En annerledes Nyttårsfeiring- bisous fra Pézenas

De siste to ukene har vært både travle og fredelige, ikke minst har juletiden vært sosial og fin, vanvittig fin. Endelig har jeg fått kjenne på litt etterlengtet kvalitetstid med andre mennesker. Mine svigerforeldre var for anledningen kommet på besøk fra Paris for å feire både jul (en koselig hyttetur i Pyreneene) og nyttårsaften sammen med Julien og meg på det franske sørvestland.

Klemming har vi vært forsiktige med og de første samtalene bar, som forventet, preg av to måneder med brakkesyke og nesten et helt år uten noe annet å prate om enn økende smittetall, frykten for en ny nedstenging og strengere corona-restriksjoner.

Nyttårsaften, la Saint Sylvestre, etter å ha ventet utålmodig i en evighet, fikk vi på torsdagskvelden endelig tatt farvel med år 2020. Et år preget av nedstenginger og sosial distansering, et år hvor flere av oss ikke har fått sett våre familier og venner, et år hvor romantikken har gått i dvale og kjærestekvelder knapt har kunnet strekke seg utenfor leilighetens vegger, et år hvor alt ble digitalisert fra tidlig vår og ingenting lenger ble tilgjengelig utenfor internettets boble. Arbeidslivet inkludert. Det føles rart å tenke på hvordan jeg første halvdel av året jobbet hjemmefra, før jeg etter sommerferien ikke lenger hadde en jobb å gå til i det hele tatt.

Det hele bekrefter bare hvor uforutsigbart alt sammen er, hvor lite kontroll man faktisk har over eget liv, egen livssituasjon, tryggheten, sikkerheten og selv de små gledene som man gjerne tar for gitt.

For to uker siden fikk jeg altså for første gang på flere måneder endelig pratet ansikt til ansikt med andre mennesker enn Julien. Endelig. Ja, om man da ser bort ifra smalltalk med frisøren, neglteknikeren og diverse butikkansatte og kaffebaristaer.

Disse to ukene har flydd forbi, og vi har rukket å hygge oss både på fjelltur, grensehandel, vingårder og i favorittbyen til Molière, med overnatting i bygningen som regnes som et av de viktigste landemerkene i sentrum av Pézenas.

Under portforbud og strenge restriksjoner, hvor barer og restauranter har holdt stengt siden oktober, skålte vi med champagne og vinket au revoir til et vanskelig år som vi alle vet vil få rikelig med plass i historiebøkene, et år som sannsynligvis også vil inspirere en rekke filmskapere og romanforfattere i flere tiår frem i tid.

Vi pyntet oss i pent tøy og dekorerte det dukkledde bordet med fine servietter og blinkende lys. “Santé“, jublet vi og hevet våre glass fulle av champagne. Små kanapeer stod plassert på bordet, sammen med noen skiver pâté en croûte (butterdeig med kjøttfyll) med fyll av fasanfilet og hasselnøtter, og små spyd med foie gras, skiver av andefilet og svisker.

Videre ble det servert østers, og blinis med kaviar og crème fraîche, før vi gikk videre til kveldens hovedrett (fasan i cognacsaus og potetstappe). Vi tok en pause fra måltidet for å spille Trivial Pursuit og nøt like før midnatt hvert vårt glass rødvin, hver vår kopp kaffe og konfektbiter fra en chocolatier i en av handlegatene i Pézenas.

En nyttårsfeiring uten fyrverkeri, uten glitter og glamour på cabaret, uten dansegulv eller kunstneriske småretter servert på fin restaurant, likevel en nyttårsaften verdt å huske. En hyggelig kveld i godt selskap, feiret i kongelige omgivelser, en 180 kvadratmeters leilighet i et hjemsøkt bygg fra 1600-tallet, ja, det skjedde så mye rart der at jeg velger faktisk å tro at Hôtel D’Alfonce fortsatt er bebodd av noen som ikke klarer å gi slipp på vår verden, noen som ønsket å kommunisere med oss (jeg vil fortelle mer om dette i et senere innlegg).

Like før midnatt startet nedtellingen, “cinq, quatre, trois, deux, un“, før vi i kor jublet ordene “bonne année” og åpnet nok ei flaske champagne for å feire det nye året, den nye starten, det som forhåpentligvis vil bli et mye bedre år enn hva 2020 skulle vise seg å bli.

For første gang på flere år har jeg droppet både nyttårsforsetter, ønsker for det kommende året og andre planer enn fjorårets utsatte.

Hva enn 2021 vil bringe får bli en eneste stor overraskelse.

Vi overnatter i det gamle teaterbygget i byen til Molière

Jeg har fortsatt mye å fortelle fra oppholdet på hytta i den lille landsbyen Estavar, den som ligger like ved spanskegrensen høyt der oppe i fjellkjeden Pyreneene. Blant annet om hvor naive vi var, som på lille julaften krysset grensen for å ta oss en liten spasertur gjennom nærmeste by i nærområdet, vi ville handle med oss et par pakker turrón (spansk nougat), manchego-ost og spekemat, vi trodde vi hadde lov. På hjemveien, en drøy time senere, ble vi derimot stoppet av politiet og fikk beskjed om å snu. Og vi snudde. Dette, og konsekvensene ved det enorme snøfallet andre juledag, vil jeg fortelle alt om i senere innlegg.

Siden den tid har vi pakket ut, vasket klær, pakket koffertene på nytt og reist ut på nok et eventyr.

Også denne gang en to timers kjøretur fra Toulouse, men nå har vi byttet ut idyllisk fjellandskap med en nydelig liten by bare et lite steinkast unna Middelhavskysten.

