En koselig julaften på tømmerhytta i Pyreneene

Som et lite barn, våknet jeg spent og utålmodig tidlig på morgenkvisten den tjuefjerde desember, klar til å starte dagen med julekaker og kakao til frokost, med nisselue på hodet og kokkelering på kjøkkenet med lyden av julemusikk over høytalerne. En julefeiring litt utenom det vanlige, en julefeiring på hyttetur i de sørfranske fjellene.

En travel ettermiddag ventet meg, en ettermiddag hvor jeg sammen med svigermor skulle stå for alt av julekveldens matlaging. Mens hun skulle ta seg av den ovnsbakte gårdskyllingen fylt med kastanjefarse, og lage en nydelig cognacsaus til kjøttet, skulle jeg lage både kålstuing, kålrabistappe, medisterkaker og riskrem.

Forberedelsene startet allerede kvelden i forveien, da jeg i over en time stod og rørte i risgrøten som nå var klar til å blandes sammen med pisket krem og vaniljesukker for å lage en fin og luftig riskrem, den som på julekvelden skulle bli servert til dessert sammen med en frisk og syrlig solbærsaus fra et fransk épicerie.

“I’m Dreaming of a White Christmas” lød første låt på spillelista. Mens jeg skar hodekål i strimler, nynnet jeg til musikken og drømte meg bort til et hvitt vinterlandskap, mens jeg tittet ut vinduet på den grønne plenen, den blå himmelen og solstrålene som trengte seg gjennom ruta. Vi skulle ifølge værmeldingen få snø allerede neste dag, første juledag, så teknisk sett ville vi jo få oss en white Christmas, men ingen hvitkledd julaften.

Tidlig på ettermiddagen tok jeg meg en pause fra kjøkkenbenken for å drikke gløgg sammen med svigermor, svigerfar og Julien. Under solfylt himmel nøt vi de gode smakene av jul, krydret vin chaud og pepperkaker, julemusikken var for øyeblikket blitt erstattet med avslappende stillhet. Jeg følte meg zen der jeg nøt hvert eneste sekund med alle mine sanser, sittende ved hagebordet utenfor inngangsdøren til den sjarmerende hytta i Pyreneene.

Ettermiddagstimene suste forbi. Svigermor og jeg kom oss etter hvert i mål med våre oppskrifter, og lot våre menn få i oppgave å dekke på bordet med juleduk, bestikk og fat, vi lot dem åpne ei flaske vin mens vi selv forlot kjøkkenet for å skifte fra lounge wear til finere tøy, vinrødt velurskjørt og julegenser med pepperkakemotiv for min del.

Med mine foreldre virtuelt skålende med oss over videochat, drakk vi våre første slurker av kveldens utvalgte hvitvin, den som også skulle bli servert sammen med julekveldens forrett, ristet kastanjebrød med den franske spesialiteten foie gras (leverpaté) og ulike sorter chutney.

Etter forretten dekket vi bordet fullt av kålstuing, rosenkål, medisterkaker, kålrabistappe, tyttebær, cognacsaus og den saftige gårdskyllingen som svigerfar fikk i oppdrag å skjære opp og servere.

En fantastisk julemiddag før en høyst nødvendig pause mellom hovedrett og dessert. Vi forlot spisebordet og gikk opp trappene til stua der hvor våre mange julegaver omkranset det dekorerte juletreet, pausen fra mat og vin skulle nå bli brukt til å pakke opp presanger.

Parfyme, smykker, kosmetikk og et enormt stort smykkeskrin var bare noen av de mange gavene jeg fikk gleden av å pakke opp denne jula. Julien, som i tillegg til å gi meg en UV-lampe (til manikyr) og kokebok, slo som vanlig på stortromma og ga meg billetter til en spennende opplevelse, en adrenalinfylt helg i Futuroscope, en fransk fornøyelsespark som hovedsakelig baserer seg på simulatorer og 4D-kino.

Selv ga jeg ham et gavekort for to hos en Michelinstjerne-restaurant, og et armbånd med geografiske koordinater inngravert, de som leder til møtepunktet hvor vi traff hverandre for aller første gang.

Like rundt midnatt nøt vi endelig de to dessertene som vi hadde planlagt for kvelden, riskrem og en fransk Bûche de Noël, fransk rullekake med smørkrem med smak av kastanjenøtter. Alle var vi enige om at vi definitivt hadde spist for mye, men det gjør vi jo nesten hver jul. Heldige er vi som lever så priveligerte liv at vi år etter år får lov til å oppleve nettopp dette, å spise oss mett på deilig mat sammen med våre kjære, for å deretter legge oss under dyna og sove til sent på formiddagen neste dag.

