Karantenedagbok: Nye planer og små grunner til å smile

Jeg scroller meg gjennom nettsiden til en av de største franske sportsbutikkene, på jakt etter en liten tursekk, en ryggsekk som vil passe til fredelige dagsturer i skog og mark. Samtidig studerer jeg det store utvalget av turklær som selges, både salgsvarer og ordinære priser, selv om jeg absolutt ikke har behov for verken vindjakke eller nye tursko.

Om en måned har jeg bursdag, en dag jeg i utgangspunktet skulle feire i Polen, i hjembyen til min mor, sammen med tante og onkel og mine søskenbarn, grillfest i kolonihagen deres. Grunnet denne store verdenskrisen som tvinger oss inn i våre hjem og bort fra hverandre, har min ferie, som alle andre sine ferier de siste månedene, blitt avlyst. Her i Frankrike teller vi ned dagene til vi endelig blir fri fra karantenetilværelsen og ute av såkalt lockdown, et ord som for øvrig gir meg assosiasjoner til amerikanske actionfilmer fulle av muskler og skytevåpen.

Uka før bursdagen min vil vi endelig få lov til å bevege oss fritt i både nabolaget, byen, departementet og regionen vi bor i. Hoteller, restauranter og barer vil fortsatt holde stengt i minimum en måned til, noe som gjør at jeg må tenke kreativt når det gjelder planene for ferieuka hvor jeg egentlig skulle ha vært sammen med min familie, langt borte fra denne leiligheten som jeg etter hvert begynner å bli temmelig lei av å oppholde meg i.

Sannsynligvis vil jeg tilbringe mesteparten av ferieuka i sentrum av Toulouse, mulig er det også at jeg tar meg en liten dagstur til byen Auch eller til Foix, mitt speilreflekskamera og jeg, piknik med ferske varer fra lokale bakerier og lange spaserturer gjennom gater jeg aldri har besøkt tidligere.

På selve fødselsdagen min vil jeg ta turskoene og ryggsekken fatt. Sammen med min kjære vil jeg tilbringe dagen i Pyreneene Nasjonalpark, spise lunsj ved en stor innsjø og nyte den vakre utsikten mot fjell og skog som speiler seg i det klare vannet.

Jeg gleder meg til livet etter ellevte mai og til ferieuka mi, selv om det absolutt ikke var dette jeg hadde sett for meg, selv om sannsynligheten er stor for at jeg vil måtte tilbringe resten av våren og hele sommeren med uttørkede hender og halve ansiktet skjult bak en maske, selv om vi nå vil møte en ny verden med barrierer, distanse og beskyttelse bak plexiglass.

Rar posering

Coronakarantene, dag 39.

Torsdag. Jeg har innsett at jeg ikke lenger bryr meg om tv-serier. Nå har jeg dessuten gått glipp av altfor mange sesonger av de fleste serier som tidligere interesserte meg, ikke husker jeg handlingene spesielt godt heller. Kanskje like greit. I disse karantenetider ville jeg nok blitt sjalu om jeg levde meg altfor mye inn i disse fiktive verdenene hvor alle er velkledde og pene og har råd til å bo i stilige leiligheter på åtti kvadratmeter midt i de kuleste strøkene i de største storbyene. Film og TV-serietitting er uansett vanskelig sammen med samboeren min, så ulik smak som vi har.

Coronakarantene, dag 40.

Fredag. I teorien burde karantenetiden ha nærmet seg sin ende, da det franske ordet for karantene er quarantaine som betyr førti-og-noe, men vi vil ikke slippe ut før femti-og-noe, cinquantaine.

Til vår store glede åpnet vår favorittpizzeria, Pizza Félix, dørene igjen for et par dager siden, etter å ha holdt stengt i seks uker. Vi fikk til og med lov til å hente pizzaene selv, en nyhet som fikk meg til å smile fra øre til øre, frihet, ordet smakte like deilig på tunga som trøffelkremen på pizzaen jeg bestilte.

Pizza Félix

Ute på vår solfylte balkong nøt vi rosévin og deilig pizza fra stamstedet i nabolaget. Favoritten Tartufo, med champignon, ruccolasalat og krem av sort trøffel til meg, og en tomatbasert variant med skinke, løk, ferske tomater og grønn pesto til ham.

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

La P'tite Gouaille
La P’tite Gouaille, et spisested som tilbyr lokale spesialiteter fra det franske sørvestland, rimelig, uformelt og i aller høyeste grad trivelig. En av mine mange anbefalinger i sentrum av mitt kjære Toulouse.

 

 

 

 

 

Advertisements

Karantenedagbok: de gamle rutinene og den nye hverdagen

En overskyet onsdag ville ha vært en opptur etter to stormfulle regnværsdager, om jeg hadde sett på verden med fortidens øyne, fra tiden før vi ble tvunget inn i denne karantenetilværelsen, tiden før pandemien.

Jeg ville ha tittet ut vinduet mens jeg i all hast ville ha sørget for å svelge unna brødskiven og slurpe i meg den siste kaffeskvetten før klokka ville ha rukket å slå ti over halv ti. Sannsynligvis ville jeg ha pakket med meg paraply for å være på den sikre siden, for å deretter traske bortover den lille stien som parallelt med togskinnene bak det høye gjerdet, leder til knutepunktet Arènes, hvor jeg ville ha tatt ti-femtisju bussen til Saint-Martin du Touch og Airbus.

Som alltid, ville jeg ha valgt meg et sete midterst til høyre, og koblet ut med musikk på øret og latt blikket følge nøye med på livet utenfor bussvinduene, jeg ville ha latet som musikken jeg lyttet til var lydsporet til dette livet utenfor, travle mennesker og biler i morgentrafikk, stjernene i onsdagens lille kortfilm.

Jeg ville ha sittet slik i tjue minutter, med paraply i den ene hånda, mobiltelefonen i den andre. Sannsynligvis ville jeg også ha rotet gjennom vesken etter tyggegummi eller halspastiller, dypt under min limegrønne matboks og ukas eller månedens utvalgte lesestoff, store objekter som ville ha okkupert det meste av plass i min middels store veske.

