Slottet, pizzaen og fascinerende mennesker i Poudenas

Siste søndag i august måned, nok et hyggelig minne fra forrige helg, de fineste øyeblikkene sammen med min Julien, han og jeg på besøk i nok en nydelig landsby før tiden var inne for å kjøre hjemover. Denne gang tok vi oss en tur til Poudenas, et nydelig lite sted i Lot-et-Garonne-departementet.

Blomsterdekor

En fredelig kjøretur førte oss til vår siste destinasjon, til Gélise-dalen, hvor det historiske slottet Château de Poudenas hviler på toppen av Poudenas og speider utover landsbyen med sine gamle sjarmerende steinhus bygget tett i tett, noen med lyseblå skodder, andre med røde, de fleste bygget oppover den bratte bakken som leder nysgjerrige besøkende opp til denne gasconske arkitekturskatten fra 1700-tallet.

Solbriller

I motsetning til de andre stedene som vi rakk å besøke i løpet av helgen, hadde vi aldri tidligere hørt om Poudenas. Der både Fourcès og Larressingle ble anbefalt av venner og kolleger som steder verdt å få med seg når man først befinner seg i området, har selv eksistensen til lille Poudenas vært et eneste stort spørsmål for de fleste som har lyttet til oss gjenfortelle helgens fine opplevelser.

Hadde det ikke vært for landsbyens pizzeria, Café Galerie, så ville heller ikke vi ha hørt om dette stedet. Med rumlende mage, etter en altfor lett (og kjedelig) frokost på Résidence Saskia, ble jeg sittende i en times tid med mobiltelefonen i hånda, der jeg letet etter et trivelig spisested i en av de mange gamle landsbyene i nærområdet, et koselig sted hvor han og jeg kunne nyte en siste lunsj sammen før hjemreise.

Et av spisestedene som fanget interessen min, var en liten familiedrevet pizzeria med en nydelig uteservering midt i en liten passasje, med drueranker hengende over steinhusets billedskjønne buer. Café Galerie, og pizzalunsj i romantiske omgivelser, slik ble vi fristet til å besøke den lille landsbyen Poudenas.

Sjarm

Vi parkerte bilen like ved passasjen hvor den lille pizzeriaen holdt til, og fulgte den bratte stien opp til slottet for å bli kjent med denne lokale turistattraksjonen, en liten bit av Frankrikes rike historie.

Poudenas slottet

Visitten ble riktig nok kortvarig, da slottsplassen var full av mennesker i pent tøy, sittende rundt runde dukkledde bord, dekorerte med vakre pastellfargede blomster. Om ett år vil dette være oss, sammen med våre kjære, dagen etter en vakker bryllupsfest skal vi nyte en fin søndagsbrunsj og mimre tilbake til seremonien, til måltidet, dansen og kjærligheten.

Slottsplassen

I Poudenas var det derimot ikke vår dag som stod i fokus, det var ikke oss som var blitt feiret, her hadde ikke vi noen annen rolle enn å holde oss på avstand, så diskré som mulig snike oss forbi for å ikke være til bry. Lang tid tok det derfor ikke før vi trasket nedover samme sti som vi nettopp hadde fulgt til slottet, forbi små steinhus og store blomsterpotter, i retning pizzeriaen som ifølge enkelte kommentarer på internett, lager så deilig pizza at den er verdt å reise selv helt fra Belgia for å få tak i.

Pizzeria

Ei smilende dame ledet oss til et lite rundt bord, serveringens eneste hvite bord, som hentet fra et loppemarked var alle bord og stoler ulike, en stilig og absolutt ikke tilfeldig mismatch. Hun ga oss hver vår pizzameny og spurte hva vi ønsket å drikke. Monaco (øl blandet med lemonade og grenadine-sirup) til meg, lettøl til ham.

En pizza med roquefort (blåmuggost), bacon, champignon og løk til meg, en med reblochon (hvitmuggost), løk, egg og poteter til Julien. Min ble servert med firkantet, tynn og knasende sprø bunn, hans klassisk rund med tykk og myk bunn.

Vi har observert at kvinner foretrekker pizzabunner som er croustillante, sprø som salte kjeks, kommenterte servitøren, mens menn liker bunnen best når den er fyldig og myk.

Selv om jeg i utgangspunktet ikke liker når ulike bransjer påpeker forskjeller mellom kvinner og menn og tilbyr ulike produkter deretter, kunne jeg ikke la være å bli begeistret over hvor rett hun hadde i nettopp vårt tilfelle. Jeg, som vanligvis alltid etterlater skorpene mine på fatet, jeg spiste opp hver millimeter av min firkantede roquefort-pizza, helt uten hjelp fra min kjære.

Firkantpizza

Etter å ha spist oss mett, ble Julien nødt til å kjøre til nabolandsbyen for å ta ut penger fra en minibank, da spisestedet (til vår store skuffelse) ikke kunne ta imot kortbetaling. Der jeg satte meg ved baren for å vente, fikk jeg selskap av servitørdamens ektemann.

Han lurte på hvor vi kom fra, vi var jo ikke fra Poudenas, det var sikkert og visst, alle kjente jo alle her i bygda. Jeg kommer fra Norge, men bor i Toulouse, sa jeg stolt. Han fortalte meg at han og kona lenge hadde hatt et ønske om å reise til Norge, de ville se nordlys og fjell og fjorder og bo i et av disse røde trehusene ved vannet, slike små hytter som alle franskmenn har sett bilder av når det først reklameres for Norge i det store utland. Videre fortalte han at de lenge hadde bodd i USA, i New York City, lenge hadde de også jobbet i cruisebransjen og reist Karibien rundt, men grunnet helseproblemer i familien ble dette eventyrlystne paret dessverre nødt til å reise tilbake til Frankrike.

Jeg spurte ham om han kunne tenke seg å flytte tilbake igjen, eller flytte videre til et annet sted. Det lar seg desverre ikke gjøre, mumlet han, tydelig skuffet. Mitt siste spørsmål, før Julien dukket opp med kontanter i hånda; du som er så bereist, du som har så mange spennende historier å dele, hvor ville du anbefalt oss å reise på bryllupsreise til vinteren neste år?

