bekymringsfri i Vinterland

Januar var snart kommet til sin ende, og det første jeg så da jeg på morgenkvisten tok tak i mobiltelefonen og logget meg inn på min personlige Facebook-profil, var bilder tatt for nøyaktig ett år siden, da Julien og jeg var i Polen, hvor vi både besøkte saltgruvene i Wieliczka og spiste flere kilo pierogi i Kraków og dro på tur med hundespann i Zakopane.

Tydelig preget av alt det vonde som har skjedd det siste året, føles det nesten uvirkelig å tenke på at det faktisk er vi to som er avbildet, det smilende paret på ferie.

Jeg reiste meg opp fra dobbeltsenga og kledde på meg kosedress og ullsokker, før jeg beveget meg inn på kjøkkenet for å lage kaffe. Våre to reisefølger var allerede godt i gang med å dekke på til frokost.

Ingen av oss kunne legge skjul på skuffelsen, da vi med hver vår kaffekopp steg ut på balkongen for å studere regndråpenes fall fra de mørke skyene som truet det andorriske vinterlandskapet. Fortsatt hadde vi likevel et håp om at snøen utover ettermiddagen ville melde sin ankomst og lede oss ut på eventyr til de hvitkledde fjellene, der hvor vi alle skulle bli aldersløse, bekymringsfri, milevis unna virkeligheten som vi hadde flyktet fra.

Morgenstund ble til formiddag, og fortsatt høljet regnet ned utenfor vinduet. Mens vi ventet i håp om at værgudene ville lytte til vår bønn, spilte vi en runde med Uno før vi dekket på til lunsj, hjemmelaget lasagne.

Værgudene hadde tydeligvis hørt vår bønn, for etter hvert som formiddagen ble til ettermiddag, ble regnet erstattet med snø, enorme mengder snøfall som snart skulle farge det våte landskapet hvitt. Tålmodigheten hadde lønnet seg, og vi ville endelig få muligheten til å komme oss ut i snøen og kose oss med lek og moro til solnedgangens time.

Med våre kropper godt pakket inn i ulltøy, skibukser og boblejakker, kjørte vi høyere og høyere opp i fjellhøyden for å gjøre det som vi i utgangspunktet hadde planlagt for ettermiddagen. Vi skulle ferdes på snøen med truger på beina, men vi endte heller opp med å leie akebrett, til glede for våre indre barn. Ikke siden jeg var tolv, tretten år gammel hadde jeg plantet baken på et akebrett, og størrelsen på disse brettene gjorde det vanskelig å tro at de ville tåle tyngden og lengden til våre voksne kropper.

Men det gikk likevel, på et vis. Vi var jo blitt aldersløse, og adrenalinen var den samme nå som for tjue år siden. Jeg hylte og jublet der jeg suste nedover bakken med vind i håret, akkurat som da jeg var barn. Min mann smilte lurt der han kastet snøballer mot våre venner og meg, vi nøt de barnslige, uskyldige gledene så godt vi kunne.

Flere ganger aket vi også sammen, han og jeg på samme lille brett, før vi til slutt tok oss en liten spasertur med akebrettet på slep, en liten oppdagelsesferd hvor vi passerte blant annet en flott liten iglo. Ved en tilfeldighet endte vi også opp med å hilse på flere forskjellige hundespann som snart skulle ut på ettermiddagens siste tur. Hundene minnet meg om dem vi møtte da vi i fjor vinter ferierte i de polske Tatrafjellene like før pandemien stengte ned kontinentet og hele resten av verden.

Kan vi ikke bare kjøpe oss ei hytte, hver vår kjelke og bli værende her i Andorra til livet blir litt lettere å håndtere, tryglet jeg, mens jeg speidet utover de hvite fjellene, vel vitende at vi før eller siden ville blitt rammet av ensomhet og gått hverandre på nervene.

Men her ute i naturen er vi i det minste fri, og hva er vel et liv om det ikke kan leves i frihet?

En pause på fjellet

Motivasjon, min kreative drivkraft, jeg undrer hvor den har tatt veien. Om ikke jeg har viljestyrken ved min side, om ikke jeg klarer å fullføre det mest verdifulle prosjektet jeg noen gang har startet, hva klarer jeg egentlig da?

