Meksikansk mat og siste timer i Paris

Lørdag, klokka er ni.

Jeg våkner opp i Airbnb-leilighetens dobbeltseng, min venninne ved min side, hun sover fortsatt. Fra det åpne vinduet vendt mot gaten, hører jeg lyden av mennesker og biler. Laurène sover, men Paris sover ikke.

I min lyserosa nattkjole med sorte blonder, reiser jeg meg opp av senga og strekker armene og fingrene og hele kroppen, før jeg setter høyre fot og deretter venstre på de kalde flisene og lister meg til toalettet.

Jeg åler meg ut av nattkjolen og lar den falle, det lyserosa og sorte nattøyet blir skjøvet bort i et hjørne, på de grå gulvflisene blir den liggende. De kalde dusjstrålene blir straks behagelig varme, jeg lukker øynene og nyter følelsen av kilende vannstråler over min bare rygg, min nakke, mine skuldre, hele min kropp.

En nyvasket kropp og et våkent sinn, jeg pakker meg inn i et av de store grå håndklærne som utleier igår satte frem til Laurène og meg. Barfot, kjenner jeg de kalde flisene mot mine nakne fotsåler der jeg flytter meg fra badet, til det store rommet som er kjøkken, stue og soverom i ett. Min venninne har stått opp, hun sitter ved kjøkkenbordet med en brødskive i hånda. Bringebærsyltetøy. Hun har laget grønn te til oss begge, jeg smører meg en brødskive med honning.

Vi pakker sammen våre saker, rydder og tar oppvasken, leiligheten skal forlates nøyaktig slik vi fikk den. Utleieren kommer presis klokka elleve for å hente nøklene, vi takker for oss og forteller henne hvor fin vi synes leiligheten er, hvor gøy vi har hatt det på cabaret, VIP-plasser og gratis champagne.

Utleieren komplimenterer Laurène sitt antrekk, hun elsker hennes skinnbukse med splitt og blonder, og hennes leopardmønstrede bluse med paljetter på kragen. Meg studerer hun fra topp til tå og sier ikke et eneste ord, kjedelig i klesveien som hun antageligvis synes jeg er.

Vi forlater leiligheten og tar metro i retning Châtelet-Les Halles. Det er lørdag og store deler av Paris blokkeres av politistyrker i påvente av store demonstrasjoner, flere metrostasjoner er i tillegg stengt.

Les

Med lunsjreservasjon på meksikansk restaurant samt hvert vårt tog å rekke senere på ettermiddagen, blir vi begge enige om at den mest praktiske løsningen vil være å bare holde oss i samme nabolag som restauranten. Vi er jo begge omtrent lommekjent i Paris uansett, så det spiller for oss ingen rolle om vi i dag ikke får se Eiffeltårnet og Sacré-Cœur eller besøke Louvre, eller vandre rundt i Le Marais eller i Luxembourg-parken. Om en måned reiser jeg jo tilbake av andre grunner, det samme i juni.

Den meksikanske restauranten, Azteca som den heter, er et koselig lite sted, og allerede stappfull av gjester. Vi drikker margarita og prater om tiden da vi bodde i USA, jenteturen vår til Puerto Rico, bussturen til New Orleans og den helgen vi kom fem timer for sent til Tampa og ingenting gikk som planlagt.

Nachos

Vi deler deilig nachos med bønnepuré og overflod av ost til forrett, videre bestiller jeg smakfulle tacos med lime og koriander, Laurène bestiller fajitas. Til dessert bestiller hun fruktsalat og jeg bestiller kake, men kaken får jeg aldri servert. 

Tacos

Etter restaurantbesøket spaserer vi rundt i nærområdet, tar bilder og prater om gårsdagens cabaret. Mye har forandret seg i dette området siden jeg var her sist. Alt av bygningsarbeid og veiarbeid er ferdig, Saint-Eustache kirken ser jeg nå for aller første gang uten stillaser foran.

