Håpet om at det finnes optimisme også i alt dette

Tjuesjette januar, hans bursdag, en begivenhet som vi egentlig skulle ha feiret på en Michelinstjerne-restaurant i sentrum av Toulouse, Py-r er spisestedets navn. Vi skulle pynte oss i finstasen og ta metroen inn til sentrum for å deretter spasere hjem igjen etter endt sju-retters middag. En vinterkald spasertur under den klare stjernehimmelen, distrahert fra kulden, det kunstneriske måltidet fortsatt i våre tanker. Vi ville ha pratet om de mange smårettene, om hvor romantisk denne tirsdagskvelden hadde vært, noe tirsdager vanligvis aldri er, jeg ville spurt ham hvilken rett han likte best og gledet meg over å besvare samme spørsmål tilbake.

Men som vi alle vet, vil nesten ingenting av det som skulle ha vært, lenger la seg gjennomføre. Ikke før det store flertallet av verdens befolkning er vaksinert og vi endelig vinner denne krigen mot vår usynlige fiende. De franske myndighetene holder fortsatt landets restauranter stengt, og det gjeldende portforbudet tillater oss ikke å vandre rundt utendørs etter klokka seks. Middagsreservasjonen ble som forventet avlyst, og bursdagspresangen jeg hadde planlagt, risikerer også samme skjebne.

Ikke nok med at jeg hadde gitt ham fire poloskjorter hvorav tre av dem ikke passet i størrelsen og byttelappen med et uhell var blitt kastet i søpla, jeg hadde også reservert to netter i en bolig med innendørs svømmebasseng, en helgetur planlagt for februarmånedens siste helg, en helg som vi nå risikerer å måtte tilbringe innestengt i vår stue, om en tredje lockdown blir innført neste uke.

Før hans bursdagsfeiring endte i en unødvendig krangel over små bagateller, en konsekvens av flere søvnløse netter og bekymringsfulle dager, hadde vi i det minste rukket å hygge oss med en god middag. Kalvekjøtt i trøffelsaus, med pommes dauphines og fylte champignoner, og grunnet omstendighetene, altfor mange glass Saint-Julien, årgang 2006. Vi avsluttet måltidet, og krangelen, over kveldens dessert, kaker fra et pâtisserie i nabolaget.

Jeg hadde egentlig lovet å diske opp med hjemmebakt kake til det nå 31 år gamle bursdagsbarnet, samtidig som jeg hadde lovet meg selv å bruke mer tid på både matlaging og husarbeid, spesielt sistnevnte, men motivasjon har vært en mangelvare de siste ukene. Det eneste jeg for tiden har energi til å gjøre, er å lese bøker, sykle langt og lenge langs Garonne-elven og Canal du Midi, og skrive videre på manuset som jeg håper en dag vil bli en roman.

Tjuesjuende januar. Søvnløse netter har det som nevnt blitt mange av det siste året. Bekymringene lyder som et ekko i mitt sinn, engstelse rundt coronasituasjonens utvikling, nedstenginger, vaksineforsinkelser, reiserestriksjoner og virusmutasjoner, tanken på å nok en gang måtte utsette bryllupet skremmer meg, knuser mitt hjerte, og på toppen av det hele våknet jeg til en mindre hyggelig nyhet, en epost fra Pôle Emploi, avslag på søknad om finansiering av kurs.

Med andre ord, står jeg på stedet hvil når det gjelder jobb og videreutdanning.

Som om ikke dette var nok, hadde Julien fortsatt ikke fått noe videre informasjon om egen arbeidssituasjon, om han ville ha en jobb å gå til fra og med neste mandag, eller om han allerede til uka ville bli permittert eller flyttet til en annen del av landet.

Neste dag, altså i dag, fikk han heldigvis vite at han vil fortsette i samme stilling. Inntil videre.

Det er vanskelig å holde humøret oppe når situasjonen er så uforutsigbar som den er, men vi prøver så godt vi kan å redde oss selv og hverandre fra å bli altfor negativt påvirket. Mens vi smører oss med tålmodighet og venter på at den verste stormen skal passere, leter vi etter positivitet i selv det negative, for det finnes jo som oftest et håp selv i det som er vondt og vanskelig.

Jeg velger å tro, for håpets skyld, at skjebnen hele tiden har hatt andre planer for oss begge, at dette er det dyttet han trenger for å utvikle seg karrieremessig, i stedet for å stå på samme sted som han har gjort de siste tre årene. Kanskje var det heller aldri meningen at jeg skulle utdanne meg til å bli Community Manager. Tanken på at det forhåpentligvis finnes noe enda bedre der ute for meg, gjør situasjonen så utrolig mye lettere å håndtere. Ja, det gjør meg jo faktisk spent på livet etter, den nye normalen som de kaller det.

Samtidig som både han og jeg forsøker å holde optimismen oppe så godt vi kan, benytter vi den friheten vi fortsatt har til å gjøre det beste utav de mulighetene som fortsatt ligger foran våre føtter.

