På tur i Pyreneene og et lunsjmåltid som minnet om den gang da…

Vi våknet opp til helgens første lørdagsfrokost hos den bitre eieren av vårt utvalgte overnattingssted i Pyreneene. Etter å ha lyttet til hennes sure stemme fortelle sine “skrekkhistorier” om tidligere gjester og om barn som er forferdelige bare fordi de er, vel, barn, styrtet vi kaffen og appelsinjuicen og trykket i oss siste matbit før vi trakk oss unna. Av en eller annen grunn bestemte vi oss for å dra ut på en to timers fottur i skog og fjell, selv om ingen av oss hadde pakket riktig utstyr til denne helgeturen.

I stedet for å være godt skodd med fjellsko, gjorde vi nøyaktig samme tabbe som alle de fjollete turistene som i år erstattet all-inclusive og paraplydrinker med skog og mark på innenlandsferie. Vi dro ut på tur iført bare shorts, t-skjorte, tynn genser og Nike-sko.

Busker fjell

I mangel på riktig turutstyr hadde vi i det minste lest oss noenlunde kloke på lokal terrenginformasjon, og valgte til slutt å følge et av områdets enkleste turløyper (tilpasset nybegynnere, småbarn og mennesker med dårlig helse). Opp bratte bakker, langs grussti og stabilt terreng, mellom enorme mengder ormeblader og bjørnebærbusker, opp i høyden gikk vi, for å nyte den fine utsikten over Pyreneene.

Ormeblader

Lyden av kubjeller kunne høres i det fjerne, og dyrene kunne vi såvidt skimte der de beitet i fjellene, langt unna den smale turstien vår. Bortsett fra kyrne kunne vi ikke se et eneste levende vesen, med unntak av noen tykke slimete brunsnegler som sakte beveget seg bortover det våte gresset, fuktig etter en regnfull natt.

Tøysete, spurte jeg Julien om han kunne spist dem, han som er fransk og tross alt er glad i hvitløksmarinerte escargots (snegler med hus). Æsj, brunsnegler kunne jeg aldri rørt, aldri, sa han med en grimase som uttrykket vemmelse på høyt nivå. Også jeg ble kvalm av min egen spøk, der jeg observerte de store brune sneglene snegle seg forbi.

Magesekken begynte etter hvert å rumle. Siden vi befant oss bare et lite steinkast unna Lourdes, kjørte vi etter endt fottur ned til byen for å spise lunsj på restaurant (ikke snegler). Vi hadde i utgangspunktet sett frem til å besøke den ikoniske Helligdommen Notre Dame de Lourdes, men kunne ikke vært mer uheldige med timingen, da området var stengt for vedlikeholdsarbeid.

Sultne som vi var, etter to timer på tur, trasket vi rundt fra gate til gate, på jakt etter et spisested med gode anmeldelser, greit prisnivå og mat som ikke serveres med pommes frites og sidesalat. Restaurantvalget falt til slutt på den baskiske Piment Rouge, hvor tørket chili pyntet vegger og tak, og dekorasjoner i Baskerlandets farger, rødt og grønt, prydet lokalet.

En servitør ledet oss til et bord hvor vi ble sittende og mimre tilbake til fjorårets fine ferietur til franske Bayonne og spanske San Sebastian, nydelige Baskerland med sine flotte strender, deilige mat og sjarmerende røde og grønne hus.

Å reise tilbake til San Sebastian virker som en fjern drøm i disse tider hvor det å krysse landegrensene er alt annet enn fornuftig, noe som gjør savnet etter pinchos og baskisk cider enda større.

En karaffel med sørvestfransk rødvin ble servert foran oss på bordet. Fra menyen valgte Julien en risotto med blekksprut, selv bestilte jeg svinekjake med rødvinssaus og tagliatelle. Til dessert delte vi et stykke Gâteau Basque, mandelmelbasert kake med deilig vaniljekrem.

Svinekjake

Jeg minnet Julien om da vi i fjor feiret fødselsdagen min i Bayonne og kjøpte Gâteau Basque fra et pâtisserie i sentrum. Et kakestykke med vaniljekrem, et annet med fyll av kirsebær og krem. At vi den dagen klarte å spise både en fyldig frokost, etterfulgt av et lunsjmåltid på tapasbar og to kakestykker fra konditoriet, og til slutt et fire-retters måltid på en fin restaurant i Biarritz, alt sammen på én og samme dag, er meg et under.

Gâteau Basque

Etter å ha spist oss fornøyde på lunsj og kake, spaserte vi gjennom gatene i Lourdes og tilbake til bilen. Vi fortsatte ettermiddagen i rovfuglparken Donjon des Aigles, i ruinene av et gammelt middelalderslott. Vi var kommet for å se parkens spennende fugleshow, og vi ble definitivt ikke skuffet!

Mer om det i neste innlegg.

Corrur

 

Helgens ubehagelige Bed & Breakfast-opplevelse

Fredag ettermiddag i de franske Pyreneene. Vi hadde reservert to netter på en Bed & Breakfast i fredelige omgivelser med utsikt mot fjell og skjønn natur, et sjarmerende hus med svømmebasseng og kort avstand til det kristne pilgrimsstedet Lourdes.

Fransk Bed & Breakfast

Utenfor huset ble vi møtt av eieren, ei enslig dame i femtiårene, hun hilset tørt, uten å trekke på smilebåndet. Mens Julien skravlet i vei, studerte hun bilen og bilskiltet vårt, Toulouse, mumlet hun. Fra gårdsplassen ble vi ledet opp trappa og inn på rommet hvor vi de neste to nettene skulle sove.

