Observasjoner fra bokkaféen i Toulouse

Onsdag.

Som alle mine medpassasjerer, takker jeg sjåføren for turen, han smiler pent og ønsker oss alle en fin ettermiddag, jeg går av bussen, den store grå L2-bussen som hver dag frakter meg fra min arbeidsplass til fritidens uendelige muligheter.

Det er en nydelig solskinnsdag i dag, skyfri himmel og hele tjue varmegrader. Da jeg forlot leiligheten tidlig på morgenkvisten for å dra på jobb, viste gradestokken ti grader, jeg valgte derfor å ikle meg bukse, genser, tynn frakk og ankelstøvletter, en sådan typisk høstuniform. Allerede lengter jeg tilbake til sommerkjoler og sandaler, her jeg spaserer, høstkledd, langs fortauet, på vei til favorittstedet mitt her i Saint Cyprien, denne herlige bydelen jeg bor i.

Himmelens sterke blåfarge står i fin kontrast til de mange røde mursteinbyggene og de grønne og gule bladene på trærne. Jeg elsker denne bydelen, de mange smale sidegatene, og denne store avenyen, jeg elsker å spasere forbi den spennende markedshallen, de små trendy barene, de mange forskjellige restaurantene, frisørsalongen jeg pleier å gå til, den økologiske butikken hvor man kan blande sin egen müsli eller frukt- og nøttemiks til tur og trening, museene, kunstgalleriene, yogastudioet. En ny tapas restaurant har nylig åpnet dørene, den må vi teste ut en kveld, den holder til på markedsplassen, like ovenfor legekontoret mitt, der hvor den kjekke legen min holder til.

Estaminot

Jeg er på vei til favorittstedet mitt, ikke bare i bydelen jeg bor i, men i hele Toulouse. Det er ikke lenge siden jeg først oppdaget den sjarmerende bokkaféen L’Estaminot, men allerede ved første blikk var jeg forelsket i atmosfæren og vintage-stilen, de deilige dessertene, og ikke minst det kule klientellet. Sofistikerte mennesker kledd i vintageplagg og designerbriller og hippe mennesker kledd i flannel, jeans, stilige hatter, alt som er litt rocka, litt grunge, litt hipster, litt Øst-Berlin, litt Brooklyn. Jeg elsker å se på disse menneskene, la meg selv bli inspirert av dem, være flue på veggen, lytte, observere, eksistere i samme rom som dem, dem og alle disse bøkene. Akkurat nå er det ingenting jeg ønsker mer enn å være nettopp her.

Etter å ha spasert den en og en halv kilometer lange strekningen fra busstasjonen til markedsplassen, har jeg nå kommet frem til den lille sidegaten hvor kafeen holder til, det lille lokalet i det store mursteinbygget, mekkaet for te, kaffe-og litteraturelskere, bøker til utlån og bøker til salgs.

Bokkafé

Jeg bestiller en kopp te med aroma av sitron og marengs, akkurat som den klassiske franske terten som selges på de fleste konditorier her i landet, den deilige terten med syrlig frisk sitronkrem og fløyelsmyk fransk marengs. På et lite bord til høyre for disken, ligger dagens desserter fristende presentert på små fat. I dag er det ulike varianter av crumble som står på menyen, sier baristaen med sin mørke bassfylte stemme som ikke passer til det bleke ansiktet og den lange tynne figuren. Kledd i blå rutete bomullsskjorte, beigefarget bukse med bukseseler, med det mørke håret gredd bakover i en sideskill, står han i stil med kafeens vintage-estetikk.

Jeg finner meg et bord gjemt bort i et hjørne, setter meg i den olivengrønne to-seteren i myk velur, lener meg godt bakover, åpner boka jeg har tatt med meg, og nyter smaken av crumble med bringebær, eple og smeltende sjokoladebiter.

Boka jeg leser er en roman som jeg ikke helt klarer å bli fanget inn i, kanskje fordi jeg blir litt utilpass av forfatterens svært vulgære språkbruk i store deler av historien, noe som ødelegger alt det andre, alt det fine som hun prøver å formidle, budskapet som delvis drukner i gatespråket. Hun kunne lett ha funnet noen mildere, sensuelle, delikate synonymer. Hun kunne fint ha formulert seg annerledes, brukt metaforer, vært litt poetisk i sine skildringer, overlatt noe til lesernes fantasi. Hvorfor må alt være så direkte, så brutalt, synes ingen andre at dette blir for primitivt?

Jeg legger bort romanen og lar meg selv bli underholdt av de forskjellige samtalene som høres på kryss og tvers over kaféens mange små bord.

En kvinne med skulderlangt hår, store mørke krøller, sitter bøyd over et bord og tar notater, hun lytter til en mann, jeg tror han er hennes mentor eller en karrierecoach, han er kledd i mønstret sennepsgul skjorte, de diskuterer markedsføring, han forteller henne hvordan han startet sin egen digitale bedrift og hvordan hun kan gjøre det samme. Hennes ønske er å starte egen nettbutikk, t-skjorter og tøyvesker, sier hun.

Fra et annet bord høres to kvinnestemmer som snakker tysk sammen. De står i stil med hverandre, disse to tyske kvinnene, Øst-Berlinere som de kanskje eller kanskje ikke er, de ville iallefall ha passet fint inn på en pønkete undergroundsklubb eller en litt rocka cocktailbar med kunstutstilling eller en vintage kaffebar ved Alexanderplatz, med sine flannelskjorter, den blonde kvinnen iført en mørkeblå rutete skjorte, brunetten i rødt, begge med røde lepper og store 70-talls briller, den ene kvinnen i lårhøye strømper og shorts, den andre i fløyelsskjørt og militærstøvler.

Jeg tar en siste slurk av den nå lunkne teen, reiser meg opp og tar meg en liten titt rundt i lokalet, på de hundrevis av bøkene som står plassert i kaféens mange bokhyller. Alle disse bøkene er til salgs, alle disse bøkene kunne jeg tatt med meg hjem. Jeg blar i en bok om parisisk gatefotografi, jeg leter blant hyllene etter franske poesisamlinger, jeg vurderer å bestille en kaffe, vurderer om jeg skal lese videre i denne romanen jeg ikke har bestemt meg for om jeg liker eller ei.

Jeg betaler, og takker for meg. Vi sees snart igjen.

Fransk bokomslag

Leselyst

Advertisements

Toulouse og Kunst – skildring av en søndag

De fine solskinnsdagene som lot meg få sprade rundt i flagrende kjoler, med nakne legger og tær med nylakkerte tånegler, sandaler og store solbriller, de varme sørfranske sensommerdagene, ser ut til å ha meldt sin avskjed. Det skulle egentlig bare mangle, da vi allerede har nådd oktobers tredje uke, med en temperatur som synker drastisk for hver dag som går.

For et par kvelder siden ble jeg stoppet på gaten, like utenfor leilighetskomplekset jeg bor i, av en fremmed kvinne. Hun virket opprørt over noe, derfor kunne jeg nesten vedde på at hun ønsket å spørre meg om hjelp, om hun kunne få penger av meg, eller låne telefonen min for å ringe noen. Der tok jeg utrolig nok feil. Det eneste hun ønsket, var å stille meg et enkelt spørsmål;

“Hvordan tror du verden ville sett ut om teater ikke lenger eksisterte?”

Dette var da en underlig måte å ta kontakt med et menneske man ikke kjenner, var første tanke som slo meg. Deretter så jeg for meg at hun kanskje hadde en baktanke med det hele, som et forsøk på å selge meg et abonnement av et eller annet slag. Hun hadde ingen brosjyrer i hendene, og heller ingen skjema.

