Solidaritet og kjærlighet til byen

Fra smykkeskrinet letet jeg frem mine lilla og grønne dråpeformede ørepynt, kjøpt for rundt fire år siden, håndlagde aksessoirer fra det syrisk-tyrkiske samarbeidet Drop Earrings Not Bombs, et prosjekt hvor det jobbes målrettet for å bygge nettverk, skape trygge rammer og faste inntekter for syriske kvinner som har flyktet fra krig, kvinner som nå jobber med å gjenoppbygge sine liv i Istanbul.

Grønn og lilla ørepynt

Jeg liker å støtte små initiativer som dette, prosjekter som har som mål å inkludere, støtte og skape et sikkerhetsnett og en bedre hverdag for mennesker som har opplevd ting vi andre ikke kunne sett for oss selv i de vondeste mareritt. Elegantees er et annet fint foretak jeg har støttet under flere anledninger. Via deres nettside selger de fine basisplagg sydd av tapre kvinner reddet fra menneskehandel i Nepal.

I går gjorde jeg som jeg så lenge hadde sett frem til å gjøre. Først etter en grundig håndvask, samt etter å ha dekket ansiktet med munnbind, tok jeg meg en tur til sentrum for å støtte noen av mine lokale favorittbutikker, Mademoiselle Nuage og The Bookshop. Internetthandel tar jeg nå en lengre pause fra, for å fokusere hundre prosent på å være en god borger, støtte sentrumsbutikkene og hjelpe de mange som har investert alt de eier i å realisere sine drømmer, måtte det være en spennende butikk eller en koselig liten kafé, deres livsinvestering, deres fremtid som nå står på spill som konsekvens av pandemien og lockdown.

Aggressivt høljet regnet ned i bøtter og spann, værgudene var absolutt ikke enige med toulouserne og deres ønske om å vandre rundt i det fri, besøke butikker og spasere langs Prairie des Filtres og Quai de la Daurade. Den prikkete paraplyen skjermet meg som et digert skjold, der jeg med raske steg spaserte de to kilometerne inn til sentrumskjernen. I disse dager unngår jeg offentlig transport så godt det lar seg gjøre.

Første stopp, Mademoiselle Nuage. Trist var synet av de stengte dørene hos deres nabo, tesalongen Madame Bovary, et drømmested for alle som elsker litteraturklassikeren ved samme navn. Som alle andre kafeer får de ikke lov til å ta imot gjester før tidlig i juni måned, jeg lover å være der for dem umiddelbart når den tid kommer.

Mademoiselle Nuage

Lenge ble jeg stående og prate med eieren av aksessoirbutikken Mademoiselle Nuage, lettet var hun over å endelig kunne holde åpent og se sine kunder igjen. Hennes øyne, det eneste jeg kunne se bak det munnbindkledde ansiktet, lyste opp der hun snakket om alle de fine støttemeldingene hun hadde mottatt på sosiale medier fra sine stamkunder.

Det varmer hjertet å vite at mine kunder virkelig bryr seg og tenker på butikkens fremtid, solidaritet er uhyre viktig akkurat nå, sa hun rørt. Hun fortalte at hun takket være statsstøtte har klart å betale leie av lokale, takket være butikkens nettside fikk hun også solgt nok til å kunne handle mat og betale regninger.

Jeg kjøpte meg to par øreringer, et av dem hadde jeg ønsket meg siden jeg først så dem i fjor høst. En liten gave fra meg til meg selv, håndlaget ørepynt fra hennes atelier, i andre etasje av Mademoiselle Nuage. En liten tanke streifet meg, om bryllupet fortsatt vil finne sted i september, hvorfor ikke handle både smykke og øredobber fra denne butikken som jeg jo er så glad i?

The

Videre trasket jeg gjennom de glatte brosteinbelagte gatene, regnvann fylte de smale sprekkene mellom steinene, himmelen så ikke ut til å lysne med det første. Neste stopp, The Bookshop, hvor jeg skulle hente de tre romanene jeg hadde reservert, The Book Thief av Markus Zusak, Slaughterhouse-Five av Kurt Vonnegut og The Testaments av Margaret Atwood.

Bokhy

Også i The Bookshop ble jeg stående og prate med en av eierne, ei eldre dame, jeg var nesten sikker på at hun var kona til den eldre briten som vanligvis pleier å være der, jeg håpet i hvert fall at hun var det. Hun tipset meg om sin favorittroman av Margaret Atwood, The Robber Bride. Du som elsker Margaret Atwood kommer til å elske denne, sa hun henrykt. Jeg lovet å komme tilbake for å kjøpe den ved en senere anledning, kanskje allerede neste uke.

Mibument

Regnværet ga seg etter hvert. Like før jeg nådde frem til den folketomme nabogata, tok jeg av meg munnbindet, jeg smilte for meg selv.  Heldig er jeg som bor i denne fantastiske byen, heldig er jeg som fortsatt har en jobb å gå til, en trygg hverdag og rikelig med mat på bordet.

Regnfull gate

Advertisements

Fysisk avstand og sterkere samhold

Jeg fikk meg en iskald start på dagen, da dusjen gikk tom for varmtvann innen jeg hadde rukket å såpe inn halve figuren. Med gåsehud over hele kroppen, hastet jeg meg inn i den grå joggedressen som har blitt flittig brukt disse to månedene med hjemmekontor, et antrekk som aldri møter offentligheten med mindre jeg skal ut på en lang og slitsom flytur (noe det ikke akkurat vil bli mange av i nærmeste fremtid).

Utover ettermiddagen ville jeg skifte til finere tøy, en spesiell anledning stod nemlig for tur, en svært etterlengtet frisørtime.

Julien og jeg hadde begge bestilt time hos frisøren til samme tid, han trengte sårt en klipp, jeg behøvde farging av ettervekst og stussing av slitte tupper. Grunnet strenge smitteverntiltak, vil ikke frisørsalongene ta imot flere enn én kunde om gangen, med mindre det er snakk om flere personer fra samme hushold. På forhånd, via sms, fikk vi streng beskjed om å ikke ta med oss yttertøy eller veske, engangsmunnbind skulle vi bli tildelt i salongen. Vi ble også minnet om at alle kunder umiddelbart vil måtte desinfisere sine hender med antibac, så snart de setter beina innenfor salongens dører.

