Barndomsminnene fra Obrestad

Timer, dager, uker har gått siden jeg først satte mine ben på norsk jord og omfavnet min familie for første gang på to år. Jeg har i løpet av disse ukene sørget for å ta meg god tid til å besøke venner, jeg har fått et gjensyn med steder som betyr mye for meg, og steder jeg ikke hadde sett siden jeg var et lite barn.

Som barn, dro jeg ofte på fisketur sammen med min far, hver eneste gang dro vi ut på Jæren, ut til Obrestad, til hans søskenbarn med båt.

Jeg husker ikke om jeg egentlig hadde noen spesielle meninger for eller mot å dra på båttur med fiskestang og garn som åtte-tiåring, om jeg syntes aktiviteten i seg selv var spennende eller om det bare var det å være sammen med pappa som betydde noe. Alle utflukter sammen med min far ble husket som noe eventyrlig, nesten magisk, sannsynligvis fordi de var så sjeldne. For jeg husker ikke lenger hvordan båten så ut, og i minnet var både den og havna tre ganger større enn i det virkelige liv. Det samme gjelder stranden som ligger bare et lite steinkast unna båthavna, jeg husker den som flere kilometer lang, fin, men stappfull av stinkende alger, en lukt jeg aldri har klart å glemme.

Algene må være grunnen til at vi alltid lot båten føre oss langt, langt ut til det åpne blå. Det vil si, om ikke også dette er en karikert utgave av et minne fra barndommen. Det er godt mulig det ikke var langt unna i det hele tatt, men jeg opplevde det i hvert fall som langt. Fiskene vi fikk på kroken var nok heller ikke så store, eller så mange, som i min fantasi, og fiskegarnet kan umulig ha vært så svært som jeg trodde det var. Jeg har aldri tenkt over disse barndomsminnene som noe overdrevent, noe som beveger seg et eller annet sted mellom fiksjon og virkelighet, en verden sett gjennom et filter hvor alle farger er forsterket, en verden hvor en liten båt blir til et enormt skip og havet er fullt av hai og hval og redningsvesten er så solid at jeg nesten blir udødelig om jeg faller over bord.

Jeg hadde aldri sett for meg at jeg skulle finne veien tilbake til båthavna på Obrestad, men forrige søndag stod jeg der sammen med min mor og stefar. De hadde leid et feriehus for en natt, en overraskelse som skulle lede meg tilbake til mine barndomsminner, vise meg hvordan alt egentlig ser ut, gjennom en voksens øyne.

Huset var koselig. Moderne og samtidig gammeldags på den sjarmerende måten, med fin beliggenhet ikke langt unna sjøen, men likevel langt nok for å slippe lukten av råtne alger. En lukt som var nøyaktig som jeg hadde husket den.

Vi spiste pizza og drakk rødvin, før vi tok oss en liten spasertur til Obrestad Fyr, selveste turistattraksjonen i området, og derfra fulgte vi en sti som ledet tilbake til stranden, til båthavna, og til huset som stod på toppen av berget og tittet ned på den voksne, alvorlige utgaven av jenta som en gang hadde gledet seg til de søndagene hvor sjølukt og tålmodige timer med fiskestang var det beste som fantes, selve meningen med livet.

Som voksen elsker jeg fortsatt lyden av bølgeskvulp og synet av spente mennesker på fisketur. Jeg liker fortsatt å se på båter, store og små, både de som står stille i havna, og de som er på vei ut eller inn, med eller uten fisk. Mine hender har ikke rørt en fiskestang på flere år, og det bryr meg ikke så mye, for det fineste med dette korte oppholdet på Obrestad, var nemlig det å få være sammen med min mamma og min kjære stefar på et sted hvor vi tre ikke har vært sammen før. Vi drakk italiensk rødvin, spiste pizza, og jeg slo dem begge i Ludo.

Et koselig opphold på Tau

Mye har blitt forandret siden jeg var her sist. For å komme meg hit, behøver jeg ikke lenger å stige om bord, gå opp de smale trappene med en kø av mennesker både foran og bak meg, åpne den tunge døra og kjenne lukten av drivstoff bli byttet ut med den av pølser og sveler, kjenne bølgene bevege gulvet og bli sittende med blikket vendt mot sjøen eller mot ukebladet som ligger foran meg på bordet. Det hele ville vært over nesten før det rakk å starte, for tettstedet på den andre siden lå jo ikke så langt unna byen som jeg trodde da jeg var barn. Den gang var alt så stort, så voldsomt og avstandene var enorme.

Når jeg tenker over det, husker jeg faktisk ikke om de i det hele tatt solgte sveler og pølser i kiosken, eller om det bare er en umiddelbar assosiasjon som dukker opp i mitt hode, hver gang jeg tenker på ferger.

Fergen går ikke lenger, den har blitt erstattet med en tunnel, verdens lengste undersjøiske tunnel, 292 meter under havoverflaten på det dypeste, en fascinerende og til dels skummel kjøretur inn og ut av mørket. På vei til Tau og en ferieleilighet med nydelig sjøutsikt.

Mine foreldre hadde vært der tidligere, i nøyaktig samme leilighet. De har utforsket mange flotte steder innenfor fylkesgrensene det siste året, for heller ikke de har hatt mulighet til å reise hjem til sine hjemland under pandemien. Den norske naturen og idylliske småsteder har derfor vært en fin, kanskje til og med nødvendig, distraksjon for dem, på samme måte som den franske bygdesjarmen har vært terapeutisk for meg med min toårige hjemlengsel.

