Saltgruvene i Wieliczka og sjokolade fra E.Wedel

Jeg mimrer nå tilbake til vår siste dag i Polen, en innholdsrik og lærerik lørdag sådan. Allerede klokka sju var vi på plass på Kraków Główny, sentralstasjonen i byen, vi drakk kaffe og spiste frokost på et bakeri før tiden var inne for å ta toget til Wieliczka, hvor en guidet tur gjennom saltgruvene ventet oss.

IMG_20200216_162613

Vi feilberegnet tiden totalt, og ankom derfor Wieliczka en time tidligere enn planlagt, noe som i det minste ga oss tid til å spasere rundt i området rundt saltgruvene, forbi St. Klemenskirken, forbi Żupny-slottet og gjennom den fine Królowej Kingi-parken hvor blant annet et gammelt damplokomotiv og et elektrisk minelokomotiv stod utstilt.

IMG_20200216_162635

Saltgruvene i Wieliczka, som dessuten er oppført på UNESCO’s verdensarvliste, er hele 306 kilometer lang og 304 meter dyp, men kun en bitteliten del er åpen for turister.

Saltgruven

Saltgruvene tilbyr to totalt ulike opplevelser for sine besøkende, turistruten for dem som ønsker en rolig guidet tur gjennom gruvene og videre inn til den underjordiske katedralen, og “miners route” (gruvearbeidernes rute) for dem som ønsker en mer aktiv variant, hvor de besøkende blir utstyrt med lykt og kjeledress og får erfare hvordan det er å jobbe som saltgruvearbeidere, arbeide i mørket og hente ut salt.

Saltgruvene

To forskjellige opplevelser med to forskjellige innganger til saltgruvene, Szyb Regis, for gruvearbeidernes rute, og Szyb Daniłowicza, for turistruten. Julien og jeg hadde på forhånd bestilt billetter til sistnevnte, sammen med to ekstra billetter som vi ikke kunne få refundert, billetter som i utgangspunktet var kjøpt til hans mor og far, som jo måtte reise tilbake til Frankrike før de i det hele tatt rakk å komme seg frem til Polen ei uke tidligere.

Saltgruvene

Etter hvert som klokka nærmet seg ni, stilte vi oss i kø sammen med resten av den store gruppa som skulle bli med den engelskspråklige guiden ned i saltgruvene, 125 meter under bakken, om jeg ikke husker feil.

Innsjø saltgruven

Like under fire hundre trappetrinn ledet oss til første del av turen, vi lærte om saltgruvenes historie, om gruvedriften og industriens utvikling, vi så en rekke flotte saltskulpturer, de fleste av dem laget av tidligere gruvearbeidere. Flere trappetrinn førte oss videre gjennom flere flotte kamre hogget ut i saltstein, selv en liten innsjø passerte vi på vår ferd gjennom denne underjordiske verdenen.

Saltkatedral

Høydepunktet var selvsagt den berømte saltkatedralen St. Kingas kapell, med sine nydelige lysekroner og mange detaljerte skulpturer, alt sammen laget av gruvenes salt.

Saltkatedralen

Etter det to timer lange besøket, ble samtlige turister stuet sammen i en trang gammel heis og løftet fra dypet, opp til dagslyset og hovedutgangen til Szyb Daniłowicza.

Pierogi

Vi tok buss fra Wieliczka tilbake til Kraków, skrubbsultne var vi etter flere timer med gåing i gruvene, vi gikk derfor av bussen like i nærheten av en melkebar ved navn Bar Uniwersytecki, hvor vi hygget oss med lunsj, pierogi ruskie (med fyll av ost og potet), pierogi med kjøttfyll og en soppkrokett på deling, sammen med et glass kompot (saft laget av kokte bær).

nfd

Bare en liten time senere, ved den vakre markedsplassen Rynek Główny, fant vi oss et bord på kafeen til sjokolademerket E.Wedel, hvor vi nøt deilig konfekt og søte kaffedrikker, Julien drakk latte med lys sjokolade og salt karamell, jeg drakk latte med hvit sjokolade og kirsebær, en deilig smaksopplevelse…i moderate mengder.

E.Wedel kdffe

Sjokolade er en av mine store svakheter, å velge ut bare to av de mange fristende konfektbitene som E.Wedel kunne tilby, var derfor lettere sagt enn gjort. To til meg, to til Julien.

Konfektbiter

Vår siste kveld i Kraków ble feiret over barsnacks og øl, med fotballkamp på storskjerm, på utestedet som min mor og jeg ofte frekventerte forrige gang jeg var i byen, Piwiarnia Kraków.

Snacks

En spennende ferie med en trist start, vi avsluttet det hele på fint vis, flere minner rikere, flere bilder rikere, Polen vil alltid være en god idé.

Brødstenger

Wieliczka Polen

IMG_20200216_163046

Advertisements

Fra fredagskvelden i Kraków

Fredag, siste dag i januar måned, vår nest siste dag i Polen, en tre timers togtur fra Zakopane til Kraków, vi vendte nok en gang tilbake til Sleep Innn, hvor vi tilbrakte også feriens første to netter.

