Min nyttårsfeiring med 5-retters middag på fransk slott

Stig på, to-tusen-og-nitten. Hjertelig velkommen skal du være.

Jeg åpner ballet ved å ønske dere alle, mine nære og kjære, bekjente og ukjente et riktig godt nytt år. La oss krysse fingrene for at dette året vil bli enda bedre enn året vi nå har tatt farvel med, la oss sikte enda høyere, jobbe enda hardere og drømme enda større. La oss i år være enda litt rausere på å vise kjærlighet og medmenneskelighet, la oss i år være enda litt flinkere til å ta vare på naturen og miljøet. I hvert fall litt.

Jeg håper dere har hatt en like trivelig nyttårsfeiring som det jeg har hatt. Samtidig håper jeg at dere, i motsetning til meg, klarte å unngå å overspise, og til dem av dere som inntok litt for mye sprudlevann i løpet av kvelden, håper jeg at dere, i motsetning til meg, husket på å drikke vann før leggetid.

Notat til meg selv; bli flinkere til å følge egne råd.

Før kveldens store feiring, satt jeg hele åtte timer på kontoret uten å gjøre noe som helst i løpet av arbeidsdagen, ingenting annet enn å vente på at noen kanskje skulle finne på å sende en mail eller ringe kontoret, noe ingen gjorde. Med andre ord fikk jeg (og ni kolleger) betalt for å lese bok, surfe på internett, spille kort, lese aviser, lytte til podcast, aktiviteter som jeg ville gjort om jeg hadde sittet hjemme på sofaen i åtte timer.

Etter endt arbeidsdag kom min kjære for å hente meg, da bar det av sted til et sted bare femti kilometer unna vårt hjem i Toulouse. Reservert var overnatting og fem-retters middag på det nydelige slottet Château de Larroque i Gimont, en landsby i Gers-området, vi så frem til en kulinarisk helaften og kongelig oppvartning, silkekjole og paljettveske på meg, sort og hvitt og stilrent på ham, klare var vi til å ringe det nye året inn!

Slotts

Det sjarmerende slottet var av typisk sørvest-fransk stil, bygget i rødbrun mur med lyseblå skodder som rammet inn de store vinduene. Vi parkerte bilen innerst i et hjørne av den store gårdsplassen, rolig gikk vi opp slottets brede steintrapp med vår lille trillekoffert og kamera på slep. Ei eldre dame møtte oss i resepsjonen og ledet oss til vårt rom, et koselig rom sådan, gammelt men koselig, men jøss så kaldt det var der inne. Med høyt tak og dårlig isolasjon var det kanskje å forvente å måtte fryse litt om man ikke har tilgang til peis, og med det angret jeg umiddelbart på at jeg ikke hadde pakket med meg varm pysjbukse og tykke ullsokker.

Seng

Ny kjole, ny veske og nye sko har min mor gitt meg som en siste gave, en romjulsgave, før jeg reiste tilbake til Frankrike etter å ha feiret jul i Stavanger. Jeg følte meg fin der jeg stod, oppstaset, sminket og klar til å feire årets siste dag, og starten på et nytt år med blanke ark. Min kjære var også fin, i sin hvite skjorte og sorte bukser, samme antrekk som han hadde på seg på julaften.

En servitør ledet oss til bordet som var reservert til oss, et rundt bord i hjørnet av rommet, lokalets beste bord, etter min mening. Lyserosa roser, levende lys, hvert vårt glass champagne, atmosfæren var uten tvil romantisk her på slottet. Det vil si, helt til en enorm bille fløy i full hastighet og stupte ned i hodebunnen til min kjære. Han prøvde å vifte den bort, men billen var tydeligvis tiltrukket av min forlovede, der den igjen og igjen svermet rundt og kastet seg mot ham. Hissig ble min kjære, ute på hevntokt var han nå. Med ett, var vesken min borte fra mitt fang, og var nå tatt i bruk som våpen mot innpåslitent insekt. Som en omgang med badminton, ble billen slått etter, truffet flere ganger, igjen og igjen, til den til slutt tapte kampen. Stakkars.

dav

For å åpne det store festmåltidet fikk vi servert hver vår mise en bouche, flere forskjellige små smakebiter servert før første forrett, deriblant østers til min kjære og boudin blanc (hvit pølse) til meg. Til første forrett fikk vi foie gras, etterfulgt av ris de veau med soppsaus til meg og kreps til ham, til hovedrett fikk jeg servert rådyrsteik med rødvinssaus, min kjære fikk hummer, til dessert fikk vi karamelisert ananas, appelsinmousse med sjokoladetrekk og kaffemarengs med krem av praliné.

cof

Magesekken min var for lengst nådd sin grense, selv ikke på julaften klarte jeg å spise så mye som det jeg hadde gjort nå. Natten var fortsatt ung da jeg krøp til køys, da jeg lå og jamret meg over noe som var totalt selvforskyldt. Stappmett var jeg, men likevel svært fornøyd med hvordan han og jeg hadde valgt å tilbringe vår fjerde nyttårsaften sammen.

Vår fjerde felles feiring, min første uten fyrverkeri.

I Frankrike skyter dem ikke opp fyrverkeri på nyttårsaften, vel, med unntak av i Paris, da. Men jeg vil heller ligge og klage over å ha spist for mye, på et slott på det franske sørvestland, enn å stå fastklemt i en svær folkemengde i den travle hovedstaden, bare for å få et lite glimt av fyrverkeri-showet.

Å våkne opp på slott den første januar, med min forlovede ved min side, dette ville jeg ikke ha byttet bort mot noe som helst.

IMG_20190101_210039

Advertisements

Mystisk tåke og svipptur til Haugesund

To dager før hjemreise tilbake til Frankrike, tok vi oss en liten tur til Haugesund for å besøke tanten min som har flyttet dit. Fra tid til annen, sender vi mail til hverandre med oppdateringer i korte trekk, samt bilder fra reiser, fra aktiviteter og fra nærmiljøet. Siste oppdatering fra min side, var da jeg fortalte henne at min kjære og jeg nå var blitt forlovet. Spørsmål rundt planleggingen av bryllupet, har allerede kommet i hopetall fra både henne, og fra mine foreldre.

