Søndagstur til Crozon

Søndag. Som dere vet, holder butikker og spisesteder fortsatt koronastengt (frem til i morgen), alt har de siste seks ukene derfor vært som en uendelig søndag. De eneste som holder åpent er butikkene som tilbyr matvarer, deriblant de enorme kjeks-og kakebutikkene på utkanten av byer og bygder, de lokker til seg forbipasserende bilister, turister. Været som møtte oss da vi tidlig søndag formiddag gikk ut døra, vil jeg beskrive som fargeløst, grått og vått, kjølig og trist, det motsatte av hva vi hadde sett for oss da vi først planla å tilbringe dagen utendørs.

Likevel dro vi til den vakre halvøya Crozon, uten regntøy, uten skjerf, jeg med hvite bukser, ham uten genser under jakken, som to dumme turister som ikke forstår hvordan naturen fungerer, turister à la dem som går tur i den norske fjellheimen iført sandaler, de som må hentes ned med helikopter fordi de ikke klarer å komme seg ned på egenhånd.

Jeg overdriver selvfølgelig, det gjør jeg jo ofte, men jeg følte meg som disse menneskene i mine hvite jeans og tynne jakke, for da vi ankom Cap de la Chèvre, innså både han og jeg at vi var de eneste som hadde tatt turen dit uten å være utstyrt med fjellsko og regnjakke. Den relativt flate turstien var heldigvis ikke problematisk å følge iført alminnelige joggesko, vi skulle jo ikke vandre flere kilometer eller klatre oppover eller nedover en haug med glatte steiner.

Regnværet forsvant dessuten etter hvert og lot oss få fred en liten stund. Og himmelen, den ble plutselig blå. Enn så lenge.

Planen var å se minnesmerket som speider utover Atlanterhavet fra halvøyas ytterste punkt, et monument bygget for å hedre de falne marinesoldatene som kjempet under andre verdenskrig, et minnesmerke formet som en flyvinge.

Jeg dekket mine ører med hendene i et forsøk på å stenge kulden ute, mens jeg fulgte etter Julien på den lille turstien som ledet oss fra et utsiktspunkt til det neste. Selv om øreflippene var kalde, selv om jeg fryktet at regnet snart skulle falle over oss igjen, var jeg glad for å være der. Glad for at ikke tanken på regnvær hadde påvirket motivasjonen. Selv med hvite bukser og uten dekket hals var det deilig å høre havet synge, jeg smilte fornøyd der jeg nøt synet av bølgene som slo mot klippene, de minnet meg om kysten der hjemme, en kyst så altfor langt borte, et hjem så fjernt fra det stedet jeg i dag kaller mitt hjem.

Fra Cap de la Chèvre, kjørte vi videre til Pointe de Dinan og ble møtt med en ny, kraftig regndusj som ikke gav seg før en halvtime senere. De tretti minuttene det skulle ta før regnværet tok seg en pause, ble tilbrakt ventende i Audien vår. Ei låt ved navn “Sun is shining” begynte plutselig å spille over høytalerne i bilen, ironien fikk oss til å bryte ut i latter før vi ristet på hodet med et felles sukk. Sun ain’t shining, det kunne vi begge skrive under på.

Ventetiden skulle heldigvis vise seg å ikke være forgjeves, for vi kom oss omsider ut for å se den flotte utsikten fra Pointe de Dinan og deretter Pen Hir, før regnværet igjen ble så kraftig og så horisontalt at vi ikke lenger hadde lyst til å være utendørs.

Vi takket for oss og forlot Crozon for å handle kjeks og småkaker, før vi deretter dro tilbake til Concarneau for å varme oss under det gule pleddet på den altfor trange sofaen i vår lille airbnb. Kveldens middag ble hverken lokal eller spesielt original. Vi bestilte pizza fra Dominos og så en dokumentar på TV, og kunne ikke bedt om noe bedre på en søndagskveld hvor det alminnelige hverdagslivet er milevis unna.

Fra søndag til mandag, en mandag lik en søndag, men likevel så ulik alt annet den siste tiden. For første gang siden september fikk jeg endelig sett min beste venninne igjen. Mer om det i neste innlegg!

PS. Små oppdateringer fra bilferien publiseres daglig på Instagram. Følg meg gjerne, om du vil være med videre på ferden @kristine.in.france

Første natt i Concarneau

Midt i hjertet av byens sentrum, i en fredelig sidegate, ligger Airbnb-leiligheten hvor vi de neste dagene vil spise og sove og se på fjernsyn og prate løst og fast over et glass vin eller en kaffe, alt det hverdagslige vi gjør mellom enhver utflukt, oppdagelsesferd, alt som gjør en ferie til en ferie etter min smak.

Å reise innenlands med bil på kryss og tvers av dette hexagonet som jeg bor i, er utvilsomt den beste måten å bli ordentlig kjent med de ulike delene av landet, deres matkultur, deres arkitektur, alt som skiller dem fra resten av Frankrike. Det som er gøy med Bretagne er at de ikke bare har en ganske spennende dessertkultur med mye salt karamell og ulike kakeoppskrifter med store mengder smør, men de har også, som Occitanie hvor jeg bor, sitt eget språk. Alle stedsnavn i regionen står skrevet på både fransk og breton.