Jeg vet ikke hvordan været var da de var her sist, men vi ble i hvert fall møtt med solskinn og varme denne gang, og jeg fikk endelig bruk for olashortsen min, en første dag i shorts (og eneste foreløpig) siden min ankomst i slutten av juli. Himmelen var blå og Mølleparken var på sitt vakreste, med sine friske blomster og grønne gress. En park rik på fugleliv, men også sommerfugler og bier. De store epletrærne bar moden frukt, de fikk meg til å tenke på min mors deilige eplekake, den med smak av søte epler og kanel.

Like ved parken ligger Gamle Tou Mølle, et historisk landemerke fra 1800-tallet. Den er som hentet fra et maleri med sin pittoreske sjarm. Mens vi vandret rundt, ble jeg spurt av mine foreldre, som vet godt at jeg liker å skrive både blogg og manus, om det kunne friste å skrive krim eller en kjærlighetshistorie hvor handlingen er satt til nettopp dette stedet. Jeg vet at de mente det mer eller mindre som en spøk, dessuten skriver jeg hverken krim eller kjærlighetshistorier, men jeg klarte likevel ikke å la være å tenke at det kanskje kunne vært en morsom idé.

Vi sjekket inn i den flotte leiligheten og lot fredagskvelden bli en liten vinkveld med spekemat og norske oster. Fra naboterrassene hørte vi mennesker prate tysk og fransk, jeg turte ikke å hilse på noen av dem. I stedet ble jeg sittende ved bordet, jeg tittet ut vinduet på utsikten mot sjøen og båtene som seilte forbi, feriefølelsen var på topp, sommeridyllen kunne ikke blitt bedre.

Allerede på formiddagen måtte vi sjekke ut og reise hjem igjen, for å gi plass til andre besøkende, kanskje nordmenn på innenlandsreise, kanskje rogalendinger på staycation, eller turister fra andre europeiske land. Jeg skulle gjerne ha blitt værende noen dager ekstra, for å kunne besøke steder som Fister og Hjelmeland. Jeg har fine barndomsminner fra sistnevnte, minner fra hytta til hun som gjennom store deler av barndommen var min beste venninne, før vi flyttet til hver vår kant og vokste opp til å bli fremmede for hverandre. Det er egentlig ganske sørgelig å tenke på at jeg før i tiden sa alt til henne, og nå vet jeg ikke lenger hva jeg skulle sagt om våre stier en dag krysset hverandre igjen et eller annet sted på denne kloden, måtte det være på Hjelmeland, i Stavanger eller et helt annet sted i verden.

Livet er vel litt som vårt lille land med sine mange fjorder, fjell og små øyer. Vakkert, men fullt av utfordringer og til tider ensomt. Jeg hadde det uansett helt fantastisk sammen med min mor og stefar på vår lille tur til idylliske Tau.

På søndag reiser vi nok en gang på tur, overraskelsestur, jeg vet ikke hvor.

Tur til Bryne – Feriens første staycation

Jeg vil aldri glemme første gang jeg hørte uttrykket staycation, og hvor merkelig jeg den gang syntes konseptet var. Det var vanskelig for meg å forstå hvordan noen kunne glede seg over å sjekke inn på hotell i egen hjemby, naboby eller et annet sted som man lett kan besøke som en liten dagstur. Selv da jeg bodde i Florida, midt i Disney-smørøyet, klarte jeg ikke å skjønne hvorfor så mange av mine venner brukte tusenvis av kroner på å overnatte på luksuriøse resorts like i nærheten av egen bostedsadresse og arbeidsplass, jeg så ikke poenget med å sløse bort store summer når vi uansett hadde tilgang til alle Disney-hotellenes fasiliteter på dagtid.

Men så kom pandemien og endret våre reisevaner, på mange måter til det bedre. Vi er nok flere som har lært å bli mer oppmerksomme på våre omgivelser, på de små detaljene, vi har åpnet øynene for flere av severdighetene som ligger i umiddelbar nærhet, både naturen, spisestedene, de lokale turistattraksjonene, de koselige hotellene, alt som tidligere ble skjøvet til side fordi vi heller ville bruke våre penger og vår fritid på å reise til steder hvor gresset så grønnere ut enn hjemme.

Jeg skal ikke nekte for at jeg savner å reise til destinasjoner i det fjerne, men med en klode som, i tillegg til å være virussyk, både brenner og drukner, er det nok best å begrense seg litt. Fjorårets sommer ble derfor sommeren da jeg dro på ulike staycations i Occitanie, den franske regionen som jeg bor i, mens jeg i år reiser rundt i eget fylke hjemme i Norge (sammen med min mor og stefar).

Norgesferiens første overnatting, en utflukt sammen med min mor, gikk til Bryne, en liten by bare tretti kilometer fra Stavanger. Fra tirsdag til onsdag, bodde vi på Bryne Kro & Hotell, et golfhotell som ligger en kilometer fra den lille sentrumskjernen.

Da vi ankom togstasjonen, gikk vi ikke direkte til hotellet med bagasjen, men tok oss heller en tur innom en kaffebar for å drikke latte og spise bolle, solskinnsbolle under solfylt himmel. En uforventet varme, den gjorde det ubehagelig for meg å sitte ved utebordet iført ullgenseren som jeg trodde ville bli nødvendig, som om ullgenser noensinne har vært nødvendig på en augustdag i Rogaland.

Vi spaserte gjennom Fritz Røed skulpturpark, svaner og ender nøt livet ved Mølledammen, vi så fossefallet som min mors venninne med en spøkefull tone omtalte som Jærens Niagara Falls. Så lenge jeg kan huske har dette alltid vært den fineste utsikten i byen.

