En sørgende fremmed og ønsket om å få gi noen en klem

Siste helg før jul ble en følelsesladet affære, dager bestående av store oppturer og nedturer. I tillegg til å glede meg over å endelig ha fått sett byens juledekorasjoner og til å endelig kunne møte et par venner igjen, har jeg endt opp med å gråte sammen med en mann jeg ikke kjenner, et menneske jeg aldri tidligere hadde møtt, en situasjon som fikk meg til å innse nettopp hvor følsom jeg faktisk er, hvor vondt det er for meg å se andre mennesker lide og hvor håpløs jeg føler meg når jeg ikke vet hvordan jeg kan hjelpe, hvordan jeg kan stille opp, hva som kan gjøres for å være der for dem som trenger det.

Sammen med Julien og hans foreldre startet jeg helgen, fredagsettermiddagen, med en tur til sentrum for å se Le village de Noël, juleutstillingen på Place du Capitole, før vi deretter handlet noen siste julegaver, inkludert til oss selv, fra ulike lokale butikker i sentrumsgatene.

Et majestetisk juletre prydet Les Ramblas, alléen som leder oss fra Jean Jaurès til byens kino og videre til handlegatene som til slutt fører oss til rådhuset Capitole.

Årets julemarked ble, som forventet, avlyst på grunn av pandemien, alle julekonserter og teaterforestillinger likeså. Også kinoen har blitt tvunget til å holde stengt ut året, med årets planlagte julefilmer utsatt til nyåret, lenge etter overstått julefeiring.

Om alt hadde gått etter byens opprinnelige planer, ville et hundretalls boder ha prydet rådhusplassen denne desembermåneden. Det ville blitt solgt gløgg, fransk nougat, heklede duker, tovede tøfler og juledekorasjoner. I stedet ble vi møtt med julemusikk og en utstilling bestående av blant annet nisser og dekorerte juletrær spredt utover området. Langt ifra noe julemarked, men i det minste et etterlengtet plaster på såret i en vanskelig tid hvor det å få kommet seg i ordentlig julestemning ikke er en enkel oppgave å gjennomføre.

Synet av dekorasjonene fikk meg i det minste til å smile, om ikke mitt bredeste glis så i hvert fall et fornøyd lite smil. Mens Julien og hans far ønsket å dra hjem igjen like etter å ha sett alt som var verdt å få med seg av juledekor i sentrum, ble svigermor og jeg værende i sentrum for å handle noen siste julegaver før vi nøt hver vår gløgg og lussekatt fra den svenske kafeen FIKA.

Fra en fredagsettermiddag i sentrum tok vi oss en lørdagstur ut på landet for å besøke noen venner av Julien som bor i nærheten av Gimont i Gers-departementet. For første gang siden september fikk jeg endelig sett andre mennesker enn Julien og hans foreldre, et første vennebesøk siden markeringen av bryllupet i høst. Med god avstand fra hverandre, rundt et spisebord med nystekte belgiske vafler servert foran oss, ble vi i flere timer sittende og prate før vi til slutt måtte se oss nødt til å rekke hjem før portforbudet.

Søndagsformiddagen ble avsluttet over en manikyr hos Aiiden Nails, neglsalongen hvor jeg de siste månedene har blitt stamkunde. Selv i unntakstider som disse, er det fint med en liten oppfriskning før julefeiringen, selv når høytiden blir tilbrakt sammen med ingen andre enn min mann og hans foreldre.

Videre ut på ettermiddagen bestemte jeg meg for å ta en liten svipptur innom et confiserie for å kjøpe et par siste småtterier, godteri og eventuelt marshmallows og kakaopulver. Det jeg trodde skulle bli et kjapt ærend, endte opp med å bli en sår opplevelse og utrolig nok den mest menneskelige samtalen jeg har hatt med en fremmed det siste året.

Vi var alene i butikklokalene, bare eieren og jeg. Sammen gikk vi fra å prate om hans utvalg av chutney og hvorvidt mangochutney passer til foie gras, til å plutselig bryte ut i gråt, begge to. Den stakkars butikkeieren hadde nemlig mistet sin bror bare tre dager tidligere, og var forståelig nok sønderknust og hadde et stort behov for å prate med noen, hvem som helst.

Han fortalte meg om sin bror, om brorens gode humør og livsglede. På mobilskjermen fikk jeg se bilder av en smilende mann i femtiårene. Tenk at han, en ellers frisk mann helt plutselig hadde blitt revet bort fra sine kjære, helt uten forvarsel, revet bort fra sin bror som nå stod i sine butikklokaler og gråt.

Vi stod en meter ifra hverandre, den vonde coronameteren som jeg nå mer enn noensinne hadde lyst til å bryte for å gi dette sørgende mennesket en varm klem. Også mine tårer rant som en foss, jeg gråt for denne ukjente mannen og hans lidelse, jeg gråt fordi situasjonen fikk meg til å tenke på min egen sorg, på min pappa, og fordi verden er så urettferdig som tar fra oss de menneskene som vi trenger aller mest, dem som så altfor tidlig reiser fra oss med sine nye englevinger.

To dager er gått og jeg klarer fortsatt ikke å slutte å tenke på denne søndagen. Så snart jeg kommer meg tilbake til Toulouse, etter julefeiringen i Pyreneene, vil jeg ta meg en tur til mannens confiserie for å høre hvordan det går med ham.