Ofte skulle jeg ønske jeg hadde mer kontakt med- og et sterkere bånd til familien på min fars side, da spesielt kusinene mine, men samtidig lever vi totalt forskjellige liv og har egentlig svært lite til felles, annet enn å tilhøre samme familietre. Tanten min er dessuten den eneste på den siden av slekta som virker interessert i å ha kontakt med meg, enda større ble distansen mellom meg og de andre, etter at pappa gikk bort for snart fem år siden. Hans søster, som forresten også er min fadder, er faktisk den eneste som spør meg hvordan jeg har det, den eneste som inviterer meg på middag, den eneste som ser ut til å bry seg. En selvfølge var det derfor å sette av litt tid og penger til å fare av sted til Haugesund med buss, for å spise middag og drikke vin hos henne og hennes samboer, for å feire forlovelsen, feire romjula, være på besøk hos dem. Det skader heller ikke at de bor i toppmoderne luksusleilighet med utsikt over havnen.

Å reise fra Stavanger til Haugesund tar tid og er langt ifra billig, men å sitte på Kystbussen og titte ut vinduet, på sørvestlandets vakre landskap, er likevel en fin opplevelse som er verdt å få med seg. Spesielt den tjue minutter lange fergeturen som bryter opp bussreisen, er en spennende opplevelse for både turister og andre fotoentusiaster, slike som meg selv.

Et tykt lag med tåke la en demper på stemningen, og gjorde det vanskelig for oss å kunne se landskapet ordentlig. Utsikten fra bussen er jo vanligvis så utrolig mye vakrere enn hva vi fikk se på denne tåkefulle formiddagen, selv de mange hundre sauene som beiter på markene vi kjørte forbi, selv dem hadde vi vanskelig for å se.

Hette

Grått og kjedelig var det tåkebelagte landskapet som vi kjørte forbi med bussen, men det øyeblikket vi gikk ombord på fergen, endret alt seg, transformert til noe mystisk og magisk ble det. Vi seilte bort fra det triste, inn i det ukjente. Den grå himmelen var nå hvisket ut og malt over, i ulike nyanser av lyseblått og hvitt, et mystisk vinterland, en båt som svevde på en sky av tåke, til tider så vi ikke lenger vann, ingen land i sikte, bare hvitt og lyseblått så langt øyet kunne se. Om himmelen finnes, den himmelen der hvor englene bor, da tror jeg den ligner ganske mye på dette, der hvor vi nå seilte gjennom.

I Haugesund møtte tanten min oss i lilla kåpe, hun ga oss hver vår klem. Vi tok oss en kjøretur, en liten omvisning rundt i denne byen vi ikke kjenner, vi dro til Haraldshaugen, et riksmonument til minne om Harald Hårfagres samling av Norge i 872, langs vannet her på vikingenes land, gikk vi tur. Vi speidet utover kysten, mens lyden av bølger og ulende vind lød i bakgrunnen.

Landskap

I Haugesund sentrum spaserte vi forbi statuen av Marilyn Monroe, og videre langs gågaten som også er den norske versjonen av Hollywoods Walk of Fame, her har blant annet Kristoffer Joner og Liv Ullmann signert, Haugesund er jo selveste filmbyen, tross alt. Fra en bokhandel kjøpte jeg meg fire nye bøker, som om jeg behøvde flere, jeg som tross alt fikk seks forskjellige bøker til jul, og i tillegg venter på en ganske stor bestilling fra internett. Bokhylla rommer snart ikke mer plass, men likevel kjøper jeg flere og flere, og leser dem ut en for en, uke etter uke.

Vi spiste reinsdyrsteik med grønnsaker og brun saus, og iskrem til dessert. I utgangspunktet er jeg ikke spesielt glad i is, men jeg hadde jo allerede takket nei til forretten, reker, jeg spiser ikke reker, i stedet fikk jeg spekemat å smake på, før hovedretten ble servert. Flaut ville det vært å måtte gjøre seg altfor vanskelig i matveien. Vinen derimot, den gikk som vanlig glatt ned.

Timene gikk, og spørsmål om vårt fremtidige bryllup, fikk vi mange av. Hvor mange gjester skal vi ha, hvor i Frankrike vil bryllupet bli avholdt, hvordan vil menyen se ut, hvor skal gjestene bo. Min kjære så en smule ukomfortabel ut, jeg håper da inderlig at han ikke har begynt å få så kalde føtter at han til slutt slenger på seg sokker og sko og rømmer til motsatt side av jordkloden.

Ute var det for lengst blitt mørkt og stjernefullt. Tanten min hadde ikke anledning til å la oss få overnatte hos seg, min mor var derfor snill og spanderte et opphold på oss på Scandic Maritim, hotellet som visstnok innehar Norges beste frokost.

Den natten, som alle de andre nettene i løpet av juleferien, sov vi begge tungt som to spedbarn. Jula har vært hektisk, fin men hektisk, med alle som skal besøkes og alt som skal gjøres. Vi nøt landets beste frokost og spiste altfor mye, jeg visste ikke hva jeg skulle putte på fatet så jeg tok meg like greit litt av alt.

Returen til Stavanger ble en regnfylt affære. Siste dag i Norge ble tilbrakt under paraply, nøyaktig samme værforhold som ventet oss også her i Toulouse da vi endelig kom oss hjem, helt hjem.

IMG_20181231_181041

Liv

Haralds

Barnslige gleder og julestemning på hyttetur

Ikke siden vi bodde på hostell i en liten landsby i Panama for to år siden, har min kjære og jeg sovet i køyeseng sammen, jeg oppe og han nede. Her på denne hytta i Sirdal, fikk vi oppleve dette for andre gang, faktisk sov vi begge ganske godt også, selv om det var trangt og rart å dele rom uten å dele seng med den man er forlovet med.

Som i går, våkner vi igjen klokka ni, vi spiser frokost og titter ut vinduet, utsikten mot snøkledde omgivelser, solfylt blå himmel som står i kontrast med alt det hvite, røde hytter, alt er som tatt ut av et julekort eller et fint lite maleri med vintermotiv, et slikt som får deg til å drømme deg bort til hvit jul og varm risgrøt med duft av kanel.