Etter innsjekk på golfhotellet, handlet jeg med meg to nye bøker fra en bokhandel i sentrum. Målet er å fylle kofferten med minst fem norskspråklige bøker, forhåpentligvis mer, siden det tross alt er så latterlig dyrt å bestille norske bøker til utenlandsk adresse. Vi tittet også på kjoler og bluser, men jeg eier allerede altfor mye klær og har ikke behov for noe nytt. Jeg ville heller prioritere å bruke penger på bøker, mat, drikke og såkalte staycations.

En ordentlig staycation blir ikke komplett uten en god middag, og vi endte for anledningen opp på Il Tempo, en italiensk restaurant som åpnet for drøyt ett år siden. Pizza med strimlet biffkjøtt, sopp, béarnaisesaus og persille, ikke akkurat typisk italiensk, men likevel utrolig godt. Og uteserveringen var dessuten nydelig med sine blomsterdekorasjoner, ja, det var så fint at jeg nesten glemte at vi befant oss like mellom et stort veikryss og en parkeringsplass.

Et par pizzastykker lå igjen på fatet, vi fikk en pizzaeske av servitøren og tok restene med oss tilbake til hotellet. Over hvert vårt glass Chianti, nøt vi dem på rommet, før vi igjen gikk ned til sentrum, denne gang for å treffe min mors venninne som bor midt i hjertet av byen. Hun som snakket om Jærens Niagara Falls.

Surøl på Mellombels Ølstove, en fin avslutning på en hyggelig dag. Jeg elsker ølbarer som denne, hvor alt jeg behøver å si er navnet på en øl eller beskrive stilen jeg liker, og umiddelbart få noe tilsvarende servert foran meg på bordet. Det høres jo ganske logisk ut, det å få hva man har bedt om, men på en helt alminnelig bar som ikke spesialiserer seg på øl, ville det vært lettere sagt enn gjort å bli forstått når man spør etter noe som ligner en Duchesse de Bourgogne. For eksempel.

Etter behagelig nattesøvn, forsynte vi oss med frokost fra hotellets buffet og ble enige om at kaffen ikke var noe særlig. Formiddagen ledet oss derfor tilbake til samme kafé som forrige ettermiddag, Kanelsnurren, hvor vi slukket kaffetørsten med bedre kaffe enn den fra hotellet. Før vi forlot Bryne, spaserte vi gjennom en annen del av sentrum og smilte bredt da vi fikk øye på gatekunstverket som i fjor ble verdenskjent, The Lovers, av kunstneren Pøbel.

Bokbytte på Bersagel og idyllisk natur

Jeg hentet frem sju bøker som jeg ikke lenger hadde lyst til å beholde. Ei av dem har jeg allerede liggende på hylla i Toulouse, jeg må ha glemt at jeg kjøpte den lenge før jeg flyttet fra Norge til USA og fra USA til Frankrike. Resten kommer fra en tid hvor jeg var en annen person med andre interesser, en annen versjon av meg selv. Bøkene fra den tiden har jeg ikke lyst til å ta vare på, jeg vil erstatte dem med noe annet, noe som kler meg bedre. Jeg pakket bøkene ned i en plastpose, mens jeg satt på gulvet i mine foreldres kjellerstue, et rom som ligner mer på et bibliotek enn ei stue, med sine mange bokhyller som alle er stappfulle. En bokorms store drøm, min store drøm.

Med en pose full av bøker, skulle vi kjøre til Bersagel, et bittelite sted på utkanten av Sandnes. Jeg ble fortalt at vi skulle dit for å plassere bøkene på ei hylle, slik at hyttefolk og fastboende ville få muligheten til å ta dem med seg hjem. Vi ville samtidig kunne bytte til oss et par pocketbøker eller en krimroman, hva enn vi ville få glede av å lese fra den åpne hylla der ute i det grønne landskapet.

Men da vi ankom Bersagel og stablet bøkene på hylla i det sjarmerende skuret hvor bokbyttet finner sted, fant jeg absolutt ingenting som så interessant ut. Men kjøreturen var fin, med en nydelig utsikt over vestnorsk sommer, mot båter på fjorden og hytter ved vannkanten, mot skog i det nære og fjellandskap i det fjerne. Jeg så mennesker sitte på sine terrasser eller i hager, jeg undret hvordan det må føles å ha ei egen hytte, et idyllisk tilfluktssted som man kan rømme til når bylivet blir for voldsomt. Ei hytte hvor man kan feire jul og vende tilbake noen måneder senere med påskekrim og sjokoladeegg, før man inviterer gjester på sommerbesøk og grillfest. Hadde ikke utgiftene og forpliktelsene vært så mange, skulle jeg gjerne hatt ei hytte et eller annet sted, men slik livssituasjonen er i dag, er det nok enklest å nøye seg med Airbnb og den slags, inntil videre.

Vi kjørte videre gjennom Ims og havnet til slutt i Hommersåk, hvor vi tok en kaffe på det lille senteret som ligger ved båthavna. Etter å ha hygget oss med kaffe og bolle, spaserte vi bort til den lille fossen ved havna, vi tittet på båter og nøt den friske sjølufta mens sola kysset oss forsiktig i ansiktet. Idyll behøver ikke å koste mye, det trenger ikke å koste noe i det hele tatt, så lenge man er i godt selskap og får gleden av å kose seg ute mens sola skinner, eller inne under et pledd mens man lytter til dråpene som treffer vinduet på en overskyet regnværsdag.