Jul og takknemlighet for alt jeg har

Mine svigerforeldre har nå kommet på besøk, og med på lasset har de tatt med seg fire kakebokser fulle av hjemmebakte julekaker, en enorm sekk stappfull av julegaver og to pappesker fulle av julepynt. Selv har jeg bakt serinakaker, pyntet vårt lille juletre og spist store mengder julegrøt flere dager på rad, til den grad at jeg nå begynner å bli en smule lei.

Akkurat som med risgrøten, har jeg vært altfor ivrig når det gjelder julemusikk. I alle år har Mariah Carey og Wham tronet øverst på min personlige spilleliste i desember, og kommer garantert til å gjøre det de neste ti årene også. Uansett hvor annerledes denne jula måtte være, finnes det enkelte ting jeg aldri i verden kunne tenke meg å forandre.

Og, ja, jeg føler meg like heldig hvert eneste år.

Jul er for flere synonymt med ensomhet, høytiden hvor samhold og kjærlighet står i fokus, et dukkledd spisebord dekket med deilig mat, et festmåltid som nytes sammen med nære og kjære. Det blir utveksling av julegaver, en aften som byr på latter, gode samtaler, skåling med vinglass, kanskje også litt akevitt eller søt likør, en julekveld full av varme klemmer og fornøyde smil.

Jeg er utrolig takknemlig for at jeg alltid har hatt noen å feire jul sammen med, fine mennesker som bryr seg om meg. Det gleder meg å få lov til å være en av disse som ser frem til å fortelle fine historier rundt middagsbordet, til å skrive julekort og til å overraske mine kjære med hjemmebakte julekaker.

Av hele mitt hjerte ønsker jeg å takke de av våre medborgere som jobber på julaften, de som ofrer familietid for å tjene vårt samfunn. Enkelte har ikke engang en familie å vende hjem til etter endt arbeidsdag, noen velger dessuten å arbeide gjennom hele høytiden nettopp for å distrahere seg selv fra ensomheten.

Aldri har jeg vært i en livssituasjon hvor en tom leilighet er det eneste som venter meg på julekvelden, hvor ingen tar seg bry til å invitere meg på julebesøk eller til å sende meg en liten melding, en liten oppmerksomhet, for å ønske meg en god jul. Selv nå, fanget i pandemiens klør, er jeg heldig som har tre mennesker ved min side som alle gleder seg til å feire høytiden sammen med meg.

Jeg krysser mine fingrer, tær og alt som krysses kan, for at jeg i februar vil kunne reise hjem for å tilbringe rikelig tid sammen med dem jeg egentlig skulle ha feiret jul sammen med i år. Til dem har jeg sendt julegaver med posten, skrevet julekort og bestilt blomster, stort mer kan jeg ikke gjøre med disse landegrensene som holder oss adskilt.

Heldig er jeg som har en fin bitteliten familie der hjemme i Norge, og en like liten og like fin svigerfamilie her i Frankrike. Mine aller nærmeste er den eneste familien jeg trenger. Og ønsker.

Jula er ingen unntak.

Jul er nemlig for mange synonymt med familiegjenforening, et gjensyn med mennesker man ikke har sett siden forrige juleselskap. Enkelte, meg selv inkludert, ville heller ha valgt å isolere seg hjemme foran TV-skjermen iført pysjbukser og med takeaway-mat og rødvinsgløgg på menyen, om alternativet er å pine seg gjennom en hel aften full av meningsløse spørsmål, dømmende blikk og overfladiske samtaler med mennesker man ikke har noe som helst til overs for. Og null kontakt med de resterende 364 dagene i året.

Familie er for meg de menneskene som gir meg en følelse av kjærlighet, ikke påtvunget høflighet.

Jul er så mye. Vondt og fint, trist og hyggelig, sosialt og ensomt. Jula er også en gyllen mulighet til å strekke ut en hånd, vise at man bryr seg om de som sitter alene, de som drar på jobb, de som befinner seg milevis unna sine nærmeste, og de som har behov for å bli reddet bort fra en ubehagelig familiegjenforening.

Når det som før var lett i juletiden blir vondt og vanskelig nå

De fleste av landets julemarkeder, både de større turistmagnetene og de bittesmå som ikke rommer mer enn et titalls boder, har i år blitt avlyst grunnet pandemien. Likevel valgte Haute-Garonne, departementet jeg bor i, å la den lille forstaden Plaisance du Touch få lov til å arrangere sitt årlige to-dagers julemarked med om lag førti boder og servering av pølser og gløgg.

På en søndag som jo uansett var fri for planer, tok vi oss en liten tur til markedet for julestemningens skyld, for å kjøpe med oss noen håndlagde produkter, nyte smaken av vin chaud og lytte til julemusikk på fransk.

Samtidig som vi trasket rundt fra bod til bod på det eneste julemarkedet dette året har kunnet gi meg, ledet mine tanker meg tilbake til fjorårets desembermåned, til vinterkaldt snøvær, varm idyll og julestemning i Tyskland, i byene Berlin og Dresden. Tilbake til lukten av fersk bakst og varm sjokolade på tradisjonelle julemarkeder hvor den gode stemningen er som en varm og kjærlig klem, julemarkeder som ligner landsbyer hentet fra fortryllende eventyr, fortellinger som vekker nostalgien.

Jeg savner dette, ikke bare Berlin og Dresden, men denne fine tradisjonen som Julien og jeg har hatt de siste fem årene, med koselige helgeturer til steder hvor juledekorasjonene er så nydelige at jeg nesten må klype meg selv i armen for å være sikker på at alt sammen ikke bare er en illusjon, en vakker drøm.