Vi ankom Kraków Główny, sentralstasjonen, like etter klokka tre, nesten to timer før solnedgang. Innsjekk på Sleep Innn, vi pakket ut og hastet oss ut døra for å gripe vår siste sjanse til å se den vakre storbyen i det som gjenstod av dagslys, før de unge kveldstimene skulle føre oss videre til den stilige puben Beer House i gamlebyens kjente handlegate Floriańska. Begge så vi frem til å kunne hygge oss med polsk øl og diverse småretter på fredagskvelden. 

Fint var det med en liten spasertur gjennom den vinterkjølige byen, forbi det vakre Juliusz Słowacki-teateret, oppkalt etter en av landets viktigste poeter fra den romantiske epoken. Teateret, som åpnet sine dører for første gang i 1893, er en av mine arkitekturfavoritter i Kraków, og står på UNESCO’s liste over verdens kulturarv.

Juliusz

Apropos UNESCO, til morgendagen hadde vi billetter til en guidet tur gjennom Saltgruvene i Wieliczka, en underjordisk verden hogget ut i saltstein, inkludert en vakker katedral og en rekke flotte skulpturer, de fleste av dem laget av tidligere gruvearbeidere.

Kraków (og omegn) er virkelig en feriedestinasjon full av spennende severdigheter, viktige museer og ulike aktiviteter for alle mulige interessefelt, måtte det være Saltgruvene og Auschwitz, Wawel-slottet og flotte kirker, vakker arkitektur og spennende markeder, uteliv og shopping. Og som i resten av Polen, landets matkultur (pierogi, placki, bigos, gołabki, zapiekanka, lista er uendelig lang).

IMG_20200212_092921

Hadde vi hatt mer tid og hadde samboeren min vært noenlunde kunstinteressert, kunne jeg gjerne ha ønsket meg å besøke Krakóws nasjonalmuseum, i andre etasje av den historiske hallen Sukiennice på markedsplassen Rynek Główny, for å se museets flotte kunstutstilling, polsk kunst fra 1800-tallet.

Fint er det derfor å vite at jeg til våren reiser tilbake til Kraków, en ny mulighet til å gjøre alt som jeg har lyst til å gjøre og ikke fikk gjort i denne omgang.

Sukiennice natt

Mørket senket seg etter hvert over Kraków. Lysten på varm fingermat og syrlig øl ledet oss til Beer House, hvor vi fant oss lite et bord helt innerst i lokalet, det siste ledige bordet, like bak en høylytt gruppe amerikanere, ved siden av to britiske kvinner, vi bestilte hver vår halvliter og en porsjon teriyakimarinerte kyllingspyd, grønnsaker og dipp og pommes frites av søtpotet.

Teriyakimarinerte

Videre fra Beer House, spaserte vi i retning Rynek Główny for å handle med oss noen godsaker fra et lite supermarked ved markedsplassen, før vi til slutt avsluttet kvelden med et gjøremål vi i flere måneder hadde utsatt, en oppgave vi hadde fått av vår kjære vigsler, lage en spilleliste til bryllupsseremonien.

Og slik ble vi sittende med penn og papir, sjokoladeplater av det polske merket E.Wedel lå foran oss på bordet, vi lyttet til klassisk musikk og noterte ned Bach, Vivaldi, Chopin, Debussy, og selvsagt Pachelbel.

IMG_20200212_092558

Før jeg avslutter, her er et par mindre nyttige fakta om Kraków:

  • Som i mange andre europeiske storbyer, er det forbudt å mate duer i Kraków, da bortskjemte duer fører til økt duebestand og stort antall duer betyr store mengder avføring som igjen skader arkitektur og plager folket. Med tanke på hvor mange duer som faktisk lever sine gode liv i Kraków, samt hvor fryktløse disse duene er, tviler jeg på at folk flest tar hensyn til et slikt forbud.
  • Gamlebyen i Kraków (inkludert Wawel-slottet), Rynek Główny og jødekvartalet Kazimierz var noen av de første stedene som fikk plass på UNESCO’s verdensarvliste, da listen ble opprettet i 1978.
  • Universitetet i Kraków, Uniwersytet Jagielloński, er landets eldste (og mest berømte) universitet, grunnlagt av kong Władysław II Jagiełło på 1400-tallet.

IMG_20200212_092759

 

 

En tur gjennom en av verdens største snølabyrinter

Torsdag, 30 januar. Vår siste dag med vintermagi i de polske Tatrafjellene, en siste kveld med lokal folkemusikk på et av byens tradisjonelle spisesteder totalt innredet i tre, med vintertematisk dekor i form av utelykter, ski og sleder. 

Vi sov til de sene morgentimer og spiste frokost like før lunsjtid, før vi lot ettermiddagen føre oss ut på et siste morsomt eventyr i Zakopane, denne koselige lille byen som jeg gjerne kunne tenke meg å vende tilbake til, om anledningen en gang skulle melde seg, måtte det være for å leke i snøen på vintertid eller campe under solfylt himmel på sommertid, Tatrafjellene vil jeg gjerne besøke minst én gang til.

Skihopp

En 2.2 kilometers gåtur fra leiligheten, ledet oss til dagens aktiviteter. I tillegg til å se den kjente hoppbakken Wielka Krokiew, hvor VM i skihopp ble arrangert helgen før vi ankom Zakopane, besøkte vi verdens nest største snølabyrint (Guinness-rekorden gikk i år til en labyrint i Manitoba, Canada). Snowlandia, heter attraksjonen, en labyrint på over 2500 kvadratmeter, en spennende snøaktivitet for både store og små.

