Skildringer fra sykehuset

Hun lukker øynene. Drømmer seg bort til den nære fortiden og de mange håpefulle tankene rundt fremtiden. Livet så ut til å bli så mye lysere, alle brikker var i ferd med å falle på plass. Kanskje gjør de det fortsatt, kanskje vil alle hennes drømmer bli oppfylt. Hun klamrer seg til håpet, mens kroppen kjemper mot smertene.

Han spør henne hvordan hun føler seg, om hun kan beskrive smerten. Men hvordan kan hun beskrive noe som helst når hun knapt nok er i stand til å stotre frem et eneste ord?

Rommet snurrer rundt og omgivelsene er fanget i en tåke. Kroppen rives i stykker av barberblader og all mat og drikke smaker forferdelig. Hun vil kaste opp og synke ned i sengen, bli liggende i fosterstilling til alt går over.

De smertestillende medikamentene hun fikk utskrevet av kirurgen lindrer smerten, men gjør henne så svimmel og kvalm at hun ikke klarer å gjøre annet enn å lukke øynene og drømme seg bort til dagene før operasjonen.

Hun vil ikke snakke med noen om legeundersøkelsen. Det skulle jo ikke være nødvendig å si noe som helst. Hun skulle bare fjerne en liten utvekst på et svært uheldig sted på kroppen. En kroppsdel som for mange er flaut å snakke om. Inkludert henne selv.

En halv dag, og så skulle hun være ute av sykehuset igjen. Det skulle være så kjapt og så enkelt at hun ikke ville behøve å si noe til noen. Men operasjonsdagen kom, og hun ble lagt i narkose. Det siste ansiktet hun så før hun sovnet, ble det første hun fikk se da hun våknet igjen.

Fremmede stemmer flokket seg rundt hennes seng. De snakket om å flytte henne til et nytt rom, en ny etasje. Hun skulle ikke hjem, hun skulle bli igjen på sykehuset til neste dag. Utvendig var hun rolig, avslappet, men innvendig brøt hun ut i full panikk.

Hun ville ha mobiltelefonen sin. Hun ville hjem. Hun ville ha en hånd å holde i. Musikk å lytte til. Noe avslappende. Det skarpe lyset fra det hvite taket gjorde henne uvel. Ansiktene som tittet ned på henne og trillet henne gjennom korridorene gjorde henne nervøs. Hvorfor skal jeg ikke hjem, spurte hun seg selv. Hvorfor må jeg tilbringe natten innenfor disse hvite veggene?

Hun pustet lettet ut da hun så at hun skulle på enerom. Det gledet henne å få seng ved vinduet. Utsikt mot trær og hustak. Rikelig med dagslys. En sykepleier dukket opp med kaffe, ost og kjeks. Klokka var halv fire og kjeksene på serveringsbrettet var hennes første måltid siden kvelden før operasjonen. Hun hadde så vidt rukket å drikke opp kaffen da kirurgen endelig banket på døra.

Hun fortalte om utveksten, hvordan den hadde mutert og vokst seg sammen med flere polypper som hun tidligere ikke hadde sett. Alt hadde blitt skåret bort under operasjonen, men grunnet fare for blødninger ville det bli nødvendig med tilsyn de neste tjuefire timene.

Alt som ble skåret bort, ble umiddelbart sendt til undersøkelse. Hun hadde ingen grunn til bekymring, for ingenting så ondartet ut. Men kirurgen ville likevel være på den sikre siden, og natten på sykehuset ble søvnløs.

Hun blødde heldigvis lite, og hadde stor tro på at alt ville gå bra da hun endelig ble utskrevet og hentet av mannen sin. De første to dagene gikk alt bedre enn forventet. Så bra at hun nesten ikke klarte å forstå hva som var poenget med alle de smertestillende medikamentene hun hadde fått beskjed om å ta.

Men så kom smerten. Den rev henne i stykker fra innsiden, om og om igjen. Kaldsvetten rant og hendene skalv. Hun spurte seg selv om det var slik hun ville dø, på sofaen eller i senga hjemme, proppet full av antibiotika.

Hun hadde jo ikke engang utgitt sin første roman, men målstreken lå like foran hennes føtter. Hun hadde heller ikke skrevet ferdig manuset til sitt neste bokprosjekt.

Forfatterdrømmen var det eneste hun klarte å tenke på. Historiene hun skriver er viktige for henne selv, forhåpentligvis også for andre. De se dagens lys, de ut i verden. Det ene ligger hos et forlag, det andre er et halvferdig førsteutkast. Historiene og karakterene betyr alt for henne, og hodet er fullt av nye ideer til fremtidige manus. Mental helse er hennes hjertesak og alt hun noensinne vil skrive må ha en mening. Et budskap. Hun vil inspirere andre, og hun inspirerer ikke stort når hun ligger på sofaen og vrir seg i smerte.

Men den fysisk helsen er like viktig som den mentale. Og hadde hun latt være å sjekke den underlige utveksten, ville hun sannsynligvis ha endt opp i en mye mer alvorlig situasjon i nær fremtid.

“Hun” er meg, og jeg ønsker ikke å si noe utover det som allerede står skrevet. Selv til de av dere som kjenner meg personlig. Alt blir forhåpentligvis bra igjen snart, og tålmodigheten er min venn.

De stille ordene og mange tankene

Da jeg dro til Pézenas, dro jeg med et mål. Jeg skulle skrive fra morgen til kveld. Jeg skulle jobbe hardt med videreutviklingen av romanprosjektet. Samtidig lovet jeg å skildre oppholdet for alle med et ønske om å få lov til å titte inn. Alle som har lyst til å være sammen med meg på virtuelt vis i Frankrike. Lenge hadde jeg gledet meg til den planlagte turen, gledet meg til å leve forfatterlivet i en fremmed by hvor ingen kjenner meg. Ikke en hvilken som helst by, men en kunstnerby som tiltrekker både malere, forfatterspirer, designere og fotografer.