Han ba meg utdype hvilke interesser vi har, hva vi ønsker å oppleve. Romantikk, vakker natur, rikt dyreliv og spennende kulturopplevelser, sa jeg drømmende. Costa Rica, fikk jeg til svar. Uten tvil, Costa Rica.

Bryllupsreisen er fortsatt lenge til, men dagdrømmene har allerede tatt meg med til en rekke ulike destinasjoner. Langt bort til eksotiske reisemål, men også til flere slike idylliske småsteder her i Frankrike, steder hvor fremmede mennesker smiler og slår av en prat med slike som meg som kommer langveisfra.

Utsikt

Slott

Smil

Advertisements

UBY, vennskap og middag i Mont-de-Marsan

Helgen i Gascogne-provinsen fortsetter, og ja, en tur innom områdets mest kjente vinprodusent Domaine UBY er et must når vi først har kommet oss hit.

Til lyden av fransk popmusikk som spilles på en av de lokale radiokanalene, kjører vi vestover. Etter å ha tilbrakt noen nydelige ettermiddagstimer i den befestede middelalderlandsbyen Larressingle og sjarmerende lille Fourcès, kjører vi videre til Résidence Saskia hvor nok et gavekort spanderer overnatting på min kjære og meg, julegaver som endelig blir tatt i bruk.

Portrett

Langt mindre sofistikert enn La Ferme de Flaran, hotellet hvor vi overnattet kvelden før, Résidence Saskia er et to-stjerners ferieleilighetskompleks i den lille byen Cazaubon, like ved Landes-skogen. Et stort pluss med dette leilighetskomplekset er beliggenheten, i naturskjønn ro, midt i et spennende vindistrikt hvor alt vi vil se, der vi kjører langs veien for å komme oss fra den ene idylliske landsbyen til den neste, er kilometervis med solsikkeenger og vingårder med sine store arealer med drueranker.

Hos Résidence Saskia må man selv stille med eget sengetøy og egne håndklær, med mindre man ønsker å betale store summer for å få dette inkludert. Så lenge jeg får dyppet kroppen i det store svømmebassenget som hører til komplekset, gjør det meg ingenting å måtte re opp egen seng og ta med håndklær hjemmefra.

En hyggelig resepsjonist følger oss til leiligheten hvor vi i natt skal sove, vi plasserer koffertene ved inngangspartiet, vasker hender og drikker vann, før vi vender tilbake til bilen for å kjøre til Domaine UBY, vingården hvor områdets mest ettertraktede vin blir produsert, hvor vi skal handle inn vin både til oss selv, for Julien sine foreldre, og for en kollega.

Etter å ha smakt oss gjennom sortimentet (med spyttebøtten ved vår side), ender vi opp med å kjøpe med oss to forskjellige typer hvitvin, en av dem økologisk, og en fruktig rosévin. Domaine UBY produserer også rødvin, men denne falt ikke helt i smak hos hverken Julien eller meg (spesielt meg). Min personlige rødvinspreferanse forblir de fine syrah-vinene fra Languedoc-området.

Drueranker

Tilbake hos Résidence Saskia, vi vrenger av oss klærne og trer på oss badetøy, badehåndkle over skuldrene og flip flops på føttene, bassenget venter og vi er utålmodige etter å kjenne på vannet, hoppe uti. Omtrent alene i starten, vi får tid til å svømme et par runder og nyte fred, før to store familier plutselig svermer rundt bassenget som veps rundt et klissete syltetøyglass. Lenge blir vi derfor ikke værende blant alle disse menneskene, før vi flytter oss tilbake til leiligheten for å dusje, skifte klær og dra videre til byen Mont-de-Marsan hvor vi i kveld skal spise middag på restaurant.

Bassengselfie

Vi kjører de 44 kilometerne vestover som fører oss til Mont-de-Marsan, en by som er mest kjent for sin historiske borg, Donjon Lacataye, et historisk monument bygget på 1400-tallet.

IMG_20190829_201923

En liten spasertur gjennom sentrum, videre til den romanske borgen, vi promenerer langs elven og prater om en barndomsvenn av min kjære som visstnok flyttet hit til Mont-de-Marsan for to år siden. Jeg spør ham, hvorfor har du ikke sendt en liten tekstmelding til kameraten din, hvorfor har du ikke foreslått å møtes over en drink eller et måltid?

Julien forteller meg om denne barndomsvennen, på ungdomsskolen var de uatskillelige, sammen hang de som erteris. Men årene gikk og guttene fulgte hver sin sti, totalt forskjellige studieretninger, ulike vennekretser, to faktorer som igjen påvirket deres interessefelt og selvutvikling.

Vi prater om livet og relasjoner, om vennskap som gror sterkere og vennskap som falmer, selv har jeg mistet kontakten med absolutt alle som jeg vokste opp sammen med, vi har vokst i ulike retninger og flyttet til ulike steder, alle lever vi nå som fremmede for hverandre. Ville vi fortsatt hilset om vi tilfeldigvis krysset hverandre på gaten?

Videre fra elvekanten og opp til byens gater, Julien og jeg er på leting etter et koselig spisested, vi studerer menyene som står plassert utenfor lokalene, etter hvert oppdager vi en liten restaurant hvor vi fint kunne tenke oss å tilbringe resten av kvelden, et bord for to på den store uteserveringen til La Parenthèse.

Piquillos

Måltidet starter med piquillos med ricotta til forrett, forfriskende godt i sommervarmen. Hovedretten, derimot, kunne vært bedre. Usaltet og ukrydret biff servert med en kjedelig sidesalat, stekte poteter med havsalt og en saus som er rettens store lyspunkt, fyldig og god i smaken.

Biffmiddag

Desserten, en kokostiramisu med spéculoos-kjeks, er først og fremst en fantastisk idé, og smaken er like god som man skulle håpe, men konsistensen har kokken dessverre bommet på. Tiramisuen flyter som en saus, men jeg elsker likevel smaken av kokos og spéculoos (pepperkaker).

