Uproduktiv alenetid og feil bestilling

To netter, to og et halvt døgn med etterlengtet alenetid, dette trengte jeg, en pause fra min kjære, fra mennesket jeg har sett hver eneste dag siden pandemiens start. Jeg er glad i ham, det er ingen tvil om det, men jeg må innrømme at jeg lenge har lengtet etter en liten pause fra Fotball-EM på skjermen og yndlingsbandet hans, Trivium, over høyttalerne. En pause fra vifta og klimaanlegget som er grunnen til at jeg selv på sommeren må pakke meg inn i pledd. En pause fra uenigheter og kompromisser når det gjelder alt fra lørdagsaktiviteter til takeaway-bestillinger.

Å bo med ham, å bo med en hvilken som helst person har sine utfordringer, for vi er jo alle forskjellige og det ville nok vært enda verre om jeg bodde med noen som ligner meg selv. En klønete introvert som ikke håndterer stress og ikke tåler støy og er veldig sta og dessuten ganske lat og umotivert. Latskapen, eller uvanen med å utsette alt til neste dag, har jeg fått kjeft for både av ham, av mine foreldre og av dem jeg tidligere har bodd på kollektiv sammen med.

Denne helgen var min og bare min, for han skulle til Paris for å treffe venner og se på fotball, og jeg ville bli igjen hjemme for å lese bøker, skrive videre på nytt manus og se romantiske komedier. Og lytte til Lana Del Rey. Jeg skulle skrive mye, sa jeg, hele fredagskvelden, hele lørdagen, men jeg gjorde ikke det. I stedet skrev jeg litt, og litt er bedre enn ingenting.

Etter en manikyr og dagligvarehandel på fredagen, tilbrakte jeg den solfylte lørdagen på spasertur gjennom gatene i Toulouse. Med ei bok i den lyseblå veska, samme farge som mine negler etter fredagens besøk hos stamstedet Aiiden Nails, tok jeg meg en tur innom Sweet Home Cafe for å spise kake og lese de første sidene av romanen “Bli snill igjen” av Geir Gulliksen.

Kinder Bueno ostekake og mojito-inspirert iste, en deilig liten pause goûter som de kaller det på fransk, det som svenskene kaller fika, et søtt lite mellommåltid på kafé i en avslappet atmosfære. Avslappet, om man da ser bort fra de tre kvinnene som satt ved nabobordet og klaget høylydt der de pratet om kontorjobbene sine. På en lørdag. Heldige er de som i det minste fortsatt har en jobb å gå til, for selv har jeg fått avslag på rundt femti søknader de siste månedene. Avslag på søknader og refusert manus, jeg føler meg som en kvinne som ingen vil ha, selv om det ikke er meg personlig, men CVen min og manuset mitt som ikke når til toppen.

På kveldstid bestilte jeg takeaway fra en middelmådig restaurant som heter Asian Kanteen, dumplings med svinekjøtt til forrett, og rød curry med peanøtter og ingefærmarinert kylling til hovedrett. Jeg gledet meg til å spise ris, for å deretter kose meg med hjemmelaget Bo Bun neste dag (med biffkjøtt, kyllingvårruller og risnudler).

Da bestillingen en drøy halvtime senere ble levert på døra, innså jeg først da det var for sent at jeg hadde fått feil pose. Sykkelbudet hadde allerede syklet av sted i full fart og kvitteringen hadde enten han eller restauranten revet av posen. Selv var jeg ikke sint, bare forvirret og en smule skuffet, for plutselig stod jeg der uten en porsjon rød curry, men med to Bo Bun med biffkjøtt og vårruller), ti gyoza og to desserter med mango og tapioca. Og to lykkekaker.

Jeg fikk kontakt med budet på telefon, en tydelig traumatisert gutt som akkurat hadde blitt utskjelt av mannen som hadde fått min bestilling i stedet for sine to Bo Bun-menyer. Gutten var omtrent på gråten og gjentok flere ganger hvor høyt han elsker jobben sin og hvordan han vanligvis aldri gjør slike grove feil. Jeg ble stående med telefonen i hånda i over tjue minutter, en tid benyttet til å trøste en gutt jeg ikke kjenner, fortelle ham at det er menneskelig å gjøre feil, vi er ikke roboter, mannen som skjelte ham ut er en idiot og verden er dessverre full av idioter. Alt jeg ville vite var hva jeg nå skulle gjøre med maten jeg hadde fått, om jeg ville få pengene igjen, om det var trygt for meg som ikke spiser skalldyr å spise de vårrullene og gyozaene.

Etter å ha gitt all min kjærlighet og trøst til sykkelbudet og deretter hatt en vennlig prat med kundeservice, ble jeg informert om at jeg ville få igjen pengene på konto. Jeg fikk også vite at bestillingen (som i løpet av alle disse telefonsamtalene hadde rukket å bli kald), ikke inneholdt skalldyr. Sliten, åpnet jeg derfor en bananøl og drømte om curry mens jeg spiste nøyaktig det samme som jeg neste dag skulle lage til middag.

Jeg konkluderer med at det for egen samvittighet vil lønne seg å være snill, og ikke være den som truer med å få folk sparket. Men selv om man er snill, vil man møte motgang. Motgang er like uunngåelig som refuserte manus og avslag på jobbsøknader.

Stillheten og jeg i Toulouse

Søndag. Klokka er elleve.

Her sitter jeg, ute på balkongen, med mine tanker som eneste selskap. Jeg ønsket stillheten velkommen. Nå er den her. Den er overalt hvor jeg er.

