjuicen og trykket i oss siste matbit før vi trakk oss unna. Av en eller annen grunn bestemte vi oss for å dra ut på en to timers fottur i skog og fjell, selv om ingen av oss hadde pakket riktig utstyr til denne helgeturen.

I stedet for å være godt skodd med fjellsko, gjorde vi nøyaktig samme tabbe som alle de fjollete turistene som i år erstattet all-inclusive og paraplydrinker med skog og mark på innenlandsferie. Vi dro ut på tur iført bare shorts, t-skjorte, tynn genser og Nike-sko.

Busker fjell

I mangel på riktig turutstyr hadde vi i det minste lest oss noenlunde kloke på lokal terrenginformasjon, og valgte til slutt å følge et av områdets enkleste turløyper (tilpasset nybegynnere, småbarn og mennesker med dårlig helse). Opp bratte bakker, langs grussti og stabilt terreng, mellom enorme mengder ormeblader og bjørnebærbusker, opp i høyden gikk vi, for å nyte den fine utsikten over Pyreneene.

Ormeblader

Lyden av kubjeller kunne høres i det fjerne, og dyrene kunne vi såvidt skimte der de beitet i fjellene, langt unna den smale turstien vår. Bortsett fra kyrne kunne vi ikke se et eneste levende vesen, med unntak av noen tykke slimete brunsnegler som sakte beveget seg bortover det våte gresset, fuktig etter en regnfull natt.

Tøysete, spurte jeg Julien om han kunne spist dem, han som er fransk og tross alt er glad i hvitløksmarinerte escargots (snegler med hus). Æsj, brunsnegler kunne jeg aldri rørt, aldri, sa han med en grimase som uttrykket vemmelse på høyt nivå. Også jeg ble kvalm av min egen spøk, der jeg observerte de store brune sneglene snegle seg forbi.

Magesekken begynte etter hvert å rumle. Siden vi befant oss bare et lite steinkast unna Lourdes, kjørte vi etter endt fottur ned til byen for å spise lunsj på restaurant (ikke snegler). Vi hadde i utgangspunktet sett frem til å besøke den ikoniske Helligdommen Notre Dame de Lourdes, men kunne ikke vært mer uheldige med timingen, da området var stengt for vedlikeholdsarbeid.

Sultne som vi var, etter to timer på tur, trasket vi rundt fra gate til gate, på jakt etter et spisested med gode anmeldelser, greit prisnivå og mat som ikke serveres med pommes frites og sidesalat. Restaurantvalget falt til slutt på den baskiske Piment Rouge, hvor tørket chili pyntet vegger og tak, og dekorasjoner i Baskerlandets farger, rødt og grønt, prydet lokalet.

En servitør ledet oss til et bord hvor vi ble sittende og mimre tilbake til fjorårets fine ferietur til franske Bayonne og spanske San Sebastian, nydelige Baskerland med sine flotte strender, deilige mat og sjarmerende røde og grønne hus.

Å reise tilbake til San Sebastian virker som en fjern drøm i disse tider hvor det å krysse landegrensene er alt annet enn fornuftig, noe som gjør savnet etter pinchos og baskisk cider enda større.

En karaffel med sørvestfransk rødvin ble servert foran oss på bordet. Fra menyen valgte Julien en risotto med blekksprut, selv bestilte jeg svinekjake med rødvinssaus og tagliatelle. Til dessert delte vi et stykke Gâteau Basque, mandelmelbasert kake med deilig vaniljekrem.

Svinekjake

Jeg minnet Julien om da vi i fjor feiret fødselsdagen min i Bayonne og kjøpte Gâteau Basque fra et pâtisserie i sentrum. Et kakestykke med vaniljekrem, et annet med fyll av kirsebær og krem. At vi den dagen klarte å spise både en fyldig frokost, etterfulgt av et lunsjmåltid på tapasbar og to kakestykker fra konditoriet, og til slutt et fire-retters måltid på en fin restaurant i Biarritz, alt sammen på én og samme dag, er meg et under.

Gâteau Basque

Etter å ha spist oss fornøyde på lunsj og kake, spaserte vi gjennom gatene i Lourdes og tilbake til bilen. Vi fortsatte ettermiddagen i rovfuglparken Donjon des Aigles, i ruinene av et gammelt middelalderslott. Vi var kommet for å se parkens spennende fugleshow, og vi ble definitivt ikke skuffet!

Mer om det i neste innlegg.