Kokostiramisu

Min kjære spanderer kveldens måltid, jeg skal spandere morgendagens. Søndagen skal vi tilbringe i nok en fin landsby, før vi vender tilbake til hverdagens rutiner.

Skuldre

Miniskjørt

En fortryllende dag i de vakre landsbyene Larressingle og Fourcès

Vårt lille helgeeventyr i Gers fortsetter, vi har hentet fine forslag til små landsbybesøk fra nettsiden til foreningen Les plus beaux villages de France (Frankrikes vakreste landsbyer), flere av disse sjarmerende småstedene ligger innenfor en radius av tjue kilometer fra hvor vi befinner oss nå. Om vi bare hadde hatt mer tid til å utforske så mye som mulig, skulle vi gjerne tatt oss en tur innom alle de vakreste landsbyene i Gers; Lavardens, La Romieu, Montréal, Sarrant, vi prioriterer for denne gang å besøke Larressingle og Fourcès.

Nå skal vi kose oss med hyggelige spaserturer gjennom to pittoreske landsbyer, fotografering av historisk arkitektur, avkobling med et glass forfriskende drikke på utekafé i nydelige omgivelser, før innsjekk på nytt overnattingssted, før enda mer bading i nok et svømmebasseng, før vinsmaking hos den store kjente produsenten UBY står for tur, ettermiddagen har vi planlagt fra punkt til prikke.

Befestet middelalderlandsby

Min kjære og jeg forlater Saint-Pierre katedralen, statuen av de tre Musketerer og alt annet som finnes i Condom, den fine byen med navnet som får de fleste turister til å humre. Videre kjører vi 5.9 kilometer vestover, til den befestede middelalderlandsbyen Larressingle, den mest besøkte destinasjonen i Gers-departementet.

Larressingle

215 innbyggere bor i denne bittelille landsbyen som ble grunnlagt tidlig på 1100-tallet, en historisk perle som ofte blir omtalt som “lille Carcassonne”, en mindre utgave av den kjente festningsbyen som er å finne på UNESCOs liste over verdensarvsteder, en by som ligger 214 kilometer nordøst for Larressingle.

Lille Carcassonne

Vi spaserer gjennom landsbyen, innenfor de høye veggene, en tidsreise som fører oss tilbake til middelalderen, om man ser bort ifra den moderne iskiosken, kafeen og suvenirbutikken som holder åpent til glede for alle turistene som er kommet på besøk.

Middelalderlandsby

I suvenirbutikken titter vi på smykker, sverd og andre gjenstander i middelaldertema, drikkebegere og kostymer inkludert. Utenfor landsbyens vegger finnes en butikk som selger lokalprodusert Armagnac, noe som umiddelbart fanger vår interesse, da vi ønsker å kjøpe med oss denne sofistikerte drikkevaren hjem til Toulouse, en flaske som kan settes på hylla og bli stående til pynt, uåpnet, helt til vi får julebesøk av våre nærmeste, slik at vi sammen kan ha noe å kose oss med til kaffen, etter et realt festmåltid.

I butikken er det produsenten selv, ei eldre dame som snakker med høyt volum og kjapt tempo, som inviterer oss til å smake de forskjellige årgangene hun har å tilby. Som forventet, foretrekker vi den eldste, som også er den dyreste, en 1990-årgang, akkurat som Julien. Flasken pakkes ned i bagasjen, før vi drar videre til neste destinasjon, den vakre landsbyen Fourcès, som ligger 10 kilometer nordvest for Larressingle.

Fourcès, en gammel landsby med historie helt tilbake til 1068, et sted som England og Frankrike kjempet for å få eierskap over, helt frem til 1500-tallet. Landsbyen er bygget som en sirkel, med hus, restauranter og butikker tett i tett, en rund liten park fyller sirkelens midtpunkt, en park som i dag ser ut til å bli flittig brukt av de lokale pétanque-spillerne i Fourcès.

Landsby

Vi finner oss et bord på en utekafé hvor vi slapper av i skyggen mens sola steker med sine 34 varmegrader. Et glass rosévin og en karaffel fylt med vann, jeg er så glad, så lykkelig over å være her i disse vakre omgivelsene. Inspirert blir jeg på steder som dette, disse to idylliske landsbyene, her kunne jeg blitt sittende med penn og papir eller med tastaturet foran meg, skrevet lange historier, fotografert og selvrealisert, fortsatt må jeg klype meg selv i armen for å innse at jeg ikke drømmer, at jeg faktisk bor i dette landet, at disse nydelige landsbyene bare er en to timers kjøretur unna mitt hjem i Toulouse.

Noen fine øyeblikk fra Fourcès…

F

Gatenavn

Og fra Larressingle…

Sommerkjole

Middelalderlandsbyer

Larressingle

 

 

 

Byen som heter Condom, de tre Musketerer og Saint-Pierre katedralen

Evig takknemlig er jeg, for denne deilige starten på helgen! 

I lykkerus, våkner jeg opp fra en av de mest perfekte sommerkveldene jeg noensinne kunne ønsket meg, overnatting på det sjarmerende hotellet La Ferme de Flaran i vindistriktet Ténarèze (Gers-departementet), en ettermiddag hvor bading og avkobling i hotellets store svømmebasseng stod i fokus, etterfulgt av en romantisk aften hvor jeg i min røde kjole og han i sin hvite skjorte og sorte jeans lyttet til avslappende livemusikk og nøt deilig fransk gastronomi på sitt beste. 

Vi starter lørdagen tidlig, med bufféfrokost, utsjekk og en liten tur til nabolagets fineste landemerke, cistercienserklosteret Abbaye de Flaran, før vi kjører videre i retning byen med navnet som ikke har noen som helst tilknytning til prevensjonsmiddelet ved samme navn, Condom.

Condom

Baïse-elven renner gjennom den koselige lille byen som forsåvidt har alt man skulle ønske fra en fransk by; et stort innendørs marked, fine små butikker, vinbarer og kafeer, selv en bokkafé finnes her, til glede for alle bibliofile turister akkurat som meg selv. Min kjære peker i retning bokkaféen, om vi av en eller annen grunn skulle flyttet hit ville dette blitt ditt stamsted, sier han med sikkerhet, stolt over hvor godt han kjenner meg og mine kafépreferanser.