Hun spurte Julien hva han jobbet med. Gledelig fortalte han om ingeniørarbeidet hos Airbus og produksjonen av A350-fly, og jeg lyttet stille i bakgrunnen, med et håp om at han ville holde samtalen gående i lang nok tid til at hun til slutt ville glemme å vende fokuset mot meg og stille spørsmål rundt min arbeidssituasjon.

Men spørsmålet kom, og jeg forklarte at jeg i juli mistet jobben på grunn av coronakrisen. Jeg rakk knapt å fortelle om mine planer for tiden fremover før hun avbrøt meg for å poengtere at jeg har en aksent.

“Ja…jeg kommer fra Norge”, sa jeg. Hun ristet på hodet og sa at jeg ikke så norsk ut. Jeg kunne ha innrømmet at moren min er polsk, men jeg så ikke noen grunn til hvorfor dette skulle forandre noe som helst, når det sannsynligvis var det fraværende blonde håret som ødela dette stereotypiske bildet av hvordan en nordmann ser ut. Min helnorske far hadde brunsvart hår i sin tid, og massevis av mørkt hår på armer og bryst. Mitt brune hår og grønne øyne har jeg arvet fra ham.

“Har dere reservert bord på restaurant for kvelden?”, spurte hun Julien, totalt uinteressert i å høre om mine studieønsker og planer om å starte egen bedrift.

“Ja, hos Plat Beroi”, bekreftet jeg. Hun hverken sa noe eller så på meg, og ignorerte mitt nærvær totalt, som om jeg var usynlig for henne. Hvorfor, undret jeg. Fordi jeg var utenlandsk, fordi jeg var arbeidsledig, fordi jeg hadde tatoveringer på armene, fordi jeg var mindre spennende å prate med enn Julien?

Julien ville vite om vi kunne benytte oss av svømmebassenget disse sene ettermiddagstimene. Det kunne vi. Hva med håndklær, hadde hun badehåndklær liggende ved bassengkanten eller var det greit å bruke håndklærne fra rommet for å tørke seg etter en dukkert?

Da jeg stilte spørsmålet, så hun på meg med et tomt blikk. Jeg forstår ikke hva du sier, sa hun og snudde seg mot Julien som repeterte nøyaktig de samme ordene som jeg akkurat hadde sagt.

Petit déjeuner vil bli servert mellom klokka åtte og ni, vil dere ha stekt egg til frokost?”. Jeg takket nei til egg. “Selvfølgelig, du er gravid”, sa hun. Det er jeg absolutt ikke, sa jeg surt, og følte meg umiddelbart både svær som en blåhval og enda mer utenlandsk og arbeidsledig enn jeg allerede føler meg til vanlig.

Kjapt skiftet Julien og jeg til badetøy og hastet oss til bassenget hvor vi svømte flere runder frem og tilbake, med små pauser for å redde bier og marihøner fra døden i klorvann.

Plat Beroi, en konsept-restaurant hvor halvparten av lokalet er butikk. Her selges lokale spesialiteter og ferske råvarer, mens resten av lokalet er en moderne bar-og restaurant hvor til og med husets øl og vin kommer kortveisfra.

Småretter

Vi bestilte lokalbrygget øl og flere småretter på deling. Stekte poteter i hvitløkssmør, marinerte champignoner, spekefat, tataki av biff med pesto og parmesan, og deilig pasta med trøffelkrem. Dessert hadde hverken han eller jeg plass til.

Tataki av biff

Neste morgen, etter vår første natt hos Beth Soureilh (navnet på overnattingsstedet), pustet jeg lettet ut ved frokostbordet, da jeg fikk sett med egne øyne at også de andre kvinnelige gjestene ble behandlet på samme måte som meg, som om vi ikke eksisterte, som om bare våre menn var relevante.

Eieren satte seg til og med ved bordet for å fortelle det hun selv omtalte som skrekkhistorier om tidligere gjester, deriblant om en “grusom” kvinne som med sine lange akrylnegler skrapet bort all malingen fra skrivebordet på et av rommene fordi hun var så sint og sjalu da eieren ga for mye oppmerksomhet til hennes mann og ikke henne.

Hun fortalte også om barnefamilier som har skjelt henne ut over telefonen etter at hun bestemte seg for at barn ikke lenger er velkommen på hennes eiendom. Denne viktige detaljen har hun bevisst latt være å oppdatere på sine nettsider.

Frokosten var i det minste god, rommet var rent, bassenget ble flittig brukt og servicen…vel, den ga meg i det minste noe å prate om.

Bed

Baksiden badedrakt

Helgetur til Pyreneene og Grottes de Bétharram

Etter en aktiv og innholdsrik langhelg i Pyreneene var det godt, men også en smule trist å komme hjem igjen til vår hverdag i Toulouse. Godt, fordi jeg nå får tid til å slappe av og tenke tilbake på alt det fine vi har opplevd. Trist, fordi jeg innser at det eneste som venter meg her hjemme er denne pausetilværelsen hvor alt jeg gjør er å tvinne tommeltotter. Jeg teller ned dager og timer til jeg endelig får bekreftet om jeg fra og med oktober får studere webdesign i Toulouse, eller om jeg vil måtte endre kurs og lage nye planer for fremtiden. Igjen.

Helgen i Pyreneene var et fint avbrekk fra nedtellingen og ventetiden, og en fin siste kjærestetur før vi offisielt blir gift på papiret i september. Vi startet fredagen med en guidet tur gjennom en underjordisk verden og all sin skjønnhet, blant tusenvis av stalagmitter, stalagtitter og andre formasjoner i en av Europas vakreste grotter, Grottes de Bétharram.

Europas vakreste huler

Før vi kunne sette i gang våre 2,8 kilometer med guidet grottevandring, ble vi transportert med shuttlebuss fra parkeringsområdet til billettluka og turens startpunkt. Grunnet Covid 19 var bruk av munnbind obligatorisk både på bussen og i grottene.