Jeg drikker kaffe, to brødskiver slukes i full fart, jeg hopper i dusjen, og løper kjapt ut igjen, jeg haster meg videre til snøen, den venter, jeg klarer ikke å vente, jeg må ha, jeg vil ha, jeg vet ikke når jeg vil få muligheten til å se tykt lag med glitrende, knitrende kritthvit snø igjen, kanskje om ett år, kanskje blir det flere år til neste gang.

Snø, som et barn, gleder det meg å tråkke i snøen, legge igjen spor av mine skoavtrykk, senke føttene mine ned i andres fotspor, spor fra fremmede mennesker som har gått her tidligere, spor fra min kjære, som er like barnslig og like lykkelig over å kunne få boltre seg i snøen, som det jeg er.

Han kaster snøballer på meg, en etter en, “stopp”, trygler jeg, han flirer og kaster en til. Min mor har også tatt seg en tur ut for å nyte de snøkledde omgivelsene. Også hun blir offer for rampestrekene til min kjære, en snøball treffer hennes boblejakke, hun ser ikke ut til å bry seg. Vi forsøker å lage snømann, men uten hell. Snøen er altfor tørr, altfor pudrete, bittesmå snøballer er alt vi klarer å få til. Vi gir opp forsøket, og går heller over til å ha snøballkrig.

IMG_20181223_233703

Rundt lunsjtid forlater vi hytta, sakte kjører vi, forbi den lokale skistasjonen ved høyfjellshotellet, videre forbi høye fjell og frosne innsjøer, forbi hyttefelt og små boligfelt, vi stopper bilen for å fotografere det pittoreske vinterlandskapet. Videre kjører vi til det koselige hotellet Byrkjedalstunet, for å ta en kaffe på deres trivelige kafé, handle suvenirer, og ta bilder av de sjarmerende husene på tunet. Min kjære og jeg deler en porsjon med riskrem, servert med bringebærsaus, vi handler med oss en pakke hjemmebakte flatbrød som vi ikveld skal kose oss med, servert sammen med en deilig gryterett skal det nytes.

Min kjære hadde ikke smakt flatbrød før, enda en liten typisk norsk oppdagelse, en noe ubetydelig men likevel fin liten detalje som er hyggelig for ham å ha fått med seg fra sitt nå fjerde norgesbesøk på fire år. For hvert besøk, lar vi ham få smake noe nytt, noe tradisjonelt, noe typisk skandinavisk. Selvsagt er det naturen som er det viktigste, det beste, det ultimate klimaks for en reiseglad turist som har valgt å feriere i vårt lille land, vårt nydelige Norge, men det kommer da ikke på tale å la ham forlate Norge uten å ha fått kjenne på vår kultur, våre tradisjoner og spise seg mett på nordisk mat.

ptr

Riskremen er god, sier han, og legger til; men ikke like god som den du lagde i fjor. Han referer til riskremen jeg lagde til fjorårets julefeiring på fjellet i Frankrike, i år skal han smake mamma sin versjon. Ja, for i morgen er det julaften, i morgen skal vi pynte oss, rød velurkjole og matchende hårbånd skal jeg ha på, vi skal spise oss stappmett på deilig julemat, pakke opp julegaver, og kose oss like mye som vi koser oss nå.

Vi kjører siste strekning, i solnedgangen ruller vi mil etter mil, snøen har vi forlatt, i Stavanger venter bar bakke, plussgrader og nattehimmel.

Vi trenger ikke hvit jul, snøen har vi satt pris på, vi har utnyttet den så godt vi bare kunne, nå behøves ikke mer enn kun familiens nærvær, varme smil og godt selskap, for å kunne skape ekte vakker julestemning når julekvelden ringer inn.

Nydelig biltur, snøkledde hytter og ekte julemagi

Tenk at vi allerede er inne i tjueandre desember, nå er det kun to dager igjen til jul!

I dag våknet jeg noenlunde tidlig til en lørdag å være, min kjære har også hoppet opp av senga, han våknet like etter meg. Planen var i utgangspunktet å stå opp sent, etter gårsdagens flyforsinkelser fra Toulouse og Amsterdam, i tillegg til en ellers ganske så slitsom arbeidsuke for både samboeren min og meg. Likevel står vi opp, begge to, like før ni. Sammen med mine foreldre spiser vi frokost, vi drikker kaffe og tar morgenkvisten med ro. Snart reiser vi til Sirdal, en liten hyttetur på fjellet, en liten kickstart på julefeiringen, med snø og hyttekos, levende lys og utsikt mot fjellene. Ren magi for min kjære som har bodd hele sitt liv i Frankrike, ren magi for meg, som har vokst opp blant fjorder og fjell og i mange år tatt det hele for gitt, da jeg som ungdom foretrakk å holde meg innendørs og drømte om et liv i millionby med skyskrapere på hvert gatehjørne. Tenk at jeg den gang ble irritert hver gang mine foreldre dro meg med ut på tur i den vakre norske naturen. Hvordan kan det være mulig å ikke elske det vakre nordiske landskap?

Refleksjon

Klokka tolv er jeg pakket og klar til å dra. Mine foreldre, derimot, har planlagt å fylle opp bilen med omtrent alt dem eier, i tillegg til å pakke med seg nok mat til å overleve to måneder innesperret i en bunker (eller innesnødd på ei hytte). Alt dette, for kun én natt på fjellet. Rundt en halvtime senere er endelig alle sammen klare til å reise av sted, bort fra regnvær og grå Stavanger-himmel, en to timers kjøretur gjennom vakkert fjellandskap, et landskap som blir hvitere og hvitere jo nærmere vi kommer vår endelige destinasjon.

Fjell

Vi stopper bilen fra tid til annen, for å benytte enhver anledning til å ta fine bilder av røff vinternatur, fjell, trær og klare refleksjoner i det speilblanke vannet, der hvor vannet ikke har blitt frosset til is. Vi tar bilder av bratte fjellvegger, av de smale veiene som strekker seg mellom fjellene, vi tar bilder av snøkledde fjelltopper og nakne trær. Min kjære tar bilder av meg, jeg av ham, mine foreldre blir sittende igjen i bilen, hvor de holder seg varme.

Vi tar oss en liten tur innom en dagligvarebutikk for å handle med oss et par ekstra matvarer til overnattingen på hytta. Til min kjære kjøper jeg noe av det kanskje mest typisk norske man kan finne på å putte på en brødskive, han elsker å spise ferskt brød med brunost. Til oss begge kjøper jeg lefser, deilige lefser som vi skal kose oss med til dessert, sammen med en god kopp kaffe.

