Headhuntet til jobb – og funnet drømmelokale til bryllup!

Endelig et steg nærmere flytting til Sør-Frankrike. Endelig kom det mirakelet jeg har ventet på.

I går kveld reiste vi på besøk til Toulouse, byen vi har tenkt å bosette oss i. Kjæresten min og jeg.

Og i dag har jeg vært på jobbintervju!

Et helt uventet jobbintervju hos et firma som valgte å headhunte meg av alle folk. Meg. Lille meg som kun har fått avslag etter avslag på de jobbene jeg har søkt på etter at forrige arbeidskontrakt ble fullført. Og så blir jeg en av de heldige utvalgte til intervju til en stilling jeg aldri ville tatt intiativ til å søke på på egenhånd.

Ikke fordi jeg ikke ønsker jobben. Tverrt i mot. Jeg kunne aldri funnet på å søke på en slik jobb fordi jeg faktisk mangler relevant utdanning og tidligere arbeidserfaring innenfor dette feltet.

Jeg har alltid unngått å søke på stillinger hvor jeg mangler relevant erfaring. Ved å fokusere såpass hardt på hva jeg ikke er, har jeg tydeligvis også oversett alt det jeg faktisk kan bidra med. All erfaringen jeg har i fra andre felt, alle mine interesser og hobbyer – alt som jeg er.

Den jeg er, er den kandidaten headhunteren var interessert i å komme i kontakt med.

Alt som jeg ikke er fra før, kan jeg formes og læres opp til å bli. Mine styrker er, i dette tilfellet, viktigere enn mine svakheter.

Hvorvidt jeg får jobben eller ei, gjenstår å se. Jeg krysser fingrene og alt som krysses kan.

Dette jobbintervjuet har uansett gitt meg den selvtillitts-boosten jeg trengte.

Nå smiler livet, og første dag i Toulouse har foreløpig vært helt fantastisk. Tidlig på morgenkvisten gikk vi ut for å handle ferske baguetter fra et bakeri like rundt hjørnet.

Etter jobbintervjuet mitt var overstått, stakk vi innom en kaffebar og slappet av med hver vår kaffe latte. Julien skjønner ikke helt den sensasjonen ved å sitte timevis på kafé med en overpriset kopp kaffe, hvor over halvparten uansett består av melk. Det er jo en eneste stor klisjé at jeg sier dette, men det handler jo faktisk om atmosfære, gjør det ikke det?

kaffekos

Utover formiddagen besøkte vi det mest kjente bygget i Toulouse, det neoklassiske bygget Capitole. Som dessuten er Tinghuset i Toulouse.

capitole tinghus

Tinghusets store sal er åpen for besøkende, og vi ble anbefalt å ta en tur innom. Gjett om jeg ble forelsket!

tinghuset

Dette er fransk historie, fransk kultur, fransk romantikk – på sitt beste.

tinghus

Her er det ikke vanskelig å drømme seg bort til en helt annen tid, og føle seg som en fransk dronning.

tinghuset

Salen blir ofte brukt for vielser – sikkert med en veldig lang venteliste å forholde seg til. Jeg ga beskjed til Julien at han får kjappe seg å fri til meg, fordi det er her vi skal gifte oss. Han ble tydeligvis like forelsket i Capitole som meg, fordi enig i at dette var et perfekt sted for vår fremtidige vielse, det var han!

capitole

Et steg nærmere ny jobb, et steg nærmere flytting – og kanskje også et steg nærmere bryllup?

sør frankrike

 

 

 

 

Advertisements

Hvordan jeg ble en bedre person av å reise alene – og tips til deg som vil, men ikke tørr

“Hva?! Skal du reise til New York…alene?!”

Denne reaksjonen ble en gjenganger blant både kolleger, venner og familie, da jeg fortalte dem at jeg skulle reise til den Amerikanske storbyen helt på egenhånd.

På den tiden bodde jeg allerede i USA, i Florida. Derfor var ikke en to timers flytur opp til Manhattan en spesielt skremmende utfordring. Den skumle delen kom etterpå. Tanken på å besøke en såpass stor by helt alene, ville sannsynligvis få meg til å føle meg liten, ensom og svært, svært fremmed.

Men slik var det faktisk ikke. Ikke i det hele tatt.

Jeg hadde det nemlig dritgøy. Ja, helt alene!

Var det fordi jeg er naturlig innadvendt og ikke har noe problem med å tilbringe tid alene med meg selv og mine tanker? Eller var det fordi vi som mennesker har blitt oppdratt til å tenke at ferier er forbeholdt vennene dine, kjæresten din og familien din? Er det fordi vi lever med en frykt for det ukjente, og en frykt for å bli utsatt for noe grusomt om man befinner seg på et helt nytt sted, uten et personlig nettverk?