Shuttlebuss

Munnbind har de siste ukene blitt obligatorisk på flere og flere offentlige steder i Frankrike. Toulouse ble forrige uke den første byen i landet med munnbindplikt utendørs i hele sentrum og alle byens nabolag.

I tillegg til munnbind over nese og munn, varmet jeg overkroppen med en tykk vintergenser for å ikke fryse der nede i dypet, hvor temperaturen holder seg på 13 grader uansett årstid.

Hule grottes de Bétharram

80 meter under bakken, gjennom en utgravd passasje hvor turen startet i departementet Pyrénées-Atlantiques og fortsatte i Hautes-Pyrénées, mens vi vandret gjennom omgivelser som visuelt lignet mer på en fremmed planet enn på disse to sørfranske departementene.

Inkludert i grottebesøket var en liten gondoltur på den underjordiske elven som renner gjennom Grottes de Bétharram, etterfulgt av en overraskende gøyal togtur som ledet oss tilbake til lyset…og til severdighetens suvenirbutikk.

Togtur hule

En suvenirbutikk-og kafé i en nydelig Art-Déco bygning fra 1924, lokaler som visstnok kan leies ut til private arrangementer om ønskelig. Med et hode som ikke klarer å tenke på annet enn bryllup for tiden, er det vel ikke så rart at jeg skulle ende opp med å lure på om det allerede var blitt arrangert vielse i Grottes de Bétharram, etterfulgt av bryllupsfest i disse hvite lokalene.

Etter grottebesøket i Bétharram kjørte vi videre, klare for innsjekk på Bed & Breakfast, med et håp om å få tilbringe resten av ettermiddagen ved bassengkanten før kveldens restaurantmåltid skulle avslutte dagen.

Grotte Frankrike

Julien hadde reservert to netter hos en Maison d’Hôtes ved navn Beth Soureilh, ute på landet med utsikt mot fjellene, fin beliggenhet bare et steinkast unna det kristne pilgrimsstedet Lourdes.

Overnattingsstedet, og da spesifikt eieren, vil jeg fortelle mer om i neste innlegg. Jeg har mye på hjertet, og jeg skulle så inderlig ønske at det hele var en overdrivelse, at jeg overreagerte, men enkelte ting var langt ifra så idylliske som jeg hadde håpet de skulle være. Jeg er trist og oppgitt over et menneske som får betalt for å yte en service, for å jobbe i turistnæringen, for å være like hyggelig mot meg som hun var mot min forlovede…men så har det seg jo slik at jeg snakker fransk med en utenlandsk aksent, jeg ser absolutt ikke fransk ut, og på toppen av det hele er jeg arbeidsledig.

En lei opplevelse, mer det om senere…

Når det gjelder grottebesøk i Frankrike, vil jeg anbefale Grottes de Bétharram på det varmeste, sammen med to favoritter over 350 kilometer lenger nord, i Dordognedalen, den mindre kjente Grottes de Maxange og den svært populære Gouffre de Padirac.

Stalagmitt stalagtitt

Tanker rundt fjoråret, neste år og hvem jeg er

Jeg reiser tilbake i tid til juli, til både forrige måned og fjorårets julimåned. Hvorfor ikke, siden jeg tross alt dediserte hele forrige tekst til august og alt som er så typisk for august her i Frankrike.

Juli er måneden hvor solsikkene er vakrest, bondemarkedene fulle av ferske tomater og meloner og nasjonaldagen feires med fyrverkeri i alle Frankrikes byer. Lite visste vi i fjor, da vi med store øyne stirret opp mot de flotte fargene som beveget seg over den sorte nattehimmelen, at vårt neste år skulle bli så annerledes. Ingen arrangementer, ingen fyrverkeri, ingen konserter, ingenting.

Fjorårets juli. Jeg husker hvor deilig det var å ta bussen til jobb iført sommerkjole og sandaler, og hvor plagsomt det var å stadig måtte pakke meg inn i ullteppe på kontoret for å ikke bli syk av kulden fra klimaanlegget. Til venstre for mine to dataskjermer på skrivepulten stod en liten metallboks full av teposer, sommer som vinter drakk jeg store mengder te på arbeidsplassen.

Ikke før i september fikk vi tatt oss en ordentlig ferietur i fjor, en bilferie langs den Franske Rivieraen. Alle julimåneder siden jeg først ble sammen med Julien for over fem år siden, har vært preget av stillhet, rutiner og hjemmetid. Han liker ikke å reise midt i fellesferien, altfor mange mennesker, altfor høye priser, sier han. Jeg er til en viss grad enig, men det kommer jo litt an på hvor man reiser, om man gjør som alle andre eller om man tenker utenfor boksen og gir de mer ukjente destinasjonene en sjanse.

Deler av årets julimåned kunne ha blitt tilbrakt i Paris, hadde jeg blitt med Julien på besøk til barndomshjemmet, hjem til mine kommende svigerforeldre. Men jeg hadde ikke lyst til å dra til hovedstaden for å løpe etter Julien og hans sosialmaraton, der absolutt alle barndomsvenner og familiemedlemmer skulle besøkes og ikke et øyeblikk skulle kastes bort. Det blir for mye for meg, for slitsomt, på samme måte som det å dra på en ordentlig ferie i juli ville blitt for folksomt for ham.

I stedet for å dra til Paris fikk jeg heller ei hel uke for meg selv i Toulouse. Ei uke hvor planen var å sitte foran datamaskinen fra morgen til kveld, skrive flere utkast til manus og være produktiv.