Den sjarmerende tømmerhytta har blitt byttet ut med overnatting i et historisk monument, bygningen som tidligere huset teateret til den franske forfatteren og skuespilleren Molière.

Vi befinner oss i Pézenas, byen med kallenavnet la ville de Molière, stedet hvor pariseren Jean-Baptiste Poquelin ble gjenfødt som Molière, et av de viktigste navnene i den franske kulturhistorien. Navnet som har gitt oss kjente teaterstykker som blant annet L’École des Femmes, Tartuffe og Dom Juan.

Julien, hans foreldre og jeg kan nå glede oss over å få tilbringe de neste fire nettene i bygningen som tidligere huset teateret til Molière, et landemerke bygget mellom 1590 og 1603, bygningen som i dag går under navnet Hôtel D’Alfonce, oppkalt etter Baronen av Clairac og Entraygues som i 1658 ble stedets nye eier.

Et perfekt sted for en fredelig nyttårsfeiring, en kveld som vil feires over et festmåltid og champagne, oss fire i mellom, ingen fyrverkeri, ingen cabaret, ingen dansegulv. Her skal vi feire, innenfor de fire veggene til en av byens fineste fasader med sin flotte trappeoppgang, i en enorm leilighet med en nydelig balkong og et kjøkken fullt av blomster, store duftende liljer, og soverom dekorerte med lysekroner hengende fra taket og skulpturer plassert på peishyllen.

Før vi over musserende vin og småretter feiret starten på årets siste séjour, tok jeg meg en liten tur til et bakeri i enden av gata for å kjøpe med meg en av byens lokale spesialiteter, Petits pâtés de Pézenas, bittesmå minipaier med fyll av fårekjøtt, sitron og sukker, en svært spesiell kombinasjon som man enten vil elske eller hate, men likevel sette pris på å ha smakt.

Kvelden ble som lovet feiret over musserende rødt fra vingården Duffau i Gaillac, lignende den italienske varianten Lambrusco men ikke fullt så søt og med svakere bobler. Akkurat som til juleferien, hadde vi til denne turen også bestilt en rekke petits feuilletés som vi tidligere på morgenkvisten hadde rukket å hente fra bakeriet i nabolaget mitt.

I tillegg til å kose oss med fingermat med butterdeig, dekket vi på bordet med spekepølse, oliven i chilimarinade og svisker surret i bacon. Den kraftige duften fra liljene ble etter en stund så sjenerende at vi endte opp med å flytte vasen fra kjøkkenet til stua. Vi kunne ikke lenger kjenne duften av maten, bare blomsterduft, en duft som nå henger igjen i hvert eneste rom i leiligheten.

Spent, ser jeg nå frem til morgendagens aktiviteter. Et mulig bondemarked i nærområdet, en tur innom bukten Bassin de Thau, hvor de lokale østersoppdretterne holder til, og en fin spasertur gjennom gatene i Pézenas.

Jeg legger meg under dyna her på teateret til Molière, og krysser fingrene for at været holder seg fint, slik at jeg kan nyte morgendagen til det maksimale, den siste dagen før årets aller siste dag.

En koselig julaften på tømmerhytta i Pyreneene

Som et lite barn, våknet jeg spent og utålmodig tidlig på morgenkvisten den tjuefjerde desember, klar til å starte dagen med julekaker og kakao til frokost, med nisselue på hodet og kokkelering på kjøkkenet med lyden av julemusikk over høytalerne. En julefeiring litt utenom det vanlige, en julefeiring på hyttetur i de sørfranske fjellene.

En travel ettermiddag ventet meg, en ettermiddag hvor jeg sammen med svigermor skulle stå for alt av julekveldens matlaging. Mens hun skulle ta seg av den ovnsbakte gårdskyllingen fylt med kastanjefarse, og lage en nydelig cognacsaus til kjøttet, skulle jeg lage både kålstuing, kålrabistappe, medisterkaker og riskrem.

Forberedelsene startet allerede kvelden i forveien, da jeg i over en time stod og rørte i risgrøten som nå var klar til å blandes sammen med pisket krem og vaniljesukker for å lage en fin og luftig riskrem, den som på julekvelden skulle bli servert til dessert sammen med en frisk og syrlig solbærsaus fra et fransk épicerie.

“I’m Dreaming of a White Christmas” lød første låt på spillelista. Mens jeg skar hodekål i strimler, nynnet jeg til musikken og drømte meg bort til et hvitt vinterlandskap, mens jeg tittet ut vinduet på den grønne plenen, den blå himmelen og solstrålene som trengte seg gjennom ruta. Vi skulle ifølge værmeldingen få snø allerede neste dag, første juledag, så teknisk sett ville vi jo få oss en white Christmas, men ingen hvitkledd julaften.

Tidlig på ettermiddagen tok jeg meg en pause fra kjøkkenbenken for å drikke gløgg sammen med svigermor, svigerfar og Julien. Under solfylt himmel nøt vi de gode smakene av jul, krydret vin chaud og pepperkaker, julemusikken var for øyeblikket blitt erstattet med avslappende stillhet. Jeg følte meg zen der jeg nøt hvert eneste sekund med alle mine sanser, sittende ved hagebordet utenfor inngangsdøren til den sjarmerende hytta i Pyreneene.

Ettermiddagstimene suste forbi. Svigermor og jeg kom oss etter hvert i mål med våre oppskrifter, og lot våre menn få i oppgave å dekke på bordet med juleduk, bestikk og fat, vi lot dem åpne ei flaske vin mens vi selv forlot kjøkkenet for å skifte fra lounge wear til finere tøy, vinrødt velurskjørt og julegenser med pepperkakemotiv for min del.