Hadde jeg bare visst hva som ventet noen få måneder senere, ville jeg nok ha satt enda større pris på fjoråret. Kanskje ville jeg ha opplevd enda mer, utfordret meg selv, utnyttet hvert eneste sekund. For nå klyper jeg meg selv i armen med en bønn om at dette året, at nesten ingenting av det som har skjedd i år er virkelig, at pandemien bare har vært en vond drøm, et mareritt like urealistisk som monsteret under senga eller spøkelsene i boden.

En ting må jeg nemlig innrømme. Juletradisjonene B.C. (before corona), hvor store deler av juletiden ble tilbrakt på flotte arrangementer, helger hvor jeg hoppet rundt fra julemarked til julemarked for å handle gaver og spise kaker, de betyr så mye mer for meg enn bare den gleden, festligheten, som er synlig på overflaten.

Jeg er avhengig av denne distraksjonen, for jula har for meg vært en svært vanskelig tid disse siste seks årene. Det vil jeg tro at alle som har mistet noen kan kjenne seg igjen i.

Å sette ord på denne følelsen, den som i år er forsterket, følelsen jeg vanligvis ville ha gjort mine beste forsøk på å distrahere meg fra, er vanskelig, men ikke umulig.

Nå som jeg store deler av juletiden sitter innestengt med mine dypeste tanker, føler jeg meg fastlåst i fortiden, der jeg om og om igjen tenker tilbake på de mange julekveldene jeg som barn og tenåring fikk oppleve sammen med ham, min pappa.

Fortsatt den dag i dag, bærer jeg på en skyldfølelse, jeg føler meg egoistisk som ikke ønsket å besøke ham da jeg ble myndig og han solgte mitt barndomshjem for å flytte utenlands, langt unna Europa. Jeg følte meg forlatt den gang, uønsket til og med, og bitterheten ble til slutt en av flere grunner til at vi mistet kontakten med hverandre. Skjebnen ledet ham likevel tilbake til meg flere år senere, da han ble alvorlig syk og klar for å ta sine siste farvel.

Julien fikk aldri møtt pappaen min.

Min fars siste ord klinger som et fjernt ekko i mitt sinn, fortsatt den dag i dag.

“Jeg er stolt av deg”, sa han. Stemmen hans husker jeg like godt som om siste gang vi så hverandre hadde vært i går. Å vite at han sovnet inn i den tro at jeg var noe å være stolt over, gjorde og gjør fortsatt både godt og vondt på samme tid. Stolt kan man være av mennesker som har gjort noe bra, noe nyttig i samfunnet, og dem som gir alt de har for å gjøre verden til et bedre sted på et eller annet vis. Men jeg, hva har jeg bidratt med?

Det bittelille julemarkedet i Plaisance du Touch var, om ikke annet, et plaster på såret i en vanskelig tid hvor jeg savner mitt hjemland, min familie og dem som ikke lenger er blant oss.

Små gleder, store skuffelser og en fin alternativ jul i vente

En ny lørdag. Under normale omstendigheter ville jeg sagt at dette er den fineste ukedagen av dem alle. Men ikke nå, ikke når jeg føler meg tom innvendig der jeg våkner etter en søvnfattig natt. En natt hvor tusenvis av tanker har surret rundt i hodet, tanker som nesten alle omhandler de franske byråkratenes slurv med papirene, selve grunnen til at jeg mistet plassen min på kurset som nå har startet uten min deltakelse.

Desperat etter en liten oppmuntring, lengter jeg etter å se juledekorasjonene på rådhusplassen, Place du Capitole, men fornuften ber meg vente en liten stund før det lar seg gjøre. Sentrumsgatene fylles nemlig nok en lørdag med demonstranter, tre ulike demonstrasjonstog i ulike deler av byen, mens handleglade mennesker haster seg fra butikk til butikk for å kjøpe julegaver til sine venner og familie. Siden Julien sine foreldre snart kommer på besøk, våger jeg ikke å gå dit hvor de største folkemengdene ferdes, der hvor risikoen for å bli smittet er høyest.

Været veksler mellom regn og solskinn, selv om værmeldingen for denne helgen hadde lovet oss snø, det som skulle bli årets første snøfall her i Toulouse. De snøfnuggene skulle jeg virkelig ønske jeg kunne se her i den rosa byen, her hvor det snør i maksimalt tre timer i løpet av et helt år.

En splitter ny boblejakke henger urørt i garderobeskapet. Den er altfor varm for det sørvestfranske klimaet, det vet jeg, men den skulle jo egentlig bli med meg hjem til Norge for å beskytte meg mot vestlandets kraftige vindkast, men nå henger den bare der. Inntil videre.

På en kommode i stua ligger julegaven som jeg for lenge siden hadde kjøpt til mine foreldre. Den skulle jeg etter planen pakke pent ned i kofferten sammen med to nye behagelige joggedresser og tykke, myke sokker, klær som skulle varme meg der jeg isolert skulle tilbringe ti dager i karantene etter ankomst på Stavanger Lufthavn.

Men noen hjemreise blir det likevel ikke med det første. Ikke før en vaksine er på plass både her i Frankrike og der hjemme i Norge. Boblejakken vil jeg heldigvis få tatt i bruk allerede fra bittelille julaften, ved avreise til Pyreneene, hvor jeg skal feire høytiden i en koselig hytte på fjellet sammen med Julien og hans foreldre.