Vi parkerer ved markedshallen og trasker målrettet i retning byens hovedattraksjon, den sørfransk-gotiske Saint-Pierre katedralen som ligger midt i hjertet av sentrum. Foran katedralen står både franske og utenlandske turister i kø for å ta bilde av byens kjente statue av kaptein D’Artagnan og de tre Musketerer. Mange kjenner til Musketerene fra romanene av Alexandre Dumas og de senere filmatiseringene av hans historier, og virkelighetens Musketerer var på 1600-tallet kjent som de modige og lojale elitetroppene til Kong Ludwig 14. (også kjent som Solkongen).

Katedral

Vi besøker katedralen, en arkitekturperle bygget på 1500-tallet, full av delikate detaljer og religiøse kunstverk, vegg i vegg med byens kloster. Gers-departementet er, som de fleste deler av Frankrike, rikt på spennende historie og flotte monumenter, for ikke å snakke om vinproduksjon (Gascogne) og annen produksjon (i dette tilfellet, druebrennevinen Armagnac). Landet er kjent for vakker natur og pittoreske landsbyer som ligner dem man finner illustrert i koselige eventyrbøker, også i Gers vil man finne denne idyllen (noe jeg vil fortelle mer om i mine neste innlegg).

Saint Pierre katedralen

Condom fortjener virkelig å bli anerkjent som en by verdt å besøke av andre grunner enn kun for å ta tøysebilder ved byskiltet, noe svært mange turister nettopp gjør. Det finnes jo til og med mennesker der ute som målbevisst reiser jorda rundt for å besøke alle stedene som befinner seg på den lange lista over verdens morsomste stedsnavn. Deriblant Condom.

K

Mot slutten av 90-tallet valgte faktisk kommunen å være med på spøken for å tjene litt ekstra penger på denne snodige formen for turisme, ved å åpne et eget kondom-museum, i tillegg til å få suvenirbutikkene til å selge postkort med bilder av byskiltet på. Museet ble for øvrig stengt i 2005, men byen lider absolutt ingen nød når det gjelder turisme, takket være blant annet UNESCO og Pilegrimsveien til Santiago de Compostela, hvor den tidligere nevnte Saint-Pierre katedralen står markert på en av de mange forskjellige vandrerutene man kan følge.

I tillegg til at pilegrimvandring ser ut til å være i vinden for tiden, finnes det mange flotte reiseblogger og magasiner der ute på det store internett, som setter fokus på å løfte frem ukjente undervurderte destinasjoner fremfor å bare kaste glans over de store kjente stedene som allerede sliter med overturisme og ødeleggelser.

Klostere

De fineste stedene i Frankrike, er for meg disse små skjulte skattene, steder hvor man kan slappe av og besøke severdigheter i fred og ro, lære noe nytt, måtte det være historie, arkitektur, om lokalkulturen eller menneskene. 

Arkitektur

Kors

Statue Musketerer

Badeglede og fransk idyll i vindistriktet Ténarèze

Fredag ettermiddag, min kjære har kommet for å hente meg på arbeidsplassen. Med en felles koffert og to badehåndklær i bagasjerommet, ser vi frem til å koble av og nyte denne sensommerhelgen i vakre omgivelser. En romantisk helgetur nordvest for Toulouse står for tur, en helg hvor småbyidyll, svømmebasseng, fransk gastronomi og vinsmaking venter oss disse neste to dagene, det samme gjør solskinn og over tretti varmegrader.

Takket være gavekortene vi fikk av mine foreldre til jul, betaler vi ikke ett øre for hverken overnattingsstedene, frokosten eller denne fredagskveldens restaurantmiddag. Helgens første overnatting er reservert på hotellet La Ferme de Flaran, et hotell i hjertet av vindistriktet Ténarèze og i nærheten av den fine byen med det noe uheldige navnet Condom (prevensjonsmiddelet har ingen tilknytning til stedet). Moderne, nyoppussede rom i et historisk bygg fra 1700-tallet, og en restaurant som tilbyr kreative franske retter laget av sesongens råvarer, dette er Frankrike akkurat slik jeg elsker det.

Jeg skulle likevel ønske at døgnet hadde flere timer eller at vi hadde flere feriedager, slik at vi kunne hatt mer tid i området hvor vi skal overnatte, nok tid til å besøke det historiske monumentet Abbaye de Flaran, et cistercienserkloster bygget i 1151. Men vi rekker ikke frem til hotellet før sent på ettermiddagen,klosteret er sannsynligvis allerede stengt for publikum innen vi har rukket å sjekke inn på hotellet. Dessuten reiser jeg sammen med en forlovede som aller helst ønsker å prioritere å flyte rundt i svømmebassenget i tre timer, noe han fortjener etter å ha jobbet lange dager hele uka med press fra ledelsen og en telefon som har ringt i ett hver eneste kveld.

Solsikkeenger

Med vinduene nede, kjører vi i retning vindistriktet, det vakre landskapet langs veiene som fører oss gjennom Gers er en nydelig attraksjon i seg selv, kilometer etter kilometer med flotte (men dessverre visne) solsikkeenger så langt øyet kan se. Med vind i håret og solbriller på nesetippen, nyter jeg den flotte distraherende utsikten, en time blir til to, før jeg vet ordet av det er vi fremme ved La Ferme de Flaran.

IMG_20190824_172009

Opp en liten innkjørsel, blant kornåkre og visne solsikker, det historiske bygget som skulle love oss et gammelt sjarmerende eksteriør og moderne interiør, lever opp til alle forventninger. En hyggelig resepsjonist møter oss, vi ledes opp trappen og inn på et koselig dobbeltrom som står i stil med utsiden av hotellet, varmt og idyllisk med typisk sørvestfranske detaljer i stein og tre.