Ikke vet jeg.

De fire dagene i New York var uansett starten på en helt ny, uavhengig livsstil og et bedre selvbilde. Dette var den terapien jeg ikke visste at jeg trengte – mot usikkerhet og nedstemthet. Ja, jeg ble faktisk mer lykkelig av å reise alene!

Endelig kunne jeg gjøre alt som jeg ønsket å gjøre, mens jeg var ute på reise. Jeg behøvde ikke lengre å ta hensyn til andre mennesker sine spisevaner, dietter, interesser, rutiner og døgnrytme.

Ikke var jeg lenger avhengig av å vente på at andre kunne ta seg fri, før jeg kunne dra ut i verden, heller!

I New York tok jeg en guidet tur rundt Manhattan, handlet bøker fra bokhandlere, spiste massevis av lokal gatemat, vandret gjennom Central Park og handlet klær fra secondhand-butikker.

(Guiden tok et par bilder av meg. På den tiden jeg kun hadde mobilkamera til bilder, og streker til øyenbryn…)

new york lol

Noen måneder senere reiste jeg alene til Boston, deretter  Washington DC, Minneapolis, Chicago, Savannah, Denver, San Francisco, Los Angeles og til slutt til San Diego. Siden jeg uansett var singel, føltes det dessuten helt greit å oppleve alle disse tingene på egenhånd.

Nå som jeg har samboer, er ikke tanken på å reise fra land til land og stat til stat, noe jeg kunne tenke meg å gjøre såpass flittig som jeg gjorde den gang da.

Tidligere i år tok jeg meg likevel friheten til å besøke Pisa i Italia, Girona i Spania og Narbonne i Sør-Frankrike uten noen andre enn Skybert på slep, ei uke da kjæresten var bortreist og jeg klødde i hele kroppen etter å få tilfredstilt vandrelysten min.

(bildet under er fra Narbonne)

narbonne frankrike

Å reise alene er likevel ikke noe man gjør helt uten forholdsregler.

Ønsker du å reise alene er det nemlig viktig å…

  1. Fortelle dine nærmeste hvor du skal, hvilket hotell, hostel eller Airbnb du har reservert, og hvilket klokkeslett du har beregnet ankomst og retur.
  2. Ikke vandre ute i mørket alene (sent på kvelden). Det greieste er å stå opp tidlig, få fullt utbytte av dagen og legge seg tidlig igjen.
  3. Vær forsiktig med hvem du stoler på. Ja, jeg må innrømme å ha dratt på Tinder-date i mangel på noe bedre å gjøre mens jeg har vært ute å reist, men i en såpass sårbar situasjon hvor man er fremmed i en ny by, kunne det aldri falt meg inn å dra hjem til noen eller invitere noen med til hotellrommet mitt.
  4. Orienter deg. Det er lett å gå seg vill, spesielt hvis GPS’en ikke funker helt som den skal, og da er det lurt å ha et by-kart i lomma/vesken. Det er heller ikke dumt å spørre folk om veien, om du skulle være usikker.
  5. Hold verdisakene dine godt skjult. Å veive med penger, dyre gadgets og luksuriøse merkeklær og smykker, bør du styre unna. Med mindre du ønsker å tiltrekke negativ oppmerksomhet. Et av mine kjære familiemedlem fikk skulderen knust og ble rundstjålet, fordi han ikke tenkte seg om før han dro opp en svær bunke med sedler, og samtidig hadde et dyrt kamera hengende rundt halsen.
  6. Putt verdisaker ned i en lomme utilgjengelig for klåfingra tyver. Jeg reiser stort sett alltid med samme håndveske. Den er full av “hemmelige” lommer som er vanskelige å nå. Den eneste gangen jeg har fått lommeboka mi frastjålet, var da jeg brukte en helt annen veske – på lokaltoget hjemme.

Hvordan pakker man til en slik tur?

Har du aldri reist alene før, anbefaler jeg at du starter med en 2-4 dagers tur til en destinasjon ikke altfor langt unna. På denne måten får du teste ut om dette er noe for deg eller ikke, uten at du risikerer å få panikkanfall og angre deg ihjel. Jeg kjenner enkelte som har hoppet rett ut i en 4-8 måneders backpacking-tur som sin første reise alene, men selv kunne det aldri falle meg inn å hoppe fra et stupebrett uten å dyppe tærne i vannet først. Smak og behag!

Å pakke til en 2-4 dagers tur:

Jeg pakket med meg speilrefleks-kamera (dette hadde jeg ikke i USA), laptopen min, en god bok (fordi det er kleint å spise på restaurant alene uten bok eller laptop), ladere, komfortable sko og et par antrekk på skift.

