I et hus på landet, vi tilbringer helgen i maison d’Alice

Det er fredag, februar måneds første fredag. Jeg forlater arbeidsplassen klokka tre, samboeren min og hans foreldre er kommet for å hente meg. Vi skal tilbringe helgen på landet. Via nettstedet Airbnb har vi leid et stort fint hus med boblebad, tre soverom og moderne kjøkken. I stua finnes en peis, men vi vet ikke om vi skal bruke den.

Maison d'Alice

Himmelen er grå, jeg føler meg også grå. Alle disse tankene som svirrer rundt i mitt hode, gjør vondt. I retning et lite sted i nærheten av byen Tarbes, vi kjører gjennom mange små landsbyer, forbi gårder, enger, skog og oppussede middelalderslott. Landsby etter landsby, hans mor peker ut vinduet og snur seg mot meg, her kunne dere bodd, sier hun, smilende. Jeg smiler ikke, for selv kunne jeg aldri i min villeste fantasi tenke meg å bo så usentralt, så isolert. Hans mor gjør et nytt forsøk på å selge meg bygdedrømmen, hun forteller meg hvor store vakre hus man kan bygge på steder som dette, enorme villaer til en rimelig pris. Tenk hvor stor hage dere kunne hatt, sier hun, hvor stort kjøkken, garasjeplass, flere soverom, det er jo viktig å tenke fremover, en dag blir det jo familieforøkelse, sier hun som om det er hun som står for den avgjørelsen, samt alle de andre avgjørelsene i mitt liv.

IMG_20190204_195900

Samboeren min er dessuten enig. Han synes også det er finest å bo på landet, eie stort hus og ha mange soverom. Naivt har vi lenge lukket øynene for hvordan den andre ser for seg fremtiden, vi lever i nuet har vi alltid sagt, vi tar en dag av gangen. Hvem av oss vil til slutt gi etter for den andre?

Jeg ser ut vinduet, vi kjører forbi et vakkert slott med store tårn, det ligner på slottene man ser i eventyr, der hvor modige riddere kjemper seg frem på hest, gjerne en hvit hest, for å redde den fagre prinsessen fra et liv i fangenskap.

Om vi hadde bygget oss en stor villa på landet, ville nok også jeg (som ikke engang har bilsertifikat) blitt sittende ved vinduskarmen i vente på å bli reddet fra et liv i fangenskap.

En time senere er vi fremme ved huset på landet, Maison d’Alice heter det, huset til Alice, Alice i eventyrland. Eventyrhuset har et tilhørende anneks, finner vi ut, hvor man om sommeren kan grille, spille dart og bordtennis.

Huseierne, et sørfransk ektepar, gir oss en omvisning, rom for rom. Huset er sjarmerende, moderne. Paret forteller oss at det er mannens far som har laget de fleste av møblene i huset, han har også laget noen søte gaver som ligger klare på sengene våre. Foreldrene til min kjære har fått en gyngestol i miniatyr, vi har fått en trillebår. Håndlagde såpestykker har vi også fått.

Gaver

En siste gave venter oss på kjøkkenbordet. Huseieren, kvinnen, har bakt kake til oss. Sammen med en flaske dessertvin, som vi også får i gave, står kaken klar til servering.

Kake

Boblebadet vil ikke være varmt nok før i morgen, får vi beskjed om. Badetøyet forblir dermed liggende i kofferten til i morgen. Jeg slenger i stedet på meg et ekstra par med tykke sokker, ullsokker som beskytter mot kalde gulv.

Boblebad

I kveld blir vi sittende ved kjøkkenbordet, vi drikker først champagne, deretter går vi over til rødvin. Moren til samboeren min synes vinen er for sterk, jeg synes den er god. Vi spiser fingermat og grønnsaker og dipp, salte kjeks og paté av skogsdue. Jeg blir spurt om jeg vil ha ost, det vil jeg ikke, ikke i kveld. Dessert, spør de. Vil jeg ha dessert? Nei, jeg vil ikke ha dessert heller.