Kirke Paris

Vi flytter oss videre til kjøpesenteret Les Halles, hvor jeg kjøper to leppestifter og en øyenskygge. Vi titter også i noen klesbutikker, uten å kjøpe noe, før vi til slutt må dra videre til Montparnasse for å ta tog til hver vår kant av landet.

Vi klemmer, vi vinker. Rentre bien, à plus.

…Når enn neste gang vil bli.

Jordklode

 

 

 

 

Advertisements

Cabaret og skjønn gjenforening i Paris

Jeg går av toget med blandede følelser, der jeg setter mine føtter på Parisisk bakke for første gang på ett og et halvt år.

I stresset parisertempo, sprinter jeg ned trappene fra Montparnasse togstasjon og videre til undergrunnen for å ta metro linje seks til Champs-Élysées hvor min venninne Laurène og jeg skal tilbringe det neste døgnet i en liten haussmannsk leilighet som vi snublet over på Airbnb.

Leili

Tallet 5 og en smal blå dør, til venstre for en kinesisk restaurant og til høyre for et trestjerners hotell. På ringeklokken står det skrevet Bardot, som Brigitte Bardot. Jeg undrer om utleier og det franske ikonet er i slekt. Sannsynligvis ikke. Videre lister jeg meg opp den smale trappeoppgangen, opp til tredje etasje, hvor jeg blir møtt av ei smilende dame, en typisk pariser med langt bustete hår, omtrent nakent fjes, hun er elegant i tøyet. Fru Bardot er hyggelig, men taler svært formelt, som parisere gjør til en langt større grad enn menneskene sørvest i landet. 

smacap_Bright

Leiligheten er feminin og fargerik, med speil i alle rom og en baderomsskuff full av ting som sannsynligvis svært mange kvinner vil sette pris på; bomull, rettetang og krølltang, tamponger og sminkefjerner. Laurène er forsinket, og jeg benytter alenetiden i leiligheten til å sminke meg og gre floker ut av håret. I kveld skal vi feire bursdagen til min kjære venninne, vi skal på cabaret, vi har billetter til show på Crazy Horse med champagne inkludert. Jeg gleder meg like mye som bursdagsbarnet, om ikke mer. Alt som er cabaret, enten det er burlesque eller cancan, korsett og strømpeholdere eller paljetter og fjær, vintage eller moderne, jeg elsker kostymene, musikken, dansen og all glamour som hører til.

Laurène dukker etter hvert opp, hun omfavner meg og smiler fra øre til øre. Hun har klippet og farget håret, en kledelig sort bob, hennes lepper malt røde og øyne rammet inn i sort kajal. Hun er chic, hun er fransk, jeg får lyst å klippe pannelugg og aldri igjen forlate huset uten rød leppestift.

Vi tar oss en liten tur ut på kafé for å drikke latte og spise kake, for å spasere nedover Champs-Élysées og lukte på parfymene til Guerlain og Chanel. En liten luftetur før det blir tid for å vende tilbake til leiligheten for å skifte klær og pynte oss til kveldens store festligheter.

Guerlain

For kvelden er jeg monokrom i min lille sort kjole, like sorte nylonstrømper og matchende stilletthæler. Unntaket er min grå kåpe, den fine grå, som er i ferd med å miste en knapp. Nå er også mine lepper røde, ikke som hennes, men en mørkere tone med skimmer.

Venninner

Billettene til kveldens cabaret puttes i vesken, sammen med den røde leppestiften, telefonen og lommeboka. Nok en gang befinner vi oss på Champs-Élysées, denne gang trasker vi nedover avenyen på høye hæler, iført lårkorte kjoler. En mann snur seg mot oss og mumler ordet putes (horer), jeg ignorerer ham. Jeg rister på hodet. 

Velkommen til Paris. 

Vi har reservert bord på en restaurant i nærheten av Crazy Horse, Chez André heter den. Her skal vi spise middag og dessert og feire min venninnes bursdag og skåle for vår fine gjenforening.