Dette er den nye hverdagen. Vi rengjør hendene for hver gang vi rører noe eller entrer en butikk, vi syr eller handler inn munnbind i hopetall. Mange av oss jobber fortsatt hjemmefra, flere er vi som planlegger tidenes sommerferie innenlands, bilturer, camping og hyttebesøk. Lufta er mindre forurenset enn tidligere, og fuglene kvitrer høyere enn noensinne. Vi spør oss selv, vi spør hverandre og visa går på repeat, hvordan kan vi hjelpe lokalmiljøet, hvordan kan vi bli bedre samfunnsborgere, bedre mennesker?

Fysisk holder vi avstand, men samholdet har aldri vært sterkere. Det gjør meg derfor ingenting å vaske hendene til huden flasser av.

Det finnes likevel mange som ikke forstår alvoret, mange som ikke bryr seg om hvorfor vi ikke lenger kan oppføre oss på samme måte som tidligere. Jeg tilhører den større prosentandelen av befolkningen som har valgt å bruke munnbind i sentrumsgatene, i områder hvor store menneskeflokker ferdes, et valg jeg selv mener er fornuftig, dessuten blir man jo i flere butikker nektet inngang om man ikke dekker seg til. Likevel har både jeg og andre allerede blitt offer for stygge blikk, hvisking og kommentarer fra ulike personer, for det meste unge voksne, som nekter å bruke munnbind. Det er ekkelt å ikke kunne gjenkjenne folk, å ikke kunne se hvordan folk egentlig ser ut, har jeg fått høre. Munnbind er så stygt, c’est trop moche, c’est flippant, de skremmer meg, sa en kvinne til venninnen sin, begge med øynene rettet mot meg der de passerte forbi.

Munnbind er ikke mote. Munnbind er ikke aksessoirer man slenger på seg for å være trendy. Men det må da vel være lov å gjøre det beste utav situasjonen, beskytte seg selv og samtidig prøve å se fin ut, til den grad det lar seg gjøre. Beskytte luftveiene i store folkemengder og la fjeset være nakent i fredelige folketomme områder. Hadde jeg hatt armen i gips, ville jeg sannsynligvis ha tegnet blomster over hele gipsen, hadde jeg kjøpt meg ny sykkelhjelm, ville jeg ha kjøpt den fineste i butikken. Jeg matcher mine munnbind med mine antrekk og smiler gjennom stormen.

Allerede i lunsjpausen skiftet jeg fra joggedress til olabukser, jeg tok meg en liten luftetur i nabolaget for å nyte lyden av fuglesang og stillheten i gatene. Jeg gledet meg til ettermiddagens frisørtime, jeg gledet meg enda mer til morgendagen, til å hente mine bøker reservert hos The Bookshop. Samtidig så jeg frem til å ta meg en liten tur innom den sjarmerende lille aksessoirbutikken Mademoiselle Nuage for å kjøpe et par øredobber og kanskje et smykke, fint ville det også vært med en kaffe à emporter fra en av kaffebarene i sentrum. Min første kaffe latte eller cappuccino på to måneder.

Helt til slutt ønsker jeg å dele noen bilder fra mandag ettermiddag, og første møte med sentrum av Toulouse etter to måneder i karantene.

Pont Neuf

Vero Moda

Sentrumsgate

 

Selv ikke regnvær og munnbind kan dempe denne gleden

Vi våknet til lyden av regn, jeg tittet ut vinduet og studerte regndråpene der de falt fra de mørkeste skyene jeg hadde sett på flere måneder. Været var trist, men selv var jeg lykkeligere enn jeg hadde vært på lenge. Dette var ikke en alminnelig regnværsdag, denne ville bli husket som det første møtet med den nye normalen, første dag hvor vi som bor i Frankrike endelig ville få lov til å bevege oss fritt.

11. Mai var endelig her.

Selv om solskinn og blå himmel uteble, smilte jeg som aldri før, riktig nok under et munnbind som dekket halve ansiktet.

Morgentimene og formiddagen sneglet seg forbi, vanskelig var det å holde konsentrasjonen i sjakk fra klokka sju til halv fire. Utålmodig, dro jeg på meg de sorte ankelstøvlettene og regnjakken som min samboer synes er stygg, jeg løp ut døra i full fart for å ikke miste et eneste øyeblikk. Jeg ville se Garonne-elven, jeg ville se Pont Neuf, jeg ville vandre gjennom byens smale gater, forbi gamle sjarmerende bygninger, jeg ville se byen min, uansett hvor vått og kaldt dette første gjensynet ville bli.

Iført lilla munnbind og matchende kjole, krysset jeg Pont Neuf og vandret gjennom flere av byens gater. Lukten av belgiske vafler fra dessertkiosken La Belle Liégeoise fylte den populære handlegaten Rue des Changes, munnbindkledde mennesker vandret fra butikk til butikk med handleposer på slep. Deilig var det å være tilbake i sentrumskjernen, være en del av bybildet.

Konfekt

Fra en tradisjonell fransk confiserie ved navn Le Paradis Gourmand, sjarmerende med sin rosa fasade, kjøpte jeg macaronia, pastellfargede konfektbiter som visuelt ligner makroner.

Macaronia

Kvelden ble feiret hjemme i sofakroken sammen med min kjære,  macaronia og musserende. Vi feiret starten på den nye hverdagen og poppet ei flaske med røde bobler fra Gaillac, et vindistrikt bare 68 kilometer fra vårt hjem. Vi skålte først og fremst for at vi begge fortsatt har helsen i behold, vi skålte for de mange i lokalsamfunnet som endelig vil kunne tjene penger igjen, vi skålte for begynnelsen på noe nytt, en ny hverdag, et nytt kapittel.

Røde bobler

NB! Frihet betyr ingenting om livet står på spill. Vær så snill, du som leser. Beskytt ansiktet, hold sosial avstand og vær flink til å vaske hendene. Dette vil være like viktig i dagene, ukene og månedene fremover som under lockdown. Viruset sirkulerer fortsatt, og mange av oss kan ha blitt smittet uten å være klar over det. La viruset i så fall dø ut hos oss, la oss ikke videreføre det til noen med et svakere immunforsvar. 

Butikkfasade

Avslutningsvis ønsker jeg å dele mine siste notater fra denne karantenedagboka som jeg har ført de siste to månedene.