Sliten, legger jeg meg allerede klokka ti. Tjueto. Jeg lukker øynene og lytter til lyden av ingenting, den fine stillheten. De andre blir sittende oppe til midnatt, de ser på et fransk humorprogram på tv.

cof

Jeg pakker meg inn ekstra godt under dyna. Det er fint og fredelig her ute på landet, en stor kontrast til hverdagen ellers, landsbyidyll og indre ro.

Stort hus, stor hage, det er fint å være her en liten stund, på en liten ferie, frem til rastløsheten kommer og tar meg.

cof

Soverom

Soverom paletter

Sengetøy bart

Sykkelputer

Stue

Lilla

Advertisements

Politimann, naken svigermor og katten Norma

Airbnb; et konsept jeg både elsker og hater.

Jeg hater det faktum at Airbnb er en av hovedårsakene til at lokalbeboere i diverse byer rundt omkring i Europa – og garantert utenfor vårt kontinent også – blir tvunget til å flytte fra sine egne hjem fordi de rett og slett ikke har råd til å bo i nabolaget sitt (eller i det hele tatt hjembyen sin). Jeg hater det faktum at griske investorer overtar nabolag etter nabolag, by etter by, og totalt overkjører lokalmiljøet til fordel for masseturisme.

Samtidig finnes det mange godhjertede mennesker som legger ut sine egne leiligheter og hus til leie i ny og ne, for å tjene litt ekstra penger og ikke gå i minus mens dem selv er ute på reise eller på oppdrag utenbys eller utenlands med jobben.

Huset vi leide denne helgen tilhører en slik person. En godhjertet mann og pappa til to, som ønsket å leie ut huset mens sønnene er på utvekslingsprogram via skolen. Selv hadde han uansett ikke tid til å være hjemme, grunnet sin svært krevende jobb som visstnok ofte innebar overnatting på jobb som konsekvens av intense oppdrag og lange arbeidsdager. Eieren av Airbnb-huset jobber nemlig som antiterrorpoliti her i Frankrike.

hus

Er det noen jeg har stor respekt for, så er det slike mennesker som ham. Mennesker som risikerer livet, dag ut og dag inn, for å gjøre gatene trygge for deg og meg.

Tenk på alt det forferdelige som disse menneskene har sett i løpet av sin karriere. Tenk på hvor mye de gir av seg selv, både psykisk og fysisk, for å være disse usynlige superheltene som vi kanskje ikke leser om i avisen før en tragedie har inntruffet.

Denne politimannen ga oss all sin tillit, da vi fikk låne hans hus – som i tillegg kom med en søt liten pusekatt på kjøpet.

Katten hans, Norma, var en kjempebonus – katteelskere som både jeg, min kjære og foreldrene hans er. Jeg kan kanskje gå så langt som å si at Julien sikkert ble en smule sjalu, da jeg foretrakk å heller gi oppmerksomhet til Norma fremfor å kose med ham – min egen samboer.

katt

Foreldrene til Julien var kommet for å besøke oss i Toulouse, og i den anledning reiste vi sammen på helgetur til byen Pau – og leide hus ute på landet i nærområdet. Vi ønsket alle å utforske en ny og annerledes by, besøke vingårder, spise god mat og bade i svømmebasseng. Det passet seg derfor aldeles utmerket for meg å bli syk akkurat denne fredagen, og dermed gå på medisiner og kjempe mot svettetokter, rennende nese og vond hals gjennom hele helgen. Ironisk, ikke sant?

Vel, slik er nå livet.

Hele helgen valgte jeg å trosse bakteriene, dra på meg solbriller, farge leppene med leppestift, og ikle meg diverse kjoler for å føle meg mest mulig magnifique. Jeg smilte så bredt jeg kunne, og klarte til slutt å lure hele familien til å tro at jeg var blitt frisk igjen. Er det ikke utrolig hva et bredt glis og litt sminke kan få til?