I morgen drar vi derfor på helgetur til fjellet med bil, en nødvendig pust i bakken, en pause fra alt som nylig har hendt og alt som vi frykter vil skje. Med alle bekymringer på avstand, ser vi nå frem til å leke i snøen, ake ned snødekkede bakker og gå tur i skogen, en siste smak av naturen og livet utenfor asfaltjungelen på det som kan ende opp med å bli en ganske lang tid.

Eller ikke. Hvem vet.

Årets 17. Mai-feiring i Frankrike

Gratulerer med dagen, mitt kjære hjemland.

I dag skulle jeg egentlig ha vært i hjemlandet til min mor. Sammen med henne og min stefar skulle jeg skåle for Norge og kose meg i Kraków, jeg skulle prøve brudekjoler og slappe av på spa. Alt som ble planlagt i det bekymringsfrie fjoråret, henger enten i en tynn tråd eller har allerede blitt visket bort fra agendaen.

I stedet for å være sammen med familien, sitter jeg altså her i Frankrike, hvor jeg har vært hver eneste 17. Mai de siste fem årene. Også året før der igjen, feiret jeg nasjonaldagen utenlands, den gang i USA, i solskinnsstaten Florida hvor jeg jobbet for Mikke Mus og bodde i kollektiv sammen med fem andre jenter fra ulike kanter av verden.

Flere år er gått siden jeg forlot Norge. Ofte spør jeg meg selv hvem jeg ville ha vært i dag om jeg aldri hadde forlatt Stavanger, eller hvor jeg ville ha vært i livet om jeg hadde blitt igjen i Oslo og takket nei til jobbtilbudet i USA. Jeg lurer på hvordan jeg ville klart meg i Norge etter seks år i utlandet, ville et omvendt kultursjokk ha gjort det vanskelig å finne en tilhørighet i det norske samfunnet?

Jeg skulle ønske jeg kunne hatt en fot i Frankrike og en fot i Norge, det beste fra begge verdener, men jeg må nok se langt etter selv et lite besøk hos familien i Stavanger, slik den globale situasjonen og reiserestriksjonene er i dag.

De siste årene har jeg drømt lengselsfullt om både bunader og festdrakter, om flaggdekorerte kransekaker som jeg egentlig ikke liker smaken av, og nystekte vafler med bringebærsyltetøy. Jeg lurer på om jeg en dag vil kunne oppleve dette igjen, en ekte 17.Mai-feiring med venner og familie, Norges flagg og nasjonalsang.

I år feirer vi Norge, min samboer og jeg, fra vår leilighet i Toulouse, akkurat som i fjor. Vi har skapt en ny tradisjon, oss i mellom. Jeg ikler meg rødt, hvitt og blått, vi griller pølser på balkongen, til dessert spiser vi franske kaker fra vårt favorittbakeri i nabolaget.

Franske baguetter

I Frankrike serveres grillpølsene i baguette, og ikke i klassiske pølsebrød eller lompe, som i Norge. Årets 17. Mai-meny får seg derfor en fransk touch, med merguez og chipolata-pølser i ferske baguetter fra bakeren, hotdogs à la française med sennep fra Dijon, ketsjup, sylteagurk og sprøløk. Til dessert skal vi kose oss med tarte au citron meringuée, makroner, en liten kreasjon med bringebær og hvit sjokolade, en annen med eple og karamell.

Pølsegrilling

Jeg pynter med det lille jeg har, servietter, blomster og mitt lille treflagg. Vi lytter til musikk og nyter deilig solskinn, langt unna Norge gjør vi det beste utav hvor vi er og hva vi har tilgjengelig.

Musserende

Vi bytter ut champagne med musserende rosévin fra Gaillac, produsert på vingården til en venn av en venn, vingården hvor vi tidligere i år hygget oss med deilig middag sammen med et vennepar som er like glad i sørvestfransk mat-og vinkultur som oss selv.

Latter og virtuell skåling over videosamtale med mine foreldre, dem fra deres stue hjemme i Stavanger, oss fra vår balkong her i det solfylte Toulouse. Gratulerer med dagen, jubler jeg med det bredeste smil, men likevel trist over tanken på at vi egentlig skulle ha vært sammen i Polen akkurat nå, mine foreldre og jeg.

Flaggservietter

Fra franske hotdogs til lekre kaker og aprikoslikør, vi avslutter helgen og mitt hjemlands nasjonaldag over en mengde søte fristelser. Klokka har bikket åtte, været er fortsatt nydelig og sitronterten, makronene, hele det lille kakebordet smaker som en drøm.

Kakefat

Til tross for at jeg savner Norge, skal jeg ikke legge skjul på at livet i Frankrike har sine fordeler.