Fra et épicerie i leilighetens nabogate handlet vi lokale oster som begge inneholder bokhvete, en ingrediens som brukes flittig i Bretagne, blant annet i de deilige salte pannekakene som regionen er så kjent for. Vi kjøpte også lokalbrygget øl fra samme delikatessebutikk, stout med smak av sjokolade og kirsebær, dessert på ølboks.

Den truende grå himmelen overtalte meg til å løpe tilbake til leiligheten for å skifte jakke og ikle meg regntøy, noe som skulle vise seg å være forgjeves, for de regntunge skyene forsvant etter hvert som ettermiddagen sneglet seg mot kveldstid.

Under solfylt himmel trasket jeg altså rundt i regnjakke, i en by som ligner litt på vår forrige destinasjon. Som Guérande, ligger også sentrum av Concarneau beskyttet på innsiden av høye murvegger fra middelalderen.

Julien og jeg bestilte oss hver vår salte crêpe, eller galette som flere også kaller det, fra en liten kiosk i gamlebyen og satte oss på en benk for å nyte vårt lille mellommåltid. Crêpe med skinke og ost, og store mengder smør, servert etter fransk tradisjon sammen med ei flaske cider.

Smaken av smeltet ost og skinke med oregano er så enkel, men likevel så vanvittig god at jeg lett kunne spist tre eller fire crêpes, for å deretter legge meg på den samme benken og sove meg gjennom fordøyelsen. Sannsynligvis ville jeg ha våknet av regnværet som før eller siden ville dusjet byen.

Etter å ha sittet en stund med hver vår crêpe i hånda, slikket vi fingrene rene for smør (ikke spesielt hygienisk i disse koronatider) og tok beina fatt for å spasere langs bymurene, både på innsiden og utsiden, vi ville se alt sammen, for hva annet hadde vi egentlig å ta oss til når det meste fortsatt holdes stengt?

Vi trasket rundt og tittet på båter og måker og døde alger, vi speidet ut mot uendeligheten i det fjerne og jeg fortalte ham for hundrede gang om hvor mye stanken av døde alger minner meg om de mange fisketurene min far pleide å ta meg med på da jeg var barn. Da jeg påstod at jeg ikke likte å spise fisk, men favorittretten min var det faren min valgte å kalle “havkjøttkaker” (som i realiteten var fiskekaker av sei).

Før vi spaserte tilbake til leiligheten for å koke pasta med pestosaus, tryglet jeg Julien om en selfie av oss to med festningsvollen i bakgrunnen. Han hadde ikke lyst, og klaget over at skjegget ser rart ut, at barten ligner på den til Pringles-logoen, men jeg skulle plent ha selfie likevel.

Og hvor vi dro på dagstur neste dag, det vil si i dag, vil jeg fortelle alt om i neste oppdatering.

Som tidligere, minner jeg om at jeg deler mye hver eneste dag fra bilferien på Instagram. Følg meg gjerne: @kristine.in.france

Reisebrev fra Guérande

Guérande, byen kjent for sitt havsalt som både drysses over lekre matretter og blir brukt i kosmetikk, en av mange populære feriedestinasjoner langs den franske vestlandskysten.

Etter en tre timers kjøretur fra Cognac, og en svipptur innom salinene for å se hvor havsaltet utvinnes, ankom vi hotellet Les Remp’Arts like rundt fire. Vi la umiddelbart fra oss bagasjen på hotellrommet for å frigjøre våre hender og utforske byen på innsiden av den flotte Saint-Michel porten, der hvor den historiske sentrumskjernen ligger skjult, på innsiden av middelalderlandsbyens festningsvoll.

Guérande, en by full av sjarmerende smågater hvor nydelige butikkfasader smykker bybildet, en by perfekt for en liten dagstur, eller som i vårt tilfelle, en av bilturens mange overnattingssteder.

Problemet med slike bilferier er at jeg føler jeg aldri får nok tid til å bli ordentlig kjent med de mange stoppestedene som vi besøker underveis. Jeg ville gjerne sett mer av byen Cognac, det samme gjelder Guérande. Allerede i dag dro vi nemlig videre til vår neste destinasjon, hundre-og-sytti kilometer lenger vest, til kystbyen Concarneau hvor vi vil bli værende de neste fire dagene.

Fra en av de mange saltselgerne i Guérande handlet vi havsalt med tørket hvitløk og persille (som jeg gleder meg til å drysse over tykke tomatskiver på sommertid), før vi deretter kjøpte oss flere søte smakebiter fra Maison Georges Larnicol, fristende konfekt og kaker, ikke hvilke som helst men en populær (og svært, svært usunn) spesialitet fra Bretagne, kaken med navnet som er vanskelig å stave, selveste kouign-amann.

Sittende på en benk under grå himmel, nøt vi smaken av kake med klissete karamell, heldigvis hadde jeg ryggsekken full av servietter, slik at vi fikk tørket bort sukker og smør fra fingertuppene.

Jeg hadde lyst til å kjøpe meg ansiktsskrubb med salt fra Guérande, men ble dessverre gjort oppmerksom på at butikkene ikke får lov av myndighetene til å selge annet enn matvarer frem til nittende mai, med andre ord må jeg klare meg uten salt til ansiktet og nøye meg med salt i maten.