Min første uke med norgesbesøk er allerede over, og tre uker gjenstår før jeg reiser tilbake til Frankrike. Jeg har allerede rukket både vennebesøk og familiebesøk, og ser nå frem til ulike overnattinger i både nærområdet og lenger sør i landet. Jeg kan ikke si så mye om hvor, ikke enda, mye av det som familien min har planlagt er nemlig en overraskelse. De sier jeg kommer til å bli utrolig glad, og jeg velger å la være å gjette meg frem til hva og hvor vi skal. Jeg liker overraskelser, jeg synes det er smigrende at noen tar seg tid til å tenke på meg, tenke på hva jeg liker, hva som vil gjøre meg lykkelig, for å deretter planlegge en aktivitet for å glede nettopp meg.

Jeg vet ikke mye om hva som skjer fremover, men jeg krysser fingrene for at sommertemperaturen stiger et par hakk, slik at jeg i hvert fall kan gå i kjoler og shorts igjen.

Flytrøbbel og første gjensyn med familien

Jeg vet ikke om det var mulig for dem å se det, mitt munnbind dekket det lykkelige gliset, men jeg smilte så bredt jeg bare kunne, da jeg med min limegrønne koffert gikk i deres retning med raske steg. Utålmodige steg. Endelig var øyeblikket kommet, den etterlengtede gjenforeningen med familien, med hjemlandet, med alt jeg hadde savnet så altfor lenge. Et øyeblikk som ironisk nok skulle ende opp med å bli utsatt nok en gang, da flyet fra Amsterdam til Stavanger ble forsinket med en og en halv time grunnet en hendelse jeg sent vil glemme.

Da vi forlot Schiphol til planlagt tid, slo jeg av mobiltelefonen for å spare det lille jeg hadde av batteri til den obligatoriske vaksinepasskontrollen, for uten QR-koden som forteller at jeg er fullvaksinert, ville jeg aldri kunne sette mine ben på norsk jord uten å gå i karantene først.

Jeg fikk vindusplass på flyet, med utsikt mot vingen, og utsikt mot det nederlandske landskapet som vi etter hvert fløy forbi. Vakre strender, Nordsjøen, om under en time skulle vi være fremme i Stavanger, tenkte jeg, min rumlende mage gledet seg til å endelig få spise middag hjemme hos min mor.

Alt gikk etter planen, helt til vi plutselig hørte kapteinens stemme over høyttalerne. Ordene tekniske problemer slo meg som en knyttneve i den tomme magen, kapteinen forsikret oss om at alt ville gå bra, men han hadde ikke annet valg enn å snu, vende tilbake til Amsterdam for å bytte fly.

Et nytt fly stod ventende på oss på Schiphol, og ventetiden ble, til vår lettelse, ikke lengre enn den tiden det tar å flytte bagasje, og deretter passasjerer, fra et fly til et annet. Vi kom oss i det minste helskinnet frem til Norge, om noe forsinket så i hvert fall i live, og med en historie jeg så frem til å fortelle. Jeg så frem til å le av situasjonen i etterkant, finne humoren i denne forbannelsen som de siste to årene hadde hvilt over meg, nektet meg å reise hjem til Norge.

Etter en sen middag og et par glass vin, krøp jeg til sengs for å sove bort reisenervene. Jeg tror ikke jeg sov i mer enn seks timer før jeg våknet grytidlig på morgenkvisten, spent på å se byen min for første gang på altfor lenge. Jeg gledet meg til å traske gjennom gamlebyen og Fargegata, og til å kose meg med kaffe og bolle på kaffe. Solskinnsboller, skolebrød, sjokoladeboller, bakverk som ikke finnes i Frankrike. Ekte, norske hveteboller.

Gårsdagen ble nøyaktig som jeg hadde ønsket, en lang spasertur gjennom mine favorittgater i sentrum, forbi den hvite bebyggelsen i gamle Stavanger, videre forbi nye og gamle restauranter og puber, vi spaserte gjennom byens mest fotograferte gate, den spreke Fargegata, og gikk videre opp mot Pedersgata for å ta en svipptur innom Løvås Bruktbu hvor jeg elsker å handle bøker, og jeg kjøpte ei bok som jeg tror jeg allerede eier fra før, men ikke enda har rukket å lese. Vi tok oss en tur på kafé, en kaffebar som ikke eksisterte forrige gang jeg var her, men vi nøt hver vår kaffe og bolle under solfylt himmel mens vi studerte alle menneskene som gikk forbi med bæreposer i hendene. Det var fint å kunne gjøre alt dette igjen, dele hverdagslige opplevelser sammen med min mamma.

Ferieturen fikk seg en humpete start, men ventetiden og frustrasjonen kom omsider til en ende og jeg vil være evig takknemlig over å ha fått en så nydelig første dag i Stavanger, min fine hjemby som jeg flyttet fra for veldig lenge siden, en by som alltid vil ha en plass i mitt hjerte.

Fordi…

Uansett kor eg bor, så komme eg allti te å ver Siddis!

Jeg kommer hjem

Jeg sitter på første fly, på vei til Amsterdam og transit, hjemreisens første ledd før jeg reiser videre til min hjemby, hjem til Stavanger, hjem til familien. Etter å ha utsatt denne reisen flere ganger, blitt skuffet om og om igjen, sitter jeg nå igjen med en følelse av å ha gjort noe nesten uvirkelig, ved å sjekke inn bagasjen, gå gjennom sikkerhetskontrollen, lete meg frem til gate 54 og stille meg i boardingkøen. Nå sitter jeg altså her, på rad 18, klar for å dra til Schiphol for å tilbringe to timer på flyplassen før jeg endelig kommer meg hjem.

Hjemme i Toulouse etterlater jeg en trist Julien, han sier han vil savne meg veldig, altfor mye, han sier han vil telle ned dagene til min hjemreise, tjueåtte dager, hans øyne var blanke og jeg mener å ha sett ham tørke bort en tåre eller to da vi sa hade til hverandre før han dro på jobb. Jeg håper han vet, jeg håper han forstår, at dette ikke handler om ham. Jeg reiser ikke for å reise fra ham, men for å reise hjem til de som ikke har sett meg på to år, hjem til landet hvor jeg ble født, hvor jeg har vokst opp, hvor jeg har mine røtter.