En fin idé, hadde jeg klart å la være å dra til sentrum nesten daglig for å handle og spise lunsj, og deretter kaste bort ettermiddagstimene og sene kvelder i sofakroken foran enten mobilskjermen eller TVen. Eller begge samtidig. Netflix og YouTube. YouTube og Netflix.

Toulouse monument

En av disse julidagene, jeg husker ikke nøyaktig hvilken dag, det spiller uansett ingen rolle, jeg var i hvert fall ikledd rød kjole og de slitte skinnsandalene som jeg hver sommer sier jeg vil kaste før neste sommer.

Casa D'Italia

Planen for formiddagen var mitt lille ærend innom den italienske delikatessebutikken Casa D’Italia for å handle fersk pasta, sort spaghetti, før jeg inviterte meg selv til en liten lunsj hos tesalongen Dip’s Tea i nabolaget Carmes. Ved et lite bord mellom to småbarnsfamilier nøt jeg den vegetariske smaken av pai med tomat-og karamelisert løk etterfulgt av sitronterte til dessert.

Tomatpai

Mellom paien og terten fikk jeg lest et par sider av ei bok som jeg fortsatt ikke har fullført. Ikke fordi den er spesielt tykk, den er heller ikke uinteressant, men med tanker som flyr fra øst til vest og surrer rundt i det uendelige, svekkes konsentrasjonen betraktelig. Forrige måned var jo min første måned som arbeidsledig, og dermed raknet boligdrømmen for neste år. Ingen jobb, ingen lån.

Sitronterte

På vei hjemover fra Dip’s Tea fikk jeg et kompliment av ei fremmed jente på gata, “j’aime ton style, très chic”, hun elsket stilen min, sa hun. Som vanlig takket jeg og smilte, en smule forvirret. Jeg undret om hun var sarkastisk, som i filmen Mean Girls, der antagonisten Regina George sier til ei tilfeldig jente at hun elsker skjørtet hennes, for å deretter snu seg til sine venninner og si at hun aldri har sett et styggere skjørt i hele sitt liv. Hvem vet.

Jeg lurer på hvordan neste års juli vil se ut. Vil vi kunne glede oss over fyrverkeri og nasjonaldagsfeiring som i fjor, vil viruset fortsatt sirkulere i like stor grad som i år?

Og jeg, hvem er egentlig jeg om ett år? 

Dip's Tea

Livet i Frankrike, august måned og spennende planer

August i Frankrike betyr hetebølger, fellesferie og aggressiv veps. Stilige pop-up barer og food trucks dukker opp overalt, en trøst ettersom mange restauranter holder sommerstengt i august. Storbyene er tomme og strendene overfylte, havnebyenes restauranter serverer kilovis med reker og blåskjell hver eneste solfylte dag.

Jeg forbinder denne varme sensommermåneden med lyse kvelder, shortskledde lår fulle av myggstikk og smaken av oppskåret melon sammen med følelsen av klissete fingre. Gratis parkering i sentrum, mye veiarbeid og få busser. Mange sykkelturer gjennom nabolaget og videre rundt byen, men aldri gjennom sentrumskjernen. Apéro og grilling med venner, merguez og chipolata-pølser, øl fra lokale mikrobryggerier og vin fra regionen.

I parkene møtes venner og familier gjerne over en piknik med ferske baguetter, patéer og spekepølse, gjerne over litt vin til de voksne og brus eller iste til de små. I bakgrunnen høres lyden av stålkuler der de kastes og ruller bortover grusen, ofte etterfulgt av fransk jubel. Både unge og eldre samles for å spille pétanque, en aktivitet som er høyt elsket her på det franske sørland.

Solsikkeeng

Jeg dagdrømmer her jeg sitter ute på balkongen og observerer naboen fra femte etasje, der han vanner tomatplantene sine i den felles hagen til leilighetskomplekset. Tankene mine reiser tilbake i tid, tilbake til fjorårets august. Til småprat ved kaffemaskinen og rolige dager på kontoret. Til den hyggelige ferieuka i Danmark sammen med foreldrene mine. Alt er annerledes nå, og august er i år en måned hvor både familiegjenforening og arbeid står på pause inntil videre.

Til helgen skal vi heldigvis reise bort en liten tur, min kjære og jeg. En kjøretur sørover i retning fjellene for å besøke dyreparken Parc Animalier des Pyrénées, hvor vi har reservert ei natt på en Lodge, ei luksuriøs hytte med bjørner traskende rundt utenfor vinduene. Men først har vi to netter på en koselig chambre d’hôtes å se frem til, plasking i svømmebassenget og utflukter til både ørneparken Donjon des Aigles og de spennende grottene Grottes de Bétharram.

Jeg gleder meg til helgen, jeg gleder meg vanvittig mye til denne siste kjæresteturen før vi gifter oss, selv om tankene mine lar seg distrahere der jeg overtenker på fjoråret. På det som var. Savnet etter familien, men også etter å ha en normal hverdag med faste rutiner. Men hva er vel en normal hverdag i år 2020?

Den tjueåttende august skal jeg på et møte med en skole. Jeg skal få vite hvilken dato jeg endelig vil få kommet i gang med studier i webdesign og community management, tyngden jeg trenger for å kunne jobbe med å hjelpe små aktører i reiselivsbransjen til å bli synlige på nett. For å styrke profilen ytterligere, vil det nok også være en god idé å forbedre mine kunnskaper i foto-og videoredigering før jeg til slutt hopper uti ukjent farvann og starter min egen bedrift.

Som nevnt tidligere ønsker jeg også å melde meg på et fire ukers språkkurs i Tyskland for å forbedre mine tyskkunnskaper, men dette vil selvfølgelig ikke være mulig før vi endelig får kontroll på pandemien.