Etter hvert som ettermiddagen ble til kveld, handlet vi med oss baguetter, hvitvin og postei av abbor-og chorizo. Et enkelt måltid, som vi nøt på hotellrommet mens vi pratet om våre planer for de kommende dagene og bekymret oss over det dårlige været som var meldt for de neste to ukene.

Jeg burde ha pakket med meg varmere klær, flere bukser, lange sokker og støvletter i stedet for joggesko og sommersokker, tykke gensere i stedet for tynne bluser, heldigvis har jeg i det minste tatt med meg regnjakke og skjerf, plagg jeg vanligvis pleier å pakke bort i månedsskiftet mars/april.

Hotellnatt nummer to var i motsetning til første natt, både bekymringsfri og avslappende. Jeg sov hele åtte timer, som om jeg skulle vært hjemme i egen seng, og våknet uthvilt etter å ha drømt at jeg dro på ferie til Russland av alle steder, midt på vinteren, med bare sommerklær i bagasjen.

Dagens frokost ble servert i hotellets spisesal, en typisk fransk hotellfrokost bestående av kaffe, appelsinjuice, baguetter, syltetøy, brød, croissanter, yoghurt og oppskåret frukt. Lenge ble vi sittende rundt frokostbordet, vi pratet om de mange filmene som vi ønsker å se så snart kinoene åpner sine dører igjen, vi pratet også om teater, jeg savner sårt den fine følelsen av å se et enten rørende eller morsomt teaterstykke, jeg savner å pynte meg for slike anledninger.

Før vi dro videre til neste destinasjon, tok vi oss en siste spasertur gjennom byens sentrum for å få med oss det ukentlige lørdagsmarkedet i Guérande, et enormt marked som fyller hele sentrumskjernen.

Og nei, vi forlot ikke markedet tomhendt, men handlet med oss spekepølse med sprøløk, spekepølse med ost, kyllingpaté med chorizo og svinepaté med hvitløk. Vi pakket ned varene sammen med resten av bagasjen og dro deretter videre i retning Concarneau og den trivelige Airbnb-leiligheten som ventet oss i byens sentrum, en leilighet som skulle vise seg å være langt større enn hva vi hadde forventet, spesielt kjøkkenet!

Jeg ser frem til å dele mer om Concarneau i neste innlegg. Som nevnt tidligere, deler jeg hver dag små oppdateringer på Instagram og vil fortsette med det helt til ferien kommer til sin ende. Følg meg gjerne: @kristine.in.france

Omvisning på Destilleri og saltbyen Guérande

Feriens første hotellovernatting, en natt i byen Cognac, ble langt ifra så behagelig som jeg hadde trodd den skulle bli da jeg først la hodet på den myke puta og rullet dyna rundt kroppen til jeg ble liggende som en burrito på dobbeltsengens madrass.

Hodet mitt var nemlig stappfullt av tanker og bekymringer, tanker som hindret meg fra å sove. Jeg fryktet innbrudd i bilen, at noen skulle finne på å stjele datamaskinen min og, av alle ting, piknikkurven som lå i baksetet. I tillegg var jeg livredd for at jeg skulle ende opp med å forsove meg til vår neste avtale klokka ti, til omvisningen på konjakkhuset Raison Personnelle.

Men jeg forsov meg ikke. Vi rakk både å dusje, kle oss og hente frokost fra buffeten for å deretter bære den til rommet og spise i et avslappet tempo før vi sjekket ut fra Ibis og satte kursen videre mot destilleriet hvor vi de neste to timene skulle lære hvordan konjakk blir til.

Noe av det jeg verdsetter aller mest ved å besøke nye steder, er den unike muligheten til å bli bedre kjent med lokale tradisjoner og spesialiteter, tilegne meg kunnskap om alt det vi vanligvis tar for gitt, produktene vi kjøper, varene vi smaker, vi klager over alt som er dyrt uten å egentlig tenke over hvor mye arbeid som ligger bak produksjonen av de kostbare varene.

Konjakkprodusenter, som alle andre vinbønder, jobber døgnet rundt hver eneste dag, de er avhengige av at klimaet holder seg stabilt og at deres varer eksporteres til utlandet. Økonomikriser på tvers av landegrensene, nedstenginger og ikke minst global oppvarming gjør denne yrkesgruppen enda mer sårbar nå enn tidligere. Det er derfor viktig å støtte dem, støtte alle bønder, når man har muligheten til å handle lokalt.

Etter omvisningen ledet en tre timers kjøretur oss videre til Guérande, en liten by kjent for sitt havsalt. Vi dro for å se områdets mange store saliner, der hvor salt utvinnes, og var absolutt ikke alene om å dra ut på tur til bassengene denne ettermiddagen. Syklister, turgåere, motorsyklister, bilister, elsyklister, man skulle nesten tro at halve Frankrike var blitt samlet på samme sted til samme tid.