Snowlandia

Kjepphøy som han til tider kan bli, påstod min kjære at vi ville finne veien ut av labyrinten allerede på første forsøk, vi vil være ute innen noen av oss rekker å si snowlandia, sa han. Jeg burde ha veddet i mot og dermed tjent meg noen złoty rikere, da første forsøk kjapt ble til andre, tredje, fjerde og femte, først etter tjue minutters prøving og feiling fant vi endelig veien ut av labyrinten.

Snølabyrint

Fra hoppbakke og Snowlandia, dro vi tilbake igjen til sentrum for å varme oss med kakao, te og kake fra den flotte tesalongen i første etasje av en ekstravagant restaurant ved navn Góralska Tradycja, et sted som umiddelbart fanget vår nysgjerrighet, da vi noen kvelder tidligere passerte forbi.

Varm hvit sjokolade til Julien, te med ferske bringebær og mynteblader til meg, sammen med et lekkert stykke kake med sjokoladebunn og bringebærmousse på deling.

Vi pratet om morgendagens togtur tilbake til Kraków, vi pratet om våre dager i Zakopane med hundekjøring, ostesmaking, folkemusikk og deilig polsk mat, vi gledet oss til en siste kveld og et siste måltid på en av byens mange koselige tømmerhytte-restauranter i handlegata Krupówki.

Slede restaurant

Karcma Zapiecek var navnet på kveldens utvalgte spisested. Vi fikk bord med utsikt over hele lokalet, kvinner kledd i noe som kunne ligne en regional folkedrakt løp frem og tilbake, fra bord til bord med serveringsbrett.

Pierogi

Vi startet måltidet med en delt porsjon pierogi med andekjøtt til forrett, etterfulgt av svinekjøtt og potetdumplings i kantarellsaus til meg, og kyllingbryst fylt med osten oscypec og hvitløkssmør til ham.

Som nevnt tidligere, har alle restauranter i Zakopane egne band som fremfører sin musikk hver eneste kveld gjennom hele høysesongen. Bandet til Karcma Zapiecek spilte og sang så høylytt at vi knapt kunne prate uten å måtte skrike til hverandre i forsøk på å overdøve musikken, en siste dose polsk folkemusikk fra Tatrafjellene, høylytt og uforglemmelig.

Etter en god middag, spaserte vi gjennom byens store park, en snarvei fra Krupówki til leiligheten, også en siste mulighet til å kunne tråkke med føttene i snøen, lage dype spor, forme små snøballer og krige lekent mot hverandre i den hvite parken, under den sorte kveldshimmelen.

Snølabyrinten

Om vi hadde hatt en ekstra dag eller to i Zakopane, hvordan ville du ha tilbrakt tiden, spurte Julien meg. Selv ville han ha stått på ski, slalom, selv har jeg aldri prøvd annet enn langrenn, og dét bare tre ganger i hele mitt liv.

Snøborg

Kanefart, aktiviteten jeg i utgangspunktet hadde planlagt for tirsdagen, ville blitt min umiddelbare prioritet, en dag på termisk spa ville blitt en fin nummer to, og hvorfor ikke en liten snøscootertur eller, ja, et fjerde forsøk på langrenn. 

IMG_20200209_003908

Labyrint snø

Skihopp Zakopane

 

 

Skistasjonen Gubałówka, eventyr og polsk folkemusikk

Forrige onsdag, en ny dag i de polske Tatrafjellene og byen Zakopane.

Vi våknet opp til en gledelig overraskelse, der vi tittet ut vinduet og så et tykt lag med ren hvit snø liggende som en dyne over gresset i parken, en nydelig utsikt fra kjøkkenvinduene i den koselige leiligheten i Zakopane.

Vakkert var synet av de store hvite snøfnuggene som kom dalende i store mengder, svevende mot bakken fra en overskyet himmel, sammen smeltet de med millionvis av andre snøfnugg.

Det frydet meg å se det uskyldige smilet til min kjære der vi sammen beundret det fine vinterværet før vi dekket på til frokost, brødskiver med diverse pålegg kjøpt på et av de lokale supermarkedene, deriblant en fantastisk god kremost med smak av sylteagurk, salami med paprika og røkt pølse. Deilig pålegg på hvite rundstykker med valmuefrø.

IMG_20200204_190157

Vår lille plan for dagen var å ta kabelbanen fra det store markedet i Zakopane, opp til Gubałówka, en populær skistasjon 1.122 meter over havet, hvor besøkende kommer for å fotografere den flotte utsikten, utforske skiløypene, handle suvenirer fra stasjonens mange boder og spise lunsj eller middag på toppen av fjellet, i en av de mange trehyttene som huser ulike spisesteder, både familierestauranter med fokus på polsk husmannskost og internasjonale konsepter som pizzeriaer og burgerbarer.

Etter å ha trasket rundt fra bod til bod, uten å ha kjøpt oss en eneste suvenir, etter å ha tittet på skigåere uten å selv ha stått på ski, etter å ha tatt en hel rekke med bilder av snøkledde fjell og knipset en runde med selfies av våre to vinterbleke fjes, side om side, var det fint å ta en liten pause fra kulden og folkemengden, trekke inn i varmen for å nyte noe varmt å drikke. Jeg nøyet meg med en kopp te, men angret like etterpå, da jeg innså at jeg egentlig hadde aller mest lyst på varm sjokolade med krem.