Hoteklseng

Lenge blir vi ikke på rommet før vi slenger på oss badetøy og løper ned til bassengkanten. Ikke en eneste sjel er å se ved bassenget, alle solsenger er ledige, vi hopper uti, vannet er iskaldt, himmelen er glovarm, vi kjøler oss ned før vi legger på svøm for å varme oss opp igjen. Jeg, iført en litt for avslørende trekantbikini for min smak, en gave fra min kommende svigermor (en gave jeg lenge hadde lovet å ta i bruk), han iført den samme badeshortsen som han har hatt så lenge jeg kan huske.

Basseng

Vi hopper uti og svømmer flere runder, frem og tilbake, frem og tilbake, vi tar pauser og tøyser og ler av hverandre, han mener jeg puster så tungt når jeg svømmer at man skulle tro jeg var i ferd med å krepere, jeg spruter vann i hans ansikt og forsøker å dra av ham badeshortsen, bare for moro skyld. En god stund blir vi stående ved bassengkanten, begge to, vi observerer ei marihøne som min kjære har reddet opp fra vannoverflaten. En smule ustødig i starten, marihøna beveger seg sakte bortover, vingene løftes såvidt i starten, før de endelig spres og kan føre vår lille insektvenn bort fra klorvann og nysgjerrige mennesker, til de grønne planter med de flotteste blomster.

Restaurantmiddag

Kvelden avsluttes over et helaftens måltid på hotellets egne restaurant, et spisested som vi har sett frem til å besøke, etter å ha bladd oss gjennom flere sider med fine anmeldelser der ute på det store internett. Uteserveringen tilbyr for kvelden levende musikk, avslappende blues, vi lytter til gitaristens melodier og nyter smaken av armagnac-basert cocktail og husets hjemmelagde ostebriks før forretten blir servert.

Foie gras

Til forrett spiser jeg den klassiske sørvestfranske spesialiteten foie gras, etterfulgt av skogsdue med soppsaus og en moderne versjon av den kjente franske sitronterten.

Skogsdue middag

Jeg sender en liten tekstmelding til min mor, tusen takk for gavekortene vi fikk til jul, skriver jeg, dette er den fineste kvelden Julien og jeg har hatt sammen på lenge.

Sitronterte versjon

Neste morgen koser vi oss ved frokostbordet, franske bakevarer og frisk frukt sammen med grapefruktjuice og hver vår kopp kaffe før vi sjekker ut, og gjør hva jeg trodde vi ikke ville få tid til å prioritere…en svipptur innom klosteret Abbaye de Flaran.

Ferieminnene og hverdagen vår sammen

Hvilken nydelig ferie, slik en innholdsrik uke i spennende lille Danmark, jeg returnerte til min kjære med en koffert full av matvarer fra danske og tyske butikker, og med gaver fra min mor, hjem til min fine alminnelige hverdag i Toulouse. En stort sett harmonisk hverdag, heltidsjobb og hobbyer, hvor alt som gjelder jobb blir satt på hylla det sekundet jeg forlater arbeidsplassen for dagen. Et liv som leves i en akkurat passe stor leilighet med sentrumsnær beliggenhet, jeg bor i en fredelig gate med lite støy og uro, jeg har snille naboer og solskinn på balkongen fra tidlig morgen til utover ettermiddagen.

Fin er den, denne hverdagen hvor min samboer og jeg daglig tar oss en ettermiddagshvil sammen, som om vi skulle vært førti år eldre enn vår egentlige alder. En hverdag hvor vi ser på dokumentarer om dyrene i Afrika, eller danser i sokkelesten på stuegulvet, hvor vi spiller Trivial Pursuit på fransk og sykler lange og korte turer i nabolaget. En hverdag hvor vasking av leiligheten er et lagarbeid, hvor vi lager mat sammen, bestiller sushi sammen og går opp og ned i vekt sammen.

Min kjære samboer er på mange måter lik meg, men likevel totalt annerledes. Mens han er et avslappet rutinemenneske, er jeg en rastløs sjel som stadig søker stimuli. Sammen ender vi som oftest opp med å tilbringe våre lørdagskvelder, de ukentlige kjærestekveldene, i sentrum av denne sørvestlandske byen som vi bor i, gjerne med kinobesøk, utepils og restaurantmiddag på agendaen. Forrige lørdag ble en slik dag.

Vi dro på Delirium Café for å drikke belgisk bananøl og nyte god sensommerstemning på stedets flotte uteservering. Vakre blomster klatret oppover veggene, oransje og fulle av deilig nektar som holdt de arbeidsomme biene opptatt med sitt, nøye observerte vi dem der de arbeidet, som om vi tittet på et naturprogram uten fortellerstemme.

En blomst løsnet og falt fra sine grønne blader, ned på det slitte trebordet landet den vakre oransje blomsten, Julien festet den i håret mitt, like over øret. Så fin du ser ut, sa han til meg, smigret smilte jeg tilbake, jeg følte meg søt akkurat der og da.

Blomst i håret

Etter en to timer lang kinoseanse, dro vi videre til tapasrestauranten Le Petit San Seb, et spisested som vi begge liker godt å besøke hver gang savnet etter Rioja, Iberisk skinke og kroketter under spansk kveldshimmel begynner å melde seg.

Spisestedet var omtrent tomt. I motsetning til oss som pleier å reservere bord på restaurant til rundt sju-halv åtte på kvelden, har Toulouserne de samme vanene som de aller fleste i Sør-Frankrike (og enda lenger sør på kontinentet), store lunsjmåltider og sene middager.

Tapasrestaurant

Vi pratet om våre fine ferieminner sammen, der vi spiste Serrano-skinke, forskjellige baskiske pinchos (små baguetteskiver med diverse godsaker på) og kroketter med champignon. Le Petit San Seb, restauranten er oppkalt etter den dynamiske byen i spanske Baskerland, San Sebastian, der hvor min kjære og jeg tilbrakte en regnfull dag i mai, barhopping fra tapasbar til tapasbar, vi spiste pinchos etter pinchos, et av årets fineste minner, fra langhelgen da han tok meg med på overraskelsestur tur til Biarritz, Bayonne, Hondarribia og San Sebastian.