Den andre halvdelen av befolkningen møtte vi rundt en time senere, da vi dro til La Baule-Escoublac for å gå tur langs den nydelige sandstranden. Turen skulle derimot ende opp med å bli en kamp mot kraftige vindkast og kjølig vær, det siste jeg hadde lyst til å få ut av ettermiddagens siste timer. Vi dro derfor tilbake til Guérande for å sjekke inn på hotellet, et originalt hotell ved navn Les Remp’Arts, et hotell hvor vi i morgen vil få lov til å spise frokost i spisesalen i stedet for å sitte innestengt på rommet med brødskivene i fanget.

Guérande, som for øvrig var like fullt av mennesker som La Baule, ble dagens store høydepunkt, et koselig sted å tilbringe de siste timene før kveldens portforbud jaget oss tilbake til hotellet. En sjarmerende middelalderby som historisk sett tilhører Bretagne, noe den lokale kulturen bærer med stolthet (og flagg), selv om byen i dag er del av Loire-regionen.

Musikken, kakene, restaurantene, suvenirene og ikke minst alle de sorte-og hvite flaggene, skrek ut til folkemengden at dette er Bretagne, kom ikke hit om du vil tro noe annet. Jeg er temmelig sikker på at vi som kommer fra Rogaland (og ikke minst Stavanger) også ville nektet å godta at vi er noe annet enn rogalendinger, siddiser, om vi plutselig en dag hadde blitt plassert under en ny paraply. Vi med vår lett gjenkjennelige dialekt og Tore Tang som egen hymne, vi ville nok ha heist flagg med Rogalands fylkesvåpen over hver eneste butikk i oljebyen i protest.

Tilbake til Frankrike og Guérande, i morgen vil jeg fortelle mer om vårt opphold i byen, jeg vil fortelle dere hva jeg handlet og spiste og så (i tillegg til salt) og vil selvsagt dele bilder av byens historiske monumenter og fine butikkfasader. Nå er tiden inne for å krype til køys og lade batteriene før vi omfavner en ny dag, et nytt eventyr.

Ikke minst, en ny destinasjon.

Følg meg gjerne videre på turen gjennom stories på Instagram (@kristine.in.france).

Notater fra bilferiens Første Destinasjon

Torsdag og Kristi Himmelfartsdag, vi har endelig kommet oss ut på vår etterlengtede biltur. Milde måne, så godt det var å sette seg i bilen og vinke på gjensyn til Occitanie. Misforstå meg ei, jeg elsker Toulouse og regionen som jeg kaller mitt hjem. Men, etter ei uke hvor både sykkeldekkene til Julien har punktert, senga vår har kollapset, og vi ikke fikk leiligheten som vi ville gi bud på (luksusproblemer), var det fint å endelig føle denne gleden av å reise bort fra alt sammen, ut på oppdagelsesferd, ut på en to ukers bilferie langs den franske vestlandskysten.

Vårt første stopp er en by som ikke er ved kysten, en by med et navn som folk flest har hørt før, en by med beliggenhet mellom Bordeaux og La Rochelle, kjent for sin produksjon av brennevinet ved samme navn. Sofistikert brennevin, som smaker godt i glasset, servert med en kopp kaffe, men også som ingrediens i saus til viltkjøtt eller en dessert (karamellpudding med saus).

Vil du gjette hvor vi er?

Vi har ankommet byen Cognac!

Heldigvis har vi pakket med oss både regnjakke, poncho og paraply for værgudene hadde tydeligvis bestemt seg for å vanne druerankene akkurat i dag.

Regnværet førte til at vår spasertur gjennom byens sentrum ble en våt affære, absolutt alle bilder avslører den sørgelige grå himmelen, en regnværsdag foreviget i bildegalleriet.

Av en eller annen grunn valgte likevel sola å titte frem og jage bort alle skyer nøyaktig det øyeblikket vi fotograferte et av byens fineste landemerker, Maison de la Lieutenance (løytnantshuset), et hus som i mellomkrigstiden ble brukt som utsalgssted av varene til konjakkprodusenten Prunier, før det deretter ble forvandlet til musikk-og høytalerbutikk og deretter skomaker og nå lever et nytt liv som verksted for bokbinding.

Så snart bildet var knipset, forsvant sola bak regnskyene igjen.

Vi hadde begge lyst til å besøke byens slott (Château de Cognac), men alt man definerer som museum, deriblant landets historiske slott, holder for tiden koronastengt og vil ikke åpne igjen før om en ukes tid, etter å ha holdt stengt i over et halvt år.

Et annet ønske for spaserturen gjennom sentrum av Cognac, et ønske som vi derimot fikk oppfylt (på en helligdag til og med), var å besøke gavebutikken til det verdenskjente destilleriet Hennessy (eid av LVMH, gruppen som også eier Louis Vuitton og Moët).

Butikken skulle vise seg å bli en opplevelse helt utenom det vanlige, med sine flotte utstillinger hvor konjakkflasker står på rekke og rad i flere ulike former og farger, gullbelagte og neonfargede, klassiske og kunstneriske, mange av dem med tilhørende vakre gaveesker.

Jeg kjøpte meg en liten suvenir og en gave til min familie, en gave jeg håper jeg snart vil kunne gi dem, om sommeren til slutt vil by på positive overraskelser og lede meg hjem til Norge.