Coronakarantene, dag 55.

Nok en fredelig lørdagskveld. Noe annet kan ikke forventes når vi tross alt ikke har hatt lov til å møte andre mennesker eller bevege oss fritt utendørs på to måneder. Jeg fryder meg over tanken på at vi endelig om bare to dager kan se frem til å skrive et nytt kapittel, livet etter lockdown.

Gårsdagens solskinn og tjuesju grader ble i dag byttet ut med triste grå skyer og sterke vindkast, kveldens måltid og underholdning ble derfor flyttet inn til stua, balkongen får vi vende tilbake til i en senere anledning. Sammen hygget vi oss med hjemmelaget pizza og ei flaske rosévin fra vår vakre region Occitanie, nærmere bestemt Gascogne, hvor vi forrige august dro på helgetur med bil, vi besøkte vakre middelalderlandsbyer og idylliske vingårder, vi nøt romantiske middager og live musikk, jeg lengter tilbake til denne idyllen.

Tynne pizzabunner toppet med tomatsaus, mozzarella, champignon, skinke, rødløk og sorte oliven. Kveldens underholdning ble deretter triviaspillet Trivial Pursuit, i over to timer ble vi sittende og spille, han og jeg i hver vår pyjamas.

Som forrige gang, vant jeg igjen, ikke fordi jeg sitter på mer kunnskap enn min samboer, men fordi jeg stadig har flaks og ender opp med å få spillets enkleste spørsmål. Om jeg hadde hatt samme flaks i lotto, ville jeg vært millionær i dag.

Coronakarantene, dag 56.

Søndag. Jeg våkner tidlig, alene med mine altfor mange tanker, Julien sover fortsatt tungt ved min side. Himmelen er grå, skyene truer, men jeg tar meg likevel en liten tur ut, jeg spaserer til bakeriet for å handle ferskt brød og viennoiseries til frokost, chocolatine og chausson aux pommes til min kjære, og en pain aux raisins til meg selv.

Pain aux raisins

Selv om himmelens mange skyer er alle malt i ulike grånyanser og regndråpene snart vil melde sin ankomst, dekker vi på til frokost ute på balkongen.

Trøffelbrie

Søte bakverk og nystekt maisbrød skåret i skiver, vi dekket bordet med et stort utvalg av patéer og oster fra gårsdagens handletur, deriblant brie med trøffelkrem, noe av det beste jeg vet.

Liten gate

Karantenedagbok: Den nye normalen og hva vi har i vente

Vi har nådd vår siste helg med fransk lockdown og relativt strenge restriksjoner, siste helg med påkrevd attestasjon for å få tillatelse til å forlate våre hjem, siste helg hvor vi kun får lov til å bevege oss innen 1 kilometers radius fra hjemmeadressen i maksimalt en time per dag, en siste helg før den nye hverdagen møter oss som bor i landet som har gitt verden camembert, champagne, croissanter og Moulin Rouge.

Frankrike, et land som myndighetene nå har delt opp i røde og grønne soner, alt etter hvilke regioner som har flest og færrest coronasmittede per dags dato. Bor man i en grønn sone, slik som vi heldigvis gjør, vil man få større friheter fra og med mandag, enn dem som bor i de røde sonene. Vi som bor i regionen Occitanie vil for eksempel få lov til å gå tur i skog og mark, vi vil få lov til å besøke byens parker, mens de som bor i Île de France vil ikke kunne gjøre dette riktig enda.

Under torsdagens videomøte med avdelingsleder og resten av teamet, ble vi alle gjort oppmerksom på hvordan arbeidsdagene vil se ut i tiden fremover. Alle vil vi fortsette med hjemmekontor i minimum tre uker til. Når tiden etter hvert er inne for å vende tilbake til kontoret, vil ingenting lenger være som før. Vi vil ikke lenger kunne sitte ved siden av hverandre i det åpne kontorlandskapet, ommøblering og rotering av skift og hjemmekontor på deltid vil være nødvendig for å kunne unngå å samle altfor mange mennesker på samme kontor. Dessuten vil vi bli nødt til å holde minimum fire meters avstand fra hverandre til enhver tid.

Vi vil ikke kunne gå tilbake til å spise lunsj sammen, vi vil ikke få lov til å lukke noen av kontorets dører eller ta på noen dørhåndtak. Alle overflater og tastaturer og datamus må vi i tillegg desinfisere på daglig basis.

Det hele høres hundre ganger mer slitsomt ut enn å bare fortsette å jobbe hjemmefra.

Aldri har jeg fulgt nyhetene så slavisk som de siste to månedene. Ifølge nyhetsreportere og journalister vil vi fra mandag kunne bevege oss fritt i sentrumsgatene uten munnbind, mens de fleste butikker vil kreve at man tar dem i bruk. På offentlig transport, hos frisører og skjønnhetssalonger vil det være obligatorisk.

I går mottok jeg endelig tre munnbind i posten, et sort, et rosa og et lilla, et forsøk på å pynte meg i en tid hvor våre brede smil vil bli skjult bak tøystykker i det offentlige rom.

Ikke alle i Frankrike har grunn til å smile når karantenetiden er over, flere demonstrasjoner vil derfor finne sted allerede neste uke. Mange er sinte, frustrerte, om ikke regjeringen lytter til helsesektoren nå, når vil de lytte? Om ikke våre hverdagshelter som står i frontlinjen blir sett nå, når vil de bli sett?

Blomstermotiv

Coronakarantene, dag 53.

Torsdag. Jeg handler maisbrød fra bakeriet og spiser frokost på balkongen før jeg forbereder dagens hjemmekontor. I lunsjpausen tar jeg meg et kvarter med hjemmetrening før jeg spiser lunsj i form av fiskeburger og løkringer sammen med min kjære. Jeg leser en altfor mørk roman og skriver selv et manus til noe som kan se ut til å bli nesten like mørkt men likevel fint, jeg lager gaspacho til middag men er fortsatt en smule mett etter burgerlunsjen, han lar meg ligge i armkroken mens vi titter på TV til sent på kveldstid. En ordinær torsdag i en uordinær tid.

Coronakarantene, dag 54.