Hvordan svare på dette uvanlige spørsmålet?

Jeg måtte tenke, gruble, grave, lete dypt i både hjerte og sinn etter noe fornuftig å si til denne kvinnen. Og der, dypt i mitt brennende hjerte som så lidenskapelig lever for kunst og kultur, der fant jeg det mest selfølgelige svar.

Alle historiene jeg skriver og alt jeg ønsker å skrive, alle romanene som inspirerer meg, alle de store forfatterne jeg beundrer, all musikken jeg lytter til som gir meg gåsehud over hele kroppen, alle konsertene hvor jeg står i publikum og danser og synger til stemmen blir borte, alle filmene og teaterstykkene som får meg til å bryte ut i latter og de som rører meg til tårer, alle maleriene og fotografiene som får meg til å drømme meg bort til et annet sted, og de som skaper engasjement og vekker emosjoner.

Teaterne er et møtested for oss som elsker å forsvinne inn i en annen verden, kjenne på vårt store brede spekter av følelser, føle musikken, føle engasjementet, poesien, verdsette denne levende kunstformen, støtte den og beskytte den, for en verden uten teater, musikk og øvrige kulturtilbud høres ikke ut som en koselig verden for våre etterkommere å vokse opp i.

Nå er det søndag, jeg har musikk i ørene, Lana Del Rey, hennes stemme gir meg frysninger, sola skinner men det er kjølig ute, blazer og røde lepper og håret i knute, jeg føler meg selvsikker og fin, klar til å tilbringe ettermiddagen på kunstmuseet Les Abattoirs og på fotoutstilling på Le Chapeau Rouge.

Femten minutter tar det meg å spasere til det kunstneriske kvartalet, som for øvrig ligger i samme gate som Mouna Yoga, yogastudioet jeg er medlem av, og puben The Dispensary, stedet jeg mener serverer bydelens beste brunch.

Både fotoutstillingen på Le Chapeau Rouge og kunstmuseet har gratis inngang i dag, til min store fornøyelse. Fotoutstillingen heter RiMaFlow/Utopia in Progress, av fotograf Barbara Barberis, og er en rekke bilder som viser utviklingen til fabrikken Maflow. Industri, maskineri, kunst.

Jeg forlater Den Røde Hatt, som galleriet så fint heter om man oversetter navnet til norsk, og tar meg en liten spasertur i Abattoirs-parken før jeg besøker museet. Hvor enn jeg fester blikket, ser jeg nydelig kunst, plassert på parkens store røde murvegger, på museets vegger, jeg ser farger, former, ansikt, symbolikk.

Abattoirs kunstmuseet

Les Abattoirs regnes som et historisk landemerke i Toulouse, konstruert på 1800-tallet, med tidligere funksjon som slakteri over lengre tid, før bygget til slutt ble transformert til kunstmuseum i år 2000. Nå står jeg her, med nysgjerrige øyne og lar meg selv bli fascinert av den noe dystre kunstinstallasjonen til David Claerbout, da spesielt videoen “Travel” hvor man blir tatt med inn i en vakker skog grodd tett med planter og vekst, vann som renner nedover en bekk, regndråper som drypper på de mange grønne bladene fra trærne, man får et ønske om å være der, i denne harmoniske skogen, å være i ett med naturen. Men, det zoomes ut, vi blir dratt ut av skogen, lengre og lengre på avstand er den, mindre blir den også, denne skogen som vi trodde var så stor og fredelig. Nå ser vi bare en liten grønn flekk, blant fabrikker og åkre brukt til industriell jordbruk, en liten grønn flekk, et siste håp, om ikke håpet allerede er borte.

I underetasjen besøker jeg en kunstutstilling helt annerledes fra disse installasjonene til David Claerbout. I underetasjen er det maleriene til Jacqueline de Jong som utstilles.

Hennes kunst er en kombinasjon av erotikk, sjokk, monstre, poteter og farger. Ja, man må se disse maleriene med egne øyne for å virkelig forstå dem.

Før jeg forlater museet tar jeg meg en liten tur innom bokhandelen for å titte litt. Jeg vurderer å kjøpe meg noen postkort, kun for å feste dem på kjøleskapet som et forsøk på å dekorere leiligheten til å bli et hakk mer av noe den allerede ikke er, og sikkert aldri kommer til å bli; stilig og moderne.

Jeg tar heller med meg en brosjyre som gir meg siste nytt om byens fremtidige kulturtilbud for resten av året og hele neste år. Teater, konserter, utstillinger.

Om ikke disse tilbudene eksisterte, om ikke kunst, litteratur, musikk, film og dans lenger fantes, hva ville da eksistert av min identitet?

Kunst Toulouse

Kundt

IMG_20181021_165532_261

 

Trivielle småting og sterke vindkast i Castelnaudary

Søndag.

Med denne vakre blå himmelen, totalt blottet for skyer, skulle man tro vi hadde våknet til denne sårt etterlengtede solskinnsdagen som værmeldingen påstod ville komme. Det som derimot ventet oss i dét vi sjekket ut av hotellet, var en skuffelse, en vind så sterk at kun dem som liker å fly drager vil kunne kose seg nå.

Jeg flyr ikke drager, men mitt nette flagrende skjørt vil uten tvil ta seg en vertikal dans og gjøre sitt beste forsøk på å løsrive seg fra kroppen min, blotte min gjennomsiktige nylonsstrømpebukse og den sorte blondetrusa foran alle som passerer forbi oss langs gatene i Castelnaudary, den lille byen som ligger gjemt mellom Carcassonne og Toulouse, byen som er kjent for sin versjon av den sørvestlige retten Cassoulet, byen hvor vi i dag skal spise lunsj. Ja, er ikke dette en god avslutning på en koselig kjærestetur på det franske sørvestland?

Vind

Vi parkerer like ved turistinformasjonen, og tar oss en liten spasertur langs Canal du Midi, kanalen som renner gjennom Castelnaudary og videre hjem til byen vi bor i. Hadde vi hatt båt, kunne vi seilt hjem langs kanalen, kanskje ikke akkurat i dag, nå som det blåser som verst, men på en vindstille solskinnsdag, med mat og vin pakket ned i en romslig stråkurv. Vi ville seilt forbi alle de blomsterdekorerte husbåtene med tremøbler på dekk, de som ligger til kai og pynter opp kanalen, videre ville vi seilt forbi flere ti-talls lønnetrær som kaster skygge over kanalen, med sine lange tykke greiner. Ferden ville ført oss gjennom små landsbyer, under gamle smale steinbroer, hele strekningen hjem til Toulouse. Skjønn natur og småbyliv, han og jeg på båttur, til lyden av vakker fuglesang.

Båter

Men i dag blåser det kraftig, og vi har uansett ingen båt.

Vi spaserer langs kanalen, mine hender kjemper mot mitt dansende skjørt som svinger seg frem og tilbake, skjørtet letter, skjørtet flyr, mine hender kjemper febrilsk mot vindens rampestreker, håndflatene plasseres beskyttende foran de kroppsdelene jeg ønsker å holde skjult for menneskene rundt oss. Et eldre par går tur med hunden sin, et annet par er ute på joggetur, en ung mann er på sykkeltur sammen med barna sine. Et lite øyeblikk blir det vindstille, jeg puster lettet ut og slipper tak i skjørtet, nå er det over, tenker jeg, men vinden vet godt hva den gjør, den vet godt hvordan den skal lure meg, jeg senker skuldrene og vinden slår til, skjørtet flyr til værs.

