Det idylliske feriehuset og følelsen av sommer

Sommeren, og alt den fører med seg, er her.

Etter hvert som junidagene nærmer seg slutten, klatrer gradestokken gradvis oppover fra det overkommelige tretti til det uutholdelige trettifem, trettiseks. Ikke vil vi lenger kunne gå ut døra uten å smøre alle eksponerte kroppsdeler inn med solkrem for ikke å bli brent, ikke vil vi kunne sitte utendørs på kveldstid uten å spraye huden full av myggspray. Myggen er her, sola er sterk, sommersesongen er offisielt i gang.

Endelig kan vi hente frem våre lette og luftige kjoler og behagelige kortbukser, spise saftig lokal frukt med mye smak (i motsetning til vinterimporten) og kjøle oss ned med forfriskende sorbet. Vi kan arrangere grillfest med nære venner og kose oss med ferieturer innenlands og helgeturer ute på landet. Forrige helg gjorde vi nettopp sistnevnte, vi leide et idyllisk lite feriehus med svømmebasseng, et av to feriehus som tilhører tomten som har fått navnet Le Pic Blanc.

Feriehus Frankrike

Et feriehus godt gjemt blant natur og gårder, like utenfor en bitteliten landsby som heter La Courtète. Å feriere i dette området er dessverre umulig om man ikke har bil, da selv nærmeste dagligvarebutikk, bakeri, apotek, alt mulig er minimum 10 kilometer unna.

Velkommen skulle vi være, med gylne bobler og varme smil. Overrasket ble vi da eierne av feriehuset ga oss ei flaske musserende vin fra vindistriktet Limoux i velkomstgave da vi forrige fredag sjekket inn. Sesongens første gjester, første gjester siden januar måned og tiden før viruspandemi og lockdown. Ivrige var det britiske ekteparet etter å få prate med nye mennesker, få gjester på besøk, høre lyden av stemmer, latter, fottrinn og plasking i bassenget.

Feriehus

Med tanke på feriehusets fine beliggenhet mellom en rekke ulike vingårder, tok vi det som en selvfølge at utleierne kunne tipse oss om personlige favoritter og muligheter for vinsmaking i nærområdet. Overrasket ble de derimot begge over spørsmålet, men ga oss gledelig navnet på deres personlige favoritt. Samtidig innrømmet de at de lenge hadde forsøkt å tilby slike aktiviteter for sine besøkende, men at ønsket rett og slett så ut til å være fraværende hos sine for det meste utenlandske gjester.

De handler vin, det gjør de, bekreftet den britiske mannen. Men fra dagligvarekjedene, ikke fra vingårdene.

Ferie

Mange tenker ikke over at vinsmaking direkte fra gårdene er en service, på lik linje med en hvilken som helst smaksprøve, at kjøp av produkter ikke er obligatorisk, og at vin direkte fra produsentene koster mindre enn hos supermarkedene. Hadde jeg laget en brosjyre eller nettside for feriehuset, Le Pic Blanc, ville jeg ha reklamert for den lokale vinturismen. Jeg ville ha reklamert for korte avstander til vingårder som tilbyr AOC Malpère, frisk rosé og hvitvin, samt rødvin som nytes best sammen med den regionale spesialiteten cassoulet, jeg ville ha reklamert for vingårder som tilbyr Blanquette de Limoux, musserende vin av like fin kvalitet som champagne, men til en langt rimeligere pris.

Nok om vin, inntil videre. La meg gå tilbake til å prate om noen av de mange små sommergledene jeg i helgen fikk kjenne på, og hvor glad jeg ble da jeg endelig fikk tatt meg en dukkert i feriehusets svømmebasseng. Junifølelse, feriefølelse, hvit bikini og kimono med ananasmønster, stor hatt og nakne bein, nakne armer, lukten av klor, smaken av sommer.

Stråhatt bikini

Hatten fløy som en frisbee der jeg kastet den fra meg, kimonoen skled ned langs skuldrene mine før den havnet på bakken. Forsiktig førte jeg kroppen ned de fire, fem trinnene som ledet meg dypere og dypere nedi klorvannet.

Etter en deilig dukkert, tråkket jeg rundt i gresset med nakne føtter mens sola tørket huden og det hvite bikinistoffet. Badetøyet var en liten gave fra meg til meg selv forrige sensommer, da Julien, hans foreldre og jeg ferierte sammen på den Franske Riviera, en innholdsrik bilferie med mye bading, fotografering, restaurantbesøk og handleturer på ulike lokale markeder.

Hadde ikke Julien vært der med himlende øyne og klagende stønn, hadde han ikke gang på gang konstantert at jeg ikke kan kjøpe noe nytt før jeg kvitter meg med noe gammelt, ville jeg nok impulsivt ha hamstret inn både hatter, badetøy, linkjoler og stråvesker.

Etter å ha vasket klorvannet ut av håret, var det fint å avslutte fredagskvelden ute på terrassen med musserende vin og grillmat.

IMG_20200624_094506_171

Helgetur til Limoux med et konkret ærend i fokus

Etter alt som har hendt den siste tiden, måtte jeg fredag ettermiddag klype meg selv i armen for å dobbeltsjekke at jeg ikke drømte. Vi kjørte nedover smale landeveier i naturskjønne omgivelser. I det fjerne kunne vi skimte fjellkjeden Pyreneene, drueranker prydet landskapet så langt øyet kunne se. Vi kjørte gjennom små røde mursteinlandsbyer og så frem til en hyggelig aften med deilig mat og vin i et feriehus på landet. Lykkelig lot jeg meg selv bli distrahert, jeg lot bekymringene bli igjen hjemme, la vie est belle. Om ikke alltid, så i det minste akkurat her, akkurat nå.

