Dramatikk dagen før bryllupet

12.09.2020 markerte starten på en lang og til tider vanskelig kjærlighetsreise, hvor det som skulle bli én bryllupsfeiring ble en reise fordelt på to kapitler. Fjorårets kapittel, det som i utgangspunktet skulle ha vært bryllupets eneste, har jeg allerede skrevet mye om både her og i magasinet Ditt Bryllup.

Datoen hadde vi, bare uker før pandemien traff kontinentet, fått inngravert i våre gifteringer, en dato som prydet også bryllupets mange dekorasjoner, deriblant gjestebokas forside, kveldens meny og de spesiallagde Champagne-etikettene som Juliens foreldre hadde bestilt direkte fra den lille champagneprodusenten. Selv i vår villeste fantasi kunne vi aldri sett for oss at et virus skulle stikke kjepper i hjulene for våre opprinnelige planer, et virus som også hindret meg fra å reise tilbake til Kraków for å hente de bestilte gifteringene, samtidig som det stjal en opplevelse jeg aldri igjen vil kunne få tilbake.

Helt siden jeg som ung tenåring begynte å drømme om fremtiden og om det storslåtte bryllupet jeg håpet jeg en vakker dag ville få, hadde jeg gledet meg stort til verdifull mor-datter tid med prøving av brudekjoler i hennes hjemland. Drømmen var å kjøpe kjole i Kraków, en by jeg elsker, en by full av spennende brudesalonger hvor vinduene i alle mine leveår har vært utstilt med flere av de vakreste kjolene jeg noen gang har sett. Kjoler jeg dessverre aldri fikk prøve.

I stedet stengte Europa ned, og jeg ble stående i stua med målebånd rundt livet, rundt armer og ben, fra topp til tå. I et nedstengt Frankrike hvor jeg knapt nok fikk lov til å gå ut døra, bestilte jeg kjole fra nettportalen Etsy, og fikk min polske tante til å sende gifteringene til Frankrike via UPS. Dette var starten på et år hvor livet kastet kilovis av sitroner etter oss, noe som først gjorde vanvittig vondt, før vi innså at vi ikke kunne gjøre annet enn å brette opp ermene og lage flere liter med limonade. Nedstenging, karantenekrav, avlysninger, ekstra utgifter på grunn av utsettelser, utfordringene var mange og min mentale helse var skjør som en sommerfuglvinge.

Tolvte september skulle bli en fullpakket dag med vielse i byens rådhus, det vakreste rådhuset jeg noensinne har besøkt, etterfulgt av en romantisk seremoni i hagen til det historiske slottet Château du Croisillat, med tospråklig vigsler og rørende taler. Skjebnen ville annerledes, den ville gi oss to ulike feiringer, først en intim feiring i en sjarmerende Airbnb på utkanten av Toulouse, før vi tretten måneder senere skrev bryllupets neste (og heldigvis siste) kapittel.

09.10.2021, det som skulle bli en sensommerfeiring ble i stedet et høstbryllup. Da vi først utsatte fra september til april og deretter til oktober, begynte bekymringene å plage oss, vi bekymret oss ikke bare for den økonomiske konsekvensen, men også for hva slags vær vi ville bli møtt med på det som nå ville bli en oktoberdag. Vi fryktet vind og regnvær, paraplyer og gjørme, og ble derfor overlykkelige da den store dagen nærmet seg og værmeldingen kunne bekrefte regnfri himmel.

Men lykken ble kortvarig og noe helt utenkelig rammet oss bare tjueni timer før bryllupsseremoniens start.

Halvparten av gjestelisten skulle sove på slottet fra fredag til søndag. Flere hadde dessuten lovet å hjelpe til med rigging av stoler, bord, lyslenker og borddekorasjoner, noe som høres mye enklere ut enn det i praksis skulle vise seg å være.

Tjueni timer før helgens viktigste øyeblikk, var altså Julien, Laurène og jeg i full gang med å pakke ned de mange dekorasjonene som skulle stables som Tetrisbrikker inn i Audien og kjøres tretti kilometer sørover til 1400-tallsslottet Château du Croisillat. Også mine norske venner, Krister og Christine, skulle inn i bilen sammen med sine enorme kofferter, alle måtte vi haste oss for å rekke frem tidsnok til å møte gjestene, deriblant mine foreldre, som snart ville bli stående og vente på å få nøkler til sine rom. Vi knyttet poser, løftet esker, lukket kofferter, dobbeltsjekket lister og kjempet mot klokka. Jeg kan ikke engang huske nøyaktig hva jeg gjorde eller hvilket rom jeg befant meg i, men jeg husker skremmende godt det skjærende skriket og hvor fort mitt hjerte slo da jeg så ham, brudgommen, omtrent krype fra korridoren og inn til soverommet hvor han ble liggende, ute av stand til å røre seg.

Fortvilet, så jeg ingen annen utvei enn å ringe hans foreldre, be dem kjøre en omvei fra Montauban for å hente mine venner i Toulouse. Samtidig måtte jeg ta meg tid til å løpe til både apoteket for å få tak i diverse hjelpemidler og deretter haste meg videre til blomsterhandleren for å hente brudebuketten som etter planen skulle bli hentet med bil før vi forlot nabolaget for å dra til slottet.

Jeg hadde lyst til å gråte, legge meg i senga ved siden av Julien, holde rundt ham og trøste ham. Men jeg klarte ikke å være hysterisk, bryte sammen foran venner og svigerforeldre, jeg klarte heller ikke å være en omsorgsfull morsfigur. Hodet mitt valgte i stedet å stenge ute alt som var upraktisk og fokusere på å finne en løsning, en hvilken som helst løsning.

Julien var heldigvis like løsningsorientert, og fikk tak i telefonnummeret til byens kanskje eneste kiropraktor som tilbyr hjemmebesøk. Gleden ble straks pepret med stress, da han fikk vite at neste ledige time var så sent som klokka seks. Jeg ville med andre ord stå alene med ansvaret for alle forberedelser før bryllupet.

Jeg fryktet det verste. Noe langt verre enn en regnværsdag. Jeg fryktet en sengeliggende brudgom og avlyst bryllup i siste sekund. I beste fall så jeg for meg Julien i rullestol. Sammen med mine venninner, ville jeg ha pyntet stolen med blomster og sittet på fanget hans under seremonien, latt kjolens slep henge over ham som ei dyne og smilt til fotografen. Rullestol, krykker, stokk, det viktigste for meg var å ha Julien ved min side.

Som i ekte Hollywood-stil fikk heldigvis dagen før den store dagen en lykkelig slutt. Våre venner og mine foreldre hjalp til så godt og så effektivt som de bare kunne, og alle samarbeidet så fint at jeg nesten fikk tårer i øynene da jeg så hvor mye vi hadde rukket å gjøre på så kort tid.

Selv vigsleren, Elisabeth, prioriterte å ta seg tid til å komme til slottet for å hjelpe til med rigging av stoler og flytting av den tunge buen som neste dag skulle dekoreres med blomster og bånd, en oppgave dekoratøren Lucille skulle ta seg av neste morgen.

Varme og støttende ord fikk jeg fra alle kanter, fra både de ansatte på slottet, fra vigsleren, Juliens venner, mine venner, og ikke minst fra familien min. Denne varmen må ha vært så kraftfull og så manifesterende at jeg nesten undrer om den kan ha hjulpet Julien på et eller annet vis. En gave ovenfra, en liten energiboost som sammen med hjelp fra kiropraktoren fikk ham til å klare å reise seg igjen. Gå igjen.