Kvelden var fortsatt ung, da vi over hver vår kaffe og likør fortsatte praten i tv-stua hjemme. Vi pratet om gleden og forventningene rundt vår neste helgetur, en to timers kjøretur fra Toulouse, vi skal besøke diverse småbyer som ingen av oss har vært i tidligere, deriblant vakre Mont-de-Marsan, og overnatte på to forskjellige steder, begge så sjarmerende som bare fransk småbyidyll kan bli, begge med svømmebasseng som vi ser frem til å bruke.

Dagen etter i morgen reiser vi, fra hverdagens harmoni til nok en spennende helg ut på eventyr.

Pinchos

Idylliske Køge og tanker rundt et levende sentrumsbilde

Klær, sko, bøker og alle matvarene kjøpt i Danmark og Tyskland er pakket ned i den sorte trillekofferten. Mine foreldre bærer egen bagasje og handleposer fulle av matvarer ned trappa, ut på parkeringen, vi fyller bilen. Tiden er inne for å reise hjem, vi kjører i retning Kastrup Lufthavn, kvart over seks går flyet, litt under en halv dag har vi sammen, de siste timer før jeg igjen må forlate mine foreldre og ikke vite når vi vil kunne se hverandre igjen.

For å få mest mulig utbytte av tiden som gjenstår, skal vi tilbringe de neste fire timene i Køge, en gammel havneby 39 kilometer fra hovedstaden. Et sentrum fullt av flotte bygninger i bindingsverk, i denne koselige gamle byen skal vi spise lunsj på kafé og titte i lokale butikker. Selv om jeg gleder meg til å reise tilbake til Toulouse, frister det ikke å forlate Danmark, ikke enda. Jeg ønsker meg en uke til, en biltur landet rundt, mitt barnslige jeg vil besøke Legoland, matsnobben i meg vil gå på Michelinstjerne-restaurant i København, jeg vil besøke Nordsøen Oceanarium i Hirtshals og besøke kunstmuseer i kule Aarhus. Kanskje en biltur Europa-rundt på tre uker kunne vært en fin idé for bryllupsreisen til min kjære og meg til neste år?

Bro

En grå tirsdag, overskyet, regnet faller over Sjælland. Himmelen gråter fordi du skal dra, spøker min mor, jeg visste ikke at du kunne være så poetisk, roser jeg henne og ler.

Sjælland

Vi spiser lunsj på Café Vanilla på Køge torg, en trivelig kafé som visstnok også tilbyr spennende brunsjmåltider for vennegjenger, par eller familier som ønsker en sosial sen frokost eller tidlig lunsj, med et bord fullt av søte og salte godsaker. Dette ville Julien ha satt pris på, skulle vi besøkt denne byen under en senere anledning. Jeg bestiller en club sandwich, som i realiteten er alt annet enn det triangelformede smørbrødet med pålegg som jeg hadde sett for meg. Servert får jeg et stort stykke kyllingfilet med store mengder salat og litt bacon og brød, et måltid som vil holde meg stappmett ut dagen.

Sandwich

Umiddelbart angrer jeg på å ha bestilt ostekake til dessert. Til gjengjeld smaker limeostekaken himmelsk, en smak som kan minne litt om den Floridianske spesialiteten Key Lime Pie, en saveur som fører meg direkte tilbake til året da jeg bodde i solstaten og jobbet for Mikke Mus i Disney World, det lykkeligste stedet på jord.

Ostekake

Vi forlater kafeen og beveger oss ut i regnværet med våre paraplyer beskyttende over oss. Vi titter i byens mange boutiques, nysgjerrige på hva de små lokale butikkene har å by på, samtlige har de et klistremerke i sine vinduer med budskapet “ønsker du å ha oss her i morgen, støtt oss i dag“, en trist påminnelse om hvordan økt netthandel og billighandel hos de store kjedene leder den ene uavhengige butikken etter den andre rett i konkursens gap.

Butikk

I sympati, kjøper jeg med meg et par småting fra to av butikkene, deriblant et handlenett med verdenskartet som motiv. Jeg tenker tilbake på all netthandelen jeg selv står ansvarlig for, en tanke som etterlater meg med en vond smak i munnen. Jeg, som selv ønsker et levende sentrum fullt av spennende små butikker som tilbyr håndlagde varer man ikke vil finne noe annet sted, jeg, som blir trist hver gang synet av tomme, forlatte lokaler møter meg. Jeg er en del av problemet, men det er ikke for sent til å snu.

De grå skyene farges stadig mørkere og mørkere, jeg fryser i mine tynne sommerklær. Vi må etter hvert forlate Køge, jeg har et fly å rekke, mine foreldre har en lang kjøretur foran seg. Når vil vi se hverandre igjen, spør jeg, selv om vi alle vet like godt at vi faktisk ikke vet noe som helst. Før jul, håper min mor. Det håper sannelig jeg også.

Veien fører oss videre til Kastrup. Vi gir hverandre en kjærlig klem, min stefar, min mor og jeg, før jeg vinker til dem, der de forlater flyplassens parkering.

Dansk idyll

Ølstue

Køge sjarm

Kirke

But first coffee

Vi besøker Danmarks største vingård

I min lille trillekoffert har jeg pakket med meg en gave til min mor, en liten oppmerksomhet fra Frankrike, en gul kjole med blomsterprint, til meg selv har jeg kjøpt den samme i rødt. Ville det ikke vært hyggelig om vi begge gikk kledd i disse kjolene på vinsmakingen i dag, foreslår jeg, barnslig som jeg er, mor og datter i matchende tøy. Min mor ser på meg med et underlig uttrykk, likevel ikler hun seg den gule versjonen av min, hun gjør det for å glede meg.

Det har ikke riktig gått opp for meg at vi allerede har nådd mandag, tiden flyr når man koser seg på ferie, dessverre går vi nå mot slutten av dette idylliske oppholdet på Lolland. Klokka 13 skal vi på en guidet omvisning med vinsmaking, deilig kirsebærvin på Frederiksdal Gods, Danmarks største vingård.