I bilen lytter vi til julemusikk, samtidig som vi titter ut vinduet og fryder oss over synet av snøkledde omgivelser, hyttetak på hyttetak med snødyner på taket, hva passer vel bedre sammen med julemusikk enn nettopp dette?

Vel fremme ved den røde hytta som vi har leid for natten, slenger jeg på meg en kofte før jeg igjen kler på meg den blomstrete boblejakken, trer på meg lue og votter og tar kameraet fatt, i fire minusgrader, på ren, hvit puddersnø, min kjære og jeg tar oss en liten spasertur i nærområdet for å utnytte dagslyset for fullt, før vintermørket faller på. Frekk som han er, kaster han snøballer på meg, og ler seg halvt ihjel da en av dem treffer lua mi, bestemorlue som han kaller den.

Han tar bilder med mobiltelefonen sin, bilder av snøkledde røde hytter og store fjell, selfie i snøen tar vi også sammen, bildene sender han til sine foreldre som han i år ikke kommer til å feire jul sammen med, da han jo er her, sammen med meg og mine i det store norske vinterland.

Snøbilder

Hyttekos med levende lys, i kveld lager min stefar middag til oss fire, hvitvinsrisotto som vi skal kose oss med, servert sammen med ei flaske nydelig Chianti. Vi skal ikke legge oss sent i kveld, for i morgen skal vi lage snømann, og vi skal dra ut på spennende eventyr i nærområdet!

Biltur

IMG_20181222_215510

Forberedelser, forsinkelser, julekaos, julekos?

Julestria, julestress, snart blir det julestemning.

Konfekt er kjøpt inn, deilig belgisk, en blomsterbukett er bestilt, julestjerne selvsagt. Flere vinflasker har blitt pakket inn i plastposer og rullet inn i tøy, patéer og foie gras likeså, franske oster har blitt pakket godt inn i avispapir og puttet i en Tupperwareboks, vi krysser fingrene for at ikke hele bagasjen vil pådra seg en karakteristisk odør av assorterte oster. Våre julegaver fordeles i hans koffert og min, håndbagasjen pakkes, kameraet må vi for all del ikke glemme, og passet, vi må jo huske passet!

Vi tar med oss de franske juletradisjonene til Norge, hjem til det lille brune huset ved sjøen, hjem til min polske mor og britiske stefar. Hos oss blir det neppe servert pinnekjøtt eller ribbe på julekvelden, muligens blir det noe internasjonalt, noe nøytralt, kalkun for eksempel, noe som vil falle i smak hos både franskmannen, engelskmannen, polakken og nordmannen. Alle skal med, alle skal føle seg som hjemme, vi skal spise fransk foie gras til forrett, polske pierogi til siderett, og norsk riskrem til dessert.

I år vil familien få gaver fra både Frankrike og fra Sør-Afrika, jeg kunne ikke la være å kjøpe med meg noen unike suvenirer fra landet som har gitt meg fantastiske minner som jeg vil holde kjært for resten av mitt liv. Jeg gleder meg til å sitte rundt middagsbordet og fortelle familien min om alle disse spennende opplevelsene, dele historier fra safaricampen, fortelle hvordan det var å dykke i bur med haier, forsøke å beskrive adrenalinet jeg følte, og ikke minst, prøve å beskrive det magiske øyeblikket da min kjære fridde til meg, den tjuetredje november, dagen da vi var på vinsmaking sammen med hans foreldre, og på hyggelig besøk hos rehabiliteringssenteret for ville fugler.

I år, som ifjor, blir vi kun fire på julaften. Fjorårets jul ble feiret sammen med familien til min kjære, på hyttetur i Pyrénéenne. Denne gang er det mine foreldre og hjembyen min Stavanger som skal få besøk. Gjett om jeg gleder meg til å slenge på meg pysjen og slappe av på den sennepsgule velursofaen til min kjære mamma, sofaen hvor jeg ufrivillig har sovnet gjennom utallige filmkvelder med familien.

På jobb ble det i dag arrangert en liten juleavslutning med gaver og festmåltid. Alle har vi tatt med noe hjemmelaget og hjemmebakt, selv har jeg tatt med serinakaker som jeg bakte i går kveld, i full fart, etter å ha pakket inn de aller siste gavene som snart skal legges på plass under juletreet i familiens lille stue.

Juletre

Med en times avspasering, forlater jeg kontoret og spanderer en liten sum på Uber, for å komme meg tidsnok til flyplassen, hvor min kjære venter meg med all bagasjen som skal bli med oss på juleferie. Uflaks som vi sammen har, nesten hver gang vi skal ut på flyreise, kom det ikke som en overraskelse at også denne gang blir flyet vårt forsinket. Med en hel time til rådighet, setter vi oss ved nærmeste kaffebar og bestiller hver vår kaffe latte, jeg trenger uansett å få i meg en god del ekstra koffein for å kunne holde meg på beina  gjennom disse neste to flyturene, fra Toulouse til Amsterdam, fra Amsterdam til Stavanger.

Helt siden jeg stod opp klokka halv fem i dag tidlig, har det vært full rulle med pakking av koffert, siste arbeidsøkt, møter og til slutt disse juleaktivitetene på kontoret. Vel fremme på flyplass nummer to, den enorme og svært så moderne, stilige og innovative flyplassen Schipol, trodde vi at vi ville bli nødt til å løpe så fort våre slitne ben kan å bære oss, han ville i dette tilfellet hatt en suveren fordel, han som er høy med lange bein, jeg klarer aldri å holde tempo med ham. Løpe, slipper vi dog å gjøre, andpustne slipper vi å bli. Også dette flyet er forsinket. Stavanger må vente, vi kommer ikke frem før midnatt.

Schipol

På flyet vil jeg kunne puste lettet ut og smile for meg selv, et stort gjesp, etterfulgt av et lite smil. Trøtt, sliten, men lykkelig.

Lykkelig, fordi, helt siden jeg stod opp i dag, har jeg sett frem til det øyeblikket hvor jeg kan få lov til å slippe løs mitt indre barn og kjenne på denne julemagien som jeg så sårt har lengtet etter.