Før jeg deler flere bilder av kjolen og hans dress, bilder fra seremoni og vin d’honneur, av kake og vår første dans, vil jeg avslutte denne historien om dagen før den store bryllupsfesten ved å takke de som var til stede, de som hjalp oss da vi virkelig trengte flere hjelpende hender.

Dere vet hvem dere er. Jeg er evig takknemlig.

Alle bilder med unntak av tekstens to siste er tatt av motefotograf Gonzalo Sosa

Blomster og dekorasjoner utendørs er fra Les Créas de Lulu

Utdrikningslag i Bordeaux

Mye har hendt siden forrige gang jeg delte mine tanker. September har blitt til oktober og snart tre uker har gått siden jeg pakket “bride to be”-bagen full av klær og kosmetikk for å reise til utdrikningslagets destinasjon, en overraskelse som mine venninner begynte å planlegge allerede i sommer, med fastsatt dato allerede fra dag én. Oktobermånedens første helg.

En uke senere, det vil si lørdag niende oktober, ble den etterlengtede bryllupsseremonien og den tilhørende festen endelig feiret på Château du Croisillat.

Da jeg først begynte å skrive disse ordene (uten å fullføre før lenge etterpå), hadde det allerede gått fem dager siden vi feiret den store bryllupsfesten. Jeg befant meg ikke lenger i Frankrike engang, men på en ferge fra Kreta til Santorini.

Vi er nemlig på bryllupsreise, Julien og jeg, hvetebrøddager som feires med øyhopping, bading, spenning og rikelig med gresk mat. Feriens første to netter ble tilbrakt på et femstjerners hotell i byen Heraklion. Samme antall stjerner fulgte oss videre til neste destinasjon, fire dager i det som må være landets mest Instagram-fotograferte øy, før vi hoppet videre til Naxos.

Begge var vi slitne da vi først satte kursen mot Santorini. Vi hadde stått opp grytidlig for å rekke en ferge som visstnok har en tendens til å forandre avreisetider i siste sekund og gjerne forlater havna tidligere enn planlagt, om man da velger å tro på de sinte anmeldelsene på TripAdvisor.

Vi var slitne da vi forlot Frankrike, tretti tusen euro fattigere. Slitne etter alt som har med det sørfranske slottet å gjøre, slitne etter å planlegge, koordinere og ikke minst betale de skyhøye regningene. Kun en liten brøkdel av sparepengene ble brukt på denne Hellas-turen som vi nå ser på som en belønning for alt stresset. En belønning er også de mange tusen minnene vi nå sitter igjen med, fra både bryllupet og denne ferien. De fine opplevelsene, de gode samtalene, maten og vinen, latter og gledestårer, opplevelsene er verdt så mye mer enn pengesummen som ligger bak.

Gledestårer ble det forresten mange av, også i løpet av utdrikningslaget som ble feiret for snart tre uker siden. I forkant av arrangementet hadde jeg ikke forventet stort annet enn at helgen ville bli en eneste stor fest. Jeg fryktet det verste, jeg fryktet latterlige kostymer og vulgær underholdning, mannlige strippere og dagsfyll, og jeg likte på ingen måter tanken på å reise til en annen by for å ikke engang se en eneste turistattraksjon eller smake en eneste lokal spesialitet.

Da Laurène og jeg gikk ombord på toget som umiddelbart kunne røpe helgens første overraskelse, destinasjonen Bordeaux, var jeg altså forberedt på mye rart. Den sørvestfranske vinbyen hadde jeg dessuten lenge drømt om å besøke, riktignok under andre omstendigheter. Skepsisen plaget meg en smule, men jeg hadde likevel sommerfugler i magen, for jeg gledet meg til å tilbringe verdifull venninnetid sammen med henne og resten av gruppa.

En to timers togtur ledet oss direkte til byens sentrum, hvor vi trillet bagasjen gjennom regnvåte, asfalterte gater og beveget oss med våre raskeste steg for ikke å bli fanget i regnværet. Tjuefire minutter skulle det ta før vi endelig nådde frem til adressen som ville bli vårt hjem de neste to nettene, leiligheten hvor vi skulle sove, skravle og pynte oss til helgens aktiviteter.

Jeg ante ikke hva som ventet meg eller hvor mange vi til slutt ville bli. Ikke før jeg gikk opp trappene til Airbnb-leiligheten og så ansiktet til ei av de inviterte, Ludivine, ved inngangsdøren. Hun strålte som ei sol. Ludivine og Laurène fortalte meg at også Daniela og Cindy skulle være med på festlighetene, vi ville dermed bli en nydelig liten femkløver.

Fredagskveldens lille overraskelse kom allerede to timer etter innsjekk. Vi kledde oss alle i lårkorte, sorte kjoler for kvelden. Kledelig, med tanke på at navnet på Guerlain-parfymen som jeg for anledningen hadde tatt med meg, er “la petite robe noire”.

Jeg visste ikke på dette tidspunktet hvor vi skulle, og ble derfor strålende fornøyd da jentene tok meg med til byens beste cocktailbar, Point Rouge, en bar-og restaurant som har en av de største drinkkatalogene jeg noensinne har sett (med unntak av Oriole i London). Over to hundre oppskrifter å velge fra, både de klassiske, de moderne og husets egne signaturdrinker.

Jeg lot meg friste av noe så simpelt som en Banana Daiquiri, før jeg hoppet videre til en Raspberry Tom Collins. Vi spiste småretter, deriblant spanske skinkekroketter og en fransk-asiatisk fusjon i form av andevårruller, og lot timene fly forbi mens vi pratet om alt og ingenting. Aldri hadde jeg savnet våre menns tilstedeværelse så lite, aldri hadde jeg vært så glad for å se mine venninner, være sammen med dem uten kjærester eller ektemenn eller kompiser og brødre som avbryter samtaler eller styrer diskusjonene i en retning som ikke interesserer oss. Vi skålte for Bordeaux, vi skålte for helgens utdrikningslag.

Fredag ble til lørdag, jeg fikk beskjed om å droppe frokost, noe jeg vanligvis aldri gjør med mindre en bordreservasjon på brunsjkafé står for tur. Jeg krysset derfor fingrene for at dagens første overraskelse hadde noe med brunsj å gjøre, og begrenset frokosten til to glass vann og en kopp kaffe.

Bluse, shorts og joggesko, jeg så meg i speilet og følte meg fin, klar for å møte verden, klar for dagens planer. Like før vi gikk ut døra, minnet Cindy de andre om en viktig oppmerksomhet, en liten detalj de for all del ikke måtte glemme å vise meg i forkant av formiddagens utflukt. Fra en liten plastboks fisket hun frem noen perlearmbånd som hun selv hadde laget, de formet ordet “glamoureuse”, en sammensmelting av ordene glamour og amoureuse (forelsket).

“Du er ikke som alle andre, Kristine. Du liker det utradisjonelle, du går dine egne veier, og vi ønsket derfor å hedre deg med dette ordet i stedet for det typiske bride to be og tilhørende aksessoirer”, sa Laurène og knyttet et av perlearmbåndene rundt håndleddet mitt. Jeg følte meg smigret og takket jentene for det lille båndet som skulle binde oss sammen resten av helgen.

Jeg hadde dessuten rett angående dagens første ordentlige overraskelse. Fra leiligheten spaserte vi ned mot Saint-André Katedralen og videre gjennom flere av byens handlegater, før vi til slutt endte opp ved inngangspartiet til det som skulle vise seg å være en nordisk kafé. Skandinavisk. Mine røtter.

“Vi vet at pandemien har vært veldig vanskelig for deg, og hvor stor hjemlengsel du har hatt. Derfor tenkte vi at en skandinavisk brunsj kanskje ville være koselig, både for deg og for oss, slik at du kan ta oss med inn i din verden” forklarte jentene. Igjen, følte jeg meg både smigret og rørt. Aldri hadde jeg trodd at en brunsj skulle røre mitt hjerte på denne måten.