Jeg har så altfor mye fritid. Usunt mye. Hvorfor prioriterer jeg bort så mye av denne verdifulle tiden på tull, når den kunne blitt brukt på å jobbe meg ferdig med det manusprosjektet som jeg i utgangspunktet var så stolt over da jeg først satte i gang, det eneste som de siste ukene har fått meg til å føle meg produktiv på et vis. Om usikkerheten og pessimismen tar over mitt sinn, hvordan kan jeg da leve med meg selv?

Drømmene fører meg tilbake til snøen og de vakre fjellene, mens jeg prøver så godt jeg kan å finne inspirasjon, få tilbake min indre motivasjon, dyttet jeg trenger for å kunne brette opp ermene og ta pennen fatt.

Forrige helg fikk jeg meg en pause fra alt som er, fra uka som gikk. Ei uke hvor jeg konstant har grått, ei uke hvor han og jeg har kranglet i frustrasjon, ei uke hvor jeg knapt har sovet og vært så langt nede at jeg i et vondt øyeblikk mistet all tro på at jeg noensinne vil komme meg på beina igjen. Som store deler av fjoråret, hjemsøker mørket meg igjen og igjen med dette ønsket om å synke ned i jorden, lukke øynene og aldri våkne igjen.

Som en reddende hånd, så jeg på invitasjonen, initiativet, som en gyllen anledning til å få alt sammen på avstand for en liten stund, før realiteten omsider ville dra meg tilbake til mørket igjen. Sammen med Julien og to av hans kolleger, dro jeg derfor på tur til Pyreneene forrige helg for å få kjenne på frisk luft, snødekket landskap, latter og smil. En helg i det spansk-franske fyrstedømmet Andorra, som er en to og en halv times kjøretur fra vårt hjem. To netter i en koselig liten ferieleilighet med fin utsikt mot snøkledde fjell. Jeg så frem til disse tre dagene hvor det ikke lenger ville gjøre vondt å være våken.

Om (det danske konseptet) hygge kan defineres med andre ord enn kakao, pledd og peiskos, vil jeg si at våre planer for oppholdet i Andorra er en fin beskrivelse av den følelsen, atmosfæren, det man gjerne forbinder med danskenes hygge. Vi skulle spille brettspill, hygge oss med spekefat og kalde småretter på fredagskvelden, raclette på lørdagskvelden, med vin fra vingården til vår venninnes far. Vi så frem til en lørdag hvor lek i snøen skulle stå i fokus, med akebrett og snøballkrig, alle fire hadde vi et enormt behov for å slippe løs våre indre barn og kjenne adrenalinet strømme gjennom kroppen.

Det var så fint å komme frem den fredagsettermiddagen, at jeg nesten ikke klarer å finne et godt nok ord som beskriver nøyaktig hvor glad og lettet jeg følte meg. Nesten som en nyforelskelse i selve livet, jeg omfavnet den gode følelsen og smilte tilfreds over å endelig kunne senke skuldrene og ha noe å se frem til. Vi åpnet ei flaske vin og lyttet til loungemusikk, mens vi smurte kanapeer og laget små spyd med hvitløksmarinerte oliven, små mozzarellakuler og cherrytomater.

Vi spilte et brettspill jeg aldri hadde hørt om, deretter et annet som jeg heller ikke hadde hørt om, før vi gikk over til en gjettelek som gikk ut på å lytte til filmmusikk og gjette hvilken film lydsporet tilhørte, eventuelt også komponistens navn. Fra å drikke vin til maten, gikk vi videre til å drikke likør til kaffen og nøt den søte smaken av medbrakt konfekt til dessert, før vi sent på natten trakk oss unna for å sove bort de neste åtte timene.

Lørdagens eventyr i vinterlandskapet vil jeg fortelle mer om senere. En fortelling som inneholder både et møte med et hundespann, en iglo og flere timer med god stemning på akebrett.

Sesongens første snøfnugg i Andorra

Tidlig søndag, på det sjarmerende spahotellet Roc Meler i Canillo-området i Andorra.