Jeg bestiller magret de canard, det vil si and, servert med blåbærsaus og potetstappe til hovedrett. Som en søt avslutning, deler vi jordbær med mascarpone, enkelt og greit, og hva er vel en bedre innledning til en champagnefylt aften enn å tilfredsstille smaksløkene med søte friske jordbær? 

IMG_20190410_185849_172

Ved nabobordet sitter to amerikanske turister, to pensjonister fra New York. Vi forteller dem at både Laurène og jeg har bodd og jobbet i USA, at det jo var nettopp der vi møttes og formet et vennskap. Riktig nok i Florida, og ikke New York, men fort får vi vite at amerikanerne eier feriehus i Florida og kjenner godt til Orlando, byen vi bodde i for fem år siden, fem år, milde himmel som tiden flyr. Siden den gang har jeg vinket farvel til Mikke Mus og bosatt meg i Frankrike og forlovet meg, og tenk at neste år skal jeg gifte meg!

Klokka tikker, vi ønsker amerikanerne en fantastisk ferie videre, vi håper de koser seg i nydelige Frankrike, Laurène og jeg betaler for oss og løper videre til Crazy Horse. 

Lokalet er mer intimt enn Moulin Rouge, og showet er etter min mening også mye bedre. Vi får tildelt champagne som lovet, vi skåler, vi applauderer for de flinke danserne og koser oss med å se på dans, spesialeffekter og kostymer til flørtende musikk. Etter endt cabaret, besøker vi gavebutikken. Min venninne kjøper omtrent alt som er av suvenirer; en DVD, en CD, t-skjorte, undertøy. Selv kjøper jeg undertøy, et sort sett som jeg skal gjemme bort og spare til en spesiell anledning. 

Før vi rekker å komme oss ut døra, spør en av vaktene om vi har lyst til å se showet en gang til, da kveldens siste show ikke har klart å fylle salen. Vi vil få VIP plasser, og en ekstra flaske champagne, lover han. Laurène jubler og takker umiddelbart ja til tilbudet. Dette må være tidenes beste bursdag, sier hun, i komplett lykkerus. 

Jeg smiler. Paris er en by som stadig overrasker meg, på godt og vondt. I kveld seirer det gode, i kveld finnes bare glitter, glamour, champagne og vårt fine vennskap.

Sort kledd

IMG_20190406_164237_526

IMG_20190406_164315_528

 

Politimann, naken svigermor og katten Norma

Airbnb; et konsept jeg både elsker og hater.

Jeg hater det faktum at Airbnb er en av hovedårsakene til at lokalbeboere i diverse byer rundt omkring i Europa – og garantert utenfor vårt kontinent også – blir tvunget til å flytte fra sine egne hjem fordi de rett og slett ikke har råd til å bo i nabolaget sitt (eller i det hele tatt hjembyen sin). Jeg hater det faktum at griske investorer overtar nabolag etter nabolag, by etter by, og totalt overkjører lokalmiljøet til fordel for masseturisme.

Samtidig finnes det mange godhjertede mennesker som legger ut sine egne leiligheter og hus til leie i ny og ne, for å tjene litt ekstra penger og ikke gå i minus mens dem selv er ute på reise eller på oppdrag utenbys eller utenlands med jobben.

Huset vi leide denne helgen tilhører en slik person. En godhjertet mann og pappa til to, som ønsket å leie ut huset mens sønnene er på utvekslingsprogram via skolen. Selv hadde han uansett ikke tid til å være hjemme, grunnet sin svært krevende jobb som visstnok ofte innebar overnatting på jobb som konsekvens av intense oppdrag og lange arbeidsdager. Eieren av Airbnb-huset jobber nemlig som antiterrorpoliti her i Frankrike.

hus

Er det noen jeg har stor respekt for, så er det slike mennesker som ham. Mennesker som risikerer livet, dag ut og dag inn, for å gjøre gatene trygge for deg og meg.