Det hvite langbordet på kafeen Suzzi ble dekket med både fleskepannekaker, kanelboller, vafler og med karbonadesmørbrød med rødbetkrem, snitter med laks og skiver med kremost og grønnsaker. Jeg fortalte jentene om sommerens norgesferie, om familien min som de bare en uke senere skulle få muligheten til å bli kjent med. Jeg fortalte dem om hjembyen og om naturen, den vakre, norske naturen som jeg håper de alle vil få gleden av å se med egne øyne i fremtiden.

Etter måltidet, vandret vi gjennom gatene i Bordeaux og tok bilder av hverandre og av byens arkitektur. En neste overraskelse ventet meg, enda et nytt bevis på hvor godt mine venninner kjenner meg, hvor nøye de lytter når jeg prater om mine interesser, hvor heldig jeg er som har disse menneskene i livet mitt.

Librairie Mollat, en historisk bokhandel som først åpnet i 1896, hadde visstnok vært en selvfølge på gjøremålslista, da jentene først hadde bestemt seg for Bordeaux som helgens destinasjon. Alle vet de hvor høyt jeg elsker å gå meg vill i bokhylle-labyrinter, de vet hvor lidenskapelig opptatt jeg er av god litteratur. Derfor var de alle forberedt på å være tålmodige, de visste jeg ville tilbringe over en time der inne, meg og min eviglange liste over romaner jeg ønsker å lese.

En ny overraskelse kom bare noen timer senere, da vi skålte over ei flaske Crémant de Bordeaux, lokal musserende, og hygget oss med potetgull og fin musikk. Jentene kunne nemlig fortelle at de, sammen med to andre som ikke kunne være til stede under feiringen, hadde spleiset på en gave til meg. Innpakket i papir med sløyfe, lå presangen i en pen gavepose sammen med et gratulasjonskort. Deres mobilkameraer rettet fokuset mot meg og mine hender, der jeg åpnet gaven og smilte nysgjerrig for meg selv.

En eske full av små glassflasker skjulte seg på innsiden av gavepapiret, glassflasker som inneholdt det som kalles basenoter, hjertenoter og toppnoter på parfymespråk.

Tretti noter og et notat skrevet av mine venninner, “nå kan du endelig lage din egen drømmeduft”, en idé som må ha kommet fra Laurène, den eneste som har hørt meg prate om parfymeatelieret i sentrum av Toulouse, om hvordan jeg håpet jeg en vakker dag ville få muligheten til å lage min egen parfyme.

Jeg ga dem alle de største klemmene jeg kunne gi, og smilte fra øre til øre. Like bredt smilte jeg da vi utover kvelden satte oss i en Uber for å komme oss frem til punktet hvor helgens neste overraskelse ventet meg, sightseeingcruise med middag langs Garonne-elven, den samme elven som renner gjennom Toulouse.

Vi nøt starten på et treretters måltid og drakk hvert vårt glass vin til maten. Helt plutselig, mellom middag og dessert, fikk jeg vite at jentene hadde spurt mannskapet om lov til å besøke båtens cockpit, de hadde forklart at vi var kommet for å feire utdrikningslag, at opplevelsen ville bety utrolig mye for meg.

Mannskapet vil nok angre for resten av livet, og aldri lenger la tullete jentegrupper få slippe inn. Det første som hendte da vi entret cockpiten, var en dårlig vits fra ei av mine medsøstre, en spøk som absolutt ikke falt i smak hos kapteinen og hans ansatte.

“Er det dere som skal strippe i kveld?”, brølte hun skamløst, #metoo-kampanjen hadde tydeligvis forsvunnet fra hukommelsen, jeg klandrer de mange glassene med musserende vin som vi drakk før vi gikk om bord. Vi andre klarte heller ikke å oppføre oss anstendig. Den korte tiden i cockpiten ble misbrukt på verst mulig vis. I stedet for å stille interessante spørsmål og studere hvordan kapteinen styrer båten, benyttet vi tiden til å fnise, tøyse og til å ta bilder av oss selv, hverandre og det misfornøyde mannskapet.

Vi ble omsider kastet ut av cockpiten og ledet tilbake til bordet. Fnisingen var både smittsom og langvarig. Det gode, barnslige humøret tok vi med oss videre til en cocktailbar etter endt elvecruise, en bar hvor vi nøt en siste drink før leggetid.

Et nytt eventyr ventet oss allerede klokka ti på morgenkvisten. En regnfull søndag skulle vise seg å bli gruppas store mareritt, de hadde nemlig reservert en fotoseanse med profesjonell fotograf (og en sekk full av bachelorette-rekvisitter) i byens botaniske hage, en fotoshoot blant blomster og trær, under åpen himmel. Aller helst i sommerklær.

Før helgeturens start, hadde jeg fått klar beskjed om å pakke med meg shorts og rosa topp, uten å vite noe som helst om fotografering i byparken. Siden sørfransk oktober har en tendens til å være uforutsigbar med sine både kjølige og varme dager, lot jeg både vårtøy og høstklær bli med meg på tur. Kortbukser ble grunnet været byttet ut med sorte jeans, og bildene ble for det meste tatt under paraply og det vi kunne finne av ly i fine omgivelser.

Regnværet kunne på ingen måter stoppe team glamoureuse, for resultatet ble faktisk enda bedre enn forventet. Vi feiret vår personlige lykke over nok en brunsj, denne gang på det amerikanskinspirerte pannekakehuset La Collation.

Myke, tykke pannekaker med honning og krem, jeg nøt de søte syndene som varmet kroppen etter en formiddag under regnfull himmel, et siste måltid sammen før vi avsluttet oppholdet i Bordeaux på et noe mer sofistikert vis. Vi forêt både syn og sinn med kunst utstilt på Musée des Beaux-Arts og Musée des Arts Décoratifs et du Design, før vi gjorde som (franske) turister flest…

…vi tok oss en liten tur innom den luksuriøse kakekjeden Baillardran for å kjøpe den lokale spesialiteten canelés til våre nære og kjære.

Øverste og fire nederste bilder av Patrick Chatelain Photographie

Venner og Venner i hermetegn (en historie om ghosting)

Jeg har fulgt alle instrukser som ble gitt, pakket ned rosa t-skjorte og sorte bukser, hentet frem alt jeg eier av kjoler slik at min venninne Laurène kan plukke ut en eller to som skal bli med oss på tur. Hun skal sove hos meg i natt, før vi i morgen drar inn til sentrum, til togstasjonen for å reise videre til hvor enn det er vi skal tilbringe helgen.

Ei annen venninne, Cindy, sendte mannen sin til nabolaget mitt for å levere en gave til meg, en hvit bag med ordene “bride to be” skrevet i stor skrift. Jeg aner ikke hvilke aktiviteter som venter, jeg vet heller ikke hvor mange som til slutt blir med på tur. Alt jeg vet er at jeg endelig skal drikkes ut, at jeg endelig skal feire at vi ikke behøver å utsette bryllupet en tredje gang.

På papiret har jeg vært gift siden september i fjor, originaldatoen er trykket på alle dekorasjonene som i over ett år har ligget i esker og samlet støv, datoen er også inngravert i gifteringen jeg allerede har båret siden den gang. Brudekjolen som jeg til slutt kjøpte via nettportalen Etsy, har ligget skjult for brudgommens øyne i over ett og et halvt år. Jeg har prøvd den to ganger, først da jeg fikk den levert på døra og måtte forsikre meg om at skredderen hadde fulgt mine mål fra punkt til prikke, deretter for å forsikre meg om at kjolen fortsatt, etter flere nedstenginger, passet den utrente kroppsfasongen min.