Fredag. Frigjøringsdagen, de alliertes seiersdag i Europa, vi minnes 8. Mai 1945, dagen da den tyske hæren overga seg, slutten på 2. Verdenskrig og Hitlers Tredje Rike. Datoen er en helligdag i Frankrike, men jeg velger likevel å jobbe for å tjene litt ekstra penger, en arbeidsdag som ikke består av annet enn å vokte telefonen og mailboksen, noe som igjen gir meg rikelig med tid til å lese, skrive og lytte til musikk.

Siste fredagskveld i karantene, vi feirer starten på slutten, jeg skjenker rikelig med Chardonnay i hvert vårt hvitvinsglass, santé, chin chin, vi skåler så glassene klirrer og nyter en deilig middag ute på balkongen. Håndlagde gnocchi stekt i smør, med persille og parmesan drysset på toppen, noe av det enkleste men likevel beste jeg vet.

Håndlagde gnocchi

Servert som en liten siderett, stekt spinat i olivenolje, med rødløk og bacon. Vi blir sittende til mørket faller på, den store fullmånen lyser opp nattehimmelen så kraftig at jeg nesten blir blendet der jeg stirrer på den, drømmende, vil fullmånen lytte om jeg sender den mitt aller største ønske?

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Sentrum boliger
Leiligheter i sjarmerende gamle bygninger i sentrum av Toulouse. Jeg teller ned dagene hver eneste dag, om bare to dager vil jeg kunne bevege meg fritt gjennom sentrumsgatene igjen. Værmeldingene spår alle regn for uka som kommer, men regn har aldri hindret meg fra å ferdes ute, fra å se livet. 

Karantenedagbok: Sortering av klær og dårlig samvittighet

Skjorter, kjoler, skjørt og jeans, jeg tømmer klesskapet og sorterer alt jeg eier av klesplagg kjøpt for ulike anledninger, sesonger og behov. Innerst i skapet finner jeg to bluser jeg knapt kan huske å ha sett tidligere, med merkelapper fortsatt festet til plaggene. En av dem var en gave fra min mor, en fin kortermet bluse, hvit med grå prikker.

Jeg stryker fingrene over det syntetiske stoffet, jeg studerer blusen og tenker tilbake på fjorårets sommerferie, på de fine solskinnsdagene i Danmark, en idyllisk sensommerferie på den danske øya Lolland, sammen med mine foreldre. Denne hvite blusen med prikker hadde min mor pakket med seg fra Norge, en liten oppmerksomhet hjemmefra, sammen med to norske romaner og en stor pose smågodt, for det meste full av peacemerker med smak av lakris og jordbær.

Disse minnene, disse gavene, beviser nok en gang hvor godt vi har hatt det, vi som ofte kunne reise utenlands sammen og gi hverandre små og store gaver uten å måtte spare slike gleder til spesielle anledninger som bursdag og julaften.

I fjor sommer var vi lykkelige over å få se hverandre igjen for første gang siden påskeferien, fire måneder tidligere. Nå har vi ikke sett hverandre på ni måneder, ikke siden nettopp denne Danmarksturen.

Som et lynnedslag vekkes en kvalmende varm og vond følelse til live, jeg tar meg selv i å bli blank i øynene, jeg hikster, brått blir jeg flau over denne plutselige reaksjonen.

Om det i dette tilfellet er savnet eller samvittigheten som gnager mest, er vanskelig å si, men gjennom hele karantenetiden har mitt allerede store spekter av følelser blir enda mer forsterket. Stakkars Julien som må være vitne til dette kaoset, vitne til hvordan mitt sinn velger å fordøye denne globale krisen vi befinner oss i.

Med blusen i fanget, sitter jeg på gulvet foran klesskapet, med alt jeg eier av klær liggende i en haug foran meg, jeg bretter, sorterer, flere plagg skal doneres til veldedighet. Helt ut av det blå begynner jeg altså å gråte.

Jeg har dårlig samvittighet, først og fremst fordi jeg fra ungdomstiden til voksen alder har brukt altfor mye penger på masseprodusert mote, i den tro at andre ville like meg bedre om jeg bare kledde meg finere og fornyet meg ofte nok, om jeg bare oppdaterte garderoben i samme tempo som moteverdenen og forbildene mine.

Jeg ville ha mye, men jeg ville betale lite. Det man da ender opp med er klær produsert i noen av verdens fattigste strøk, av tekstilarbeidere som jobber lange, harde skift for lønninger som knapt rekker til mat på bordet og tak over hodet. At etisk, bærekraftig mote er en luksus som ikke alle kan unne seg, har jeg forståelse for. Men selv har jeg råd til å velge, og jeg har jo dessuten innsett for lenge siden at dem som liker meg, liker meg uavhengig av hvordan jeg går kledd. 

Jeg har dårlig samvittighet for at jeg ikke har tatt godt nok vare på klær jeg har fått i gave fra andre, slik som denne prikkete blusen, det samme med pyjamasen jeg fikk i julegave fra min kjære for tre år siden, og hvorfor bruker jeg nesten aldri jakken jeg arvet etter min kommende svigermor, den som ble levert til skredderen og sydd om for å passe meg perfekt? Hvordan ble jeg så utakknemlig, så bortskjemt?

To måneder i lockdown har som nevnt tidligere vært vanskelig, vondt, men på mange måter nødvendig. Det er dessverre umulig å si om jeg vil bli et bedre menneske etter det hele er over, men jeg vil definitivt endre mine kjøpevaner og prioritere annerledes enn tidligere, prioritere lokalmiljøet, handle etisk og bærekraftig så godt det lar seg gjøre.

Mest av alt vil jeg bli flinkere til å sette pris på klærne og eiendelene som jeg allerede har fra før.

Prikkete kjole

Coronakarantene, dag 51.

Tirsdag. Ferskt maisbrød fra bakeriet og frokost ute på balkongen, jeg har blitt vandt til disse nye rutinene, denne avslappende livsstilen med hjemmekontor og sommervær, nystekt brød på en hvilken som helst ukedag, dager og uker med ingen andre samtalepartnere enn min samboer, om man ser bort fra digitale verktøy som videochat og telefoni.

Nabolaget

Etter en lang og innholdsløs arbeidsdag for meg, og en kort men hektisk arbeidsdag for ham, tok vi oss en liten spasertur sammen på kveldstid. Til enden av gata og videre langs den grafittikledde veien som går parallelt med jernbaneskinnene, deretter tok vi til høyre, forbi sjarmerende små maisonnettes og moderne lavblokker, forbi små sørvestfranske oransje hus med blå skodder og hvite hus med fargerike hager.