Jeg våknet til solskinn hver eneste dag, og benyttet formiddagene til å vandre gjennom kunstnerbyens smale gater i søken etter inspirasjon.

Ettermiddagene, kveldene og de første nattetimene ble tilbrakt foran laptopen. Jeg skrev så mye jeg kunne, og drakk ekstremt mye kaffe for ikke å svekke konsentrasjonen. Jeg fantaserte om å “ta en Hemingway”, men innså at jeg ikke liker å drikke vin alene og holdt meg heller til kaffe og mineralvann.

Alt gikk strålende, og jeg hadde gledet meg til å dele fra både reisen og skriveprosessen. Men så kom torsdagen da verden ble snudd på hodet. Et angrep på min mors naboland. Et angrep på oss alle.

Jeg fortsatte å jobbe med manuset, men klarte ikke å få meg selv til å skrive solskinnshistorier på sosiale medier. Det ville vært tonedøvt. Ufølsomt. Samtidig vet jeg at mange har behov for en virkelighetsflukt. Jeg vet at mennesker trenger en pause fra avisenes dystopiske spådommer. En fremtid med dårligere økonomi, dyrere mat og enda dyrere strøm. Vi frykter fremtidige pandemier og global oppvarming, og nå står også demokratiet i fare. Vi hamstrer inn jod, vi prater om tilfluktssteder og bomberom. Truslene om atomkrig er ikke lenger tomme og fremtiden kan ikke lenger planlegges med samme letthet som før.

Vi har overlevd to år med pandemi og rakk ikke engang å trekke pusten før Europa ble rammet av den største humanitære krisen på vårt kontinent siden andre verdenskrig. Finnes det fortsatt rom for reiseskildringer, kjærlighetshistorier, samtidsromaner med en lykkelig slutt?

Jeg tror det, jeg tror vi trenger det. Vi trenger både det vonde og det fine, realisme og optimisme. Drømmer og håp, men også handlinger og ord.

Sosiale medier fylles med blått og gult, de fine fargene som jeg tidligere bare har sett i sammenheng med idrett og Eurovision. Aldri har jeg dessuten sett så mange bilder av solsikker som den siste uka.

Vakre solsikkeenger. Før minnet de meg om sommer, nå minner de meg om optimisme. De minner meg om at hver eneste en av oss kan gjøre mer. Alle kan gjøre noe. Jeg har allerede donert penger til Røde Kors, men jeg føler meg likevel passiv. Jeg vil gjøre mer. Bruke stemmen. Bruke kunsten. Bruke det for alt det er verdt, bruke det fordi vi fortsatt har friheten til å ytre oss. En frihet vi ikke kan ta for gitt. Ikke når verden begynner å ligne den mine besteforeldre så som barn. En verden hvor bøker ble brent og sannheten kneblet.

Forfattere og forfatterspirer, vi er vår egen armé. Pennen og tastaturet er våre våpen. Poesien blomstrer som solsikker der ute på det store internett, men jeg er ingen dikter og lar derfor andre ta seg av den sjangeren. Jeg skriver heller ikke sakprosa. Alt jeg kan si er at jeg har begynt å skrive en kortroman som jeg håper vil bli en liten tankevekker. Jeg skriver den samtidig som jeg jobber med det andre romanmanuset mitt. Kortromanen vil ikke handle om Ukraina, men likevel være svært relevant. Ukrainernes historie og alt det de opplever nå, er det bare de involverte som kan fortelle.

Jeg vil gjøre mitt beste på mitt vis, skrive både vondt og varmt. Blir resultatet bra og kortromanen utgitt, vil selvfølgelig alle inntekter gå til Ukraina. Blir den ikke utgitt kan jeg selvpublisere den. Eller skrive noe annet. Noe mer.

Men jeg kan ikke late som ingenting, for verden er ikke lenger den samme som før 24. februar 2022.

Pézenas – Er det nå alt egentlig starter?

Jeg løftet kofferten så høyt jeg kunne, og dyttet den opp på hylla over setet mitt. Kvinnen som fikk vindusplassen ved siden av meg smilte og sa bonjour, jeg sa bonjour tilbake. Jeg tittet ut vinduet og Toulouse var ikke lenger synlig, vi var på vei sørover, toget skulle til Marseille, men jeg skulle forlate toget lenge før den tid. For å slå ihjel den neste timen på best mulig vis, fisket jeg opp ei bok fra totebagen. Skrivehistorier.

Først da jeg satt med boka mellom hendene, gikk det opp for meg at jeg så ut som om jeg hadde gjort et forsøk på å kle meg ut som en stereotype av den forfatteren jeg ønsker å være, en minimalistisk kvinne med burgunderrøde lepper og høyhalset genser. En fargeløs sjel med sorte dressbukser, sort kåpe. I bagasjen har jeg pakket med meg et stort, tynt skjerf og rare t-skjorter. De er der i tilfelle jeg skulle lengte tilbake til mitt alminnelige jeg.

I dag ville jeg altså pynte meg, men ikke overpynte meg, jeg ville være kul, minimalist-kul, selv om jeg vet at jeg aldri vil være kul eller minimalist og jeg skylder på morgentimene og tankene som forstyrret meg lenge før frokosten var fortært. Da jeg stod opp og stilte meg foran baderomsspeilet, ble jeg møtt med mitt eget speilbilde stirrende tilbake på meg. Jeg så usikkerheten stirre meg rett inn i hjerterota, en usikkerhet rundt tanken på å reise bort helt alene, sitte foran dataskjermen, dag etter dag, time etter time. Skulle jeg virkelig reise utenbys og jobbe meg halvt ihjel med ord som kanskje aldri vil se dagens lys?