Bagasjen min er stappfull av gaver, gaver til familien, gaver til en venn, gaver som jeg håper vil glede mine nærmeste der hjemme. Selvfølgelig tar jeg med vin, jeg tar alltid med vin, sørvestfranske viner har blitt en del av min identitet. Jeg elsker Occitanie, regionen hvor jeg bor, jeg elsker vinen, maten, naturen, arkitekturen, menneskene. Nå sitter jeg her på et fly før et fly på vei til Norge og Stavanger, og savner allerede min andre hjemby, Toulouse, hvor ironisk er vel ikke det?

Etter å ha bodd flere år i utlandet er det ikke lenger mulig å bare føle seg norsk. Jeg tar med meg norske vaner til Frankrike og franske vaner til Norge, og jeg blander språkene for jeg tenker jo på begge språk, jeg sier både aïe og au når jeg får vondt, og mumler ord på både norsk og fransk når jeg blir irritert. Nå har jeg jo aldri vært bare norsk i utgangspunktet, ettersom min mor er utenlandsk og jeg har vokst opp med to helt forskjellige kulturer i barndomshjemmet, og derfor blir det heller ikke mindre frustrerende å vite hvem jeg faktisk er i dag.

Ja, for hvem er jeg egentlig?

En kvinne i grønn jumpsuit, som snart sitter i Amsterdam og venter på et fly til Stavanger. En kvinne som skriver blogg og manus og dikt på norsk og lange Instagram-tekster på engelsk. En kvinne med far fra et land, mor fra et annet, stefar fra et tredje, ektemann fra et fjerde, også han har en mor fra et femte land. Jeg er en kvinne som vet hvor hun vil i livet, men ikke riktig vet hvor hun er akkurat nå.

Geografisk vet jeg godt hvor jeg er, jeg vet også godt hvor jeg vil bo i fremtiden, og hvilke byer jeg fint kunne bodd i om muligheten for en ettårig arbeidskontrakt skulle dukket opp et annet sted enn i Toulouse. Jeg kunne fint ha lært meg et nytt språk nok en gang, nytt språk og ny kultur, men da vil jeg vel bare ende opp med å bli enda mer forvirret i fremtiden, enda mer usikker på min tilhørighet.

Uansett, Norge kaller og jeg gleder meg til å snakke stavangersk og nyte sjøutsikten fra terrassen hos mamma. Jeg har en følelse av at de neste fire ukene vil suse forbi i full fart.

Bildene i innlegget er, som det meste jeg deler, tatt i sentrum av Toulouse.

Nesten i mål

Tirsdag morgen, jeg har tatt buss til et industriområde på utkanten av Toulouse for å gjøre det jeg i flere uker har ventet på å få overstått, riktig nok hadde jeg trodd jeg skulle få dose nummer to i den idylliske byen hvor jeg seks uker tidligere fikk mitt første stikk. Men nei, jeg har blitt flyttet bort fra Canal du Midi og de vakre grønne omgivelsene, og befinner meg i stedet i et område fullt av kontorbygg og trafikkerte veier. Og lite annet.

En sykepleier måler temperaturen og sjekker blodtrykket, hun noterer, forteller meg at alt er normalt. Hun spør om jeg er allergisk mot medikamenter, jeg forteller at enkelte antibiotikakurer har gitt meg utslett på magen, og jeg forteller om kremer og såper som har forårsaket eksemutbrudd på hendene, spesielt mellom fingrene. Hun nikker, noterer, og sier at de vil holde ekstra godt øye med meg de neste tjue minuttene. Med et smil sier hun at alt sannsynligvis vil gå helt fint, siden jeg ikke fikk noen bivirkninger etter første dose.

Også denne gang går alt bra. Mens jeg sitter ventende på la salle de surveillance, overvåkningsrommet, hører jeg moren til en gutt i begynnelsen av tenårene be om hjelp fra en lege, gutten har vondt i hodet, så vondt at han ikke klarer å sitte oppreist lenger. Sykepleierne flytter ham over i en rullestol og triller ham ut fra rommet. Han er den eneste av de mange menneskene der inne som har fått en umiddelbar reaksjon.

Det har nå gått fire dager siden jeg ble fullvaksinert, fire dager hvor jeg har vært travelt opptatt med forberedelser til min månedslange norgesferie, jeg har ordnet med apostille på vigselsattesten som jeg burde ha levert inn til skatteetaten for lenge siden, jeg skal levere den så snart jeg er hjemme i Norge.

Hjemme i Norge, ordene gir meg en rar ettersmak. Jeg er redd for at jeg nå, etter å ikke ha vært i hjemlandet på to og et halvt år, vil oppleve et omvendt kultursjokk i langt større grad enn tidligere. Ingen apéro i form av vin eller øl eller en cocktail og snacks før lørdagens middag, og jeg vet jeg vil risikere å bli sett rart på om jeg hilser og vinker til alt av naboer og bussjåfører og alle andre som krysser min vei i løpet av en dag. Det vil bli uvant å ikke snakke fransk til enhver tid, og ikke lenger kunne betale så lite som to hundre kroner for forrett, hovedrett og dessert på restaurant.

Jeg har blitt vant til alt dette, livet på det franske sørvestlandet, piknik ved elvekanten på en varm sommerkveld, en piknik bestående av rødvin, oliven og ferske baguetter med leverpaté. Nå skal jeg hjem, erstatte denne franske versjonen av piknik med vår norske, drikke cider eller pils, fyre opp en engangsgrill og kose meg med pølser eller hamburgere.