Coronakarantene, dag 52.

Onsdag. Ny uke, nye varer kjøpt direkte fra bøndene i nærdistriktet via organisasjonen La Ruche qui dit Oui. Denne uken fylte vi handlenettet med jordbær, spinat, agurk, gulrøtter, håndlagde gnocchi og ulike oster, deriblant en Tomme med korianderfrø.

Franske oster

Jeg sjekket postkassen, fortsatt har jeg ikke mottatt noen av munnbindene jeg bestilte for flere uker siden. Fra og med mandag vil det på flere offentlige steder være obligatorisk å bruke dem, men med forsinket post, butikker som alle er utsolgt for munnbind og apoteker som ikke får lov til å selge dem, begynner jeg nesten å lure på om jeg til slutt vil måtte sy mine egne for å kunne bevege meg fritt til uka.

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Grønn butikkfasade
En av byens mange secondhand-butikker. Jeg handler ofte brukt, men skulle gjerne også likt å lære meg å sy om plagg jeg allerede eier, men ikke lenger bruker. Jenny Skavlan er flink med den slags, jeg burde kanskje lære noe av henne.

 

Karantenedagbok: Gifteringer i Kraków og gode nyheter fra England

Endelig, endelig er vi nå inne i vår siste uke med karantene. Vi har ønsket mai måned velkommen fra vår lille balkong, fra vårt nabolag, fra Toulouse og Sørvest-Frankrike. Jeg nyter denne deilige sommertemperaturen, gradestokken viser hele tjuesju varmegrader og himmelen er malerisk, med sin nydelige blåfarge og sine mange små skyer som ligner lette hvite bomullsdotter. Spent, ser jeg frem til å kunne dra på små bilturer i nærområdet, besøke flotte solsikkeenger i Gers og vingårder i Gaillac. Listen over alt jeg ønsker å gjøre her i Toulouse og omegn, vokser seg større og større for hver dag.

Lockdown har riktig nok hatt noen fordeler. Jeg er jo faktisk heldig som får jobbe fra balkongen, barbeint og iført korte shorts, hjemme finnes ingen kleskode. Og hjemmekontor nytes definitivt best ute i frisk luft.

Mine kolleger og jeg vil dessuten fortsette å jobbe hjemmefra i flere uker fremover, lenge etter karantenetiden er over. Jeg ser derfor frem til mange flere frokoster, lunsjpauser (med tilhørende lesestoff) og arbeidstimer under solfylt himmel, etterfulgt av (fra og med neste uke) spaserturer til sentrum.

Om iskioskene får tillatelse til å holde åpent fra 11. Mai, vil jeg gledelig kjøpe meg en is eller en milkshake, gjerne med smak av lavendel eller fioler, lokale spesialiteter. Jeg vil nyte de søte smakene mens jeg spaserer gatelangs i la ville rose, la solstrålene kysse min solkrembeskyttede hud, kjenne kulden fra den fløyelsmyke iskremen på tunga, godt vil det bli med is, ikke en kjedelig en fra isdisken på mitt lokale supermarked, nei, iskremen må være une glace artisanale, lokalprodusert, ekte, laget med kjærlighet.

Neste uke, seks dager gjenstår før Frankrikes åpningstid, endelig noe å glede seg til. Totalt beruset av gledesfølelsen, hadde jeg nesten glemt den åtte timer lange arbeidsdagen som venter meg før jeg på mandag kan løpe ut i det fri. En ting er uansett soleklart, mandag kveld vil det bli champagne og kake på min kjære og meg, kanskje en tarte au citron meringuée eller en fraisier, vi må jo feire ventetidens ende og starten på livet etter, vi må jo feire her på vår fine lille balkong. Men først skal jeg løpe fra meg. Og på tirsdagen vil jeg forhåpentligvis spise is til jeg blir ør i hodet, og fotografere sentrumsgatene og butikkfasadene til mobiltelefonen eller speilreflekskameraet går tomt for lagringsplass.

Leselyst

Coronakarantene, dag 49.

Søndag. Jeg laget kjøttboller og potetsalat, etter ønske fra min samboer. Han skjenket rødvin i glasset mitt, deretter sitt eget, santé, sa han og hevet sitt vinglass mot mitt, vi skålte for at vi begge har helsen i behold. Ingenting er viktigere enn nettopp det, akkurat nå.

Kjøttboller

Apropos god helse, i går fikk jeg positive nyheter. Min coronasmittede venninne, hun som jobber som sykepleier i England, er på bedringens vei!

Coronakarantene, dag 50.

Mandag. Med klump i halsen og blanke øyne, scannet jeg kvitteringene fra gullsmedbutikken i Kraków, hvor vi i januar kjøpte våre gifteringer som jeg hadde sett frem til å hente nå i mai måned, en uke før fødselsdagen min. Europa er fortsatt stengt, og jeg har ingen andre muligheter enn å sende butikken en epost med vedlagte kvitteringer, jeg har ikke noe annet valg enn å stole på at ringene vil bli levert på en trygg og sikker måte, uten risiko for å havne i feil hender, frastjålet og solgt til høystbydende. Jeg får vondt av å tenke på den inngraverte datoen 12.09.2020, det som skal eller skulle bli den lykkeligste dagen i mitt liv, nå klarer jeg ikke å se på datoen med annet enn bekymrede øyne.

Brudekjole har jeg forresten også bestilt, fra internett, uten å ha prøvd hverken denne eller noen andre kjoler på forhånd. Noe annet valg har jeg ikke.

Når butikkene åpner igjen, har jeg planer om å besøke en skredder og hennes atelier i nabolaget mitt, for å få sydd litt om på den lyserosa kjolen som  jeg ønsker å bruke i tinghuset på bryllupsdagen.

Når det gjelder brudekjolen, vil jeg ikke røpe for mye, ikke enda, men kan i alle fall fortelle at den flotte hvite blondekreasjonen kommer fra en dyktig skredder i Minsk, Hviterussland.

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Karusell Toulouse
En av de tradisjonelle karusellene i sentrum av Toulouse, en viktig del av bybildet. Jeg lurer på om disse vil forsvinne nå som vi må tilpasse oss den nye normalen?