Med mine foreldre virtuelt skålende med oss over videochat, drakk vi våre første slurker av kveldens utvalgte hvitvin, den som også skulle bli servert sammen med julekveldens forrett, ristet kastanjebrød med den franske spesialiteten foie gras (leverpaté) og ulike sorter chutney.

Etter forretten dekket vi bordet fullt av kålstuing, rosenkål, medisterkaker, kålrabistappe, tyttebær, cognacsaus og den saftige gårdskyllingen som svigerfar fikk i oppdrag å skjære opp og servere.

En fantastisk julemiddag før en høyst nødvendig pause mellom hovedrett og dessert. Vi forlot spisebordet og gikk opp trappene til stua der hvor våre mange julegaver omkranset det dekorerte juletreet, pausen fra mat og vin skulle nå bli brukt til å pakke opp presanger.

Parfyme, smykker, kosmetikk og et enormt stort smykkeskrin var bare noen av de mange gavene jeg fikk gleden av å pakke opp denne jula. Julien, som i tillegg til å gi meg en UV-lampe (til manikyr) og kokebok, slo som vanlig på stortromma og ga meg billetter til en spennende opplevelse, en adrenalinfylt helg i Futuroscope, en fransk fornøyelsespark som hovedsakelig baserer seg på simulatorer og 4D-kino.

Selv ga jeg ham et gavekort for to hos en Michelinstjerne-restaurant, og et armbånd med geografiske koordinater inngravert, de som leder til møtepunktet hvor vi traff hverandre for aller første gang.

Like rundt midnatt nøt vi endelig de to dessertene som vi hadde planlagt for kvelden, riskrem og en fransk Bûche de Noël, fransk rullekake med smørkrem med smak av kastanjenøtter. Alle var vi enige om at vi definitivt hadde spist for mye, men det gjør vi jo nesten hver jul. Heldige er vi som lever så priveligerte liv at vi år etter år får lov til å oppleve nettopp dette, å spise oss mett på deilig mat sammen med våre kjære, for å deretter legge oss under dyna og sove til sent på formiddagen neste dag.

I trygghet og sikkerhet, omringet av kjærlighet og bortskjemt på god mat og fine gaver i idylliske omgivelser, smiler jeg takknemlig for å ha fått oppleve denne nydelige tømmerhyttejula i Pyreneene.

Selv i en vanskelig tid som denne.

På idyllisk hyttetur i jula

Først av alt må jeg jo ønske dere alle en riktig god jul!

Dette er en liten oppdatering skrevet på julaften, før kokkelering, familiemiddag og utveksling av gaver ble gjennomført med stor suksess. Og før jeg la meg stappmett og takknemlig under dyna, sammen med min kjære ved min side. Julekvelden vil jeg fortelle mer om, og ikke minst dele mange bilder fra, i neste innlegg.

Aller først vil jeg nemlig starte fra begynnelsen av juleferien, og dele noen bilder fra vårt første møte med le Chalet Nordique, hytta hvor vi endte opp med å tilbringe årets julefeiring.

Året nærmer seg sin ende, et år hvor omtrent ingenting har gått som planlagt, et år hvor hver eneste plan har behøvd en reserveplan, et år hvor jeg ikke har fått sett min familie, mine venner, mitt hjemland en eneste gang. Jula skulle jeg egentlig feire i Norge, hjemme i Stavanger sammen med mine nærmeste, men nå feiret jeg den i stedet med hyttekos og fjellutsikt i de franske Pyreneene sammen med min mann og hans foreldre.

Gjennom nettportalen Airbnb fikk vi reservert fire netter på ei nydelig tømmerhytte like ved spanskegrensen, med utsikt over de franske, spanske og andorriske fjellene. Vi hadde håpet på et hvitt vinterlandskap og rikelig med snøfnugg dalende fra himmelen, men fikk i stedet tretten varmegrader, blå himmel og solskinn.

Da vi ankom hyttefeltet i landsbyen Estavar, forelsket vi oss umiddelbart i hytta hvor vi de neste fire nettene skulle bo. I tillegg ble vi overrasket med et nydelig juletre, ferdig pyntet prydet den hyttas sjarmerende stue, en hyggelig liten oppmerksomhet fra hytteeieren. Både svigermor og jeg hadde tatt med oss egne juledekorasjoner hjemmefra, flotte julegirlander, telysholdere og julekranser, nå skulle det dekoreres!

Julaften ville bli vår tredje og nest siste kveld på hytta, en aften med både franske og norske spesialiteter i fokus. Hjemmelagde medisterkaker, kålstuing, kålrabistappe og riskrem ville bli mine bidrag for julekvelden, mens mine franske svigerforeldre så frem til å by på foie gras (paté av gåselever), poularde (en form for gårdskylling) fylt med kastanjefarse og den tradisjonelle franske juledesserten Bûche de Noël, rullekake med smørkrem. Også denne med smak av kastanjenøtter.

Første kveld på hytta, for tre dager siden, etter å ha dekorert stua og kjøkkenets spisebord med julepynt, startet vi oppholdets første apéritif med et lite assortiment petits feuilletés fra bakeriet hvor Julien og jeg er stamkunder, rykende varm fingermat av butterdeig. Vi åpnet ei flaske musserende vin fra vingården Duffau i Gaillac, før vi nøt hvert vårt glass rød Las Vals fra Château la Baronne, en av mine personlige favorittviner fra Corbières, fruktig rødvin servert sammen med spekepølse, villsvinpaté, ferskt valnøttbrød og et spennende ostefat bestående av lekre oster bestilt fra den flotte nye ostebutikken i nabolaget mitt, den som har et enormt utvalg av både kjente og mindre kjente oster fra Frankrikes mange regioner.