Jeg ser frem til å dra dit hvor snøen faller og landskapet ligner mitt kjære Norge, med sine flotte grantrær og bratte terreng. Også julemiddagen vil få en rekke norske innslag, akkurat som for tre år siden, da vi feiret vår forrige hyttejul. Den varme idyllen som omfavnet oss den gang, ser vi frem til å gjenskape i år. En nødvendig trøst, midt oppi alt det vanskelige som har skjedd den siste tiden.

Boblejakken blir hengende, mens jeg slenger på meg min sennepsgule ullkåpe og rusler ut døra sammen med Julien. For å unngå de store menneskemengdene i sentrum, setter vi oss i bilen og kjører til den fredelige lille nabobyen Blagnac, hvor vi tar oss en spasertur gjennom gatene før vi besøker den katolske Saint-Pierre kirken.

Jeg tenner et lys og setter meg på kirkebenken. Selv om jeg ikke anser meg selv som spesielt religiøs, føles det godt, nesten terapeutisk, å sitte der blant tente lys og vakker kunst, den behagelige stillheten gir meg ro i sjelen, en ny energi fyller kroppen.

En smule lettere til sinns, forlater vi kirken og drar videre til kjøpesenteret i Blagnac. Før vi handler matvarer fra senterets store hypermarked, tar jeg meg en tur innom en kosmetikkbutikk for å kjøpe en liten gave til meg selv, en øyenskyggepalett som jeg gleder meg til å ta i bruk, jeg har jo lyst til å gjøre meg så fin som mulig til både julefeiringen og nyttårsaften.

Denne vinteren har som store deler av året vært vanskelig, en emosjonell berg-og-dalbane. For det blir ingen kurs. Det blir ingen hjemreise. Men jula blir nok fin likevel. Og hva som venter oss i januar, blir spennende å se.

Når den tid kommer.

Om alt skjer av en grunn

En ny uke er halvveis forbi, en uke hvor jeg daglig har kommet meg ut døra på korte sykkelturer rundt i nabolaget for å bryte de stillestående timene tilbrakt i den varme stua hvor jeg store deler av tiden har sittet med datamaskinen foran meg, eller med telefonen på øret.

Vinterkulden har nå lagt seg over det juledekorerte Toulouse, med sine regnskyer og vindkast. Å sykle uten jakke og skjerf hører fortiden og fremtiden til, også hansker og lue burde jeg bli flinkere til å huske å kle på meg, for ikke å kjenne vinden suse i ørene, mens kulden pisker mine skjøre fingertupper.

Hver dag denne uka har jeg latt meg underholde av lange telefonsamtaler med venner og familie i Norge, og samtidig vært frustrert og lei der jeg fra tidlig morgen til sene ettermiddagstimer har ringt og blitt oppringt av franske byråkrater som ikke klarer å bli enige med hverandre, ikke klarer de å gi meg et svar på hvorvidt det vil være mulig å finansiere dette kurset som jeg i over en måned hadde trodd jeg skulle ta, jeg hadde gledet meg til å sette i gang.

De hadde jo alle fortalt meg at alt sammen ville ordne seg, så snart noen siste formaliteter var i orden. Et avgjørende grønt lys fra øverste ledd i administrasjonen.

Et lys som de siste fire ukene har blinket oransje.

Usikker på hvordan denne sagaen kommer til å ende, bekymrer jeg meg like mye for fremtiden nå som jeg gjorde i sommer. Kanskje også enda mer, for vi er jo så mange nå i samme båt, uten arbeid, vi som kommer fra bransjer som blør, bransjer som lider seg gjennom pandemien. Luftfartsindustrien er en av taperne i økonomiens dominofall.

Klokka tikker og tiden er i ferd med å renne ut. Rettelse, den har allerede rent ut, for i dag er siste svarfrist før jeg mister min plass på kurset som skulle bli min store redning, selve nøkkelen til nye muligheter og starten på en karriere. Heldigvis for min egen trøst, er jeg blant dem som tror på skjebnen, dem som mener at alt skjer av en grunn, at det finnes noe større og bedre der ute i den store verden, et lys i enden av tunnelen.

Men nøyaktig hva som venter meg, og hvor lenge jeg må vente i tålmodighet før denne nye stien åpner seg foran meg, nei, det er det bare gudene som vet.

Jeg sykler i retning Garonne-elven, ned til slusene, der hvor det er så stille og fredelig, med telefonen i flymodus og byråkratene på avstand.

Om det er oppholdsvær og jeg sykler på ettermiddagen blir også Julien med meg, min viktige støttespiller. Om ikke han hadde vært her sammen med meg, vet jeg ikke hvordan jeg ville håndtert alt sammen. Han tror ikke på at det finnes noen skjebne, men han er likevel optimistisk.

Alt vil bli bedre, alt vil bli lettere.

Hans trøstende ord er som en god, varm kopp kakao på en stormfull vinterkveld. Den samme varmen føler jeg hver gang han stryker sine fingre gjennom håret mitt og kysser meg på pannen, før han holder sine armer rundt meg og klemmer meg hardt og kjærlig i minutter som føles som en herlig evighet.

Min stakkars Julien, også han har store utfordringer i vente. Produksjonsområdet hvor han jobber blir nemlig lagt ned i slutten av neste måned. Nok en dominobrikke, også denne i luftfartsindustrien. Han risikerer allerede etter juleferien å bli midlertidig flyttet til en annen del av landet, hvor som helst, og vi kan ikke gjøre annet enn å prøve å tenke positivt, forberede oss på det uforutsette og gjøre det beste ut av situasjonen.