Deretter ville jeg ha fisket det røde adgangskortet opp fra lomma og trykket det mot den elektroniske låsen som lar meg slippe inn hos Airbus. Mitt kort er rødt fordi jeg er innleid gjennom et bemanningsbyrå, faste ansatte får magiske kongeblå Airbus-kort.

På onsdager pleier avdelingslederen å handle inn franske bakevarer til hele kontoret, en fin liten gest som jeg nå savner mer enn jeg skulle tro. Jeg ville ha plukket ut en pain aux raisins over croissant og chocolatine, halvparten ville jeg ha pakket inn i en serviett for å spare den til dessert i lunsjpausen. En søt avslutning etter en sunn salat eller fiberrikt smørbrød fra den limegrønne matboksen.

Etter endt arbeidsdag, ville jeg ha tatt trappene de fem etasjene fra kontoret og trasket gjennom hangaren, forbi de mange grønne propellflyene som ikke hadde rukket å bli malt hvite riktig enda. Jeg ville ha ventet på bussen og vært lettet over at nok en arbeidsdag var over, denne gang med lydbok på øret, gjerne krim, en sjanger jeg omtrent aldri leser men ofte velger å lytte til.

De var vel egentlig ikke så ille, disse kjedelige hverdagsrutinene. De ga meg en følelse av å være noen, ikke noe stort, ikke noe viktig, men en ørliten del av noe større, fra tiden før alt sammen ble satt på pause.

Røde lepper

Coronakarantene, dag 37.

Tirsdag. Under regntung himmel spaserte jeg til bakeriet for å handle maisbrød og fullkornsbaguetter, ukas første og dagens eneste lille luftetur. Jeg unnet meg også litt viennoiserie til frokost, en chocolatine som vi sier her i Sørvest-Frankrike, pain au chocolat som den kalles i Paris.

Linnea myhre roman

Knasende sprøtt og fløyelsmykt med en smak av smørdeig og mørk sjokolade, jeg nøt dagens første måltid sammen med sort kaffe og lettlest litteratur, romanen meg, meg, meg av Linnéa Myhre. Hennes morsomme skildringer av Los Angeles og en kvinnes besettelse av Britney Spears, gir meg lyst til å selv reise til englenes by for å jakte på kjendiser. Brakkesyken og rastløsheten har nok skyld i akkurat det.

Coronakarantene, dag 38.

Onsdag. Overskyet, men ingen regn. Det stormet derimot kraftig på innsiden av mitt sinn, som det dessverre ofte gjør når jeg våkner fra nattesøvnens fine og harmoniske drømmer til denne vonde og dystre virkeligheten. En drøm om hyttetur med familien, om utsikt mot vakre fjell, om lukten av nystekte kanelboller og rykende varm kaffe, om brede smil og ekte latter, om glede, når var forrige gang jeg kunne føle på ordentlig sprudlende glede?

Bibimbap

Min kjære overrasket meg med hjemmelevert koreansk bibimbap til lunsj, et forholdsvis vellykket forsøk på å muntre meg opp.

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Utekaféer
12. September 2019. Utekaféer på Place du Capitole, en travel formiddag i september i fjor. Samme dag reserverte vi vår offisielle bryllupsdato, reservert nøyaktig ett år frem i tid. Hvorvidt vi faktisk vil få lov til å gifte oss til høsten gjenstår å se.

 

Karantenedagbok: Knuste drømmer og menneskelige behov

Mai måned nærmer seg med stormskritt. Det lille håpet jeg i flere uker hadde klamret meg fast til, er nå borte, knust i tusen knas og blåst bort som sand på en stormfull dag.

Jeg vil aldri få oppleve å prøve brudekjoler sammen med min mor ved min side, eller noen andre for den saks skyld. Familien min i Polen, som jeg ikke har sett på mange år, vil jeg ikke få sett i år heller, ikke vil jeg få feiret fødselsdagen min sammen med dem, ikke vil jeg få sett mine foreldre heller, ikke før i september, om ikke også bryllupet til slutt må bli avlyst.

Alt er totalt snudd opp ned, og jeg vet ikke lenger hvordan jeg skal forholde meg til de mange tankene som surrer rundt i hodet. Ta en dag om gangen, har jeg blitt rådet, men hvordan skal jeg klare å bevare roen når skuffelsene raser mot meg som en rekke dominobrikker i rekordfart?

Med sakte steg vandrer jeg langs en smal og mørk sti i en brennende skog, jeg vet ikke hva som vil ta meg først, røyken eller flammene.

Det føles tabubelagt å gråte når mine nederlag er trivielle i forhold til hva mange andre går gjennom akkurat nå. En av mine kolleger mistet sin far forrige uke, en annen har et søskenbarn som ligger i respirator på et sykehus nord i landet, vi kjenner flere som står uten inntekt, som ikke vet hvordan de skal betale husleie og mat de neste månedene. Jeg skammer meg over at jeg ikke klarer å holde tårene tilbake, jeg som fortsatt har min faste inntekt og gode helse. Den mørke stien er jo fortsatt en sti, mange har ikke lenger en sti å følge, mange brenner fast dypt inne i skogen.

For et par dager siden leste jeg ferdig Rampelys, debutromanen til forfatter Espen Lund. En på mange måter enkel roman hvor jeg dessverre opplevde flere av dialogene som flate og karakterene todimensjonale. Under lettheten lå likevel et tyngre fundament og en bittersøt avslutning som fikk meg til å tenke dypt og lenge på protagonistens lidelse. En mann som lever en ufrivillig anonym tilværelse, som stadig får høre fra flere hold hvor mislykket han er, både som far, sønn og fraskilt ektemann. Et menneske med et desperat behov for å bli sett, for å få anerkjennelse fra både kjente og ukjente, for å vinne respekt fra sin datter, aksept fra sin mor og synlighet blant kolleger, borettslaget og resten av samfunnet.

En historie som fikk meg til å reflektere over de forskjellige behovene vi som mennesker har, fra overlevelse til lykke. Jo lenger ned man havner på Maslows behovspyramide, jo lavere er terskelen for hva man trenger for å føle seg lykkelig. I disse unntakstider har nok de fleste av oss falt minimum to etasjer ned fra toppen av pyramiden, selvrealisering og anerkjennelse, kanskje befinner vi oss i etasjen hvor de sosiale behovene dekkes, tatt i betraktning at vi er flinke til å videochatte og ringe og sende eposter og oppdatere statuser på sosiale medier. Jeg undrer, finnes lykken også på bunnen av pyramiden? Når ble egentlig mennesket så opptatt av behovene for selvrealisering og anerkjennelse?