Dagsturen til byen Pau har jeg skrevet om og delt bilder fra i forrige innlegg. En positiv overraskelse var denne byen definitivt. Airbnb-huset var jo også en positiv overraskelse, fin som den jo var. Men enkelte ting overrasker aldri… “Svigerfar” og Julien tittet på den ene fotballkampen etter den andre på TV, mens vi kvinner satt ute i hagen og drakk rosévin og pratet løst og fast om ingenting. Jeg og “svigermor” laget potetsalat og hakket grønnsaker, mens mennene tok seg av kjøtt-grilling i hagen. Lever vi i to-tusen-og-atten eller på femti-tallet? Enkelte ting endrer seg vel kanskje aldri.

Det vil si, frem til sola gikk ned og de sene kveldstimene lokket frem mørket og stjernene på den unge nattehimmelen. Dette var øyeblikket da vi forlot femti-tallet og steg inn i sytti-tallet. Vel. “Svigermor” var vel egentlig den eneste som tok dette steget.

Julien hadde dratt på seg badebuksa si, og hoppet ut i bassenget for å ta et siste kveldsbad. Jeg lot være, siden jeg ikke følte meg helt i toppform. Faren til Julien løp inn på badet for å hente badebuksa si, og hoppet like greit ut i vannet han også.

Plutselig utbrøt moren til Julien, “jeg vil også bade, men jeg skal bade naken denne gang!”

Julien hadde absolutt ingen interesse av å se sin egen mor ligge og plaske uti vannet splitter naken. Det faktum at herr politimann hadde overvåkningskameraer innstallert på denne delen av eiendommen gjorde ikke saken noe bedre for hennes del. Og jeg, jeg som dessverre har hatt et ganske anspent forhold til nakenhet hele mitt liv, ble rød som en tomat av å se en blottet fremtidig svigermor hoppe ut i bassenget med rumpa bar.

basseng

I går ryddet vi leiligheten pent, og møtte politimannen for å levere nøkler og takke for et fint opphold. I følge ham selv virket vi som en oppegående og dannet familie. Tja.

Vi vinket farvel og dro videre i retning vingårder, vinsmaking og lunsj-reservasjon på klassisk fransk restaurant (mer om det senere).

Å leie et stort fint hus med svømmebasseng via Airbnb kommer vi så absolutt til å gjøre igjen – så lenge utleierne er genuine, godhjertede mennesker. Og så lenge min fremtidige svigermor beholder (i det minste) bikinitrusa på i bassenget.

bikini plus size

bilder under: et av husets to bad og soverom

bad

soverom rødt

Et gjensyn med Montpellier – min favorittby i Frankrike

Sommeren tjuefemten. Språkskole, (fransk) matlagingskurs og en hel uke med varme fra solskinn, smaken av tapenade, lyden av sangsikader og følelsen av nyforelskelse.

Vi hadde kun vært sammen i tre måneder, Julien og jeg, og dette var en av våre første ferier sammen. Mitt første møte med Sør-Frankrike var det også. På toppen av det hele, ankom vi Montpellier samme dag som hele Frankrike feiret den årlige sommerfesten fête de la musique – et arrangement som feires i hver eneste by, småby og bygd i hele landet, hvor DJ’er, rockere, rappere, sangerinner, orkestre, rastafarier med reggae-beats og alt annet av musikalske talenter strømmer til markedsplasser og handlegater i alle byer landet rundt, og alle byers møtepunkt blir gjort om til et eneste stort dansegulv…til glede for alle som ikke behøver å stå opp grytidlig neste dag.

Tre år senere, denne gang som etablerte samboere (og ikke nyforelskede turtelduer), vendte vi tilbake til denne byen som vi så fint hadde rukket å bli utrolig glad i på svært kort tid. Denne gang ankom vi Montpellier med bil etter å ha kjørt langs kysten fra sørvestlandet, og ikke med (det overraskende komfortable) lavpris-toget OuiGo fra Paris, slik som forrige gang.

