Europas største sanddyne og en romantisk tête-à-tête

“On ira danser sur la dune du Pilat
Plus près du soleil l’horizon face à toi
On ira danser sur la dune du Pilat
Là où l’océan te tend les bras
On ira danser sur la dune du Pilat
Tout près des étoiles où les anges se tutoient
On ira danser sur la dune du Pilat”

Slik går første vers av den feststemte franske sommerlåta La Dune du Pilat av Collectif Métissé. La oss danse i sanddynene, nærmere sola, med horisonten foran oss, der hvor havet strekker sine armer mot oss, nær stjernene, nær englene. Vi danser i sanddynene, vi danser i Dune du Pilat.

Tre kilometer lang og hundreogto meter høy, synet som møtte oss der vi besteg toppen av Europas største sanddyne, fikk meg omtrent til å glemme at jeg fortsatt var i Frankrike og ikke i en ørken langt, langt borte.

Mine nakne føtter sank ned i den dype, myke sanden for hvert steg jeg tok. Lange tunge steg. Jeg fotograferte de ørkenlignende omgivelsene som lå foran våre ben, mens solstrålene varmet våre sommerkledde kropper.

Ørkenlignende omgivelser i høyden og bredden, men likevel med en utsikt mot tykk vegetasjon til vår venstre side, og havet, det maleriske lyseblå vannet som jeg kunne skimte i det fjerne, et tydelig bevis på at dette ikke var noen ørken, for her lå bukten Bassin d’Arcachon.

Foran meg så jeg store mengder myk hvit sand, flere kilometer med sandkorn, høyt og lavt. Tenk at denne sanddynen har eksistert i over tohundre år, den som i dag er et av sørvestlandets mest populære severdigheter.

Etter å ha trasket rundt i sanden, lekt og herjet som små barn, løp vi så fort vi kunne ned den bratte bakken med våre bredeste smil. Om vi skulle ende opp med å snuble, ville jo den myke sanden ta oss imot, la oss rulle resten av strekningen nedover. En barnslig glede, jeg jublet høyt for meg selv der jeg løp nedover, forbi andre mennesker, forbi alle sammen. Unna vei, her kommer jeg!

Da vi forlot Dune du Pilat dro vi tilbake til gjestehuset for å benytte oss av bassenget i en times tid, før Julien og jeg dro ut for å nyte en romantisk middag på fin restaurant, tête-à-tête, bare oss to, etterlengtet alenetid for første gang siden vi giftet oss seks dager tidligere.

For anledningen pyntet jeg meg i rødt, med dype røde lepper. L’Aillet var navnet på vår utvalgte bistro, moderne lokaler og bistronomisk cuisine, hvor rødvinen ble servert i en karaffel som lignet en kjempevariant av våre alminnelige rødvinsglass. Hvor kan jeg få tak i en lignende karaffel, undret jeg, tydelig begeistret over designet.

Måltidet var alle tiders fra start til ende. Til forrett, en forfriskende kald suppe av bønnesorten coco de paimpol med pinjekjerner og soltørkede tomater, deretter andefilet med kremet maissaus til hovedrett og en helt fantastisk mousse au chocolat med peppermynte til dessert.

Magnifique, sier jeg bare, fra første til siste bit. Om jeg en dag vender tilbake til Arcachon, vil jeg definitivt tilbringe nok en kveld på L’Aillet.

Etter restaurantbesøket spaserte vi de to kilometerne tilbake til gjestehuset, hånd i hånd under stjernehimmelen. Fornøyd med alt vi hadde rukket å gjøre og alt vi hadde planlagt for neste dag, pratet vi om østerslandsbyene vi skulle besøke, om fiskerestauranten hvor vi neste kveld skulle hygge oss med vårt siste måltid sammen, alle oss fire, før hjemreisen tilbake til Toulouse.

Morgendagen, en siste dag. Om vi bare hadde hatt mer tid, et par dager ekstra, late dager på stranda, gjerne en dagstur eller to til Bordeaux, ville det da ha blitt lettere å reise hjem igjen, å vende tilbake til hverdagen?

Vingårder, Pic Saint-Loup og middag i Montpellier

Rundt frokostbordet sitter vi med hver vår kopp kaffe, dårlig filterkaffe funnet i kjøkkenskapet, vi spiser brødskiver med paté og planlegger dagens lille utflukt til en av vingårdene ved foten av fjellet Pic Saint-Loup.