Staycation pleide vi å kalle dette da jeg bodde i USA, feriering i eget nærområde. Slikt vil det bli mye av denne sommeren, akkurat som pinsehelgen, da jeg dro på min forrige biltur sammen med Julien, hvor vi spanderte en liten overnatting på hverandre, sørfransk romantikk blant store og små vingårder, blomsterenger og gamle kirker og ruiner av flotte middelalderslott.

I ukevis etter endt staycation vil jeg livnære meg av suvenirene jeg tar med meg hjem, suvenirer i form av gode minner. Jeg mimrer intenst, jeg føler intenst, slik har det blitt nå i disse tider, post-lockdown. Coronatider.

Pinsehelgen var, som nevnt, et godt eksempel på denne intense lykkefølelsen, noe Julien sin mor og far har fått kjenne på den siste uken, da vi igjen og igjen fortalte historier og viste frem bilder fra den lille idylliske hytta på vingården Château Adélaïde, fra de historiske landsbyene i nærheten av Gaillac, det kjente vindistriktet nord for Toulouse.

Fra å dra på romantisk pinsehelg en amoureux, kjærestetur, dro vi denne fredagen på en liten helgetur en famille

Denne gang dro vi på tur sammen med Julien sine foreldre, sørover i retning Limoux og Carcassonne, først og fremst for å handle inn rødvin til bryllupet, en av våre felles favoritter, den dype karakteristiske La Butinière fra vinprodusenten Anne de Joyeuse, en vin som vi forelsket oss i da vi for noen år siden overnattet på hotellet Moderne et Pigeon hvor vi nøt en deilig middag med tilhørende nevnt vin på hotellets restaurant.

All vin som vi har planlagt å servere i vårt bryllup i september, er regionale skatter oppdaget på ulike kjæresteturer i nærområdet. Rødvinen fra Limoux, samt en fruktig rosévin som også er en av mine store favoritter, en mørk rosé fra vingården Château Vincens på utkanten av Cahors, og hvitvinen numéro 2 fra produsenten UBY i vindistriktet Gascogne.

Fredag ettermiddag dro vi altså i retning Limoux, til et sjarmerende lite feriehus ved navn Le Pic Blanc, langt ute på landet blant vingårder, kornåkre og grønnsaksenger i det solrike sørland.

Da vi ankom feriehuset fikk vi en varm velkomst av det britiske ekteparet som eier huset og bor på tomten sammen med sine fem hunder. Grunnet viruspandemien og reiserestriksjonene som ble innført tidligere i år, ble vi feriehusets første gjester siden januar måned. Som alle andre i reiselivsbransjen ble også disse menneskene ofre for store økonomiske tap som konsekvens av coronakrisen. 

Lykkelige var de derfor over å få oss på besøk, sine første gjester på fem måneder. Lykken strakk seg så langt at de faktisk ga oss ei flaske Blanquette de Limoux (lokalprodusert musserende vin) i gave for å ønske oss, og åpningen av sommersesongen, velkommen.

Etter å ha pakket ut badetøyet og tilbrakt ettermiddagens sene timer i feriehusets svømmebasseng, hentet vi frem vinglass og nøt de gylne boblene før kveldens grillmat ble servert ute på terrassen i solskinnets siste timer før mørket la seg over det sørvestfranske bygdelandskapet.

Like bak husets gjerder, bak busker og sypresstrær, lå en froskedam full av liv og lyd, kveldens store musikkinnslag. Fredagskveldens hjemmekokkelerte meny bestod av grillspyd med biff, sjalottløk og paprika, servert sammen med fylte champignoner og pannestekte poteter med bacon og gressløk. Vi la oss tidlig, og våknet opp til en spennende lørdag med et tettpakket program.

Lørdagen startet på en løkåker full av blomster, løkens endelige evolusjon før frøene faller og lar nye planter vokse frem. Aldri hadde jeg sett noe lignende, fascinert som jeg jo blir hver gang jeg reiser ut på landet og lærer mer om naturens mange hemmeligheter, om det spennende planteriket og alle detaljene som vi byfolk fra asfaltjungelen aldri tenker over.

Løkblomst

Videre tok vi oss en tur innom en liten landsby ved navn Montreal akkurat som storbyen i Canada, før jeg endelig fikk besøkt kunst-og litteraturlandsbyen Montolieu, noe jeg lenge hadde lengtet etter å gjøre.

Utover ettermiddagen dro vi videre til festningsbyen Carcassonne og til slutt, vinbyen Limoux og vinprodusenten Anne de Joyeuse.

En innholdsrik lørdag full av fine inntrykk. Jeg har så mye å fortelle, så mye å dele.

La meg starte med slutten.

Vi avsluttet dagen med fornøyde smil og solbrente skuldre. Santé, jublet vi, der vi skålte med hvert vårt glass vin på uteserveringen til Brasserie Le Commerce i hjertet av Limoux, etter å ha fylt bilens bagasjerom med flere kartonger La Butinière til bryllupet som planlagt.

Vinglass

Kulinarisk eventyr og kunstverk på fat

Lenge har jeg ventet på denne torsdagskvelden. Jeg er utålmodig, sulten og spent, håret børstes og fjeset pudres, i kveld skal jeg kose meg med kunstverk på fat!

Jeg maler leppene røde, rød som kveldens utvalgte kjole, en favoritt som tidligere har fått være med meg på både teater og restaurantbesøk, inkludert fjorårets bursdagsfeiring, en romantisk aften på fin restaurant i den fasjonable sørvestfranske havnebyen Biarritz.

Garonne-elven

I kveld pynter jeg meg for det kulinariske eventyret som venter min kjære, hans foreldre og meg på den flotte restauranten Au Pois Gourmand, et elegant spisested hvor man fra den store verandaen vil få gleden av å nyte en nydelig utsikt mot Garonne-elven i en bortgjemt grønn oase midt i selveste Toulouse.