Tenk på alt det forferdelige som disse menneskene har sett i løpet av sin karriere. Tenk på hvor mye de gir av seg selv, både psykisk og fysisk, for å være disse usynlige superheltene som vi kanskje ikke leser om i avisen før en tragedie har inntruffet.

Denne politimannen ga oss all sin tillit, da vi fikk låne hans hus – som i tillegg kom med en søt liten pusekatt på kjøpet.

Katten hans, Norma, var en kjempebonus – katteelskere som både jeg, min kjære og foreldrene hans er. Jeg kan kanskje gå så langt som å si at Julien sikkert ble en smule sjalu, da jeg foretrakk å heller gi oppmerksomhet til Norma fremfor å kose med ham – min egen samboer.

katt

Foreldrene til Julien var kommet for å besøke oss i Toulouse, og i den anledning reiste vi sammen på helgetur til byen Pau – og leide hus ute på landet i nærområdet. Vi ønsket alle å utforske en ny og annerledes by, besøke vingårder, spise god mat og bade i svømmebasseng. Det passet seg derfor aldeles utmerket for meg å bli syk akkurat denne fredagen, og dermed gå på medisiner og kjempe mot svettetokter, rennende nese og vond hals gjennom hele helgen. Ironisk, ikke sant?

Vel, slik er nå livet.

Hele helgen valgte jeg å trosse bakteriene, dra på meg solbriller, farge leppene med leppestift, og ikle meg diverse kjoler for å føle meg mest mulig magnifique. Jeg smilte så bredt jeg kunne, og klarte til slutt å lure hele familien til å tro at jeg var blitt frisk igjen. Er det ikke utrolig hva et bredt glis og litt sminke kan få til?

Dagsturen til byen Pau har jeg skrevet om og delt bilder fra i forrige innlegg. En positiv overraskelse var denne byen definitivt. Airbnb-huset var jo også en positiv overraskelse, fin som den jo var. Men enkelte ting overrasker aldri… “Svigerfar” og Julien tittet på den ene fotballkampen etter den andre på TV, mens vi kvinner satt ute i hagen og drakk rosévin og pratet løst og fast om ingenting. Jeg og “svigermor” laget potetsalat og hakket grønnsaker, mens mennene tok seg av kjøtt-grilling i hagen. Lever vi i to-tusen-og-atten eller på femti-tallet? Enkelte ting endrer seg vel kanskje aldri.

Det vil si, frem til sola gikk ned og de sene kveldstimene lokket frem mørket og stjernene på den unge nattehimmelen. Dette var øyeblikket da vi forlot femti-tallet og steg inn i sytti-tallet. Vel. “Svigermor” var vel egentlig den eneste som tok dette steget.

Julien hadde dratt på seg badebuksa si, og hoppet ut i bassenget for å ta et siste kveldsbad. Jeg lot være, siden jeg ikke følte meg helt i toppform. Faren til Julien løp inn på badet for å hente badebuksa si, og hoppet like greit ut i vannet han også.

Plutselig utbrøt moren til Julien, “jeg vil også bade, men jeg skal bade naken denne gang!”

Julien hadde absolutt ingen interesse av å se sin egen mor ligge og plaske uti vannet splitter naken. Det faktum at herr politimann hadde overvåkningskameraer innstallert på denne delen av eiendommen gjorde ikke saken noe bedre for hennes del. Og jeg, jeg som dessverre har hatt et ganske anspent forhold til nakenhet hele mitt liv, ble rød som en tomat av å se en blottet fremtidig svigermor hoppe ut i bassenget med rumpa bar.

basseng

I går ryddet vi leiligheten pent, og møtte politimannen for å levere nøkler og takke for et fint opphold. I følge ham selv virket vi som en oppegående og dannet familie. Tja.

Vi vinket farvel og dro videre i retning vingårder, vinsmaking og lunsj-reservasjon på klassisk fransk restaurant (mer om det senere).

