Jeg blir seksuelt trakassert av en kollega

Bildene er fra Hellas, disse har jeg med for å muntre opp meg selv, fordi dette innlegget handler dessverre om noe helt annet enn ferieminner og hygge...

I dag har vært en ekkel dag. Jeg sier ekkel, i mangel på en bedre måte å beskrive hvordan jeg føler meg akkurat nå. Vemmelig, kvalm, uvel. Ikke hadde jeg regnet med at noe så uskyldig som å dra ut for å spise lunsj sammen med en kollega fordi jeg hadde glemt matpakken hjemme, skulle lede til denne ubehagelige opplevelsen som jeg i dag ble utsatt for. Ikke er dette min feil, ikke i det hele tatt, men likevel er det jeg som sitter igjen med en følelse av skam.

Men hvorfor skammer jeg meg slik? Fordi jeg går i kjole? Fordi jeg smiler og er vennlig? Fordi jeg spurte ham om han ville spise lunsj med meg?

Han rørte meg ikke, han respekterte meg til den grad at mitt nei betyr nei. Likevel, mens vi satt der, i full offentlighet på kafé, ble de vemmelige ordene uttalt på repeat ut av munnen hans, om og om igjen, som en bønn, som et desperat forsøk på å få meg til å skifte mening. Jeg følte meg liten. Hans ord går fortsatt igjen og igjen som et ekko i mitt hode, selv flere timer etter denne ekle lunsjpausen. Han finner meg tiltrekkende, sier han, han vil ligge med meg, i det minste kysse meg, det kan være vår lille hemmelighet, hva sier du, hva synes du, er du sikker, hvorfor ikke. Jeg får lyst til å kaste opp pastaretten og panna cottaen jeg nettopp spiste sammen med dette mennesket. Han som er gift, og for tre måneder siden ble pappa for første gang; det er HAN som burde skamme seg.

I går var jeg på julebord med firmaet som min forlovede jobber for. Også her var jeg vitne til en bekjent som ser ut til å ha glemt det faktum at han har samboer. I nesten ti år har dem vært sammen, i går var det derimot hans kvinnelige kollega som klapset ham på rumpa, kysset ham ømt og holdt rundt ham, som om det var denne kvinnen som var hans bedre halvdel. Disse to pleier visstnok støtt og stadig å spise lunsj sammen, alene, hjemme hos ham. Vi har vel kanskje alle nå forstått at lunsj sannsynligvis er kodeord for noe helt annet mellom dem to. Alle bortsett fra hans samboer. Dette er forsåvidt en grusom nok situasjon å havne i, for stakkars samboeren som etter hvert kommer til å finne ut av dette (for dét gjør hun garantert), men i dette tilfellet er det i det minste kun et offer, ikke to. To skyldige, ikke én. Den andre kvinnen, mannens kollega, har selv, av fri vilje, valgt å involvere seg med en mann som allerede er i et forhold.

Min kollega har derimot skapt flere ofre; hans kone, og meg (eventuelt flere kvinner) som har blitt satt i en ubehagelig posisjon hvor han føler det er greit å komme med seksuelle tilnærminger, om og om igjen, i den tro at jo mer han maser, jo større garanti blir det for at kvinnen gir etter og lar ham få gjøre hva han vil. Og denne hemmeligheten må for all del bli mellom oss, sier han. Særlig.

Men hvem kan man egentlig prate med i slike situasjoner, bortsett fra arbeidsplassens HR-ansvarlig?

Da jeg fortalte om hele denne situasjonen til min mor, fikk jeg bare til svar at jeg som bor i Frankrike burde jo skjønne at utroskap og seksuell trakassering er hverdagskost i landet som har selve kjærlighetens by til hovedstad. Gamle stereotypier lever i beste velgående, ser jeg, dessuten har jeg vært utsatt for mye av det samme i gode gamle Norge, også. Forskjellen er vel at norske menn i svært mange tilfeller ikke tørr å være ekle mot sine kvinnelige kolleger før dem har fått litt alkohol innabords. På julebord, for eksempel.

Jeg forstår ikke hva som foregår oppe i hjernebarken til disse menneskene, menn og kvinner, som tror at det er greit å være vemmelig mot andre, så lenge de selv får tilfredsstilt både egoismen og sin egen kropp.

#MeToo-kampanjen har vært, og er fortsatt, så utrolig viktig for oss kvinner og menn som har blitt utsatt for ubehageligheter på arbeidsplassen. Men likevel skjer dette i det skjulte, og jeg undrer, finnes det noe mer vi kan gjøre for å sette en stopper for denne ukulturen?

Jeg hadde egentlig planer om å skrive om noe hyggelig; en liten mimrestund tilbake til den aller første kjæresteturen til meg og min forlovede, da vi i 2015 dro til Den Dominikanske Republikk, hvor vi svømte med haier og rokker, kjørte firhjuling, og dro på båttur til en liten øy på utkanten av Punta Cana.

Dette får jeg spare til neste gang, da jeg i dag så på det som viktigere å prate om umoralskhet og seksuell trakassering, akkurat i dag. Som nevnt deler jeg for oppmuntringens skyld noen to år gamle bilder fra koselig kjæresteferie i Athen (som jeg gjerne også kan skrive om i en senere anledning). Voilà.

Gres

IMG_20181214_185239

Advertisements

Jeg jobber i et mannsdominert miljø – og kunne ikke hatt det bedre!

Toulouse, Frankrike.