Karantenedagbok: Lykkebringende liljekonvaller og The Bookshop

Nøye studerer jeg den vakre liljebuketten og vårt nyinnkjøpte tilskudd, søte små liljekonvaller, som dekorerer vår ellers så nakne balkong. De flotte blomstene inspirerer meg, de frister meg til å forvandle balkongen til en grønn oase. Tanker rundt oaser og tropiske paradis gir meg en brennende vandrelyst, jeg lar meg selv bli fanget av fine dagdrømmer om livet før og etter alt som er akkurat nå, men blir brått avbrutt av naboen i etasjen over som prater høylytt i telefonen. På sørfransk fortviler han over arbeidsplassens dårlige rutiner og smitteverntiltak, maskene sitter dårlig og hele ledelsen har hjemmekontor mens min nabo og hans kolleger ikke får lov. Jeg synes synd på ham, samtidig føler jeg meg en smule umoralsk der jeg sitter og lytter til en annens private samtale.

For et par uker siden sendte jeg en epost til favorittbokhandleren min i Toulouse, The Bookshop. Jeg spurte hva jeg som kunde kunne gjøre for å hjelpe dem gjennom denne vanskelige perioden hvor dem, som alle andre butikker, har blitt tvunget av myndighetene til å holde stengt i to måneder. I går fikk jeg endelig svar på henvendelsen min. De bekreftet at jeg gjerne kunne sende dem en liste over bøker jeg ønsker meg, og komme innom butikken for å hente dem så snart vi endelig får lov til å bevege oss fritt i sentrumsgatene igjen.

Ivrig noterte jeg min lille ønskeliste. The Book Thief av Markus Zusak, The Testaments av Margaret Atwood, Slaughterhouse-Five av Kurt Vonnegut og My Dark Vanessa av Kate Elizabeth Russell. Kort tid etter ble jeg oppringt av den hyggelige eldre briten som alltid tar seg tid til å prate med sine leselystne kunder. Å høre hans stemme gjorde meg glad, lettet over å få vite at han er frisk og fortsatt i arbeid. Vi har dessverre ikke fått inn My Dark Vanessa enda, informerte han meg, de tre andre romanene skal vi holde av til deg. The Testaments har vi foreløpig bare i innbundet utgave, går det greit?

Selvfølgelig går det greit, bekreftet jeg. Hjertet banket raskere, jeg tittet på kalenderen, måtte disse neste åtte dagene suse forbi i rekordfart, måtte ventetiden snart komme til sin ende.

Første uke etter endt karantenetid ser foreløpig veldig innholdsrik og spennende ut, med en avtalt tur innom bokhandleren på tirsdagen, time hos frisøren på onsdagen, og lørdag 16. mai, dagen da jeg egentlig skulle ha reist til Polen, vil jeg forsøke å overtale min kjære til å gå tur med meg i skogen eller dra ut på sykkeltur. Restauranter og kafeer åpner ikke før tidligst i juni, reise utenfor en hundre kilometers radius fra våre hjem får vi ikke lov til før etter fellesferien, men vi nærmer oss med sakte steg, vi nærmer oss den nye normalen.

Sommerkjole

Coronakarantene, dag 47.

Fredag. Kjølig temperatur og truende skyer, vi løp ut i pøsregn for å få tak i liljekonvaller fra blomsterbutikken i nabogata. Torsdagskveldens nyhetssending kunne meddele at myndighetene hadde gitt blomsterhandlerne tillatelse til å holde åpent for å kunne bevare landets årlige 1.mai-tradisjon, å gi hverandre liljekonvaller. Ifølge tradisjonen bringer blomstene lykke.

Skuffet var vi da vi under halvtaket foran blomsterhandlerens stengte dører, i ly for regnet, gjorde et par kjappe internettsøk og ble gjort oppmerksom på at myndighetene hadde skiftet mening i siste sekund, bare de store hypermarkedene ville få lov til å selge blomster inntil videre.

Liljekonvaller

Coronakarantene, dag 48.

Lørdag. Fra en av byens store dagligvarekjeder fikk vi unnagjort ukas storhandel, ingredienser til kveldens hjemmelagde fiskeburgere og pommes frites av søtpotet med chilimajones, fra delikatessedisken handlet vi andepaté og leverpostei med skogsopp, Moulis og Tomme de Savoie fra ostedisken og lykkebringende liljekonvaller fra hageavdelingen.

Leverpostei

Sol og varme førte oss deretter ut på balkongen hvor vi ble sittende fra sen ettermiddag til langt ut på kveldstid.

Snacks på balkongen

Før vi satte tennene i kveldens måltid, mine nybakte burgerbrød med panert torsk og tartarsaus, hygget vi oss med en liten apéro, iskald surøl, sorte oliven og cashewnøtter, mens vi lyttet til fransk elektro på lavt lydnivå.

Fiskeburger

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Franske gamle bygninger
Et av mine favorittgatehjørner i sentrum av Toulouse. Om bare åtte dager vil jeg kunne spasere rundt i disse gatene igjen, om bare ei uke og én dag.

 

Karantenedagbok: Arbeidernes dag og hyllest til hverdagsheltene

Første mai.

Arbeidernes dag, Journée internationale des travailleurs som det heter her i Frankrike. En merkedag hvor vi hyller dem som allerede burde blitt hyllet hver eneste av årets 365 dager, alle arbeiderne som limer samfunnet sammen, alle hverdagsheltene som står på dag etter dag for at du og jeg skal få mat på bordet, klær på kroppen, trygghet og sikkerhet, pleie og omsorg, alle som i disse vanskelige tider setter sin egen helse i risiko for å hjelpe sine medborgere.

Pandemien har tvunget de fleste av oss inn i våre hjem hvor vi siden mars har sittet og ventet på at det verste av stormen skal blåse over. Samtidig har leger, sykepleiere og ambulansearbeidere jobbet dag og natt for å redde våre mødre, fedre, besteforeldre, våre barn, kjærester og venner, fra virusets klør. Helsetjenesten fortjener all applausen de får hver eneste kveld klokken åtte, men de fortjener så mye mer enn klappende hender og varme tanker. Lønnsøkning, bonus, ikke minst en velfortjent ferie når alt dette er over.