Slik som vi jo gjorde med markeringen av bryllupet i september, som forhåpentligvis vil få seg en etterlengtet fortsettelse, med familie og venner på Château du Croisillat i april.

En Annerledes Desembermåned i Toulouse

Snøen faller over Pyreneene, fjellene hvor jeg i år skal feire jul på ei nydelig hytte sammen med min kjære Julien og hans foreldre. Vi skulle jo egentlig reise til Norge i år, min mann og jeg, for å feire jul sammen med mine foreldre, men som med alle årets planer, måtte også denne bli avlyst, utsatt inntil videre.

I Toulouse snør det så og si aldri. Kanskje en halvtime i året, om vi er heldige.

Forrige lørdagsettermiddag kunne by på oppholdsvær og tretten grader. Sentrumsgatene ville for dagen fylles med mennesker på julegaveshopping, men også med hundrevis av demonstranter, de fleste av dem fredelige.

Selv tok jeg meg også en liten tur ut, ikke for å handle gaver eller gå i demonstrasjonstog, men for å få meg frisk luft, strekke på beina, kjøpe meg en liten takeaway-kaffe og muffin fra en av byens mange fine kaffebarer. En liten rusletur for å se juledekorasjonene i byens butikkvinduer, fasader dekket med blinkende julelys, noen av dem med små juletrær plassert foran inngangspartiet, desember er her, julestemningen er på plass.

Snøfnuggene uteblir, men vintergarderoben er hentet frem. Ullkåper og ulltrøyer og ullsokker og store komfortable gensere og tykke skjerf, sesongens varmeste og mest praktiske tøy. Jeg elsker å pakke kroppen inn i flere lag med myke plagg, tre beina inn i skinnstøvletter og løpe ut døra, ut i det sørvestfranske vinterværet, for å deretter glede meg til det øyeblikket hvor jeg endelig får kommet meg hjem igjen til min varme stue, kle av meg noen av de mange lagene, legge meg på sofaen med hendene foldet rundt en varm kopp te, og dra fleecepleddet langt over overkroppen mens jeg ser julefilmer på TV-skjermen.

Fra en vietnamesisk kaffebar i sentrum av Toulouse, en kafé ved navn Café Bông, kjøpte jeg meg en kaffe latte med kanel og en matcha-muffin med hvit sjokolade. Juledekorerte lokaler fra gulv til tak, hvor nisser og innpakkede julegaver fylte flere av kafeens sitteplasser, stemningen var på topp selv om lokalene stod tomme for folk. Som hos alle andre kafeer og restauranter, stod ordene “uniquement à emporter” skrevet både på ytterdøra og på husets meny med store bokstaver. Frem til midten av januar er det nemlig fortsatt ikke lov å nyte mat og drikke på kafeer og restauranter i Frankrike, alt må tas med hjem eller bli spist i skjul, ute på en benk eller stående i en liten sidegate hvor minimalt med mennesker passerer forbi.

Alene, spaserte jeg rundt i de roligere delene av sentrum, jeg holdt meg unna de travle handlegatene og Place du Capitole. Ikke før den femtende desember vil vi få lov til å treffe venner og familiemedlemmer igjen, de som ikke bor i samme husstand som oss selv, derfor vandrer mange av oss rundt i bygatene helt alene.

Matcha-muffinsen endte jeg til slutt opp med å ta med meg hjem til Julien, den lå jo uansett beskyttet i en rosa kakeeske i den brune skinnveska mi, sammen med leppepomade, en limegrønn serviett, mobiltelefonen med ulvedeksel og lommeboka mi som stadig vokser seg tykkere, den er nemlig stappfull av ulike kundekort fra både kafeer, pizzeriaer, til og med fra blomsterbutikken i nabogata mi.

Blomsterbutikken hvor jeg forrige onsdag kjøpte meg en nydelig julestjerne som nå pryder stuebordet, den som ligger like ved siden av frisørsalongen hvor jeg forrige tirsdag fikk farget etterveksten og gitt håret en etterlengtet hårkur, i samme gate ligger også det som både Julien og jeg synes er byens beste pizzeria.

Jeg gleder meg til å kunne besøke restauranter igjen, til å kunne reise utenlands igjen, se familien min igjen, leve normalt igjen. Men jeg gleder meg også til denne alternative julefeiringen som venter oss om bare noen få uker, på fjellet der hvor snøen faller, etterfulgt av en like annerledes nyttårsfeiring i en nydelig leilighet lenger sør i landet.

Søndagsturen langs Canal du Midi og tanker rundt bryllupsreise neste år

I morgen venter en ny helg, en kjølig vinterhelg, årets første av sitt slag. Mine negler skal få seg en liten manikyr hos neglsalongen i nabolaget, før jeg sammen med Julien drar til IKEA for å kjøpe havreflarn og se på sofaer.

Forrige helg var nydelig. Etter en lørdagsettermiddag tilbrakt på svensk kafé i sentrum av Toulouse, utnyttet min kjære og jeg den solfylte søndagen til det maksimale, med en deilig frokost ute på balkongen, etter all sannsynlighet årets siste måltid utendørs, før vi utover ettermiddagen tok oss en nitti minutters sykkeltur langs Canal du Midi og Garonne-elven.

November-månedens siste helg kunne altså by på seksten, sytten varmegrader, noe som er svært uvanlig selv på det franske sørvestland. Vi forlot derfor leiligheten uten jakke og nøt hvert eneste sekund ute i sola. Allerede uka etter skulle kuldegradene melde sin ankomst, tiden var inne for regnværet å skylle inn over regionen.