Corrur

 

Matglede og hyllest til Sørvest-Frankrike

For litt over to år siden, omtrent samtidig som dette lille bloggprosjektet mitt så dagens lys, pakket vi sammen alle våre eiendeler og forlot Paris til fordel for det franske sørvestland, en landsdel kjent for sin viktige rolle i flyindustrien (Airbus) og sin riktig så særegne aksent (som utrolig nok har blitt kåret til landets mest sexy), men også kjent for å være et paradis for vinelskere som meg selv. Mine personlige sørvest-favoritter finner man i Bordeaux og Bergerac i vest, Cahors og Gaillac i sentrum, Limoux og Corbières i øst, Collioure i sør.

Foie gras

Sørvest-Frankrike, nærmere bestemt Gers, er også kjent for å være hjemstedet til den internasjonalt kontroversielle gourmet-retten Foie Gras (fet gåselever/andelever). En rekke andre spesialiteter basert på and og gås har også sitt opphav i sørvest, slik som gryteretten cassoulet som enten kommer fra Toulouse, Castelnaudary eller Carcassonne, det opprinnelige opphavet en evig krangel byene i mellom.

Andeconfit og magret de canard (andefilet) spises det mye av her i sørvest, sistnevnte serveres gjerne med saus av honning eller med skogsopp. I Baskerland er dem kjent for sine tomatbaserte retter med tilsatt fransk chili (piment d’Espelette), deriblant den deilige kyllingretten Poulet Basquaise og piquillos farcis i deilig tomatsaus, spansk paprika fylt med enten geitost, tunfisk eller torsk.

Der Toulouserne lager iskrem, makroner og alt som lages kan av søte fioler, er det valnøttbaserte kaker og desserter som er den store lokale stoltheten i Périgord. I Bordeaux er cannelés (karameliserte småkaker med rom og vanilje) selve symbolet på byen, mens Baskerland har sin egen lokale stolthet, den kirsebærfylte kaken som så enkelt heter Gâteau Basque.

Fiolmakroner

Min første matopplevelse i Sørvest-Frankrike vil jeg aldri glemme, mitt første møte med Toulouse og et måltid delt med ingen andre enn meg selv, alene endte jeg opp på den trivelige lille restauranten Le Dahu i sentrum av la ville rose. Til forrett fikk jeg foie gras med sjøsalt, servert med det beste valnøttbrødet jeg noensinne har smakt, etterfulgt av min aller deiligste cassoulet, myke bønner, smakfull pølse (saucisse de Toulouse) og en andeconfit så knasende utenpå og så mør innvendig, en bedre cassoulet har jeg fortsatt, to år senere, til gode å finne.

Cassoulet

I over to år har vi bodd i det franske sørvest, to år hvor vi har reist på helgeturer til landsbyer og småbyer i nærområdet, skapt minner og blitt kjent med de lokale spesialitetene basert på råvarene som produseres i nærområdet, oppskrifter som har gått i arv fra generasjon til generasjon. Disse skjulte skattene som gjemmer seg på små restaurantkjøkken og i lokale butikker, er en av de største grunnene til at både Julien og jeg elsker å reise rundt i det flotte sydvest. Vi elsker å besøke ulike spisesteder og fylle bilens bagasjerom med spiselige suvenirer fra Baskerland, Gers, Languedoc, Tarn og hvor enn vi nå reiser på kulinariske helgeeventyr.

Piment d'Espelette

Skulle man reise på besøk til byen Agen, vil man smake både kaker, syltetøy og likør basert på svisker, i Baskerland og da spesielt i landsbyen Espelette, er det som nevnt chilien ved samme navn som krydrer opp både matretter på restauranter og sjokoladeplater, ost, patéer, matoljer og alt annet som tilbys i lokale épiceries.

I byen Pau er det godteri som produseres, ovale godsaker med et mykt ytre og hard mandelkjerne, sjokoladefylte coucougnettes (som faktisk også betyr testikler på fransk). Rart navn til tross, disse er et must når man først har tatt seg en tur til byen kjent for sitt vakre slott fra renessansens tid.

Agen, Pau og Espelette er bare tre av mange eksempler på steder som har sjarmert meg og mine smaksløker.

Jeg, som stadig forelsker meg i nye deler av Frankrike via magen, der høydepunktene for disse turene som oftest omhandler å nyte spennende smaker på små spisesteder eller handle ferske råvarer på lokale markeder.

Matglad som jeg er, alle mine sanser elsker å feriere her i landet hvor enhver by har sin egen ost eller sitt eget bakverk og mer enn nok av kortreist vin, hvor alt smaker vidunderlig og (omtrent) ingenting koster skjorta.

Ostemarked

Tell ikke kalorier, for i Sørvest-Frankrike får man det best om man lever som lokalbefolkningen, les bons vivants, mennesker som setter pris på god vin, god mat og gode tradisjoner.

IMG_20191111_095322_230