Leiligheten føles så mye tommere nå. Så mye større. Uendelig stort. Det føles underlig å være her alene, men likevel ganske deilig. Det er jo uansett bare snakk om en uke før han vil være tilbake, ikke et helt liv.

Om én uke vil han være tilbake i armene mine igjen. Neste søndag vil vi spise middag sammen, og han vil fortelle meg alt om hvor fint han har hatt det i Paris sammen med familien og vennene sine. Vi skal grille marinert kylling og jeg skal servere hjemmelaget potetsalat og brød som jeg skal bake dagen før, himmelen skal være blå og temperaturen skal være høy. Men ikke for høy. Vi skal drikke iskald belgisk øl, og kanskje spise melon til dessert. Jeg skal ha på meg en gul kjole, fordi han synes jeg er vakker i gult. Han skal kysse meg ømt og lenge, og jeg skal ligge i armkroken hans til jeg sovner.

En uke må da vel fly forbi i full fart, når jeg uansett må jobbe til klokka sju hver kveld, og ikke har tid til å gjøre stort annet enn de tre gjøremålene som jeg ønsker å prioritere når jeg endelig har tid for meg selv. Her skal det leses, skrives og kokkeleres.

Normalt sett elsker jeg jo egentlig (altfor godt) å være alene. Så hvorfor føles det plutselig så..annerledes denne gang?

Er det kanskje et snev av misunnelse fordi jeg også har lyst til å dra på ferie?

Er det fordi jeg trenger en pause fra min slitsomme fulltidsjobb, og hans fravær blir som en evig påminnelse om nettopp hvor sårt jeg trenger denne pausen?

Eller er det fordi jeg rett og slett har blitt avhengig av å føle hans nærvær?

Jeg velger å tro at det er en kombinasjon av alt.

I klesskapet finner jeg frem diverse plagg som ikke har blitt brukt på årevis. Overdeler som jeg kjøpte da jeg bodde i USA, et skjørt som jeg fikk i gave for tre år siden, og forskjellige kjoler som jeg har vokst ut av.

Ikledd et monokromt antrekk bestående av hvit designertopp, et gammelt linskjørt og et par sandaler fra en billigkjede, krysser jeg fingrene for at ingenting vil bli sølt på det helhvite tøyet i løpet av dagen. For å ikke se altfor alminnelig ut, maler jeg leppene mørkerøde og rammer inn øyene med et par retro briller som samboeren ikke liker.

Brilleslange

Jeg spaserer til sentrum med speilreflekskameraet hengende rundt halsen, og studerer bylandskapet og byens mange bygninger i ulike nyanser av rødt – selve signaturstilen til Toulouse.

Kunst

Jeg bruker fotoapparatet for alt det er verdt. Knipser i vei, det ene bildet etter det andre. Bilder av Garonne-elven, Capitole, smale gater og gammel arkitektur.

Pariserhjul

Gatene er tomme. Like tomme som leiligheten vår. Den samme stillheten som møtte meg hjemme, henger over meg i disse lydløse, folketomme gatene.

Akkurat som i Norge, holder de fleste butikker i Frankrike stengt på søndager. Dette gjelder også mange restauranter og kaffebarer, som gjerne også tar seg en ekstra hviledag på mandager. August er dessuten den måneden i året hvor svært mange av dem som bor her, velger å reise på ferie. Inkludert min samboer.

Noen spisesteder velger likevel å holde åpent, og hos disse yrer det av liv. Både store utekaféer, bittesmå kaffebarer og små bistrot restauranter er alle stappfulle av glade mennesker som nyter denne fredelige sensommerdagen.

Jeg bestiller meg en jordbærmilkshake på kaffebar, og setter meg ved vinduet. Like ovenfor kaffebaren ligger den lille engelskspråklige bokhandelen som jeg søkte jobb hos før vi endelig flyttet ned hit. The bookshop. Jeg hadde et stort ønske om å jobbe for den hyggelige eldre karen som eier bokhandelen, men har i stedet endt opp på motsatt side av skranken, som trofast kunde.

Kaffebar vindu

Selv om litteratur er en av mine store lidenskaper, har jeg likevel endt opp med jobb i en helt annen bransje, milevis fra egne hobbyer og interesser. En stor del av lønnen jeg tjener,  går til nettopp det å dyrke disse interessene. Jeg handler skjønnlitteratur. Jeg reiser. Og det hender titt og ofte at jeg sløser noen euro på kaffe latte på dagtid og litt rødvin på kveldstid, i sosiale sammenhenger.

I dag er det milkshake som nytes. Et must på varme ettermiddager som denne, hvor alt man ønsker er å kjøle seg ned og samtidig unne seg selv noe godt. Fordi det er helg. Fordi det er viktig å kose seg inn i mellom.

Jeg ser på klokka. Den nærmer seg fem.

Jeg tar beina fatt og spaserer hjemover. Nå skal leiligheten vaskes så godt at hver eneste kvadratmeter skal skinne og alle rom skal lukte sitrusfrukt. Deretter skal jeg lage tagliatelle med fennikel, feta og sitron som ukas første middag for én. Dette skal jeg kose meg med foran den mest klisjéfylte romantisk komedien jeg klarer å trylle frem. Min kjære hater både fennikel og romantiske komedier, og derfor blir det nettopp dette som står på programmet for i kveld.

Etter endt film og middag, kryper jeg til køys. Jeg lukker øynene og nyter stillheten. Enn så lenge.

Monokromt

Blomster Toulouse