Vintersel

Å ta kabelbanen opp til stasjonen og ned igjen til Zakopane, var for meg et av dagens store høydepunkter, et fremkomstmiddel som i seg selv er en populær turistattraksjon med sin nydelige utsikt over skog og snødekket fjell.

Fjell

Et annet høydepunkt for dagen var kveldens utvalgte restaurant, Stek Chałupa, med sin praktiske beliggenhet i hjertet av handlegaten Krupówki. Et koselig spisested hvor peiskos, hytteidyllisk interiør og livemusikk stod i fokus.

Polsk Folkemusikk

De fleste restauranter i Zakopane har egne liveband som synger og spiller fengende polsk folkemusikk med fiolin og kontrabass. I løpet av ferien fikk vi høre repertoaret til en rekke ulike band, både han og jeg likte likevel bandet til Stek Chałupa best. Begge kunne vi blitt sittende ved bordet i timevis, nettopp for å lytte til strengeinstrumentenes lystige toner, klappe i takt med musikken og nyte den festlige stemningen til langt på natt.

Żurek suppe

Jeg startet kveldens måltid med en polsk spesialitet, żurek, syrnet melsuppe laget av surdeig fra rugmel, med biter av pølser og hardkokt egg. Til hovedrett fikk jeg en deilig gulasj servert med gnocchi, og en halvliter polsk øl.

Gnocchi gulasj

Musikken, snøen, fjellene, stemningen, heldige var vi som kunne nyte slik en fantastisk dag i det eventyrlige Zakopane!

Ski

Apropos Zakopane, visste du at byen er oppkalt etter et folkeeventyr?

“Zakopane” betyr “nedgravd” på polsk, oppkalt etter et lokalt folkeeventyr. Et eventyr om en gjeter som  bodde med sine sauer på den sørlige skråningen av vakre Gubałówka, solrikt og varmt, med en fortryllende utsikt over Tatrafjellene i horisonten. En dag bestemte gjeteren seg for å sjekke om stedet var egnet for permanent bosetting. Han gravde ned et havrefrø, og etter å ha kommet tilbake en stund senere, så han at frøet hadde vokst opp og blitt en god avling. Oppkalt etter det nedgravde kornet, fikk byen navnet Zakopane.

Vinterl

Snø

Vinter

 

 

Ostesmaking og tur med hest og kjerre i Tatrafjellene

Tirsdag ettermiddag. Fra Bukowina og en fantastisk start på ettermiddagen med hundekjøring, en aktivitet som har vært del av min personlige ønskeliste så lenge jeg kan huske, til ostesmaking i en tradisjonell Bacowka (gjeterhytte), en liten trehytte hvor den polske osten Oscypek produseres og røykes.

Oszczypek/Oscypek er en spesialitet fra de polske Tatrafjellene, som har vært en del av polsk fjellkultur siden tidlig på 1400-tallet. I dag selges den over hele landet, både på markeder, i butikker, fra boder og grillet hos små “kiosker” som gjerne også tilbyr potetchips på spyd.

Oscypek er en håndlaget ost med et strengt beskyttet navn. Osten er hovedsakelig basert på upasteurisert sauemelk, blandet med kumelk (hvorav prosentandelen av sistnevnte aldri kan overgå førti). Osten kjennetegnes med sitt rustikke mønster, gjerne formet som en dobbel kjegle, og nytes både rå, røkt og grillet.

Før vi gikk løs på ostesmakingen, fikk vi se både røykeskapet, butikkutsalget og den lille hytta hvor man kan grille ost over åpen ild.

Bucowina

Saltet og usaltet, røkt og urøkt, litt røkt og veldig røkt, med urter og med hvitløk, sammen med tranebærsyltetøy eller med olivenolje, spennende smaker servert sammen med et lite beger kirsebærvodka. Na zdrowie, skålte vi fornøyd.

Polsk ost

I den koselige trehytta, hvor ostemakerens kattepus lå sammenkrøllet på en haug med fargerike tepper i en håndlaget liten seng, skulle vi grille ost på en steingrill som stod plassert i midten av det lille oppholdsrommet.

Ostehy

Med en konsistens lignende den kypriotiske osten halloumi, var det absolutt ingen fare for at de små polske ostestykkene skulle smelte i varmen fra flammene. Vi grillet over åpen ild, noe som etterlot både hår, klær og tursekk med en duft av røykt ost for resten av dagen og dagene etterpå.

Grillet oscypek

Smaken var god, såpass god at vi like greit endte opp med å handle med oss et par oster som vi senere vil kunne kose oss med i Frankrike. Jeg ser for meg små grillspyd med ost og stekte svisker eller fiken, eller grillet ost med tyttebærsyltetøy og ristede hasselnøtter, mulighetene er mange.

IMG_20200202_151800

Etter å ha smakt (og handlet) rikelig med ost i den lille gjeterhytta, tok guiden oss med videre til en liten landsby hvor neste aktivitet ventet oss.