Grunnet pandemien måtte vi som sagt vente med å feire bryllup, vi måtte utsette den planlagte hageseremonien på Château du Croisillat og vente på lysere tider. Vi sendte ut nye invitasjoner med ny dato til alle som ikke kunne krysse landegrenser eller reise mellom regioner. September skulle nå bli til april. Siden byråkratiske utfordringer ikke tillot oss å endre datoen i rådhuset, trøstet vi oss i fjor med en fin liten seremoni på Capitole, etterfulgt av en beskjeden vin d’honneur i en Airbnb spandert av mine foreldre som grunnet de strenge reiserestriksjonene ikke kunne være sammen med meg på den lille store dagen.

Men så kom april, og Frankrike stengte ned for tredje gang. Dermed utsatte vi til oktober, og kontinentet vårt så endelig ut til å være på bedringens vei. Likevel kom avslagene på løpende bånd, og både Julien og jeg begynte litt etter litt å gi opp troen på at vi noensinne ville komme i mål. Det som skuffer meg aller mest der jeg sitter midt oppi denne situasjonen, er å vite at jeg har venner som velger å gjøre noe så kjipt som å ikke gi lyd fra seg i det hele tatt. Ja, enkelte har faktisk gått så langt som å ghoste meg, ignorere meg totalt, i stedet for å være ærlige og si at de ikke har mulighet til å reise til Frankrike. Eller at de ikke har lyst, om det er det som er sannheten.

Det første spøkelset meldte sin ankomst lenge før Julien og jeg i det hele tatt hadde planer om å gifte oss. Jeg burde sett det røde flagget som veivet over henne allerede den gang. Det var en iskald vinterkveld i Oslo, jeg hadde kommet på besøk fra Frankrike for å tilbringe to netter i den norske hovedstaden, byen som i flere år av mitt unge voksne liv var mitt hjem før jeg flyttet videre til det store utland. I flere uker, helt til dagen før avreise, hadde vi sendt meldinger til hverandre, skrevet hvor mye vi gledet oss til å sees igjen. Vi hadde avtalt en dato som passet henne, og jeg gledet meg til å høre mer om hennes hverdag, hennes tanker og drømmer og alt som hadde hendt siden sist. Hun hadde jo tross alt vært ei av mine beste venninner i flere år. Ei venninne som jeg elsket å grille sammen med i ulike parker på varme sommerdager, ei venninne jeg elsket å dra ut for å danse sammen med på Grünerløkka. Jeg vil aldri glemme de hyggelige ost, kjeks og vinkveldene og hvordan vi hver eneste fredag etter jobb møttes for å spise på en restaurant hvor vi begge var småforelsket i den svenske servitøren.

Etter at jeg flyttet til Frankrike, sørget vi for å møtes minst en kveld hver eneste gang jeg kom på besøk til Norge. Jeg tok meg tid til å dra til Oslo blant annet for å møte henne, fordi jeg savnet vennskapet vårt, jeg savnet vanene våre. Men så kom den kalde vinterkvelden, jeg satt på hotellrommet og ventet på svar på mine siste to meldinger. Timene gikk og jeg fikk ingen svar, ikke før sent på kvelden, altfor sent for kafeer og restauranter. Hun skrev at hun ikke hadde sett meldingen(e), og at hun var trøtt og heller ville legge seg.

Og så kom året da vi skulle feire bryllup, altså i fjor. Jeg tok kontakt med henne før vi sendte ut invitasjonene, og spurte om hun hadde lyst til å komme, noe hun mente hun absolutt ville, på en måte, men det kunne dessverre bli vanskelig for henne som har katt, sa hun. Noen ville jo bli nødt til å ta seg av katten hennes mens hun var bortreist. Dette kunne ha endt opp som en begrunnelse for avslag på selve invitasjonen, men den fikk jeg faktisk ingen svar på i det hele tatt. Hverken første eller andre gang.

Spøkelser har det vært flere av, og de to andre er kanskje enda verre enn dette eksempelet, ettersom det ikke har vært grenser for hvor mye de har gledet seg til å besøke meg, se leiligheten jeg bor i, feire bryllupet mitt og skape nye minner sammen. De har vært overivrige og kjærligheten har tatt så mye plass at den tydeligvis har sprukket, for den siste måneden har hverken den ene eller den andre gitt lyd fra seg. Ingen svar på meldinger, ingen svar på invitasjonen, ingenting.

I morgen og hele resten av helgen og ikke minst helgen etterpå, skal jeg skåle for alle de andre. De som kommer, de som ønsker å komme og de som gjerne skulle ha kommet men ikke har mulighet. Alle som i det minste ga meg et svar. Man kan nemlig ikke stave kjærlighet uten ærlighet.

Notater fra Lindesnes Fyr og Flekkefjord

Det må ha vært rundt tjue år siden, da jeg sist skrev ned navnet mitt i fyrets gjestebok. Jeg husker fortsatt hvor stolt jeg var over å få lov til å bli med mine foreldre til Norges sydligste punkt, et ønske som ikke er vanskelig å oppfylle når familien har bil og man bor ved den norske sørvestkysten. Ja, omtrent alle mine norgesferieminner fra barndommen er jo minner fra nettopp sørlandet.

Østlandet så jeg for første gang da jeg som ungdomsskoleelev dro på klassetur til Oslo, mens nord er fortsatt en fremmed landsdel for mine øyne. En reise til Nordkapp, landets nordligste punkt, er derfor et ønske som fortsatt ikke har blitt oppfylt, og det har heller ikke drømmen om å en dag se nordlys med egne øyne.

Jeg har som nevnt vært mye på sørlandet, men aldri i nord. Lofoten har jeg drømt mye om, Tromsø også. Om jeg en dag reiser til Kirkenes vil jeg overnatte på det eventyrlige snøhotellet som er laget fullstendig av is og snø, en opplevelse som garantert vil leve videre i minnet som et av de vakreste menneskekonstruerte vintereeventyrene jeg noen gang vil se.

Selv om jeg allerede har feriert mye på sørlandet, finnes det mer enn nok av steder jeg fortsatt ikke har besøkt og aktiviteter jeg ikke har gjort, som å dra på musikkfestival i Kristiansand eller spise stjernemiddag på undervannsrestauranten i Lindesnes. Forhåpentligvis har jeg fortsatt mange gode år foran meg, rikelig med tid til å se mer av både Norge og resten av verden, tid til å dra på festivaler og overnatte på spennende hoteller, tid til å se både menneskeskapte og naturskapte attraksjoner.

Da mine foreldre og jeg forlot Søgne for å kjøre hjemover mot Stavanger, tok vi oss en liten tur innom Lindesnes Fyr for å gjenskape barndomsgleden fra mitt forrige besøk. Nok en gang ville jeg skrive ned navnet mitt i fyrets gjestebok og klatre opp til toppen av tårnet for å se den flotte utsikten mot Nordsjøen.

Jeg gjorde som planlagt, og gleden var like stor nå som forrige gang. Med speilreflekskameraet mellom hendene, fotograferte jeg både fyret og utsikten. Området var fullt av utenlandske turister, for det meste nederlendere og tyskere, flere av dem med varme turklær og sekk på ryggen.

“Excuse me, could you please take a picture of me with my camera?” spurte jeg en tysk turist som selv hadde med seg et mye flottere kamera enn mitt eget. Han spurte hvor jeg kom fra, hvilken by, og nevnte deretter at dette var hans første tur til den sørlige delen av Norge. Sammen med sin kone, hadde han tidligere vært i både Nord-Norge og på Vestlandet, på cruise med Hurtigruten og på fottur i fjellet.