Vi våkner opp til et vakkert syn utenfor de gardinkledde rutene. Sesongens første snøfnugg, grasiøst daler de ned fra himmelen, jeg åpner vinduet for å få et bedre glimt av dem. Hotellrommets allerede så flotte utsikt er nå enda vakrere, med sine snøkledde fjelltopper. Jeg smiler drømmende, hvilken nydelig liten overraskelse fra naturens side, denne fine lille hilsenen fra Andorra like før frokost og utsjekk.

Ullgenser og jeans, sammen med Julien tar jeg heisen ned til frokostbuffeten for å nyte en siste smak av helgeturen, før vi pakker sammen sakene og reiser hjemover.

Snøkledd

Buffeten er full av spennende valgmuligheter i form av varme retter, pålegg, ulike typer brød, yogurt, frokostblandinger, oppskåret frukt og søte kaker. Jeg fyller fatet med grove rundstykker, spansk ost og ulike sorter spekeskinke. Etter å ha spist brødmat, spiser jeg yoghurt med skogsbær og helt til slutt, en liten skål med fruktsalat. Min kjære på sin side, foretrekker å starte denne kjølige høstdagen med spansk potettortilla (med chorizo og paprika), eggerøre, bacon og ulike typer pølser.

Vi forlater hotellet like etter frokost, utsjekk etter vår verdifulle lille virkelighetsflukt til basseng og boblebad, frisk luft og fredelige omgivelser, bort fra hverdagens gjøremål og storbyens tempo. Å kunne unne seg litt luksus i ny og ne er vi evig takknemlige over å ha muligheten til å gjøre, selv med opphold så korte som dette.

Før hjemreise, tar vi oss en liten svipptur innom Andorra la Vella, hvor vi i går nøt et deilig måltid på den meksikanske restauranten La Adelita.

I dag er det en liten handlerunde på det søndagsåpne kjøpesenteret i sentrum som står på agendaen. Skomerket som de siste årene har blitt min soleklare favoritt har egen butikk på senteret, og jeg spanderer derfor like greit enda et nytt par joggesko på meg selv. Julien kjøper parfyme til seg selv fra parfymeriet i samme etasje.

Vi handler deretter mat på senterets supermarked, lekker spekemat, rimelig godteri og diverse hermetikkvarer, mange av de samme produktene som vi pleier å kjøpe med oss fra Spania når bilturene fører oss til vårt spennende naboland i syd.

I Andorra la Vella har snøen allerede smeltet bort. Himmelen er blå som på en behagelig høstdag, ti varmegrader og sol, en novemberdag slik jeg liker november best. Likevel gleder jeg meg som et lite barn til å kjøre videre oppover i høyden, dit hvor snøen er kommet for å bli.

Landskap vinter

Fra hovedstaden kjører vi videre i retning Pas de la Casa, den lille grensehandelbyen og skianlegget på toppen av Envalirapasset, på 2081 meters høyde, med fantastisk utsikt over store fjell og vakkert vinterlandskap. Stormen Amélie blåser så kraftig at vi knapt klarer å puste, men vi tar oss likevel et lite øyeblikk til å nyte utsikten og knipse et par bilder, den beste suveniren vi kunne ønsket oss fra Andorras vakre fjelltopper.

Fra Pas de la Casa fører de smale veiene oss videre nedover mot Frankrike, ned fra snødekket landskap, bort fra minusgrader og tilbake til regnvær, grå himmel og høstens mange flotte farger. Sesongens første agressive storm, navngitt Amélie, herjer fortsatt over hele sørvestlandet og områdene rundt.

IMG_20191105_183035

Deilig er det derfor å komme hjem til en varm og god leilighet, en kveld som skal bli tilbrakt under varmt pledd på sofaen. Sammen med min kjære kokkelerer jeg på kjøkkenet. Vi lager smørstekt gnocchi med parmesan og persille, og koser oss med hvert vårt glass dyp fruktig tannisk rødvin fra Languedoc.

Kjærestepar snø

Til deg som ønsker å reise til Andorra…

…Ta rattet fatt, for i Andorra finnes ingen flyplass. Landets nærmeste internasjonale flyplasser ligger begge rundt 200 km fra Andorra la Vella (Toulouse og Barcelona)!