Vår tur til Barcelona: Gleder, skuffelser og kunsten å gå seg vill

Å besøke samme sted på ny, oppleves omtrent som å være der for første gang, når man reiser sammen med mennesker som er totalt forskjellige fra dem man reiste sammen med forrige gang.

Å være skrivekurs-deltaker på tur sammen med en gruppe kvinner hvor utflukter til diverse turistattraksjoner, samt lunsjpauser, allerede er flettet inn i kursplanen, gir selvsagt en totalt annerledes opplevelse enn det å reise sammen med kjæreste og svigerforeldre.

Med kursplan, bli-kjent cocktails, søken etter inspirasjon fra forskjellige hold, grubling og diskusjon, skribling av notater, informasjon, ekskursjon, ja, første tur til Barcelona var en terapeutisk, inspirerende og selvrealiserende opplevelse.

Andre tur til Barcelona, handlet mer om å avslutte året sammen med dem jeg er glad i, og nyte det å bare være i denne fine storbyen, i fred og ro, uten en hel rekke med gjøremål å krysse ut.

Vi var fremme i Barcelona rundt halv tre på ettermiddagen, etter en fire timers kjøretur fra Frankrike. Rastløse, etter å ha sittet rolig i bilen i timevis, ble vi ikke værende på hotellet lengre enn nødvendig før vi slang på oss jakke og sko, og dro ut for å utforske Barcelona. Julien ville besøke Montjuic (oversatt; “jødefjellet”) for å ta taubanen opp til toppen og beundre utsikten over byen og byens havneområde.

Jeg som har helt ekstrem høydeskrekk, får omtrent panikkanfall bare av tanken på å ta taubane, så jeg tok heller beina fatt og spaserte hele veien opp til toppen. Dette høres kanskje voldsomt ut i teorien, men veien opp var faktisk ikke så lang og slitsom som jeg hadde forestilt meg…På vei ned, derimot, endte jeg opp med å gå meg vill, sammen med pappaen til kjæresten min, som ikke ønsket at jeg skulle vandre på egenhånd i de mørke kveldstimene.

Han ønsket dessuten å ta flest mulig bilder av solnedgangen, taubanen, og taubanen i solnedgangen, og vi endte dermed opp med å bli såpass distrahert at vi havnet på feil sti og endte opp med å gå motsatt retning fra hvor vi egentlig skulle gå.

Forrige gang jeg var i Barcelona, gikk jeg meg også vill. Da sammen med en annen kursdeltaker. Også den gang var det fotografering som var skyld i at vi endte opp med å fomle rundt i blinde og havnet på feil sti. Sånn kan det gå.

Som vanlig, fant vi veien tilbake til våre reisefølger, og alt endte godt til slutt. Dagen derpå lo vi av hele situasjonen, og vips, så var alt glemt.

Dagen derpå, var der derimot en stor skuffelse som ventet oss i det vi ankom det jeg synes er det fineste i hele Barcelona; Park Güell.

Halve parken var under renovering – deriblant den fargerike mosaikk-muren/benkene som jeg tok flere ti-talls bilder av forrige gang jeg var på besøk.

I tillegg hadde parken såpass mange besøkende akkurat der og da, at neste gruppe ville ikke få slippe inn før fire timer senere. Dermed ble det ingen besøk til den fargerike delen av parken. Ingen bilder av mosaikk i alle regnbuens farger. Ingen mosaikk-salamander. Ingen mosaikk-trappetrinn. Vi får ta det igjen neste gang.

I stedet vandret vi gjennom den delen av parken som er gratis for besøkende, og endte opp med mange fine bilder likevel.

Denne gang, uten å gå seg vill som en konsekvens av å gjøre noe kreativt.

(Julien tok bilder fra taubanen, siden høydeskrekken min holdt meg unna den)

taubane

storby utsikt

(bildet under var det jeg som tok…tror jeg)

palmer utsikt

(jeg tok bilde av at kjæresten min tok bilde av pappaen sin)

bilde av et bilde

(Bilder fra den delen av Park Güell som alle har adgang til, uten betaling)

park barcelona

park guell

palmetrær

barcelona arkitektur

sommerkjole

barcelona by

gaudi hus

spania

 

Advertisements

Nyttårsaften i Barcelona – og tapas med en fransk touch

Er det ikke utrolig hvor fort tiden flyr når man har det gøy og ikke behøver å bekymre seg (riktig enda) for alt arbeidet som venter på kontoret, så snart de deilige fridagene er over?

Er det ikke deilig å bare kunne sette seg inn i en bil og kjøre av sted til et nytt land, og oppleve nye, spennende ting sammen med dem man er glad i?

Sliten, trøtt og absolutt ikke klar for å rydde og vaske den nedstøvete leiligheten som har stått tom gjennom mesteparten av høytiden, har jeg valgt å overse alt støvet og heller tredd på meg den herlige pysjen jeg fikk til jul og dratt et pledd godt over meg i sofaen.

Å besøke Barcelona på ny, sammen med helt andre mennesker enn dem jeg opplevde byen sammen med forrige gang, var en herlig opplevelse. Hverken svigers eller kjæresten min hadde noensinne vært i Barcelona  før, så jeg tok på meg guide-rollen og ga dem en liten omvisning. Dette skal jeg fortelle mer om i neste innlegg, da jeg heller velger å fortelle spesifikt om nyttårsaften i denne omgang!