Før vi dro tilbake til hotellet, til vårt lille Ibis-rom på utkanten av sentrum, tok vi et par bilder foran Saint-Jacques tårnene, et lite stykke historie fra middelalderen. Som om vi skulle vært Askepott, hastet vi oss tilbake til vårt krypinn for ikke å havne i trøbbel etter portforbudets time (klokka sju).

Med portforbud, dårlig vær og stengte restauranter (de åpner igjen den nittende mai), hadde vi ikke noe annet valg enn å feire bilferiens første kveld over hver vår takeawayburger ved sengekanten.

I morgen venter en ny dag med konjakkrelaterte aktiviteter på agendaen. Etter anbefaling fra byens turistkontor, skal vi besøke en av de lokale destilleriene og lære litt om hvordan konjakk blir produsert. Vi reiser deretter videre til vår neste destinasjon, halvøya Guérande, kjent for sin havsalt.

PS. jeg vil daglig gjennom hele bilferien legge ut stories på Instagram (@kristine.in.france). Følg meg gjerne!

Tanker og planer

“Lov meg at du holder femte juni fri for planer” sier han helt ut av det blå, fredagskvelden er ung og vi sitter i sofakroken med et enormt fat nachos foran oss på bordet, med hjemmelaget ostesaus og godt krydret kjøtt. “Jeg har planlagt en liten overraskelse til deg.”

“En overraskelse” jubler jeg, og smiler drømmende der jeg forsøker å gjette meg frem til hva han kan ha planlagt. Det eneste jeg klarer å se for meg er et restaurantbesøk, eventuelt en rendez-vous på vaksinesenteret i bydelen. Eller begge deler, om jeg skulle være så heldig.

Før vi i det hele tatt vil rekke å få våre doser fra Pfizer eller Moderna sprøytet inn i kroppen, vil vi førstkommende torsdag begi oss ut på vår etterlengtede bilferie langs vestkysten. Jeg teller ned dagene og gleder meg til å ta i bruk min nye piknikkurv og blårutete teppe, med bestikk og glass og vinåpner, ypperlig for en romantisk lunsj ute i frisk luft. En kurv han garantert kommer til å klage over så snart vi pakker bilen, han kommer til å si at den tar unødvendig mye plass, men selv mener jeg den er høyst nødvendig for kosens skyld, mens vi venter på gjenåpningen av landets spisesteder.

Jeg har kjøpt meg nye bukser, et par hvite jeans og et par lyserosa, begge skal de pakkes ned og bli med ut på tur. Å pakke kofferten full av lyse klær betyr at jeg også må huske på å pakke med meg vaskepulver. Jeg tar i tillegg med meg mørkeblå olabukser og shorts, det har jeg bestemt meg for allerede nå. Shorts og kjoler for optimismens skyld, i tilfelle værgudene bestemmer seg for å skjemme oss bort med solskinn og deilig temperatur.

To uker med bilferie betyr for øvrig to uker uten visninger. Men drømmeleiligheten har vi allerede funnet, tror vi, en leilighet vi besøkte så sent som i går. Planen er å gi bud på mandag og krysse fingrene for at boligen blir vår, en vakker leilighet på hundre kvadratmeter med to balkonger, med bakeri og ostebutikk som nærmeste nabo.

Beliggenheten er helt fantastisk, med Garonne-elven bare et lite steinkast unna, man kan jo faktisk se den fra balkongen. I samme gate ligger også det flotte brunsjstedet Le Troquet Garonne og en tesalong jeg lenge har hatt ønske om å besøke. Vis-à-vis blokka ligger dessuten et lite teater som jeg har hørt mye positivt om, gjett om jeg gleder meg til å endelig kunne se teaterforestillinger igjen.

Jeg smiler og drømmer meg bort til en sommer i nytt hjem, jeg gleder meg til å male vegger og handle møbler og dekorere noe som er mitt, vårt, stedet hvor han og jeg vil bo de neste ti årene før vi flytter videre til noe nytt, kanskje et lite byhus med hage. Fortsatt med samme postnummer, fortsatt bare vi to, men en hage kunne kanskje vært fint å ha i fremtiden, slik at jeg kan plante et sitrontre og fylle gårdsplassen med lavendel.

Nattemørket senker seg omsider over mitt kjære Toulouse. Vi legger oss like rundt to, like etter å ha sett en ti år gammel film om en nyskilt kvinnelig forfatter som forlater storbyen for å reise tilbake til sitt rurale hjemsted for å prøve å vinne tilbake sin store ungdomskjærlighet. Problemet er at hennes første kjærlighet både har giftet seg og blitt pappa, noe denne kvinnen ser på med skrekk og gru, hun vil redde ham fra livet hun mener er en gisselsituasjon på bygda, et liv hun selv aldri kunne tenke seg.

Vi varmer oss under dyna og han spør meg hva jeg tenker på, “ingenting” svarer jeg, men lar mine mange tusen tanker vandre, til filmen vi har sett og videre til eget liv.

Jeg tenker på leiligheten og den fine beliggenheten, jeg tenker på bilferien og piknik og undrer hva som venter meg den femte juni, denne overraskelsen han har liggende på lur.