I trygghet og sikkerhet, omringet av kjærlighet og bortskjemt på god mat og fine gaver i idylliske omgivelser, smiler jeg takknemlig for å ha fått oppleve denne nydelige tømmerhyttejula i Pyreneene.

Selv i en vanskelig tid som denne.

På idyllisk hyttetur i jula

Først av alt må jeg jo ønske dere alle en riktig god jul!

Dette er en liten oppdatering skrevet på julaften, før kokkelering, familiemiddag og utveksling av gaver ble gjennomført med stor suksess. Og før jeg la meg stappmett og takknemlig under dyna, sammen med min kjære ved min side. Julekvelden vil jeg fortelle mer om, og ikke minst dele mange bilder fra, i neste innlegg.

Aller først vil jeg nemlig starte fra begynnelsen av juleferien, og dele noen bilder fra vårt første møte med le Chalet Nordique, hytta hvor vi endte opp med å tilbringe årets julefeiring.

Året nærmer seg sin ende, et år hvor omtrent ingenting har gått som planlagt, et år hvor hver eneste plan har behøvd en reserveplan, et år hvor jeg ikke har fått sett min familie, mine venner, mitt hjemland en eneste gang. Jula skulle jeg egentlig feire i Norge, hjemme i Stavanger sammen med mine nærmeste, men nå feiret jeg den i stedet med hyttekos og fjellutsikt i de franske Pyreneene sammen med min mann og hans foreldre.

Gjennom nettportalen Airbnb fikk vi reservert fire netter på ei nydelig tømmerhytte like ved spanskegrensen, med utsikt over de franske, spanske og andorriske fjellene. Vi hadde håpet på et hvitt vinterlandskap og rikelig med snøfnugg dalende fra himmelen, men fikk i stedet tretten varmegrader, blå himmel og solskinn.

Da vi ankom hyttefeltet i landsbyen Estavar, forelsket vi oss umiddelbart i hytta hvor vi de neste fire nettene skulle bo. I tillegg ble vi overrasket med et nydelig juletre, ferdig pyntet prydet den hyttas sjarmerende stue, en hyggelig liten oppmerksomhet fra hytteeieren. Både svigermor og jeg hadde tatt med oss egne juledekorasjoner hjemmefra, flotte julegirlander, telysholdere og julekranser, nå skulle det dekoreres!

Julaften ville bli vår tredje og nest siste kveld på hytta, en aften med både franske og norske spesialiteter i fokus. Hjemmelagde medisterkaker, kålstuing, kålrabistappe og riskrem ville bli mine bidrag for julekvelden, mens mine franske svigerforeldre så frem til å by på foie gras (paté av gåselever), poularde (en form for gårdskylling) fylt med kastanjefarse og den tradisjonelle franske juledesserten Bûche de Noël, rullekake med smørkrem. Også denne med smak av kastanjenøtter.

Første kveld på hytta, for tre dager siden, etter å ha dekorert stua og kjøkkenets spisebord med julepynt, startet vi oppholdets første apéritif med et lite assortiment petits feuilletés fra bakeriet hvor Julien og jeg er stamkunder, rykende varm fingermat av butterdeig. Vi åpnet ei flaske musserende vin fra vingården Duffau i Gaillac, før vi nøt hvert vårt glass rød Las Vals fra Château la Baronne, en av mine personlige favorittviner fra Corbières, fruktig rødvin servert sammen med spekepølse, villsvinpaté, ferskt valnøttbrød og et spennende ostefat bestående av lekre oster bestilt fra den flotte nye ostebutikken i nabolaget mitt, den som har et enormt utvalg av både kjente og mindre kjente oster fra Frankrikes mange regioner.

Med tente lys og rød juleduk var stemningen god og behagelig, kjærlig og fin, nøyaktig hvordan en høytid med sine nærmeste skal være. Om bare også min mor og stefar kunne vært her sammen med oss, ville jula vært perfekt.

Selv om jeg lengtet etter å se familien min, gledet jeg meg til flere fine stunder ved dette spisebordet på hytta, med julemusikk i bakgrunnen og fine samtaler oss i mellom, forhåpentligvis med minst mulig prat om virus, vaksiner og bekymringer rundt tiden etter nyttårsaften, uker som vi alle frykter vil bli tilbrakt under nok en ny lockdown.