Langs asfalterte veier startet vi søndagsturen i nabolaget vårt Saint Cyprien, forbi kunstgalleriet og parken ved Les Abattoirs, videre ut på smale sykkelstier og ut på bredt grusterreng hvor vi syklet slalom mellom joggere og turgåere. Målet var å komme oss frem til byens vakreste turområde, Canal du Midi. Lenge hadde vi ønsket å ta oss en tur til kanalen, først nå lå muligheten foran oss, den etterlengtede muligheten til å få et gjensyn med de flotteste delene av byen vår etter fire uker med strenge restriksjoner.

Heldige er vi som bor så nært alt dette, bare tre kilometer unna kanalen, den delen av den som renner gjennom Toulouse. Jeg elsker å titte på de fine husbåtene, flere av dem kan leies, noen av dem eies av fastboende. Mens vi stod der og studerte dem, undret jeg hvordan det ville vært å bo i en slik båt, å stadig våkne til denne vakre utsikten, men samtidig bli vekket av støy fra byen hver eneste dag.

Kanskje er det dette vi burde gjøre en fremtidig sommer, leie en elvebåt. Ikke neste sommer, men den etter der igjen, siden vi aller først ønsker å prioritere vår utsatte bryllupsreise etter den utsatte bryllupsfesten som vil finne sted i april. En reise langt unna Canal du Midi, en bryllupsreise til eksotiske strøk, et eller annet sted hvor Julien og jeg kan tilbringe halvparten av ferien på oppdagelsesferd og resten av tiden med paraplydrink i hånda, iført bare badetøy og solkrem, ved en fem-stjerners bassengkant.

Begge er vi sikre på at vi bare kan glemme flere av destinasjonene som vi tidligere hadde pekt ut som favoritter da vi først begynte å drømme om roseblader drysset over hotellsenger, og romantisk middag for to ved en fredelig strandkant. Bali, Zanzibar og Costa Rica, en dag vil vi forhåpentligvis besøke disse stedene, men ikke enda.

Smitteverntiltak og reiserestriksjoner på verdensbasis kommer til å prege også det kommende året, og det beste vil derfor bli å holde seg her i Europa. Vårt kontinent er heldigvis fullt av vakre steder som passer perfekt for en romantisk voyage de noces, deriblant Hellas, Kroatia, Montenegro, Italia og den franske øya Korsika.

Vi kan ikke annet enn å vente og se hvordan situasjonen utvikler seg. Om det vil bli mulig for meg å få komme hjem på besøk til Norge på nyåret, om vi til våren vil få gjennomført den utsatte bryllupsfesten på Château du Croisillat, før vi til slutt drar, eller ikke, på bryllupsreise til hvor enn det er vi ender opp.

Etter sykkelturen nøt vi hver vår pils ute på balkongen, en siste smak av solskinn før vi avsluttet søndagen i sofakroken, med våre nå pyjamas-kledde kropper pakket inn i et stort mykt pledd, vi varmet hverandre og hygget oss med film på flatskjermen.

Om han hadde flyttet til Norge, hvordan ville han ha taklet Mørketiden?

I dag våknet jeg med en ny energi, en ny livsglød, for en finere helg har jeg ikke hatt siden midten av oktober, da Julien og jeg dro på kjærestetur til landets eldste by, den siste helgen før Frankrike stengte ned for andre gang.

For to dager siden lettet landet på corona-restriksjonene, noe som betyr at vi nå kan oppholde oss utendørs i tre timer i stedet for én time, og innenfor en radius av tjue kilometer i stedet for én kilometer. Butikkene har fått lov til å åpne sine dører, frisører og neglsalonger likeså.

Lørdag. Iført rød høyhalset genser, grå kåpe og utvaskede jeans, kombinert med en matchende variant av det påbudte tilbehøret munnbind, spaserte jeg de to kilometerne inn til sentrumskjernen, målrettet i retning den svenske kafeen FIKA for å få en smak av Skandinavia i form av gløgg og lussekatter. Og for å kunne snakke norsk, rettere sagt svorsk, med kafeens eiere, en svensk kvinne og hennes svensktalende franske ektemann.

Deilig var det å kunne prate om alt og ingenting med noen fra mer eller mindre samme kultur som meg selv, vi pratet om Norge og Sverige, om skandinaviske Netflix-serier og nordisk litteratur, vi pratet om juletradisjoner og om maten vi savner hjemmefra.

Lenge har jeg forsøkt å overtale Julien til å lære seg norsk, noe han mener er nytteløst når han uansett aldri kommer til å bosette seg i Norge, et land han mener er altfor dyrt, altfor kaldt og altfor annerledes for en mann fra en kultur hvor det er helt normalt å ta seg en tur på restaurant for å nyte en treretters lunsj og et glass vin på en helt vanlig tirsdag midt i arbeidstiden.

Jeg har prøvd å se det for meg, pariseren min, bosatt i Norge, i en hvilken som helst norsk by. Om vi tar fra ham gastronomi-og vinkulturen, interesser som rett og slett er altfor dyre å vedlikeholde på en gjennomsnittlig lønn i mitt fedreland, sitter vi igjen med en stor lidenskap for metallmusikk, sykling og ski. Han er faktisk veldig glad i å stå på ski, veldig flink også ifølge de som har vært med ham på tur, flink til å kjøre både alpint og slalåm, men ville det vært en solid nok grunn til å trives i Norge?