Mor og datter

Vi forlater leiligheten i Bandholm relativt tidlig på formiddagen, planen er å besøke en by i nærheten av vingården, for å slå ihjel et par timer med kafébesøk og titting i butikker, før en ettermiddag fylt med kirsebærvin og tilegning av kunnskap om vinproduksjon står for tur.

Nakskov heter byen vi skal besøke, Lollands største by, absolutt ingen storby, men den er i det minste stor nok til å kunne underholde oss en stund. Vi parkerer bilen og trasker bortover det vi antar er byens hovedgate, bruktbutikker og antikvitetshandlere ser vi flere av på begge sider av gaten, bruktbøker, møbler, secondhand og vintageklær, aldri før har jeg sett så mange slike butikker samlet på ett område.

Blomsterhandel

Min stefar ønsker å tilbringe tid blant bruktbøker, han ser etter skjønnlitteratur på engelsk, min mor og jeg lar ham vandre på egenhånd, selv besøker vi en Fairtrade-butikk, hvor vi titter på dekorative gjenstander til hjemmet. Om jeg bare hadde hatt mer bagasjeplass, skulle jeg gjerne ha kjøpt med meg noe fint, noe fargerikt, friske dekorasjoner til den ellers så grå og kjedelige leiligheten.

Vi drikker kaffe på Café Risteriet, kaffe latte til meg, cappuccino til min mor, og americano til min stefar, de samme vanene, de samme kaffebestillingene som alltid.

En halvtime før omvisningen starter, er vi allerede på plass, vi smaker røde bobler mens vi venter. Bare én gang har jeg tidligere smakt musserende rødvin, den gang italiensk, på en trattoria i Toulouse, Lo Stivale, et spisested kjent som stamstedet til diverse lokalpolitikere. Selv var jeg for anledningen ute sammen med mine kolleger, håndlaget gnocchi med gorgonzolasaus, en fabelaktig smaksopplevelse.

Musserende kirsebærvin er en nytelse, et fyrverkeri i munnen. Vi får beskjed om å passe godt på vinglassene vi har fått utdelt, disse vil vi få behov for gjennom hele omvisningen, til sammen skal vi smake fem forskjellige viner.

Vintønner

Klokka ett blir vi som avtalt møtt av vår guide, sammen med rundt åtte andre besøkende samles vi ute ved inngangspartiet til produksjonsområdet. I glassene helles en liten skvett vin, vi smaker og lytter til guiden, han forteller historien bak Frederiksdal Kirsebærvin, et eventyr som startet i 2006, et prosjekt som i dag har blitt en suksesshistorie for dansk vinproduksjon.

Videre føres vi til kirsebærtrærne, 24 hektar med Stevnskirsebær, guiden lar oss få lov til å smake på bærne som henger fra de friske grønne grenene, en syrlig smak, ypperlig for vin. Frederiksdal er et av de mest solrike stedene i landet, også det tørreste, et must for kirsebærplantasjen, forteller guiden.

Vi fortsetter omvisningen på produksjonsområdet, guiden forteller om gjæringsprosessen, om maskineriet, vi fortsetter vinsmakingen, vi starter med en behagelig 2016-årgang, går videre til en tørrere vin som passer fint til viltkjøtt, og avslutter med en søtlig vin som kan minne om porto.

Jeg takker for en fin omvisning, en lærerik opplevelse, nok en spennende dag i Danmark, et land som vet hvordan de skal glede enhver turist, uansett interesse.

På tur med damplokomotiv i Danmark

En spennende ny dag i Lolland i Danmark står for tur. Heldige er vi som overnatter på Det Gule Pakhus i Bandholm og har den fine turistattraksjonen museumsbanen som nærmeste nabo. Et gammelt damplokomotiv bygget i 1879, skal på denne avslappende søndagsformiddagen føre oss fra Bandholm til Maribo. Dette er Danmarks eldste privatbane, en bane åpnet for første gang i 1869.

Damplokomotiv har tidligere bare vært noe jeg har sett på film og på utstilling, eksempelvis lokomotivet Hugin, som tidligere var fast inventar på Stavanger Jernbanestasjon, før det ble flyttet til jernbanemuseet på Hamar.

Nå skal vi få lov til å bli med på en liten reise tilbake i tid, vi skal få kjenne på følelsen av å være passasjerer på et damplokomotiv som har fraktet   generasjoner etter generasjoner fra et sted til et annet, vi skal nyte den naturskjønne utsikten fra vinduet, åkre og enger, vindmøller og hus, vi skal nyte turen fra vår lille kupé, med benker i tre og brune tekstiler.

Lokomo

Tjue minutter før avgang, kjøper vi billetter til togturen fra den sjarmerende gamle billettluken på stasjonen og venter på damplokomotivet. Like ved togskinnene henger det danske flagget høyt og flagrer i vinden, jeg studerer flagget og venter i spenning, klar til å fotografere den imponerende attraksjonen, historie som skal gjenoppleves, der lokomotivet melder sin ankomst på perrongen.

IMG_20190814_222845_780

Min stefar gleder seg som et lite barn, en følelse av nostalgi lyser opp i ham, han som selv har vært på reise med slike damplokomotiv som barn, en tid for lenge siden, da han fortsatt bodde i England, sitt hjemland, et land han ofte lengter tilbake til. Det gleder meg å se ham med slike store øyne, se ham smile bredt, smile så ekte, vi stiger ombord på lokomotivet, han følger nøye med på alt som skjer, han følger med på lokfører og hans medhjelpere der de fyller på vann og brensel, han vandrer fra ende til annen for å studere vognen, et innrammet skriv på veggen forteller historien om museumsbanen og damplokomotivet hvor vi nå er passasjerer.

En av vognene er til og med utstyrt med brevluke hvor passasjerer kan sende sine brev og postkort til venner og familie, forteller han oss ivrig. Vi lurer på om brevene vil få et personalisert stempel fra museumsbanen, det ville vært en fin liten oppmerksomhet.