Det vil bli fint å endelig kunne klemme familien min igjen, spise brødskiver med taffelost og gräddost og drikke iskaffen som jeg pleide å kjøpe hver eneste dag da jeg fortsatt bodde i Norge. Jeg gleder meg til å handle gamle bøker fra Løvås Bruktbu og nye bøker fra bokhandlerne i Stavanger sentrum, og til å spasere gjennom den hvite gamlebyen og regnbuefesten som vi kaller Fargegata. Jeg aner ikke hvilke barer og restauranter som fortsatt eksisterer i byen, jeg aner ikke hvilke som har gått konkurs, for jeg har jo ikke sett Stavanger, ei heller noen andre norske byer, siden juleferien i 2018.

Ingen ord kan beskrive hvor høyt jeg ser frem til å endelig scanne QR-koden på flyplassen, for den er det nærmeste vi i dag kan kalle en billett til frihet. Fingrene krysses for at alt vil gå som planlagt, for at savn og hjemlengsel blir erstattet med glede og latter rundt middagsbordet hjemme hos familien.

Og mamma, om du leser dette, vit at jeg gleder meg til hver eneste aktivitet som vi i løpet av måneden vil finne på sammen, vit at jeg gleder meg til hvert eneste måltid, hver eneste samtale, hver eneste kaffekopp.

En ettermiddag i det maleriske Giverny

I en liten kommune i det nordlige Normandie, en kommune ved navn Giverny, ligger huset og hagen til den berømte kunstneren Claude Monet, et av de viktigste navnene fra kunstbevegelsen impresjonismen.

Monet er for mange kjent for sine malerier av viktige landemerker og arkitektur i hjemlandet, slik som katedralen i Rouen og havna i Honfleur, men flere vil nok mene at det likevel er noe ekstra spesielt med maleriene hvor naturen står i fokus. Å se på dem, er som å se en kjærlighetserklæring til naturen, i alle sesongers farger.

Monet elsket det franske naturlandskapet. For å virkelig vise at alle sesonger har sin skjønnhet, dro han tilbake til nøyaktig samme sted for å male landskapet i endring, sesong etter sesong, fra grønt til brunt, fra vår til sommer, høst til vinter.

Da han flyttet inn i sitt hjem i Giverny, huset hvor han ble boende i hele 43 år, hadde han store planer for hvordan hagen skulle se ut. Han så blant annet for seg en stor dam full av vakre vannliljer og en dekorativ japansk bro. Det skulle ta ham tjue år å skape den hagen han ønsket seg, hagen foreviget i flere av hans mest kjente malerier.

Etter å ha drømt om å besøke denne hagen i over seks år, gikk min lille drøm endelig i oppfyllelse forrige søndag, en aller siste mulighet før jeg ikke lenger har et fast overnattingssted i hverken Normandie eller Paris-området (ettersom mine svigerforeldre, som bor midt i mellom, flytter sørover til Montauban om knappe fem uker).

Sammen med Julien, dro jeg derfor forrige fredag på besøk til hans barndomshjem for siste gang. Det ble en langhelg for min del, og en ti dagers ferie for ham, som tross alt har et gutterom fullt av saker å sortere, deriblant enorme mengder Legoklosser og Pokémonkort.

Jeg fikk meg en fredagskveld med cocktail-apéro på kjøkkenet til svigermor, og en lørdagsformiddag på markedet i Meaux. Med matvarene på slep, tok vi oss et glass vin og hygget oss med tapaslunsj på vinbar, før vi sent på kvelden dro til Paris for å spise middag på restaurant sammen med venner. Da søndagen omsider banket på døra, var tiden endelig inne for å besøke huset og hagen til Claude Monet.

Vi startet søndagen med en god frokost og rikelig med kaffe, før kjøreturen på en og en halv time ledet oss til vår endelige destinasjon. De forhåndsbestilte inngangsbillettene hadde vi skrevet ut på papir, og med mobiltelefonene skulle vi fotografere den fargerike naturen som ventet oss bak de lave gjerdene.

Hadde jeg hatt plass i håndbagasjen, ville jeg ha tatt med meg speilreflekskameraet på helgetur.

Hagen var full av turister, sannsynligvis langt færre enn under normale omstendigheter, for absolutt alle turistene så ut til å være europeere. Jeg hørte mennesker snakke tysk, nederlandsk, engelsk og svensk, mens et flertall snakket likevel fransk, franskmenn som har valgt å feriere i eget land.

Omkranset av bambus, med vannliljer flytende på vannet og et piletre hengende over liljene som et smykke, så jeg den berømte dammen som jeg umiddelbart kjente igjen fra de flotte maleriene. Vi spaserte langs de smale stiene ved vannkanten og tittet på de vakre blomstene som rammet inn vannet, alt så ut som et eventyr, en nydelig drøm som jeg ikke hadde lyst til å våkne fra.

Etter å ha tatt oss god tid til å beundre naturen og se humler og bier kose seg i sin søken etter nektar, spaserte vi videre til huset hvor Claude Monet i sin tid bodde sammen med sin kone. Flere av hans malerier, vel, kopier av dem, dekorerte stueveggene. Vannliljene fra dammen og blomstene i hagen prydet flere av disse.

Som hos de fleste rikfolk fra over hundre år tilbake i tid, sov herren og fruen på separate soverom, hennes rom langt mer beskjedent enn hans. Begge kunne de likevel nyte en nydelig utsikt mot den fredelige hagen, en utsikt jeg skulle ønske jeg selv hadde muligheten til å våkne opp til.

