Kjølig vær og varme mennesker i landsbyen Estaing

Selv om en uke nå har gått siden jeg kom hjem fra min fine påskeferie sammen med familien, velger jeg å skrive om det som om det skulle vært i dag. Jeg liker det best slik.

Torsdag, vi våkner opp i vårt lille eventyrhus, det idylliske steinhuset som ligger godt gjemt i den skjønne franske naturen, det grønne distriktet Aveyron.

I dag skal vi på dagstur til en liten landsby i nærområdet, mine foreldre og jeg. Til vår store skuffelse, har temperaturen snudd. Kjølig vind, tolv grader og kraftig regnvær venter oss nå. Paraplyen må frem, langbukser på, genser og jakke, aller helst ønsker jeg å krype tilbake under dyna eller slenge meg på sofaen, rulle meg så godt inn i et pledd at jeg til slutt ligner en burrito, og bli liggende der resten av dagen. Å lytte til lyden av regndråper som treffer vinduene, til lyden av vinden som uler utenfor veggene, mens jeg selv sitter godt pakket inn i ullpledd med en kopp te i hånda, ullsokker på beina, dette er hvordan jeg foretrekker å tilbringe slike regnværsdager.

Men vi er jo på ferie, vi hadde jo som ønske å bli kjent med nærområdet, besøke sjarmerende småsteder, gjøre hyggelige aktiviteter sammen. Dårlig vær skal da ikke stoppe oss!

Jeg løper ut døra, friske vindpust blåser meg i ansiktet, regnet pøser ned, min sorte paraply holder jeg beskyttende over mitt hode. Ut døra, ned en skråning, inn i den varme bilen, vi kjører den femten minutter lille kjøreturen til landsbyen Estaing, et navn som står på listen over de vakreste landsbyene i Frankrike, en liste som for øvrig er vanvittig lang.

Estaing landsby

Været skuffer meg. Jeg liker ikke å ta bilder i regnvær, jeg liker ikke å se på himmelen når den er så grå og trist som nå. Vi parkerer bilen og finner frem paraplyene våre, det frister lite å traske rundt i små brosteinbelagte gater i en bitteliten landsby nå som alt er vått, men vi gjør det likevel.

IMG_20190503_165911_681

Landsbyen er omtrent folketom. Turistene vil strømme til først om to måneder, og den lille lokalbefolkningen har nok valgt å holde seg innendørs mens regnværet herjer.

Vi har lyst til å besøke landsbyens store severdighet, middelalderslottet Château d’Estaing, men til vår store skuffelse holder slottet stengt grunnet renovering.

IMG_20190503_165751_437

Åpen for besøk er derimot Saint-Fleuret kirken, vi tar en liten tur innom for å søke ly fra regnet, før vi vandrer videre for å få sett resten av landsbyen.

Kirke

Til slutt ender vi likevel opp med å gjemme oss fra regnværet, på en lokal restaurant. Mine foreldre viser skepsis og misnøye, de er ikke sultne, de vil på kaffebar, men en ting må de skjønne, i gamle franske landsbyer finnes ikke kaffebarer. Skulle man være heldig vil man kanskje finne en salon de thé, en tesalong, men her i Estaing finnes selv ikke dette. Valget står mellom restaurant og pub, jeg er dessuten sulten.

IMG_20190503_170742_398

Etter litt om og men, ender vi til min store glede opp på restauranten jeg ønsket å besøke. Den heter Chez mon père (hos faren min), et koselig lite spisested hvor vi blir møtt med varme smil. Her finnes ingen meny, både kokken og servitøren står ved bardisken, de forteller oss at dagens rett er torsk med pannestekte poteter. Jeg informerer dem om mine foreldres ønske om å bare drikke kaffe, videre forteller jeg at jeg selv er småsulten, kokken foreslår å lage en fin salat til meg, en med poteter, linser, coleslaw, frisk salat, tomater. Det høres fint ut.

Chez Mon Pere

Min mor har lyst til å spise noe likevel, noe søtt. Dagens bakverk er en nystekt pæreterte, servitøren anbefaler den på det varmeste. Han lurer på hvor vi kommer fra, da han hører meg prate et språk han ikke forstår, sammen med mine foreldre. Vi er fra Norge, sier jeg stolt, og utelater dermed å nevne at min mor er polsk, min stefar engelsk og at jeg selv bor her i Frankrike. Men du snakker så godt fransk, sier han forbauset. Jeg forteller videre at jeg bor i Toulouse, og at mine foreldre er i Frankrike på påskeferie for å tilbringe tid sammen med meg.

En av mine kolleger har nylig feriert i Norge, hun har venner der, sier servitøren. Hun har fortalt oss mye fint om deres vakre land, nordlys og fjorder, hun har til og med lært seg litt norsk underveis på reisen. Hun hadde elsket å møte dere, dessverre jobber hun ikke i dag.

Jeg blir stående ved bardisken, jeg diskuterer med servitøren, vi prater om norsk natur, han har lyst til å dra på backpacking gjennom Skandinavia. Vi får servert kaffe, min mor får sin terte og jeg får min salat. Kaffen smaker bedre her enn på kaffebaren i Rodez, sier min stefar. Terten smaker fantastisk, sier min mor. Salaten min er også god. Blandet med linsene kjenner jeg smaken av mynte, potetene er stekt sammen med hvitløk og persille, alt smaker ferskt og godt.

Under måltidet får vårt bord besøk av en fremmed kvinne. Hun introduserer seg, hun er servitørens kollega, norgesvennen som ikke skulle jobbe i dag.