Nå er det jul, riktig nok en annerledes jul, en jul hvor smittevern står i fokus og vi ikke får feiret med alle som vi i utgangspunktet hadde ønsket å spise julemiddag sammen med. Men vi koser oss likevel, vi feirer jul på nøyaktig samme måte som for tre år siden, på hyttetur i idylliske omgivelser, bare oss fire, med hjemmelaget mat og godt humør.

En sørgende fremmed og ønsket om å få gi noen en klem

Siste helg før jul ble en følelsesladet affære, dager bestående av store oppturer og nedturer. I tillegg til å glede meg over å endelig ha fått sett byens juledekorasjoner og til å endelig kunne møte et par venner igjen, har jeg endt opp med å gråte sammen med en mann jeg ikke kjenner, et menneske jeg aldri tidligere hadde møtt, en situasjon som fikk meg til å innse nettopp hvor følsom jeg faktisk er, hvor vondt det er for meg å se andre mennesker lide og hvor håpløs jeg føler meg når jeg ikke vet hvordan jeg kan hjelpe, hvordan jeg kan stille opp, hva som kan gjøres for å være der for dem som trenger det.

Sammen med Julien og hans foreldre startet jeg helgen, fredagsettermiddagen, med en tur til sentrum for å se Le village de Noël, juleutstillingen på Place du Capitole, før vi deretter handlet noen siste julegaver, inkludert til oss selv, fra ulike lokale butikker i sentrumsgatene.

Et majestetisk juletre prydet Les Ramblas, alléen som leder oss fra Jean Jaurès til byens kino og videre til handlegatene som til slutt fører oss til rådhuset Capitole.

Årets julemarked ble, som forventet, avlyst på grunn av pandemien, alle julekonserter og teaterforestillinger likeså. Også kinoen har blitt tvunget til å holde stengt ut året, med årets planlagte julefilmer utsatt til nyåret, lenge etter overstått julefeiring.

Om alt hadde gått etter byens opprinnelige planer, ville et hundretalls boder ha prydet rådhusplassen denne desembermåneden. Det ville blitt solgt gløgg, fransk nougat, heklede duker, tovede tøfler og juledekorasjoner. I stedet ble vi møtt med julemusikk og en utstilling bestående av blant annet nisser og dekorerte juletrær spredt utover området. Langt ifra noe julemarked, men i det minste et etterlengtet plaster på såret i en vanskelig tid hvor det å få kommet seg i ordentlig julestemning ikke er en enkel oppgave å gjennomføre.

Synet av dekorasjonene fikk meg i det minste til å smile, om ikke mitt bredeste glis så i hvert fall et fornøyd lite smil. Mens Julien og hans far ønsket å dra hjem igjen like etter å ha sett alt som var verdt å få med seg av juledekor i sentrum, ble svigermor og jeg værende i sentrum for å handle noen siste julegaver før vi nøt hver vår gløgg og lussekatt fra den svenske kafeen FIKA.

Fra en fredagsettermiddag i sentrum tok vi oss en lørdagstur ut på landet for å besøke noen venner av Julien som bor i nærheten av Gimont i Gers-departementet. For første gang siden september fikk jeg endelig sett andre mennesker enn Julien og hans foreldre, et første vennebesøk siden markeringen av bryllupet i høst. Med god avstand fra hverandre, rundt et spisebord med nystekte belgiske vafler servert foran oss, ble vi i flere timer sittende og prate før vi til slutt måtte se oss nødt til å rekke hjem før portforbudet.

Søndagsformiddagen ble avsluttet over en manikyr hos Aiiden Nails, neglsalongen hvor jeg de siste månedene har blitt stamkunde. Selv i unntakstider som disse, er det fint med en liten oppfriskning før julefeiringen, selv når høytiden blir tilbrakt sammen med ingen andre enn min mann og hans foreldre.

Videre ut på ettermiddagen bestemte jeg meg for å ta en liten svipptur innom et confiserie for å kjøpe et par siste småtterier, godteri og eventuelt marshmallows og kakaopulver. Det jeg trodde skulle bli et kjapt ærend, endte opp med å bli en sår opplevelse og utrolig nok den mest menneskelige samtalen jeg har hatt med en fremmed det siste året.