I utgangspunktet skulle vi ut på tur i skogen med hest og slede, noe som grunnet snømangel ble erstattet med en nesten to timer lang tur med kjerre, langs hovedveien og gjennom ulike landsbyer.

IMG_20200202_152113

Turen var hyggelig, selv om vi ikke akkurat fikk det vi hadde forventet. Som med hundekjøringen, måtte også denne snøaktivteten bli tilpasset dette uforutsigbare klimaet hvor de store snømengdene dessverre hadde smeltet bort.

Hest

Selv med lite snø, selv uten slede, fikk vi jo uansett en lang tur med mye variasjon. Gjennom mesteparten av turen kunne vi skimte de nydelige fjellene i det fjerne, noen steder var det bare oss og naturen og de mange grønne grantrærne langs veien, vi passerte i tillegg en fin liten trekirke, mens flere steder så vi bare hus og biler, og måtte passe oss for lastebiler og busser som kjørte forbi.

IMG_20200202_152019

Etter turen ble det dekket opp til grilling av pølser i en liten hytte ved stallen. Vi hygget oss med kiełbasa på spyd over åpen flamme, servert med rykende varm te. Enkel mat og drikke til lyden av tradisjonell polsk folkemusikk som ble spilt over anlegget på hytta, en trivelig anslutning på dagens spennende aktiviteter.

IMG_20200202_152214

Vi nøt en siste kopp te under den mørke kveldshimmelen før guiden kjørte oss tilbake til leiligheten i Zakopane. Uforventet, kjente jeg plutselig følelsen av noe kaldt og vått treffe min nese og panne. Snø!

Større og større mengder med snøfnugg kom dalende fra himmelen, vi smilte fra øre til øre, som om vi hadde blitt vitne til et etterlengtet mirakel.

Pølser flamme

IMG_20200202_142945

Tatrafjellene

Tatrafjellene

Hundekjøring i de polske Tatrafjellene

Tirsdag. Med sommerfugler i magen, forberedet vi oss til dagens spennende aktiviteter. På med skibukser, ullundertøy og fleece, frem med GoPro og speilreflekskamera.

Dette ville uten tvil bli feriens store høydepunkt for oss begge. Lenge hadde vi gledet oss til denne utflukten, en nydelig liten vinteraktivitet som for oss som bor i Sør-Frankrike er noe av det mest vintereksotiske og romantiske man kan gjøre.

Tenk at vi endelig hadde fått anledning til å få være med på hundekjøring og kanefart. Førstnevnte hadde jeg nesten gitt opp, etter å allerede ha forsøkt å reservere hundekjøring to ganger tidligere, begge tilfeller i Norge, hvorav begge ble avlyst grunnet dårlig vær. 

Den engelskspråklige guiden fra BazaTatry hentet oss som avtalt utenfor leiligheten vår klokka halv to, og kjørte oss videre opp til Bukowina, området hvor vi skulle få møte hundene.

Kjærester fjellet

En halvtimes kjøretur ga oss tid til å bli kjent med vår hyggelige guide, en sørafrikansk kvinne i trettiåra som flyttet til Polen for åtte år siden for å jobbe med sin store lidenskap, fjellsport og turisme. I Zakopane finnes det uendelig med muligheter for oss som jobber i reiselivsnæringen, bekreftet hun. Fart og spenning med firhjuling og fotturer i fjellet på sommeren, skisport og hundekjøring på vinteren, såkalte food tours i sentrum, fotokurs i naturen, bare kreativiteten setter grenser.

Jeg spurte henne om det var vanskelig for en sørafrikaner med afrikaans som morsmål å lære seg polsk. Selv for meg som har vokst opp med polsk mor, er språket enormt komplisert på alle mulige måter, forklarte jeg. Hun lo. Jeg har bodd her i åtte år og synes fortsatt det er ukomfortabelt å snakke polsk, selv om jeg nå forstår språket, sa hun.

Grunnet snømangel denne vinteren, ville ikke programmet gå nøyaktig som forventet, fikk vi vite. Guiden forklarte videre at hundekjøringen som vanligvis ble arrangert like utenfor landsbyen Chochołów, var nå blitt flyttet 30 kilometer lenger øst, til et område hvor snøen ikke hadde smeltet bort enda. Vi ble også gjort oppmerksom på at de fleste av huskiene ikke var i form til å dra på sledetur i denne milde temperaturen, og var derfor blitt byttet ut med vorstehhunder for anledningen.

Guiden forsikret oss om at vi i det minste skulle få rikelig med tid til å hilse på hver eneste en av de mange huskiene (både Alaska og Sibirsk), polarhunder som visstnok har en tendens til å bli late og umotiverte i solskinn og plussgrader.

IMG_20200130_213139

Unormalt varme vintre har det siste tiåret tvunget turistnæringen i Tatrafjellene til å tenke nytt og tilpasse seg et mer uforutsigbart klima. Et godt eksempel er hundesleder og hestesleder med hjul, på milde dager hvor snøen uteblir. Hvorvidt reserverte utflukter som skiturer og snøscooterturer blir erstattet med fotturer og sykkelturer (eventuelt firhjuling), vet jeg ikke.

Vi ankom Bukowina. Bjeffing og uling lød fra alle kanter, Julien og jeg fikk en varm velkomst av flere av de mange hundene, både de som skulle trekke sleden og de som skulle bli igjen ved startpunktet.