“Hurtigruten”, mumlet jeg med en smak av misunnelse i munnen. Jeg har alltid hatt lyst til å seile langs norskekysten, beundre våre vakre fjorder og fjellformasjoner, drikke kaffe ved et fossefall, nyte solnedgangens røde toner over havet, kose meg med et måltid mens jeg med magen full av sommerfugler leser inspirerende reiseartikler som omhandler reiserutens mål.

Jeg snudde meg en siste gang mot Lindesnes Fyr, en siste gang enn så lenge. Tiden var inne for å kjøre videre til Flekkefjord hvor vi skulle spise lunsj og drikke kaffe før siste strekning av hjemreisen stod for tur.

Fornøyd, spiste jeg meg mett på deilig focaccia med kylling og pesto fra Tollboden Bakeri. Vi avsluttet siste del av sørlandsferien med en spasertur gjennom sentrum, hvor jeg lot gamle minner føre meg tilbake til et tidligere liv og min forrige tur til Flekkefjord, et liv hvor jeg var en helt annen versjon av meg selv enn den kvinnen jeg er i dag.

Den gang trodde jeg vi alle var udødelige, at alle verdens muligheter lå for mine føtter. Livet var en fest og helgen i Flekkefjord bestod av flere fester hvor jeg danset og skålte sammen med ei venninne fra dette tidligere livet.

Hvert eneste norgesbesøk er et gjensyn med fortiden, gjensyn som vekker ulike emosjoner. Følelsen av å være et barn igjen, et barn som gleder seg til å få et ønske oppfylt, men også følelsen av å se den yngre utgaven av seg selv utenfra, riste på hodet og bli kjent med gamle steder på nytt.

Noen flere bilder fra Lindesnes Fyr

… Og til slutt noen bilder fra Flekkefjord

Sjokoladesøl og God stemning i bukta

Sjokoladebitene drysset ned fra baksten og smeltet seg fast i dongeristoffet. Klærne mine så ikke ut, jeg så ut som om jeg hadde hatt et uhell, som om jeg ikke hadde rukket frem til toalettet før det var for sent. Bare mine foreldre og jeg visste sannheten, at jeg ikke klarte å spise sjokoladescones på en benk ved bukta uten å søle som et lite barn.

Etter en fredagsettermiddag på Søgne Gamle Prestegård og en kveld ved Høllen brygge, dro vi altså med scones og leskedrikker til paradisbukta for å slappe av i fredelige omgivelser og nyte vår siste lørdag sammen. Fra benken kunne vi skimte mennesker på båttur, de var så langt unna at de lignet små figurer i lekebåter, vi så dem suse forbi på det store blå vannet.

Jeg hadde et ønske om å bade, men vi badet ikke ved bukta, vi badet ikke før et par timer senere.

Værmeldingen lovet sol og klar himmel hele resten av dagen. En liten badetur like før middag hørtes derfor ut som en strålende idé. Vi kjørte tilbake til Airbnb-leiligheten, hvor jeg endelig fikk vrengt av meg mine tilgrisete kortbukser og skiftet til rene klær med badetøy under klærne.

Sammen med min mor spaserte jeg ned til Høllesanden med en pose full av nødvendigheter, det vil si, ei stor flaske vann, solkrem og solbriller. I posen lå også to store strandhåndklær, det ene en suvenir fra badeferie i Polen. Jeg gledet meg til å få litt farge på huden, en siste smak av sommerglød før høstens ankomst.

Det er morsomt hvordan jeg fortsatt, etter å ha bodd nærmere fire år i Sør-Frankrike, har denne trangen til å klore meg fast til hvert eneste sekund av enhver solskinnsdag, klamre meg til varmen og grue meg til mørkets fall. Jeg, som i skrivende stund, en sen septemberdag, sitter på egen terrasse og smører meg inn med faktor femti og nyter varmegradene.

Jeg har alltid elsket vår og sommer, og samtidig hatt et lunkent forhold til høst og vinter, spesielt førstnevnte, ettersom vinteren i det minste byr på juledekorasjoner, sjokoladekalender, grantrær med flotte julekuler og pent belyste sentrumsgater. Her i Toulouse rekker ikke høsten å bli ordentlig flerfarget, hos oss går løvbladene fra å være grønne til å farges brune omtrent umiddelbart. Landskapet endres fra å være fargerikt og frodig til å bli brunt og dødt på et blunk.

Vi var ikke de eneste som hadde tatt turen til Høllesanden på dette tidspunktet, vi var heller ikke de eneste som var kommet for å bade. Likevel var atmosfæren så fredelig, så behagelig, nesten som å være helt alene, bare vi to. Det kalde vannet nådde meg til knærne, mine føtter var godt plantet i den fløyelsmyke sanden. Mens jeg stod der med sand mellom tærne og tittet på vannet som glitret i sola, tenkte jeg tilbake på min siste søndag i Frankrike, to dager før jeg dro på ferie til Norge, da jeg sammen med Julien og to venninner dro på dagstur til Narbonne for å bade ved Middelhavskysten.

Jeg bestemte meg for å gjøre det samme som jeg gjorde den søndagen, senke kroppen ned i vannet og sette den bikinikledde rumpa i sanden. Jeg liker å la fiskene svømme nysgjerrig rundt meg mens jeg selv observerer både fisk og folk, jeg liker å være i ett med naturen. Vanntemperaturen på det norske sørland er selvfølgelig en helt annen enn den i Sør-Frankrike, men det gjorde meg ingenting. Det eneste som betydde noe for meg var å kunne nyte en vakker sommerdag sammen med mennesker jeg er glad i. Nyte været, naturen, le av alt og ingenting, være så fri som det går an å bli. Med eller uten sjokoladesøl på klærne.

Vi pakket bilen neste morgen og satte kursen hjemover mot Stavanger, men tok oss først en svipptur til Lindesnes Fyr før vi deretter dro til Flekkefjord for å spise lunsj. Mer om det i neste innlegg, i det som vil bli mitt siste reisebrev fra det månedslange besøket i Norge.

Å ville noe i verden

Jeg gleder meg til alt blir lettere, lett som en fredelig sensommerdag, lett som en aften rundt middagsbordet sammen med kjernefamilien. Enkelt, ukomplisert, fordøyelig.

Alt som er fysisk krevende er heldigvis overstått, men mentalt ser jeg ut til å ha blitt rammet av en følelse jeg aldri tidligere har opplevd. Jeg føler meg hverken glad eller trist når jeg tenker på alt jeg har i vente. Jeg hverken gleder eller gruer meg til noe som helst. Ikke til det stadig utsatte utdrikningslaget og heller ikke til den endelige bryllupsfesten som skulle blitt arrangert i fjor sommer, før vi utsatte til våren og deretter til høsten. Om to uker blir det endelig seremoni og fest, men jeg føler meg bare nummen. Flat. Apatisk. Med dårlig samvittighet.

De mange skuffelsene som har haglet over både Julien og meg det siste året, flere av dem knyttet til mennesker og relasjoner, har gjort meg mer og mer skeptisk til alle situasjoner hvor jeg er avhengig av andre mennesker for å få en fin dag. Jeg er rett og slett lei av å ønske, lei av å mase, lei av å håpe, lei av å vente.

Oppussing av den nye leiligheten vil forhåpentligvis bli et fint prosjekt når den tid kommer, selv om jeg ikke klarer å glede meg til det heller, ikke akkurat nå. Vi har siden forrige tirsdag sovet på en madrass på gulvet, sovesofaen står plassert i stua som en midlertidig løsning frem til vi kjøper oss ny sofa og seng. Madrassen ligger plassert på et rom som etter hvert vil bli mitt lille kontor og bibliotek på ni kvadratmeter, og soverommet vårt er for øyeblikket ikke annet enn et lagerrom for flytteesker. Vi har dessuten malt den ene veggen mørkeblå, en vegg som tidligere var sort, det er det eneste vi har rukket å gjøre, parallelt med utvask av vår gamle leilighet.

