Den siste muligheten til å gjøre alt dette

Datoen er den tjueniende oktober. Siste dag før lockdown nummer to, en siste mulighet på minimum fire uker til å spise lunsj på kafé og spasere rundt i sentrumsgatene. Sannsynligvis blir nok også både kjoler, smykker og sminkevesken liggende bortgjemt til det hele er over, midlertidig erstattet med komfortable bukser og store gensere, den samme uniformen som jeg bar gjennom hele første lockdown, fra mars til mai.

Etter å ha slukt en beskjeden frokost over kjøkkenbenken, tar jeg i bruk sminkekoster og kajal, jeg ordner meg på håret som om jeg skal på fest og parfymerer meg med den dyreste og fineste duften jeg eier, den sensuelle og sofistikerte French Kiss fra Guerlain. Klesvalget faller på en grå langermet minikjole med skjortekrave og sorte strømpebukser, behagelige sko og stor veske, klar for flere timer på beina, spasering gjennom flere av byens nabolag, kanskje vil jeg også handle med meg ei bok eller to fra The Bookshop. Og godteri til lørdagens Halloween-feiring i sofakroken, ikke minst.

Klokka har knapt rukket å bli halv elleve, butikkene har såvidt åpnet sine dører, restaurantene er fortsatt stengt. Fra byens eldste og mest fotograferte bro, Pont Neuf, trasker jeg videre langs Quai de la Daurade og innover mot sentrumskjernen, mot det ikoniske Capitole og det lille markedet på rådhusplassen, der hvor billige vesker og store tie dye skjerf selges.

Sola varmer så sterkt at jeg angrer på å ha ikledd meg grå ullkåpe da jeg gikk ut døra. Jeg henger den over vesken og puster lettet ut, huden puster, kroppen nyter det sørvestfranske solskinnet, det milde høstværet.

Fra en godtebutikk handler jeg søtsaker i løsvekt, lakris og vingummi, søtt og syrlig. Mens jeg fyller den lille posen med krokodiller, mister jeg en av dem i gulvet. Flau over egen klønhet, sier jeg ifra til butikkselgeren, som plukker opp godteriet, kaster det i søppelbøtta, han sier spøkefullt at man ikke kan forvente noe annet av villdyr som krokodiller. De gjør som de vil, og stikker av om de vil.

Tjuefire euro fattigere, med to kilo godteri i håndvesken, går jeg videre til Allegory Coffee Bar for å nyte mitt siste kafébesøk på lenge, kanskje til og med årets siste. Jeg spiser vaffel-ostesmørbrød og drikker både husets limonade og kaffe latte sammen med måltidet. Innerst i lokalet sitter en gruppe briter, de prater høyt, samtaleemnet er fransk grammatikk, hvor vanskelig det er å lære seg fransk, samtlige bestiller de kaffe og kaker på engelsk når baristaen omsider henvender seg til gruppen.

To franske kvinner sitter ved et annet bord, de bestiller banoffee, noe også jeg til slutt gjør, selv om jeg i utgangspunktet ikke hadde planlagt å spise dessert. Årets siste banoffee, jeg nyter den så sakte og så konsentrert at man nesten skulle tro det var langvarig fengselsstraff som ventet meg rundt hjørnet.

À bientôt, sier baristaen i dét jeg betaler og går ut døra, sees snart. Oui, après le confinement, svarer jeg, etter lockdown, når enn det blir, når enn vi vil få lov til å bevege oss fritt i bygatene igjen. Bare tanken på å tilbringe hele november og muligens halve desember isolert innenfor leilighetens fire vegger gjør meg mildt sagt stresset, tanken på jula som egentlig skulle ha blitt feiret i Norge i år, gjør meg bare trist.

Jeg benytter en siste anledning til å besøke flere av sentrumsgatenes butikker, deriblant den britiske bokhandleren The Bookshop, hvor jeg kjøper med meg to romaner, My Dark Vanessa av Kate Elizabeth Russell og The Robber Bride av Margaret Atwood, før jeg spaserer videre fra nabolag til nabolag for å tilfredsstille nysgjerrigheten, for å bevege beina, for å være ute blant mennesker, for å bruke byen min.