Førstemann ut på en to kilometers sledetur ble min kjære. Med GoPro i hånda, suste han av sted med den polske kusken og forsvant i det fjerne, gjennom tåke og hvitt terreng. Klar stod jeg med fotoapparat for å ta bilde av hans store glis der han ti-femten minutter senere kom tilbake.

Etterpå var det min tur. Også jeg tok med meg GoPro på tur, og filmet mesteparten av sledeturen. Denne gang stod min kjære klar med kamera, lykkelig smilte jeg fra turens start til ende. Selv med snø sprutende i ansiktet fra alle kanter, selv om turen fint kunne vært dobbelt eller trippelt så lang, dagen var ikke engang halvferdig og likevel var feriens definitivt beste dag akkurat denne. Uten tvil.

Hundekjøring Zakopane

Vi benyttet oss av vår siste anledning til å kose med de nydelige hundene, før vi dro videre til utfluktens neste aktivitet, ostesmaking på en tradisjonell fjellhytte-og røykeri hvor den regionale osten Oszczypek produseres. Mer om det senere!

IMG_20200130_213415

IMG_20200130_213827

Lego i Kraków og togtur til Zakopane

Mandag. Vi sjekket ut av Sleep Innn, og lot bagasjen bli liggende igjen i resepsjonen i et par timer, mens vi hygget oss en siste stund i Kraków. Tre timer å slå ihjel før en tre timer lang togtur til Tatrafjellene og det populære vintersportstedet Zakopane.

For å bruke tiden på noe fornuftig, besøkte vi HistoryLand, et museum som gjenforteller historiske hendelser ved bruk av legoklosser. Med engelsk audioguide på øret og gjenskapelser av flere av de viktigste kampene det polske folk har kjempet, førte legoklossene oss fra epoke til epoke, helt tilbake til middelalderen og helt frem til åttitallet.

Lego gjenskapelse

Fra museet til suvenirbutikken (Lego). Min tretti år gamle samboer ble i hele ti minutter stående foran en hylle full av “Star Wars”-byggesett og romskip, noe han gjør hver eneste gang vi passerer en Lego-butikk. Selv om vi sannsynligvis er altfor gamle og ville sett malplasserte ut, undrer jeg ofte om jeg burde invitert ham med på ferie til Billund og Legoland en gang i fremtiden.

Museum Kraków

Videre fra Lego-utstilling og suvenirer til en kaffebar i underetasjen på kjøpesenteret Galeria Krakowska, for å få en liten koffeinboost før togturen.

Kaffe

Etter hvert hentet vi bagasjen i resepsjonen og steg ombord på toget, lesestoff og fulladet telefon, vannflaske og nistepakke. Et gammelt tog med slitt interiør, selv vogna vår på første klasse så både utbrukt og trist ut. Ingen WiFi, ingen kaffe eller te, ingen kontaktuttak eller USB-inngang, hva var egentlig forskjellen på dette og de rimeligere plassene på toget?

Jo nærmere vi kom fjellene, jo nærmere kom vi et ekte vinterlandskap. En time før ankomst fikk vi dessuten æren av å beundre en vakker solnedgang, varme røde toner over kald hvit snø.

Solnedgang

Like etter klokka fem ankom vi Zakopane og huset som rommet leiligheten hvor vi skulle bo de neste fire nettene, et hus ved navn Willa Czarniakówka, en ti minutters gåtur fra Krupówki, hovedgata i byens sentrum.

Oppredde senger

Rart var det å se den store leiligheten med sine fire oppredde senger, det store spisebordet med plass til en familie på seks, en leilighet vi i utgangspunktet hadde leid til oss to og hans foreldre. Nok en påminnelse om lørdagen og ulykken på flyplassen i München og hvordan det til slutt bare ble Julien og meg som dro på ferie sammen. To tomme togseter ved vår side, og et krypinn med tomme stoler og tomt soverom.

Spisebord

En liten fjellby kjent for sin karakteristiske trehusbebyggelse, innredning med lyse tremøbler og tekstiler med blomstermotiv. Leilighetens mange vinduer ga oss utsikt mot snøkledde gater og hvite hustak, vi krysset fingrene for enda større mengder snøfall til morgendagens aktiviteter, hundekjøring og kanefart i regi av BazaTatry og deres engelsktalende guide.

Vi feiret første kveld i ny by på et koselig spisested i hjertet av byens travle lille sentrum, Góralska Pasja. Vår opprinnelige plan var å spise middag på en helt annen restaurant, men ble kraftig avvist av to negative servitører da vi forsøkte å kommunisere på gebrokkent polsk etter å ha blitt oppmerksom på at ingen av servitørene snakket engelsk. Misnøye og sure blikk, vi tok hintet og snudde i døra.

Restaurant Zakopane

Kontrasten var derfor stor da min kjære og jeg ble møtt med varme smil og nikk, da jeg ydmykt spurte servitørene på Góralska Pasja, Przepraszam, czy mówisz po angielsku (unnskyld, snakker du engelsk)?

Literglass

En vennlig dame ledet oss til et bord innerst i lokalet, hver vår meny ble plassert foran oss på bordet. Min kjære bestilte en liter øl (som jeg forsøkte å løfte med bare en hånd, uten suksess) og to porsjoner pierogi, halvparten med fyll av svinekjøtt og resten med fyll av lammekjøtt, servert med ostesaus av lokal fjellost.