Vi var alene i butikklokalene, bare eieren og jeg. Sammen gikk vi fra å prate om hans utvalg av chutney og hvorvidt mangochutney passer til foie gras, til å plutselig bryte ut i gråt, begge to. Den stakkars butikkeieren hadde nemlig mistet sin bror bare tre dager tidligere, og var forståelig nok sønderknust og hadde et stort behov for å prate med noen, hvem som helst.

Han fortalte meg om sin bror, om brorens gode humør og livsglede. På mobilskjermen fikk jeg se bilder av en smilende mann i femtiårene. Tenk at han, en ellers frisk mann helt plutselig hadde blitt revet bort fra sine kjære, helt uten forvarsel, revet bort fra sin bror som nå stod i sine butikklokaler og gråt.

Vi stod en meter ifra hverandre, den vonde coronameteren som jeg nå mer enn noensinne hadde lyst til å bryte for å gi dette sørgende mennesket en varm klem. Også mine tårer rant som en foss, jeg gråt for denne ukjente mannen og hans lidelse, jeg gråt fordi situasjonen fikk meg til å tenke på min egen sorg, på min pappa, og fordi verden er så urettferdig som tar fra oss de menneskene som vi trenger aller mest, dem som så altfor tidlig reiser fra oss med sine nye englevinger.

To dager er gått og jeg klarer fortsatt ikke å slutte å tenke på denne søndagen. Så snart jeg kommer meg tilbake til Toulouse, etter julefeiringen i Pyreneene, vil jeg ta meg en tur til mannens confiserie for å høre hvordan det går med ham.

Små gleder, store skuffelser og en fin alternativ jul i vente

En ny lørdag. Under normale omstendigheter ville jeg sagt at dette er den fineste ukedagen av dem alle. Men ikke nå, ikke når jeg føler meg tom innvendig der jeg våkner etter en søvnfattig natt. En natt hvor tusenvis av tanker har surret rundt i hodet, tanker som nesten alle omhandler de franske byråkratenes slurv med papirene, selve grunnen til at jeg mistet plassen min på kurset som nå har startet uten min deltakelse.

Desperat etter en liten oppmuntring, lengter jeg etter å se juledekorasjonene på rådhusplassen, Place du Capitole, men fornuften ber meg vente en liten stund før det lar seg gjøre. Sentrumsgatene fylles nemlig nok en lørdag med demonstranter, tre ulike demonstrasjonstog i ulike deler av byen, mens handleglade mennesker haster seg fra butikk til butikk for å kjøpe julegaver til sine venner og familie. Siden Julien sine foreldre snart kommer på besøk, våger jeg ikke å gå dit hvor de største folkemengdene ferdes, der hvor risikoen for å bli smittet er høyest.

Været veksler mellom regn og solskinn, selv om værmeldingen for denne helgen hadde lovet oss snø, det som skulle bli årets første snøfall her i Toulouse. De snøfnuggene skulle jeg virkelig ønske jeg kunne se her i den rosa byen, her hvor det snør i maksimalt tre timer i løpet av et helt år.

En splitter ny boblejakke henger urørt i garderobeskapet. Den er altfor varm for det sørvestfranske klimaet, det vet jeg, men den skulle jo egentlig bli med meg hjem til Norge for å beskytte meg mot vestlandets kraftige vindkast, men nå henger den bare der. Inntil videre.

På en kommode i stua ligger julegaven som jeg for lenge siden hadde kjøpt til mine foreldre. Den skulle jeg etter planen pakke pent ned i kofferten sammen med to nye behagelige joggedresser og tykke, myke sokker, klær som skulle varme meg der jeg isolert skulle tilbringe ti dager i karantene etter ankomst på Stavanger Lufthavn.

Men noen hjemreise blir det likevel ikke med det første. Ikke før en vaksine er på plass både her i Frankrike og der hjemme i Norge. Boblejakken vil jeg heldigvis få tatt i bruk allerede fra bittelille julaften, ved avreise til Pyreneene, hvor jeg skal feire høytiden i en koselig hytte på fjellet sammen med Julien og hans foreldre.

Jeg ser frem til å dra dit hvor snøen faller og landskapet ligner mitt kjære Norge, med sine flotte grantrær og bratte terreng. Også julemiddagen vil få en rekke norske innslag, akkurat som for tre år siden, da vi feiret vår forrige hyttejul. Den varme idyllen som omfavnet oss den gang, ser vi frem til å gjenskape i år. En nødvendig trøst, midt oppi alt det vanskelige som har skjedd den siste tiden.