Tanken fikk meg plutselig til å tvile. Den kjente tvilen er en av de mange stemmene til den dårlige selvtilliten, hun som puster meg i nakken hver gang jeg våger å hoppe høyt og løpe langt. Jeg kjenner henne så altfor godt, og sannelig var hun der i speilet også. Som vanlig spurte hun meg om jeg hadde mistet vettet, om jeg var klar over hvor mye penger jeg kunne ha spart om jeg hadde blitt igjen hjemme.

Kvinnen i speilet var ikke lenger bare meg, men et speilbilde delt med djevelen på skulderen. Der og da bestemte jeg meg for å pakke bare de fineste buksene og de dypeste leppestiftene. Om jeg først skulle kaste meg uti skrivelivets farvann, ville jeg gjøre det med stil. Jeg ville fornye meg selv, se ut som en kvinne som mener alvor, smart og sofistikert. Man trenger strengt tatt ikke å være hverken smart eller sofistikert for å beherske skrivekunsten, men jeg lekte med tanken, med ambisjonene, jeg skulle reise til Pézenas og være mitt eget forbilde.

Jeg gikk av toget i Béziers, klokka var kvart over to og buss nummer 656 skulle kjøre meg derfra til Pézenas på et klokkeslett jeg håpet ikke ville være altfor langt frem i tid. GPSen ledet meg gjennom en nydelig park, et lite lysglimt før jeg nådde frem til bussholdeplassen og innså at lokalbussenes søndagsruter ville gi meg en ventetid på minimum to timer før ombordstigning.

De to timene hørtes forferdelig slitsomme ut, akkurat der og da. Jeg var tørst, armhulene svette, bagasjen tung og tålmodigheten dårlig. Selv ikke en nydelig park kunne få meg til å holde ut to timer i en fremmed by som utenfor parkens grenser sov tungt. Alt var stengt, og alle som spaserte forbi meg så slitne ut. Jeg bestilte en Bolt (en rimeligere konkurrent av Uber) og dro direkte til Pézenas.

Pézenas er byen hvor jeg feiret avslutningen på det forferdelige året tjuetjue, byen som inspirerte Molière, byen hvor kunst og kultur feires året rundt. Med andre ord, et ypperlig tilfluktssted for skrivesultne forfatterspirer som meg selv.

Da jeg ankom leiligheten var eieren overrasket over å se meg alene, selv om jeg på forhånd hadde informert ham om at mannen min ikke kommer før på fredag. Leiligheten var større enn jeg hadde forventet, en duplex med to soverom og to bad. Kjøkkenet var enormt, og kjøkkenskapene tomme. Men vin kunne jeg drikke, både rødvinsflasken som stod på kjøkkenbenken og hvitvinen i kjøleskapet.

Tomme skap og søvnig søndag var som forventet en dårlig kombinasjon. Det eneste supermarkedet som holdt åpent, var ei bitteliten bu med hyller like tomme som kjøkkenskapene i leiligheten. Jeg kjøpte meg melk, matolje og blåmuggost. Hva jeg skulle med solsikkeolje når jeg uansett ikke hadde noe å steke, var et godt spørsmål.

Jeg begynte etter hvert å bli sulten, og ante ikke hva jeg skulle gjøre. Min første tanke var å besøke den eneste pizzeriaen i byen som hadde valgt å holde åpent på søndager. Jeg kunne bestille takeaway derfra og spise middag i fred og ro i leiligheten. Tanken var fin, men en kortvarig glede.

“Beklager, vi har fått så mange bestillinger at pizzaen ikke vil være klar før ni” sa mannen i takeawayluka. Klokka var sju. For andre gang takket jeg nei til to timer med venting, og hastet meg videre til noe annet.

Etter mye leting og mye vandring, endte jeg til slutt opp med middag på en helt tilfeldig restaurant full av utenlandske turister. Jeg spiste pizza og drakk et glass vin, avsluttet kvelden med en kaffe og spaserte rolig tilbake til leiligheten.

En gutt begynte plutselig å løpe etter meg, og jeg ble selvfølgelig livredd. “Kan jeg bomme en sigg av deg” spurte han, og ble skuffet da han innså at han hadde løpt forgjeves. “Beklager” sa jeg, “jeg røyker ikke.”

Hva nå, tenkte jeg da jeg gikk opp trappa og låste meg inn i leiligheten. Er det nå alt egentlig starter?

Smaken av Rhônedalen

“Vinsmaking… Halv elleve. Du tuller nå, ikke sant?”

Han rister på hodet. Det vil ta oss førti minutter å kjøre dit, og de har reservert lunsj til halv ett. Vi må være tilbake igjen rundt tre for ikke å ødelegge babyens rutiner. Babyen. Jeg klarer fortsatt ikke å ta det innover meg at de nå har blitt foreldre, at de skal flytte ut fra byen, at de har kjøpt et hus på landet, et hus hvor de vil bo til de blir gamle, et hus de håper barna vil arve etter dem. Over to år har gått siden vi var her sist, her i Lyon på besøk i deres liv. Den gang var de like gamle som oss, nå er de ti år eldre.

Det er lørdag, jeg våkner opp på sovesofaen med shortsen gnagende i rumpa og håret utstående til alle kanter. Barneskrik og hodepine har holdt meg våken gjennom natta, og Julien har ligget som ei sjøstjerne ved min side, klemt meg inn i sofaryggen og holdt meg fanget i samme stilling til daggry.

Barnets far dukker opp med chocolatines til frokost, pain au chocolat som de sier i Lyon og Paris og alle andre steder nord for Toulouse. Med store øyne sier han unnskyld på vegne av den lille, “ingen problem”, svarer både Julien og jeg med munnen full av bakst.

Vi setter kursen mot Ampuis og Rhônedalen for å besøke vinprodusenten E. Guigal, et stort og anerkjent navn i en prisklasse ingen av oss har råd til å nyte mer enn en sjelden gang i blant.

Før vinsmakingen starter, blir vi invitert til en liten omvisning i underetasjen, hvor vinhusets eier har laget sitt eget vinmuseum fullt av gammelt utstyr og antikke keramikkmugger som vinen i sin tid ble skjenket fra.