Skjerf paraply

Coronakarantene, dag 35.

Søndag. For første gang på flere år, dro jeg frem blyant og fargestifter for å tegne. For første gang i livet, laget jeg partyhatter. Vår opprinnelige plan for helgen var å reise til vingårdene i Limoux og den vakre litteraturlandsbyen Montolieu, og deretter feire bursdagen til Pascal, faren til min samboer, på et hyggelig lite spisested her i Toulouse.

I stedet tilbrakte vi nok en helg, etterfulgt av nok en ny uke, isolert på hver vår kant av landet, hans foreldre i Paris og oss i Toulouse. Jeg dekorerte hattene med mine små illustrasjoner, ballonger, champagneflasker, gaver og kakestykker. Som barn elsket jeg å tegne, en lidenskap som forsvant etter hvert som jeg ble eldre og ikke lenger fant glede i hobbyen.

Hjemmetegnede hatter

Coronakarantene, dag 36.

Mandag. Fødselsdagen til min kommende svigerfar ble feiret over videosamtale, vi skålte med champagneglass mot hver vår dataskjerm, med hjemmelagde partyhatter på hodet.

Utendørs pisket regnværet mot vinduene. I følge værmeldingen vil regnet hølje ned fra morgen til kveld, hver eneste dag til enden av uka.

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Sentrum fontene
Fra en overskyet dag i sentrum i fjor høst. Ellevte mai, hvor mange dager gjenstår før jeg endelig vil få muligheten til å spasere gjennom sentrumsgatene igjen?

Karantenedagbok: Verdier, kokkelering og kortreiste varer

Den siste måneden har vært krevende for oss alle. Vi har lært å omstille oss, vi har måttet tilpasse oss en situasjon som absolutt ingen har vært forberedt på. Vi har lært mye, på både godt og vondt. Om oss selv, om samfunnet, om viktigheten av å stå sammen, samarbeide, sette seg selv og sine egne behov til side.

En global krise var tydeligvis den øyeåpneren som måtte til for å lære flere av verdens politikere og mange av våre medborgere å vise solidaritet, ordentlig solidaritet.

Mange av oss har også endret våre forbruksmønstre til det bedre. Vi vil handle etisk, vi vil handle lokalt, vi vil støtte bøndene ved å handle direkte hos dem. Vi handler upcycled, recycled, kortreist og lokalprodusert. Vi har godt av å skifte fokus, vi har viktigere ting å bry oss om enn sesongens trender, årets skjønnhetsidealer og overfladiske verdier prakket på oss i alle medier. Verden er i endring, og det som betyr mest akkurat nå er nestekjærligheten.

Viktig er det også å finne kreative løsninger på alle utfordringene som møter oss. Forrige uke hadde vi lyst til å bake blant annet hamburgerbrød, men absolutt alle butikker har vært tomme for hvetemel og gjær i flere uker. Takket være en kollega av min samboer, fikk vi likevel tak i mel, da det viser seg at vedkommende er nabo med en korngård og enkelt kunne få tak i hvetemel direkte fra bonden og hans hvetemølle.

Hvetemel

Kortreist hvetemel, produsert hos et lite foretak som vanligvis ville ha solgt produktene sine til kaféer og restauranter, en bransje som er tvunget til å holde stengt inntil ny informasjon blir gitt av de franske myndighetene. Prisen var som forventet dyrere enn hvetemelet vi vanligvis ville ha kjøpt hos dagligvarekjedene, en pris som er verdt hver eneste cent når pengene tross alt går direkte til bøndene på korngården i Gers.

Forrige helg var en solfylt affære, gårsdagen og dagen i dag er en annen historie, mørke skyer og småyr, planteriket vil få slukket tørsten og regnjakken får endelig tatt seg en liten luftetur.

Regnfrakk

Coronakarantene, dag 33.

Fredag. Etter en overraskende travel arbeidsdag, var gleden enorm da jeg åpnet postkassen hvor fire ulike pakker lå stuet sammen, to fra min mor, to fra norske bokhandlere, bøker jeg bestilte helt i starten av karantenetiden, utålmodig har jeg ventet på dem, uke etter uke, endelig er de her. Hvilken bok skal jeg dypdykke i først?

Bøker

Over hver vår porsjon håndlagde gnocchi stekt i smør, med moden parmesan og frisk persille drysset på toppen, hygget vi oss i sofakroken, rødvin til maten og ferske makroner fra bakeriet til dessert.

Coronakarantene, dag 34.

Lørdag. For første gang på over tre uker, dro min samboer og jeg sammen til et supermarked for å handle dagligvarer. For første gang på litt under en måned har vi fått lov til å handle sammen, en aktivitet, et gjøremål som i tiden før pandemien var en selvfølge, en del av vår hverdag som frie mennesker i et fritt samfunn.

Jeg håper vi til neste uke vil få lov til å ta oss enda større friheter, som å bevege oss mer enn én kilometer unna våre hjem, en ekstra kilometer ville vært fantastisk, fint ville det også vært å hatt muligheten til å få sitte på en benk eller kjøpe takeaway-kaffe fra en kafé.

Kvelden gikk til kokkelering på kjøkkenet, en enkel oppskrift fra den franske TV-kokken Cyril Lignac, blinis med bare to ingredienser, poteter og egg, servert sammen med hjemmelaget tzatziki og gorgonzolakrem med pære.

Blinis

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Kloster
Couvent des Jacobins (Jakobiner-klosteret) et historisk kloster i sentrum av Toulouse, nydelig gotisk arkitektur verdt et besøk når du først er her i denne fine byen som jeg har bodd i de siste to årene, og litt til.