For fem uker siden satt jeg der, ansikt til ansikt med tre mennesker som skulle intervjue meg for en stilling i IT-avdelingen til et stort internasjonalt selskap som de fleste nok har hørt om. Nervøs – og temmelig forundret over hvorfor de var interessert i akkurat meg – skalv underleppen, tunga krøllet seg, og hver eneste setning ble startet med et ufrivillig “øøøøh” før jeg endelig klarte å få frem det jeg ønsket å si. Og deretter ende opp med å angre på å ha sagt.

Åh, for en glede det er å bli analysert fra topp til tå, ord for ord, av mennesker du enten kommer til å se hver dag fremover – eller aldri se igjen noensinne.

“Plager det deg å måtte jobbe på en mannsdominert arbeidsplass?”, spurte en av intervjuerne. De to andre spisset ørene og fulgte nøye med på hvilket svar som kom til å ramle ut av munnen min.

Nei, det kunne da vel ikke være noe problem?

Spesielt nå, i disse #metoo-tider, hvor menn omtrent føler at de må snike seg rundt på tå, tre på seg munnkurv, og holde minst en meters avstand fra hver eneste kvinne på kontoret.

“Nei, det går helt fint”, smilte jeg.

“Bra, for du skjønner…gutta her, de driver å skyter på hverandre med Nerf guns (lekepistoler som skyter ut “ammunisjon” i skumgummi-materiale) i arbeidstiden. Dette plager deg ikke?”

“Jeg har tidligere jobbet i barnehage og fått Lego kastet midt i fleisen på meg, så det burde nok gå greit med tretti år gamle barn også”, spøkte jeg.

“Du lover at du ikke kommer til å slutte i jobben etter bare to-tre uker? Du skjønner, det å være kvinne i et mannsdominert miljø kan fort bli ganske slitsomt”, sa den eneste kvinnelige intervjueren, som sikkert krysset både fingrer og tær på at det skulle komme ei dame med ben i nesa som endelig kunne sette alle bråkebøttene på plass.

Jeg er på ingen måte noen hardbarka alfakvinne, men lekepistoler og brautende menn burde jeg da kunne tåle.

Og det gjør jeg tydeligvis også.

Nå, fem uker senere, har jeg allerede vært ute med gutta på lønningspils og har blitt vandt til å daglig, flere ganger til dagen, bli truffet av skumgummi-ammo der jeg sitter og arbeider sammen med resten av teamet.

Jeg har blitt vandt til drøye vitser, tulling og tøysing og svært spesielle samtaleemner.

For å være helt ærlig synes jeg faktisk det er hysterisk morsomt til tider, også.

For eksempel, da jeg satt og spiste grønnsaker og skinke til lunsj (for å bli kvitt restemat fra kjøleskapet).  “Jasså…Asparges..Det smaker digg, men fy faen så det kommer til å stinke av pisset ditt når du går på do”. Slike sjarmerende kommentarer ville neppe kommet ut av munnen på en kvinnelig kollega (som man knapt kjenner).

Eller da sjefen min spurte meg, foran alle sammen, om jeg trives i den nye jobben (selvsagt svarte jeg ja), og alle gutta brølte ut “du kan si sannheten, fortell ham at vi er noen skikkelige rasshøl!”

Og den gangen han ene fra teamet mitt ropte ut (med en tøysende tone) til en annen; “Kristine synes du er en drittsekk, og hun vet at du laster ned syke videoer i skjul” og motparten brøt ut i latterkrampe og svarte “vet du, hun sier det samme om deg også!”

For å kunne trives i denne jobben, i dette miljøet, må man nemlig ta alt for det det nettopp er: tull og tøys. En stor dose selvironi kommer man dessuten også langt med.

På min forrige arbeidsplass var det mye tisking og hvisking, baksnakking, sjalusi og falskhet mellom kvinnene på kontoret. Såpass mye at det fint kunne ødelegge arbeidsdagen for både meg og enkelte av mine medarbeidere.

Til slutt orket jeg ikke mer av disse kvinnene som stønnet og himlet med øynene hver gang jeg trengte hjelp til å løse en arbeidsoppgave. De som deretter løp til venninne-kollegaene og klaget over at jeg og de andre som var nye på kontoret, ikke klarte å gjøre det vi var blitt ansatt til å gjøre.

Hadde disse damene tatt seg bedre tid til å lære oss opp i stedet for å prøve å skyve oss bort, hadde disse utfordringene kanskje ikke oppstått i det hele tatt.

I min nåværende jobb, i det mannsdominerte arbeidsmiljøet, føles det godt å kunne spørre om hjelp. Fordi, her er det ingen sure miner. Tålmodig, lytter de til meg og pedagogisk forklarer de meg hvordan oppgavene skal bli gjort.

Kanskje er det bare meg som har vært riktig uheldig tidligere, og i dette øyeblikk er svært heldig med arbeidsplassen jeg har havnet på.

Men det er jo faktisk en kjent sak at vi kvinner er kvinners største fiende.

Ironisk er det, med tanke på hvor mye vi har kjempet for å komme oss opp og frem – på lik linje med våre brødre…

….bare for å vende våre medsøstre ryggen, til fordel for egen gevinst.

Vi har satt høyt fokus på #metoo og slemme menn. Men hva med alle de slemme kvinnene som ødelegger for andre kvinner på arbeidsplassen?

Jeg undrer. Hvor blir det av søsterskapet?

manneken pis