Vi får smake seks forskjellige viner før klokka rekker å slå tolv. Nydelig vin fra Côte-Rôtie, Saint-Joseph og Châteauneuf-du-Pape. Vin av ypperste kvalitet, vin jeg heller ville foretrukket å smake på kveldstid enn like etter frokost.

I samme landsby, Ampuis, nyter vi dagens lunsjmåltid på en vinbar-og bistro. Vi diskuterer alt det fine vi har opplevd de siste to årene, de små øyeblikkene mellom nedstenginger og strenge tiltak.

Våre venner forteller om deres siste ferietur før den lille kom til verden, vi forteller om vår første ferietur etter bryllupet, vi viser hverandre bilder, de anbefaler oss å reise til Thailand, vi anbefaler dem å dra til Hellas. Den lille sover søtt i vogna, uforstyrret av våre stemmer, av klirrende glass og bestikk mot tallerkenene, uforstyrret av fremmede som ler og musikken som høres i bakgrunnen. Akustisk gitar og franske sangtekster.

Vi tar oss en siste spasertur gjennom landsbyen, druerankene strekker seg så langt øyet kan se. De er brune nå på vintertid, død natur som i nær fremtid vil reise seg, farges grønn, synge våren inn. Jeg gleder meg til den tid, jeg gleder meg til våren.

Våre venners bil leder oss tilbake til Lyon, til en avslappende lørdagskveld med spekemat og moderne jazz, jeg tror jeg har blitt nyforelsket i jazz. Men vinsmaking halv elleve, det vil jeg heller unngå i fremtiden.

Søndagen møtes med nok et gjesp og enda mer unnskyld-bakst fra bakeriet. Himmelen i Lyon er blå, og barnet til våre venner stråler som ei sol. Hun griper tak i fingeren min og smiler, jeg smiler tilbake. Neste gang jeg ser henne vil hun ikke lenger huske hvem jeg er, hun vil være større, hun vil både løpe og snakke, og alt vil nok en gang være annerledes.

Om ti dager reiser jeg til Pézenas for å leve forfatterlivet i en hel uke, det vil si, lange dager og kvelder foran datamaskinen, mens jeg resten av tiden vil sitte på kafé og observere menneskene rundt meg. Jeg gleder meg!

Voksne barn i snøen

Ettermiddagen var allerede ved sin ende da vi endelig kom frem til hytta første juledag, men du ville likevel ut i mørket, ut for å kaste snøballer på hytteveggen, ut for å høre lyden av knirkende snø under skoene. Du kastet snø i ansiktet mitt og lo da jeg løp etter deg for å ta hevn. Hvor gammel er du, skrek jeg, hvor gammel er du, skrek du tilbake.

Vi våknet til blå himmel neste dag. Sammen tittet vi ut vinduet på snødekket landskap, pakket oss inn i ulltøy og boblejakke før vi gikk ut døra. Søppelsekker skulle få nytt liv som akebrett, og vi skulle bli gjenfødt som barn. Du smilte som om snøen var det fineste du hadde sett, som om livet aldri hadde vært bedre enn nå, og jeg smilte tilbake fordi jeg ikke lenger behøvde å være voksen og akebakkene var dagens eneste mål.

Som to nysgjerrige småbarn, fulgte vi hverandre dypere inn på stier hvor ingen mennesker hadde rukket å sette sine spor i snøen, det fantes bare du og jeg og dyrene. Rådyr, sa du og pekte mot dyresporene. Hvordan vet du at det er rådyr, sa jeg. Hva skulle det ellers være, sa du da. Hvert fall ikke elg, ble vi enige om. Du kastet deg uti det hvite landskapet som om snøen var uendelig, jeg kastet meg etter. Med armer og bein ut til siden laget vi engler i snøen og lo så tårene trillet.

Jeg tørket dine tårer, du tørket mine, jeg spurte deg om du var glad, du sa du ikke hadde vært så glad som dette på lenge. Naturen gjorde deg lykkelig, sa du, bading på sommertid og aking på vinterstid. Du sa du likte høstblader og vårblomster og jeg gruet meg allerede til virkeligheten skulle hente oss inn igjen. Jeg ville ikke forlate de snøkledde fjellene, erstatte dem med regnvær og tåke i hjembyen, det ville ikke du heller. Men det skulle blåse opp til storm her, idyllen var bare midlertidig.

Ved et hyttefelt, oppdaget vi en bakke. Jeg syntes den var altfor bratt, ville ikke at du skulle skade deg, men du hadde allerede brettet ut søppelposen og forsvunnet ned snøhaugen i full fart. Jeg stilte meg på toppen og ropte etter deg, jeg måtte vite om det gikk bra. Du sa du hadde kjørt over en stein, du fikk vondt i rumpa, men jeg måtte prøve jeg også, sa du. Jeg spurte om det var verdt det, du ga meg en tommel opp.

Jeg kjørte over samme stein, fikk også vondt som deg, men jeg syntes også det var verdt det. Likevel fant vi oss en annen bakke, en bedre bakke med mykere snø. Annen hver gang suste vi nedover på søppelposene som aldri fikk et eneste hull, vi jublet fordi vi ikke lenger var voksne, fordi tiden stod stille, fordi vi var lykkelige.

Det var romjul, vi var i Sirdalen, vi hadde vært der for tre år siden, også den gang i juletiden. Jeg hadde gitt deg genser i julegave, tenkte du kunne ta den med på hytta, men du lot den ligge og tok den ikke i bruk før en måned senere. Den var for fin for fjellet, mente du. Om en måned reiser vi tilbake til snøen, ikke til Sirdalen, vi skal ikke til Norge, men til Andorra. Du skal stå på ski, det skal ikke jeg. Du vil likevel ha meg med, du vil alltid ha meg med.

