Vår tur til Barcelona: Gleder, skuffelser og kunsten å gå seg vill

Å besøke samme sted på ny, oppleves omtrent som å være der for første gang, når man reiser sammen med mennesker som er totalt forskjellige fra dem man reiste sammen med forrige gang.

Å være skrivekurs-deltaker på tur sammen med en gruppe kvinner hvor utflukter til diverse turistattraksjoner, samt lunsjpauser, allerede er flettet inn i kursplanen, gir selvsagt en totalt annerledes opplevelse enn det å reise sammen med kjæreste og svigerforeldre.

Med kursplan, bli-kjent cocktails, søken etter inspirasjon fra forskjellige hold, grubling og diskusjon, skribling av notater, informasjon, ekskursjon, ja, første tur til Barcelona var en terapeutisk, inspirerende og selvrealiserende opplevelse.

Andre tur til Barcelona, handlet mer om å avslutte året sammen med dem jeg er glad i, og nyte det å bare være i denne fine storbyen, i fred og ro, uten en hel rekke med gjøremål å krysse ut.

Vi var fremme i Barcelona rundt halv tre på ettermiddagen, etter en fire timers kjøretur fra Frankrike. Rastløse, etter å ha sittet rolig i bilen i timevis, ble vi ikke værende på hotellet lengre enn nødvendig før vi slang på oss jakke og sko, og dro ut for å utforske Barcelona. Julien ville besøke Montjuic (oversatt; “jødefjellet”) for å ta taubanen opp til toppen og beundre utsikten over byen og byens havneområde.

Jeg som har helt ekstrem høydeskrekk, får omtrent panikkanfall bare av tanken på å ta taubane, så jeg tok heller beina fatt og spaserte hele veien opp til toppen. Dette høres kanskje voldsomt ut i teorien, men veien opp var faktisk ikke så lang og slitsom som jeg hadde forestilt meg…På vei ned, derimot, endte jeg opp med å gå meg vill, sammen med pappaen til kjæresten min, som ikke ønsket at jeg skulle vandre på egenhånd i de mørke kveldstimene.

Han ønsket dessuten å ta flest mulig bilder av solnedgangen, taubanen, og taubanen i solnedgangen, og vi endte dermed opp med å bli såpass distrahert at vi havnet på feil sti og endte opp med å gå motsatt retning fra hvor vi egentlig skulle gå.

Forrige gang jeg var i Barcelona, gikk jeg meg også vill. Da sammen med en annen kursdeltaker. Også den gang var det fotografering som var skyld i at vi endte opp med å fomle rundt i blinde og havnet på feil sti. Sånn kan det gå.

Som vanlig, fant vi veien tilbake til våre reisefølger, og alt endte godt til slutt. Dagen derpå lo vi av hele situasjonen, og vips, så var alt glemt.

Dagen derpå, var der derimot en stor skuffelse som ventet oss i det vi ankom det jeg synes er det fineste i hele Barcelona; Park Güell.

Halve parken var under renovering – deriblant den fargerike mosaikk-muren/benkene som jeg tok flere ti-talls bilder av forrige gang jeg var på besøk.

I tillegg hadde parken såpass mange besøkende akkurat der og da, at neste gruppe ville ikke få slippe inn før fire timer senere. Dermed ble det ingen besøk til den fargerike delen av parken. Ingen bilder av mosaikk i alle regnbuens farger. Ingen mosaikk-salamander. Ingen mosaikk-trappetrinn. Vi får ta det igjen neste gang.

I stedet vandret vi gjennom den delen av parken som er gratis for besøkende, og endte opp med mange fine bilder likevel.

Denne gang, uten å gå seg vill som en konsekvens av å gjøre noe kreativt.

(Julien tok bilder fra taubanen, siden høydeskrekken min holdt meg unna den)

taubane

storby utsikt

(bildet under var det jeg som tok…tror jeg)

palmer utsikt

(jeg tok bilde av at kjæresten min tok bilde av pappaen sin)

bilde av et bilde

(Bilder fra den delen av Park Güell som alle har adgang til, uten betaling)

park barcelona

park guell

palmetrær

barcelona arkitektur

sommerkjole

barcelona by

gaudi hus

spania

 

Advertisements

Biltur til Barcelona – for å feire nyttårsaften!

Med vond hals og en uggen følelse i hele kroppen, irriterer det meg grønn at det er i morgen vi skal ut på eventyr; nyttårsfeiring, innendørs basseng-bading, tapas-spising og annen hygge i den katalanske storbyen Barcelona –  med to netter på hotell og bord reservert på fin restaurant. Sist jeg var i Spania, i Mai, var jeg på tur alene. Da var jeg frisk som en fisk og hadde ingen som helst problemer med noe som helst. I Februar, derimot, dro jeg på romantisk helgtur sammen med kjæresten min, for å feire bursdagen hans på etterskudd. Da var jeg syk. Veldig syk. Med diaré, feber og oppkast døgnet rundt, som en konsekvens etter å ha spist mye rart som jeg kanskje ikke tålte, noen uker tidligere, da jeg var i Panama.

Bare tanken på å bli syk igjen får meg til å grøsse. Mitt elendige immunforsvar kan ikke svikte meg nå. Sett i gang, kjære kropp. Jobb. Fiks meg. Jeg kan ikke bli syk i morgen. Jeg vil ikke være syk på nyttårsaften!

Det er jo meldt hele 18 varmegrader i Barcelona, og jeg gleder meg som et lite barn til å se fyrverkeri og spise deilig spansk mat fra tidlig kveld til sent på natta.

Barcelona har jeg allerede besøkt tidligere. Da i forbindelse med et skrivekurs av kvinner, for kvinner (med organisasjonen Pink Pangea). Et skrivekurs hvor jeg lærte å skrive bedre, uttrykke meg bedre, våge å ta sjanser og virkelig grave langt inn i hjerterota for å hente frem de dypeste følelsene og få dem ut med penn og papir. Kurset har ikke akkurat gjort meg til noen potensiell litteraturpris-kandidat, men har likevel gjort underverker for sjelen på et terapeutisk plan.

Jeg ble kjent med kvinner av forskjellige generasjoner, fra forskjellige land, som alle meldte seg på kurset av forskjellige årsaker. Noen for å få et avbrekk fra sin slitsomme hverdag, noen for å motivere seg selv til å skrive sin første eller andre roman, andre fordi de ønsker å leve ut sin forfatterdrøm – men ikke tørr å hoppe i det. Jeg faller vel inn i sistnevnte kategori. Siden den gang har jeg dessuten nesten skrevet ferdig en roman, men den har jeg dessverre ikke turt å sende av sted til forlaget. Den er jo uansett ikke ferdig. Den må jo i tillegg redigeres. Fikses på. Bli bedre. Ja, kall det gjerne en pysete unnskyldning. Og den unnskyldningen strekker jeg så langt det lar seg gjøre.

Barcelona vil nok alltid bety mye for meg, takket være denne fine erfaringen og alle de fantastiske menneskene jeg møtte på kurset.

Og nå skal jeg ta svigerforeldrene mine og kjæresten min med meg dit for å skape enda flere gode minner – og for å feire en ny start på et nytt år med mange flere nye muligheter…kanskje muligheten til å endelig fullføre hva jeg startet!

kvinner

utsikt barcelona