Les Jardins de Monet à Giverny var definitivt verdt den lange ventetiden. Dette ble altså min siste turistattraksjon før jeg om ei uke reiser hjem på besøk til Norge, for første gang på to og et halvt år.

Vaksinedoser og tirsdagskos

Jeg teller ned dagene til vaksinedose nummer to, deretter teller jeg videre sju dager frem i tid, til min etterlengtede hjemreise. Hjem til Norge, hjem til Stavanger, hjem til mamma.

Min første dose med Pfizer ble satt den åttende juni, ikke her i Toulouse men i en liten by på utkanten, Castanet-Tolosan, en by jeg aldri tidligere hadde ofret en tanke, byen som ønsket meg og mitt vaksinebehov velkommen, mens det i Toulouse var umulig å få time. Julien og jeg hadde dessuten fått besøk av hans foreldre bare noen dager tidligere, de hadde kommet med bil og ville dermed kunne kjøre meg til et hvilket som helst vaksinesenter i regionen.

Å bli vaksinert hadde jeg faktisk gledet meg til, men jeg var likevel svært nervøs. Jeg var faktisk livredd. Redd for at vaksineringen skulle bli en ekkel og upersonlig opplevelse hvor sykepleierne går på autopilot og man blir flyttet fra et rom til det neste for å fylle ut papirer, sitte på en stol og vente, flytte seg til en annen stol for å bli vaksinert, og deretter bli henvist til en ny stol hvor man venter enda litt lenger før man endelig er ute av stolleken. Slik ble det ikke for min del.

Etter å ha fylt ut papirer og nevnt at jeg en sjelden gang har reagert på medikamenter ved å få eksemutbrudd, ble jeg sittende og prate med en lege som var til stede nettopp for å roe nervene til de oppmøtte og besvare eventuelle spørsmål om vaksinen. Også sykepleieren, ei eldre dame som hadde pyntet seg med kjole og høye hæler, tok seg tid til å snakke med alle som ønsket det.

Etter et smertefritt stikk og ikke en eneste bivirkning, tok jeg svigerforeldrene mine med meg på spasertur fra det lille vaksinesenteret ved innsjøen og videre langs Canal du Midi, kanalen som også renner gjennom Toulouse. Solstrålene varmet med tretti grader, og skyggen fra trærne som hang bøyd over kanalen var vår eneste redning fra å bli solbrent. Planen var å feire overstått vaksinedose med en liten lunsj på L’Ecluse de Castanet, en restaurant som ligger like ved siden av en av de mange slusene i kanalen som tilhører UNESCOs verdensarvliste.

Spaserturen langs kanalen var nydelig, et fredelig område fullt av frodig natur og fugleliv, nydelig var også utsikten fra uteserveringen til restauranten ved sluseanlegget.

En enorm salat ble plassert foran meg på bordet, salat med grillede grønnsaker, marinerte tomater og deilig burrata, det hele toppet med syrlig balsamico. Vi nøt måltidet, finværet og for en gangs skyld en optimisme for fremtiden.

Tanken på at jeg snart skulle hjem på besøk til Norge gjorde meg overlykkelig. En lykke som snart skulle snu og erstattes med frustrasjon, det øyeblikket jeg innså at jeg ikke kunne dra utenlands før også min andre vaksinedose var overstått. Logisk, ville nok folk flest ha sagt, men logikk er vel det siste man bryr seg om når man hopper rundt i lykkerus og gleder seg til det man har lengtet etter i to år.

La meg nå spole frem i tid til slutten av juni…

Jeg skulle egentlig ha reist til Norge den tredevte, og hadde derfor reservert bord (flere uker i forveien) på en Michelinstjerne-restaurant, også i Castanet-Tolosan, hvor min bedre halvdel og jeg skulle kose oss med en siste middag sammen før min avreise, min månedslange norgesferie.

Men ferien, den hadde nå blitt utsatt til slutten av juli, og vår stjernemiddag på La Table des Merville var ikke lenger en siste romantisk aften før kyssing og klemming foran inngangspartiet til flyplassen. Den var i stedet en tilfeldig glamorøs tirsdag før en vanlig onsdag.

For min del kunne gjerne hver eneste tirsdag vært en glamorøs tirsdag, med finere tøy, dyrere parfyme og bedre mat. Castanet-Tolosan imponerte dessuten igjen, denne gang med sine kunstverk på fat, en fabelaktig åtte-retters middag med god vin og en ferskenbasert cocktail til apéritif.

Vi skålte med våre ferskendrinker, “skål for oss, skål for kjærligheten”, før servitøren introduserte oss for kveldens første rett, kald suppe med agurk og selleri, med et luftig lag chèvremousse. Suppen ble servert ved siden av kroketter med kjøttfyll og tilhørende parmesansaus.

Neste rett var forkledd som kaffe og chocolatine, en typisk fransk frokost i miniatyrversjon. Vi lot oss overraske av kaffekoppenes deilige smaker av foie gras, skogsopp og, ja, kaffe. Den bittelille baksten inneholdt forresten fiken og ikke sjokolade.

Tunfiskcarpaccio med ingefær, bringebær og quinoa ble vår neste smaksopplevelse, og for første gang i mitt liv har jeg klart å like smaken av tunfisk. Også vår neste rett kom fra havet, ørnefisk med sort trøffel, sitronkrem og ceviche med lime.

Deretter var det tid før oksekjøtt, røkt biff med kremet artisjokk, før vi fikk servert noe som visuelt kunne ligne en dessert, men derimot var en ost, en rocamadour (chèvre) med grillet aprikos og nøtter.