En restaurant kjent for toulousere flest, en kulinarisk perle med skjermet beliggenhet ved vannet, i en sjarmerende sørvestfransk villa fra 1869, et rødt steinhus innrammet av høye flotte sypresstrær.

Sypress

Ved inngangspartiet til de flotte restaurantlokalene, blir vi møtt av munnbindbeskyttede servitører og ei flaske antibac. Vi desinfiserer hendene og entrer restauranten med hvert vårt munnbind dekkende over munn og nese, som påkrevd av de franske myndighetene i kampen mot coronaviruset.

Først etter å ha blitt ledet til vårt bord får vi lov til å fjerne våre munnbind, og blir samtidig informert om at de tradisjonelle menyene har blitt midlertidig erstattet med en nettbasert versjon. Au Pois Gourmand kan for kvelden tilby et valg mellom to ulike menyer, sesongens menu découverte (oppdagelsesmeny) og husets skalldyrmeny.

Siden jeg ikke kan spise skalldyr, faller valget naturligvis på den spennende oppdagelsesmenyen, hvor måltidet vil starte med en gaspacho av erter og geitost, deretter en neste forrett, maki av marinert ørret, etterfulgt av foie gras med blåbær, og en hovedrett bestående av vaktelfilet med kanelkrydret gresskarpuré og kremet soppsaus, før et ostefat og rødvin leder oss videre mot måltidets ende. Videre frisker vi opp våre ganer og smaksløker med en syrlig limesorbet med vannmelon og mint før måltidets søte avslutning står for tur, en deilig kombinasjon av jordbær, vaniljekrem, jordbæris og hvit sjokolade.

Mise en bouche

En liten mise en bouche åpner kveldens middag, en velouté av tomat og tamarind servert sammen med en cannelé av paprika og tomat. Vi nyter hvitvin sammen med fisk, sjømat og foie gras, rødvin sammen med kjøtt og ost, fine viner fra regionen vi bor i.

Vin fra Limoux, Narbonne, Gaillac og Collioure, den sørfranske regionen Occitanie er et område rikt på nydelig vin, noe vi fikk smake ulike bevis på, også i kveld.

IMG_20200619_215405

Måltidet smaker fantastisk, fra start til ende, selv ørreten faller i smak hos meg som i utgangspunktet ikke liker ørret. Viktig er det å ha tillit til kokkene, stole på deres evne til å kombinere ingredienser, transformere dem og finne en fin balanse mellom de ulike smakene og konsistensene, la dem komplimentere hverandre.

Mett og fornøyd, etter en nydelig dessert får vi også småkaker servert foran oss på bordet. En klassisk cannelé, makron med smak av pina colada og hjemmelaget marshmallow med ananassirup.

Vi koser oss, vi nyter. Det er dette som er så fint med å bo i Frankrike, alle mulighetene for slike kreative smaksopplevelser som ikke nødvendigvis koster skjorta. Vi elsker den kulinariske kunsten, vi lar oss underholde av enhver rett som blir servert, selvfølgelig med tilhørende god vin og godt selskap.

Røde lepper

Selvsagt forbeholdt mer eller mindre spesielle anledninger, bursdager, lønnsøkninger, milepæler og slikt, vi kan jo ikke leve som kongelige hver eneste dag.

Eller… Nei, opplevelsen ville ha mistet en del av magien sin om dette hadde blitt en vanesak. Og er det noe vi trenger i livet, så er det et lite stykke magi på dager hvor man fortjener det aller mest. Dager som denne, hvor bursdager feires på etterskudd.

Foie gras fransk

Vaktelfilet

Ostefat

Sorbet dessert

Jordbærdessert

Franske småkaker

Takknemlighet, positivitet og lørdager som denne

Lørdagen og søndagen suste forbi, i motsetning til disse arbeidsdagene, mine to siste uker før jeg lar fremtidens hånd lede meg bort fra komfortsonen og inn i det ukjente. Verden ligger for mine føtter og jeg gleder meg faktisk til å gripe alle de nye mulighetene som kommer min vei, jeg gleder meg til å tilegne meg ny kunnskap og møte nye utfordringer. 

Godt har det vært å diskutere med venninnene mine, med familien min og samboeren min, takknemlig er jeg også for alle støttemeldingene jeg har fått av dere lesere etter forrige innlegg.

Jeg nøt den solfylte lørdagsformiddagen på utekafé sammen med to venninner, samtlige hadde vi pyntet oss i lett og luftig sommertøy. En middelmådig iskaffe slukket tørsten, uendelig tørst som man gjerne blir på slike varme solskinnsdager. Det triste regnværet som dempet stemningen hele forrige uke var nå milevis unna Toulouse.

Sammen med mine venninner Lisa og Elisabeth, to franske kvinner med noen av de mest internasjonale fornavnene som finnes, pratet jeg om jobbsituasjonen min, om coronakrisen, om bryllupet og brudekjolen og gifteringene og alle de andre utfordringene jeg har møtt den siste tiden.

Jo mer jeg pratet, desto mer innså jeg hvor stort behov jeg faktisk hadde for å lufte alle disse tankene mine for andre enn familien og forloveden min. Også mine venninner hadde behov for å dele sine bekymringer, sine tanker rundt fremtiden, en fremtid som for oss alle er et eneste stort mysterium akkurat nå.

Utover lørdagskvelden dro Julien og jeg videre til restaurantkjeden Les 3 Brasseurs for å hygge oss med et lite restaurantmåltid til en overkommelig pris. Vi ville kose oss, men samtidig være varsomme med pengebruken, med tanke på at vi sammen med hans foreldre har reservert bord for torsdagskvelden på en av byens mer sofistikerte restauranter, Au Pois Gourmand, hvor vi vil feire bursdagen til min kommende svigerfar, to måneder på etterskudd.