Boblejakken blir hengende, mens jeg slenger på meg min sennepsgule ullkåpe og rusler ut døra sammen med Julien. For å unngå de store menneskemengdene i sentrum, setter vi oss i bilen og kjører til den fredelige lille nabobyen Blagnac, hvor vi tar oss en spasertur gjennom gatene før vi besøker den katolske Saint-Pierre kirken.

Jeg tenner et lys og setter meg på kirkebenken. Selv om jeg ikke anser meg selv som spesielt religiøs, føles det godt, nesten terapeutisk, å sitte der blant tente lys og vakker kunst, den behagelige stillheten gir meg ro i sjelen, en ny energi fyller kroppen.

En smule lettere til sinns, forlater vi kirken og drar videre til kjøpesenteret i Blagnac. Før vi handler matvarer fra senterets store hypermarked, tar jeg meg en tur innom en kosmetikkbutikk for å kjøpe en liten gave til meg selv, en øyenskyggepalett som jeg gleder meg til å ta i bruk, jeg har jo lyst til å gjøre meg så fin som mulig til både julefeiringen og nyttårsaften.

Denne vinteren har som store deler av året vært vanskelig, en emosjonell berg-og-dalbane. For det blir ingen kurs. Det blir ingen hjemreise. Men jula blir nok fin likevel. Og hva som venter oss i januar, blir spennende å se.

Når den tid kommer.

En Annerledes Desembermåned i Toulouse

Snøen faller over Pyreneene, fjellene hvor jeg i år skal feire jul på ei nydelig hytte sammen med min kjære Julien og hans foreldre. Vi skulle jo egentlig reise til Norge i år, min mann og jeg, for å feire jul sammen med mine foreldre, men som med alle årets planer, måtte også denne bli avlyst, utsatt inntil videre.

I Toulouse snør det så og si aldri. Kanskje en halvtime i året, om vi er heldige.

Forrige lørdagsettermiddag kunne by på oppholdsvær og tretten grader. Sentrumsgatene ville for dagen fylles med mennesker på julegaveshopping, men også med hundrevis av demonstranter, de fleste av dem fredelige.

Selv tok jeg meg også en liten tur ut, ikke for å handle gaver eller gå i demonstrasjonstog, men for å få meg frisk luft, strekke på beina, kjøpe meg en liten takeaway-kaffe og muffin fra en av byens mange fine kaffebarer. En liten rusletur for å se juledekorasjonene i byens butikkvinduer, fasader dekket med blinkende julelys, noen av dem med små juletrær plassert foran inngangspartiet, desember er her, julestemningen er på plass.

Snøfnuggene uteblir, men vintergarderoben er hentet frem. Ullkåper og ulltrøyer og ullsokker og store komfortable gensere og tykke skjerf, sesongens varmeste og mest praktiske tøy. Jeg elsker å pakke kroppen inn i flere lag med myke plagg, tre beina inn i skinnstøvletter og løpe ut døra, ut i det sørvestfranske vinterværet, for å deretter glede meg til det øyeblikket hvor jeg endelig får kommet meg hjem igjen til min varme stue, kle av meg noen av de mange lagene, legge meg på sofaen med hendene foldet rundt en varm kopp te, og dra fleecepleddet langt over overkroppen mens jeg ser julefilmer på TV-skjermen.

Fra en vietnamesisk kaffebar i sentrum av Toulouse, en kafé ved navn Café Bông, kjøpte jeg meg en kaffe latte med kanel og en matcha-muffin med hvit sjokolade. Juledekorerte lokaler fra gulv til tak, hvor nisser og innpakkede julegaver fylte flere av kafeens sitteplasser, stemningen var på topp selv om lokalene stod tomme for folk. Som hos alle andre kafeer og restauranter, stod ordene “uniquement à emporter” skrevet både på ytterdøra og på husets meny med store bokstaver. Frem til midten av januar er det nemlig fortsatt ikke lov å nyte mat og drikke på kafeer og restauranter i Frankrike, alt må tas med hjem eller bli spist i skjul, ute på en benk eller stående i en liten sidegate hvor minimalt med mennesker passerer forbi.

Alene, spaserte jeg rundt i de roligere delene av sentrum, jeg holdt meg unna de travle handlegatene og Place du Capitole. Ikke før den femtende desember vil vi få lov til å treffe venner og familiemedlemmer igjen, de som ikke bor i samme husstand som oss selv, derfor vandrer mange av oss rundt i bygatene helt alene.