Kveldens første dessert bar navnet “Overraskelse fra Benjamin”, sorbet av yuzu (sitrusfrukt) på en seng av cornflakes og honning. Våre smaksløker reiste videre på sin oppdagelsesferd, fra en frisk og smakfull overraskelse til en dessert så fantastisk at jeg gjerne kunne ha spist to porsjoner til. Fløyelsmyk sjokolade, peanøttmousse og deilig mandel-is, en himmelsk anslutning på vår glamorøse tirsdag i Castanet-Tolosan.

Uproduktiv alenetid og feil bestilling

To netter, to og et halvt døgn med etterlengtet alenetid, dette trengte jeg, en pause fra min kjære, fra mennesket jeg har sett hver eneste dag siden pandemiens start. Jeg er glad i ham, det er ingen tvil om det, men jeg må innrømme at jeg lenge har lengtet etter en liten pause fra Fotball-EM på skjermen og yndlingsbandet hans, Trivium, over høyttalerne. En pause fra vifta og klimaanlegget som er grunnen til at jeg selv på sommeren må pakke meg inn i pledd. En pause fra uenigheter og kompromisser når det gjelder alt fra lørdagsaktiviteter til takeaway-bestillinger.

Å bo med ham, å bo med en hvilken som helst person har sine utfordringer, for vi er jo alle forskjellige og det ville nok vært enda verre om jeg bodde med noen som ligner meg selv. En klønete introvert som ikke håndterer stress og ikke tåler støy og er veldig sta og dessuten ganske lat og umotivert. Latskapen, eller uvanen med å utsette alt til neste dag, har jeg fått kjeft for både av ham, av mine foreldre og av dem jeg tidligere har bodd på kollektiv sammen med.

Denne helgen var min og bare min, for han skulle til Paris for å treffe venner og se på fotball, og jeg ville bli igjen hjemme for å lese bøker, skrive videre på nytt manus og se romantiske komedier. Og lytte til Lana Del Rey. Jeg skulle skrive mye, sa jeg, hele fredagskvelden, hele lørdagen, men jeg gjorde ikke det. I stedet skrev jeg litt, og litt er bedre enn ingenting.

Etter en manikyr og dagligvarehandel på fredagen, tilbrakte jeg den solfylte lørdagen på spasertur gjennom gatene i Toulouse. Med ei bok i den lyseblå veska, samme farge som mine negler etter fredagens besøk hos stamstedet Aiiden Nails, tok jeg meg en tur innom Sweet Home Cafe for å spise kake og lese de første sidene av romanen “Bli snill igjen” av Geir Gulliksen.

Kinder Bueno ostekake og mojito-inspirert iste, en deilig liten pause goûter som de kaller det på fransk, det som svenskene kaller fika, et søtt lite mellommåltid på kafé i en avslappet atmosfære. Avslappet, om man da ser bort fra de tre kvinnene som satt ved nabobordet og klaget høylydt der de pratet om kontorjobbene sine. På en lørdag. Heldige er de som i det minste fortsatt har en jobb å gå til, for selv har jeg fått avslag på rundt femti søknader de siste månedene. Avslag på søknader og refusert manus, jeg føler meg som en kvinne som ingen vil ha, selv om det ikke er meg personlig, men CVen min og manuset mitt som ikke når til toppen.

På kveldstid bestilte jeg takeaway fra en middelmådig restaurant som heter Asian Kanteen, dumplings med svinekjøtt til forrett, og rød curry med peanøtter og ingefærmarinert kylling til hovedrett. Jeg gledet meg til å spise ris, for å deretter kose meg med hjemmelaget Bo Bun neste dag (med biffkjøtt, kyllingvårruller og risnudler).

Da bestillingen en drøy halvtime senere ble levert på døra, innså jeg først da det var for sent at jeg hadde fått feil pose. Sykkelbudet hadde allerede syklet av sted i full fart og kvitteringen hadde enten han eller restauranten revet av posen. Selv var jeg ikke sint, bare forvirret og en smule skuffet, for plutselig stod jeg der uten en porsjon rød curry, men med to Bo Bun med biffkjøtt og vårruller), ti gyoza og to desserter med mango og tapioca. Og to lykkekaker.

Jeg fikk kontakt med budet på telefon, en tydelig traumatisert gutt som akkurat hadde blitt utskjelt av mannen som hadde fått min bestilling i stedet for sine to Bo Bun-menyer. Gutten var omtrent på gråten og gjentok flere ganger hvor høyt han elsker jobben sin og hvordan han vanligvis aldri gjør slike grove feil. Jeg ble stående med telefonen i hånda i over tjue minutter, en tid benyttet til å trøste en gutt jeg ikke kjenner, fortelle ham at det er menneskelig å gjøre feil, vi er ikke roboter, mannen som skjelte ham ut er en idiot og verden er dessverre full av idioter. Alt jeg ville vite var hva jeg nå skulle gjøre med maten jeg hadde fått, om jeg ville få pengene igjen, om det var trygt for meg som ikke spiser skalldyr å spise de vårrullene og gyozaene.

Etter å ha gitt all min kjærlighet og trøst til sykkelbudet og deretter hatt en vennlig prat med kundeservice, ble jeg informert om at jeg ville få igjen pengene på konto. Jeg fikk også vite at bestillingen (som i løpet av alle disse telefonsamtalene hadde rukket å bli kald), ikke inneholdt skalldyr. Sliten, åpnet jeg derfor en bananøl og drømte om curry mens jeg spiste nøyaktig det samme som jeg neste dag skulle lage til middag.

Jeg konkluderer med at det for egen samvittighet vil lønne seg å være snill, og ikke være den som truer med å få folk sparket. Men selv om man er snill, vil man møte motgang. Motgang er like uunngåelig som refuserte manus og avslag på jobbsøknader.