“Jeg ser trusa di”, brøler min kjære. Rød som en tomat griper jeg tak i skjørtekanten og ser meg rundt etter potensielle vitner, hans ord lyder som et ekko i mitt vettskremte minne.

Vinden blåser seg enda sterkere og uler høyt inn i ørene mine, som en irriterende påminnelse på dens tilstedeværelse. Min kjære mister balansen og blir blåst bortover, selv er jeg omtrent i ferd med å falle bakover og ut i kanalen. Han roper til meg, men alt av lyd drukner i vindens uling, min umiddelbare reaksjon er å bryte ut i latter. Jeg ler og ler, tårene triller og snart ler jeg ikke alene. Min latter smitter over på min kjære, og nå står vi der, med balansen til en full cruiseturist, og ler til vi griner.

Castelnaudary

Vi hopper inn i bilen og kjører den lille strekningen til restauranten Le Tirou, et spisested kjent for sin deilige Cassoulet. Lokalet er stort, lyst og ganske gammeldags, på grensen til harry, dekorert med både påskedekorasjoner, julepynt og Halloween-dekor, som sannsynligvis aldri har blitt fjernet. Stedet har likevel en viss sjarm, bra mat må den jo dessuten servere, siden absolutt alle bordene er opptatt, for det meste av familier som er ute sammen for å kose seg med en deilig familielunsj på restaurant. De fleste spiser cassoulet, snart gjør vi det samme.

Et typisk sørvestlandsk måltid, jeg starter lunsjopplevelsen med å smake husets hjemmelagde pâtéer, servert med karamelisert løk og fransk sylteagurk. Han spiser smørbrød med blodpølse og epler. I dét cassoulet-retten ankommer bordet, sperrer min kjære opp øynene og ser på den som om servitøren hadde plassert en hel bøtte full av pølser, andeconfit, svinekjøtt og bønner foran oss, med krav om å spise hver eneste bønne, hver eneste kjøttbit, før vi får tillatelse til å forlate lokalet. Hans reaksjon får meg til å bryte ut i latter, nok en gang. Han spør meg hva jeg ler av, jeg forklarer, han ler med meg.

Pâté

Vi klarer å gafle i oss litt over halvparten, og får med oss restene innpakket i aluminiumsfolie, dette er for godt til å kastes, det er vi enige om.

Cassoulet

Vi kjører langsomt hjemover, langs landeveiene, gjennom landsbyer, vi vinker farvel til nok en helg, nok en opplevelse, alt som får oss til å smile og le, de trivielle småtingene som for meg betyr så utrolig mye.

IMG_20181018_200619

 

Franske fornøyelser i festningsbyen Carcassonne

Med en kasse rødvin og tre flasker musserende i bagasjerommet, kjører vi langs den strake landeveien forbi  kilometervis av drueranker og brune solsikkeenger fulle av visne blomster, på vei til den vakre middelalderbyen Carcassonne.

Min kjære har reservert en natt på hotell til oss, et rom med utsikt mot festningen og slottet, et hotell med innendørs svømmebasseng. Jeg har for anledningen pakket med meg en av de fineste bikiniene jeg eier, den oransje med blå blomster på, den som jeg brukte da jeg i sommer ferierte i Cannes sammen med min venninne.

Himmelen er grå, store truende skyer beveger seg frem og tilbake og dekker den bortgjemte sola, som en dominerende dans, i takt med ulingen fra vinden. Det er nå meldt regn utover ettermiddagen, jeg er skuffet, tidligere viste værmeldingen at vi ville få en solfylt lørdag med blå himmel i vente. Siste helg med sommertemperatur, sa værdamen på TV, siste mulighet til å dra på stranda eller grille i hagen, siste sjanse før høsten virkelig skulle ta oss med storm. Men stormen, den er på vei, allerede nå.

I dag er jeg kledd i lyseblått skjørt med blomsterprint, det knelange skjørtet som moren min mener får meg til å se tjukk ut, kombinert med en enkel mørkegrønn topp i bomull, og en lyserosa olajakke som har samlet støv i klesskapet helt siden i fjor høst. Mørkeblå tøysko, mørkeblå veske. Som en trassig treåring prøvde jeg å stritte imot yttertøyet, fordi antrekket ser så mye finere ut uten. Ansvarlig voksen kvinne, som jeg jo faktisk egentlig er, trer jeg likevel på meg jakken, men som en hjelpeløs treåring må jeg fortsatt få hjelp av min kjære til å kneppe igjen hver eneste knapp.

Vi forlater hotellet for å besøke festningsbyen så godt som mulig, før regndråpene melder sin ankomst. “Vi kommer ikke til å klare å ta noen fine bilder med denne triste grå himmelen i bakgrunnen”, klager jeg til min kjære. Han er uenig, og mener alt har sin sjarm.

Vi krysser broen som skiller sentrum og gamlebyen, spaserer oppover mot de store festningsmurene som beskytter gamlebyen og slottet, vi beundrer alt det gamle, vi forakter alt det nye. Suvenirbutikker, pølseboder, isboder, gatekjøkken som serverer crêpes og kebab på ett og samme sted, side om side med alt det middelalderske, med dette landemerket som tilhører UNESCO’s verdensarvliste.

Carcassonne

I gamlebyen kryr det av spanske og britiske turister, til en så stor grad at fransk blir et fremmedspråk som bare han og jeg forstår. Min kjære føler seg ukomfortabel i denne enorme folkemengden, og vi lar derfor være å besøke slottet, til min store skuffelse. Jeg foreslår å forlate gamlebyen, finne en trivelig bar i sentrum, ta en utepils, kanskje årets siste, og slappe av under den skykledde himmelen før stormen kommer. Hans øyne lyser opp, som hos et lite barn som nettopp har fått vite at i dag kan være dagen hvor det er lov å spise kake før middag.

Kort tid senere befinner vi oss i sentrum, på markedsplassen, vis-à-vis en rekke fargerike bygninger, der sitter vi på uteserveringen til en bar som heter Félix, drikker belgisk øl og titter på mennesker som passerer forbi. Familier og par med hendene fulle av handleposer fra små og store butikker, chocolatiers (sjokoladebutikker), fromageries (ostebutikker) og épiceries (delikatesseforretninger). Lørdagens innkjøp, lørdagskos som skal nytes ved spisebordet eller i TV-stua, disse travle menneskene er på vei hjem til seg selv eller til noen andre, for nå skal de kose seg med spennende mat og drikke.

Vi skal også kose oss med deilig mat i kveld, han og jeg, på en typisk fransk bistrot som heter La Table de la Bastide. Men først skal vi teste ut hotellets svømmebasseng, svømme noen runder, la sulten bygge seg opp, la mobiltelefonene ligge langt unna, fokusere på hverandre, og glede oss til nok et nydelig måltid, denne gang i Carcassonne.

På restauranten har vi fått bord i underetasjen, utformet som en grotte, intimt og koselig, perfekt for en kveld sammen med den man er glad i.

IMG_20181017_183304_332

Forrettene som står oppført på menyen blir for meg en stor skuffelse, da alt inneholder enten egg, fisk eller skalldyr. Jeg liker ikke førstnevnte, er svært kresen når det gjelder fisk, og tåler ikke å spise skalldyr. Han sier jeg er vanskelig, jeg sier meg enig, og gir røkt kolje en sjanse, pent presentert på fatet er den, men faller dessverre ikke i smak hos meg. Min kjære spiser lettkokt egg med trøffelsaus, sympatisk som han i blant kan være, gir han meg resten av sausen sin. Jeg tar et stykke brød fra brødkurven og gnir det rundt i fatet hans, slik at det myke brødet suger til seg så mye trøffelsaus som mulig.