Ei av mine nære venninner har blitt smittet av viruset. Hun jobber som sykepleier i England, et land som har blitt hardt rammet av pandemien, enda hardere enn Frankrike. Før hun ble syk, jobbet hun døgnet rundt i flere uker i strekk. Hver dag har hun sett mennesker lide, daglig har hun sett mennesker ta sine siste åndedrag. Virusets mange ofre, flere av dem som for oss andre bare blir nevnt med tall og statistikk, har hun og hennes kolleger sett visne fra dem med egne øyne.

Blomsterbuketter

Siden mars har mange av oss jobbet hjemmefra, de av oss som fortsatt har en trygg inntekt, de av oss som ikke har blitt permittert som konsekvens av lockdown. Selv har jeg reiselivsutdanning og hadde i utgangspunktet planer om å starte mitt eget lille firma i turistindustrien da vi først flyttet til Toulouse for over to år siden, noe jeg er trist for å si at jeg nå er glad for at jeg aldri gjorde.

Reiselivsnæringen lider og jeg får vondt av å tenke på alle i bransjen som nå står uten arbeid, turoperatører og transport, store og små hoteller og privateide pensjonater, restauranter og kafeer, museer og gallerier. Jeg blir trist av å tenke på alle som har lagt sin sjel, dyrebar tid og all sin egenkapital i oppstart av en drøm som nå kan risikere å gå tapt for alltid.

Bakeri

Jeg har allerede nevnt dette i en tidligere hyllest til bøndene og min støtte til byens små lokale butikker, men jeg får ikke sagt det nok, aldri har det vært viktigere å stille opp for lokalmiljøet og de små bedriftene.

Aldri har det vært viktigere å støtte hverdagsheltene. Og nok en gang, en stor takk til helsevesenet.

Ostebutikk

Coronakarantene, dag 45.

Onsdag. Som vi nå har gjort de siste tre ukene, bestilte vi også denne uken ulike produkter fra bøndene i nærdistriktet, via organisasjonen La Ruche qui dit Oui. Poteter, vårløk, eplejuice, grønne linser og kikerter, jeg gleder meg til å lage potetsalat, hummus, linsegryte og til å nyte lokalprodusert eplejuice sammen med brød fra bakeriet til frokost.

Coronakarantene, dag 46.

Torsdag. Vi bestilte hjemmelevert mat til lunsj, falafel souvlaki wrap, gresk salat og bakt ostekake med sjokoladekjeksbunn. Hver uke tester vi nye restauranter, denne uka falt altså valget på Les Filous og deres greskinspirerte hurtigmat. Julien klaget over porsjonens størrelse, han mente han ville fått mer for pengene om han hadde bestilt kebab, selv var jeg derimot svært fornøyd med både smak, størrelse og kvalitet.

Falafel wrap

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Toulouse bilder
De fleste bildene i dagens innlegg ble tatt i fjor eller forfjor, tider da vi hadde det altfor godt. Vi var så sikre på at alle de små butikkene og spisestedene alltid ville være der, at blomsterhandlerne alltid ville klare seg, at bøndene jobbet under gode forhold, at sommerferie var en selvfølge og vår månedlige inntekt var sikker.

Karantenedagbok: Munnbindplikt, romaner og spill

Vakker fuglesang fyller nabolaget. Jeg spaserer forbi den lille barneskolen i nabogata, stengt  siden midten av mars måned, jeg passerer et par stengte butikker og det lille vaskeriet som fortsatt holder åpent. Værmeldingene i alle medier kunne garantere mørk himmel og regntunge skyer fra og med forrige fredag til neste søndag, heldigvis tok dem alle feil. Med varmt og deilig vårvær er det enklere å kose seg, gjøre det beste utav disse ukene hvor vi ikke får lov til å bevege oss bort fra nabolaget vi bor i. Jeg setter pris på å kunne ikle meg lettere tøy og kjenne sola varme de nakne leggene når jeg går ut døra for å handle brød på bakeriet eller tar meg en fredelig rusletur gjennom nabolaget.

Fredelig spasertur

Gatene er omtrent folketomme, med unntak av et par joggere, noen eldre mennesker på tur, og et ungt par som triller en barnevogn sammen. Flere og flere i nærmiljøet har begynt å bruke munnbind når de ferdes utenfor sine hjem, jeg har blitt så vandt til å se dem at jeg nesten føler meg naken uten. Munnbindene jeg bestilte for to uker siden har fortsatt ikke kommet, ansiktsbeskyttelse med gøyale mønstre, et forsøk på å unngå å se ut som en krysning av en kirurg og en bankraner, når jeg fra og med ellevte mai vil bli nødt til å skjule halve ansiktet bak et tøystykke på daglig basis. Jeg lurer på om denne regelen vil vedvare til september, om jeg vil måtte gifte meg iført munnbind?

Heller det enn å ikke få lov til å gifte meg i det hele tatt.

Samtidig undrer jeg om munnbindplikten vil påvirke motebildet, om vi i sommer vil vandre rundt i søte blomsterkjoler med matchende tekstiler dekkende over nese og munn. Jeg lurer på om fasjonable parisiennes vil leke seg frem med mønstre og sterke farger, munnbind og designerveske i samme farge, jeg lurer på om hardrockere vil pynte seg med munnbind i skinn med nagler, om influensere vil posere i bikini med matchende munnbind og tilby rabattkoder til sine følgere, det gjør de vel kanskje allerede, for alt jeg vet.

Nabolag

Fra munnbind til litteratur, jeg har lest ferdig romanen meg, meg, meg av Linnéa Myhre og sitter igjen med blandede følelser. Jeg liker idéen bak romanen, historien om en kvinne med en fanatisk besettelse av en ikonisk popstjerne (i dette tilfellet Britney Spears), om hennes reise til Los Angeles for å finne sitt store idol men også seg selv. Det jeg derimot ikke liker, er historiens protagonist, et selvopptatt og usympatisk barn i kvinnekropp, med et usmakelig syn på verden og en skepsis til absolutt alle, unntatt Britney. Med tanke på romanens tittel går jeg ut ifra at det er meningen at leserne ikke skal like dette kronisk misfornøyde mennesket, at hovedpersonen og hele romanen må tas med en klype salt og en stor dose selvironi for å ikke bli misforstått.