Neste dag, på fredag, skal vi jo dessuten dra på helgetur til Limoux hvor vi vil handle inn vin til bryllupet, rødvinen La Butinière fra vingården Anne de Joyeuse, en av våre felles favoritter som vi oppdaget under vår forrige tur til Limoux.

Jeg ser frem til å besøke vingården igjen, fint vil det også bli å besøke byens sentrum, slappe av på en uteservering ved Place de la République, med et glass vin og et stort spekefat foran oss på bordet.

Flammk

Hos restaurantkjeden Les 3 Brasseurs, som for øvrig ligger i nærheten av flyplassen og ikke i sentrum av Toulouse, spiste jeg en helt grei flammkuchen, eller flammekuche som de sier på fransk, en spesialitet fra grensetraktene mellom Tyskland og Frankrike (Alsace). Jeg mimret tilbake til smakene av bacon og munster-ost, den klassiske varianten, slike spiste jeg mange av da jeg ferierte i Strasbourg og Colmar sammen med min mor for noen år siden.

Også i Tyskland har knasende gode flammkuchen stått for flere av mine fine smaksopplevelser, da på julemarkedene i Berlin og Køln, hvor jeg har kost meg med ulike varianter, både vegetarisk, klassisk og pikant med chili og chorizo.

Flammekuche

Hos Les 3 Brasseurs valgte jeg en såkalt flammekuche poulet césar, inspirert av cæsarsalat med kylling. Julien bestilte hamburger til seg selv, sammen med triste pommes frites, sannsynligvis direkte fra frysedisken, servert uten ketsjup, sennep, majones, noe som helst.

Vi droppet dessert og fortsatte heller lørdagskvelden hos det lokale mikrobryggeriet BBT, hvor vi nøt hver vår halvliter, en syrlig aprikosøl til meg og en blond Ale til ham, vi skålte og lo, der vi mimret tilbake til ungdomstiden og delte morsomme historier fra våre liv på hver vår kant av Europa før skjebnen førte oss sammen i Praha en snøfylt vinterkveld.

Deilig var det å lufte tankene og tilbringe formiddagen sammen med mine venninner, enda deiligere var det å varme lattermusklene sammen med min kjære, en forfriskende avslutning på en fin dag.

I kjølvannet av alt som har hendt den siste tiden, er det ingenting som gleder meg mer enn å være sammen med dem jeg er glad i, dem som vil meg vel, mennesker som får meg til å huske at jeg ikke er alene.

Utedt

Jeg har mistet jobben

For to uker siden fikk jeg beskjeden som skulle sette alt i ubalanse, endre den stødige kursen og etterlate meg som et eneste stort spørsmålstegn. Hvor går veien nå, spør jeg meg selv, hva i all verden skal jeg finne på nå?

Kristine, jeg ringer deg fordi…jeg har en dårlig nyhet”, lød ordene til avdelingslederen min en sen tirsdagsettermiddag. På fransk, vel å merke.

Verdensøkonomien har, som vi alle vet, blitt hardt rammet av coronakrisen. Restaurant-og utelivsbransjen, bøndene, reiselivsnæringen og transportnæringen er bare noen av mange bransjer som nå lider store økonomiske tap som konsekvens av coronaviruset. Passasjerflyprodusenten Airbus, min arbeidsplass de siste tjuesju månedene, er en av mange franske bedrifter som nå har sett seg nødt til å kutte kostnader og gjennomføre nedbemanning for å kunne overleve vår verste finanskrise siden krigen.

“Vær så snill, ta ikke dette personlig. Dette har ingenting å gjøre med deg som person eller arbeidet du har gjort for oss de siste to årene…”, fortsatte han. Jeg lyttet og nikket bekreftende, til tross for at ingen kunne se meg nikke.

“Du, og tre av dine kolleger vil ikke lenger være del av teamet fra og med første juli, jeg beklager, vi liker deg veldig godt Kristine, men, Airbus har ikke lenger råd til å…”, jeg forstår, avbrøt jeg ham. Vi er inne i en vanskelig periode, dette er ikke personlig. Ingenting er din feil. Eller min. Det ordner seg. Jeg klarer meg, c’est la vie. C’est comme ça.

“Je suis vraiment désolé, Kristine”. Jeg er virkelig lei for det.

Er det ikke rart, nesten ironisk, hvordan man det ene øyeblikket befinner seg på medarbeidersamtale med ledelsen, får lønnsøkning og tilbud om å videreutvikle seg innad i bedriften, for å deretter se sine karrieremuligheter rase sammen som et korthus?

Men som vi alle vet, korthus kan bygges opp igjen og verden er full av muligheter for dem som våger å bevege seg ut i ukjent farvann.

Jeg vil dessuten få betalt 84% av min nåværende lønn i et helt år, og har blitt lovet tilbud om kurs eller omskolering utover høsten. Dette vil dessuten være en fin anledning til å lære flere språk, og ikke minst til å endelig ta førerkortet, noe jeg av ulike grunner har utsatt i årevis.

I sommer vil jeg jo også få tid til å endelig bli ferdig med mine skriveprosjekter, novellene og romanen som jeg ønsker å sende til ulike forlag.

Selv om døra til Airbus nå er lukket, finnes det ingen grunn til å bli sittende i mørket med tårevåte øyne. En ny dør vil nemlig åpnes og lede meg videre til noe bedre, nye kunnskaper, nye erfaringer, personlig vekst, en ny karriere.

Alt som har hendt de siste månedene har fått meg til å innse hvor uforutsigbart livet faktisk kan være, og hvor viktig det er å ha i tankene at selv den mest stødige kan en dag falle. Selv om fallet gjør vondt og man synes synd på seg selv der man studerer sine skrubbsår og skitne knær, finnes det ingen annen utvei enn å reise seg og starte på nytt igjen. I sitt eget tempo. Som da man lærte å gå. Da man lærte å sykle. Den 30. Juni, min siste arbeidsdag, skal ikke sørges, den skal feires.

