En annerledes Nyttårsfeiring- bisous fra Pézenas

De siste to ukene har vært både travle og fredelige, ikke minst har juletiden vært sosial og fin, vanvittig fin. Endelig har jeg fått kjenne på litt etterlengtet kvalitetstid med andre mennesker. Mine svigerforeldre var for anledningen kommet på besøk fra Paris for å feire både jul (en koselig hyttetur i Pyreneene) og nyttårsaften sammen med Julien og meg på det franske sørvestland.

Klemming har vi vært forsiktige med og de første samtalene bar, som forventet, preg av to måneder med brakkesyke og nesten et helt år uten noe annet å prate om enn økende smittetall, frykten for en ny nedstenging og strengere corona-restriksjoner.

Nyttårsaften, la Saint Sylvestre, etter å ha ventet utålmodig i en evighet, fikk vi på torsdagskvelden endelig tatt farvel med år 2020. Et år preget av nedstenginger og sosial distansering, et år hvor flere av oss ikke har fått sett våre familier og venner, et år hvor romantikken har gått i dvale og kjærestekvelder knapt har kunnet strekke seg utenfor leilighetens vegger, et år hvor alt ble digitalisert fra tidlig vår og ingenting lenger ble tilgjengelig utenfor internettets boble. Arbeidslivet inkludert. Det føles rart å tenke på hvordan jeg første halvdel av året jobbet hjemmefra, før jeg etter sommerferien ikke lenger hadde en jobb å gå til i det hele tatt.

Det hele bekrefter bare hvor uforutsigbart alt sammen er, hvor lite kontroll man faktisk har over eget liv, egen livssituasjon, tryggheten, sikkerheten og selv de små gledene som man gjerne tar for gitt.

For to uker siden fikk jeg altså for første gang på flere måneder endelig pratet ansikt til ansikt med andre mennesker enn Julien. Endelig. Ja, om man da ser bort ifra smalltalk med frisøren, neglteknikeren og diverse butikkansatte og kaffebaristaer.

Disse to ukene har flydd forbi, og vi har rukket å hygge oss både på fjelltur, grensehandel, vingårder og i favorittbyen til Molière, med overnatting i bygningen som regnes som et av de viktigste landemerkene i sentrum av Pézenas.

Under portforbud og strenge restriksjoner, hvor barer og restauranter har holdt stengt siden oktober, skålte vi med champagne og vinket au revoir til et vanskelig år som vi alle vet vil få rikelig med plass i historiebøkene, et år som sannsynligvis også vil inspirere en rekke filmskapere og romanforfattere i flere tiår frem i tid.

Vi pyntet oss i pent tøy og dekorerte det dukkledde bordet med fine servietter og blinkende lys. “Santé“, jublet vi og hevet våre glass fulle av champagne. Små kanapeer stod plassert på bordet, sammen med noen skiver pâté en croûte (butterdeig med kjøttfyll) med fyll av fasanfilet og hasselnøtter, og små spyd med foie gras, skiver av andefilet og svisker.

Videre ble det servert østers, og blinis med kaviar og crème fraîche, før vi gikk videre til kveldens hovedrett (fasan i cognacsaus og potetstappe). Vi tok en pause fra måltidet for å spille Trivial Pursuit og nøt like før midnatt hvert vårt glass rødvin, hver vår kopp kaffe og konfektbiter fra en chocolatier i en av handlegatene i Pézenas.

En nyttårsfeiring uten fyrverkeri, uten glitter og glamour på cabaret, uten dansegulv eller kunstneriske småretter servert på fin restaurant, likevel en nyttårsaften verdt å huske. En hyggelig kveld i godt selskap, feiret i kongelige omgivelser, en 180 kvadratmeters leilighet i et hjemsøkt bygg fra 1600-tallet, ja, det skjedde så mye rart der at jeg velger faktisk å tro at Hôtel D’Alfonce fortsatt er bebodd av noen som ikke klarer å gi slipp på vår verden, noen som ønsket å kommunisere med oss (jeg vil fortelle mer om dette i et senere innlegg).

Like før midnatt startet nedtellingen, “cinq, quatre, trois, deux, un“, før vi i kor jublet ordene “bonne année” og åpnet nok ei flaske champagne for å feire det nye året, den nye starten, det som forhåpentligvis vil bli et mye bedre år enn hva 2020 skulle vise seg å bli.

For første gang på flere år har jeg droppet både nyttårsforsetter, ønsker for det kommende året og andre planer enn fjorårets utsatte.