IMG_20181017_182924_942

Til hovedrett bestiller jeg perlehøne med linser, en fornøyelse av en rett, saftig og god. Min kjære er misunnelig, selv om også hans rett smaker nydelig. And med soppsaus, han rengjør fatet med kurvens siste brødbit, lar ikke en eneste dråpe saus gå til spille.

Perlehøne

Dessertmenyen er den rareste jeg har sett på en ganske god stund. Kokken liker tydeligvis å eksperimentere, og har derfor komponert blant annet en dessert bestående av jordbær, sorte oliven og krem. Min kjære velger en terte av sitron-og basilikum, og jeg går for aprikos-og rosmarin panna cotta. Overraskende nok, går disse smakene, disse duftene, disse ingrediensene sammen som hånd i hanske, og gjør meg enda mer nysgjerrig på denne kombinasjonen av jordbær og oliven.

Aprikos panna cotta

Vi forlater restauranten. Ute venter den mørke nattehimmelen med en våt og kjølig overraskelse. Ute kjenner vi regndråper dryppe ned på jakkene våre, i håret, det drypper, det renner. Nedover ansiktet, ned i nakken.

Han tar tak i min hånd, vi løper til hotellet.

 

Musserende vin, suite og fire retters middag i Limoux

Deilige Frankrike, jeg elsker at vi ikke behøver å reise lengre enn 1-2 timer med bil for å finne frem til herlige feriedestinasjoner hvor vi kan gjemme oss bort fra hverdagslivet og omfavne følelsen av å være på ferie langt, langt borte fra der vi bor.Dette har vært en noe glamorøs helg, riktig nok på budsjett (1300 kr for en pakke bestående av 1 natt på junior suite, fire retters middag for to, pluss frokost) , med en svært så uglamorøs start.

Fredag, 1 time og 20 minutters kjøretur fra Toulouse til den lille byen Limoux, som er kjent for å produsere det som regnes som verdens eldste musserende vin (nei, Champagne var ikke først ut).

Boblevann

Fredagsettermiddagen starter med en felles legetime for meg og min kjære, med vaksinasjon mot hepatitt A, som ikke er obligatorisk men likevel anbefalt å få gjort, og dette senest én måned før avreise til Sør-Afrikas safariparker. Jeg hater vaksiner, de stresser meg unødvendig på forhånd, og etterlater meg svimmel og svett etter det mentale kjøret jeg utsetter meg selv for, helt uten grunn.

Nyvaksinert, trøstespiser jeg sjokolade i bilen og titter ut vinduet på alle lønnetrærne som står oppstilt på rekke og rad langs begge sider av den mange kilometer lange landeveien som strekker seg fra et eller annet sted utenfor Toulouse og frem til Limoux, hvor vi har en natt på junior suite, og middagsreservasjon på hotellets restaurant å se frem til.

Hotellet heter Moderne et Pigeon, og er et tre-stjerners hotell som fint kunne ha klatret seg opp til en fjerde stjerne, med sin fantastiske restaurant og utmerket service, men ikke uten å ta seg en god runde med oppussing først. Selv et par strøk med nøytralfarvet maling for å dempe de knallrosa korridorene, ville gjort susen.

Kort tid etter innsjekk, tar vi oss en tur ut for å spasere rundt i byen og få mest mulig utbytte av de siste timene med dagslys. Limoux er ikke den vakreste, den mest sjarmerende, ei heller den mest spennende av de mange småbyene som finnes her i Frankrike, men det føles likevel utrolig deilig å kunne være nettopp her, nettopp nå. Det lille sentrumsområdet er fullt av restauranter og vinbarer, noen tettpakket med mennesker, andre har ikke åpnet riktig enda, men i lokalene er det likevel travelt, med servitører som er i full sving både innendørs og utendørs, der de koster gulv og dekker på bordene og gjør klart til kveldens store service.

Vi finner oss et bord på uteserveringen til et av de livlige brasseriene på den store åpne markedsplassen, Place de la République, der hvor det virkelig yrer av liv i kveld, der hvor restauranter ligger omkranset rundt den store fine fontenen, Venus-fontenen som den heter, til ære for kjærlighetsgudinnen fra romersk mytologi.

IMG_20181014_185914_082

Jeg tror hun er blant oss i kveld, denne kjærlighetsgudinnen, jeg tror hun har fortryllet oss, alle som én. Forelskede par ser jeg jo hvor enn jeg fester blikket, forelskede par som drikker vin, de fleste drikker musserende, blanquette som den heter, denne musserende vinen fra Limoux. Jeg blir inspirert til å bestille det samme, jeg vil smake denne lokale spesialiteten, de sprudlende gylne boblene. Min kjære nøyer seg med en annen form for bobler, han bestiller seg en pils, en halvliter som ser enorm ut, sammenlignet med mitt lille smale champagneglass.

En liten time senere er begge glassene blitt tomme, og tiden er inne for å vende tilbake til hotellet for å nyte en gastronomisk opplevelse i romantiske omgivelser. Vi blir ønsket velkommen av en blid servitør, som gir oss et rundt bord dekket til to. Servitøren spøker og ler, og søler noen dråper rødvin på bordet. “Hver eneste gang” , sukker han. “Formen på denne vinflasken irriterer meg, det er helt umulig å servere vin fra den uten å søle på duken”, forteller han, og ler samtidig av det hele. I bakgrunnen spilles rock og metal-musikk, og nå er det vi som ler. “Musikken passer ikke inn i det hele tatt på et sted som dette”, flirer min kjære og trommer med fingrene, i takt med musikken, som en bekreftelse på at han liker det han hører, til tross for at musikksjangeren er malplassert. Jeg ler, og trommer sammen med ham.

Menyen er en fastsatt fire-retters kombinasjon av sesongens utvalgte varer. Servert får vi en kremet squashsuppe (smakfull og god) , etterfulgt av lettkokt egg (jeg liker ikke egg) med sopp og hasselnøtter, andefilet servert med sesongens grønnsaker til hovedrett (kveldens høydepunkt), som avslutning en kremet dessert med karamell, mørk sjokolade og krokanbiter (kombinasjon som alltid funker).

Andemiddag

Vinen er en lokal syrah med hint av solbær og lakris i ettersmaken, så deilig er den, at vi ender opp med å søke opp vinprodusenten på nett, notere ned adressen og reise dit på besøk neste dag for å handle med oss en kasse med vin, som kan bli plassert i vinskapet hjemme på kjøkkenet vårt, forbeholdt spesielle anledninger. Enkelte flasker vil sannsynligvis få bli med til mitt andre hjem, til jul, hos familien min i Norge.

Opp trappa, gjennom den rosa korridoren og inn på suiten, nå skal vi sove i himmelseng og drømme om vingårder, god mat og kjærestepar som skåler på utekafé.

Himmeldeng

Squash

IMG_20181014_190142_955

Vinbutill

 

 

 

 

 

 

Disse minnene vil vi ha med oss for alltid

Det regner i Toulouse i dag, vanndråper drypper ned fra tunge grå skyer og treffer Capitole og Pont Neuf og alle de andre kjente landemerkene her i la ville rose, den rosa byen. Byen er ikke rosa, men oransje og rød, som all mursteinarkitekturen som er så typisk for denne landsdelen.