Krysser Fingrene

Vi går stadig mot lysere tider, samtidig står vi likevel fast i mørket mens vi venter, mens vi spør oss selv hvor lenge vi har igjen å vente for vi har jo allerede mistet over ett år av våre liv. Vi har låst oss inne og sett kalenderen fortelle oss at vi nå skulle ha feiret bursdager, vi skulle ha vært på ferie, vi skulle ha vært sammen med våre kjære i påsken og i jula, ungdommer skulle vært ungdommer og barn skulle vært barn, likevel sitter vi alle alene der vi titter ut vinduet iført pyjamas eller joggedress. Vi drømmer oss tilbake til det som var, før vi legger oss under dyna med et sukk, for vi vet jo at vi neste morgen vil våkne til en ny dag lik den forrige.

For mange er det vanskelig å føle noen livsglede, når det knapt nok er mulig å se fremover, når fremtiden er så usikker som den er i dag. Selv har jeg igjen begynt å kjenne litt på denne brakkesyken, siden de eneste vennene jeg tilbringer tid sammen med er mine to planter som står ute på balkongen.

Heldigvis har jeg jo fortsatt Julien ved min side, det eneste mennesket jeg kan gi en klem, sitte sammen med på sofaen, den eneste jeg kan spise middag sammen med. Men heller ikke med ham flyter samtalene i disse dager.

For hva har vi egentlig å prate om i en tid hvor ingenting hender, hvor alt er som gårsdagen?

Smittetall, restriksjoner, forbud, påbud, vaksiner, avbestillinger, savn og bekymringer, det samme om og om igjen, hver eneste dag. Han er lei, jeg er lei, hele verden er lei.

Jeg hadde egentlig lyst til å skrive noe fint, noe hyggelig, men jeg bor i et nedstengt land (som med sakte steg åpner opp igjen fra neste uke) og gjør fortsatt absolutt ingenting annet enn å lese, skrive, gå på visninger og sykle gjennom Toulouse. Som oftest sykler vi også til og fra visningene, vi har allerede sett femten leiligheter på én måned.

Den siste tiden har jeg rett og slett vært så besatt av både manusskrivingen (som jeg endelig ble ferdig med i går), boligjakten, tanker rundt det utsatte bryllupet, iveren etter å reise og ønsket om å se familien igjen, at alt sammen har begynt å følge meg videre inn i mine drømmer når jeg sover.

Jeg drømmer om en trivelig leilighet med stor terrasse, om en etterlengtet bryllupsfeiring med alle mine nærmeste til stede, jeg drømmer om bokutgivelse (om jeg noensinne skulle være så heldig), og mest av alt drømmer jeg om å lande på en flyplass på norsk jord og omfavne familien for første gang på hvem vet hvor lenge.

I mellomtiden, mens jeg venter, noterer jeg meg et høydepunkt fra hver eneste dag, for å gjøre hverdagen en smule lettere å komme seg gjennom. I går handlet jeg store, flotte jordbær fra bondemarkedet ved nabolagets kirke, i dag kjøpte jeg kaffebønner fra en ny butikk i nærområdet, kaffe fra Kenya og Colombia, og i morgen skal vi se flere leiligheter med megleren vår.

Om alt går som ønsket, reiser vi jo dessuten på ferie om to uker, bare Julien og jeg, på biltur til byen Cognac, deretter til Vannes og Concarneau og Quimper, før vi snur for å besøke La Rochelle og Saint-Émilion. Dette gleder jeg meg til å skrive om i form av daglige reiseskildringer underveis på turen. Jeg har for anledningen kjøpt meg nye bukser og en liten ryggsekk i kunstig skinn.

Vi venter spent og krysser fingrene for at alt går bra, for at ikke smittetallene øker og situasjonen tvinger oss til å avlyse alt sammen.

En april som den forrige

I år som i fjor, er april en måned hvor alt holdes stengt og alle har blitt bedt om å holde seg hjemme så mye som mulig. Mange velger likevel å trosse forbudene og møtes i parken eller ved elvekanten for å kose seg på piknik i sola.

Påsken er for lengst over, men jeg har fortsatt ikke lest ferdig årets utvalgte påskekrim. Jeg har egentlig ikke lest så mye i det hele tatt, eller gjort så mye annet enn å skrive manus, fortsette jakten etter bolig, vanne planter og sykle tur.

Vårlufta er full av pollen, jeg nyser og snufser på innsiden av munnbindet. Øynene svir, maskaraen renner, min kjære stiller fortsatt det samme spørsmålet år etter år, forundret ser han meg i de irriterte øynene og sier at han ikke visste at jeg reagerer på pollen. Hver gang svarer jeg at jo, det har han da alltid visst. De siste årene har jeg dessuten dratt frem minner fra da vi var på safaricamp i Sør-Afrika som eksempel, da jeg omtrent ikke klarte å se ordentlig gjennom mine rennende øyne, jeg klarte så vidt å puste på grunn av de mange gule trærne som prydet området rundt suvenirbutikken og hurtigmatkjeden, det eneste stedet på campen hvor vi hadde tilgang til WiFi.