Brev

Vi kjører inn til Maribo stasjon, her kan vi oppholde oss i opp til tre timer, før vi må rekke siste mulighet for hjemreise tilbake til Bandholm. Mine foreldre og jeg spaserer gjennom den lille byens sentrumsområde, på torget ser vi en iskiosk. Menneskene som sitter ved bordene utenfor med hver sin is i hånda, gir meg lyst til å spise softis, noe jeg ikke har gjort på flere år. Mine foreldre handler kanelboller fra det lokale bakeriet, jeg ber dem kjøpe en ekstra til meg, slik at jeg i kveld kan kose meg med en deilig dessert til kaffen. Bak fem mennesker står jeg i kø i iskiosken, språkforvirring oppstår, jeg går over til å prate engelsk med den danske piken som ikke forstår bæret når jeg ber om en liten softis med nøttestrø på norsk.

Softisen smelter, jeg søler, heldigvis klarer jeg å unngå at isen treffer min lange sorte blomsterkjole, softis drypper på sandalen, på brosteinene som fyller markedsplassen, jeg sluker i meg store mengder is på veldig kort tid for å unngå katastrofe.

IMG_20190814_224205_395

Vi spaserer videre til domkirken i Maribo, en gotisk mursteinkirke, opprinnelig en klosterkirke, fra 1400-tallet. En grønn liten park og en stor innsjø delvis gjemt bak høyt siv som beveger seg frem og tilbake i takt med milde små vindpust, sola skinner, biene summer, og en stor gruppe ender, samtlige hunner, koser seg ved vannkanten.

IMG_20190814_224341_916

Ved et piknikbord blir vi sittende en stund, vi spiser kanelbollene fra det lokale bakeriet og prater om morgendagens planer før vi vender tilbake til Bandholm, vi gleder oss til morgendagens vinsmaking, Frederiksdal Kirsebærvin.

Mor

Domkirke

Maribo

Bakeri

Kupé

Kornåker

Lolland

Det fredelige og de små gledene i Heiligenhafen

Formiddagen i Tyskland fikk uten tvil en positiv start, med det spennende middelaldermarkedet i Burg auf Fehmarn og den gylne muligheten til å ta fargerike bilder av nydelige sommerfugler i Schmetterlingspark.

Videre kjører vi 21 kilometer lenger sør, til Heiligenhafen, en liten havneby ved Østersjøen, 55 kilometer øst for Kiel, de fleste nordmenn kjenner til Kiel, stedet hvor svært mange begir seg ut på store handleturer takket være fergen som går fra Oslo.

Selv har jeg vært litt over alt i Nord-Tyskland opp gjennom årene, selv om minnene er vage. Fra jeg var bitteliten til jeg var cirka tolv år gammel, dro mine foreldrene meg med på biltur gjennom Danmark, Tyskland og Polen hver eneste sommer, helt til de skilte lag, like før jeg nådde tenårene.

Den gang så jeg dessverre ikke på disse feriene som annet enn slit, med mil etter mil på Autobahn, bilsyk og vond i leddene, en far som ble sur fordi mor ikke kunne lese kart uten å føre oss på feil spor, rasteplasser med dårlig mat og lugubre hoteller ved motorveien. Den gang var jeg misunnelig på alle mine venninner som dro til London sammen med mødrene sine for å besøke Madame Tussauds og se musikaler som Cats og Starlight Express (jeg har fortsatt til gode å se begge), eller på chartertur til Kanariøyene og Hellas for å bade i basseng og leke på stranda dagen lang, hver eneste dag i to uker.

Nå, som voksen, elsker jeg slike bilturer, riktig nok med mobil-GPS og en grundig runde med research før bestilling av hotell og bord på restaurant blir gjennomført, en luksus mine foreldre og jeg ikke hadde på 90-tallet. Tyskland har jeg også fått et nytt syn på, en naturlig del av det å vokse opp, man når vel alle en alder hvor man ikke lenger bryr seg om hvem som skal på bassengferie og hvorfor man selv ikke er en av dem.

Det eneste som betyr (eller burde bety) noe, er jo hvem man ferierer sammen med. Samholdet.

Nå, som voksen, føler jeg ofte at slike rolige dagsturer til tyske småsteder langt unna Berlin og alt som er kult og trendy, er nøyaktig den virkelighetsflukten jeg trenger. Akkurat nå, er denne turen alt mitt slitne hode kunne ønsket seg, en fem dagers sommerferie med rolige aktiviteter, fine øyeblikk som skal deles med min familie i fred og ro.

Himmelen er overskyet. Heiligenhafen må uten tvil være et fantastisk feriested når sommertemperaturen er på topp og hver centimeter av badestranda fylles med fargerike servietter og parasoller. En typisk havneby full av båter, butikker som selger maritime artikler, suvenirsjapper og spisesteder som tilbyr sjømat. Min mor liker ikke fisk og jeg tåler ikke å spise skalldyr, så vi finner oss et bord på et annet spisested, et biff-og pannekakehus, av alle kombinasjoner.

IMG_20190813_170613_609

Stedet heter Zum Alten Salzspeicher, som betyr Det Gamle Saltmagasinet, og er et historisk monument i Heiligenhafen, et saltlager bygget i 1587, i dag et populært spisested for både lokalbeboere og turister. Min mor og jeg drikker forfriskende riesling, min stefar tar seg en pils. Jeg bestiller vegetarisk pannekake, med ost og grillede grønnsaker, selv om jeg egentlig ikke er spesielt sulten etter å ha spist store mengder surdeigsbrød med smeltet ost og skinke på middelaldermarkedet hvor formiddagen ble tilbrakt.

Pannekake

Litt småyr i lufta er nok til å få flere av de andre restaurantgjestene til å trekke inn i lokalet, men vi blir sittende ute, regnet vil snart gi seg, om man i det hele tatt kan kalle dette regn. Pannekaker og riesling, båthavn og små gågater fulle av gøyale suvenirer, vi fullfører dagsturen med en handletur på et av de mange supermarkedene som tjener godt på oss turister, pålegg og godteri, om jeg bare hadde hatt mer bagasjeplass.

Jeg takker mine foreldre for denne hyggelige dagen, jeg takker for godt selskap og fine små øyeblikk. En smule forbauset, min mor smiler, “det skulle da bare mangle”.

Båthavn