Nå har vi allerede nådd februar og jeg vil for anledningen nevne at jeg om tre uker reiser til den franske byen Pézenas for å tilbringe lange dager og lange netter foran datamaskinen i en hel uke. Målet er å skrive enda et nytt manus, denne gang helt uten å bli forstyrret av mann og venner og de mange digitale distraksjonene her hjemme. Vurderer også å selvpublisere novellesamling, om dette skulle være av interesse for noen?

Siden sist – digital detox og produktivitet

Siden forrige oppdatering, min lille julehilsen fra Stavanger, har vi gått inn i et nytt år og jeg har reist tilbake til Frankrike etter et tre uker langt opphold i Norge. Det var fint å være hjemme, tilbringe tid sammen med familie og venner, eller, venn, den beste av dem. Nå ser vi mot våren, vi gleder oss til å rive det forferdelige kjøkkenet som kom med leiligheten, erstatte det hvite og turkise med en stil som kler oss bedre, svart kjøkken med benkeplater i lys eik. Oppussingen stopper ikke der, for vi har jo også et bad som trenger en makeover, et soverom som trenger nye møbler og ny garderobe, og et gjesterom som vil bli mitt bibliotek og hjemmekontor. Vi har mye å gjøre, og nå venter vi på å endelig få sofaen levert hjem til oss, den som vi bestilte fra Italia allerede i november, vi venter på å få den på plass i stua, slik at vi kan kjøpe oss nytt teppe og stuebord tilpasset sofaens størrelse og kaffebrune farge. Aloe Veraen min har forresten vokst mye siden sist og trenger ny potte, den trives bedre her inne i stua enn ute på terrassen. Det samme gjør de andre sukkulentene, de vokser og vokser og alle trenger de mer plass.

Siden forrige gang jeg delte mine tanker, har jeg holdt meg mer eller mindre unna internett for ikke å la meg bli distrahert fra å skrive ferdig manuset som jeg har jobbet med siden fjorårets vår. Det er skremmende hvor mange timer av livet som kastes bort på meningsløs scrolling, både på sosiale medier, aviser og nettbutikker. Jeg har innsett at det holder i massevis å lese nyhetene én gang til dagen. Det har også gått opp for meg hvor mye bedre jeg har det uten kjøpepress og livsstilsmisunnelse, den negative påvirkningen fra sosiale medier. I stedet for å sløse bort tid på underholdning som ikke gir meg noe tilbake, har jeg meldt meg på skrivekurs hos Norsk Forfatterutvikling, et kurs jeg håper vil gi meg den tyngden jeg trenger, lære meg skrivekunstens hemmeligheter. Jeg vil skrive et helt nytt manus i forbindelse med kurset, derfor jobber jeg iherdig med å fullføre mitt forrige bokprosjekt, og vil snart vinke farvel til karakterene som jeg har tilbrakt så mye tid sammen med de siste månedene, slippe dem fri og håpe noen tar dem imot med åpne armer.

Siden forrige gang jeg skrev et blogginnlegg, har jeg dessuten kjøpt flere bøker, både nytt og brukt, fine romaner og spennende thrillere, leselysten er for tiden like stor som skrivegleden og jeg kan ikke nekte for at jeg skriver bittelitt bedre jo mer jeg leser. Derfor leser jeg så mye som mulig. Om jeg bare hadde bodd i Norge på deltid, eventuelt fått meg en sommerjobb eller vinterjobb eller hvilken som helst sesongjobb, ville jeg skaffet meg lånekort på biblioteket og tilbrakt store deler av fritiden der. Vi har et flott bibliotek i Toulouse også, men å lese på fransk hjelper meg dessverre ikke å komme nærmere mitt mål. Nei, om jeg virkelig vil nå gjennom forlagenes nåløye, må jeg begrave meg i alt jeg finner av gode tekster skrevet på norsk. Jeg vil, det er ingenting jeg vil mer enn dette. Om jeg ikke får det til denne gang, vil jeg prøve igjen helt til jeg klarer det.

Lite, men likevel ganske mye har altså skjedd siden forrige gang. Julien spurte meg om jeg ikke vil ta meg en liten pause mellom manusene. Nei, sa jeg, for ingenting skjer når man har pause. Den eneste pausen som bryr meg akkurat nå, er den fra sosiale medier, TV-titting og andre tidstyver, de som står i veien for min produktivitet. De som står i veien for oss alle, vil jeg tro.

Jeg har mye å dele fra juleferien i Norge og etter hvert vil jeg også rette fokuset mot oppussingsprosjektet, men akkurat her og nå er tankene et helt annet sted. Reisen skal jeg selvfølgelig ta dere med på, jeg lover. Både skriveprosessen (og hvordan jeg mestrer skrivekurset), livet i Toulouse og alt annet som fortjener en skildring i form av tekst og bilder. Vi skrives!

Bilder fra Stavanger – jeg kommer tilbake i mai, med mindre livet fører meg et annet sted eller ingensteds.

Julekvelden og det man ønsker seg

Tjuefjerde desember, Mariah Carey synger over høyttalerne, hun forteller at hun ikke ønsker seg mye til jul. Alt hun vil ha er sin utkårede. Teksten har hun sunget i snart tretti år, og er det noen som virkelig har råd til å mene at de helt ærlig ikke ønsker seg annet enn en mann (eventuelt kvinne eller annet), så er det multimilionærer som henne. Andre ville nok sagt med lav stemme eller skrevet i parentes at nissen kanskje kunne tatt seg av strømregningen i tillegg.

De fleste ville dessuten ønsket seg at pandemien tok slutt (det vil jeg tro Mariah også ønsker), at helsevesenet fikk mer penger og at alle som sliter seg halvt ihjel med lange arbeidsdager og useriøse kontrakter fikk tilbud om fast ansettelse og en lønn det går an å leve av.