Med tente lys og rød juleduk var stemningen god og behagelig, kjærlig og fin, nøyaktig hvordan en høytid med sine nærmeste skal være. Om bare også min mor og stefar kunne vært her sammen med oss, ville jula vært perfekt.

Selv om jeg lengtet etter å se familien min, gledet jeg meg til flere fine stunder ved dette spisebordet på hytta, med julemusikk i bakgrunnen og fine samtaler oss i mellom, forhåpentligvis med minst mulig prat om virus, vaksiner og bekymringer rundt tiden etter nyttårsaften, uker som vi alle frykter vil bli tilbrakt under nok en ny lockdown.

Nå er det jul, riktig nok en annerledes jul, en jul hvor smittevern står i fokus og vi ikke får feiret med alle som vi i utgangspunktet hadde ønsket å spise julemiddag sammen med. Men vi koser oss likevel, vi feirer jul på nøyaktig samme måte som for tre år siden, på hyttetur i idylliske omgivelser, bare oss fire, med hjemmelaget mat og godt humør.

En sørgende fremmed og ønsket om å få gi noen en klem

Siste helg før jul ble en følelsesladet affære, dager bestående av store oppturer og nedturer. I tillegg til å glede meg over å endelig ha fått sett byens juledekorasjoner og til å endelig kunne møte et par venner igjen, har jeg endt opp med å gråte sammen med en mann jeg ikke kjenner, et menneske jeg aldri tidligere hadde møtt, en situasjon som fikk meg til å innse nettopp hvor følsom jeg faktisk er, hvor vondt det er for meg å se andre mennesker lide og hvor håpløs jeg føler meg når jeg ikke vet hvordan jeg kan hjelpe, hvordan jeg kan stille opp, hva som kan gjøres for å være der for dem som trenger det.

Sammen med Julien og hans foreldre startet jeg helgen, fredagsettermiddagen, med en tur til sentrum for å se Le village de Noël, juleutstillingen på Place du Capitole, før vi deretter handlet noen siste julegaver, inkludert til oss selv, fra ulike lokale butikker i sentrumsgatene.

Et majestetisk juletre prydet Les Ramblas, alléen som leder oss fra Jean Jaurès til byens kino og videre til handlegatene som til slutt fører oss til rådhuset Capitole.

Årets julemarked ble, som forventet, avlyst på grunn av pandemien, alle julekonserter og teaterforestillinger likeså. Også kinoen har blitt tvunget til å holde stengt ut året, med årets planlagte julefilmer utsatt til nyåret, lenge etter overstått julefeiring.

Om alt hadde gått etter byens opprinnelige planer, ville et hundretalls boder ha prydet rådhusplassen denne desembermåneden. Det ville blitt solgt gløgg, fransk nougat, heklede duker, tovede tøfler og juledekorasjoner. I stedet ble vi møtt med julemusikk og en utstilling bestående av blant annet nisser og dekorerte juletrær spredt utover området. Langt ifra noe julemarked, men i det minste et etterlengtet plaster på såret i en vanskelig tid hvor det å få kommet seg i ordentlig julestemning ikke er en enkel oppgave å gjennomføre.

Synet av dekorasjonene fikk meg i det minste til å smile, om ikke mitt bredeste glis så i hvert fall et fornøyd lite smil. Mens Julien og hans far ønsket å dra hjem igjen like etter å ha sett alt som var verdt å få med seg av juledekor i sentrum, ble svigermor og jeg værende i sentrum for å handle noen siste julegaver før vi nøt hver vår gløgg og lussekatt fra den svenske kafeen FIKA.

Fra en fredagsettermiddag i sentrum tok vi oss en lørdagstur ut på landet for å besøke noen venner av Julien som bor i nærheten av Gimont i Gers-departementet. For første gang siden september fikk jeg endelig sett andre mennesker enn Julien og hans foreldre, et første vennebesøk siden markeringen av bryllupet i høst. Med god avstand fra hverandre, rundt et spisebord med nystekte belgiske vafler servert foran oss, ble vi i flere timer sittende og prate før vi til slutt måtte se oss nødt til å rekke hjem før portforbudet.

Søndagsformiddagen ble avsluttet over en manikyr hos Aiiden Nails, neglsalongen hvor jeg de siste månedene har blitt stamkunde. Selv i unntakstider som disse, er det fint med en liten oppfriskning før julefeiringen, selv når høytiden blir tilbrakt sammen med ingen andre enn min mann og hans foreldre.

Videre ut på ettermiddagen bestemte jeg meg for å ta en liten svipptur innom et confiserie for å kjøpe et par siste småtterier, godteri og eventuelt marshmallows og kakaopulver. Det jeg trodde skulle bli et kjapt ærend, endte opp med å bli en sår opplevelse og utrolig nok den mest menneskelige samtalen jeg har hatt med en fremmed det siste året.

Vi var alene i butikklokalene, bare eieren og jeg. Sammen gikk vi fra å prate om hans utvalg av chutney og hvorvidt mangochutney passer til foie gras, til å plutselig bryte ut i gråt, begge to. Den stakkars butikkeieren hadde nemlig mistet sin bror bare tre dager tidligere, og var forståelig nok sønderknust og hadde et stort behov for å prate med noen, hvem som helst.