Forrige gang leide vi leilighet via Airbnb, i en smal gågate midt i sentrum, hvor nærmeste naboer var  en metalpub og en ganske ålreit pizzasjappe. Denne gang, også i sentrum,  sov vi på Best Western – med en seng så myk og deilig at jeg velger å beskrive det som å sove på en kjempestor marshmallow. Jeg kan ikke huske sist jeg sov så godt som det jeg gjorde i denne sengen. Min kjære, derimot, syntes sengen var helt forferdelig å sove på. Med dét har jeg kommet frem til konklusjonen at han og jeg er som mammabjørn og pappabjørn i eventyret om Gullhår og de tre bjørnene.

place de la comedie montpellier

Akkurat som for tre år siden, vandret vi gjennom den folksomme møteplassen Place de la Comédie og videre inn i en park. Da vi den gang hadde endt opp på gøyal rockekonsert i parken – havnet vi denne gang på et blomstermarked og deretter på en spennende bruktbokmesse, hvor jeg ønsket å handle med meg all mulig slags litteratur…men endte opp tomhendt likevel, siden jeg allerede har altfor mange uleste bøker liggende i bokhylla hjemme.

bruktbokmesse

Vi gikk videre i retning språkskolen hvor jeg hadde vært elev i en hel uke (LSF Montpellier), og videre til den sjarmerende parken som ligger like ved skolen. Et sted som er flittig brukt som piknik-destinasjon, men også elsket av dem som ønsker å lese i fred og ro på benk eller på gresset, i skyggen av alle de store trærne som skjermer mot sola. Som alle andre, søkte vi også ly fra heten og satte oss ned på en ledig benk i skyggen, mens vi smurte oss inn med et ekstra lag solkrem og mimret tilbake til forrige gang da vi var her.  “Husker du da…”, begynte han. Og jeg. Og begge.

park montpellier

Akkurat som tre år tidligere, lot vi oss friste av tapas og cocktails (denne gang hos La Casita Del Barrio) mens vi diskuterte høyt og lavt om ting vi er enige -og ting vi er sterkt uenige i, både i det store verdensbildet og den lille bobla vi lever i sammen.

tapasfat

Med bord reservert i hans navn, flyttet vi oss videre til kveldens utvalgte restaurant (Comptoir Saint Paul) for å spise middag…kun noen få timer etter å ha trykket i oss kroketter og patatas bravas på tapasbar, bare trehundre meter unna restauranten vi nå skulle til.

Ostekake med basilikum og spekeskinke til forrett, etterfulgt av filet mignon og søtpotet – jeg smilte til livet, og livet smilte tilbake. Det faktum at jeg for tre år siden la på meg flere kilo på grunn av det ukeslange oppholdet i Montpellier, det orket jeg ikke å ta stilling til akkurat nå.

ostekake basilikum

Morgendagen kom, og frokostbufféen skuffet ikke. Baguette, franske oster, tapenade, fruktsalat, yoghurt. En herlig søndagsmorgen i en by jeg ikke ønsket å forlate. Ikke helt enda.

Vi besøkte derfor markedshallen og de mange trange gågatene i kjernen av Montpellier, tittet på mennesker, tittet på livet og endte til slutt opp på utekafé for å slukke tørsten.

En siste slurk av lemonaden, et siste inntrykk av byen; nå skulle Montpellier nok en gang bli et minne å tenke tilbake på, og en start på en samtale hvor de tre første ordene ville bli “husker du da…”

blondetopp sort rosa

blomstermarked

montpellier arkitektur

vintage skjørt

vintage stil

sør-frankrike

AirBrush_20180610130504

kirke

spisesteder montpellier

trikk montpellier

gågate montpellier