Kalenderen på mobiltelefonen forteller meg at det i dag er mandag, en halv uke gjenstår før jeg drar på et utdrikningslag som mine venninner begynte å planlegge allerede i juli. Lenge hadde jeg lyst til å be dem droppe alt sammen, hovedsakelig fordi alt som har hendt, alle negative (eller ingen svar) på bryllupsinvitasjoner har fått meg til å tenke mye, reflektere over årene som har gått, over hvem som tar kontakt, hvem som bryr seg, tanker som de siste månedene har fått meg til å føle meg ensom og alene, ubetydelig. Nøyaktig hvem som til slutt vil delta på utdrikningslaget og hvor vi skal feire, vet jeg ingenting om, ikke før førstkommende fredag. Jeg er uansett takknemlig for hver eneste en av dem som kommer, jeg er også takknemlig for dem som ikke har mulighet til å være til stede men likevel tar seg tid til å sende gratulasjonskort. De er i mindretall, og jeg kommer til å klemme dem alle ekstra godt så snart vi sees igjen.

Det siste året har lært meg mye om vennskap, om hvem jeg kan stole på og hvem som ikke engang besvarer en liten melding når det først gjelder. Som sagt, skuffelser har det blitt mange av, og jeg har et stort behov for å lufte mine tanker og dele mine frustrasjoner, selvsagt uten å henge ut enkeltindivider. Jeg vil fortelle mer om dette før jeg drar på helgetur til hvor enn det er mine nærmeste har bestemt seg for å arrangere feiringen av mine siste dager som “singel” (selv om jeg egentlig har vært registrert gift i over ett år allerede).

Om tiden strekker til, har jeg også lyst til å skrive litt om hva jeg gjorde i sommer før jeg dro til Norge, og hva jeg har gjort innimellom alle gjøremålene den siste tiden, deriblant septembermånedens andre lørdag og det som skulle bli en romantisk feiring av vårt første år som ektepar (før vi igjen vil feire bryllup nok en gang), en kveld som startet fint og et måltid som gikk som forventet, helt til jeg fikk en allergisk reaksjon og tilbrakte resten av kvelden hengende over doskålen. Jeg vil også skrive litt om fjorårets julegave som vi endelig fikk benyttet oss av, billetter til fornøyelsesparken Futuroscope, og helgeturen som vi klarte å skvise inn, selv om vi egentlig har hundrevis av andre ærend å prioritere.

Men aller først vender jeg nok en gang tilbake til norgesferien, familietiden, for ikke å bryte opp den kronologiske historiefortellingen, og for at bildene som deles får en sammenheng. Jeg tok nemlig mange flotte bilder da vi under vårt andre døgn i Søgne dro på tur til den gamle prestegården med sin nydelige hage.

Søgne Gamle Prestegård er for mange mest kjent som stedet hvor faren til dikter og forfatter Bjørnstjerne Bjørnson var prest. Bjørnson lot seg inspirere av omgivelsene og skrev flere av sine kjente verk på nettopp denne sørlandske prestegården, deriblant “Mellem Slagene”, “Arne” og “Faderen”. En byste av den kjente dikteren står i dag plassert i den vakre hagen, en hyllest til norsk litteratur og kulturhistorie.

Litteratur er dagens nøkkelord, ettersom vi samme ettermiddag tok oss tid til å besøke en brukthandel hvor jeg handlet med meg de fineste skatter, fire pocketbøker som jeg fortsatt ser frem til å lese så snart jeg har mer tid til rådighet. Målet mitt for i år var å lese minst tretti romaner fra januar til desember, men har dessverre ikke rukket mer enn fjorten foreløpig.

Med nye, flotte bilder på kameraets minnekort og en ryggsekk full av bøker, dro vi fra prestegården tilbake til vår Airbnb-leilighet for å skifte til penere tøy. Sultne, dro vi deretter ut igjen for å kose oss med middag på Vertshuset Høllen Brygge. Jeg drakk irsk cider og spiste fish and chips, lokalfisket flyndre, servert med husets remulade. Alt var så fint, så enkelt. Og på alle måter ukomplisert.

For å hedre dagen og den gamle prestegården, avslutter jeg med et fint sitat av Bjørnstjerne Bjørnson.

Å leve et konsekvent liv, ville noe i verden, ville det med alvor – det koster.

Kjærlighet, refleksjoner og Sørlandet

Den siste uka har vært hektisk her hjemme i Toulouse. Helgen gikk til å pakke tallerkener, glass og alt mulig annet ned i flytteesker, esker som sammen med alle våre møbler i går ble flyttet til vår nye adresse (140 meter fra den forrige). I dag må jeg prioritere vasking og rydding av både ny og gammel leilighet, noe jeg faktisk gruer meg mindre til enn gårsdagens flyttestyr.

Samtidig som alt dette pågår, har en halvhjertet bryllupsplanlegging (dialog med vigsler, dekoratør, catering m.fl) slukt den resterende fritiden.

Endelig har jeg i dag noen timer til overs, timer med fred fra stress rundt overtakelsen av det som er mitt første leilighetskjøp. Jeg benytter denne stunden til å skru tiden fire uker tilbake.

Tilbake til norsk sørlandsidyll og familietid, tilbake til bilreisen, bensinstasjonskaffe og smågodt. Jeg satt ved siden av min stefar i bilen, min mor lot meg få sitte foran slik at jeg fikk en bedre utsikt mot det sørlandske landskapet, jeg som til vanlig bor så langt unna at jeg nesten føler meg som en turist i eget hjemland. Som en ekte turist, tittet jeg ut bilvinduet med stor entusiasme, fra turens start til ende, jeg ville ikke gå glipp av noe som helst.

Etter en natt i Kristiansand og to i Mandal, skulle vi videre til en siste destinasjon. Vi var på vei mot Søgne og kjørte videre til Høllen, forbi både moderne funkishus og tradisjonell trehusbebyggelse, opp til toppen av en bratt bakke, en smal vei hvor bjørnebær vokser vilt. Vi hentet nøklene til det som skulle bli vårt hjem de neste tre nettene, en Airbnb-leilighet i en moderne generasjonsbolig.

Fra leilighetens terrasse fikk vi gleden av å kose oss med en helt fantastisk utsikt mot Høllefjorden, en utsikt vi sørget for å nyte så godt som mulig, både før og etter middag. Mens jeg hvilte beina ute i sola og filosoferte for meg selv, gikk det opp for meg at denne pandemien har forandret meg mer enn jeg først hadde antatt. Det har jeg vel kanskje nevnt tidligere, jeg har i hvert fall tenkt mye på det den siste tiden.

Først og fremst bearbeidet jeg jo egen frustrasjon og sorg ved å utfolde meg kreativt, jeg skrev ferdig et manus til det som kunne blitt en roman, men sannsynligvis aldri blir annet enn et “takk, men nei, takk” fra forlagene. Og det går faktisk helt fint,for jeg brettet jo opp ermene umiddelbart etter første og andre refusjon og har allerede skrevet ferdig halvparten av første utkast til et nytt manus som omhandler et helt annet tema.

Da jeg var på ferie i Norge prioriterte jeg riktig nok familie over tastaturtid. Det har snart gått en måned siden jeg sjekket inn på flyet fra Sola til Amsterdam og deretter et neste fly til Toulouse, men i en periode hvor alt er stress, trenger jeg denne tidsreisen, denne gode følelsen av å kunne se tilbake på mine fine opplevelser og hvordan alt som har hendt har formet meg til å bli en bedre person.