Selv har jeg aldri vært noen skientusiast, og har bare stått på ski tre ganger i hele mitt liv, langrenn, men ble aldri bitt av vintersport-basillen. Derfor måtte han ha skaffet seg andre turvenner, noe som er lettere sagt enn gjort i et land hvor det ikke akkurat er enkelt å få seg nye venner i voksen alder, spesielt for nyinnflyttere som ikke snakker norsk.

Og så var det dette med å overleve mørket, da. De aller fleste som kommer fra andre deler av Europa enn norden, synes tanken på mørketid og ekstremt korte vinterdager er skremmende, de forstår ikke hvordan det er mulig å holde humøret oppe uten sollys på ettermiddagen. Med fine vinterdekorasjoner og gatelys gjennom bykjernenes handlegater, med tente stearinlys, med myke pledd og peiskos, med julekaker og kakao skapes den varmen som jeg elsker så høyt og savner så sårt der jeg sitter i den sørfranske sola og tenker tilbake på barndommen i Stavanger og starten av voksenlivet i Oslo.

Tilbake til Toulouse, til lørdagens lille bytur. Etter en lang samtale over et pappkrus med smakfull gløgg og en deilig lussekatt fra kafeen FIKA, kjøpte jeg med meg noen godsaker fra deres lille épicerie-avdeling, en pakke ballerinakjeks og svensk julebrus, som etter min mening ikke er på langt nær så god som vår norske.

Med munnbindet godt over nese og munn, trasket jeg fornøyd hjemover. Om jeg ikke får reist hjem til jul, så får jeg i det minste kose meg med fersk bakst, godteri og drikkevarer fra nabolandet.

Tiden vi har i vente og ønsker for tiden etter

En fredelig spasertur bort til slusene, her hvor årstiden har satt sitt preg, farget trærne i varme nyanser, her er det blikkstille, jeg er helt alene, den eneste lyden jeg hører er den av høstblader som rasler i vinden, og dødt løv som knaser under støvlettene mine.

Desember nærmer seg med stormskritt, jeg har lyst til å dekorere til jul, skape en liten dose julestemning blant alt rotet i leiligheten. Rotet kan jeg forresten ikke gjøre noe med, da vi mangler skapplass, har et trangt kjøkken som ikke kan bygges om fordi vi er leietakere og ikke har lov til å gjøre som vi vil, og stua, i tillegg til å romme en sofa som er så slitt og ødelagt at vi nå må dekke de styggeste skadene med alt vi eier av pledd, er stappfull av kartonger fulle av dekorasjoner og vinflasker til septemberbryllupet som nå vil bli et aprilbryllup, utsatt på grunn av coronakrisen, akkurat som kjøpet av ny sofa, nye skap, ny leilighet.

Med altfor mange høstdager tilbrakt innenfor de fire hvite veggene i leiligheten, har jeg tenkt mye på året som kommer, på lyset i enden av denne mørke tunnelen som 2020 tross alt har vært, og fortsatt er. Vanligvis ville jeg ha ventet til nyttårsaften, eller i det minste til romjula, før jeg lager en ønskeliste for det nye året, men i disse unntakstider finnes ingen regler. Ingen vil heve et øyebryn om du dekorerer til jul en tidlig novemberdag, om du spiser kake til middag, om du sitter på zoom-møte i bare trusa, eller tar deg en natt på hotell i byen du bor i og kaller det ferie.

Jeg skulle gjerne ha spist kake til middag, og hvorfor ikke overnatte på et stilig hotell med rooftop-bar her i Toulouse, om barene hadde fått lov til å åpne igjen. Zoom-samtaler i jobbsammenheng er derimot vanskelig å få til for oss som mistet jobben på grunn av pandemien. Men vi kan jo stille bukseløs til jobbintervju?

I uforutsigbare tider er det nytteløst å lage nyttårsforsetter. De vil jo etter all sannsynlighet gå i vasken det øyeblikket en tredje lockdown eller nye innstramminger blir innført, noe mitt pessimistiske jeg er hundre prosent sikker på at vil bli et faktum selv med vaksiner på markedet. Covid 19 vil ikke på magisk vis bli tryllet bort på et blunk, og våre tøymunnbind vil leve i minst ett år til før vi vil kunne frigjøre oss fra dem, eventuelt brenne dem som feministene brant sine BHer på sekstitallet.

Nyttårsforsettene droppes, men en ønskeliste har jeg likevel skrevet ned. Mine største ønsker kommer nok ikke som en overraskelse, med tanke på hvor mange ganger jeg har skrevet om hjemlengsel og mammas banankake og nostalgi langs den forblåste vestlandskysten.

Mitt aller største ønske er å få komme hjem.

Deretter ønsker jeg å få gjennomført bryllupsfesten som vi med tungt hjerte måtte utsette på grunn av pandemien. Jeg krysser fingrene for at jeg ikke går opp eller ned i vekt innen den tid, og fortsatt vil kunne bruke brudekjolen, drømmekjolen, som siden mai har ligget sammenbrettet i en nedstøvet eske sendt fra skredderen i Hviterussland.

Jeg kan jo også si at jeg ønsker meg et gøyalt utdrikningslag og en romantisk bryllupsreise, ikke minst ønsker jeg jo å endelig få kommet meg på kurs og tilbake til arbeidslivet, men alt dette blir kanskje for mye å forvente av et nytt år som fortsatt vil være preget av viruset og de økonomiske konsekvensene av nedstenginger og smitteverntiltak.