Det regner, men det gjør meg ingenting. La oss danse i regnet, kjære, jeg vet at du ikke liker å danse, men la oss danse likevel, la oss svinge oss mens vannet spruter til alle kanter og søler til disse sorte lakkskoene og danner et mønster av bittesmå gråbrune flekker på denne sorte nylonsstrømpebuksa mi. Min kjole er sort med hvitt blomsterprint, kort men løstsittende, akkurat søt nok til å ikke være vulgær. Du liker den, sier du. Men jeg vet at du synes jeg ser finere ut i farger enn i helsort. Spesielt rødt, du elsker mine røde kjoler. Derfor eier jeg flere enn bare én. Selv er du kledd i sort skjorte og grå bukse, det er jeg som har valgt ut antrekket. Du ser bra ut, elegant og klassisk. Jeg elsker alt det klassiske, fra musikken til bilene til bekledning og gastronomi. Du elsker det mer enn jeg gjør, for jeg liker også alt det som befinner seg på den andre siden av spekteret, det sære, det uvanlige, det fargesprakende, det som de fleste ikke liker. Vaniljecola, for eksempel. Det hater jo du. Hat er et sterkt ord, men du sier at du hater det, og du sier det på en måte som får det til å høres dønn alvorlig ut. På samme måte som når jeg sier at jeg hater veps.

Du sier vi må reise til Bordeaux en dag, selv om du egentlig ikke liker Bordeaux, fordi du liker ikke menneskene derfra, Bordelais(e) kalles de, snobbete er de, sier du, og du synes vinen deres er oppskrytt, selv om du drikker den så lenge den er like gammel som deg eller enda eldre. Gammel årgang er regelens unntak, mener du. Du har aldri vært der, men du liker likevel ikke Bordeaux. Med sommerfugler i magen bare ved tanken på Bordeaux, gleder jeg meg til å reise dit, og lurer på når vi kan få skviset inn en liten helgetur, slik at jeg kan besøke La Cité du Vin, fornøyelsesparken for vinelskere, jeg vil bli rørt og forført av musikk og dans i det nydelige operahuset, jeg skal ikke spise canelé, de klissete kakene som smaker brent utenpå og understekt inni, for dem liker jeg ikke, men jeg skal spise andre lokale spesialiteter, jeg vet ikke hva, men det finner jeg ut når vi endelig kommer oss til Bordeaux.

Du sier du vil besøke Cap d’Agde neste sommer, ikke nudiststranda, men den andre. Du har fortalt meg at byen er kjent for Frankrikes mest beryktet og kanskje største nudiststrand, men det finnes enda en strand der også, og dit skal vi, der hvor ingen er nakne, for jeg vil ikke være naken blant en hel mengde fremmede mennesker, jeg tørr jo ikke å være naken i dusjen på treningssenteret engang. Jeg gleder meg derfor til å sprade rundt i den oransje bikinien min og en sort strandkimono på den andre stranda, jeg ser frem til å vandre langs havna iført hvit sommerkjole, kanskje i lin, og brune skinnsandaler, med solkrem smurt utover armer og bein og på nesetippen, mens jeg slafser i meg en forfriskende sorbet, solbær eller sitron, fra en artisan glacier, og titter på båtene som ligger til kai.

I nærheten av Cap d’Agde ligger byen Béziers, du sier vi må tilbringe en natt der, det må vi virkelig, sier du, og forklarer hvorfor vi må besøke Béziers. Det er en av Frankrikes eldste byer, sier du. Eldre enn romertiden, men romerne gjenoppbygget den, og har satt sine spor der. Du viser meg bilder, historiske landemerker og gammeldags sjarm, akkurat sånn jeg liker det, det ser romersk ut der, det kribler i magen, når reiser vi?

Du sier du vil ta meg med tilbake til Dordogne-distriktet, vi var på bilferie der for to år siden. Der kan vi kjøre langs grønne landeveier, besøke vingårder og sjarmerende småbyer, utforske grotter fulle av stalaktitter og stalagmitter, padle i kano langs den store elven som renner gjennom distriktet, padle forbi vingårder og slott, det er slik jeg håper du en gang vil fri til meg, på padletur ved drueranker og eventyrslott.

For en uke siden tok du meg med til Cordes-sur-Ciel, en idyllisk middelalderlandsby bare en drøy time unna hjemmet vårt, men flere århundre tilbake i tid. De som sier tidsmaskiner ikke finnes, har aldri vært på biltur gjennom Frankrike, det er sikkert og visst. Om fire dager reiser vi nok en gang tilbake i tid, denne gang til Limoux og Carcassonne, ja, den nydelige festningsbyen Carcassonne med sin middelalderbebyggelse og sine enorme bymurer. Jeg gleder meg, kjære, jeg danser for oss, for hvor heldige vi er som kan gjøre alt dette sammen. Det er så fint, så fint som det bare kan være, ja, tenk at i Limoux skal vi bo på junior suite og spise fin middag på dyr restaurant, som fintfolk skal vi leve, du og jeg, i hvertfall for en natt.

Jeg tillater meg selv å danse i regnet, for selv under den mest stormfulle himmel, vil du være der sammen med meg, du strekker ut hånda, og sammen reiser vi ut på eventyr og skaper minner som selv den verste stormen aldri vil kunne ta fra oss.

(bilder fra Cordes-sur-Ciel)

Butikk

Sti

Motemuseum og sørvest-fransk arkitektur i Albi

Etter planen, skulle vi bare pakke sakene, rydde opp etter oss selv og levere tilbake nøklene til eierne av det nydelige Airbnb-huset vi har leid for helgen. Men, ting går ikke alltid som planlagt.

Eierne bor vegg i vegg med huset de har valgt å leie ut til turister på besøk i denne spennende regionen. Nøklene, i tillegg til 10 euro i obligatorisk turistskatt, ligger klart på spisebordet. Bilen er i ferd med å bli fullastet med bagasje, og alt som har blitt kjøpt inn av lokal vin, fransk whiskey fra et lite destilleri noen kilometer unna huset, diverse kaker og andre matvarer fra lokale delikatessebutikker.

Plutselig kommer hun løpende mot oss, damen som eier huset sammen med sin kjære. Hjelp, roper hun. Mannen min har fått et illebefinnende!

Min kjære, foreldrene hans og jeg, løper bort til innkjørselen for å hjelpe den stakkars mannen. Han ligger på gresset, med ansiktet vendt mot sola, halvåpne øyne. Han er blek. Min kjære og hans far, hjelper mannen opp og bærer ham inn i huset, hvor den skjøre kroppen legges på sofaen, sidelengs, med puter støttende under hodet. Hans kone ringer etter ambulanse, og vi tilbyr oss å bli værende sammen med dem frem til ambulansen kommer. Hun takker beskjedent nei, ønsker oss en god tur videre, og sier unnskyld for at oppholdet ikke fikk en fredeligere avslutning. Vi ønsker dem begge lykke til, og håper mannen hennes kommer raskt til hektene igjen.

En liten kjøretur langs smale landeveier fører oss til den sjarmerende byen Albi, en by som foreldrene til min kjære falt pladask for, da dem for to år siden dro på besøk til denne byen som del av en større bilferie gjennom sørvest-Frankrike. Byen minner litt om Toulouse, med sin sørvestlige arkitektur, alt fra broer til katedral til byhus og markedshall, alt bygget i rød murstein.