Ja, jeg har mistet jobben. Men jeg har ikke mistet meg selv. Jeg er klar for en ny fremtid hvor absolutt alt er mulig, og det hele starter første juli.

For å avslutte dette innlegget med et smil, deler jeg noen av bildene jeg tok i sentrum av Toulouse, da jeg på fredag spaserte rundt med en liten iskaffe i hånda etter endt arbeidsdag.

Toulouse utsikt

Scooter

Iskaffe

Toulouse leilighet

Håp, små gleder og et etterlengtet måltid på vår favorittbistro

Temperaturen har sunket kraftig siden pinsehelgen, fra tjuesju til sytten over natten til forrige tirsdag. Siden har vi ikke klart å klatre opp igjen til tjuetallet på gradestokken. Regnvær og grå himmel har preget både forrige uke og denne uka, kjølige gråmalte junidager. Jeg undrer hvordan været er der hjemme på vestlandet for tiden, om himmelen er like mørk og skuffende som her, eller om Norge har stjålet vårt sørfranske solskinn?

Heldigvis skal det mer til enn kjedelig vær for å hindre oss fra å gjøre flere av de aktivitetene som under karantenetiden var utenkelige, umulige.

Forrige fredag nøt vi vårt første restaurantbesøk siden mars måned, etterfulgt av vår første sosiale sammenkomst med tapaskveld hos venner av Julien og meg på lørdag.

På mandag tok jeg meg en spasertur til kaffebaren Arcane hvor jeg ble sittende og lese, samtidig som jeg nøt et stykke banoffee og en kopp kaffe, mens på tirsdag ble vi invitert på middag hos et vennepar. Vi setter pris på god mat og fine diskusjoner, vi setter pris på å kunne leve mer eller mindre som normalt igjen.

Mønster

Forrige ukes høydepunkt var definitivt restaurantmåltidet som vi i flere uker hadde sett frem til, en romantisk middag på en av våre favorittspisesteder i Toulouse, den koselige lille bistroen Cosy Caffe.

Cosy Caffe

En moderne fransk bistro med åpent kjøkken og en meny som endres fra uke til uke, i takt med sesongens råvarer. Vinmenyen består utelukkende av regionale viner, heldigvis bor vi i en region rik på flotte røde, hvite, rosé og musserende varianter for enhver preferanse.

Servitøren på Cosy Caffe er også bistroens vinkelner, og om jeg ikke tar feil er han også en av eierne av restauranten, en hyggelig mann med en mild og varm stemme som jeg rett og slett blir glad av å høre på.

Rødbet

Vi feiret fredagskvelden med rødvin fra Pic Saint-Loup, og startet måltidet med hver vår forrett. Gaspacho av rødbeter og pesto til meg, og foie gras med marinerte nektariner til ham. Til hovedrett falt valget mitt på panert kylling med parmesansaus og risotto, mens min kjære hadde lyst på biff med fløtegratinerte poteter. Sakte nøt jeg måltidet, for å virkelig sette pris på hver eneste smak, de ulike konsistensene, knasende parmesanchips mot myk risotto, saftig kyllingkjøtt og saus med deilig smak av moden parmesan.

Parmesanr

En fløyelsmyk mousse au chocolat til dessert, en nasjonal klassiker, også Julien gikk for en gjenganger på franske restaurantmenyer, tarte au citron meringuée. Jeg smilte for meg selv, lykkelig over å endelig få være her igjen, lettet over å se restaurantbransjen i arbeid, men samtidig trist på vegne av alle spisestedene som aldri vil åpne sine dører igjen. Ut ifra hva jeg har lest i de franske avisene, vil mellom 20 og 40% av Frankrikes restauranter, barer eller kafeer gå konkurs som følge av coronasituasjonen.

Sjokolademousse

Om litt over en uke vil vi vende tilbake igjen til Cosy Caffe. Foreldrene til Julien kommer nemlig på besøk fra Paris, for å tilbringe to uker sammen med oss. Neste helg skal vi på en etterlengtet helgetur til Limoux og den vakre landsbyen Montolieu, kanskje også et lite gjensyn med Mirepoix, planer vi i utgangspunktet hadde for april og fødselsdagen til min kommende svigerfar.

Min egen familie skulle jeg også gjerne ønsket å se igjen snart, da det begynner å nærme seg ett år siden jeg så dem sist. Allerede ett og et halvt år er gått siden forrige gang jeg var i Norge, de fleste vennene mine har jeg ikke sett på et par år.

Det øyeblikket Norge letter på reiserestriksjonene og opphever karantenekravet, vil jeg bestille flybilletter og komme meg hjem på besøk. Umiddelbart.

Selv om sommerværet ikke er like stabilt i Norge som her, selv om restaurantmåltidene koster tre ganger så mye, har jeg behov for å se fjorder og fjell, spise skolebrød og snakke norsk. Stavangersk. For å deretter leve på minnene fra Norgesferien frem til neste besøk i juletiden.

Blågrønn

Valmuer og skjønn idyll i Bruniquel

Pinsehelgen fikk en perfekt avslutning. En nydelig overraskelse ventet oss nemlig, selve “kirsebæret på kaka” som de sier her i Frankrike, la cerise sur le gâteau. 

Vi avsluttet vårt ett døgn lange bilferie i distriktet Tarn med en tur innom landsbyen Bruniquel, og alt jeg kan si er…quelle merveille! 

Ja, vi visste vi skulle besøke nok en sjarmerende liten middelalderlandsby, vår fjerde på et døgn, vi hadde på forhånd sett mange flotte bilder derfra, vi visste vi ville elske Bruniquel.

Men det pittoreske, maleriske synet som møtte oss da vi først kjørte innover mot landsbyens grenser, var vi likevel ikke forberedt på.