Solsikker

Fjorårets august. Julien og jeg dro på en helgetur til det landlige Gers få dager etter min hjemkomst fra Danmarksturen, forbi flere av de samme solsikkeengene som vi passerte forrige måned. Det solgule vakre landskapet som var som hentet fra mine søteste drømmer, julimånedens store høydepunkt. Da vi i fjor dro fra landsby til landsby og forbi blomsterengene i Gers, var det ikke mye gulfarge igjen å se. Brune uttørkede solsikker med bøyde hoder, sensommerens siste pust.

Vi har nå kommet oss halvveis gjennom august, og jeg har blitt stukket av både vanlige mygg og tigermygg, jeg har ikke spilt pétanque i år, jeg har derimot hygget meg på piknik og grillet med venner. Gode sunne hverdagsrutiner vil jeg finne veien tilbake til senere, forhåpentligvis allerede i oktober om alt går etter planen.

Sommerkjole

En romantisk kveld med Michelinstjerne-middag

Til jul ga jeg min kjære et ganske spesielt gavekort, en helaften med ni-retters middag og tilhørende vinpakke hos Sept, en moderne Michelinstjerne-restaurant i sentrum av Toulouse.

Med dette gavekortet reserverte vi et bord for to, vi hadde bestemt oss for den tjuesjette mars, da vi hadde store planer om å feire våre fem år som kjærester.

Men, i mars kom coronaen og samfunnet ble totalt nedstengt.

Ingen restaurantbesøk, ingen mulighet til å feire noen andre steder enn hjemme, gavekortet ble lagt på is.

I går kveld, åtte måneder etter jul, fikk Julien endelig tatt i bruk dette gavekortet som jo var en like stor glede for meg som for ham, en gave fra meg til oss begge. Den lille luksuriøse restauranten Sept ligger vis-à-vis den flotte basilikaen Saint-Sernin, et av byens mest kjente landemerker.

For anledningen pyntet jeg meg med rød kjole og røde pumps, han med hvit polo og marineblå shorts. En solfylt sommerkveld som vi med stor takknemlighet så frem til å nyte, med champagne til apéritif før et stjernevinnende ni-retters måltid ble servert.

Skåling og feiring

Vår første smakebit, kveldens første lille kunstverk, bestod av røkt Burrata-iskrem med vegetabilsk kull og olivenolje, en liten appetittvekker med en underlig gråfarge, fløyelsmyk konsistens og god kremet smak.

Burrata med vegetabilsk kull

Servitøren plasserte deretter et lite skrin foran oss på bordet, og åpnet nederste skuffe hvor to tarteletter med flamberte sardiner hvilte på en seng av linser. Personlig liker jeg ikke smaken av sardiner, men på restauranter som dette smaker jeg likevel absolutt alt i håp om at enhver ingrediens kan smake godt om den bare er tilberedt på et spennende vis, av noen som virkelig har peiling på mat, noe en stjernekokk selvfølgelig har.

I øverste skuffe lå fire tyntskårede skiver norsk fenalår, noe som selvfølgelig fikk meg til å smile og bryte ut “ja, fenalår kjenner jeg godt til”. Snikskrytende forklarte jeg at jeg er norsk, noe som fikk servitøren til å smile henrykt. Hun spurte meg om hun uttalte ordet riktig, det gjorde hun. Fenalår.

Fenalår

Fra sardiner (som dessverre fortsatt ikke falt i smak) og norsk spekemat til en vegetarisk smaksopplevelse. Sørfranske tomater tilberedt på flere ulike måter; confit, soltørket, marinert, fermentert, presset, skummet og servert sammen med en gin-basert Bloody Mary. Forfriskende, lett pikant og sommerlig!

Tomat på ulike måter

Kveldens neste smakebit forførte våre neser med sin intense duft av røkt timian. Tynne røkte skiver biff fra Kagoshima i Japan, biffbuljong med shiitake og laurbærblader og en baozi (dampet bolle) med fyll av stekt oksekinn. Saftig og mørt kjøtt i fin harmoni med sine røkte urter og shiitakesopp.

Japansk biff

Enda en fransk-asiatisk fusjon ble servert som neste smårett, japanske somen-nudler med kantarellsaus og ristede hasselnøtter, en saus så god og nudler så delikate at jeg gjerne kunne ha spist fire porsjoner til. Minst.

Nudler kantarellsaus

Fra kantareller og hasselnøtter beveget vi oss videre til havet, med flyndrefilet på hvite bønner, servert med russisk kaviar og mousse av Veuve Clicquot fra 1986.

Flyndre og kaviar

Vi fikk deretter servert kveldens første dessert, sorbet av rødbeter og vodka, servert med ferske røde og gule rødbeter, knasende karamell og crumble av mørk sjokolade. Rødbetenes jordaktige smak i kombinasjon med søt karamell og sjokolade ble litt for merkelig for meg, Julien var heller ikke overbegeistret. Dessverre.

Dessert rødbeter

Neste dessert kunne jeg derimot ha forsynt meg fra flere ganger, hadde muligheten vært der. En deilig mandelterte med matcha og sjokolade, en himmelsk avslutning på et nydelig måltid.

Mandelterte

Det vil si, avslutning før den definitive avslutningen, servert i det som lignet et smykkeskrin i velour, lå to sjokoladekuler med fyll av sjokolademousse og tørket chili.

Sjokoladekuler

Fint er det å kunne unne oss selv og hverandre slike spesielle matopplevelser fra tid til annen, både her i Toulouse og utenfor byen vår. Gjerne skulle jeg ha likt å besøke også noen av stjernerestaurantene der hjemme i Norge…om muligheten en dag byr seg (og coronaen gir seg).

