Denne underlige nye hverdagen og den mentale helsen

Tre uker er gått siden jeg satt der, ved et langbord på en kreolsk buffet sammen med fjorten mennesker jeg sannsynligvis aldri vil se igjen. Det vil si, med mindre jeg ved en tilfeldighet skulle støte på en av dem mens jeg handler dagligvarer på butikken eller vandrer gjennom sentrumsgatene.

På bedriftens regning, ble jeg invitert til et såkalt repas de départ (farvel-måltid), feiret med spesialiteter fra Réunion-øya på den fargerike restauranten Marmite des îles, en eksotisk avslutning på de siste tjuesju månedene av mitt liv. Fra alle hold fikk jeg høre hvor trist det var at coronakrisen skulle lede til en slik avskjed, og hvor vanskelig tiden fremover ville bli for dem, for teamet som plutselig var blitt halvert.

Garonne-elven

Tre uker er gått. Først om to uker, litt over to uker, venter mitt første møte med kommunen angående mine muligheter for videreutdanning og kurs. Om jeg ønsker å starte egen bedrift vil jeg også få støtte til dette.

Samtidig som jeg venter, blir alle mine sosiale medier daglig spammet av mennesker som har fått med seg at jeg ikke lenger er i arbeid, og dermed ser på dette som en gyllen anledning til å forsøke å rekruttere meg til ulike pyramidespill eller MLM-bedrifter. Jeg heier på dem som trives med det og sier likevel takk men nei, takk, jeg vil ikke selge massasjeoljer eller slankemilkshake eller smykker til min personlige omgangskrets, ei heller til følgerne mine.

All denne tiden, denne dyrebare tiden som jeg nå har til rådighet, burde jo vært en fantastisk mulighet til å fullføre både novellesamlingen og alle de andre uferdige skriveprosjektene mine. Jeg kunne ha skrevet ferdig talene til bryllupet og skrevet en rekke spennende innlegg med reisetips og anekdoter her på bloggen. Ikke bare på bloggen, med all denne tiden kunne jeg ha skrevet en tre hundre siders reiseskildring som selvpublisert ebok.

Men…

I stedet veksler jeg mellom å bekymre meg for bryllupet og for fremtiden min, ofte gråter jeg i frustrasjon og tenker tanker så mørke at jeg får dårlig samvittighet overfor samboeren min som må bo sammen med meg og ikke vet hvordan han skal forholde seg til situasjonen.

Tenk om…vi må avlyse bryllupet på grunn av coronakrisen, hyler jeg fortsatt som et ekko fra mars måned til den dag i dag…tenk om…kommunen nekter å finansiere de kursene jeg ønsker å ta…tenk om jeg ikke finner meg en relevant jobb etter endt kurs…jeg har vondt, Julien, jeg er ødelagt, gråter jeg. Minimum fire dager i uka.

Coronakrisen er vanskelig, svært vanskelig for oss som ikke håndterer å være altfor mye innestengt alene med våre tanker. Vi som er overfølsomme og høysensitive, vi som elsker livet men samtidig er skjøre som porselen og har ekstremt lett for å synke så dypt ned i mørket at vi nesten ikke klarer å puste. Nesten som å være fanget i kvikksand. Julien er heldigvis en av dem som står stødig i sanden og drar meg opp igjen. Uten at han helt skjønner hvordan jeg havnet der i utgangspunktet.

Disse helgeturene og dagsturene som Julien og jeg den siste tiden har fått gleden av å oppleve, har fungert som et pust i bakken, en pause fra det vonde og vanskelige, en energiboost, som en dose med vitamin D på den mørkeste vintertid. Derfor skriver jeg mye om dem, og lite om alt annet for tiden.

Brolenda

Jeg gjør mitt beste der jeg leter etter små gleder i hverdagen, denne underlige nye hverdagen uten jobb, uten noe. I blant tar jeg meg en liten tur ut på kafé, et forsøk på å distrahere meg selv, ofte med en pocketbok i vesken, en hyggelig liten roman jeg kan kose meg med der jeg sitter ved vinduet og slurper i meg søte kaffedrikker. Andre ganger tar jeg med meg laptopen, for å jobbe videre med disse talene til bryllupet eller med novellesamlingen som jeg aldri tar meg tid til å skrive ferdig.

Voksne mennesker

I tillegg har jeg tatt meg god tid til å tenke gjennom hva jeg ønsker å gjøre fremover, både kortsiktige og langsiktige karrieremål, og hvem vet, får jeg grønt lys fra kommunen og vil bryllupet bli arrangert etter planen, vil jeg i september gå fra å være denne sørgelige versjonen av meg selv til å bli Frankrikes mest lykkelige kvinne.

Sommerhatt

Når håpet er alt man har igjen…

Forrige mandag startet på samme måte som alle andre mandager; en helt vanlig kaotisk dag på kontoret.

Men, der hvor kaoset vanligvis ender, bygget stormen seg opp til å bli en kjempetornado, denne gang.