Hva enn 2021 vil bringe får bli en eneste stor overraskelse.

Karantenedagbok: Påskefeiring og fransk sjokolade

Ikledd gul genser og matchende sjal, er jeg det eneste i hele leiligheten som er påskedekorert. En bukett med påskeliljer eller tulipaner ville ha frisket opp det mørke stuebordet, men blomsterhandlerne holder fortsatt stengt. Heldigvis har vi kjøkkenskuffene fulle av påskesjokolade, og lammekjøtt i kjøleskapet. Årets påske vil bli annerledes enn tidligere år, men fin blir den nok likevel.

Gule blomster

Påskeferiene har jeg de fleste år tilbrakt på reise i utlandet, storbyferier på hotell, ferier hvor handlerunder og restaurantmåltid har stått i fokus, noen hytteturer har det også vært, hyttekos med brettspill og turer i sørnorsk natur.

Som barn elsket jeg brettspillet Den Forsvunne Diamanten, det første spillet som ga meg en følelse av å være på oppdagelsesferd, et spill som tok meg med på en reise gjennom hele kontinentet Afrika, på jakt etter vakre juveler. Om Den Forsvunne Diamanten  hadde hatt de samme overnaturlige kreftene som brettspillet Jumanji (fra originalfilmen ved samme navn), skulle jeg gjerne ha hentet det frem igjen, og tillatt meg selv å bli fanget i spillet, i et fiktivt Afrika uten coronavirus eller malaria.

Virkelighetens Afrika har dessverre ikke sluppet unna viruset, det er det vel bare Antarktis som har. Jeg undrer, om muligheten var der, ville jeg ha byttet bort disse varme solskinnsdagene på balkongen med deltakelse på en ekspedisjon på sydpolen, bare for å ha kontakt med andre mennesker, og for å få smake på følelsen av adrenalin og spenning?

I normale omstendigheter ville jeg ha sagt blankt nei. Men i disse unntakstider hvor normalen ikke lenger eksisterer, ville jeg nok ha sagt ja til det meste som drar tankene bort fra viruspandemien og karantenetilværelsen. Måtte det være en iskald dukkert i sjøen, et maratonløp for mennesker som ikke liker å løpe, eller en utmattende kamp mot ekstremkulde, snø og vind.

I stedet for å være Jumanji-fast i et fiktivt Afrika, eller på polekspedisjon på Antarktis, sitter jeg nå på balkongen i gul genser, jeg leser en roman som ikke er krim og ser frem til en filmkveld hvor store mengder sjokolade vil ligge spredt utover stuebordet.

Brød

Coronakarantene, dag 25.

Torsdag. Jeg stod opp ekstra tidlig før arbeidsdagens start, for å rekke å handle påskesjokolade fra nabolagets lokale chocolaterie, den lille butikken Rody.

Sjokoladebutikk

Som jeg har nevnt i tidligere innlegg, har jeg som mål å kjøpe mest mulig lokalprodusert når jeg først har behov for å handle. Min hjertesak er nærmiljøet, jeg gjør alt jeg kan for å støtte de små bedriftene som gir byen en puls, et hjerte, en sjel. Dessuten kan ingen industriell sjokolade måle seg med de håndlagde kreasjonene man får kjøpt hos de tradisjonelle franske sjokoladebutikkene.

Påskesjokolade

Jeg kjøpte meg en rekke konfektbiter, sjokoladeegg og en liten påskekylling i hvit sjokolade, lykkelig over at Chocolaterie Rody, valgte å holde åpent i påsketiden.

Sjokolade

Coronakarantene, dag 26.

Fredag. Igjen stod jeg opp tidlig, denne gang for å handle brød fra bakeriet. Pain aux céréales (kornbrød) og baguette classique, fortsatt rykende varme. Jeg rakk såvidt å legge brødet fra meg på kjøkkenbenken før min pyjamaskledde samboer gikk løs på bakevarene, skive etter skive uten pålegg. “Dette er en av fordelene ved hjemmekontor, du har tid til å handle ferskt brød til oss hver dag”, sa en fornøyd Julien, før han logget seg på datamaskinen for å delta i et videomøte med kollegene, fortsatt iført pyjamas.

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Toulouse arkitektur
Jeg savner å se spennende arkitektur og byens flotte landemerker. I flere uker har jeg ikke sett annet enn lavblokkene, husene i nabogatene og kirkegården. Menneskene som bor i disse gatene må tro jeg spionerer, om de ikke umiddelbart forstå at jeg er der fordi jeg ikke har lov til å ta spaserturene mine noen andre steder.