Min kollega fortalte meg at vår lille restaurant har fått besøk fra Norge, hvilken gledelig nyhet! Selvsagt ville jeg da komme innom for å slå av en prat med dere, og du snakker fransk, det er jo helt fantastisk.

Hun forteller oss om hennes tur til Tromsø, byen hvor hennes vennepar holder til. Hun forteller om reisen videre til Lofoten, om hundekjøring og nordlys, om sjarmerende trehus og god sjømat. Det gjør meg glad å høre hvor mye hun elsker mitt hjemland, et savn vekkes i meg, jeg som jo aldri har sett nordlys eller fått være med på hundekjøring. Hun forteller at hun om to måneder skal reise tilbake for å oppleve norsk sommer, hun er forelsket i Norge.

Restaurant Frankrike

En svært sjelden gang hender det at min mor spiser opp maten sin, og fra husets pæreterte gjenstår nå bare smuler og litt skorpe. Min stefar har spist opp brødet som ble servert sammen med min salat. Med tanke på at ingen av dem var sultne i utgangspunktet, er jeg imponert over hvor mye de har spist.

Ute regner det fortsatt kraftig, men her på spisestedet Chez mon père, finnes en varme så god som en kjærlig klem.

Kirke

Hus landsby

Bro

Saint-Fleuret

IMG_20190503_170848_890

Estaing

Advertisements

Katedralen i Rodez og vårt lille eventyrhus på landet

Onsdag morgen, vi våkner tidlig.

Kofferter pakkes og kjøkkenet ryddes. Jeg drar hårbørsten gjennom de lange lokkene, hårlokker som forhåpentligvis vil vokse og gro til å bli enda lengre, så langt som bare mulig, lange bølger i september neste år, den store dagen når brudekjolen skal på, og håret skal flettes i en lang sideflette full av hvite blomster. Gjett om jeg gleder meg, mine foreldre gleder seg også.

Jeg gir hårbørsten tilbake til min mor, hun pakker den ned i den store toalettvesken sin, sammen med tannbørste, tannkrem, en hudkrem som dufter av roseblader, og den søte parfymen som lukter søtt, en duft av fioler. Vi spiser frokost og pakker ned matrestene i plastbokser og videre i en bærepose, alt bæres ned til bilen. Det fine maleriet som jeg kjøpte i går, den lille sorte kofferten min, de store koffertene til mine foreldre, bæreposen hvor vi har pakket ned fruktjuice, brød og pålegg. Nøkkelen til ferieleiligheten legger vi i utleieren sin postkasse, vi vinker til byen Albi og setter kursen mot det store grønne departementet Aveyron.

Lilla blomster

Mine foreldre har leid et hus hvor vi skal overnatte de neste fire nettene, et lite eventyrhus i landlige omgivelser, innendørs boblebad som jeg ser frem til å bruke, og et utendørs svømmebasseng som dessverre ikke er tilgjengelig før om en måneds tid.

Fra Albi vil det ta oss rundt en og en halv time å komme frem til lille Coubisou, stedet hvor huset ligger gjemt. Halvveis til vår endelige destinasjon, en liten kaffepause er et must, vi tar oss derfor en tur innom byen Rodez for å besøke byens flotte katedral i tillegg til å gå på kafé.

Rodez katedralen

Kaffe latte på den bittelille kaffebaren Le Barista, min stefar er sulten, men her tilbys ikke mat. Vi drikker opp kaffen, spaserer mot katedralen og kjøper quiche med purreløk fra et bakeri før vi tilbringer det siste kvarteret i byens Notre-Dame.

Katedral

Videre går ferden fra motorvei til smale landeveier, landskapet blir grønnere og grønnere jo nærmere vi kommer vårt lille eventyrhus. Vi passerer en liten landsby full av sjarmerende steinhus, siste strekning fører oss oppover, opp i høyden hvor vi får utsikt over daler og enger, i det fjerne skimter vi såvidt den lille landsbyens fine små steinhus.

For meg er det dette som er Frankrike, sier min stefar, umiddelbart forelsket i det franske bygdelandskap. Min mor nikker, også hun er sjarmert.

IMG_20190502_184915_917

Selv kunne jeg fint blitt værende helt alene på et sted som dette over en lengre periode, benyttet muligheten til å senke skuldrene, klarne hodet og bruke omgivelsene for alt det er verdt, la meg inspirere av den eventyrlige sjarmen som finnes her ute på bygda, her hvor det er så rolig, så fredelig, kun fuglesang og oss.

Jeg ser det for meg, hvor fint det ville vært å sykle eller spasere nedover de smale grusveiene, handle frokost på det lokale bakeriet, sitte ved kjøkkenbordet med fingrene dansende over tastaturet. Jeg kunne jo ha skrevet en koselig roman, en kjærlighetshistorie med en kjærlighetserklæring til de franske landsbyer, til naturen, til vingårdene og kulturen, en hyllest til alle de varme menneskene som bor på steder som dette, det fine samholdet og respekten for hverandre og for miljøet.

Grønn natur

I fremtiden vil kanskje en slik mulighet dukke opp, om jeg en gang vil få kjenne på den luksusen å kunne styre min egen hverdag som jeg selv ønsker, oppholde meg hvor jeg vil, når jeg vil, på ubestemt tid. Men nå, i denne omgang, har jeg kun fire dager på meg.

Fire dager som jeg skal tilbringe sammen med min kjære familie, her i dette lille eventyrhuset mellom daler og fjell, omringet av skjønn natur.

Dongeribukse

Vingård

Foreldre

Mor og voksen datter

Orgel

Olaj