Rød blomstereng

Som om vi hadde tatt steget ut fra vår virkelige verden og vandret inn i et vakkert maleri, ble vi stående og måpe, forelsket i omgivelsene, forelsket i det store røde blomsterhavet, en eng full av vakre valmuer, selveste nasjonalblomsten til min mors hjemland, mitt tredje hjem, Polen.

Valmuer

Vi parkerte bilen like i nærheten av de flotte valmuene og tok fotoapparatet fatt. En naken sti førte oss dypere og dypere inn i blomsterengen uten å skade en eneste valmue på vår vei. Min lange kjole med blomstermotiv var like rød som de vakre omgivelsene, en morsom tilfeldighet, om tilfeldigheter i det hele tatt finnes.

Blomstereng

Vi beveget oss videre fra valmueengen til landsbyens gater, en landsby full av steinhus og hus i bindingsverk, gammel bebyggelse med utkragede buer og flotte tårn. Grønne busker og friske blomster dekorerte de mange grå steinfasadene i fin kontrast.

Steinhus

Som så mange andre av disse sjarmerende middelalderlandsbyene i Sørvest-Frankrike, som smykkes med blomster og bærer et historisk slott eller kirke på toppen av bebyggelsen, står også Bruniquel oppført på listen over Frankrikes vakreste landsbyer (Les Plus Beaux Villages de France).

Bruniquel slott

På toppen av landsbyen hviler det eventyrlige middelalderslottet Château de Bruniquel. Som Château de Penne, holdt også dette slottet stengt på denne helligdagen, pinsemandag, men vi fikk i det minste tatt et par fine bilder av fasaden. Vi tok oss dessuten tid til å nyte den grønne utsikten fra slottsplassen, mot frodige daler og  tykk vegetasjon. Vakkert, naturen er virkelig vakker.

Utsikt Bruniquel

Rolig spaserte vi rundt fra gate til gate, vi pratet om våre foreldre, hvordan både hans foreldre og mine ville ha elsket disse idylliske landsbyene, hvordan min mor som kommer fra valmuenes land ville ha elsket synet av den røde blomsterengen.

Vi sendte dem bilder, mange bilder, med korte beskrivelser og hjertesymbol, er det ikke vidunderlig hvor lett man kan dele slike øyeblikk med dagens teknologi?

Bruniquel middelalderlandsby

Fra en utekafé i hjertet av Bruniquel kjøpte vi hver vår leskedrikk for å slukke tørsten og for å nyte det å bare være til stede i dette fine øyeblikket, i dette lille paradiset som jeg absolutt ikke hadde lyst til å forlate riktig enda.

Utekafé landsby

Vi endte likevel opp med å pakke sakene og løpe til bilen etter hvert som regndråpene begynte å falle. Jeg løp med speilreflekskameraet rundt halsen og venstrehånda støttende mot bakhodet for ikke å miste stråhatten. Nedover bakken fra landsbyens kjerne, ned til bilen som stod parkert ved de vakre røde valmuene.

I bagasjerommet lå vår lille trillekoffert full av klistremerker kjøpt i ulike land, ferieminner fra det store utland, og en kartong med tre flasker rosévin kjøpt hos Château Adélaïde.

Nedoverbakke

Nok en gang takket jeg Julien for en fin liten virkelighetsflukt, med overnatting på vingård og flotte landsbybesøk, en fin liten pause fra vår hverdag i Toulouse, en hverdag som den siste tiden har vært preget av mye stress og usikkerhet på arbeidsfronten grunnet de økonomiske konsekvensene av viruspandemien (mer om det senere).

Fransk landsby

En fin liten pause i et sørvestfransk paradis bare åtti kilometer unna vårt hjem. Jeg lever for disse øyeblikkene, for disse minnene skapt sammen med min kjære, disse fine stundene som får meg til å stråle som ei sol gjennom de mest stormfulle regnværsdager.

Rød blomsterkjole

Blomstervegg

Frodig natur landsby

Bindingsverk hus

 

Fra pinsemandagen i landsbyen Penne

En pust i bakken og en pause fra bylivet, vi liker å rømme til gamle landsbyer, steder hvor man nesten skulle tro at tiden har stått stille siden middelalderen.

Etter å ha skrevet to innlegg om pinsesøndagen tilbrakt i landsbyene Puycelsi og Castelnau-de-Montmiral, og etter et opphold på vingården Château Adélaïde, beveger jeg meg videre til pinsemandagens to landsbybesøk.

Som nevnt tidligere, departementet Tarn er rikt på bevarte skatter fra middelalderen. Med muligheten til å kjøre rundt på en liten oppdagelsesferd, lot vi ettermiddagen lede oss ut på et siste eventyr før tiden var inne for å dra hjem igjen til Toulouse.

En landsby som heter Penne, akkurat som pastatypen, ble dagens første besøk. Landsbyen er riktig nok ikke oppkalt etter pastaen. Navnet kommer fra det occitanske ordet Pena, som betyr fjær. Kommunevåpenet er en hyllest til sitt navn, en stor gullfarget fjær mot en himmelblå bakgrunn.

Landsby

Penne er som de fleste andre middelalderlandsbyer i nærområdet, bygget oppover en fjellknatt med utsikt mot skog og grønt terreng. Bygget langs den bratte toppen av en klippe, speidende utover landsbyen, ligger selve kronen på verket, det historiske slottet Château de Penne. Et slott som gjennom tidene har vært mål for en rekke angrep, under Albigenserkorstoget, Hundreårskrigen mellom England og Frankrike, og De franske religionskrigene mellom katolikkene og protestantene.

Château de Penne ble etter flere angrep delvis lagt i ruiner, bortglemt og forlatt i over 400 år, frem til 1902 da slottet ble klassifisert som et historisk monument og så starten på restaureringen av det som flere tiår senere skulle bli landsbyens viktigste severdighet.