Rød sommerkjole

Hvorfor vi delvis utsetter bryllupet – og hva som skjer i September

I starten av sommeren hadde vi fortsatt et ørlite håp om at alt ville endre seg til det bedre utover sensommeren, at det fine været skulle dempe smittespredningen, at folk flest ville prioritere å feriere i eget nærmiljø, at vi alle ville være flinkere til å holde avstand og vaske hendene, at det hele skulle ordne seg innen september. En naiv tanke, for slik ble det jo absolutt ikke.

Selv har jeg ikke sett mine foreldre på et helt år nå, ikke siden vi ferierte sammen i Danmark i fjor sommer. Hvorvidt jeg endelig vil få kommet meg til Norge i desember for å feire jul og eventuelt også nyttårsaften sammen med familien, gjenstår å se. Slik situasjonen er i dag er det dessverre umulig å planlegge noe som helst, og enhver plan vil i så fall behøve en reserveplan, gjerne flere.

Med en optimistisk holdning, en stor dose kreativitet og oppsparte midler, er det heldigvis fullt mulig å tilpasse seg endringer i planene, erstatte dem med nye ideer, utsette det som utsettes kan, og gjøre det beste ut av det man har.

Er det noe jeg har lært da jeg mistet jobben på grunn av Covid 19, så er det nettopp evnen til å snu det negative om til noe positivt og ta ting ett steg av gangen.

I år har mange sett seg nødt til å kansellere store ferieplaner, flere har med tungt hjerte satt sine studier eller arbeid i utlandet på vent, vondt må det også være for alle dem som lever i avstandsforhold og ikke vet når de vil kunne krysse landegrensene for å omfavne sine kjære igjen. Trist er det også for alle som skulle gifte seg i år 2020, alle par som ikke lenger har noe annet valg enn å utsette den store bryllupsfesten til neste år.

Julien og jeg er et av disse parene. Vi hadde planlagt et interkulturelt bryllup, med tematikk og dekorasjoner hvor alt er en hyllest til våre fire kulturer, ettersom vi begge har foreldre fra to forskjellige land og vår kjærlighet er et bevis på hvor lite landegrenser og kulturforskjeller betyr når man først har funnet sin sjelevenn.

Men med oppblomstring av smitte og nye reiserestriksjoner vil det dessverre bli umulig for halvparten av våre gjester å få kommet seg hit til Toulouse. Vårt interkulturelle bryllup ville dermed ha mistet all sin symbolikk, om vi hadde bestemt oss for å likevel gjennomføre det hele, med bare hans franske familie og venner til stede.

Hageseremonien med rørende taler og tradisjoner og ritualer og den store bryllupsfesten på slottet Château du Croisillat har derfor blitt utsatt til 24. April. Den hvite brudekjolen vil derfor bli hengende i skapet en god stund til.

Men, alt er ikke utsatt. Vi vil fortsatt gifte oss offisielt og feire vår milepæl den 12. September – intimt og på budsjett, men fortsatt romantisk! 

For å slippe å måtte gå gjennom en ny runde med søknadspapirer hos Skatteetaten, noe som har vært en enorm stressfaktor for meg de siste månedene, har vi bestemt oss for å fortsatt gifte oss i tinghuset til avtalt dato, i det vakre Capitole. Derfra, rundt lunsjtid, tar vi feiringen videre til en nydelig villa med stor hage som skal dekoreres på beskjedent vis. Der skal det skåles med musserende vin, kanapeer og kake vil bli servert.

Jeg vil ikle meg min ferskenrosa tyllkjole, sandaler, svigermors perlekjede og en fin liten blomsterkrans. Deretter vil jeg skifte til champagnefarget tyllskjørt og blondetopp når vi utover kvelden skal avslutte feiringen over en hyggelig middag på fin restaurant, sammen med våre vitner og mine svigerforeldre.

Ved å utsette det offisielle bryllupet, får jeg altså oppleve både et intimt bryllup på budsjett til høsten og et stort slottsbryllup til våren.

Selv om jeg først var på gråten da vi innså at vi måtte utsette bryllupet, har vi nå funnet en løsning som fortsatt vil gjøre 12.09.2020 til en vakker og minneverdig dag.

Blondekjole blomster

 

Om kjoler, symbolikk og en ettermiddag i romantiske omgivelser

En ny hetebølge har skylt over Frankrike de siste ukene, og jeg forlater knapt leiligheten i disse dager.

Bare på tirsdag, da jeg hadde mitt første møte med pôle emploi (den franske versjonen av Nav) angående mine karrieremål og kursplaner, såvidt på onsdag da jeg handlet frukt og grønt fra markedshallen i Saint Cyprien, og til slutt på lørdag da Julien og jeg dro til Grenade for å hente den ferskenrosa kjolen min hos skredderen.

En langermet kjole med bare skuldre og tyllskjørt dekorert med perler, en kjole kjøpt på nettportalen Etsy for allerede ett år siden. I en eske på soverommet ligger et matchende brudeslør, også fra Etsy, som jeg lenge hadde vurdert å bruke, selv om jeg faktisk ikke er noe begeistret for slør i det hele tatt. Etter mye om og men fikk jeg til slutt bestemt meg, og vil heller pynte meg med en diskré blomsterkrans og løse krøller.

Da jeg først kjøpte dette ferskenrosa brudesløret mitt, så jeg på det som et symbol på noe tradisjonelt og ekte, denne ideen om å bevare gamle tradisjoner og krydre dem med en moderne vri.

At kjolen som skal brukes i bryllupets første del, den administrative seremonien i tinghuset, skulle ende opp med å være nettopp rosa, er ingen tilfeldighet, men en soleklar og gjennomtenkt avgjørelse lenge før vi i det hele tatt hadde begynt å planlegge bryllupet vårt. Fargen er en hyllest til min mor som også giftet seg i rosa, da hun først kom til Norge og giftet seg med min far. Hennes var riktig nok fuchsia og ikke fersken, og var et resultat av for dårlig råd til å kunne kjøpe seg en ordentlig brudekjole, i et relativt fargeløst og lite inspirerende butikkutvalg i Stavanger på åttitallet.