Vi spaserer langs en av byens flere broer, og nyter den billedskjønne utsikten som akkurat nå er på sitt aller vakreste, med klar blå himmel og sol som i vannet danner nydelige refleksjoner av hus, bro og byens katedral. I det klare vannet ser vi også noen enormt store fisker, som vi alle prøver å gjette hvilken art tilhører. Moren til min kjære peker, og sier bestemt at det ikke kan være noe annet enn hai. Vi andre mener det er maller. Hai er det hvertfall ikke.

IMG_20181003_142219_794

Vi forlater broen, utsikten og de enorme fiskene, til fordel for valnøttkakehandel på innendørsmarkedet i sentrum. Etter å ha kjøpt kake, besøker vi den store Sainte-Cécile katedralen, som sies å være verdens største bygning bygget i murstein. Katedralen har dessuten fått plass på UNESCO’s verdensarvliste, og anses som selve hovedattraksjonen i Albi.

Katedral

Videre spaserer vi langs de mange små gatene, tar bilder og nyter stillheten som fyller gatene på en rolig søndag som denne. Nå er det dessuten lunsjtid, så de fleste lokalbeboere sitter nok ved et bord et eller annet sted og skåler med noe godt i glasset. De koser seg med deilig mat på en av byens mange restauranter, og prater sikkert om lørdagens festligheter og mandagens bekymringer. Noen prater sikkert om barna sine og hvordan det nye skoleåret har tatt dem imot, mens andre prater om rapporter man må få unnagjort og kolleger som gjør seg vanskelige. Det finnes sikkert noen som ikke prater i det hele tatt. Ja, man har jo dem som spiser alene, slik som jeg gjør av og til. Men støtt og stadig ser jeg også ektepar eller kjærestepar som spiser sammen, uten å prate med hverandre. Noen taster på mobiltelefonen, andre sitter med hodet bøyd og pirker i tallerkenen sammen med en partner som enten gjør det samme, eller titter rundt i rommet etter noe mer spennende å feste blikket på.

IMG_20181003_143329_155

Lunsj vil også vi ha, og blir henvist til et rundt bord til fire personer, på restauranten Le Papillon, som betyr “sommerfuglen” på fransk. Vi bestiller hvert vårt tre-retters måltid, og en flaske rødvin på deling. Jeg spiser salat med chèvreost til forrett, biffspyd til hovedrett og tiramisu med appelsinkrem til dessert. Salaten er en typisk fransk klassiker og skuffer aldri, mens hovedretten synes jeg er litt for tørr med overstekt kjøtt og ingen saus. Desserten kunne jeg derimot spist flere porsjoner av, så deilig som den smaker.

Tiramk

Mennene plasseres deretter på pub, fordi, som en siste (og beste) aktivitet i Albi, drar jeg og moren til min kjære på Musée de la Mode, et privateid museum dedikert til fransk mote gjennom flere epoker, med utstilte antrekk fra 1700-tallet til i dag. Visitten er guidet av museets eier, en mann lidenskapelig opptatt av motehistorie og vintage-tøy. Vi lærer at kvinner på 1800-tallet brukte korsett, selv mens dem gikk gravide. Og at hestevogner på denne tiden hadde høyt tak nettopp for å få plass til kvinnenes overdrevent høye hårfrisyre. Vi lærer at kvinner måtte ty til kreative løsninger for å få pynte seg på 40-tallet, siden tekstilene, metallene og knappene de vanligvis ville brukt, ble forbeholdt militære uniformer og våpenprodukjon.

Motemi

Vi forlater museet med store øyne og boblende entusiasme. Jeg vil fortelle min kjære absolutt alt hva jeg har lært, sier jeg til hans mor. Hun er like fascinert som meg, og ønsker å besøke museet atter en gang under en senere anledning.

Vi henter mennene våre og spaserer rolig mot bilen. Vi krysser en gate full av rosa paraplyer til ære for rosa sløyfe kampanjen. Jeg stopper opp et lite øyeblikk for å ta bilder av alle paraplyene, nedenfra og opp.

I dét vi ankommer bilen, mottar vi en melding fra Airbnb-vertinnen. Alt står bra til med hennes mann.

Albi iftll

Katedral

Bli med til middelalderen i sørfranske Cordes-sur-Ciel

Morgensola reiser seg over det sørfranske landskapet. Solskinn og varme omfavner de mange druerankene noen kilometer unna, og gresskarene like bak huset vi nå holder til i. Et lite glimt av sollys lurer seg gjennom persiennene, og kysser ansiktet mitt god morgen.

I en hvit seng som knirker hver gang kroppen min rører på seg, ligger jeg, godt innpakket i det like hvite sengetøyet og studerer en sort liten edderkopp som står stille i et hjørne av de like hvite veggene. Jeg håper den holder seg akkurat der hvor den er, langt unna meg, dypt inne i kroken. Jeg lurer på om edderkoppen ser på meg, og tenker at det er jeg som må holde meg unna, at det er jeg som er skummel.

Min kjære lar sine fingre danse seg inn i den tykke hårmanken min, og griper lett tak i en liten hårlokk som han tvinner rundt pekefingeren sin, lekende. Han har alltid likt å leke med det lange håret mitt, han har alltid likt kvinner med tykt langt hår. Litt misunnelse ligger det kanskje også i bildet, siden han selv begynner å bli tynnere i håret og har klippet det kort helt siden den dagen hårtapet først startet.

De kastanjebrune øynene og den gylne huden hans, står i fin kontrast til alt det hvite på dette soverommet. Et lite kyss fortjener han å få, før jeg strekker meg som en smidig katt, reiser meg opp og trer på meg min rosa morgenkåpe og de grå tøflene hvor høyre tøffel har fått en liten flekk på seg grunnet søl med rosa neglelakk.

Jeg beveger meg inn på kjøkkenet for å hjelpe moren hans med tilberedelse av frokost til oss fire, min kjære, hans foreldre og meg, vi som er på helgetur ute på landet her i nydelige Sør-Frankrike.

I dag skal vi på dagstur til Cordes-sur-Ciel, en liten middelalderlandsby i Tarn-distriktet. Denne pittoreske landsbyen ble bygget i 1222 i regi av Greve Raymond VII av Toulouse. Som svært mange landsbyer i denne tidsepoken, ble også Cordes-sur-Ciel bygget på toppen av et fjell, med utsikt utover distriktet, for å lettere kunne være på vakt og beskytte innbyggerne (ikke minst greven) mot potensielle farer.

Landsbyen er stolt av sin historie, og blir flittig besøkt av både franske og utenlandske turister, sultne på lokal historie og på billedskjønn fransk landsbysjarm. For å få turistene i riktig stemning dekoreres landsbyen derfor med ridderrustninger til pynt i diverse butikkvinduer. Her inviteres også besøkende til restauranter med middelalder-tema og rustikke retter.

Middelalderbu

Sjarmerende gamle bygg og brosteinbelagte gater i bratte bakker, velkommen skal du være, til Frankrike anno 1200-tallet.

Sjarm frsnkri

De mange ujevne brosteinene som ligger side om side, og de lange oppoverbakke som fortsetter til det uendelige, får meg til å angre på at jeg ikke utstyrte meg med joggesko akkurat i dag. Heldigvis er disse gamle sandalene mine svært behagelige på beina, til billig fottøy å være.