I år er det faktisk 10 år siden slottet åpnet for publikum, et jubileum som skal feires fra ellevte juli til tjuetredje august med kalligrafiverksted og underholdning for store og små.

Da Julien og jeg ankom Penne, gikk vi målrettet i retning slottet, et blikkfang fra flere kilometers avstand. Vi hadde et ønske om å starte landsbybesøket med en tur innom den historiske hovedattraksjonen.

Til vår store skuffelse holdt slottet stengt, noe vi forsåvidt burde ha regnet med på en helligdag som denne. Vi måtte derfor nøye oss med å beundre slottet fra en viss avstand, før vi trasket videre for å besøke resten av Penne. Nedover en gate, gjennom enda en gate, smale gater fra en annen tid, steinhusbebyggelse i middelaldersk sjarm.

Sainte Catherine

Vi besøkte Église Sainte Catherine i sentrum av landsbyen, en kirke opprinnelig bygget på 1200-tallet i occitansk gotisk stil, og deretter restaurert på 1500-tallet etter å ha blitt utsatt for store ødeleggelser under religionskrigene, hvor også kirkeklokkene ble revet bort (og kastet i en brønn).

Sainte Catherine kirke

Videre spaserte vi fra gate til gate, sammen med andre turister med fotoapparat på slep. Vi overhørte to eldre mennesker, en mann og en kvinne, naboer, stå og prate utenfor ytterdørene til sine hjem, mannen spurte kvinnen hvorfor det var så mange mennesker i landsbyen akkurat denne mandagen, ukjente mennesker. Andre pinsedag og langhelg, minnet kvinnen. Ah, oui, Lundi de Pentecôte.

Deres samtale fikk meg til å tenke, til å lure på hvordan det måtte være å bo i en landsby som fylles med turister hver eneste sommer, fra juni til september, turister som fotograferer og poserer foran huset ditt, tar bilder av hagen din, turister på rekke og rad som spaserer nedover gata du bor i, forelsker seg i gata di, og bryter ut kommentarer som wow, dette er som hentet fra et eventyr!

Turister som meg.

Middelalderlandsby

Etter vårt lille opphold i Penne dro vi videre til en annen landsby, ukas siste landsbybesøk og dagens største høydepunkt, vakre Bruniquel som hviler over en nydelig valmueeng, et rødt blomsterhav, rød som min lange blomsterkjole, en morsom tilfeldig match.

Rød kjole

Frankrike

 

Castelnau-de-Montmiral, nok en sjarmerende middelalderlandsby

Pinsesøndagens neste utflukt gikk til Castelnau-de-Montmiral, nok en sjarmerende landsby i Tarn, et distrikt kjent for sine fine viner fra Gaillac og sine mange bevarte landemerker fra middelalderen. Jeg vil etter hvert skrive et lengre innlegg om Tarn som reisemål for en ukes bilferie, hvor jeg kan love dere en rekke flotte severdigheter med kort kjøreavstand fra hverandre. 

Etter å ha besøkt skogens festning, den historiske landsbyen Puycelsi, dro vi altså videre til Castelnau-de-Montmiral, en av mange idylliske middelalderlandsbyer som er verdt å besøke, når man først begir seg ut på en spennende bilferie gjennom et område som har vært hjem for munker, grever og korsfarere. En reise tilbake i tid til middelalderen, men også en lærerik reise for nysgjerrige vinentusiaster og erfarne vinkjennere som ønsker å besøke sørvestfranske vingårder. Er det noe området rundt Gaillac er kjent for, så er det nettopp vinturisme. Store og små vingårder, noen av dem med overnattingsmuligheter, samtlige tilbyr dem gratis vinsmaking for sine besøkende.

Castelnau-de-Montmiral, er en befestet landsby bygget langs toppen av et berg, med utsikt mot den frodige Grésigne-skogen og den 53 kilometer lange elven Vère som renner gjennom dalens grønne landskap.

Landskap natur

Landsbyen ble grunnlagt i 1222 av Greve Raymond VII av Toulouse, og har som Puycelsi en velfortjent plass på listen over Frankrikes vakreste landsbyer (Les Plus Beaux Villages de France), takket være sin gamle sjarm med bindingsverk og stein, sine bevarte middelalderhus og flotte monumenter, deriblant den historiske byporten Portes des Garrics (Garrics er det occitanske ordet for eiketrær).

IMG_20200605_145326

I hjertet av sentrum ligger landsbyens viktigste arkitekturskatt fra middelalderen, markedsplassen Place des Arcades, fortsatt et møtepunkt hvor mennesker samles over et måltid og et par glass vin eller en kaffe på en av plassens uteserveringer. Her ligger også turistkontoret, landsbyens rådhus og et tre stjerners hotell ved navn Hôtel des Consuls.

Markedsplassens historie er en langt mindre festlig affære. En gapestokk som man fortsatt den dag i dag kan se rester av på Place des Arcades, stod plassert nettopp her, brukt til å straffe og ydmyke utro kvinner og tyver foran hele landsbyens folk. De fleste som den gang ble utsatt for en slik straff, ville deretter rømme fra landsbyen, langt bort til steder hvor ingen ville gjenkjenne dem.

En annen bit av landsbyens historie finner man i kirken Notre Dame de l’Assomption, som huser en altertavle fra 1400-tallet og et juveldekorert kors som en gang tilhørte grevene av Armagnac, og en statue av “Pietà”, en billedlig representasjon av Jomfru Maria som sørgende holder den livløse kroppen til sin sønn Jesus Kristus i armene.

Julien og jeg tok oss god tid til å traske rundt, fotografere alle kriker og kroker. Vi skulle gjerne ha tatt oss en liten lunsj på markedsplassen, hadde ikke restaurantene holdt stengt. Først to dager senere, på tirsdag, åpnet alt av spisesteder og barer i Frankrike igjen, for første gang på nesten tre måneder.