Karantenedagbok: Hvordan vi støtter lokalsamfunnet

Nok en arbeidsuke er forbi, nok en uke i karantene, jeg teller ned dagene og forbereder meg sakte men sikkert til ellevte mai, starten på tiden etter. Alt tyder på at vi fra første dag uten tilnærmet portforbud ikke vil få lov til å forlate våre hjem uten maske. Jeg har derfor gått til innkjøp av masker til både min samboer og meg selv, masker med ulike farger og mønstre, et forsøk på å være chic og samtidig respektere de nye reglene vi vil måtte forholde oss til i månedene som kommer.

Apropos innkjøp, endelig har jeg mottatt bøkene jeg bestilte fra Norge for en måned siden, de neste tre ukene er underholdningsmessig reddet. I tillegg fikk jeg meg en hyggelig overraskelse da jeg var innom min franske nettbank, jeg har langt mer penger på brukskonto enn forventet. To tusen kroner ble derfor overført til en av mine sparekontoer, ikke den som er øremerket bryllup, men den andre, den hvor jeg sparer opp så mye som mulig i tilfelle jeg en dag sier opp jobben for å reise nedover Europa med tog. Man vet jo aldri.

Ellevte mai. Jeg ser frem til å kunne bevege meg utenfor denne ene kilometeren som holder meg fastlenket, deilig vil det bli å endelig kunne se Garonne-elven og Pont Neuf igjen, å kunne slappe av på en benk i Jardin des Plantes mens jeg observerer menneskene som spaserer forbi, jeg gleder meg til å se de vakre rosa kirsebærtrærne i Jardin Japonais, og til å invitere min kjære med meg på piknik.

Jeg gleder meg til å oppdatere vårgarderoben med tøy og aksessoirer utelukkende fra små lokale butikker i sentrum av Toulouse, ingen store kjedeforretninger, ingen netthandel, alt skal handles lokalt. Prisnivået vil utvilsomt bli en god del høyere enn om jeg hadde handlet hurtigprodusert mote fra billigkjeder og de store nettbutikkene, men prisen er verdt å betale når målet er å støtte lokalsamfunnet og hjelpe flere av mine medborgere som har gått i underskudd grunnet konsekvensene av pandemien og de strenge tiltakene.

Rosa makron

Jeg startet helgen med en tur til bakeriet, og ble som vanlig møtt med et bredt smil og snille øyne. Det er hyggelig å stadig vende tilbake dit, viktig er det å støtte steder hvor kundene blir tatt imot med genuin varme og vennlighet.

Ferske makroner med smak av rose og litchi, absolutt ikke en del av den svært korte handlelisten, men jeg kunne ikke motstå fristelsen. I utgangspunktet skulle jeg bare handle brød til morgendagens frokost, men som med franske oster eller håndlaget konfekt, klarer jeg ikke å si nei til å spise blomster. Jeg simpelthen elsker alle søtsaker som inneholder roser eller fioler, alt av produkter basert på sistnevnte er dessuten spesialiteter fra Toulouse.

Gult skjørt

Coronakarantene, dag 31.

Onsdag. Forrige uke meldte vi oss inn i en organisasjon som jobber med salg av frukt, grønt og ulike produkter direkte fra bøndene til oss som bor i byen, uten å involvere butikker eller markeder, tredjepersoner som krever sin del av gevinsten. Nøyaktig en uke senere, på onsdagskvelden, kunne jeg hente varene vi forhåndsbestilte via bøndenes nettportal, jordbær, egg, hjemmelagde gnocchi, gulerøtter og poteter. Jeg sender mine varmeste tanker til alle som jobber i landbruket, neste uke vil jeg nok en gang handle lokalt, direkte fra bøndene, direkte fra dem som står på hver eneste dag fra tidlig morgen til sent på kveldstid, for at vi andre skal få mat på bordet.

Direkte fra bøndene

Coronakarantene, dag 32.

Torsdag. Jeg laget grønn gaspacho, med paprika, tomater, basilikum og squash. For en friskere smak tilsatte jeg saften fra en halv sitron og krydret forsiktig med piment d’Espelette. Et forfriskende lite måltid som passer fint på slike behagelige solskinnsdager.

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Madame Bovary Frankrike
Mademoiselle Nuage, en liten aksessoirbutikk full av delikate små smykker og søte pyntegjenstander for jenter som liker det minimalistisk og très mignon, vegg i vegg med Madame Bovary, en nydelig tesalong oppkalt etter den tragiske protagonisten fra romanen ved samme navn. Jeg gleder meg til disse stedene åpner igjen!

Karantenedagbok: Fire nye uker i et nedstengt land

President Macron har talt. I fire nye uker vil landet være stengt og befolkningen holdt i karantene. Heldigvis har vi fortsatt lov til å ta våre maksimalt seksti minutter lange spaserturer innenfor en kilometers radius fra våre hjem, vi har fortsatt lov til å handle brød hos bakeren, kjøpe frukt og grønt fra økologiske butikker og handle kjøtt og meieriprodukter fra bondemarkedet.

Dagligvarebutikkene og apotekene holder som normalt åpent, nylig har også enkelte hagesentere fått tillatelse til å ta imot kunder (via drive-in systemet).

Både Julien og jeg er fortsatt friske, vi er fortsatt kjærester, vi er fortsatt forholdvis stabile til sinns, samtidig kan jeg garantere at jeg vil gråte av glede det øyeblikket samfunnet åpner igjen.

Jeg vet godt hvor heldige vi er, vi som har et tak over hodet og mat på bordet, begge er vi i full jobb og leiligheten har en fin balkong som varmes av sola fra tidlige morgentimer til sent på ettermiddagen.

I tillegg har min kjære og jeg et rikt utvalg av sørvestfranske viner i skapet, smakfulle suvenirer fra ulike helgeturer hvor vi har reist på besøk til sjarmerende små vingårder, smakt oss gjennom et hvert sortiment og plukket ut våre personlige favoritter. Disse ulike vinene nyter vi godt nå, i helgene og litt til, når behovet for en bedre middag og en liten oppmuntring melder seg.

Toulouse plakat

Jeg ser frem til å kunne dra på slike helgeturer igjen, vi skulle jo egentlig til Bordeaux i begynnelsen av mai. En idyllisk langhelg en amoureux, hvor vi skulle overnatte i en koselig liten leilighet i hjertet av gamlebyen, vi skulle fotografere vakre landemerker, drikke vin og nyte deilig sørvestfransk gastronomi på en av byens beste restauranter. Burlesque-show med pinupstjernen Dita Von Teese skulle bli lørdagens underholdning og jeg skulle pynte meg med dyp rød leppestift, perlekjede og en av mine fineste kjoler.