Vi besøker SaintMichel kirken, og spaserer videre til et utsiktspunkt hvor vi setter oss ned for å slappe av et stille øyeblikk. Med en enorm lyst på sjokolade, klarer jeg ikke å motstå fristelsen i dét vi spaserer forbi en anerkjent fransk chocolatier, hvor jeg kjøper med meg et par store deilige konfektbiter fra Yves Thuriès, en mester i sjokoladekunst. Min kjære og hans foreldre ser ut til å være mindre imponert over sjokoladelysten min, da de visstnok har planlagt på vegne av oss alle at vi nå skal spise lunsj på restaurant.

Fransk sjokolade

Jeg er voksen og kan spise sjokolade før lunsj om jeg så ønsker det, konstaterer jeg, og svelger unna det siste beviset av min protest mot normalen. Min kjære rister på hodet, og gir inntrykk av å være flau over meg. Han synes ofte at mine små rariteter er noe sjenerende, og det har han gjort i snart fire år. Jeg rekker tunge for å sette barnsligheten enda litt ekstra på spissen, han kiler meg som straff, og ber meg slutte å være teit. Vi setter oss ved et bord på uteserveringen til en restaurant med ridderrustning i vinduet.

Jeg er ikke spesielt sulten, så jeg bestiller noe enkelt, en assiette végétarienne, som består av grillet aubergine, taboulé, salat, aligot (en fransk potetstappe med store mengder ost og hvitløk) og et egg. Egget gir jeg bort til førstbydende (min kjære), da jeg ikke liker smaken av egg.

Vegetarta

Jeg tar bilder av vegetartallerkenen, og lykkes nok en gang med å gjøre min kjære småflau. Han ber meg legge bort telefonen og spise før maten blir kald. Tjue meter lenger unna, ser vi ei dame snuble over en brostein og fly utover gaten med ansiktet først. Moren til min kjære hyler, og denne gang blir både far og sønn flaue. Med damen går det bra og ingen skade er skjedd, mens moren til min kjære sliter med pustebesvær og hysjende ektemann.

Måltidet avsluttes med en kaffe, før vi spaserer videre til diverse butikker for å handle inn noen lokale spesialiteter, som croquants (kjeks), gâteau au noix (valnøttkake) og produkter av kastanjenøtter og fioler. Noe skal vi kose oss med når kvelden faller på, resten skal gis bort i gave til de kjære der hjemme.

Lokalvarer

Til slutt ender vi i tillegg opp med å handle brød på bakeri, og spanderer like greit en liten eske full av makroner på oss selv.

Makroner

Idylliske middelalderlandsbyer og evig småspising av deilige franske søtsaker, slike helgeturer vil jeg gjerne ha flere av.

Sitronkjole

Saint-Michel kirke

Utsikt Cordes-sur-Ciel

Fransk butikkfasa

Sitrus

 

 

 

 

Sørfransk bygdesjarm og hus med innendørs svømmebasseng

Bilen ruller langs det sørfranske landskapet i Tarn-området, og denne solfylte ettermiddagen er heldigvis langt ifra over. Etter å ha kjørt i en times tid, direkte fra kontoret og etter endt arbeidsdag, føles det deilig å kunne senke skuldrene og kose seg i nuet. Vi nyter det faktum at vi nå er på vei til helgens idylliske destinasjon, med nye eventyr i vente, i småbyer ikke så altfor langt unna vårt hjem i Toulouse.

Vi ankommer en smal landevei med vingårder og grønnsaksåkere på begge sider av veien. Bygdesjarm så langt det nysgjerrige øyet kan se. GPS’en forteller oss at vi nærmer oss Guittard, det bittelille stedet vi nå er på vei til.

Gresskar

Å reise sammen med samboeren min sine foreldre, kan til tider bli en noe krevende affære, da hans mor kan ha en tendens til å ville bestemme absolutt alt og dermed vil ende opp med å overkjøre andre, for å få viljen sin. Egentlig er hun en utrolig snill person som jeg i utgangspunktet liker godt, og jeg vet at hun absolutt ikke mener noe vondt med denne uvanen, om man kan kalle det en uvane. Men, bulldoser-mennesker har dessverre en lei tendens til å tappe meg for energi innen første dag er omme, og etterlater meg med en følelse av å ha blitt oppbrukt og forlatt som et tomt skall av den personen jeg egentlig er. Kanskje er jeg skyldig selv, også. Sjelden er det lønnsomt å være en sjenert introvert som ikke tørr å si ifra. Og så var det dette med svigermødre som alltid vet best, da…

Men, i små doser klarer jeg meg som regel uansett greit, selv blant mennesker som krever stor plass.

Min kjære samboer er dessuten min prins i skinnende rustning i både slike situasjoner og i hverdagslivet ellers.

For å kunne tilbringe en så hyggelig helg som mulig sammen med sine foreldre og meg, har han nemlig leid et nydelig hus til oss ute på landet i sjarmerende omgivelser. Ikke et hvilket som helst hus, men et typisk sør-fransk hus med et utypisk innendørs svømmebasseng, som kun vil tilhøre oss og ingen andre en oss. At dette vil bli husets (kanskje til og med helgens) hovedattraksjon er det definitivt ingen tvil om!

Vi ankommer vår destinasjon og jeg faller inn i en umiddelbar lykkerus i dét vi parkerer bilen og ser oss rundt på tomten. Det smilende ekteparet som eier huset, møter oss ved innkjørselen og ønsker oss velkommen. Paret bor vegg i vegg med utleiehuset, og gror både tomater og gresskar på husets store tomt. Blomster og bær er plantet ved innkjørselen og på baksiden av huset, og allerede nå klør fingrene mine etter å fotografere all skjønnheten som naturen har skapt i form av blomster og planter. Faren til min kjære ser ut til å føle på samme kløe, og sammen spaserer vi derfor rundt på tomten med våre speilreflekskameraer og hjelper hverandre med å ta fine bilder av både huset, av blomstene, av grønnsakene, av alt som skaper denne idyllen her hvor vi skal bo disse neste to nettene. Kreativiteten skaper en felles glede hos oss begge, og jeg håper et lignende øyeblikk også vil oppstå mellom hans mor og meg i løpet av helgen.

Blomst

Nesten umiddelbart, hopper vi alle fire ut i bassenget, hvor vi tilbringer de neste to timene, mens tiden suser forbi oss. Sultne merker vi ikke at vi har blitt, og forlater derfor ikke bassenget før hendene ser ut som de skulle tilhøre mennesker på åtti. Vannet slår til slutt et slag av kulde i disse slitne kroppene våre som nå, etter to timer med plasking og lek, begynner å se seg ferdige med å bade og klare til å bli tildekket med klær. Nå begynner nesten magesekken å rumle littegrann, også.

Spekemat, tomater, oliven, forskjellige salater, baguetter og diverse oster blir servert. Vi spiser kalde småretter foran tv-skjermen, og slapper av på sofaen. Øynene mine klarer jeg nesten ikke å holde åpne, trøtt og sliten som jeg er, etter lang arbeidsdag og mye basseng-morro på kveldstid. Øyelokkene føles tunge som bly, og drømmeland gir seg selv flere forsøk på å lokke meg til seg, med blandede resultater. Til slutt gir jeg etter og småsover på skulderen til min kjære prins.

I morgen skal vi besøke en by som heter Cordes-sur-Ciel og deretter tar vi oss en tur til byen Albi. Dette, ja, dette tror jeg blir bra!