Det finnes også mange der ute som skriver ønskelister som ingen vil se, de lager julemat til seg selv eller dropper matlagingen fullstendig, for de har jo ingen å dele den med. Mange av samfunnets ensomme ønsker seg ikke annet enn en varm klem og et vennlig smil fra noen som bryr seg, en som lover å ta telefonen hver gang ensomheten fyller rommet, en som lyser opp selv de mørkeste dager og forvandler gråt til latter, en man kan skape minner sammen med, minner som vil bli gjenfortalt til det ikke lenger er mulig å huske hvordan de først ble til.

Tjuefjerde desember, jeg skiftet fra jeans og genser til rød kjole og paljetter, vi pyntet oss med festlige julehårbøyler og drakk musserende fra Frankrike. Vi skålte og jublet “god jul”, mine foreldre, min mann og jeg. Vi er bare fire, vi kommer aldri til å være flere enn fire, en dag blir vi kanskje færre, men jeg orker ikke å tenke på slike grusomheter. Gjerne skulle jeg ønsket å feire jul med både hans foreldre og mine samtidig, men det er ikke så enkelt, ingenting er enkelt og vi fortsetter derfor å feire annen hver jul med hans og mine, som om vi var barn av skilte foreldre med delt omsorg.

Jeg avsluttet julekvelden i ny pyjamas. Vi så film og drakk eggelikør, før vi sov bort julenatten og stod opp tidlig for å kjøre til fjellet neste morgen. Hyttetur og barnslig lek i snøen, en bedre start på romjula kunne jeg ikke bedt om.

Det er ikke så lett å be om noe som helst i disse dager, ikke når absolutt alt er så uforutsigbart. Selv hvor mye det koster å ta en dusj har ingen fasit. Derfor turte jeg heller ikke å ønske meg noe spesielt til jul, ikke mer enn et skjerf, noe jeg visste jeg ville få bruk for uansett om gradestokken skulle avslørt ti pluss eller femten minus, uansett om hytteturer, eller hele jula for den saks skyld, ville blitt avlyst på grunn av smittebølger. Skjerf fikk jeg, og pyjamasen var dessuten også en gave av kategorien som passer selv i usikre tider som nå, for uansett om isbreer smelter og skoger brenner, uansett om verden lenkes fast av portforbud, vil det alltid være nødvendig å krype til køys på et eller annet tidspunkt. Med eller uten pysj. Småparanoid og pessimistisk som jeg er, der jeg ser for meg at jeg en natt kan ende opp i en situasjon hvor jeg vil bli tvunget til å løpe ut av leiligheten eller huset midt på natten, sover jeg helst i pyjamas for ikke å risikere å måtte flykte med rumpa bar.

Til jul fikk jeg altså pyjamas og skjerf. Jeg fikk andre gaver også, deriblant en fin ullgenser som jeg tok med meg til fjells. Vi er heldige, mine nærmeste og jeg, vi som har råd til å krysse landegrenser for å besøke hverandre, vi som kan gi hverandre ullklær og ikke har problemer med å betale regninger og leie hytte for to døgn. All I want for Christmas is you, synger Mariah, jeg trenger ikke så mye mer enn mine kjære, jeg heller, men en friskmeldt verden ville vært fint, for å gjøre det lettere å komme hjem igjen på besøk til våren eller sommeren.

En vår uten restriksjoner, en rausere verden. Et utopia.

Forsvunnet førjulsoptimisme

Over byer, hav og land, jeg ser ut vinduet, jeg ser at himmelen er rød, jeg vet at det er kaldt, mye kaldere der hvor jeg skal enn der hvor jeg har vært. Innvendig er vi alle litt frosne, vi ser verden med skeptiske øyne og vet ikke lenger om det er lov å glede seg til noe som helst. Alt kan jo forsvinne på et blunk, det har det gjort så mange ganger før, så hvorfor ikke nå, hvorfor ikke rett før jul?

Jeg lander omsider på norsk jord, men jeg klarer likevel ikke å tro på noe av det jeg ser. Jeg er her, men jeg er ikke her. Hvor er gleden, hvor er lykkerusen, hvorfor føler jeg meg så apatisk her jeg står og omfavner mine nærmeste på flyplassen, hvorfor føles det som om den fine delen av den jeg var har blitt drept og erstattet med et tomrom?

Den første natten på pikerommet drømmer jeg at jeg sykler på vei til en ny jobb, i drømmen har jeg blitt ansatt som resepsjonist i et yogasenter, jeg gleder meg til å møte kolleger, til å lære nye arbeidsoppgaver og spise matpakke på pauserommet. Sykkelen min er mye finere enn den jeg eier i virkeligheten, den gjør meg stolt og jeg stopper ved veikanten for å ta et bilde av meg selv med den flotte, mørkerøde sykkelen i bakgrunnen. Det skulle jeg aldri ha gjort, for plutselig ser jeg en varebil kjøre over den, slepe den etter seg langs veien. Gråtende løper jeg etter sykkelen, jeg ser den forsvinne i det fjerne og jeg hyler så høyt jeg kan. Jeg vet jeg må ringe arbeidsgiver, fortelle at jeg vil bli forsinket til første arbeidsdag, at sykkelen min har blitt overkjørt. Jeg ringer, beskriver hva som har hendt og blir møtt med et misfornøyd stønn, de tror ikke på mine ord, de tar meg ikke på alvor. Farvel, sier de, jeg er aldri velkommen igjen.

Jeg våkner og husker hver eneste detalj, selv den forurensende lukten av varebilen, lyden av støtet og den vonde følelsen av å stå tomhendt og se fremtiden forsvinne foran meg. Drømmen kan minne om en metafor og det skremmer meg. Hvor er jeg på vei, hvorfor føler jeg så lite når jeg vil føle så mye?

Det er førjulstid og jeg er hjemme hos familien. Jeg vet ikke hvor lenge, det får skjebnen avgjøre. Når jeg sier skjebnen mener jeg myndighetene og smittetallene og den bisarre bobla som vi alle sitter fast i.