Toulouse juletrepynt

Husker du vår første kjæresteferie? (Punta Cana, Den Dominikanske Republikk)

Ah, gamle feriebilder, gode ferieminner.

Det er så fint å mimre tilbake til begynnelsen, de første månedene, de første opplevelsene våre sammen. Vi hadde bare vært sammen i tre måneder, han og jeg, men kjent hverandre dobbelt så lenge, nyforelska og eventyrlystne var vi, det er vi jo forsåvidt fortsatt. Sommeren 2015 dro vi på vår første kjæresteferie sammen, vår første utenlandstur siden langhelgen i Praha, der hvor vi møttes for aller første gang. Den gang stod vi innpakket i kåpe og frakk, med hansker og lue og kysset hverandre kjærlig mens vi vandret langs Karlsbroen og gjennom gamlebyen i Tsjekkias hovedstad. Nå, tre måneder senere, skulle vi krysse Atlanterhavet og reise videre til Karibien, til stekende sol, hvite sandstrender og forfriskende paraplydrinker (med eller uten paraply). Ti netter på fem-stjerners hotell med svære svømmebasseng, hvorav et av dem inkluderer en cocktailbar med barkrakker innebygd i bassenget.

Med lavprisbilletter printet ut, en uimotståelig deal som vi bare tre uker i forveien hadde snublet over på nettstedet LastMinute, pakket vi kofferten og dro av sted til Punta Cana, Den Dominikanske Republikk.

Flyturen tok rundt ti timer, om jeg husker riktig. Vi landet først på Bahamas for å slippe av passasjerer og slippe på nye reisende, andre mennesker som også skulle reise videre til samme reisemål som oss, til den karibiske øya som deles av Haiti og Den Dominikanske Republikk. Jeg kunne gjerne tenke meg å besøke både Bahamas og Haiti, forsåvidt kunne jeg fint reist til hver eneste karibiske øynasjon, om jeg en gang skulle få anledning.

Bavaro princess

Vel fremme på den eksotiske øya, ble vi møtt av en reiseleder som ledet oss til en buss og videre til vår endelige destinasjon, det nydelige hotellet Bavaro Princess. Hver vår velkomstdrink fikk vi servert i det vi steg av shuttlebussen, forfriskende men likevel altfor sterk mangopunsj. Ved resepsjonen var en liten dam konstruert, en dam hvor små skilpadder holdt til. En flott papegøye med røde fjær satt på en gren og sang sine høylydte strofer.

Papegøye

Vårt første inntrykk av rommet vi var blitt tildelt, overgikk selv beskrivelsen og bildene fra annonsen, et tropisk paradis, en romantisk getaway. Den enorme hotellsengen var dekorert med røde roseblader og servietter formet som to svaner, det hele minnet om en bryllupssuite. Det frydet meg å tenke på at vi de neste ti dagene skulle bo nettopp her, han og jeg på romantisk kjærestetur, jeg kunne så absolutt ikke klage på noe som helst!

I løpet av ferien ble det mye bading i de forskjellige bassengene, mange cocktails ble det også (både i og utenfor bassenget). Lunsj og middag nøt vi omtrent daglig fra hotellets store buffet, ikke ble jeg solbrent i løpet av ferien, men kiloene derimot, de samlet seg i rekordfart og formet meg til en solbrun bolle. Det vil si, enda mer bollete enn før. Min kjære likeså.

Feriens høydepunkt hadde likevel ingenting å gjøre med hverken basseng eller drikkevarer langs vannkanten, ei heller disse mange turene til buffeen (som for øvrig var helt middelmådig).

Sammen med mannen jeg nå skal gifte meg med, oppfylte jeg nemlig et av mine aller største ønsker; drømmen om å svømme sammen med rokker. Bade med de store flate skapningene som flakser, deres finner ligner vinger, der de svømmer så grasiøst forbi. Jeg elsker hvordan undersiden av kroppen deres ligner på smilende spøkelser, jeg elsker å se når dem graver seg ned i sanden for å kamuflere seg.

Vi svømte sammen med rokker og sandtigerhaier, hånd i hånd svømte vi, med snorkelmasker på. Hver gang han eller jeg så en rokke, en hai eller en fargerik mønstret fisk, pekte vi med strak arm og ga hverandre en bekreftende tommel opp. Dette var rett og slett fantastisk. Å svømme under det krystallklare vannet fullt av tropiske fisker i alle regnbuens farger, var som å krympe til mikrostørrelse og hoppe uti et av disse akvariene som man har hjemme. Surrealistisk, så magisk.

Firhjuling

Noen dager senere var det en helt annen aktivitet som fikk adrenalinet til å pumpe for fullt. Vi kjørte firhjuling gjennom gjørmete terreng i jungelen, kappløp sammen med mange flere turister, amerikanere for det meste, på humpete veier kjørte vi i fullt tempo, gjørmen sprutet, vi stoppet ved en vakker, turkisfarget lagune for å bade, vaske av oss gjørmen, kjøle oss ned.

Den gang da, var dette den beste ferien jeg noensinne hadde vært på. Siden den gang, har hver eneste ferie sammen med min kjære, toppet hverandre i å bli best. Likevel, selve kirsebæret på kaken, opplevelsen under vann, rokkene og sandtigerhaiene, dette skulle jeg gjerne ha gjenopplevd, igjen og igjen, aldri ville jeg gått lei.

Punta Cana bilder

Den gang eide jeg ingen speilreflekskamera, og har derfor ingenting bedre å dele enn bilder av middels kvalitet. Heller ikke eide jeg en GoPro, og fikk derfor ikke tatt noen bilder fra  denne spennende undervannsopplevelsen, en tanke som fortsatt gjør meg trist, selv nesten fire år senere. Der ser man, jeg har da mer enn nok av grunner til hvorfor jeg burde reise tilbake til Karibien!

Solhay

Siste fra Cape Town: Kirstenbosch Botaniske Hage og Table Mountain

Mandag, jeg besøker Kirstenbosch botaniske hage, han besøker Table Mountain.