Jeg setter utrolig stor pris på hvor heldig jeg faktisk er, som ikke bare har én, og heller ikke to, men tre ulike kjoler som alle har blitt tildelt forskjellige roller for den store dagen. Den ferskenrosa skal brukes i tinghuset, den hvite prinsessekjolen skal brukes på slottet, og til slutt, en kort tyllkjole som jeg vil skifte til når måltidet er over og dansegulvet står for tur.

Akkurat som den ferskenrosa kjolen, ønsker jeg å levere også den korte tyllkreasjonen inn til skredderen i Grenade, for å gi kjolen et romantisk løft med 3d-broderi og mer volum. 

Innsjø

Etter lørdagens tur til skredderen i Grenade for å hente den første kjolen, dro vi videre til et sted som heter Aussonne for å spise lunsj på den flotte nye restauranten Lac du Bistroquet, et moderne (og uten tvil romantisk) spisested med bare noen meters beliggenhet fra vannkanten, en stor innsjø i naturskjønne omgivelser. 

Lac

Eieren av restauranten er en bekjent av Julien, en tidligere kollega som takket farvel til flyindustrien lenge før coronakrisen og alle oppsigelsene i bransjen, for å drive restaurant sammen med sin far.

Med munnbind og avstand ble vi stående og prate, om restauranten og Airbus og Covid 19. “Med en utsikt som denne har jeg absolutt ingen grunn til å klage, jeg har det travelt men jeg har det temmelig bra”, sa han fornøyd der han speidet utover lokalet.

Servering

En servitør introduserte seg som Kévin og ledet oss til et bord for to. Vi bestilte cornflakes-panert kylling med urtesaus, en salt versjon av arme riddere med tomat og mozzarella på deling, i tillegg til tataki av tunfisk til Julien. Selv liker jeg ikke smaken av tunfisk uansett hvor godt marinert det måtte være.

Småretter

Forfriskende cider og stekende sol, ren idyll på en altfor varm ettermiddag. Nysgjerrig, sjekket jeg værmeldingen for Stavanger, atten grader og regn. Er det bedre eller verre med trettisju grader og femti prosent luftfuktighet, undret jeg, der jeg svettet gjennom de hvite klærne.

Heldigvis har jeg ikke planlagt å gifte meg i august, den varmeste måneden her i det solfylte Sørvest-Frankrike.

Hvite blonder

Det fineste brunsjstedet og tanker rundt reiserestriksjonene

Fra vinsmaking på fredagskvelden til båttur på lørdagen, søndagens lille oppmuntring bestod av et brunsjmåltid på den flotte grønne terrassen til spisestedet Le Troquet Garonne, bare en femten minutters gåavstand fra vår leilighet, i retning fotballstadionet til Toulouse FC.

Bak en anonym fasade like ved trikkestoppet Croix de Pierre, gjennom gulmalte restaurantlokaler og ut terrassedøra, der skjuler det seg et lite stykke eksotisme, et plaster på såret for alle oss som savner å reise på ferie til tropiske strøk.

Brunsj terrasse

Lenge hadde vi sett frem til å dra på bryllupsreise i slutten av oktober eller begynnelsen av november, noe som selvfølgelig ikke lenger vil være aktuelt før viruspandemien er under kontroll. Mauritius og Bali var før pandemien blant våre høyeste ønsker på lista, sammen med Tanzania og Costa Rica, ei liste som har endret seg drastisk i takt med nyhetsbildet.

Om situasjonen bedrer seg til våren, håper jeg vi får tatt oss en romantisk ferie sammen for å feire våre hvetebrødsdager, vår lune de miel, gjerne til Hellas, Kroatia eller kanskje den franske øya Korsika. Med coronaviruset fortsatt i bildet, er det per i dag vanskelig å si når og hvor vi vil kunne reise på ferie i april, mai eller juni, vanskelig nok er det å vite om jeg i det hele tatt vil få kommet meg hjem til Norge til jul.

Bare tiden vil vise hvor vi vil være i desember, og hva som vil hende på nyåret. Vi kan ikke annet enn å vente, vi har ikke noe annet valg enn å forsøke å gjøre det beste ut av dagene, time for time, dag for dag, bittesmå steg, store bekymringer.

Brunsj kaker

Vi feiret søndagen med vår første brunsj på hele fem måneder og vårt aller første besøk hos Le Troquet Garonne. Lenge hadde vi vært nysgjerrige på dette stedet, og endelig var vi her. En kaffe til meg og kakao til Julien, begge ønsket vi ananasjuice fremfor appelsin eller eple. Servitøren plasserte en kurv full av godsaker foran oss på bordet, hvert vårt stykke sitronkake, sjokolademuffins, baguette og små viennoiseries, chocolatine og croissant. Kort tid etter fikk vi også to tallerkener servert foran oss, med eggerøre, bacon, salat, en liten skål med rødbetgaspacho, en annen med potetbåter, og en form for bakst med skinke og tomat.

Rldvrt

Helt til slutt fikk vi også yoghurt og fruktsalat til dessert. Fruktcocktail i lake, industrielt, ikke spesielt god. Yoghurten, derimot, fløyelsmyk og fin, ble servert med en syrlig og god bringebærsaus. Den røde sausen farget alt det hvite rosa, der jeg med min lille teskje rørte alt godt sammen før jeg puttet den i munnen. Visuelt lignet det nå på riskremen jeg gjennom hele barndommen, ungdommen og mesteparten av mitt foreløpige voksenliv har fått servert hjemme hos foreldrene mine til jul, riskremen som jeg alltid forsyner meg av to eller tre ganger, i jakten på mandelen, den magiske mandelen som er nøkkelen til vinnerpremien, et flaxlodd, siden ingen i familien liker marsipan.