Å leie et stort fint hus med svømmebasseng via Airbnb kommer vi så absolutt til å gjøre igjen – så lenge utleierne er genuine, godhjertede mennesker. Og så lenge min fremtidige svigermor beholder (i det minste) bikinitrusa på i bassenget.

bikini plus size

bilder under: et av husets to bad og soverom

bad

soverom rødt

En drømmeleilighet man ikke vil ha?

“Hva synes du? Liker du den ikke?”, spør Julien med en skuffet tone. Jeg ser meg rundt. Jo, leiligheten er nydelig. Den har faktisk alt jeg kunne ønsket meg fra en leilighet, med unntak av én ting. Og det har jeg dårlig samvittighet for. Jeg liker ikke nabolaget.

I går kjørte vi hele strekningen fra Paris til Toulouse. Sju timers kjøretur med en halvtimes pause innom McDonald’s for å spise lunsj (finfolk, som vi er).

Airbnb-leiligheten vår er praktisk nok (og ved en tilfeldighet) i samme nabolag som tre av leilighetene vi dro for å besøke i dag. To nye venter oss utover ettermiddagen.

Foreløpig liker jeg kun én av de tre leilighetene vi har besøkt, men samtidig klarer jeg ikke å se for meg et liv i dette nabolaget. Selv om det geografisk sett ikke er altfor langt unna sentrum, føles det likevel svært usentralt. Med unntak av massevis av hus og boligblokker på rekke og rad, er det absolutt ingenting her. Ingenting.

Her står jeg, og vurderer å takke nei til en stor, lys leilighet med to soverom, stor balkong, store vinduer, godt med skap-plass. Den er jo faktisk helt perfekt.

Nabolaget er stille og fredelig. Ingen støy, ingen problemer, men heller ingenting å gjøre.

Bakerier, butikker, restauranter, barer, alt må man ta metro, trikk eller buss for å besøke. Eller bil.

Etter hvert har jeg jo tenkt å starte min egen business, og vil ofte bli nødt til å komme meg hjem relativt sent på kveldene. Bilsertifikat har jeg ikke. Hvordan vil jeg komme meg hjem om det ikke går noen nattbuss?

“Du klarer fint å gå en tjuefem-minutters tur, klarer du ikke?”, spør Julien kritisk. Jeg har sagt det før, og gjentatt det igjen og igjen. Jeg, som er kvinne, tar en enorm risk ved å gå helt alene, midt på natten. En tjuefem-minutters gåtur i mørket kan faktisk ende opp med å bli min siste gåtur noensinne, om jeg er riktig uheldig og møter på feil person.

“Slutt å være så paranoid. Du lager problemer ut av ingenting”, fortsetter han. Nå er det ikke lenge siden en fransk kvinne ble voldtatt og drept mens hun var ute på joggetur i nabolaget sitt, sent på kvelden. Det handler ikke om å være paranoid. Det handler om å være realist. Vi lever i en verden full av mennesker med onde hensikter. Dessverre.

“Skal du tenke sånn, kan du like greit bare sitte hjemme og aldri forlate leiligheten”, sier han surt. Han skjønner virkelig ikke poenget. Men så har han levd et ganske skjermet liv også. Aldri møtt noen som har blitt voldtatt, aldri møtt noen som har blitt overfalt, aldri følt seg truet og redd.

Vi får bare være enige om å være uenige.

Han ønsker helst å bo stort og flott. Jeg ønsker helst å bo sentralt.

To nye visninger venter oss i kveld.

Ender vi likevel opp med å ta “drømmeleiligheten”, så får jeg vel bli stamkunde hos Uber.

Her er noen bilder fra Airbnb-leiligheten vi leier mens vi leter etter permanent plass å bo.

soveromm

balkong

dekorasjon

sitat på fransk

“Livet handler ikke om å vente til stormen har passert. Det handler om å lære seg å danse i regnet”