Han fortalte meg om sin bror, om brorens gode humør og livsglede. På mobilskjermen fikk jeg se bilder av en smilende mann i femtiårene. Tenk at han, en ellers frisk mann helt plutselig hadde blitt revet bort fra sine kjære, helt uten forvarsel, revet bort fra sin bror som nå stod i sine butikklokaler og gråt.

Vi stod en meter ifra hverandre, den vonde coronameteren som jeg nå mer enn noensinne hadde lyst til å bryte for å gi dette sørgende mennesket en varm klem. Også mine tårer rant som en foss, jeg gråt for denne ukjente mannen og hans lidelse, jeg gråt fordi situasjonen fikk meg til å tenke på min egen sorg, på min pappa, og fordi verden er så urettferdig som tar fra oss de menneskene som vi trenger aller mest, dem som så altfor tidlig reiser fra oss med sine nye englevinger.

To dager er gått og jeg klarer fortsatt ikke å slutte å tenke på denne søndagen. Så snart jeg kommer meg tilbake til Toulouse, etter julefeiringen i Pyreneene, vil jeg ta meg en tur til mannens confiserie for å høre hvordan det går med ham.

Jul og takknemlighet for alt jeg har

Mine svigerforeldre har nå kommet på besøk, og med på lasset har de tatt med seg fire kakebokser fulle av hjemmebakte julekaker, en enorm sekk stappfull av julegaver og to pappesker fulle av julepynt. Selv har jeg bakt serinakaker, pyntet vårt lille juletre og spist store mengder julegrøt flere dager på rad, til den grad at jeg nå begynner å bli en smule lei.

Akkurat som med risgrøten, har jeg vært altfor ivrig når det gjelder julemusikk. I alle år har Mariah Carey og Wham tronet øverst på min personlige spilleliste i desember, og kommer garantert til å gjøre det de neste ti årene også. Uansett hvor annerledes denne jula måtte være, finnes det enkelte ting jeg aldri i verden kunne tenke meg å forandre.

Og, ja, jeg føler meg like heldig hvert eneste år.

Jul er for flere synonymt med ensomhet, høytiden hvor samhold og kjærlighet står i fokus, et dukkledd spisebord dekket med deilig mat, et festmåltid som nytes sammen med nære og kjære. Det blir utveksling av julegaver, en aften som byr på latter, gode samtaler, skåling med vinglass, kanskje også litt akevitt eller søt likør, en julekveld full av varme klemmer og fornøyde smil.

Jeg er utrolig takknemlig for at jeg alltid har hatt noen å feire jul sammen med, fine mennesker som bryr seg om meg. Det gleder meg å få lov til å være en av disse som ser frem til å fortelle fine historier rundt middagsbordet, til å skrive julekort og til å overraske mine kjære med hjemmebakte julekaker.

Av hele mitt hjerte ønsker jeg å takke de av våre medborgere som jobber på julaften, de som ofrer familietid for å tjene vårt samfunn. Enkelte har ikke engang en familie å vende hjem til etter endt arbeidsdag, noen velger dessuten å arbeide gjennom hele høytiden nettopp for å distrahere seg selv fra ensomheten.

Aldri har jeg vært i en livssituasjon hvor en tom leilighet er det eneste som venter meg på julekvelden, hvor ingen tar seg bry til å invitere meg på julebesøk eller til å sende meg en liten melding, en liten oppmerksomhet, for å ønske meg en god jul. Selv nå, fanget i pandemiens klør, er jeg heldig som har tre mennesker ved min side som alle gleder seg til å feire høytiden sammen med meg.

Jeg krysser mine fingrer, tær og alt som krysses kan, for at jeg i februar vil kunne reise hjem for å tilbringe rikelig tid sammen med dem jeg egentlig skulle ha feiret jul sammen med i år. Til dem har jeg sendt julegaver med posten, skrevet julekort og bestilt blomster, stort mer kan jeg ikke gjøre med disse landegrensene som holder oss adskilt.

Heldig er jeg som har en fin bitteliten familie der hjemme i Norge, og en like liten og like fin svigerfamilie her i Frankrike. Mine aller nærmeste er den eneste familien jeg trenger. Og ønsker.

Jula er ingen unntak.

Jul er nemlig for mange synonymt med familiegjenforening, et gjensyn med mennesker man ikke har sett siden forrige juleselskap. Enkelte, meg selv inkludert, ville heller ha valgt å isolere seg hjemme foran TV-skjermen iført pysjbukser og med takeaway-mat og rødvinsgløgg på menyen, om alternativet er å pine seg gjennom en hel aften full av meningsløse spørsmål, dømmende blikk og overfladiske samtaler med mennesker man ikke har noe som helst til overs for. Og null kontakt med de resterende 364 dagene i året.

Familie er for meg de menneskene som gir meg en følelse av kjærlighet, ikke påtvunget høflighet.

Jul er så mye. Vondt og fint, trist og hyggelig, sosialt og ensomt. Jula er også en gyllen mulighet til å strekke ut en hånd, vise at man bryr seg om de som sitter alene, de som drar på jobb, de som befinner seg milevis unna sine nærmeste, og de som har behov for å bli reddet bort fra en ubehagelig familiegjenforening.

Når det som før var lett i juletiden blir vondt og vanskelig nå

De fleste av landets julemarkeder, både de større turistmagnetene og de bittesmå som ikke rommer mer enn et titalls boder, har i år blitt avlyst grunnet pandemien. Likevel valgte Haute-Garonne, departementet jeg bor i, å la den lille forstaden Plaisance du Touch få lov til å arrangere sitt årlige to-dagers julemarked med om lag førti boder og servering av pølser og gløgg.