Hengekøyer

Elefantstoler

IMG_20180930_001650_139

Frsnkrilr

IMG_20180930_001409_420

Hus

 

 

Kattekafé, vegetarmat, kjekk pølsemaker og ravmuseum i Kraków

Den nydelige katedralen som så vakkert pryder hjertet av sentrum, den spennende markedshallen som yrer av liv til enhver tid, de sjarmerende gågatene hvor turister og lokalfolk ferdes, og deilig polsk mat som fører meg tilbake til barndommens mange fine minner på kjøkkenet til tante og onkel i Polen.

Jeg lengter så vanvittig etter å reise tilbake til Kraków nå, ettersom denne uken har fått seg en utrolig kjip start, om jeg så må si det mildt. Da min kjære og jeg skulle skifte sengetøy søndag ettermiddag, fikk vi oss en ubehagelig overraskelse. Sengemidd. Et ti-talls sengemidd har bosatt seg i overmadrassen og madrassen vår. Onde, blodsugende insekter har infiltrert vårt hjem. Det er da enda godt dem ikke har rukket å formere seg. Ikke har vi funnet noen egg fra disse vemmelige krypene, men, drittsekker som de er, har dem bæsjet på madrassen vår. Små sorte “prikker” konsentrert i et hjørne under madrassen.

På søndag dampet vi alt vi eier av tekstiler på soverommet, og på mandag gasset vi rommet med giftgass. I går skrubbet vi madrassen med blekemiddel og vasket hele leiligheten. Ikke bare på grunn av skadedyr, men også fordi foreldrene til min kjære kommer på besøk i dag. Og jeg, sliten etter å stå opp klokka fem for å dra på jobb og deretter måtte skrubbe madrass og drepe skadedyr og lage mat og vaske badet, ønsker meg bare langt langt vekk. Tilbake til Polen, og kanskje til og med enda lengre unna. Samboeren min kan gjerne bli med, han også.

Utekafé

Jeg spoler tilbake til siste dag i Kraków før hjemreisen, for litt over en uke siden…

Etter å ha sittet stille gjennom hele den tre timer lange togturen fra Wrocław tilbake til Kraków med morsomt lesestoff som beste underholdning (en roman som heter What I was doing while you were breeding av Kristin Newman) , er det deilig å endelig kunne strekke på beina.

Klokka er fire, og sola skinner like fint nå som da vi forlot Kraków tre dager tidligere. Med trillekoffertene på slep, spaserer vi fra den travle togstasjonen og videre forbi det nydelige teaterbygget og rett frem og inn til høyre og opp til resepsjonen, hvor vi mottar nøkler til leiligheten hvor vi skal sove de neste tre nettene. Leiligheten var finere på bilder enn i virkeligheten, og nå må jeg dessuten sove på sovesofa, siden stefaren min kommer hit for å feriere sammen med oss de to siste dagene av oppholdet mitt her i Kraków. Sofaen er hard, klager jeg til min mor. Med et noe bekymret og grublende ansiktsuttrykk, ser hun bort på sofaen, setter seg på den, reiser seg opp og henter sengeteppet fra sin egen seng. Det brettes og puttes under lakenet på sofaen jeg skal sove på, for å gi meg et ekstra lag med noe mykt. Et omsorgsfullt øyeblikk mellom mor og voksent barn.

Vi forlater leiligheten, tar oss en spasertur gjennom sentrum og videre til handlegaten hvor jeg fem dager tidligere hadde sett en gul veske med sitroner på, en veske jeg virkelig ønsket å spandere på meg selv. Nå er den min, og nå skal den få bli med meg ut på tur i asfaltjungelen. Meg, sitronene og matchende gul kjole.

Vi tar oss en tur innom det lokale innendørsmarkedet Nowy Kleparz, hvor man kan kjøpe med seg blomster, flettede kurver, frukt og grønt, ost, kaker og diverse annet. Min mor blir betatt av den unge muskuløse slakteren, og mener han og jeg ville vært et fint par…om bare jeg var singel, og interessert i å innlede et forhold til en polsk pølsemaker.

ptr

Vi besøker deretter ravmuseet i Kraków, og lærer om hvordan rav blir til (av kvae fra planter, som drypper ned i havet og blir liggende der og transformeres over 30-50 millioner år). Fra museets butikk kjøper jeg et armbånd og et smykkeanheng til meg selv, og et anheng til min mor.

Ravmuseet

På kvelden pøsregner det, så vi holder oss innendørs. Jeg drar av meg kjolen og trer på meg t-skjorta til min kjære, den jeg husket å putte i bagasjen for å ha en del av ham med meg på tur. Håret settes opp i høy hestehale og sminken vaskes av. Nå skal det drikkes vin og spises kabanosy-pølser og salte kjeks med ost.

Neste dag er vi ikke lenger to, men tre. Stefaren min ankommer leiligheten grytidlig på morgenkvisten, og setter seg ved spisebordet for å drikke sterk kaffe og slappe av etter en slitsom reise. Han prater om å kjøpe seg elbil, vi prater om mitt liv i Frankrike, om deres liv i Norge, om ferien vår i Polen, om klimaforskjeller og klimaendringer, om prisforskjeller og levekostnader. Vi er uenige i noe, enige i mye.

Min kjære stefar er sliten, så min mor og jeg lar ham få slappe av i fred mens vi tar oss en tur på kattekaféen Kociarnia. Vi nyter hver vår kaffe i disse herlige omgivelsene, på denne kaféen full av nydelige kattepuser av forskjellige raser. Her kunne jeg fint ha sittet helt til stengetid, og ville sannsynligvis vært en stamgjest, hadde jeg bodd i Kraków og hatt uendelig med tid.

Kattekaf

Skal jeg kanskje starte min egen kattekafé i Toulouse?

Min mor mener dette er en strålende idé, og jeg er nitti prosent enig med henne, men lar de ti prosentene med tvil seire over denne spontane tanken. Man kan jo ikke bruke alt man har av tid og penger til å starte en bedrift kun fordi man har lyst til å kose med søte dyr hele dagen. Min mor sier seg igjen enig. Vi drikker opp kaffen og forlater kattene, sammen med denne idéen vår.

Lunsj spiser vi sammen med min ferdig uthvilte stefar. Min mor ønsker vegetarmat, så dermed blir det kjøttfri lunsj på oss i dag, på vegetarrestauranten Glonojad (som for øvrig betyr plankton på polsk).

Vegetar

Jeg spiser frityrstekte kroketter fylt med kremet purre i saus av kikerter, servert sammen med søtpotetsalat og tomatsalat. En fin og kreativ smaksopplevelse som vil få selv den største kjøttelskeren til å føle seg fullkomment fornøyd og mett.

Etter en deilig lunsj, tar vi oss en pils på utekafé og titter på alle menneskene som går forbi. En gruppe nonner passerer oss. Lyden av hest og kjerre som forflytter seg over brosteinene høres fra alle kanter, og gatemusikanter beveger seg fra kafé til kafé for å be om småpenger fra kafégjester.

Vi besøker undergrunnsmuseet som ligger like under Tekstilhallen. På museet blir man kjent med Krakóws historie gjennom illustrasjonsvideoer, arkeologiske funn, utstillinger og mye spennende informasjon om hvordan byens innbyggerne levde i gamle dager og hvordan byen har blitt bygget opp igjen og igjen etter flere invasjoner (mongolerne, russerne, svenskene, tyskerne).

IMG_20180926_163120_678

Kvelden avsluttes med drinker og skåling i godt selskap, akkurat sånn jeg liker det.

Vi sees til jul, mamma. Det føles så langt frem i tid, men som vi begge vet, tiden flyr!

ptr