En helgetur til utkanten av Carcassonne, til vingårdene i Limoux og den vakre landsbyen Montolieu hadde vi også planlagt. Sistnevnte bærer kallenavnet Village du Livre et des Arts (landsbyen for bøker og kunst), og huser hele femten bokhandelforretninger, mange av dem antikvariater. Et paradis for bibliofile, meg selv inkludert, bare sytti kilometer unna mitt hjem, jeg lengter etter den dagen jeg endelig får kommet meg dit.

Hvorvidt ellevte mai faktisk blir slutten på dette kapittelet og starten på livet etter, gjenstår å se.

Grå kjole

Coronakarantene, dag 29.

Mandag. Over hver vår kaffe og et glass appelsinjuice på deling, spiste vi påskesjokolade til frokost. I over en uke hadde vi nå utsatt å besvare siste epost fra dekoratøren til bryllupet, noe vi endelig tok oss tid til på denne franske helligdagen. Motivasjonen var totalt fraværende.

Det som i utgangspunktet skulle bli den lykkeligste dagen i mitt liv, orker jeg knapt å se frem til nå, i frykt for å måtte avlyse alt sammen. Vi befinner oss i en global krise, og det vil nå bli umulig for meg å kjøpe brudekjole på noe annet vis enn via internett, gifteringene må vi dessuten forsøke å få hentet ut fra Kraków på en eller annen måte, så snart butikkene og postkontorene åpner igjen i Polen.

Utover ettermiddagen tok jeg meg en luftetur, handlet brød på bakeriet og gjorde mine beste forsøk på å slutte å tenke på alt som jeg uansett ikke kan gjøre noe med, alt som er utenfor min kontroll.

Sammen med min kjære, ble påsken avsluttet over en god middag med hvitløksmarinert lammekjøtt og haricots verts, servert sammen med et par glass rødvin fra Corbières.

Nabolag

Coronakarantene, dag 30.

Tirsdag. Hjemmekontor, hjemmetrening og en ettermiddag med iskaffe og lesestoff ute på balkongen. Fortsatt venter jeg spent på bøkene jeg bestilte for snart en måned siden, postkassen sjekkes daglig, vil de komme frem innen karantenetiden er over?

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

IMG_20200414_204529_846
Den kunstneriske passasjen ved Place du Capitole. Her kan man besøke en rekke koselige utekaféer, med utsikt mot byens mest ikoniske landemerke, Capitole.

 

Karantenedagbok: Påsketradisjoner og feiring i Frankrike

Et annerledes femårsjubileum og feiring av kjærligheten i mars, ble etterfulgt av en annerledes påskefeiring i april. Min samboer og jeg tilbrakte påskehelgen i sofakroken. Med store mengder påskesjokolade foran oss, pratet vi om de ulike påsketradisjonene som vi har vokst opp med i hvert vårt land. Overrasket ble han da jeg sa at jeg aldri har vært på eggjakt, og lurte på hva vi nordmenn gjør med all påskesjokoladen som blir kjøpt inn. For de fleste franskmenn er innkjøp av sjokoladeegg uten en tilhørende eggjakt, det samme som å pakke inn julegaver uten å ha et dekorert grantre å legge dem under.

Jeg minnet ham om den norske tradisjonen med våre store påskeillustrerte egg i papp, som fylles med store mengder godteri. Et slikt har han allerede fått av meg et tidligere år. Jeg fortalte hvordan foreldre overrasker barna sine med slike egg, hvordan også voksne overrasker hverandre. Å gi sin kjæreste et påskeegg i papp, fylt med deres mange søte favoritter, er for enkelte, meg selv inkludert, en stor kjærlighetserklæring, like romantisk som en hjemmesnekret julekalender. Jeg drømmer meg tilbake til min forrige påske i Norge, jeg håper vi vil feire på norsk vis til neste år.

Apropos norske påsketradisjoner, jeg tok meg tid til å søke etter påskekrimmens opphav, et særnorsk fenomen som jeg aldri har forstått meg på. Det hele startet altså i 1923, som et resultat av en vellykket reklamekampanje for kriminalromanen Bergenstoget plyndret i natt, skrevet av Nordahl Grieg og Niels Lie under pseudonymet Jonathan Jerv. Boka ble utgitt i påsken, i og med at handlingen var lagt til samme høytid. Markedsføring satset dem stort på, og deres strategisk plasserte annonse i Aftenposten resulterte i at både avisredaksjonen og NSB ble nedringt av bekymrede nordmenn som feiltolket reklamen som en reel nyhetssak. Romanen ble dermed en “snakkis” og en ny trend, påskekrim, var kommet for å bli, med årlige utgivelser av kriminalromaner satt til påske, kriminalhørespill på radio, påskekrim på fjernsyn og så videre.

Gule roser

Nok om krim, la oss gå tilbake til matprat. Som i Norge spiser også franskmennene lammekjøtt i påsken, gjerne med store mengder hvitløk, servert sammen med haricots verts (også kalt kenyabønner). Siden jeg vanligvis har pleid å tilbringe påsken på hotell eller hytte, har jeg ikke hatt for vane å diske opp med tradisjonelle påskeoppskrifter, med mindre grillmat kan kategoriseres som noe tradisjonelt. Derfor blir det nå spennende å se hvordan Julien og jeg mestrer vårt første forsøk på denne franske tradisjonsretten, gigot d’agneau à l’ail.

Coronakarantene, dag 27.

Lørdag. Akkurat som forrige helg og helgen før, ble også denne lørdagens høydepunkt en førti minutter lang spasertur gjennom nabogatene, under solfylt himmel.

Patte d'oie Toulouse

Nok en gang benyttet jeg anledningen til å resirkulere glass og papp, jeg fotograferte blomster og tittet rundt på hus og lavblokker i nabolaget. Fra å være opprørt over denne vanskelige situasjonen, har jeg rett og slett lært å tilpasse meg den nye hverdagen, som om tiden før aldri hadde eksistert. Lettere er det å smile fra morgen til kveld om jeg stenger ute alle tanker om tiden før.

