En annerledes Nyttårsfeiring- bisous fra Pézenas

De siste to ukene har vært både travle og fredelige, ikke minst har juletiden vært sosial og fin, vanvittig fin. Endelig har jeg fått kjenne på litt etterlengtet kvalitetstid med andre mennesker. Mine svigerforeldre var for anledningen kommet på besøk fra Paris for å feire både jul (en koselig hyttetur i Pyreneene) og nyttårsaften sammen med Julien og meg på det franske sørvestland.

Klemming har vi vært forsiktige med og de første samtalene bar, som forventet, preg av to måneder med brakkesyke og nesten et helt år uten noe annet å prate om enn økende smittetall, frykten for en ny nedstenging og strengere corona-restriksjoner.

Nyttårsaften, la Saint Sylvestre, etter å ha ventet utålmodig i en evighet, fikk vi på torsdagskvelden endelig tatt farvel med år 2020. Et år preget av nedstenginger og sosial distansering, et år hvor flere av oss ikke har fått sett våre familier og venner, et år hvor romantikken har gått i dvale og kjærestekvelder knapt har kunnet strekke seg utenfor leilighetens vegger, et år hvor alt ble digitalisert fra tidlig vår og ingenting lenger ble tilgjengelig utenfor internettets boble. Arbeidslivet inkludert. Det føles rart å tenke på hvordan jeg første halvdel av året jobbet hjemmefra, før jeg etter sommerferien ikke lenger hadde en jobb å gå til i det hele tatt.

Det hele bekrefter bare hvor uforutsigbart alt sammen er, hvor lite kontroll man faktisk har over eget liv, egen livssituasjon, tryggheten, sikkerheten og selv de små gledene som man gjerne tar for gitt.

For to uker siden fikk jeg altså for første gang på flere måneder endelig pratet ansikt til ansikt med andre mennesker enn Julien. Endelig. Ja, om man da ser bort ifra smalltalk med frisøren, neglteknikeren og diverse butikkansatte og kaffebaristaer.

Disse to ukene har flydd forbi, og vi har rukket å hygge oss både på fjelltur, grensehandel, vingårder og i favorittbyen til Molière, med overnatting i bygningen som regnes som et av de viktigste landemerkene i sentrum av Pézenas.

Under portforbud og strenge restriksjoner, hvor barer og restauranter har holdt stengt siden oktober, skålte vi med champagne og vinket au revoir til et vanskelig år som vi alle vet vil få rikelig med plass i historiebøkene, et år som sannsynligvis også vil inspirere en rekke filmskapere og romanforfattere i flere tiår frem i tid.

Vi pyntet oss i pent tøy og dekorerte det dukkledde bordet med fine servietter og blinkende lys. “Santé“, jublet vi og hevet våre glass fulle av champagne. Små kanapeer stod plassert på bordet, sammen med noen skiver pâté en croûte (butterdeig med kjøttfyll) med fyll av fasanfilet og hasselnøtter, og små spyd med foie gras, skiver av andefilet og svisker.

Videre ble det servert østers, og blinis med kaviar og crème fraîche, før vi gikk videre til kveldens hovedrett (fasan i cognacsaus og potetstappe). Vi tok en pause fra måltidet for å spille Trivial Pursuit og nøt like før midnatt hvert vårt glass rødvin, hver vår kopp kaffe og konfektbiter fra en chocolatier i en av handlegatene i Pézenas.

En nyttårsfeiring uten fyrverkeri, uten glitter og glamour på cabaret, uten dansegulv eller kunstneriske småretter servert på fin restaurant, likevel en nyttårsaften verdt å huske. En hyggelig kveld i godt selskap, feiret i kongelige omgivelser, en 180 kvadratmeters leilighet i et hjemsøkt bygg fra 1600-tallet, ja, det skjedde så mye rart der at jeg velger faktisk å tro at Hôtel D’Alfonce fortsatt er bebodd av noen som ikke klarer å gi slipp på vår verden, noen som ønsket å kommunisere med oss (jeg vil fortelle mer om dette i et senere innlegg).

Like før midnatt startet nedtellingen, “cinq, quatre, trois, deux, un“, før vi i kor jublet ordene “bonne année” og åpnet nok ei flaske champagne for å feire det nye året, den nye starten, det som forhåpentligvis vil bli et mye bedre år enn hva 2020 skulle vise seg å bli.

For første gang på flere år har jeg droppet både nyttårsforsetter, ønsker for det kommende året og andre planer enn fjorårets utsatte.

Hva enn 2021 vil bringe får bli en eneste stor overraskelse.