Nå er det vel bare for meg å ønske deg en riktig god tur!

(Bilder fra ø.v: San Diego, Beverly Hills, San Francisco, Chicago, Washington DC og Boston)

 

 

To år i Paris – 8 ting jeg har lært fra oppholdet!

Parisere er et merkelig folk. Ikke fordi de spiser snegler og froskelår (som dessuten er langt mindre vanlig og langt mindre utbredt enn du tror). Ikke fordi de nekter å snakke engelsk (de eneste som “nekter”, er faktisk dem som ikke kan engelsk i det hele tatt). Ikke fordi streik og demonstrasjoner blir sett på som en nasjonalsport (dette er faktisk sant).

Parisere er merkelige fordi de ikke er som andre franskmenn. Ikke i det hele tatt. Fy fillern så morro det har vært å fått muligheten til å bli kjent med Paris-kulturen, som omtrent er som en subkultur innenfor fransk kultur.

I løpet av årene som har gått, har jeg rukket å reise mye både øst, vest, sør og nord i landet og blitt kjent med mennesker fra ulike deler av Frankrike. Alle deler av landet har sine egne tradisjoner, lokale spesialiteter og små kulturelle forskjeller. Og alle har dem en ting til felles: de elsker å “hate” Parisere.

Selv har jeg et elsk/hat-forhold til Paris. Mest av alt er jeg takknemlig for alt jeg har lært mens jeg har bodd i byen.

pariserhjul

Så hva har jeg lært?

  1. Ingen bruker alpeluer. Men alle i Paris går med skjerf. Året rundt. Ull om vinteren, bomull om sommeren. Det spiller ingen rolle om dem går kledd i t-skjorte og det er tjuefem varmegrader ute. Skjerfet er på plass. Hvor denne skjerf-besettelsen kommer fra, aner jeg ikke, men spør du en hvilken som helst franskmann hvordan man kan gjenkjenne en Pariser, vil dem si “det er han eller henne som alltid har et skjerf rundt halsen, gjerne sammen med en blazer og olabukse”.
  2. Parisere fryser. Selv om det er tjue varmegrader, vil Pariserne fortsatt gå kledd i trenchcoat, skinnjakke eller blazer, olabukse, kanskje støvletter – og selvsagt skjerf. Er det fordi dem fryser, eller er det fordi de foretrekker å gå kledd i høstklær året rundt?
  3. Alle har dårlig tid. En av de enkleste måtene å gjøre en Pariser forbanna, er å stå i veien for forbipasserende som ser ut til å ha det travelt. Ikke bli overrasket om dem dytter deg aggressivt og mumler stygge ord på fransk.
  4. Bilister hater deg. Enda mer aggressivt blir det når du sitter bak rattet, krysser fotgjengerfeltet eller sykler i veien. Parisere har ikke noe i mot å skrike og tute demonstrativt for at du skal skygge banen. Kanskje er det fordi dem har dårlig tid?
  5. De gamle, pene bygningene har sjelden heis. Du lurte kanskje på hvordan Parisere klarer å spise så mye fett og sukker og likevel være slanke? Vel, hvis du bor i femte eller sjette etasje og ikke har heis, og samtidig tar trappene opp og ned til metroen hver eneste dag for å gå på jobb – hvor du dessuten tar trappene opp til kontoret og så ned igjen, så er det kanskje ikke så rart?
  6. De elsker å glane på fremmede mennesker. Parisernes favoritthobby er å sitte på utekafé og glo på forbipasserende mennesker og deres klesstil. Mange liker også å gjette hva slags personlighet menneskene har, hvor de skal, hvor de har vært og hva dem jobber med. Vel. Det er kanskje bedre enn å se på reality-TV?
  7. De elsker å klage. Det er en kulturell opplevelse. Er det varmt ute, er det for varmt. Er det kaldt ute, er det for kaldt. All mat på en hvilken som helst restaurant har forbedringspotensiale. Alt og alle har forbedringspotensiale. Alle politikere er rasshøl, alle forretningsmenn er rasshøl, media er rasshøl, bikkja til naboen er et rasshøl. Men det er ingenting galt med det. Hva skal man ellers snakke om, hvis man ikke har noe å klage på?
  8. Det finnes hyggelige Parisere også! Ikke alle har nesa i været, klager på alt og irriterer seg grønn av hver minste ting. Jeg har møtt trivelige Parisere både i privat sammenheng, på jobb, og når jeg har spist ute på restaurant, handlet på dagligvarebutikken, bakeriet og når jeg har vært på vinsmaking sammen med andre vin-elskere. Det er disse Pariserne jeg håper  jeg kommer til å huske best!

paris frankrike

moulin rouge

eiffeltårnet