Tilbake til det jeg var inne på, da jeg satt ute på den sørlandske terrassen med et glass iskaffe foran meg på bordet og en noe solbrent nese dekket med sminke, da jeg viftet bort veps og tittet på passerende båter, tilbake til den solfylte ettermiddagen og mine indre monologer og konklusjoner. Ja, selvfølgelig drømte jeg meg bort til en fiktiv fremtid hvor jeg får betalt for å skrive bøker, det gjør jeg jo hver dag. Men jeg reflekterte også over alle de andre positive lærdommene og egenskapene som jeg sitter igjen med i etterkant av denne forferdelige pandemien. Alt som ikke har med kreativ skriving å gjøre.

Krisen har gjort meg både mer sensitiv, ydmyk og utvilsomt mer oppmerksom på omgivelsene og menneskene rundt meg. Den toårige lengselen etter Norge ga meg en følelse av å være utsultet, jeg ville derfor inhalere den norske sommeren så godt som mulig og ikke overse en eneste detalj. Ingenting var viktigere for meg enn å gi mine foreldre all min kjærlighet og takknemlighet, alt jeg hadde gått glipp av de siste to årene. Jeg vil garantert beholde den samme iveren og være like mye tilstede, mobilen i lomma og ikke i hånda, når jeg i jula (forhåpentligvis) vender tilbake til familiens hjem.

Det gleder meg å tenke tilbake på hvor godt vi nøt våre siste tre dager med feriekos og ekte sommervær, vår siste kvalitetstid sammen før to dager bestående av mathandel, pakking og andre forberedelser i forkant av hjemreisen som ventet meg i slutten av august. Vår første aften i Høllen gikk til å glede min stefar med det som for oss alle var en uventet overraskelse, et stort biltreff ble nemlig arrangert den kvelden, like ved den sjarmerende lille brygga. Han som elsker både moderne sportsbiler og gamle veteranbiler var i den syvende himmel. En fryd for både min mor og meg, å se hans øyne lyse opp, se ham studere hver eneste bil og peke ut sine favoritter, som om han var et lite barn i en leketøysbutikk.

Etter å ha sett de mange bilene som var kommet utelukkende for å bli beundret, tok vi oss en liten spasertur under den fredelige kveldshimmelen.

Små gleder, fine overraskelser og gode nyheter har det vært lite av de siste årene, viktig er det derfor å få øyeblikkene til å vare så lenge som mulig når de først dukker opp. Og ikke minst, være glad på vegne av andre, smile når livet smiler til de man er glad i.

Sørland og sommergleder

Tid til hobbyer har det blitt lite av de siste ukene, lite tid til å lese og skrive, lite tid til serier og filmer, lite tid til annet enn møter med vigsler, sminkør, dekoratør, catering og alt annet som har med bryllupsfesten å gjøre, alt samtidig som jeg pakker de siste fire årene ned i flytteesker.

Neste mandag overtar vi den nye leiligheten, for første gang skal jeg bli eier av egen bolig. Sekstitre kvadratmeter med stor terrasse, bare 140 meter fra min nåværende adresse, samme gate, men kortere avstand til bakeriet og tapasrestaurantene som vi liker så godt.

Siden jeg liker å dele bilder og fortelle historier i kronologisk rekkefølge, fortsetter jeg skildringene hvor jeg avsluttet forrige gang, det vil si i Mandal, selv om turen føles så lenge siden nå. Alt føles fjernt, nå som hver eneste dag er like travel som den forrige, nå som jeg konstant går rundt med dårlig samvittighet fordi jeg aldri, bortsett fra i helgene eller sene kveldstimer, husker å ta meg tid til å slå av en prat med venner og familie på sosiale medier.

Alt går bra, men alt er likevel svært kaotisk.

På det norske sørlandet var ingenting kaotisk. Alt var bare ren, skjær idyll og jeg angrer ikke ett sekund på at jeg utvidet min norgesferie for å tilbringe en hel måned sammen med familien. Deilig var det å våkne i Mandal, overskyet himmel men likevel en nydelig sjøutsikt. Jeg våknet uthvilt etter en god natts søvn i komfortabel hotellseng med myke puter og luftige dyner. Min mor og jeg nøt en spennende frokost fra buffet med bredt utvalg, vårt eneste mål for dagen var å finne ut hva vi ønsket å utforske, hvor vi ønsket å gå tur og hvilken restaurant vi utover ettermiddagen hadde lyst til å besøke.

Vi tok oss en lang spasertur langs Sjøsanden og videre til Risøbank, et vakkert parkområde med veksthus og bryllupslokaler. Nysgjerrige som vi jo var, tok vi oss en titt innom veksthuset før vi satte kursen mot strendene for å fotografere blått vann og hvit sand. Vi trasket deretter videre langs lange turstier i grønne omgivelser, før vi til slutt innså hvor langt unna hotellet vi hadde havnet. Slitne, etter å ha spasert i flere timer uten pause, beveget vi oss i sakte tempo mot sentrum og vurderte samtidig å droppe restaurant-middag til fordel for å sitte på sengekanten med såre føtter og takeaway-mat på nattbordet.

Men smerten var ikke så langvarig som vi hadde fryktet. Vi klarte å komme oss ned til sentrum, ned til spisestedet SMOI for å spise pizza og drikke vin, før vi tok oss et nytt glass vin i hotellbaren og fortsatte kvelden med latter og selfies på hotellets takterrasse. Latter, fordi jeg et nervøst øyeblikk trodde jeg hadde ødelagt terrassedøra etter å så vidt ha rørt det allerede løse håndtaket før det gikk i gulvet. Da vi uten håndtak likevel klarte å skyve døra halvåpen, listet vi oss ut på taket for å ta bilder av utsikten. Og hverandre.

Vi sovnet nok en gang til en episode av svensk krim på TV-skjermen. Iført pyjamas og godt pakket inn i dyne, hygget jeg meg med krim og smågodt, som om det skulle vært påske. Neste morgen sjekket vi ut, og ble hentet av min stefar som var kommet med bil for å tilbringe de neste tre nettene sammen med oss på et nytt sted, en feriedestinasjon hvor jeg aldri tidligere hadde vært.

Fra Mandal dro vi videre til vår neste sørlandsperle, sjarmerende lille Søgne, hvor vi ble velsignet med varmt sommervær hver eneste dag. Jeg ble til og med brun av å være der, av å vandre rundt i shorts og t-skjorte. Som nevnt tidligere var alt sammen bare ren, skjær idyll.

Takterrassetirsdag i Mandal

Før jeg fortsetter mine skildringer fra norgesferien som jeg allerede lengter tilbake til, vil jeg komme med en liten oppdatering på livet og alt som har hendt den siste uka. Vel, Julien og jeg har hatt katten til hans foreldre boende hos oss i tolv dager, mens de selv har vært travelt opptatt med flytting fra Paris-området til det solrike sørvest. Vi har i tillegg til kattepass, oppbevart deres planter på vår balkong og hatt flere fulle flytteesker stående i stua. Snart er det vår tur til å pakke ned alt vi eier og flytte til ny bolig, dessuten skal vi snart, etter tre utsettelser og over ett år med venting og frustrasjon, feire vår bryllupsfest på Château du Croisillat. Vi har mye å gjøre, mye å forberede, og for å være helt ærlig gleder jeg meg ikke til noe som helst. Mer om det en annen dag.