Ja, en tornado av en mandag, som skulle ende opp med å snu både kontorets atmosfære og hele min øvrige livssituasjon fullstendig opp-ned.

Lenge har jeg gått og grublet på hvorvidt jeg skulle takke ja til fornyelse av arbeidskontrakten eller ei, og om jeg eventuelt skulle tørre å hoppe ut i det ukjente om jeg så skulle velge bort stabiliteten. Dette valget fikk jeg aldri.

Mandag ettermiddag, ringte bemanningsbyrået som jeg er ansatt gjennom, for å fortelle meg at jeg var den eneste av oss fire som startet i desember, som ikke ville få muligheten til å fortsette. Og slik gikk det til;

Som vanlig, satt jeg og drakk te og nistirret på de to store dataskjermene mine mens jeg tastet i vei på tastaturet. Ved siden av tastaturet lå som vanlig mobiltelefonen min, sånn i tilfelle noen skulle ringe for å fortelle meg noe viktig. Slik som nå.

Mobilen vibrerte for fullt og navnet til arbeidsgiver lyste opp skjermen. Stresset, forlot jeg kontoret og satte meg i den knallrosa sofaen i korridoren.

“Du vet vel hvorfor jeg ringer”, startet hun samtalen, uten å først utdype det noe videre.

“Som du kanskje har skjønt, så vil den 28. Februar bli din siste dag hos oss”, fortsatte hun. Selv ante jeg fred og ingen fare, og ble temmelig overrasket over det hele, men turte ikke annet enn å svare et vagt “ja…”

“Jeg vet at du har jobbet hardt og gjort ditt aller beste, men vi har rett og slett blitt enige, ledelsen og jeg, om at du dessverre ikke snakker godt nok fransk til å kunne fungere i en jobb som krever et særdeles avansert språknivå”

Jeg kjente tårene presse på. Heldigvis kunne hun ikke se meg nå, der hun satt på kontoret sitt i Paris, flere mil unna den fortvilte ‘utlendingen’ som har stått på, dag etter dag, og jobbet ti ganger hardere enn alle andre, for å kunne mestre arbeidet like godt som dem som ikke trenger å tenke seg om to-tre ganger før de sender en e-post eller besvarer spørsmål fra klienter.

I flere uker hadde jeg jo selv vurdert om det å fortsette i en slik jobb ville være en god idé, da jeg heller ønsker å satse på noe jeg virkelig brenner for – fremfor noe som sliter meg totalt ut, uten at jeg får noe igjen for strevet. Dermed kom det ikke som en overraskelse at både foreldre, samboer og nære venner valgte å stille meg spørsmålet; “var det ikke dette du egentlig ville, da?”

Situasjonen er annerledes når det ikke er jeg som får lov til å velge. Det gjør vondt å vite at alt arbeidet jeg har gjort, all energien jeg har brukt på å gjøre mitt beste, aldri egentlig var godt nok. Er det noe jeg har lang erfaring – og store komplekser med – så er det å aldri føle meg god nok.

Inne på det åpne kontorlandskapet, ventet kollegene mine i spenning for å få høre de “gode nyhetene”. Vi skulle jo alle  få fortsette. Var det ikke slik det skulle være?

Jeg ristet på hodet, skamfull og oppgitt. Pust inn, pust ut. Det tok meg et par minutter å samle tankene, før jeg satte i gang med å forklare begrunnelsen. Den ene etter den andre reagerte med sjokk, og hundrevis av spørsmål.

Spørsmål som jeg selv ønsket å stille arbeidsgiver, men ikke turte.

“Men, de visste jo hvilket språknivå du lå på etter å ha intervjuet deg til jobben? Hvorfor sa de ingenting under prøvetiden? Er dette i det hele tatt den oppriktige årsaken, eller foregår det noe mer i kulissene som vi ikke vet?”

Franskmenn, som kollegene mine tross alt er, finner seg ikke i å bli behandlet på urettferdig vis, og har heller ingen problemer med å gå til ledelsen og klage – selv på vegne av andre. Da jeg forlot kontoret, mandag ettermiddag, ble det visstnok erklært krig mellom “de på gulvet” og “de høyt oppe” i hierarkiet, da enkelte medarbeidere valgte å kjefte ledelsen huden full for å ha bestemt seg for noe så dumt som å kvitte seg med meg på grunn av “for dårlig språknivå”.

Dagene som fulgte, ble jeg tatt på med silkehansker og behandlet med en overdreven snillhet av dem som hadde fått passet sitt påskrevet av kollegene mine. Kvaliteten på arbeidet mitt ble i disse dager dårligere og dårligere, da motivasjonen og stå-på viljen uteble. Ordene “de vil ikke ha deg her” gikk som et ekko i hodet mitt. Falske smil og småprat fra ledelsen på den ene siden – og sinte, frustrerte overbeskyttende kolleger forberedt på revolusjon på den andre siden. Aldri hadde jeg sett for meg at jeg skulle sette såpass dype spor på en arbeidsplass. Noen gråter, andre ser rødt.