Toulouse nabolag

Coronakarantene, dag 28.

Søndag. Vanligvis pleier jeg ikke å sove lenge, denne søndagsmorgenen ble et stort unntak. Ikke før halv tolv våknet jeg, alene, jeg våknet fra en fin drøm om en lang togtur gjennom Øst-Europa, med fullpakket ryggsekk, bråkete medpassasjerer og et tørt smørbrød med ost og skinke, lett kunne jeg ha byttet ut min komfortable seng mot et trangt togsete og en billett til hvor som helst akkurat nå. 

Julien lot meg sove så lenge som mulig, han ville rekke å gjemme ni store og små sjokoladeegg rundt omkring i leiligheten, min første eggjakt. Han smilte fra øre til øre, jeg skulle ikke få et eneste hint, minnet han, men hjalp meg likevel å finne de to siste små sjokoladeeggene, et av dem gjemt i en lampeskjerm og det siste i en støvlett.

Gul topp

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Carmes Toulouse
Leiligheter i sentrum av Toulouse. Jeg håper vi en dag vil kunne investere i en sjarmerende liten leilighet, et krypinn vi kan male og dekorere akkurat som vi vil.

Karantenedagbok: Påskefeiring og fransk sjokolade

Ikledd gul genser og matchende sjal, er jeg det eneste i hele leiligheten som er påskedekorert. En bukett med påskeliljer eller tulipaner ville ha frisket opp det mørke stuebordet, men blomsterhandlerne holder fortsatt stengt. Heldigvis har vi kjøkkenskuffene fulle av påskesjokolade, og lammekjøtt i kjøleskapet. Årets påske vil bli annerledes enn tidligere år, men fin blir den nok likevel.

Gule blomster

Påskeferiene har jeg de fleste år tilbrakt på reise i utlandet, storbyferier på hotell, ferier hvor handlerunder og restaurantmåltid har stått i fokus, noen hytteturer har det også vært, hyttekos med brettspill og turer i sørnorsk natur.

Som barn elsket jeg brettspillet Den Forsvunne Diamanten, det første spillet som ga meg en følelse av å være på oppdagelsesferd, et spill som tok meg med på en reise gjennom hele kontinentet Afrika, på jakt etter vakre juveler. Om Den Forsvunne Diamanten  hadde hatt de samme overnaturlige kreftene som brettspillet Jumanji (fra originalfilmen ved samme navn), skulle jeg gjerne ha hentet det frem igjen, og tillatt meg selv å bli fanget i spillet, i et fiktivt Afrika uten coronavirus eller malaria.

Virkelighetens Afrika har dessverre ikke sluppet unna viruset, det er det vel bare Antarktis som har. Jeg undrer, om muligheten var der, ville jeg ha byttet bort disse varme solskinnsdagene på balkongen med deltakelse på en ekspedisjon på sydpolen, bare for å ha kontakt med andre mennesker, og for å få smake på følelsen av adrenalin og spenning?

I normale omstendigheter ville jeg ha sagt blankt nei. Men i disse unntakstider hvor normalen ikke lenger eksisterer, ville jeg nok ha sagt ja til det meste som drar tankene bort fra viruspandemien og karantenetilværelsen. Måtte det være en iskald dukkert i sjøen, et maratonløp for mennesker som ikke liker å løpe, eller en utmattende kamp mot ekstremkulde, snø og vind.

I stedet for å være Jumanji-fast i et fiktivt Afrika, eller på polekspedisjon på Antarktis, sitter jeg nå på balkongen i gul genser, jeg leser en roman som ikke er krim og ser frem til en filmkveld hvor store mengder sjokolade vil ligge spredt utover stuebordet.

Brød

Coronakarantene, dag 25.

Torsdag. Jeg stod opp ekstra tidlig før arbeidsdagens start, for å rekke å handle påskesjokolade fra nabolagets lokale chocolaterie, den lille butikken Rody.

Sjokoladebutikk

Som jeg har nevnt i tidligere innlegg, har jeg som mål å kjøpe mest mulig lokalprodusert når jeg først har behov for å handle. Min hjertesak er nærmiljøet, jeg gjør alt jeg kan for å støtte de små bedriftene som gir byen en puls, et hjerte, en sjel. Dessuten kan ingen industriell sjokolade måle seg med de håndlagde kreasjonene man får kjøpt hos de tradisjonelle franske sjokoladebutikkene.

Påskesjokolade

Jeg kjøpte meg en rekke konfektbiter, sjokoladeegg og en liten påskekylling i hvit sjokolade, lykkelig over at Chocolaterie Rody, valgte å holde åpent i påsketiden.

Sjokolade

Coronakarantene, dag 26.

Fredag. Igjen stod jeg opp tidlig, denne gang for å handle brød fra bakeriet. Pain aux céréales (kornbrød) og baguette classique, fortsatt rykende varme. Jeg rakk såvidt å legge brødet fra meg på kjøkkenbenken før min pyjamaskledde samboer gikk løs på bakevarene, skive etter skive uten pålegg. “Dette er en av fordelene ved hjemmekontor, du har tid til å handle ferskt brød til oss hver dag”, sa en fornøyd Julien, før han logget seg på datamaskinen for å delta i et videomøte med kollegene, fortsatt iført pyjamas.

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Toulouse arkitektur
Jeg savner å se spennende arkitektur og byens flotte landemerker. I flere uker har jeg ikke sett annet enn lavblokkene, husene i nabogatene og kirkegården. Menneskene som bor i disse gatene må tro jeg spionerer, om de ikke umiddelbart forstå at jeg er der fordi jeg ikke har lov til å ta spaserturene mine noen andre steder.

 

Karantenedagbok: Barndomsminner og nostalgi

Med altfor mye tid og altfor lite å gjøre, har jeg de siste dagene begynt å mimre tilbake til barndommen, spesielt tolvårsalderen, da jeg hadde brevvenninner fra ulike deler av landet, Drøbak, Skien og Røros, steder som den gang like gjerne kunne vært på en annen planet, verden er jo så mye større når man selv er liten.