Matcha-muffinsen endte jeg til slutt opp med å ta med meg hjem til Julien, den lå jo uansett beskyttet i en rosa kakeeske i den brune skinnveska mi, sammen med leppepomade, en limegrønn serviett, mobiltelefonen med ulvedeksel og lommeboka mi som stadig vokser seg tykkere, den er nemlig stappfull av ulike kundekort fra både kafeer, pizzeriaer, til og med fra blomsterbutikken i nabogata mi.

Blomsterbutikken hvor jeg forrige onsdag kjøpte meg en nydelig julestjerne som nå pryder stuebordet, den som ligger like ved siden av frisørsalongen hvor jeg forrige tirsdag fikk farget etterveksten og gitt håret en etterlengtet hårkur, i samme gate ligger også det som både Julien og jeg synes er byens beste pizzeria.

Jeg gleder meg til å kunne besøke restauranter igjen, til å kunne reise utenlands igjen, se familien min igjen, leve normalt igjen. Men jeg gleder meg også til denne alternative julefeiringen som venter oss om bare noen få uker, på fjellet der hvor snøen faller, etterfulgt av en like annerledes nyttårsfeiring i en nydelig leilighet lenger sør i landet.

Mimring og nostalgi mens jeg venter på å få komme tilbake

En fin start på dagen i et solkysset Sør-Frankrike, en nydelig søndag, den nest siste i oktober måned. En to timers kjøretur skulle føre oss hjemover etter en innholdsrik helg tilbrakt på hotell i en gammel by, landets eldste, en by rik på historie og flotte severdigheter.

Men før vi dro hjemover kunne vi ikke tillate oss selv å kaste bort vår siste mulighet til å se havet, til å nyte denne solskinnsdagen, til å være et sted hvor det finnes noe som minner om hjemme.

Høstkledd i beige frakk og sorte ankelstøvletter, spaserte jeg langs sandstranda, hånd i hånd med min kjære, selv etter flere år i de sydlige strøk har jeg fortsatt ikke vendt meg til synet av palmetrær. En liten del av meg tror fortsatt at jeg bor i norden, ved den norske sørvestkysten. Om jeg lukker øynene og tenker hardt, kjenner jeg fortsatt lukten av grantrær i kombinasjon med følelsen av det kraftige regnværet og salten fra sjøvannet.

Jeg husker hvordan trappeoppgangen stadig var dekket av barnåler strødd utover den grå betongen som grønn og brun konfetti. Ofte hang flere nåler igjen på skoene mine som dro dem inn på parketten, til min mors store ergrelse.

På en fiskerestaurant som het Le Phare, som oversatt til norsk betyr fyrtårnet, ledet en servitør oss til et bord hvor begge stoler var vendt mot vinduet og den vakre utsikten mot sjøen. Min kjære bestilte hvitvinsdampede blåskjell og pommes frites med majones, hans siste mulighet før sesongens slutt. Jeg endte opp med den ene retten på menyen som fristet meg akkurat der og da, breiflabb i karrisaus. En smule skuffende, denne sausen som etter min mening var altfor mild og kjedelig i smaken.

Vi drakk tørr Cabernet Blanc og festet våre blikk mot sjøutsikten, ikke mot hverandre. Jeg drømte meg tilbake til Norge og badestranden som ligger bare en fem-ti minutters sykkeltur fra huset hvor jeg vokste opp, barndomshjemmet som jeg ikke har sett siden året da jeg ble myndig, da min far valgte å selge huset og flytte utenlands.

Jeg mimret tilbake til alle de varme sommerdagene hvor jeg fint kunne tilbringe en hel dag på stranda, svømming og lek i vannet, blant fargesprakende oppblåsbare madrasser og badedyr. Flere ganger ble jeg truffet av bølger så kraftige at det nesten er mirakuløst hvordan jeg aldri druknet. En gang var jeg nær ved å miste livet, da jeg mistet balansen, kontrollen og kjente vannet sluke meg dypere og dypere, før ei venninne av familien reddet meg opp tilbake til overflaten.

Traumatisert ble jeg likevel aldri. Jeg har aldri fryktet bølgene og deres kraft. Livredd var jeg derimot for brennmaneter selv om jeg aldri har opplevd å bli brent. Og veps, selv den dag i dag frykter jeg de gul-sorte stripete små djevelske krypene som aldri lot meg få være i fred da jeg tok pauser fra bading for å spise klissete is fra den lille iskiosken på stranda, favoritten Kræsj Pink og pappas favoritt, kroneis.