Jeg gjentar, gang på gang; “Vær så snill, ikke tenk på det. Jeg klarer meg fint”.

Håp hadde jeg jo fortsatt, når det gjaldt mine personlige prosjekter.

Ja, denne drømmen om å bli en forfatter. Min store lidenskap som jeg ikke tørr å snakke høyt om foran kollegene mine. Mitt alter-ego: drømmeren.

Å leve av å skrive romaner ville gjort meg mer lykkelig enn noe som helst annet her i livet.

Å invitere lesere inn i mitt univers og la dem drømme seg bort, le høyt, felle en tåre og føle sympati med de forskjellige karakterene. Jeg har så mange idéer som jeg ønsker å få ut på papir; og foreløpig har jeg gjort et av dem til virkelighet. Jeg har skrevet en roman, en komedie, og mitt høyeste ønske er å få denne på trykk.

Men…

Onsdag kom. Etter en stormfull mandag, kom onsdag. Og et nytt nederlag.

Jeg mottok en e-post. Ikke en hvilken som helst e-post, men et svar fra et av forlagene jeg virkelig liker, og lenge har drømt om å samarbeide med.

De takket for manus, og beklaget samtidig for at de ikke kommer til å publisere romanen min.

Ikke fordi språket eller historien ikke er god nok, men fordi det ikke passer inn med forlagets fremtidige planer. Samtidig foreslo de selvpublisering som et alternativ.

Et diplomatisk svar, og ikke direkte negativt. Men likevel negativt i forhold til hva jeg hadde håpet på, og hva jeg tross alt har dagdrømt om helt siden jeg startet å skrive romanens aller første kapittel.

For to måneder siden sendte jeg inn manuset og krysset fingrene.

Jeg hadde kanskje for høye tanker om dette prosjektet mitt. Men, jeg hadde i det minste et håp. Og er det noe man trenger for å kunne takle motgang her i livet, så er det et håp.

Håp om at det finnes noe større og noe bedre for alle og enhver.

Så hva skjer nå?

Skal jeg legge romanen død og starte fra scratch eller skal jeg forbedre den så godt jeg bare kan, og fortsette å sende den til forlag etter forlag til noen til slutt ønsker å gi meg en sjanse?

Etter endt arbeidskontrakt vil jeg i det minste ha mer enn nok av tid til å kunne skrive både dag og natt, fra tidlig morgen til sent på kveld, helt til krampen stopper meg.

Om jeg så begynner å blø fra fingertuppene, så ønsker jeg å forbedre romanen jeg har skrevet, skrive ny roman, skrive noveller, skrive blogginnlegg – skrive så mye jeg bare kan, for å bevise for alle andre – og ikke minst for meg selv at jo…

Visst pokker kan også jeg være god nok.

 

 

 

 

 

Er dette noe å juble for, da?

Soverommet er et eneste stort rot, og det er virkelig hodet mitt også. Kaos. Forventninger. Pessimisme og optimisme som kriger over å ha størst påvirkning på følelsesplanet mitt.

Med en helt ny garderobe full av konservativt tøy som vil bli flittig tatt i bruk om jeg får den jobben jeg var på intervju for i forrige uke, sitter jeg her og gru-gleder meg over hva fremtiden vil bringe.

I dag ble jeg innkalt til andre-gangs intervju – og gjett om jeg er lykkelig!

Fire tusenlapper fattigere er jeg dessverre også, da det koster flesk å bestille flybilletter og Airbnb-leilighet kun seks dager før avreisedato. Gubben blir også med, da han også må få ordnet seg noen jobbintervjuer (siden det ikke ble noe av, forrige gang).

Han som er ingeniør (industriell design) burde jo i teorien være temmelig attraktiv på arbeidsmarkedet. Det var jo derfor han utdannet seg i den retningen i utgangspunktet.

Men, i et samfunn og en økonomi som stadig er i endring, er man aldri hundre prosent garantert noe som helst – annet enn døden og skattebetaling.

Derfor ser jeg ikke på denne jobbmuligheten (som for øvrig er i IT-bransjen) som noe som er “mitt” før jeg har kontrakten foran meg og sitter med kulepenn i hånda, klar til å signere.

Er jeg  først så heldig at jeg faktisk får denne jobben, kan du banne på at jeg skal feire. Soverommet (hos svigers) kan endelig ryddes, alt kan endelig pakkes ned igjen – og bli flyttet til en helt ny leilighet i det glade sør.

Champagne skal sprettes, parketten eller flisene skal danses på så heftig at det slår sprekker, og jeg skal smile så bredt at jeg får kramper i kjevepartiet.

Et steg nærmere et slikt scenario, men likevel langt, langt unna.

En invitasjon til et andre-gangs intervju er ikke noe jeg jubler over, pessimist som jeg er. Men jeg inviterte i det minste kjæresten til en kopp kaffe på favoritt-kaféen min i nærområdet, og i kveld skal det bli sushi.

Champagnen kan vente.

kaffekopp

kafebesøk