Hvor var det jeg avsluttet forrige gang, jo, jeg nevnte bussturen fra Kristiansand til Mandal. For anledningen var jeg kledd i blå linkjole og sorte sandaler, temperaturen var den varmeste jeg foreløpig hadde opplevd i løpet av norgesferien, jeg så derfor frem til å fiske ut badetøyet fra kofferten og smøre inn huden med solkrem. Jeg så frem til å spasere ned til stranda og la mine nakne føtter føle kontrastene fra den varme sanden og de kalde bølgene. Det skulle dessuten bli fint å slappe av på et strandhåndkle, sole beina og diskutere med min mor, min reisepartner gjennom den vestre delen av Agder.

To netter på det nye Mandal Hotel ventet oss, to netter på et nydelig rom med utsikt mot sjarmerende kafeer hvor mennesker samles over et glass eller et måltid. Utsikt mot båter, store og små, mot livet ved Mandalselva, elva som egentlig heter Marna. Vakre Marna på det idylliske Sørlandet.

Jeg kan ikke lenger huske mitt første møte med Mandal, det er så altfor lenge siden, jeg var bare et lite barn den gang, et barn som ikke brydde seg om annet enn å bade på stranda og spise pizza hos restaurantkjeden som den gang lot seg inspirere av amerikansk jazz og lot konseptet bli formet deretter, en kjede jeg nå har blitt kjent med på ny i annen by, denne gang i Toscana-inspirert drakt, for Italia er inn og sørstatspizza er tydeligvis ut.

Broen som knytter det spennende kulturhuset og det helt ferske hotellet til byens sentrumskjerne, er også relativt ny. Åtte år har den rukket å bli i år. Jeg husker fortsatt godt hvordan Mandal så ut før Adolph Tidemands bro, som den jo heter, ble offisielt åpnet, før kinoen og biblioteket flyttet inn på den andre siden av elven, før byen fikk et nytt overnattingssted for dem som ønsker noe litt mer luksuriøst enn campinghytter og feriesentere og noe litt mer internasjonalt enn det tradisjonelle hotellet som ligger midt i sentrum. Det finnes selvsagt flere alternativer også, et av dem skiller seg godt ut, det gamle fengselet som har blitt forvandlet til hostell.

Vi sjekket inn og skiftet tøy og gjorde som vi hadde planlagt. Med solkrem i sekken, håndklær i en pose og solbriller på nesa, dro vi til den samme stranda som for tjue år siden virket så mye bredere og mykere og flottere enn nå. Alt var flottere gjennom mine barneøyne, før jeg vokste meg større og mer skeptisk, og før livet ble altfor seriøst og det å bygge sandslott ble erstattet med å sitte på et håndkle og glo på forbipasserende.

Etter vår lille strandtur og et kort opphold på hotellrommet, krysset vi broen nok en gang, denne gang for å kose oss med hver vår cocktail på takterrassen til Tidemands Cafe. Woo Woo til meg og Screwdriver til min mor, hadde ikke prisnivået vært så høyt som det er i Norge, ville jeg gjerne ha bestilt en runde til og gitt kvelden emneknaggen takterrassetirsdag og hevet nok et glass med et smil. Skål for takterrassetirsdag, ville jeg kanskje sagt.

Etter sol og syrlige drinker, våknet jeg til en skuffende overskyet onsdag.

Palmer og tapas i Kristiansand

Verdifull familietid og fine sommerminner, mitt månedslange norgesbesøk er over. Allerede. Det er nesten ikke til å tro at august allerede er dager unna sin ende, at høsten allerede er på vei.

Jeg er fornøyd med alt jeg rakk å gjøre i løpet av ukene i Norge, og er samtidig trist for at ferien er over, for nå løper jeg fra et gjøremål til det neste, og har en kalender full av ærend relatert til kjøp av ny leilighet og flytting fra den gamle, for ikke å nevne det som gjenstår av planlegging av den utsatte bryllupsfesten.

Nattesøvnen er dårlig og jeg tenker for mye. Døgnet har jo egentlig mange nok timer, men jeg ville likevel ønsket meg flere, for å gi meg selv mer tid til å skrive videre på det nye manuset (roman) og til å skrive flere reisebrev som dette, dele mine beste minner fra ukene som har gått, bilder og skildringer av sørlandsidyll og norsk sommer på sitt beste.

Jeg savner allerede familien min. Når jeg sier familie, mener jeg min mor og stefar. Sammen med dem, har jeg hatt gleden av å være i godt selskap hver eneste dag, jeg har hatt gleden av å kose meg med overnattinger på ulike hoteller med god frokost og behagelige senger, jeg har hygget meg i ferieleiligheter med vakker sjøutsikt. Været har vært fint omtrent hver eneste dag, med unntak av noen timer med småregn, her og der. De store regnbygene har utrolig nok holdt seg unna. Det vil si, helt til tiden var inne for å reise tilbake til flyplassen for å nok en gang forlate Norge. En regnfull onsdagsmorgen.

Etter oppholdet på Obrestad, dro min mor og jeg til Bryne for å ta tog til det glade sør. Et døgn i Kristiansand stod for tur, en natt på hotell ved Bystranda og middag på tapasrestaurant. Jeg så frem til et gjensyn med en by som har gitt meg mange koselige ferieminner, men også noen dårlige (som da min venninne og jeg, begge i en alder av tjuefire, ble kastet ut av en bar fordi bartenderen påstod at vi begge var mindreårige med falsk legitimasjon).

Når jeg tenker tilbake på Kristiansand, tenker jeg på rockekonserter på studentpuber, jeg tenker på den korte flørten jeg hadde med en gitarspillende chilener, jeg tenker på venninner som har vært en del av mitt liv og ikke lenger er, jeg tenker på festivaler jeg i årevis har drømt om å gå på. Som tenåring fikk jeg ikke lov, som tjue-og-noe hadde jeg aldri råd. Jeg tenker kanskje aller mest på alt som alle andre forbinder med Kristiansand. Danskebåten og Dyreparken. Kardemommeby, Julius og Kaptein Sabeltann.

Kristiansand minner meg om sommer, om sol og regn, solbriller og paraply. Da min mor og jeg gikk av toget, ble vi møtt med småyr, grå himmel og augustregn. Vi sjekket inn på hotellet og ble sittende på sengekanten, våre blikk rettet mot byens vakre lille strand med sine unorske palmetrær.

Vi ble sittende ved vinduet i en halvtime, kanskje enda lenger, tålmodig ventet vi til sola tittet frem. Kaffetørste, dro vi omsider til en cubansk kaffebar ved navn Cuba Life, før vi vandret gjennom byens gater, forbi restauranter og kafeer, ned til båthavna og Bystranda. Helt til slutt kom dagens store høydepunkt, deilig tapas og spansk vin på den stilige restauranten Mercado i Markens Gate.

Som med palmene på stranda, ga tapasrestauranten meg en følelse av å være på ferie langt, langt unna Norden. Det var både rart og fint å sitte der med en følelse av å være i sentrum av Barcelona eller Madrid. Det er nettopp det jeg liker så godt med Kristiansand. Byen er utypisk. Fargerik og palmekledd, full av turister som prater med hverandre på ulike språk.

Vi dro tilbake til rommet for å spise smågodt og se svensk krim på TV. Etter en fin frokost fra hotellets buffet, og en siste spasertur gjennom byen, tok vi buss fra Kristiansand til Mandal for å fortsette vår sørlandsferie. Mye har blitt forandret de siste to-tre årene, både i Kristiansand og Mandal og langs hele strekningen mellom de to byene. Bykjerner utvides, skogsområder rives, mye tilrettelegges for turisme og for å tiltrekke nye innbyggere. Selv drømmer jeg fortsatt om å en dag få muligheten til å dra på musikkfestival i Kristiansand.