Personlig mener jeg likevel at denne romanen kunne vært så mye bedre, hadde den fulgt enten en avslutning typisk for slike “coming of age“-historier, hvor protagonisten som tviholder på barndommen, går på en smell, får en åpenbaring, et vendepunkt, og innser at det å vokse opp og gå videre ikke er så ille likevel, eller, en tragisk avslutning, for å understreke hvor farlige slike besettelser kan bli.

Nå tror jeg kanskje jeg krever for mye av det som skal være en lettlest roman.

Linnéa Myhre

I tillegg til å bruke stille stunder på å lese andres verk (og overanalysere dem), har jeg tatt meg tid til å jobbe med mitt eget manus, en historie jeg tror vil bli ganske fin, om jeg klarer å finne tid og motivasjon til å fullføre skriveprosessen.

Coronakarantene, dag 43.

Mandag. Den sterke duften av liljer hang fortsatt igjen i veggene, til tross for at blomsterbuketten har fått nytt liv ute på balkongen. Jeg laget smoothie av yoghurt naturell, melk, bananer, peanøttsmør og vaniljeessens og nøt lunsjpausen ute i sola med en ny bok foran meg. Jeg elsker islandsk litteratur, og har derfor høye forventninger til Historien om Ásta av forfatter og poet Jón Kalman Stefánsson.

Historien om Ásta

Coronakarantene, dag 44.

Tirsdag. Hjemmekontor, hjemmetrening, vasking av bad og vasking av klær. Min kjære tok seg en omvei fra jobb og kom hjem med en hyggelig overraskelse fra postkontoret, brettspillet Trivial Pursuit. Kvelden gikk dermed til triviaspill og kakaodrikking, en fin avslutning på en produktiv tirsdag.

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Toulouse dekorasjoner
Fra en butikk i sentrum som selger dekorasjoner med Toulouse-motiv til hjemmet. Myndighetene har bekreftet at alle butikker vil åpne igjen om tolv dager, men restauranter og kafeer vil fortsatt holde stengt inntil videre. Jeg ser frem til å ta meg en målrettet handletur, hvor planen er å gi all min støtte til små butikker som denne, som The Bookshop og de mange små klesbutikkene som er avhengige av hver eneste kunde. 

 

 

Karantenedagbok: Intens blomsterduft og fransk spekematkultur

Jeg studerer de bleke hendene mine, den tørre huden, den to måneder gamle gelelakken som fortsatt ligger støpt helt ytterst på de utvokste neglene. For hver uke skyves gelelakken lengre og lengre bort fra fingertuppene mine, en daglig påminnelse om at jeg trenger en manikyr så snart neglsalongene åpner sine dører igjen.

Kroppen min, som jeg hadde lovet meg selv å få i toppform til høstens bryllup, er også et prosjekt i forfall, til tross for daglig hjemmetrening og ingen betydelig endring i ukedagenes matvaner. Men en hverdag med hjemmekontor og forbud mot å spasere utenfor nabolagets grenser, gir meg begrensede muligheter og tvinger meg til å tenke kreativt. 

De første ukene løp jeg daglig opp og ned trappene i lavblokken jeg bor i, lang tid tok det ikke før jeg gikk lei. Lang tid tok det heller ikke før jeg innså at de gamle rutinene, at noe så lite som en gåtur til bussholdeplassen og deretter fra bussen til kontoret og hjem igjen, skulle gjøre en så stor forskjell på kroppen min.

Hjemmekontor er likevel det eneste jeg kommer til å savne når alt dette er over, når livet går tilbake til det nærmeste vi kan komme normalt. Selv om jeg savner de gamle rutinene med busstur, kolleger og utsikt mot propellflyene fra kontorlandskapets vinduer, kan jeg ikke nekte for at jeg har flørtet med tanken på å finne meg en jobb hvor jeg kan styre hverdagen helt selv, jobbe hjemmefra og danne nye rutiner, yogatime på morgenkvisten og avslappende spaserturer i lunsjpausen.

Hva fremtiden vil bringe, karrieremessig og ellers, har aldri vært mer uklart. Ikke våger jeg å ønske for mye eller drømme for stort heller, ikke slik situasjonen er i dag. Jeg tørr ikke å se lenger enn to uker frem i tid, til ellevte mai og første steg i retning noe lignende det som var. Frisørtime, manikyr, sykkelturer langs Canal du Midi, piknik under solfylt himmel og lange spaserturer i sentrumsgatene, dette kan jeg se frem til.

Større mål og fremtidsplaner får vente, jeg våger ikke å gamble på optimisme. 

Alt tatt i betraktning, en usikker fremtid gir meg større spillerom, da jeg likevel ikke har noe å tape. Jeg vil derfor endelig forsøke å ta meg sammen og skrive et ordentlig bra manus til en roman, finpusse og polere hver eneste paragraf, sende arbeidet til et forlag og krysse fingrene for grønt lys.

Blomstertopp

Coronakarantene, dag 41.

Lørdag. Som forrige lørdag, dro min kjære og jeg på handletur sammen også denne lørdagen.

Spekemat

Fra det store hypermarkedet E.Leclerc kjøpte vi med oss spekemat fra delikatessedisken, vi kjøpte ingredienser til å lage kokosflan, og en stor bukett med liljer for å friske opp den triste stua.

Blomsterbukett

Kvelden nøt vi ute på balkongen, med forfriskende bananøl og et plateau de charcuterie. Et stort fat som dette, bestående av oliven, sylteagurk og oppskåret spekemat, er et viktig element i fransk pubkultur, en lørdagstradisjon for mange.

Spekemat

Coronakarantene, dag 42.

Søndag. Lite visste vi at vår store liljebukett ville blomstre allerede over natten, med en duft så intens at man skulle tro vi bodde i en botanisk hage. Julien ble utover dagen så ør i hodet av lukten at han truet med å kaste buketten i søppelet. Oversensitiv som jeg er, ble jeg nitrist av tanken på å kaste blomster, et symbol på kjærlighet, jeg foreslo å heller flytte liljene ut på balkongen.

Liljer

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Fransk og EU flagg
EU-flagget og det franske trikolor, side om side, dagen før landet ble stengt ned. Dager, uker og måneder har gått siden våre liv ble snudd på hodet, satt på pause, vi venter, men vi vet ikke hva vi har i vente.