På en søndag som jo uansett var fri for planer, tok vi oss en liten tur til markedet for julestemningens skyld, for å kjøpe med oss noen håndlagde produkter, nyte smaken av vin chaud og lytte til julemusikk på fransk.

Samtidig som vi trasket rundt fra bod til bod på det eneste julemarkedet dette året har kunnet gi meg, ledet mine tanker meg tilbake til fjorårets desembermåned, til vinterkaldt snøvær, varm idyll og julestemning i Tyskland, i byene Berlin og Dresden. Tilbake til lukten av fersk bakst og varm sjokolade på tradisjonelle julemarkeder hvor den gode stemningen er som en varm og kjærlig klem, julemarkeder som ligner landsbyer hentet fra fortryllende eventyr, fortellinger som vekker nostalgien.

Jeg savner dette, ikke bare Berlin og Dresden, men denne fine tradisjonen som Julien og jeg har hatt de siste fem årene, med koselige helgeturer til steder hvor juledekorasjonene er så nydelige at jeg nesten må klype meg selv i armen for å være sikker på at alt sammen ikke bare er en illusjon, en vakker drøm.

Hadde jeg bare visst hva som ventet noen få måneder senere, ville jeg nok ha satt enda større pris på fjoråret. Kanskje ville jeg ha opplevd enda mer, utfordret meg selv, utnyttet hvert eneste sekund. For nå klyper jeg meg selv i armen med en bønn om at dette året, at nesten ingenting av det som har skjedd i år er virkelig, at pandemien bare har vært en vond drøm, et mareritt like urealistisk som monsteret under senga eller spøkelsene i boden.

En ting må jeg nemlig innrømme. Juletradisjonene B.C. (before corona), hvor store deler av juletiden ble tilbrakt på flotte arrangementer, helger hvor jeg hoppet rundt fra julemarked til julemarked for å handle gaver og spise kaker, de betyr så mye mer for meg enn bare den gleden, festligheten, som er synlig på overflaten.

Jeg er avhengig av denne distraksjonen, for jula har for meg vært en svært vanskelig tid disse siste seks årene. Det vil jeg tro at alle som har mistet noen kan kjenne seg igjen i.

Å sette ord på denne følelsen, den som i år er forsterket, følelsen jeg vanligvis ville ha gjort mine beste forsøk på å distrahere meg fra, er vanskelig, men ikke umulig.

Nå som jeg store deler av juletiden sitter innestengt med mine dypeste tanker, føler jeg meg fastlåst i fortiden, der jeg om og om igjen tenker tilbake på de mange julekveldene jeg som barn og tenåring fikk oppleve sammen med ham, min pappa.

Fortsatt den dag i dag, bærer jeg på en skyldfølelse, jeg føler meg egoistisk som ikke ønsket å besøke ham da jeg ble myndig og han solgte mitt barndomshjem for å flytte utenlands, langt unna Europa. Jeg følte meg forlatt den gang, uønsket til og med, og bitterheten ble til slutt en av flere grunner til at vi mistet kontakten med hverandre. Skjebnen ledet ham likevel tilbake til meg flere år senere, da han ble alvorlig syk og klar for å ta sine siste farvel.

Julien fikk aldri møtt pappaen min.

Min fars siste ord klinger som et fjernt ekko i mitt sinn, fortsatt den dag i dag.

“Jeg er stolt av deg”, sa han. Stemmen hans husker jeg like godt som om siste gang vi så hverandre hadde vært i går. Å vite at han sovnet inn i den tro at jeg var noe å være stolt over, gjorde og gjør fortsatt både godt og vondt på samme tid. Stolt kan man være av mennesker som har gjort noe bra, noe nyttig i samfunnet, og dem som gir alt de har for å gjøre verden til et bedre sted på et eller annet vis. Men jeg, hva har jeg bidratt med?

Det bittelille julemarkedet i Plaisance du Touch var, om ikke annet, et plaster på såret i en vanskelig tid hvor jeg savner mitt hjemland, min familie og dem som ikke lenger er blant oss.

Små gleder, store skuffelser og en fin alternativ jul i vente

En ny lørdag. Under normale omstendigheter ville jeg sagt at dette er den fineste ukedagen av dem alle. Men ikke nå, ikke når jeg føler meg tom innvendig der jeg våkner etter en søvnfattig natt. En natt hvor tusenvis av tanker har surret rundt i hodet, tanker som nesten alle omhandler de franske byråkratenes slurv med papirene, selve grunnen til at jeg mistet plassen min på kurset som nå har startet uten min deltakelse.

Desperat etter en liten oppmuntring, lengter jeg etter å se juledekorasjonene på rådhusplassen, Place du Capitole, men fornuften ber meg vente en liten stund før det lar seg gjøre. Sentrumsgatene fylles nemlig nok en lørdag med demonstranter, tre ulike demonstrasjonstog i ulike deler av byen, mens handleglade mennesker haster seg fra butikk til butikk for å kjøpe julegaver til sine venner og familie. Siden Julien sine foreldre snart kommer på besøk, våger jeg ikke å gå dit hvor de største folkemengdene ferdes, der hvor risikoen for å bli smittet er høyest.

Været veksler mellom regn og solskinn, selv om værmeldingen for denne helgen hadde lovet oss snø, det som skulle bli årets første snøfall her i Toulouse. De snøfnuggene skulle jeg virkelig ønske jeg kunne se her i den rosa byen, her hvor det snør i maksimalt tre timer i løpet av et helt år.