Vi forelsker oss i hver eneste en av disse vakre gamle landsbyene som vi besøker, vi forelsker oss i husene med bindingsverk og gamle middelalderporter, brune eller blåmalte skodder mot grå steinvegger og blomster og planter som smykker ethvert gatehjørne.

Jeg har lyst til å bli værende på et sted som dette, i en uke eller to, kanskje en hel måned, jeg vil la tankene vandre og la inspirasjonen føre pennen videre på en reise hvor landsbyer som Castelnau-de-Montmiral blir et bakteppe for historier som bare lengter etter å bli manifestert.

Klokka nærmet seg etter hvert fire. Vi kjørte de tolv kilometerne videre nordøstover til Château Adélaïde, vingården hvor vi skulle tilbringe natt til pinsemandag, en liten séjour en amoureux med vin og middag og overnatting på en koselig liten trehytte med utsikt mot vingårdens drueranker, en bitteliten virkelighetsflukt før en ny arbeidsuke stod for tur.

Middelalderl

IMG_20200605_145009

En vinentusiast i den nydelige landsbyen Puycelsi

Pinsesøndag.

En biltur på litt over en time fra vårt hjem, i retning hytta hvor vi skulle tilbringe en natt, hytta som tilhører den sjarmerende vingården Château Adélaïde.

En vingård med beliggenhet mellom vinbyen Gaillac og middelalderlandsbyen Cordes-sur-Ciel, et område fullt av historiske landsbyer og flotte severdigheter.

Før vi dro til Château Adélaïde, tok vi oss en liten tur innom Puycelsi, en av Frankrikes mange vakre landsbyer, rik på historie og full av sørfranske steinhus og hus i bindingsverk, bygget side om side, dekorert med fargerike blomster og friske grønne planter. Som å beundre et maleri fra en annen tid, lot vi oss bli inspirert der vi vandret gatelangs og observerte, studerte og fotograferte gammel bebyggelse og vakre farger. Fra hver eneste blomsterbusk kunne vi høre lyden av arbeidende bier på jakt etter pollen.

Puycelsi bærer kallenavnet skogens festning, ettersom landsbyen ligger plassert midt i hjertet av naturen, omkranset av skog og bygget oppover en steinete bakketopp. Med velfortjent plass på kåringen Les plus beaux villages de France, tar Puycelsi sine besøkende med på en reise tilbake i tid, tilbake til 900-tallet da landsbyen først ble grunnlagt av benediktinermunkene fra Aurillac-klosteret.

En ettertraktet landsby som gjennom historien har blitt kapret flere ganger, deriblant av korsfarerne under Albigenserkorstoget, og av engelskmennene under hundreårskrigen.

Puycelsi er en landsby med et svært beskjedent innbyggertall (452 innbyggere), men blir flittig besøkt av både franske og utenlandske vinturister og turglade vandrere på gjennomreise. Julien og jeg tilhører førstnevnte kategori, mat-og vinelskere som liker å besøke små idylliske landsbyer hver gang vi drar på biltur gjennom regionen eller til andre deler av landet. Fra vingård til vingård, fra landsby til landsby.

Min interesse for vin og fransk vinkultur blomstrer seg større og større jo mer jeg lærer, jo flere vingårder jeg besøker, jo flere vinbønder jeg møter. Sammen med Julien har jeg de siste årene vært på omvisning hos ulike vinprodusenter, både i Champagne, Pic Saint-Loup og Gaillac, vi har vitnet prosessen fra høsting til emballasje og lagring, rød, hvit, rosé og musserende, jeg har lært mye om de ulike druesortene og hvordan klima og terreng påvirker produktets smak. Og ikke minst, hvordan dårlig klima kan risikere å ødelegge et helt års arbeid for bøndene.

Min interesse for vin strekker seg lenger enn til smaksløkene og tungespissen, vin skal respekteres, hver slurk er for meg en hyllest til naturen og til familiebedriftene som jobber lange dager året rundt for å produsere sine kvalitetsprodukter til glede for vinentusiaster som meg selv.

Jeg har derfor lite til overs for mennesker som bevisst spruter champagne og sløser bort kvalitet.

Landsby

Apropos vin, de siste månedene har jeg lekt med tanken på å etter hvert, kanskje om et par år, starte en egen vinblogg. Enten det eller skrive en rekke noveller med handlinger satt til ulike vindistrikter, Gaillac, Languedoc, Provence. Fortellinger om kjærestepar eller venninner på vinferie, en fortelling om en vinkelner som forelsker seg i en kvinne som stadig vender tilbake til samme vinbar, samme bord, kveld etter kveld, for å ta seg et eneste glass rødvin og likevel bli sittende i timesvis alene. Vinkelneren er nysgjerrig, hvem er hun, denne mystiske kvinnen.

Ja, der ser man, hodet mitt er fullt av ideer. Stappfullt. Men så var det dette med å få tid til alt sammen.

Kors utsikt

Fra bymurene i Puycelsi speidet vi utover det grønne bygdelandskapet, tett med skog og mark så langt vi kunne se, det var derfor rart å tenke på at en like vakker landsby som denne,Castelnau-de-Montmiral, kunne ligge gjemt like i nærområdet, bare tolv kilometer unna.

Jeg spurte Julien hva han syntes om denne vinblogg-ideen min, jeg ville også vite om han hadde tro på en novellesamling med vintema. Har du ikke allerede tusenvis av uferdige prosjekter å fullføre først, minnet han oppgitt. Vi spaserte ned til bilen og kjørte de tolv kilometerne østover til Castelnau-de-Montmiral, før vi avsluttet ettermiddagen med hyttekos og rosévin på vingården Château Adélaïde.

Sjarmerende Frankrike

Olashorts

Kirke

Utsikt