Hva jeg egentlig prøver å konkludere med er jeg ikke sikker på, ikke mer enn at årets julefeiring vil bli annerledes, og for mange, inkludert meg selv, en vanskelig tid. Men vi vil komme oss gjennom det, kanskje blir vi til og med sterkere, klokere og rausere etter en slik periode.

Og flinkere til å underholde oss selv.

Før den tid får vi bare smøre oss med tålmodighet (og antibac) og fylle klesskapet med loungewear, stua med julepynt og TV-skjermen med koselige familiefilmer.

Om burlesque, alteregoet og meg

Mitt hjem er udekorert og rotete, min klesstil helt alminnelig, min musikksmak strekker seg fra klassiske melodier til fransk listepop til tysk metall, og personlig er jeg en sjenert introvert som prater ekstremt mye når jeg blir nervøs og ekstremt lite i store forsamlinger. Jeg føler meg mest komfortabel med stillesittende aktiviteter, spesielt godt liker jeg å lese og skrive, jeg trives godt, altfor godt, i eget selskap.

Dypt inne i sjelen bor likevel et alterego, en kvinne med en stor fascinasjon for cabaret, burlesque, pin-up modeller, glamorøst lingerie og vintage-estetikk, en kvinne som liker å kle seg ut i blonder og fjær, dramatisk sminke og store perler. Det danses i stua når ingen ser på, og synges høyt til låta “Diamonds are a Girl’s Best Friend” av Marilyn Monroe.

Allerede som barn elsket jeg å rote i både klesskapet, sminkevesken og smykkeskrinet til min mor, jeg hentet frem både bodyer, skjørt og kjoler og pyntet meg med de mest glitrende smykkene og ulike nyanser av rosa leppestift. Mine barneføtter hoppet rundt i hennes altfor store pumps, hårbørsten var min mikrofon og speilet var mitt vindu ut til verden.

Jeg ville bli en stjerne, en paljettkledd, fjærboa-bærende teatralsk stjerne. Likevel forble dette bare en fantasi på pikerommet, og selv om jeg den dag i dag elsker å tøyse rundt foran speilet med klær og smykker fra egne skuffer, er jeg lettet over at min sangstemme aldri nådde lenger enn til hjembyens karaokebarer og at teaterscenene heller vier oppmerksomhet til kvinner (og menn) som faktisk kan danse og er hundre ganger mer karismatiske enn meg selv.

Intime teaterscener med røde velurgardiner, nakne lår og brede smil, med stjerner i øynene klappet jeg hendene til takten av fransk cancan på Moulin Rouge, jeg drakk champagne og lot meg forføre av sensuelt show på Crazy Horse og dro til Lyon for å se Dita Von Teese og hennes berømte champagneglass-dansenummer.

Fransk cabaret ble jeg forelsket i allerede som fjortenåring, da jeg på skolen så filmen Moulin Rouge med vakre Nicole Kidman og Ewan McGregor, under en mattetime hvor læreren var blitt syk og vikaren lot oss få se film i stedet for å lære matematikk.

Mine mattekunnskaper er den dag i dag like elendige som de var på ungdomsskolen, men Moulin Rouge og musikkvideoen til coverversjonen av “Lady Marmelade”, med artistene Lil Kim, Maya, Pink og Christina Aguilera, brant seg fast i mitt burlesque-nyfrelste minne.

Spol videre, ni år frem i tid. Til min store glede skulle sistnevnte i marmelade-firkløveren vise seg å være like glad i denne kunstformen som meg selv. Christina Aguilera hadde nå fått hovedrollen i det som skulle bli min nye favorittfilm, min nye besettelse, filmen Burlesque, hvor også popikonet Cher spiller en av de større rollene.

Til tross for blandet kritikk, ble filmen på mange måter ikonisk, da den startet en burlesquebølge verden over, hvor vintage-striptease plutselig var blitt normalisert utenfor de franske landegrenser og var å finne på små scener i enhver storby. Et av de mest gøyale showene jeg noen gang har sett, så jeg to år etter filmens utgivelse, et show som i stor grad lot seg inspirere av filmen, hvor flere lydspor var hentet direkte fra soundtracket.

Dette på en liten scene i den latviske hovedstaden Riga, med flotte kostymer og rekvisitter, produksjon av høy kvalitet. Et interaktivt show hvor både jeg og han som den gang var kjærsten min, helt uforventet ble dratt opp på scenen for å være med på showet. Den kvelden gikk jeg fra å være tilskuer til å plutselig danse med en meterlang fjærvifte foran et stort publikum i tretti sekunder, en både skummel og minneverdig opplevelse.

En lignende følelse fikk jeg oppleve på nytt i september i år, da min venninne Laurène tok meg med til den sørfranske byen Montpellier for å besøke en cabaret-danserinne som skulle style og fotografere oss i ekte burlesque-stil.

Nøyaktig som på scenen i Riga, følte jeg meg en smule flau der jeg stod, samtidig som jeg følte meg helt fantastisk, et lite stykke glamour i en ellers så alminnelig hverdag. Å få lov til å skinne i noen minutter sånn av og til, en gang hvert tiår, er som D-vitamintilskudd for mitt eksentriske alterego, hun som danser foran speilet og aldri sparer på glitteret.

Resten av meg har egentlig bare lyst til å kunne bestille billetter til Moulin Rouge, Crazy Horse og Lido så snart teatrene åpner sine dører igjen. Og, ja, jeg vil selvfølgelig pynte meg maksimalt og glitre fra publikumssetet.