En splitter ny boblejakke henger urørt i garderobeskapet. Den er altfor varm for det sørvestfranske klimaet, det vet jeg, men den skulle jo egentlig bli med meg hjem til Norge for å beskytte meg mot vestlandets kraftige vindkast, men nå henger den bare der. Inntil videre.

På en kommode i stua ligger julegaven som jeg for lenge siden hadde kjøpt til mine foreldre. Den skulle jeg etter planen pakke pent ned i kofferten sammen med to nye behagelige joggedresser og tykke, myke sokker, klær som skulle varme meg der jeg isolert skulle tilbringe ti dager i karantene etter ankomst på Stavanger Lufthavn.

Men noen hjemreise blir det likevel ikke med det første. Ikke før en vaksine er på plass både her i Frankrike og der hjemme i Norge. Boblejakken vil jeg heldigvis få tatt i bruk allerede fra bittelille julaften, ved avreise til Pyreneene, hvor jeg skal feire høytiden i en koselig hytte på fjellet sammen med Julien og hans foreldre.

Jeg ser frem til å dra dit hvor snøen faller og landskapet ligner mitt kjære Norge, med sine flotte grantrær og bratte terreng. Også julemiddagen vil få en rekke norske innslag, akkurat som for tre år siden, da vi feiret vår forrige hyttejul. Den varme idyllen som omfavnet oss den gang, ser vi frem til å gjenskape i år. En nødvendig trøst, midt oppi alt det vanskelige som har skjedd den siste tiden.

Boblejakken blir hengende, mens jeg slenger på meg min sennepsgule ullkåpe og rusler ut døra sammen med Julien. For å unngå de store menneskemengdene i sentrum, setter vi oss i bilen og kjører til den fredelige lille nabobyen Blagnac, hvor vi tar oss en spasertur gjennom gatene før vi besøker den katolske Saint-Pierre kirken.

Jeg tenner et lys og setter meg på kirkebenken. Selv om jeg ikke anser meg selv som spesielt religiøs, føles det godt, nesten terapeutisk, å sitte der blant tente lys og vakker kunst, den behagelige stillheten gir meg ro i sjelen, en ny energi fyller kroppen.

En smule lettere til sinns, forlater vi kirken og drar videre til kjøpesenteret i Blagnac. Før vi handler matvarer fra senterets store hypermarked, tar jeg meg en tur innom en kosmetikkbutikk for å kjøpe en liten gave til meg selv, en øyenskyggepalett som jeg gleder meg til å ta i bruk, jeg har jo lyst til å gjøre meg så fin som mulig til både julefeiringen og nyttårsaften.

Denne vinteren har som store deler av året vært vanskelig, en emosjonell berg-og-dalbane. For det blir ingen kurs. Det blir ingen hjemreise. Men jula blir nok fin likevel. Og hva som venter oss i januar, blir spennende å se.

Når den tid kommer.

Om alt skjer av en grunn

En ny uke er halvveis forbi, en uke hvor jeg daglig har kommet meg ut døra på korte sykkelturer rundt i nabolaget for å bryte de stillestående timene tilbrakt i den varme stua hvor jeg store deler av tiden har sittet med datamaskinen foran meg, eller med telefonen på øret.

Vinterkulden har nå lagt seg over det juledekorerte Toulouse, med sine regnskyer og vindkast. Å sykle uten jakke og skjerf hører fortiden og fremtiden til, også hansker og lue burde jeg bli flinkere til å huske å kle på meg, for ikke å kjenne vinden suse i ørene, mens kulden pisker mine skjøre fingertupper.

Hver dag denne uka har jeg latt meg underholde av lange telefonsamtaler med venner og familie i Norge, og samtidig vært frustrert og lei der jeg fra tidlig morgen til sene ettermiddagstimer har ringt og blitt oppringt av franske byråkrater som ikke klarer å bli enige med hverandre, ikke klarer de å gi meg et svar på hvorvidt det vil være mulig å finansiere dette kurset som jeg i over en måned hadde trodd jeg skulle ta, jeg hadde gledet meg til å sette i gang.

De hadde jo alle fortalt meg at alt sammen ville ordne seg, så snart noen siste formaliteter var i orden. Et avgjørende grønt lys fra øverste ledd i administrasjonen.

Et lys som de siste fire ukene har blinket oransje.

Usikker på hvordan denne sagaen kommer til å ende, bekymrer jeg meg like mye for fremtiden nå som jeg gjorde i sommer. Kanskje også enda mer, for vi er jo så mange nå i samme båt, uten arbeid, vi som kommer fra bransjer som blør, bransjer som lider seg gjennom pandemien. Luftfartsindustrien er en av taperne i økonomiens dominofall.

Klokka tikker og tiden er i ferd med å renne ut. Rettelse, den har allerede rent ut, for i dag er siste svarfrist før jeg mister min plass på kurset som skulle bli min store redning, selve nøkkelen til nye muligheter og starten på en karriere. Heldigvis for min egen trøst, er jeg blant dem som tror på skjebnen, dem som mener at alt skjer av en grunn, at det finnes noe større og bedre der ute i den store verden, et lys i enden av tunnelen.

Men nøyaktig hva som venter meg, og hvor lenge jeg må vente i tålmodighet før denne nye stien åpner seg foran meg, nei, det er det bare gudene som vet.

Jeg sykler i retning Garonne-elven, ned til slusene, der hvor det er så stille og fredelig, med telefonen i flymodus og byråkratene på avstand.