Jeg nevner Sør-Afrika hver eneste gang han betviler min allergi, jeg gjenforteller historien om da jeg måtte kjøpe nesespray og øyedråper i suvenirbutikken og legge meg i safariteltet med hodet mitt i hans fang, kjenne ham dryppe øyemedisin ned på øyeeplene mine.

Nå har vi endelig begynt å planlegge vår neste ferietur, en første ordentlig ferie en amoureux på altfor lang tid, alt med gratis kansellering om coronasituasjonen skulle bli verre, om nedstengingen blir forlenget. Vi reiser ikke ut av Frankrike, vi reiser ikke med offentlig transport, men tar oss heller en to ukers bilferie langs vestkysten.

Mer vil jeg ikke røpe riktig enda, men jeg ser frem til å få kommet meg bort når landet endelig åpner igjen, til å puste inn den friske lufta ved Atlanterhavskysten og dra på båttur og overnatte i et fyrtårn sammen med min kjære. En bilferie og en rekke spennende eventyr, en etterlengtet trøst etter flere måneder med altfor mange skuffelser.

En av årets store skuffelser er den andre utsettelsen av bryllupsfeiringen, jeg hadde gledet meg til å se familie og venner og det hele skulle finne sted den tjuefjerde april, førstkommende lørdag. Trist var det å måtte utsette nok en gang, vårt sensommerbryllup skulle bli et vårbryllup og blir nå, om alt går etter planen, et høstbryllup.

Vi reiser ikke på biltur før om tre uker, så vi har fortsatt mer enn nok av tid til å både se etter ny leilighet og prøve å holde oss i form, noe som har vært lettere sagt enn gjort med alle disse nedstengingene. Heldigvis har jeg sykkelen min som fører meg dit jeg skal og en yogamatte som jeg nesten aldri gidder å bruke. På de fineste solskinnsdagene burde jeg dessuten ikke hatt noen unnskyldning til å ikke være i bevegelse, jeg med mine friske bein og altfor mange par joggesko.

Selv med pollenallergi er det viktig å komme seg ut i vårsola og fylle kroppen med vitamin D.

Til de av dere som er nysgjerrige på skriveprosjektet mitt, vil jeg bare si at manuset er så godt som ferdigskrevet, men vil bli kraftig redigert både en og to ganger før jeg sender det til et forlag. Selv om jeg gjerne har lyst til å skrive en koselig reisedagbok/memoir i fremtiden, har jeg i denne omgang gravd frem min mørke side og skrevet dystopi. Om forlagene takker nei, vil jeg publisere den som ebok.

Ikke før siste minutt

Været er underlig for tiden. Etter to deilige uker med tjue grader og solskinn, har vi nå hatt flere dager med kald vind og grå himmel, gradestokken viser knappe tolv grader. Oliventreet mitt ser uansett ut til å kose seg der ute på balkongen, det vokser seg større for hver uke og jeg har innsett at jeg har lyst på flere planter i min neste leilighet. Planter og veggdekor.

Manuset nærmer seg forresten et ferdigskrevet utkast, før jeg igjen vil gå gjennom teksten og forandre på alt som må endres. Innen månedsskiftet vil jeg gi fra meg dokumentet, sende det til et forlag, kanskje flere, jeg vil deretter krysse mine fingre og tær og be til høyere makter, til universet, be om å få mitt livs største ønske oppfylt. Om jeg en dag får æren av å kalle meg selv romanforfatter vil jeg dø lykkelig.

Forhåpentligvis vil jeg ikke dø før jeg blir så gammel at jeg ligner en rosin. Forhåpentligvis vil jeg rekke å skrive en hel mengde ulike tekster innen den tid, dikt og noveller og manus til det som kan bli eller aldri vil ende opp med å bli utgitte romaner.

Jeg vet allerede hva mitt neste manus vil handle om, jeg vet hvilken vei jeg vil gå sjangermessig. Om mitt første manus ikke faller i smak hos forlagene, vil jeg derfor begynne fra start og prøve på nytt, helt til jeg en dag får det til.

Nok om det, la meg ta dere med tilbake til Dordogne og vår lille overnatting for to uker siden, da vi feiret kjærligheten i vakre omgivelser. Etter vår romantiske aften ved det dukkledde bordet i junior suiten, våknet vi til en hyggelig frokost servert ved det samme bordet.

Ferskpresset juice, nykvernet kaffe, ferske chocolatines og pain aux raisins, vi fikk servert skinke og diverse oster, en fin avslutning på det altfor korte oppholdet i suiten. Ved utsjekk ble vi tilbudt kaffe og te i hotellets nydelige hage, en siste mulighet til å nyte den vårgrønne naturen og følelsen av å være bortreist, bare han og jeg.

Den lille maskoten til Le Vieux Logis, en nysgjerrig kattepus, satte seg under vårt bord hvor den ble værende, den holdt oss med selskap til tiden var inne for å hente bagasjen og vende våre snufsende pollenallergiske neser hjemover.