Lidenskapelig opptatt av å skrive har jeg vært helt siden den gang. Jeg elsket å skrive lange brev på det fineste papiret jeg kunne finne hos mine lokale bokhandlere. Mine brevvenninner og jeg utvekslet bilder av oss selv, av våre familier og våre kjæledyr, gjerne dekorerte vi våre brev med klistremerker for å glede våre nære fremmede venninner.

Jeg husker hvordan jeg med sommerfugler i magen åpnet postkasseluken og kikket hver eneste dag, i håp om å motta nok et brev, en liten hilsen sendt fra en by langt, langt borte, det var noe eksotisk over det hele.

Som tolvåring gledet jeg meg til mye. Spennende var det å dra på butikken med min mor for å handle inn siste utgivelse av de ulike jentebladene jeg elsket å lese. Magasiner hvor smilende kjendiskvinner gjerne prydet forsiden mens Hollywood-kjekkaser ble brettet ut i plakatformat på midtsiden, gjerne i bar overkropp, til glede for alle hormonelle tenåringsjenter.

Godteri var forbeholdt lørdager, men nærmeste kjøpesenter var jo bare en liten sykkeltur unna skolen. En stor del av ukepengene brukte jeg derfor på softis med sjokoladestrø og krokanmilkshake, søte gleder delt sammen med de av klassevenninnene som hadde fått status bestevenn. Den røde sykkelen som jeg eide på den tiden, ligner forresten mye på den jeg har i dag, den jeg ikke får lov av myndighetene til å bruke i disse unntakstider.

Jeg hadde egentlig tenkt å skrive om hjemlengsel i dette innlegget, siden det nå er seksten måneder siden forrige gang jeg var i Norge. Savnet vokser seg større for hver uke som går, spesielt når jeg ser venner og familie dele flotte turbilder på sosiale medier. Heldige er dere som fortsatt har lov til å gå lange turer i skog og mark, dra på sykkeltur og ha piknik langs vannkanten. De samme mulighetene har ikke vi i Frankrike. Jeg koser meg derfor med mimring og nostalgi der jeg sitter på balkongen, og trøster meg med at jeg i det minste får lov til å spasere gjennom nabogatene.

Gjerde

Coronakarantene, dag 23.

Tirsdag. Tidlig på morgenkvisten listet jeg meg ut av senga for å ta meg en tur til bakeriet. Jeg ville overraske min kjære med chausson aux pommes og pain au raisin til frokost. Dagens første kaffe drakk vi begge fra hver vår snømannkopp fra julemarkedet i Berlin, fine suvenirer fra en bekymringsfri desembermåned.

Chausson au pommes

Fra bokhylla har jeg hentet frem en forholdsvis ukjent bok, debutromanen til forfatter Espen Lund, Rampelys, heter den. Den handler om en skilt mann i slutten av trettiåra, en byråkrat som lever et anonymt liv med ferdigmat, aviser, ingen hobby eller engasjement. Han føler seg mislykket og drømmer om å bli noe stort, han vil være et forbilde for sin datter.

Espen Lund rampelys

Coronakarantene, dag 24.

Onsdag. Teknisk sett har jeg hjemmekontor, men i mangel på arbeidsoppgaver, grunnet en kombinasjon av påskefri og coronakonsekvenser, tyr jeg daglig til lesestoff og alle mulige dokumentarer for å underholde meg selv frem til arbeidsdagen er over.

Et sykkelbud leverte kebabtallerken med pommes frites til min samboer, et annet bud leverte en enorm porsjon japansk kylling katsu curry til meg, ingen av oss hadde motivasjon til å snekre sammen et sunt og fornuftig lunsjmåltid.

Kylling katsu curry

Motivasjonen er generelt fraværende for tiden. Jeg har bare lyst til å sykle, drikke milkshake på et kjøpesenter, være fri.

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Fineste Toulouse
Det nydelige kvartalet som huser blant annet Cosy Caffe, en restaurant jeg savner sårt. Jeg har forresten sendt mail til eierne med spørsmål om det er noe jeg kan gjøre for å hjelpe dem, men har ikke fått svar. Det er vel begrenset hva oss stamgjester kan gjøre, annet enn å vente på gjenåpningen…når enn den dag kommer.

 

 

Karantenedagbok: Virkeligheten, drømmene og alt som er i mellom

Uke fire i karantene, min fjerde uke med hjemmekontor. Forrige fredag var det nøyaktig to år siden jeg startet i denne jobben, lite har forandret seg på to år, ei heller har jeg bedt om noen forandring inntil nylig. Lett er det å bli komfortabel med det forutsigbare, den trygge økonomien, stabiliteten, skummelt er det å ta steget ut i det ukjente. 

Glede og motivasjon fant jeg i helgene, feriene, fritiden utenfor kontorlandskapet. I disse unntakstider finner jeg et lite glimt av glede i spaserturer, bøker, mat og vin.

“Jeg må dessverre gi deg et ultimatum”. Slik lød første av en rekke meldinger som tikket inn fra avdelingslederen min, på messenger-tjenesten som brukes innad i Airbus. Videre nevnte han ferieuka jeg hadde søkt om i mai i forbindelse med henting av gifteringer og kjøp av brudekjole, “du kan velge å beholde disse feriedagene uavhengig av om verden fortsatt er i karantene eller om du faktisk får reist”,

Jeg klarer ikke engang å gå med forlovelsesringen min lenger, så vondt gjør tanken på å aldri få kunne prøve brudekjoler i brudesalong sammen med min mor, en drøm jeg har hatt helt siden bardommen.

“Hvis ikke vil vi bli nødt til å kreve at du tar deg en uke fri i april i stedet”, fortsatte han. Halve sommerferien ville uansett ryke for oss alle.

Jeg valgte selvfølgelig å beholde ferieuka mi i mai, med et ørlite håp om lysere tider, en urealistisk tanke, men om jeg ikke gir håpet plass til å brenne, vil jeg slukne fullstendig. Gå opp i røyk. Når man ikke lenger har noe som helst å se frem til i hverdagen, lever man i det hele tatt da?