En førti minutters kjøretur fra Montpellier, et område fullt av vingårder med drueranker så langt øyet kan se, målrettet er vi på vei til Domaine de Mortiès, en økologisk vingård syd for Pic Saint-Loup, anbefalt av flere titalls anmeldere på diverse nettsteder. Vi kjører gjennom Saint-Jean-de-Cuculles, en idyllisk liten landsby full av typisk sørfranske steinhus, videre føres vi et lite stykke opp i høyden, en høyde som gir oss en vakker utsikt over denne landsbyen vi nettopp har passert, og all den flotte grønne naturen som omkranser den lille bebyggelsen.

Landsby Sør-Frankrike

Fremme ved vingårdens inngangsparti blir vi møtt av to store hunder, de logrer med halen og bjeffer høylytt, en hane og tre høner titter også frem, alle dører er åpne på vidt gap, men menneskene er ingen sted å se. Hvor har det blitt av vinbøndene som holder til her? Har vi kommet til feil sted, eller på et veldig dårlig tidspunkt?

Vingård

Vi forlater området og kjører tilbake til den lille landsbyen for å spørre de som jobber på den lokale bistroen om de kanskje vet hvilke vingårder i nærområdet som holder åpent for besøkende på en lørdagsettermiddag som denne. Den minst sjenerte av oss fire, min kommende svigermor, tar på seg oppdraget og marsjerer målrettet mot restauranten.

Ti minutter senere vender hun tilbake med gode nyheter, så snart hun hadde fortalt servitøren hvor vi hadde vært og hva vi ønsket å gjøre, fikk hun vite nettopp hvorfor vinbøndene fra Domaine de Mortiès ikke var til stede på tomten sin. Begge satt de nemlig ved et bord på denne lille bistroen, i gang med å spise dessert og drikke kaffe.

Drueranker

Vi kjører tur-retur til vingården, etter å likevel ha fått avtalt en liten vinsmaking etter endt lunsjpause. Bilen parkeres på gårdsplassen, vi hilser på vinbøndene, et ektepar i førtiårene, som leder oss til deres caveau, deres koselige vinkjeller, hvor vi får muligheten til å smake seks ulike typer vin av forskjellige årganger, alle med syrah som hovedsort, de fleste med grenache som sekundær. Da store deler av vingården ligger i grenseland til Pic Saint-Loup fjellet, kan kun én av vinene hos Domaine de Mortiès få lov til å bli markedsført som en AOC (kontrollert opprinnelsesbetegnelse) Pic Saint-Loup. Vi kjøper med oss et par flasker som vi etter planen vil holde oppbevart i vinskapet vårt i to-tre år.

Vinsmaking

Vi vender tilbake til Montpellier, hvor en ettermiddag totalt fri for planer står på agendaen. Fri for planer, fri for gjøremål, vi ender like greit opp med å vandre rundt fra butikk til butikk, gjennom byens mange bortgjemte smågater og større handlegater, vi titter på klær og smykker og vesker, jeg har lyst til å kjøpe alt, men kjøper ingenting.

Handletur

Kveldens måltid blir som gårsdagen, en reise tilbake i tid, denne gang til 2015 og et av våre første restaurantbesøk i Montpellier. La Cocotte er en restaurant jeg fikk anbefalt av læreren min på språkskolen jeg gikk på i byen, et trivelig lite spisested som serverer fantastisk hjemmelaget mat sans chichi (enkelt og uten noe dilldall).

Ravioli

Til forrett spiser jeg ravioles du Dauphiné (bittesmå ravioli) med spinat, parmesan, chèvre og ruccola, etterfulgt av en duo andefilet og røkt spekeskinke av and, med skiver av chèvre og stekte poteter.

Andefilet

Måltidet avsluttes over en deilig dessert med salt karamell og knasende kjeksbunn, morsomt er det å tenke på at jeg natten før drømte at jeg spiste karamellkake, og nå sitter jeg her, med nydelig smak av karamell i munnen. En siste aften i Montpellier, i morgen reiser vi videre sørøstover.

Karamelldessert

Kjole splitt

Domaine de Morties

Montpellier