Om alt går som planlagt og pandemien ikke stikker kjepper i hjulene for våre planer, vil vi i midten av mai dra på en to ukers bilferie langs den franske vestkysten, til Cognac og La Rochelle og île de Ré. Vi vil leie sykler, dra på båttur, bade på stranda om ikke vannet er for kaldt. Samtidig vurderer vi også å dra enda lenger sørover, til Korsika, eller nordøstover til Annecy, eller enda lenger nord, til Bourgogne. Ideene er mange og Frankrike er fullt av spennende steder som fortjener rikelig med oppmerksomhet, men med dagens situasjon i tankene, våger vi ikke å reservere noe som helst før siste minutt.

Jeg har forresten bestilt flybillett til Oslo, til junimånedens siste dag, ikke fordi jeg plutselig har blitt en optimist som lever i den tro at pandemien vil være borte innen sommerens ankomst, men fordi jeg hadde en kupong som måtte brukes innen en viss dato. Om jeg ikke får reist, vil alle endringer i billetten uansett være gratis, og om jeg får reist vil jeg tilbringe et par dager i hovedstaden før jeg reiser sørover til familien.

Inntil videre lever jeg i et nedstengt land, stengt siden forrige lørdag, men ukentlig går vi fortsatt på visning, vi spaserer og sykler tur, vi sykler også til og fra visning, jeg handler på markedet og leser ute på balkongen. Resten av energien bruker jeg på å skrive manuset mitt.

Med andre ord, alt går fortsatt veldig greit.

Forrige helg i Dordogne

Tenk at vi allerede har nådd april, nok en påske som vil bli tilbrakt hjemme med en bok ute på balkongen og sjokoladeegg foran oss på bordet. Det er deilig å sitte ute i sola og lytte til fuglekvitter fra trærne i nabolaget, nesten like deilig som smaken av påskesjokoladen fra konditoriet, der hvor vi vanligvis handler makroner og maisbrød.

Vi har vært på flere nye visninger denne uka og vurderer å gi bud på en bolig i nabogata. I utgangspunktet hadde ingen av oss et ønske om å sette i gang et oppussingsprosjekt, noe vi derimot har begynt å vurdere etter visning nummer ti, forvandle noe middelmådig til vår store drømmeleilighet.

Forrige helg feiret vi kjærligheten, en siste feiring av noe som helst før jeg forhåpentligvis vil få gjort noe koselig på fødselsdagen min, feiret den på et mer eller mindre normalt vis i mai måned.

Jeg dro på biltur til Dordogne sammen med min kjære, langs idylliske landeveier, gjennom sjarmerende landsbyer med sine lysebrune steinhus. På et overnattingssted i Trémolat, nøt vi en romantisk feiring av våre seks år som kjærester. Vi ble oppgradert fra dobbeltrom til junior suite og ble servert et helaftens Michelinstjerne-måltid på rommet, en nydelig liten virkelighetsflukt fra lørdag til søndag.

Et hotell ved navn Le Vieux Logis, med en nydelig hage som vi fikk gleden av å spasere rundt i, bare han og jeg. Vi nøt det fine været, stillheten og naturens skjønnhet, jeg skulle ønske der og da at vi kunne bli værende lenger enn bare den ene natten.

Fra å drømme meg bort i naturen, slappet jeg deretter av i suitens boblebadekar, før han og jeg ikledde oss hotellets morgenkåper og tøfler og nøt hver vår kopp kakao før vi omsider skiftet til kveldens antrekk. Begge gikk vi for Ralph Lauren, han med sin bordeaux poloskjorte, jeg med min røde kjole, den langermede kjolen som han først så meg i da han inviterte meg ut på vår aller første date, en snøkledd dag i Tsjekkia.

Selv om vi først ble kjent over internett, da jeg jobbet i USA og han bodde i Paris, møttes vi for aller første gang i den tsjekkiske hovedstaden, Praha. Historien er lang, en smule komplisert, men også ganske fin, det samme kan jeg si om våre første måneder sammen i Paris, før virkeligheten inntraff og livet i en banlieue parisienne, forstaden Villejuif, ikke lenger var så hyggelig som jeg trodde det skulle være.

Vi har det mye bedre her i det solfylte sørvest, med kort avstand fra vakre steder som dette koselige hotellet i Dordogne, bare en to timers kjøretur unna byen vi bor i. Middagen hos Le Vieux Logis var forresten fantastisk, med torsk og panna cotta av fennikel til forrett, før vi nøt hver vår kalvefilet med sellerikrem og sjymarinerte poteter til hovedrett, etterfulgt av en liten ostetallerken og til slutt en deilig sjokoladekreasjon til dessert.

Den natten sov jeg bedre enn jeg hadde gjort på lenge, selv om jeg på ingen måte hadde fått nok søvn, siden vi tross alt hadde valgt å være bortreist på nøyaktig det tidspunktet da klokka skulle bli stilt en time tilbake.

Jeg våknet lykkelig, en siste smak av romantikk før landet gikk inn i sin tredje lockdown bare en uke senere, nok en nedstengt påske, heldigvis uten påkrevde attester og uten forbud mot å forlate hjemmet i mer enn en time og lengre enn en kilometer per dag.

I neste innlegg vil jeg dele flere bilder fra Le Vieux Logis, kanskje også en liten video. I mellomtiden ønsker jeg dere alle en hyggelig påskefeiring, med eller uten sjokolade, påskekrim, brettspill, hyttetur og alt det andre man gjerne forbinder med denne høytiden.