Karantenedagbok: Udekorert leilighet og problemet med planlegging

Mitt tomme blikk er festet på de nakne hvite stueveggene. Bak den syntetiske skinnsofaen henger et brunt verdenskart i papp, et halvferdig prosjekt hvor planen var å feste en rekke polaroidbilder og bittesmå flagg på ulike deler av kartet for å vise våre besøkende og oss selv hvor i verden vi har reist. Knappenålene og bildene ligger bortgjemt i en skuff på hjemmekontoret, sammen med nok et stykke forlatt dekor, en sort collageramme med sine illustrasjonsbilder av barn og foreldre med sine kritthvite brede smil, en ramme fortsatt innpakket i plast med påklistret prislapp.

Ved leilighetens inngangsparti henger et sort og hvitt kart over Toulouse, innrammet med sort ramme. Jo lenger jeg stirrer på de hvite veggene, jo mer får jeg lyst til å fylle veggene med kunst og hyllene med skulpturer. Surrealistisk kunst og bisarre skulpturer. Leiligheten vår trenger et morsomt løft. Og en kraftig runde med vårrengjøring, men motivasjonen uteblir. Vi vasker klær og laken, vi støvsuger og vasker badet, dette er vårt faste søndagsritual, vanligvis etter en hyggelig brunsj. Jeg savner konseptet brunsj.

Jeg savner å være alle andre steder enn akkurat her, i denne nakne leiligheten med de sterile hvite veggene, de minner om veggene på sykehuset hvor Julien ble liggende i en hel uke i sommerferien 2016 etter en blindtarmoperasjon med komplikasjoner. Vi skulle egentlig reise på ferie til Norge den uka, mitt første norgesbesøk på et helt år, jeg skulle vise ham Bergen, vi skulle på båttur og togtur, den verdenskjente Flåmsbanen var en sentral del av programmet. I et halvt år hadde jeg gledet meg, akkurat som jeg i år hadde gledet meg til mye som ikke lenger vil bli noe av.

Ingen ord beskriver situasjonen bedre enn teksten fra John Lennon-låta “Beautiful Boy (Darling Boy)”, life is what happens to you while you’re busy making other plans.

Man kan planlegge så mye man vil, reiser, familiebesøk, konserter, karriereendringer og bursdagsfeiringer, men når alt kommer til alt finnes det ingen garanti for noe som helst her i livet. Bortsett fra døden og skattebetaling, som Benjamin Franklin engang sa (sitat: in this world nothing can be said to be certain, except death and taxes).

Jeg vet ikke om jeg vil få kommet meg til Polen i mai for å prøve brudekjoler, besøke familie og hente gifteringene vi allerede har betalt for, jeg vet heller ikke om vi vil måtte avlyse bryllupet eller utsette det til neste år, jeg aner ikke om det fortsatt vil være mulig for meg å bytte jobb i nær fremtid, jeg vet ikke om jeg vil kunne reise hjem til Norge før jul.

Alt jeg vet er at vi er elendige til å dekorere, til å få vår leilighet til å se ut som et ordentlig hjem. Vi har heller ikke tillatelse til å spikre alt mulig på veggene eller male disse triste hvite veggene i en varmere farge. Om ikke viruset knekker økonomien vår fullstendig, vil vi forhåpentligvis kjøpe bolig neste år. Og dekorere den etter egen smak.

Kaktustopp

Coronakarantene, dag 19.

Fredag. Etter ni timer med hjemmekontor, tok jeg meg en tur ut i nabolaget. Noen franskmenn har utviklet en applikasjon som viser nøyaktig hvor langt hver innbygger har lov til å bevege seg innenfor en kilometers radius fra hjemmeadressen, en grønn sirkel er tegnet rundt sonen hvor jeg får lov til å ferdes, jeg spaserte rundt i nabogatene og forvillet meg inn i en cul-de-sac.

Natur

Coronakarantene, dag 20.

Lørdag. Nok en gang tok jeg meg en liten luftetur, utfylt og sammenbrettet attestation de déplacement dérogatoire i den lille håndvesken og covidradius-applikasjonen på mobilen. Denne gang spaserte jeg langs den store muren som skjermer nabolagets kirkegård.

Kirkegård

Etter min lille spasertur, dagens store høydepunkt, laget jeg potetsalat til morgendagens planlagte søndagsgrilling på balkongen. For lørdagskvelden hadde vi et ønske om å bestille indisk mat, men ble utover kvelden oppmerksom på at ingen av byens indiske restauranter kunne tilby hjemmelevering i disse unntakstider. En smule skuffet, endte vi derfor opp med å bestille pizza i stedet.

Pizza

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Toulouse foto
En ettermiddag på høsten ved Quai de la Daurade. Jeg hadde akkurat forlatt tesalongen Madame Bovary, handlet smykker fra Mademoiselle Nuage og lovet min kjære å ikke bli altfor sen hjem, jeg skulle jo lage middag. Selv var jeg ikke sulten i det hele tatt, jeg som akkurat hadde hygget meg med et stort stykke tarte au citron meringuée.