Fint uteområde

Jeg savner Norge, mumlet jeg til Julien, der jeg slurpet i meg den siste kaffeskvetten. Den var kald. Han nikket. Han forstod hvor vanskelig denne perioden var for meg, hvor vanvittig trist det var å nå gå inn i den tolvte måneden siden sist jeg så familien min. Den gang i Danmark, for nå er det jammen meg over ett og et halvt år siden forrige gang jeg besøkte mitt hjemland.

Hjemlengselen vokser seg større og større for hver måned, og jeg kan med den antibac-desinfiserte hånden på hjertet si at jeg faktisk har et større ønske om å reise på besøk til Stavanger enn å dra på ferie til både Tanzania og Bali, akkurat nå.

Utenlandsturer er dessverre uaktuelt i ukene fremover, kanskje også flere måneder frem i tid. Vi trøster oss derfor med aktiviteter her i Occitanie-regionen, vinsmaking, båttur og brunsj.

Søndagsbrunsj

En oppmuntrende båttur langs Canal du Midi

Lørdag.

Hvordan kan jeg hjelpe deg, lød ordene fra munnen hans. Er det noe jeg kan gjøre, hva som helst, for å muntre deg opp, tryglet han fortvilet, tydelig opprørt over å se meg slik, såre røde øyne etter flere dager med gråt og frustrasjon, mørke ringer under øynene som kunne avsløre flere søvnløse netter. Både fysisk og emosjonelt utslitt, og likevel klarer jeg ikke å sovne.

Min indre monolog ville ha besvart spørsmålet med et kaldt og tørt, “med mindre du kan teleportere meg til Norge slik at jeg kan se familien min for første gang på ett år, og deretter teleportere alle sammen hit til bryllupet i september og samtidig finne en vaksine mot dette viruset som nå har skyld i at jeg er arbeidsledig og at jeg nå bader i selvmedlidenhet fordi jeg ikke har noe bedre å ta meg til, med mindre du har en løsning på alt dette, så nei, det er ingenting du kan gjøre for å muntre meg opp”.

I stedet foreslo jeg å dra på båttur.

Båttur Toulouse

Vi bestilte billetter til et seksti minutters sightseeing-cruise langs Garonne-elven og Canal du Midi. Jeg pakket med meg speilreflekskameraet og lastet ned billettene jeg fikk tilsendt via epost fra Bateaux Toulousaines, avgang fra Port de la Daurade, klokka kvart over tre.

Båttur canal du midi

En overentusiastisk guide ønsket oss alle velkommen ombord. Alle ville da si, Julien og meg, en gruppe pensjonister, et par barnefamilier og fem damer på utdrikningslag. Bruden var utkledd som marihøne, med runde vinger og rød kjole med sorte prikker.

Stemmen til den sprudlende franske guiden druknet der jeg gjennom mine store rosa solbriller fulgte marihønas bevegelser og lot min indre fortellerstemme overta konsentrasjonen.

I stedet for å lytte til historien om Canal du Midi, oppført på UNESCO’s verdensarvliste og en av Europas eldste kanaler, hørte jeg kun mine egne tanker, destruktive tanker, “hennes bryllup har ikke blitt ødelagt av coronaviruset, hennes drømmer har ikke blitt knust, du, Kristine, kan bare glemme å kle deg ut som ei marihøne, du kan bare glemme å tre på deg den hvite brudekjolen, men glem nå for all del ikke å vaske hendene”.

Kanalbåt

Guiden fortalte at Canal du Midi ble konstruert så tidlig som på 1600-tallet, i regi av Solkongen, kong Ludvig XIV, og jeg var nå fullt i gang med å fotografere vannet, slusene, broene og båtene. Vi passerte ulike restaurantbåter og et båthotell, retorisk spurte jeg Julien om han husket da vi for tre eller fire år siden overnattet på båthotell i byen Gent i Belgia.

Båthotell

Jeg savner å feriere i Belgia, sa jeg. Dit er det i hvert fall ikke lurt å reise akkurat nå, stakkars lille Belgia med sine skyhøye smittetall. Guiden ba oss se til vår høyre side for å få et glimt av det gamle murbygget som tidligere rommet en tobakkfabrikk med tilhørende barnehage for barna til kvinnene som jobbet på fabrikken, cigaretteuses var yrkestittelen til disse fabrikkansatte damene som rullet sigaretter fra morgen til kveld.

La grave kapellet

Fra Canal du Midi beveget vi oss videre gjennom slusene før vi endte opp tilbake på Garonne-elven. Hver eneste båtpassasjer reiste seg fra sine sitteplasser for å fotografere et av byens mest kjente landemerker, Saint-Joseph de la Grave kapellet. Vi passerte det store pariserhjulet og uteserveringene ved elvekanten, sesongbasert underholdning som vil forsvinne igjen til høsten.

Uteservering

Etter båtturen spaserte vi videre til sentrumsgatene for å handle sommertøy på salg til Julien, før vi avsluttet dagen med utepils og et lekkert spekefat på det nye utestedet Levrette Café ved Les Ramblas-Jardins på Jean Jaurès alléen.

Spekemat

Jeg kan vel konkludere med at jeg er glad jeg foreslo å dra på båttur. Som alltid hjalp det på humøret å få kommet seg ut litt, nyte sommerværet og de vakre omgivelsene.

Gul topp

Monument

Bro kanal

Båt

Saint Pierre broen

Pont Neuf broen

Pariserhjul