“Har du lyst på dessert?”.
Jeg nikket, som alltid hadde jeg litt ekstra plass i magesekken til den franske klassikeren mousse au chocolat, myk og luftig, den nest beste desserten som finnes, slått bare av lengselen etter duftene fra min mors kjøkken, smaken av hennes hjemmebakte banankake, en soleklar favoritt.

Jeg husker hvor mye jeg lengtet etter nettopp denne kaken da jeg for fem år siden satte meg på flyet fra Orlando International Airport for å reise hjem igjen til Norge etter mitt ettårige opphold i USA. Med magen full av sommerfugler etter flere måneder med hjemlengsel skrev jeg en liten ønskeliste, hvor flere av punktene på lista handlet om mat. Grovt brød med taffelost, den samme iskaffen som jeg drakk hver eneste dag fra jeg var ung tenåring til jeg flyttet utenlands som voksen, yoghurtnøtter, sjokolademelk og mammas banankake.

I år er jeg coronafast og hjemlengselen vokser seg større og større for hver uke. Solskinnsdager ved kysten og fine lunsjmåltider var en fin trøst i oktober, i november finnes bare drømmen om å få komme seg ut igjen. Ut av leiligheten.

Og drømmen om å få lov til å feire jul, selv om denne jula vil bli svært, svært annerledes enn hva jeg hadde ønsket.

En fransk-norsk hyttejul med kjøkkenutfordringer og kreative løsninger

For første gang i mitt liv har det i år vært jeg som har stått på og svettet på kjøkkenet fra morgen til kveld for å stelle i stand en fullpakket julemiddag til familien. Vel, svigerfamilien her i Frankrike.

Siden det tross alt nå har gått ett helt år siden sist jeg var hjemme i Norge (på grunn av kansellering av sommerferie grunnet kjærestens sykehus-innleggelse osv), var det tydelig for både Julien og foreldrene hans at jeg plages av et stort savn og hjemlengsel. Spesielt nå, i en høytid som har fokus på nettopp familie og tradisjoner. Tidligere denne måneden skulle jeg dessuten på Skandinavisk Juletrefest i Toulouse, men fikk ikke dratt da arrangementet allerede var fullbooket og jeg ikke fikk plass.

Selv om jeg ikke har noe i mot at alle her ser på meg som “annerledes”, med min fremmede kultur og alt som hører til, betyr ikke det at jeg virkelig liker det. Samtidig har jeg aldri egentlig følt meg hjemme noe sted, da jeg alltid har vært “annerledes”, jeg som ble oppdratt med to forskjellige kulturer hjemme hos oss. Med en mamma som “snakket rart” og spiste “rar” mat, i følge de andre barna i klassen min. En mamma som kledde seg annerledes, snakket et “rart” språk og kun omgikk andre kvinner som også var utlendinger, akkurat som henne.

Etter at jeg flyttet til Frankrike, lærte meg språket og begynte å prøve så hardt jeg kunne å både bli flinkere i språk og integrering, har det virkelig gått opp for meg hvor vanskelig det faktisk er å være ny i et fremmed land og kultur. Spesielt når det kommer til disse store høytidene, hvor tradisjonsrik mat, underholdning og feiring, betyr absolutt alt.

Frankrike og Norge er som to forskjellige planeter når det kommer til kulturforskjeller, og jula er intet unntak. Jul er visstnok ikke så viktig her til lands. Jul er bare enda en unnskyldning til å arrangere et sofistikert middagsselskap og kose seg med god mat og drikke til langt ut på morgenkvisten. Gavene er en bonus, og det eneste som utgjør en forskjell fra øvrige middagsselskaper. Vel, sett bort fra den franske juledesserten “bûche de Noêl” (Jule-trestokk) – som er typisk fransk juledessert og dessuten er veldig, veldig god (verdt å nevne)!

På bakgrunn av dette, hadde ikke svigers noe problem med å la meg introdusere dem for en typisk norsk jul, så lenge jeg lot dem inkludere foie gras, champagne – og juletrestokken i måltidet!