Et ørlite håp er alt som gjenstår, limet som holder meg fra å gå i stykker, i tusen biter, kroppen min er rustet til å tåle det meste, men mentalt er jeg skjør som porselen. Lederen spurte meg videre hvordan det stod til sånn ellers, jeg er fortsatt frisk, svarte jeg, standardsvaret jeg har gitt absolutt alle som har spurt hvordan det går med meg for tiden. Stort mer har jeg ikke å si.

De siste ukene har vært en berg-og-dalbane av følelser, selv tryggheten på arbeidsplassen er i ferd med å briste, der teamlederne daglig nevner dårligere økonomi og uklare visjoner for fremtiden. Spontant kunne jeg ha sagt opp jobben her og nå, hadde det ikke vært for at etterpåklokskapen garantert ville ha hentet meg inn igjen et par dager senere og fått meg til å innse at det å tisse i buksa for å holde varmen absolutt ikke er en god fremtidsplan.

Men fantasien løper likevel løpsk, hva annet har jeg å glede meg over enn dagdrømmene om en alternativ fremtid, en nær fremtid så urealistisk og absurd, en fremtid hvor jeg ikke behøver å bry meg om konsekvensene av mine handlinger, en fremtid hvor alt som finnes er nuet.

Jeg smiler lurt, der jeg visualiserer min siste dag på kontoret, med kake og brus, før jeg sender meg selv på kurs i webdesign for å kunne jobbe som frilanser ved siden av å leve det livet jeg virkelig ønsker meg.

Ferdig kurset, vil jeg pakke en stor ryggsekk og reise med tog til Tyskland hvor jeg vil gå på språkkurs i Berlin for å friske opp tyskkunnskapene mine i tre uker, gjerne med min samboer på slep.

I Berlin vil jeg leie en liten hybel i det livlige nabolaget Kreuzberg, ha piknik i den enorme parken Tempelhofer Feld, det nye livet gitt til den legendariske sentrumsflyplassen som fortsatt kan besøkes som museum ved foten av parken.

Videre ser jeg for meg at jeg reiser alene til Polen for å besøke byer jeg aldri har vært i tidligere, Poznań og Łódź, jeg vil utfolde meg kreativt, skrive og fotografere til krampen tar meg, pugge de eksisterende polskkunnskapene mine og tilegne meg nye. Det hele mens jeg livnærer meg på pierogi og placki.

Videre vil jeg ta tog sørover, Slovakia og Ungarn, kanskje også enda lenger sør før jeg vender nordover igjen, til Østerrike og Tsjekkia, tilbake til Tyskland og videre til Danmark, Sverige og til slutt en tur til Norge for å besøke venner og familie og fjorder og fjell, jeg vil handle bøker og spise skolebrød.

Målet med en slik tur ville vært å lære noe nytt fra hvert sted, nye kunnskaper, nye kunster, historie og matkultur, samt skrive fine skildringer fra hver eneste destinasjon. Opplevelsen kunne blitt en roman. Eller flere. Isolasjonen har fått meg til å virkelig verdsette hvert eneste lille minne som blir skapt, både alene og i fellesskap, i nærmiljøet og på reisefot. Alt det andre, alt hva jeg eier, betyr svært lite i det store bildet.

Jeg dagdrømmer meg ihjel, der jeg tenker på utsikten fra togvinduer og mennesker som snakker språk jeg ikke forstår, jeg drømmer om klamme joggesko og små leiligheter i gamle bygårder, om planer som blir erstattet med nye på grunn av dårlig vær, og kaffe som smaker annerledes enn hva jeg er vandt til.

Fint er det å late som at dette kunne vært meg og mitt. En naiv tanke, en søt og virkelighetsfjern drøm.

Rosebusk

Coronakarantene, dag 21.

Søndag. For tredje dag på rad tok jeg meg en liten spasertur gjennom nabogatene, med min aller siste attestation de déplacement dérogatoire i lomma, neste dag ville disse bli tilgjengelige for nedlasting på mobil, med QR-kode i stedet for signatur.

Blomst gjerde

Jeg forvillet meg nok en gang inn i en cul-de-sac, full av sjarmerende hus med små hageflekker rike på fargerike blomster og duften av vår. Fuglekvitter og summende bier, naturen synger fra tidlig morgen til sent på kveld, ikke lenger overdøvet av de mange flyene som tidligere pleide å suse forbi med all sin kraft.

Oransje blomster

Sent på ettermiddagen hadde vi planlagt å grille på balkongen, begge hadde vi gledet oss til årets første barbecue. Sterke vindkast satte dessverre en stopper for vår lille plan, pølsene stekte vi derfor på panne, potetsalat hadde jeg allerede laget dagen i forveien. Han skjenket rosévin i to glass, en forfriskende vin som nytes best ute i solskinn, nå nøt vi den foran TV-skjermen, en reportasje om franskmenn som bor i Kuwait. “Denne har vi allerede sett tidligere”, påstod Julien, han blandet med en reportasje om franskmenn i Oman.

Coronakarantene, dag 22.

Mandag. Jeg våknet tidlig, tre timer før starten på ukas første arbeidsdag og uke fire i karantene. Jeg ålte meg inn i den lysegrå treningstightsen som aldri brukes til trening og en stor lavendelfarget genser. Klokka var halv åtte, bakeriene åpnet rundt sju, kanskje også enda tidligere. En fin overraskelse ville det bli for min kjære å våkne opp til et frokostbord dekket med ferske bakervarer. En flott brioche ble dagens utvalgte bakst, jeg skar den i tykke skiver som jeg nøt med påsmurt nøttepålegg.

Brioche

Min kjære har begynt å jobbe igjen, utstyrt med maske og hansker på produksjonsområdet til A350-flyene. Det gledet meg å være hjemme alene i seks timer, selv om fire av disse bestod av hjemmekontor. Jeg benyttet anledningen til å lytte til høy musikk og synge for full hals uten å få klager fra en irritert samboer som mener at jeg synger som ei kråke.

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Toulouse utsikt
En ettermiddag sent på høsten, sola var i ferd med å gå ned. Etter en fredelig spasertur i sentrum, skulle jeg vende tilbake til nabolaget Saint-Cyprien for å spise sushi med min kjære. Like før jeg krysset Pont Saint Pierre, knipset jeg bilder av solas siste glimt.