Gjennom hele oppholdet fikk vi over tjue varmegrader, sol og blå himmel. Å kunne gå kledd i sommerkjole og tynn strømpebukse fra morgen til kveld, var en deilig følelse som jeg ikke har kjent på siden, vel, siste uka i Oktober. Jeg bor jo tross alt i Sør-Frankrike, og ikke i Norge. Så vinterklima, nei, det har jeg ikke følt så mye på de siste årene.

Vi vandret fra aveny til aveny, gate til gate. Den kjente basilikaen Sagrada Familia er fortsatt under konstruksjon , men har begynt å se enda mer fortryllende ut enn det den allerede var, da jeg besøkte Barcelona i fjor sommer. Gaudi ville vært stolt, hadde han fortsatt vært i live og sett hvor mange mennesker som kommer til Barcelona årlig for å beundre hans verk!

Med reservasjon hos en fransk-spansk restaurant, var vi alle klare for en gastronomisk og spennende kveld. Kvelden i forveien spiste vi tradisjonell spansk tapas på et annet spisested – en restaurant jeg definitivt kommer til å besøke igjen (Caramba Tapas, i tilfelle du lurte). Vi var så oppslukt i deilig mat og drikke at vi glemte å ta bilder. Mobilkameraet ble derimot godt brukt på nyttårsaften, for å dokumentere alle de fantastiske smårettene vi fikk servert også denne gang. Denne gang var det tapas med en fransk touch som stod på menyen.

Servitører fra Spania og servitører fra Frankrike, serverte oss fantastisk mat og drikke, vitset og tok seg tid til å prate med oss (og shotte med oss). Restauranten (Sensi Mezzanine) var fullbooket og svært travel for kvelden, men servicen var effektiv og vi kunne ikke bedt om en bedre opplevelse.

Som en fin avslutning på et ganske så turbulent år, dro vi deretter videre for å se fyrverki-showet ved “den magiske fontenen” (fontana magica).

Det føltes godt å kunne si farvel til 2017. Og for denne gang…på gjensyn, Barcelona!

(bildene under: Sagrada Familia)

sagrada familia

basilika

arkitektur

gaudi

gaudi kirke

taket

(nyttårsantrekk; valget falt på den lille sorte…med hjerter og gitarer. Paljettkjole får jeg ta en annen gang)

hotellseng

nyttårsantrekk

tapas retter

Biltur til Barcelona – for å feire nyttårsaften!

Med vond hals og en uggen følelse i hele kroppen, irriterer det meg grønn at det er i morgen vi skal ut på eventyr; nyttårsfeiring, innendørs basseng-bading, tapas-spising og annen hygge i den katalanske storbyen Barcelona –  med to netter på hotell og bord reservert på fin restaurant. Sist jeg var i Spania, i Mai, var jeg på tur alene. Da var jeg frisk som en fisk og hadde ingen som helst problemer med noe som helst. I Februar, derimot, dro jeg på romantisk helgtur sammen med kjæresten min, for å feire bursdagen hans på etterskudd. Da var jeg syk. Veldig syk. Med diaré, feber og oppkast døgnet rundt, som en konsekvens etter å ha spist mye rart som jeg kanskje ikke tålte, noen uker tidligere, da jeg var i Panama.

Bare tanken på å bli syk igjen får meg til å grøsse. Mitt elendige immunforsvar kan ikke svikte meg nå. Sett i gang, kjære kropp. Jobb. Fiks meg. Jeg kan ikke bli syk i morgen. Jeg vil ikke være syk på nyttårsaften!

Det er jo meldt hele 18 varmegrader i Barcelona, og jeg gleder meg som et lite barn til å se fyrverkeri og spise deilig spansk mat fra tidlig kveld til sent på natta.

Barcelona har jeg allerede besøkt tidligere. Da i forbindelse med et skrivekurs av kvinner, for kvinner (med organisasjonen Pink Pangea). Et skrivekurs hvor jeg lærte å skrive bedre, uttrykke meg bedre, våge å ta sjanser og virkelig grave langt inn i hjerterota for å hente frem de dypeste følelsene og få dem ut med penn og papir. Kurset har ikke akkurat gjort meg til noen potensiell litteraturpris-kandidat, men har likevel gjort underverker for sjelen på et terapeutisk plan.

Jeg ble kjent med kvinner av forskjellige generasjoner, fra forskjellige land, som alle meldte seg på kurset av forskjellige årsaker. Noen for å få et avbrekk fra sin slitsomme hverdag, noen for å motivere seg selv til å skrive sin første eller andre roman, andre fordi de ønsker å leve ut sin forfatterdrøm – men ikke tørr å hoppe i det. Jeg faller vel inn i sistnevnte kategori. Siden den gang har jeg dessuten nesten skrevet ferdig en roman, men den har jeg dessverre ikke turt å sende av sted til forlaget. Den er jo uansett ikke ferdig. Den må jo i tillegg redigeres. Fikses på. Bli bedre. Ja, kall det gjerne en pysete unnskyldning. Og den unnskyldningen strekker jeg så langt det lar seg gjøre.

Barcelona vil nok alltid bety mye for meg, takket være denne fine erfaringen og alle de fantastiske menneskene jeg møtte på kurset.

Og nå skal jeg ta svigerforeldrene mine og kjæresten min med meg dit for å skape enda flere gode minner – og for å feire en ny start på et nytt år med mange flere nye muligheter…kanskje muligheten til å endelig fullføre hva jeg startet!

kvinner

utsikt barcelona