Siste dag i Sør-Afrika, vår siste utflukt, siste mulighet til å ta inn alle inntrykk, til å oppleve noe nytt og spennende i et land så langt borte fra livet som venter oss hjemme. Livet langt unna eksotiske dyr, langt unna disse spennende opplevelsene her i dyrenes rike, og disse magiske øyeblikkene ute på havet, blant haier og hval. Vi har skapt minner for livet, vi har realisert drømmer, jeg må nesten klype meg selv i armen for å dobbeltsjekke at det hele ikke bare har vært en eneste stor drøm. Ikke hadde jeg forventet at Sør-Afrika skulle sette slike dype spor i mitt hjerte, at disse opplevelsene skulle vekke det nysgjerrige barnet som tydeligvis fortsatt lever i beste velgående, den lille eventyreren i meg, naturelskeren, jenta som ville gjort pappa stolt, hadde han fortsatt vært med oss i dag.

Hans speilreflekskamera, min arv, har i det minste vært med oss på denne reisen, jeg liker å tro at hans sjel hviler i dette kameraet, at han kan se alt som vi ser gjennom objektivet.

Table Mountain

Like etter frokost kjører vi til den botaniske hagen, Kirstenbosch, min kjære og hans far slipper av hans mor og meg her ved hagens inngang, møtetid avtales, vi vinker, de kjører videre til kabelbanen som skal frakte dem videre opp til toppen av Table Mountain. Vi entrer hagen, og blir møtt av en guide som jobber her som frivillig, hun har et ønske om å vise oss rundt, dele sin brede kunnskap om plantelivet og hagens historie, hun skal gi oss en guidet tur gjennom de viktigste delene av denne enorme botaniske hagen.

Det som gjør Kirstenbosch så unik, er det store antallet endemiske plantearter som kun eksisterer her i Kapp-provinsen, i tillegg til de Oseaniske øyer. Her finnes også den utrydningstruede plantearten konglepalme, eller cycadeer som de også kalles, disse tøffe plantene som har eksistert siden dinosaurenes tid, og overlevd alle naturkatastrofer og klimaendringer og alt som har hendt siden juratiden.

Den eneste trusselen for denne arten, årsaken til hvorfor den i dag er utrydningstruet, er oss mennesker. Kirstenbosch ser seg pliktig til å bevokte dem på høyt nivå, til like stor grad som Kruger Park må passe på sine utsatte neshorn. Hagen har nemlig tidligere blitt utsatt for tyveri for noen år siden, da hele tretti cycadeer ble gravd opp og frastjålet. Denne arten har nemlig en utrolig høy verdi på det svarte markedet, dessverre.

For mer tid jeg tilbringer ute i det grønne, blant dyr, ved havet, sammen med mennesker som har et helt spesielt forhold til naturen, jo klarere går det opp for meg hvor ødeleggende og hensynsløse vi mennesker har vært, og fortsatt er, mot alt og alle som har eksistert på denne kloden lenge før vår tid. Selv får jeg dårlig samvittighet for å ikke egentlig ha gjort noe som helst for å gjøre verden til et bedre sted. Men hvor skal man egentlig begynne?

Muffins

Etter å ha besøkt store deler av den botaniske hagen, setter vi oss ned ved et bord på hagens lille kafé, min kommende svigermor og jeg, med hver vår iskaffe og sjoko-bananmuffins. Vi drøfter alt vi har lært på denne tiden sammen med guiden, og vi undrer hvordan det står til med gutta på Table Mountain…

Kirstenbosch canopy

Vi møter dem som avtalt klokka tre, og jeg stiller min kjære noen spørsmål.

Kabelbanen dere tok for å nå toppen av Table Mountain, skal visstnok være en ganske spesiell opplevelse i seg selv. Hvorfor det?

Kabelbanen roterer innvendig og gir deg en 360 graders utsikt selv når du står helt stille, i tillegg kjører den 10 meter i sekundet, utrolig imponerende, spesielt med tanke på at denne banen har eksistert siden 1929!

Kabelbanen table mountain

Hvilket inntrykk satt du igjen med, da du stod der oppe på toppen og speidet utover landskapet?

Utsikten er fantastisk, man ser hele Kapp-kystlinjen derfra. Det å stå på toppen og føle at skyene er på samme høydenivå som deg selv, er ganske imponerende!

Skyer Table Mountain

Hvilket råd ville du gitt til andre turister som ønsker å besøke Table Mountain?

Kjøp billetter på nett, for å unngå lange køer. Dette er enkelt og kjapt å gjøre, og på stedet har du tilgang til gratis WiFi!

…en ting til, husk å ta med jakke for å beskytte deg selv mot vinden, og caps for å beskytte hodet fra å bli solbrent!

Utsikt

Rosa topp

IMG_20181205_210457

IMG_20181205_210422

Shopping og Waterfront – vi koser oss i Cape Town

Søndag, på shopping i Cape Town.

Som en stor kontrast til det meste annet vi har gjort i løpet av denne snart to uker lange ferien, er planen for i dag å bytte ut savannen, havet og dyreriket, med shopping på et av byens mest moderne kjøpesentre, og en ettermiddag ved en av de mest populære bydelene i Cape Town; Waterfront, eller De Waterkant som det heter på Afrikaans.

Dagen skal vi tilbringe sammen med dem vi overnatter hos, de ønsker å invitere oss med ut på lunsj, på en trivelig strandkafé i et velstående nabolag, med utsikt mot både sjøen og platåfjellet Table Mountain, en av byens mest kjente turistattraksjoner.

På kafeen drikker vi milkshake og spiser fritert fingermat, vi titter på menneskene rundt oss, mange har med seg sine firbente venner, hunder av forskjellige størrelser, noen legger man knapt merke til, så fredelige som dem er, andre gjør alt dem kan for å få oppmerksomhet av forbipasserende, “se meg, klapp meg, mat meg”. Eierne ber dem roe seg, og prøver å få disse energiske kjæledeggene sine til å legge seg ned.

Utsikt table Mountain

Vi tar bilder av den fine utsikten, Table Mountain, fjellet som min kjære skal besøke i morgen, sammen med sin far, helt uten mitt nærvær, ekstrem høydeskrekk som jeg dessverre har. Han har lovet meg å ta bilder, hundrevis av bilder, slik at jeg også kan få være med opp på toppen av platået, spirituelt, i det minste. Selv skal hans mor og jeg besøke den botaniske hagen som ligger like bak fjellet, vi vil kunne se fjellet nedenfra, ikke fra samme flotte vinkel som det vi gjør nå, her nede ved vannkanten, men baksiden av fjellet vil vi kunne se. Jeg skal ta hundrevis av bilder av alt det grønne og det fargerike i den skjønne botaniske hagen, da kan også han være med meg, da kan også han se hva jeg ser.