Dermed fikk jeg i oppgave å være norsk ambassadør og kjøre på med alt jeg kunne av tradisjonelle norske oppskrifter. Ulempen var at svigers dro på handletur mens jeg var på jobb, og jeg hadde derfor ikke mulighet til å være sammen med dem på supermarkedet for å plukke ut de riktige ingrediensene…Og slik endte kjæresten min opp med å plukke ut feil rotgrønnsak til kålrabistappe, feil kål til kålstuing og feil krem til riskremen. Og buljong til den brune sausen, ja, den glemte vi igjen hjemme i leiligheten før vi dro på hyttetur.

Da dette gikk opp for meg, mens jeg stod midt i kampens hete på kjøkkenet med hendene fulle av kniver, skjeer, gafler og visp, kjente jeg et snev av panikk spre seg nedover ryggraden. Mon Dieu, kan jeg virkelig følge oppskriftene selv om jeg mangler svært vesentlige ingredienser?! Kan jeg virkelig ta en “McGyver” og ro meg i land ved å spontant improvisere meg frem til mål?

Sammen med svigers, jobbet vi i team for å gjennomføre oppskriftene og servere noe som kan minne om det jeg kjenner til fra vårt lille land oppe i nord.

Mirakuløst nok, klarte vi det. Riktig nok en kritthvit “kålrabi”stappe og en kålstuing av grønnkål – men vi klarte det. Medisterkakene smakte utmerket, riskremen ble like god som den jeg får servert hjemme, og jeg kunne ikke vært mer stolt av meg selv!

Til aperitif, før forretten, ble det servert oliven og blinis med tapenade, sammen med et glass champagne…servert i vinglass. Vel, man kan jo ikke akkurat forvente å finne champagneglass på hyttekjøkken.

Til forrett ble det servert foie gras (gåselever), toast og hvitvin. Tradisjonsrik fransk juleforrett. Vi skålte, og jeg takket foreldrene til Julien for nok et fint år sammen med en såpass fantastisk reservefamilie. Jeg takket dem for alt dem har gjort, og fortsatt gjør for meg. Jula gjør meg kanskje ekstra sentimental, og disse godsakene jeg får servert i glasset forsterker sikkert den følelsen ganger ti.

Videre til hovedrett. Struts (av alle ting), rypelår, medisterkaker, grønnkålstuing, grønnsakstappe (fra hvit “kålrabi”) og rosenkål. Servert sammen med improvisert rødvinsaus med sjalottløk, av sjusaus fra både medisterkaker og steik av struts, og en god dose crème fraiche. Buljongterningene ble glemt igjen hjemme, og det var kanskje like greit. Den totalt hjemmesnekra sausen var jo uansett langt mye mer smakfull enn hva jeg ville fått til med den gjenglemte kjipe tørrbuljongen!

Mellom hovedrett og dessert var det tid for en ordentlig god pause. Et mektig måltid bestående av store mengder kjøtt, saus og kål krever pusterom. Alt annet ville vært helt umenneskelig. Og slik gikk vi altså videre fra å fråtse til å åpne julegaver.

Fra kjæresten fikk jeg kalender, et smykke med navnene våre inngravert, pyjamas og oppskriftsbok (cocktails). Foreldrene mine ga meg en kul, feminin buksedress, ei bok og kosmetikk. Svigermor ga meg ny olabukse, elegant kjole og skjørt, parfyme og nyttige sminkekoster. Og felles, med Julien, fikk vi en vinkaraffel og ny gryte. Strålende fornøyd med hver eneste en av disse gavene, kysset jeg alle sammen på kinnene og sendte mamma en melding for å vise takknemlighet for alt hun hadde sendt meg hjemmefra.

Og så bar det videre til siste del av måltidet. Til dessert spiste vi både norsk og fransk. Hjemmelaget riskrem med bringebærsaus og fransk bûche de Noël laget av sukkerbrød, sjokolade og smørkrem. Formidabelt, men fytti nisselua så mektig.

Jeg takket svigers for et nydelig selskap, og gikk til sengs med en stappfull magesekk og et fornøyd sinn.

“Jeg ser det på deg at du er lykkelig  akkurat nå”, smilte svigermor. Takket være henne, svigerfar og kjæresten min, så var jeg nettopp det.

Og det er jo nettopp det som er viktigst av alt med denne fine høytiden.

Menneskene man er glad i. De som gjør alt de kan for at man skal ha en fin dag, og ikke føle seg ensom eller fremmed.

champagne i vinglass
Champagnen…servert i vinglass.

foie gras
foie gras

skål

middag

kjøtt

riskrem

buche de noel

familiejul.jpg

(familien lot meg få lov til å dele disse to selfiene)