Middag

Selv lot jeg nostalgien velge for meg. På menyen fant jeg en av barndomsfavorittene, placki, en form for røstipotet, servert med deilig soppsaus.

Julien bestilte like greit en tredje porsjon pierogi, til servitørens store forbauselse. Hvordan han klarer å spise tretti pierogi på under en time er for meg et under, selv havner jeg nesten i matkoma hver gang jeg spiser flere enn sju.

Restauranten begynte etter hvert å spille høylytt disco polo, noe som ga oss rikelig med motivasjon til å spise og drikke så raskt som mulig og traske rolig tilbake til Willa Czarniakówka.

…hvor vi neste morgen våknet opp til denne utsikten.

Utsikt Willa Czarniakówka

 

Vi feiret bursdagen hans i Kraków

Søndag, fødselsdagen til min kjære. En dag vi hadde planlagt å feire sammen med hans foreldre, ble i stedet feiret alene med bare meg. Nå var det helt opp til meg å gi ham den trettiårsdagen han fortjente.

Enkelt ville det heldigvis bli å kunne skape romantikk og finne på hyggelige paraktiviteter i en så eventyrlig by som Kraków. Dagen startet med en fin liten spasertur gjennom sentrum, etterfulgt av lunsj på en tradisjonell Bar Mleczny (melkebar) for å kose oss med en av våre favorittretter i Polen, pierogi. Jeg reserverte romantisk duomassasje til klokka tre, planen var å deretter dra på vodkasmaking og til slutt spise middag på det elegante spisestedet Szara Gęś, med fin beliggenhet ved den historiske markedsplassen i Kraków.

Null grader og solskinn, vi startet dagen i Rynek Główny. Europas største middelaldermarkedsplass (på rundt 40 000 kvadratmeter), var dekorert for årstiden med et nydelig juletre og flotte dekorasjoner. Som vanlig stod hest og kjerre på rekke og rad, i vente på forelskede par og familier med barn, turister med ønske om en liten tur gjennom gamlebyens sjarmerende gater.

Hest og

Vi tok oss en liten tur innom markedshallen, Sukiennice, hvor vi tittet i de mange bodene hvor håndlagde suvenirer selges. Smykker av rav, dekorasjoner i tre, pyntegjenstander av krystall, håndbroderte tekstiler, vi tok bilder ved rådhustårnet og Mariakirken, og løp i dekning da en hel flokk med panikkslagne duer kom flyvende mot oss fra alle retninger.

Markedshallen

Videre spaserte vi gjennom Floriańska, en av hovedgatene i gamlebyen, og videre gjennom gaten Grodzka, hvor vi tok oss en liten lunsjpause, et pierogimåltid hos Pod Temidą, en av byens mange typiske melkebarer.

IMG_20200128_232602

Konseptet melkebar har eksistert i Polen siden mellomkrigstiden, kantiner for folk flest med mat så billig at man nesten må klype seg selv i armen for å forstå at det faktisk er mulig å få servert store porsjoner med husmannskost av god kvalitet til en såpass rimelig pris. Dette er uten tvil den mest autentiske matopplevelsen man vil finne i Polen.

Flere pierogier senere, og tiden var straks inne for nitti minutter med romantisk parmassasje hos Oasis Beauty Salon & SPA. Behagelig og avslappende var følelsen av varme oljer mot min kalde hud, følelsen av hender som jobbet seg inn i muskulaturen, der de løste opp mine mange knuter i nakken og mellom skulderbladene, en kontorarbeiders forbannelse.

Etter å ha blitt massert fra topp til tå og omtrent sovnet på massasjebordet, dro vi videre til den lille baren med det selvforklarende navnet Wodka Bar. Et knøttlite lokale, stappfullt av mennesker, hovedsakelig britiske damer, hvor absolutt alle bestilte det som baren spesialiserer seg på; vodkasmakingsbrett med plass til seks forskjellige smaker. Etter bursdagsmannens ønske, bestilte jeg vodka med smak av mirabelle-plomme, aprikos, bjørnebær, hylleblomst, karamell og chilisjokolade.

Drikkebrett

Dagens høydepunkt ble også kveldens avslutning, en romantisk middag på den flotte restauranten Szara Gęś. I et karakteristisk bygg hvor elegant interiør, en nydelig utsikt fra lokalets store vinduer og en sofistikert meny skapte en atmosfære perfekt for spesielle anledninger, som en trettiårsdag jo absolutt er.

Mise en bouche

Lokal vin fra det polske sørland og en liten mise en bouche for å vekke appetitten. Butterdeig fylt med surkål og sopp, en fin start på et måltid av ypperste kvalitet. Der min kjære gikk for hjortetartar til forrett, valgte jeg å gå for noe vegetarisk, i form av ostesuppe av polsk fjellost med rødbeter og hasselnøtter, den beste suppen jeg har smakt på lenge.

Ostes

Hans utvalgte hovedrett ble til slutt husets glaserte gås, selv endte jeg opp med å bestille fasanbryst med soppsaus. Nydelig presentert, men litt ekstra saus ville vært fint. Eventuelt marinerte poteter, kontra disse smaksnøytrale ovnsbakte småpotetene som vi fikk servert.