Nå skal vi på handletur, vi skal besøke et stort moderne kjøpesenter som heter Century City, handle julegaver, suvenirer og gaver til oss selv. Jeg kjøper meg en bok, skjønnlitteratur, autofiksjon, en samling av historier som omhandler forskjellige menneskers liv og tragiske skjebner i en av Johannesburg sine mange townships. Med et brennende ønske om å lære mer om dette landet, lære å forstå menneskene og kulturen, både glansbildet og skyggesiden og alt i mellom, hvert eneste spekter, ser jeg frem til å suge til meg så mye kunnskap som bare mulig.

Century city

Min kjære kjøper en magentafarvet bluse til meg, i denne blir du fin, sier han, i den botaniske hagen vil du passe inn sammen med alle de andre vakre rosa blomstene, sier han smigrende. Jeg kysser ham på kinnet, så søt han er, jeg håper han aldri slutter å være så romantisk og fin som det han er nå, hver eneste detalj verdsetter jeg, alle disse små fine tingene som han gjør, lagres dypt i hjertet.

Flere handleposer rikere, fyller vi bagasjerommet til leiebilen og kjører i retning den historiske havnen og den populære bydelen Waterfront. Som Table Mountain, er også havnen et av Cape Towns mest besøkte turistattraksjoner, noe man ganske kjapt gjetter seg til, når man legger merke til hvor mange suvenirbutikker som holder hus her kontra vanlige butikker, for ikke å nevne alle selfietakerne som popper opp som champignoner på hvert eneste gatehjørne. Akkurat som dem, poserer også jeg foran kamera, jeg smiler til fotografen, min kjære, jeg tuller og tøyser og krysser fingrene for at bildene blir bra, og noenlunde Instagram-vennlige.

Vi spaserer langs havnen, forbi båter av forskjellige størrelser, forbi butikker, forbi gatemusikanter, forbi et ti-talls par som danser salsa på et portabelt dansegulv. En liten tur innom mathallen, et tidligere verksted som har blitt transformert til et hipt møtested for matglade mennesker, vi besøker en handlepassasje, boder og butikker som tilbyr håndlagde gaver og fargerike tekstiler, dyremotiv og spennende mønstre, malerier og keramikk, vi observerer med nysgjerrige øyne.

I en bar like bortenfor det store pariserhjulet, tar vi oss en drink, vi slukker tørsten og ser på livet, snart skal vi spise på Karibu, en sørafrikansk steakhouse-restaurant, der har foreldrene til min kjære spist tidligere, en romantisk aften bare dem to, og nå skal også vi få være med, skape minner og smake de spennende spesialitetene, eksotisk kjøtt og den krydrede grønnsaksstuingen med det morsomme navnet chakalaka, jeg ender opp med å bestille meg antilopekjøtt med amarulasaus, ja, amarula, likøren som minner om Baileys, denne serveres sammen med møre antilopemedaljonger, chakalaka serveres ved siden. Til dessert deler vi den sørafrikanske klassikeren koeksister, fritert deig dyppet i honning. Nam!

Karibu

Mathall elegsbt

IMG_20181203_164529

IMG_20181203_164452

IMG_20181203_164422

Elefanter cdor

Fargerike yrwooet

Pingvinene på Boulders Beach – og spennende prosjekter på gang

Lørdag, vi besøker pingvinene på Boulders Beach.

Vi vinker farvel til Kapp det gode håp, det kjente landemerket, kontinentets sørvestligste punkt, den lille odden hvor turister strømmer til, der bavianer og strutser observerer oss mennesker som løper rundt med fotoapparat mens vinden herjer og bølgene bruser.

Vi vinker farvel til strutser og bavianer, nå skal vi til Simon’s Town, eller Simpsons Town som svigermor trodde det het, for å besøke pingvinene som holder til på Boulders Beach, en av de mest kjente strendene i Cape Town.

Pingviner har vi allerede sett tidligere her i Sør-Afrika, da vi for en uke siden var på biltur langs kysten på vei til den nydelige lille byen Hermanus, og stoppet ved Betty’s Bay for å besøke pingvinkolonien som har bosatt seg der.

Boulders Beach

Boulders Beach huser en langt større koloni enn den vi så ved fredelige lille Betty’s Bay, men antallet turister som er kommet på besøk er i tillegg tredoblet i forhold. Også her spaserer vi over en gangbro for å ikke risikere å tråkke i pingvinenes reder eller utsette dem for stress, også her vrimler det av spennende dyreliv, små øgler og gnagere, akkurat som ved Betty’s Bay.

Jeg smiler fra øre til øre, som jeg jo har gjort helt siden jeg stod opp, helt siden gårsdagens frieri, den skinner så fint på fingeren min, denne diamantringen han har gitt meg, denne kjærlighetserklæringen, dette løftet om at vi i september, 2020, skal gi hverandre våre “ja”, og forhåpentligvis holde sammen resten av tiden vi har igjen på denne kloden.

Vi tar bilder sammen, vi tar bilder av hverandre, foran alle de hundrevis av pingvinene som soler seg på stranden, noen bader i sjøen, andre koser med hverandre, noen slåss. Smil til kameraet, sier jeg til min kjære, jeg knipser et par bilder av hans nydelige smil, før jeg snur fokuset mot pingvinene, de store stjernene her på Boulders Beach.

En og en halv time er mer enn nok av tid til å få sett alt og gjort alt som er verdt å gjøre på et sted som dette, nå er det uansett tid for å vende tilbake til bydelen Goodwood i Cape Town, der hvor vennene våre bor. De kokkelerer, de lager middag til oss, i kveld blir det middag og vin i godt selskap!

Vel fremme i Goodwood, får vi servert pasta med antilopekjøtt og saus laget av kjøttkraft og kokosmelk, vi åpner ei flaske rødvin, en av disse som jeg kjøpte med meg fra Spier, der hvor min kjære fridde til meg, ja, der måtte jeg nevne det nok en gang, igjen og igjen nevner jeg ham, oss, ringen, kjærligheten. Slik er det å være lykkelig, overlykkelig sådan.