Nå ser jeg ut vinduet og himmelen er sort, men julelys og gatelys blinker om kapp. Det finnes ingen stjerner, bare menneskeskapte lys. Det er de heldige som flyr over oss på himmelen som ser stjerner når de ser ned mot vår verden. Selv ser vi bare mørke når vi løfter blikket og ser lengselsfullt mot månen.

Hva ønsker du deg til jul, spurte han meg, min kjære. Jeg trakk på skuldrene, det gjør jeg fortsatt, for hva ønsker man seg når man har alt og ingenting på samme tid?

Hva ønsker man seg når man ikke lenger klarer å føle, når man ikke lenger vet hvem man kan få lov til å være neste år?

En skygge, et blødende hjerte, en fullverdig person, jeg vet ikke. Ingen vet. Å forsøke å holde fast i seg selv begynner å bli slitsomt, jeg holder jo allerede fast i andre, vi holder hverandre over vann og sier at vi aldri vil drukne, ikke så lenge jeg har deg og du har meg. Derfor har jeg ikke druknet, men jeg er nummen.

Nummen vandrer jeg gjennom gatene i Stavanger. Jeg smiler, fordi smilet er det fineste jeg kan gi mine nærmeste akkurat nå. Et smil for å varme alle andre mens jeg beveger meg gjennom tåken og ser likegyldigheten dypt i øynene. Jeg forteller den hvor høyt jeg savner den uskyldige, naive førjulsoptimismen, men jeg får ingen svar.

Jakten på JULESTEMNING i en blå desember

Desember fikk en kjølig start. Været har allerede vært kaldt fra midten av november, med en drastisk overgang fra mild høst til iskald vinter. Det vil si, iskaldt på sørfransk vis, en landsdel hvor somrene byr på førti varmegrader og tørke, og vintrene stort sett byr på regnvær og kraftig vind.

I løpet av mine fire år her i Toulouse, har jeg bare sett snø to ganger, begge under arbeidstiden, jeg husker godt hvordan alle mine kolleger flokket til vinduene for å se snøfnuggene falle. Snøen legger seg så sjelden over denne byen at ingen ønsker å gå glipp av den når den først melder sin ankomst, det ville heller ikke jeg.

Vi har nådd årets siste måned, desember, og jeg undrer hvor tiden ble av, om det virkelig har gått ett år siden pandemien hindret meg fra å reise hjem til jul, ett år siden Julien og jeg leide ei hytte på fjellet sammen med hans foreldre og gjorde det beste ut av situasjonen, samtidig som jeg holdt på å knuse i tusen knas av hjemlengsel.

Denne jula prøver jeg på nytt, til tross for at viruset nok en gang prøver å sette kjepper i hjulene for meg og mine desemberplaner. Jeg følger de norske pressekonferansene slavisk og kjenner magen vrenge seg for hver gang ordene innreiserestriksjoner og karantene blir nevnt. På toppen av det hele ble Julien koronasmittet for elleve dager siden og jeg har derfor både testet meg flere ganger (negativ) og sonet karantenetid sammen med min isolerte mann (som dessuten er fullvaksinert med Pfizer). Vi har sovet i forskjellige rom og både desinfisert og luftet leiligheten som om døden ventet like rundt hjørnet. Alt for ikke å dra med meg viruset hjem til Norge.

Å planlegge noe i disse dager er så godt som umulig. Julien og jeg skulle reise til Lyon forrige helg, for å besøke den vakre lysfestivalen La Fête des Lumières sammen med venner vi ikke kommer til å se før langt frem i tid. Tre dager senere skulle jeg pakke kofferten full av julegaver og reise til Gardermoen for å besøke ei venninne på Østlandet, jeg så frem til overnatting og venninnetid før reisen hjem til familien i Stavanger.

På grunn av Juliens deltasmitte ble det ingen tur til Lyon, og grunnet de nye innreiserestriksjonene frister det lite å sette mine føtter på Gardermoen. Avlyst, utsatt, ingenting kan lenger planlegges på forhånd og alt baserer seg på spontanitet og viljen til å betale høye priser i siste sekund. Eventuelt bli sittende alene.

Julestemningen er fraværende. Selv etter å ha besøkt det lokale julemarkedet tre ganger, lyttet til julemusikk og sett en rekke julefilmer, klarer jeg ikke å gjenopplive julemagien. Den må ha dødd av Covid 19, sammen med optimismen og håpet for fremtiden. Heldigvis selges det mye rødvinsgløgg på markedet. Om jeg drikker nok gløgg, vil kanskje julegleden komme tilbake. Hvem vet.

Jeg sitter ikke lenger i karantene, og har derfor tatt meg en ny tur til julemarkedet for å handle julegaver til mine nære og kjære. Dette kunne vært nok en ny mulighet til å komme i julestemning igjen, men jeg føler ingenting. Sommerfuglene i magen og den varme gode følelsen er like fraværende som snøen. Kanskje fordi jeg ikke har spist risgrøt med kanel og sukker enda, kanskje fordi jeg fortsatt ikke har sett Julenissen sitte med barn på fanget og ønskelister i hånda i den lille hytta på Place du Capitole. Eller fordi jeg ikke vet om innreiserestriksjonene vil bli strengere om tre dager. Tenk om jeg må feire jul alene på et karantenehotell?

Vi har nådd desembermånedens trettende dag og det er ikke lenger iskaldt ute, men sol og blå himmel. Og hele femten grader, som en mild høstdag eller tidlig vår. Jeg kler meg likevel etter kalenderen og pynter meg med strikkelue og tykk genser, ulla gjør meg både svett og ukomfortabel, meg jeg tviholder på alt som vanligvis ville gitt meg den gode førjulsfølelsen.

Jeg ser opp mot den solfylte himmelen og lengter etter snø. Telefonen forteller meg at den norske regjeringen vil innføre enda strengere tiltak. Jeg sukker tungt og trasker hjemover med handleposer fulle av julegaver som kanskje eller kanskje ikke vil bli liggende i leiligheten til neste år.