Om det er oppholdsvær og jeg sykler på ettermiddagen blir også Julien med meg, min viktige støttespiller. Om ikke han hadde vært her sammen med meg, vet jeg ikke hvordan jeg ville håndtert alt sammen. Han tror ikke på at det finnes noen skjebne, men han er likevel optimistisk.

Alt vil bli bedre, alt vil bli lettere.

Hans trøstende ord er som en god, varm kopp kakao på en stormfull vinterkveld. Den samme varmen føler jeg hver gang han stryker sine fingre gjennom håret mitt og kysser meg på pannen, før han holder sine armer rundt meg og klemmer meg hardt og kjærlig i minutter som føles som en herlig evighet.

Min stakkars Julien, også han har store utfordringer i vente. Produksjonsområdet hvor han jobber blir nemlig lagt ned i slutten av neste måned. Nok en dominobrikke, også denne i luftfartsindustrien. Han risikerer allerede etter juleferien å bli midlertidig flyttet til en annen del av landet, hvor som helst, og vi kan ikke gjøre annet enn å prøve å tenke positivt, forberede oss på det uforutsette og gjøre det beste ut av situasjonen.

Slik som vi jo gjorde med markeringen av bryllupet i september, som forhåpentligvis vil få seg en etterlengtet fortsettelse, med familie og venner på Château du Croisillat i april.

En Annerledes Desembermåned i Toulouse

Snøen faller over Pyreneene, fjellene hvor jeg i år skal feire jul på ei nydelig hytte sammen med min kjære Julien og hans foreldre. Vi skulle jo egentlig reise til Norge i år, min mann og jeg, for å feire jul sammen med mine foreldre, men som med alle årets planer, måtte også denne bli avlyst, utsatt inntil videre.

I Toulouse snør det så og si aldri. Kanskje en halvtime i året, om vi er heldige.

Forrige lørdagsettermiddag kunne by på oppholdsvær og tretten grader. Sentrumsgatene ville for dagen fylles med mennesker på julegaveshopping, men også med hundrevis av demonstranter, de fleste av dem fredelige.

Selv tok jeg meg også en liten tur ut, ikke for å handle gaver eller gå i demonstrasjonstog, men for å få meg frisk luft, strekke på beina, kjøpe meg en liten takeaway-kaffe og muffin fra en av byens mange fine kaffebarer. En liten rusletur for å se juledekorasjonene i byens butikkvinduer, fasader dekket med blinkende julelys, noen av dem med små juletrær plassert foran inngangspartiet, desember er her, julestemningen er på plass.

Snøfnuggene uteblir, men vintergarderoben er hentet frem. Ullkåper og ulltrøyer og ullsokker og store komfortable gensere og tykke skjerf, sesongens varmeste og mest praktiske tøy. Jeg elsker å pakke kroppen inn i flere lag med myke plagg, tre beina inn i skinnstøvletter og løpe ut døra, ut i det sørvestfranske vinterværet, for å deretter glede meg til det øyeblikket hvor jeg endelig får kommet meg hjem igjen til min varme stue, kle av meg noen av de mange lagene, legge meg på sofaen med hendene foldet rundt en varm kopp te, og dra fleecepleddet langt over overkroppen mens jeg ser julefilmer på TV-skjermen.

Fra en vietnamesisk kaffebar i sentrum av Toulouse, en kafé ved navn Café Bông, kjøpte jeg meg en kaffe latte med kanel og en matcha-muffin med hvit sjokolade. Juledekorerte lokaler fra gulv til tak, hvor nisser og innpakkede julegaver fylte flere av kafeens sitteplasser, stemningen var på topp selv om lokalene stod tomme for folk. Som hos alle andre kafeer og restauranter, stod ordene “uniquement à emporter” skrevet både på ytterdøra og på husets meny med store bokstaver. Frem til midten av januar er det nemlig fortsatt ikke lov å nyte mat og drikke på kafeer og restauranter i Frankrike, alt må tas med hjem eller bli spist i skjul, ute på en benk eller stående i en liten sidegate hvor minimalt med mennesker passerer forbi.

Alene, spaserte jeg rundt i de roligere delene av sentrum, jeg holdt meg unna de travle handlegatene og Place du Capitole. Ikke før den femtende desember vil vi få lov til å treffe venner og familiemedlemmer igjen, de som ikke bor i samme husstand som oss selv, derfor vandrer mange av oss rundt i bygatene helt alene.

Matcha-muffinsen endte jeg til slutt opp med å ta med meg hjem til Julien, den lå jo uansett beskyttet i en rosa kakeeske i den brune skinnveska mi, sammen med leppepomade, en limegrønn serviett, mobiltelefonen med ulvedeksel og lommeboka mi som stadig vokser seg tykkere, den er nemlig stappfull av ulike kundekort fra både kafeer, pizzeriaer, til og med fra blomsterbutikken i nabogata mi.

Blomsterbutikken hvor jeg forrige onsdag kjøpte meg en nydelig julestjerne som nå pryder stuebordet, den som ligger like ved siden av frisørsalongen hvor jeg forrige tirsdag fikk farget etterveksten og gitt håret en etterlengtet hårkur, i samme gate ligger også det som både Julien og jeg synes er byens beste pizzeria.

Jeg gleder meg til å kunne besøke restauranter igjen, til å kunne reise utenlands igjen, se familien min igjen, leve normalt igjen. Men jeg gleder meg også til denne alternative julefeiringen som venter oss om bare noen få uker, på fjellet der hvor snøen faller, etterfulgt av en like annerledes nyttårsfeiring i en nydelig leilighet lenger sør i landet.