Rundt middagsbordet diskuterer vi mulige planer om oppstart av firma sammen, oss seks, disse to sørafrikanerne, foreldrene til min kjære, og oss to. Vi har et ønske om å tilby en helt unik mulighet til eventyrlysten ungdom og voksne, muligheten til å kunne reise til Sør-Afrika, overnatte hos dette paret (som allerede har lang erfaring som vertsfamilie for utenlandske studenter) , og oppleve Cape Town og nærområdet på et så autentisk og så trygt vis som bare mulig, smake lokal cuisine og bli kjent med den lokale kulturen, naturen, livet på sørafrikansk vis. Lettere sagt enn gjort, vil jeg anta, men slik er det jo med alle prosjekter i startfasen. Selv kunne jeg gjerne tenke meg å komme tilbake på besøk, se enda mer av landet, besøke enda flere safariparker, nasjonalparker, strender, om vi skulle inngått et profesjonelt partnerskap med disse to, ville jeg fått en riktig god unnskyldning for å vende tilbake til Sør-Afrika og Cape Town.

Vi skåler for ideen for dette prosjektet, vi skåler for kjærligheten, vi skåler for pingvinene på Boulders Beach!

Pingvin

Pinh

Boulders Beach

Pingv

Pingvinstra

Pingvinen

Et lite besøk på Kapp det gode håp

Lørdag, Cape Town og Kapp det gode håp.

Fredag kveld, den nydelige dagen da min kjære fridde til meg på den sjarmerende vingården Spier, like utenfor byen Stellenbosch, ankom vi Cape Town, hvor vi de neste fire nettene har planlagt å overnatte hos et vennepar av foreldrene til min kjære, min forlovede faktisk, det føles så rart og likevel så fint å kunne bruke den tittelen.

Vi feiret denne store begivenheten ved å dra ut for å spise middag på en typisk afrikansk restaurant, Mama Africa heter den, et fargerikt spisested med sentral beliggenhet på den travle nattelivsgata Long Street. Vi skålte, vi smilte og lo, grillspyd med antilopekjøtt til forrett og deilig gryterett med kylling, spinat og peanøtter servert sammen med hvit polenta, en oppskrift fra Zimbabwe, visstnok. Jeg spiste meg overmett, alt smakte så godt, så eksotisk!

Jeg våkner tidlig neste morgen, min kjære ligger ved min side, også våken, i den andre enkeltsengen som har blitt skjøvet sammen mot min for å skape dobbeltseng. I løpet av natten har dem sklidd fra hverandre, disse to sengene, jeg strekker meg mot ham, god morgen forloveden min, jeg blir ikke lei av å si det.

Vi spiser frokost sammen med hans foreldre og foreldrene hans sitt vennepar, dette hyggelige ekteparet som vi overnatter hos. Hun jobber som engelsklærer på en videregående skole i Cape Town, han er pensjonist. Personlighetsmessig kunne ikke disse to vært mer forskjellige, hun som er sjenert og rolig, han som er en eneste stor energibombe hvor skravla går i ett.

Etter frokost tar vi rattet fatt, og kjører langs kystlinjen, på vei mot Kapp det gode håp. Vi stopper ved et utsiktspunkt for å ta bilder av havet, av berget, av naturen og den fine blå himmelen. Jeg benytter også anledningen til å ta bilde av denne ferske forlovelsesringen min, til fin bakgrunn, fin utsikt. Vinden blåser kraftig, bølgene beviser dette, håret mitt blåser til høyre, til venstre, bakover og fremover, jeg vifter febrilsk med armene for å holde denne tykke manken på plass. Vi forsøker å ta bilder sammen, selfies, håret mitt danser i vinden og gjør bildeforsøket umulig, jeg ler og får munnen full av hår.

Vi kjører videre til en liten surferlandsby som jeg ikke fikk notert meg navnet på, munnen er tørr, vi har behov for å slukke tørsten og slappe av, nyte solskinn og den behagelige lyden av bølgeskvulp som lydes i bakgrunnen av uteserveringen på den lille kafeen vi har funnet. Selv nyter jeg smaken av en iskald iskaffe, min kommende svigermor drikker iste, og våre menn tar seg hver sin pils. Det er fredelig her, selv måkene høres ikke, kun oss, våre stemmer, og lyden av havet, av bølgene.

IMG_20181129_175610

Videre fortsetter ferden, til vår endelige destinasjon, langs veien møter vi på bavianer, “ikke mat bavianene” har vi sett skrevet på store tydelige skilt.

Vi spaserer opp til fyrtårnet der hvor folk flest tidligere trodde, og mange fortsatt tror, er punktet hvor Atlanterhavet møter Indiahavet. Det nøyaktige møtepunktet har vi allerede besøkt noen dager tidligere, da vi var i Kapp Agulhas, kontinentets sydligste punkt. Fyrtårnet på toppen av Kapp det gode håp, er ikke på langt nær så fint som tårnet i Kapp Agulhas, ei heller er atmosfæren like zen. Her lukter det urin, stedet er forsøplet og vi blir stående i en enorm klynge sammen med rundt femti andre turister med sine selfiestenger og høye støynivå.

IMG_20181129_180930

Vi spaserer ned de mange bratte trappetrinnene som fører oss tilbake til parkeringen, nå skal vi kjøre den bittelille strekningen til det berømte skiltet, der hvor Cape of Good Hope, kontinentets sørvestlige punkt, står skrevet med store bokstaver. Her er det ikke stort annet å gjøre enn å ta bilder sammen, ta bilder av hverandre, ta bilder av havet, ta bilder av andre turister som spør om vi kan ta bilde av dem med deres iPhone.

IMG_20181129_181101

Langs veien møter vi på enda flere bavianer, men også strutser. Mange strutser står eller ligger langs veikanten og titter på alle bilene som kjører forbi, vi tar bilder av dem, de ser på oss med olmske blikk.

IMG_20181129_181313

Nå skal vi besøke Boulders Beach, den kanskje mest berømte stranden i Cape Town, kjent for å være hjemstedet til en kjempestor pingvinkoloni.

Mer om det senere!

IMG_20181129_175652

Kapp det gode håp

Cape Town bilfe