Ulykke på hotellet (og landsbyidyll)

Jeg hadde aldri trodd at kvelden skulle ende slik, at jeg skulle stå der i våt bikini og skrike til en massør som ikke kunne engelsk, skrike “help” og “he’s injured” til ingen nytte, før jeg prøvde meg på et internasjonalt “SOS” som endelig fikk ham til å få opp farta og tilkalle hjelp.

Bryllupsreisens nest siste dag hadde startet så fint, og endt så uheldig. Vi startet dagen med en kjøretur til landsbyene Filoti, Halki og Apeiranthos før vi dro videre til fjellet Zevs.

På fjellet ligger grotten hvor Zevs ifølge gresk mytologi ble oppfostret. Planen var å vandre opp dit sammen, men jeg kom meg ikke lenger enn til punktet hvor den komfortable grusstien tok slutt. Med klump i halsen studerte jeg det bratte terrenget og de store, skremmende steinene som lå spredt oppover bakken. Jeg beklaget til Julien, jeg var lammet av min ekstreme høydeskrekk og av traumene etter forrige fjelltur (da tåneglene mine ble revet fullstendig av). Jeg satte meg på en flat stein og lovet å vente, mens han fortsatte ferden alene, noe jeg ikke syntes var så lurt. Paranoid, begynte jeg å bekymre meg for ville dyr, om de da finnes på Naxos, og så for meg de verste ulykker mens jeg ventet. Tiden gikk, Julien brukte lengre tid enn forventet, og jeg fryktet at noe hadde hendt ham. En ulykke, et fall.

Men alt gikk fint, han kom seg helskinnet tilbake til møtepunktet, til den flate steinen som jeg satt på. Jeg spurte om grotten, om den var verdt strevet, han ristet på hodet og sa at jeg ikke gikk glipp av stort.

Vi dro videre til Filoti, hvor vi drakk kaffe på en utekafé med nydelig utsikt mot fjellandskapet, og vandret rundt gjennom landsbyens sjarmerende gater. Deretter dro vi til Halki for å besøke destilleriet som har produsert sitronlikøren Kitron siden 1896, før vi avsluttet vår lille sightseeing med en tur til Apeiranthos, den eldste av fjellandsbyene.

Tiden begynte etter hvert å bli knapp, vi hadde en massasje å rekke på hotellets spa. Vi ønsket oss parmassasje, men massøren jobbet alene og kunne derfor ikke tilby annet enn hver vår halvtime alene, hvor den ventende kunne benytte seg av boblebad, sauna og steam mens den andre ble massert.

Herfra gikk alt galt…

Massasjen var ren og skjær tortur fra start til slutt. Massøren snakket omtrent ikke engelsk og jamringen min gjorde ham tydeligvis bare enda mer giret, for smerten ble verre for hvert au jeg klarte å hyle ut. Til slutt sa han likevel noe på engelsk, “is pain, yes?”

Dette ordet hadde han altså lært seg. Pain. Jeg bekreftet, og fikk den underligste reaksjonen tilbake. Han lo. Som en sadist.

Etter en halvtime som varte i et halvt år, tok jeg meg en dusj og plantet deretter den bikinikledde rumpa i saunaen før jeg satte meg forsiktig i boblebadet. Med forsiktighet, fordi Julien som hadde oppholdt seg i boblene før meg, hadde fått badebuksa sugd fast og endt opp med et lite hull i stoffet da han endelig klarte å løsrive seg.

Nervøs, satt jeg i boblebadet og ventet på at hans seanse med sadistisk massasje skulle bli overstått. Han kom til slutt ut derfra med samme ansiktsuttrykk som jeg innbiller meg at jeg selv må ha hatt.

Til tross for at han bare en halvtime tidligere hadde blitt angrepet av boblebadet, senket han kroppen nedi det varme vannet hvor vi ble sittende en liten stund, til massørens neste klienter banket på døra. Nå var det deres tur.

Da jeg reiste meg for å forlate det lille boblebassenget, la jeg merke til at overflaten var vanvittig glatt. Såpeglatt. Eller glatt som en vintermorgen i Stavanger etter en regnfull natt. Jeg gjorde derfor som jeg ville gjort om jeg hadde vært hjemme på vinteren og skodd i glatte støvletter, jeg satte meg på rumpeballene og skled ned de tre trappetrinnene fra boblebad til gulvfliser.

Julien valgte derimot å stole på trappene, noe han sekunder senere ville angre på. Jeg så ham fly ned trinnene og bli kastet bortover gulvet som om spaet var enden av en akebakke. Hjertet mitt banket så hardt at jeg trodde det skulle hoppe ut av brystet, jeg skrek som om mannen min var død.

Han blødde ikke. Han var ved bevissthet. Han kunne fortsatt bevege beina. Men venstre arm så ikke bra ut, ikke i det hele tatt. Klissvåt og halvnaken, løp jeg ut i korridoren og letet etter noen, hvem som helst, og fant massørens neste klienter, et britisk kjærestepar. De ville vite om vi snart var ferdige med bading og sauna, og ble vettskremt da jeg sa at mannen min lå skadet på gulvet foran boblebadet.

De hentet massøren som ikke forstod alvoret, ikke før jeg skrek “SOS”. Resepsjonistene ringte etter en ambulanse, noe som ga meg nok tid til å løpe opp på rommet, ikle meg bukse og t-skjorte og pakke med meg klærne og helsekortet til Julien. Han ble nemlig ledet ut av hotellet og inn i ambulansen iført bare badebukse og morgenkåpe.

På sykehuset fikk vi vite at han hadde fått armen ut av ledd, og endte derfor opp med flere suvenirer enn planlagt i bagasjen. Røntgenbilder og fatle. Bryllupsreisen var heldigvis bare én dag unna sin ende.