Fasan måltid

Kveldens store høydepunkt, restaurantens største styrke, var uten tvil deres fabelaktige desserter. Aldri før har jeg spist brownie forkledd som en tegneserieversjon av en hasselnøtt, servert på et fat fullt av spiselig glitter. En brownie innpakket i knasende melkesjokoladetrekk og dekket med en luftig mousse med smak av peanøttsmør. Dette er den beste desserten jeg har spist på lenge, veldig lenge.

Brownie hasselnøtt

Julien sin dessert var nesten like god som min, og kom i en enda morsommere forkledning.

Spisesal

Av servitøren ble han bedt om å spise seg gjennom en stor sky med sukkerspinn for å nå frem til den lille skatten som lå  skjult under det myke sukkerdunet.

IMG_20200128_230514

Et egg tittet til slutt frem. En såkalt trompe-l’œil, hvor både utsiden og innsiden av egget lignet et ordinært fugleegg, hvor bare smaken avslørte dessertens sanne innhold. I dét Julien delte desserten i to, rant en gul masse ut av eggets kjerne. Hvit sjokolade, kokos og mango, en herlig kombinasjon, en herlig liten illusjon.

En innholdsrik dag i Kraków var nå overstått, og min kjære så ut til å være fornøyd med feiringen av sitt store tretti. Lykkelige, takket vi hverandre for godt selskap og en hyggelig dag, måtte morgendagens togtur til Zakopane bli en like knirkefri affære.

Rynek

Kraków

Kraków bilder

IMG_20200128_232539

Szara Gęś

Ildsprutende drage, gifteringshopping og nostalgi i Kraków

Som nevnt i forrige innlegg, fikk vi en trist start på vår ferie i Kraków, en ferie som skulle bli tilbrakt sammen med mine kommende svigerforeldre, sammen skulle vi feire trettiårsdagen til min kjære og kose oss i en by som betyr utrolig mye for meg, en by hvor jeg har skapt fine barndomsminner og minner fra voksen alder. Jeg så frem til å skape flere gode minner, denne gang sammen med min forlovede og hans foreldre.

Slik ble det ikke. Mine kommende svigerforeldre ble offer for Murphys lov og endte opp i en ambulanse i München i stedet for på neste fly til Kraków for å feriere sammen med oss. Lysten og motivasjon til å gjøre noe som helst av det som vi hadde gledet oss til å gjøre i Kraków, var mildt sagt fraværende.

Samtidig var vi begge klar over at det å grave seg ned mentalt og ignorere alt vi i utgangspunktet var kommet for å gjøre, ikke ville endret noe til det positive. Vi var jo blant annet kommet for å handle gifteringer på januarsalg i Polen, anledningen var her og nå, den beste anledningen vi noensinne ville få, triste omstendigheter til tross.

I et forsøk på å få tankene over på bryllup og fokuset over på vår kjærlighet til hverandre, selv midt oppi bekymringene rundt familien, tok vi oss tid til å besøke forskjellige gullsmedbutikker. Vi prøvde oss frem og endte til vår store fornøyelse opp med et par gifteringer som var absolutt alt vi kunne ønsket oss og litt til.

IMG_20200127_165631

I mai vil jeg kunne hente dem, når jeg i månedens tredje uke reiser tilbake til Kraków sammen med min mor for å kjøpe brudekjole.

Videre fra kjøpesenteret Galeria Krakowska, spaserte vi i retning gamlebyen og videre mot Wawel-slottet. En spasertur før en kveld med bordreservasjon og planer om å hygge oss med feriens første måltid, på den populære restauranten-og vodkabaren Starka. Et sted kjent for deilig mat og drikke, i hjertet av Jødekvartalet Kazimierz. 

mde

Der vi på fredelig vis passerte slottsmuren, ble oppmerksomheten vekket av noe totalt uforventet, en ildsprutende drage.

mde

Ifølge byens legende, bodde engang en stor hissig drage i en hule i Wawel-høyden, en drage som i årevis terroristerte lokalbefolkningen, frem til en modig prins ved navn Krakus dukket opp og tok livet av den. Prinsen bygget deretter slottet og grunnla byen på høyden over dragehulen, byen vi i dag kjenner som Kraków.

Dragen vokter i dag Wawel-slottets store mur, og spruter ild rundt hvert femte eller tiende minutt, noe vi fikk bli vitne til der vi var ute på tur, på vei til kveldens utvalgte restaurant.

Å spise middag i Kazimierz er som alltid en fryd, et kvartal fullt av spennende spisesteder med behagelige priser. Vi startet måltidet med hvert vårt glass vodka, mango til ham og mint til meg, servert med oppskåret brød og paté.

Pierogi

Begge bestilte vi en raffinert utgave av den kjente polske retten pierogi til forrett, med fyll av potet og ost.

Gołabki

Til hovedrett bestilte jeg en stor porsjon Gołabki, en rett jeg husker å ha fått servert da jeg som barn ferierte hos tanten min i Krosno (en by sørøst for Kraków). Med nostalgi i øynene, nøt jeg måltidet sakte, bit for bit, kålruletter med fyll av ris og sopp, servert i kremet tomatsaus. Jeg mimret tilbake til varme somre og kalde vinterdager i den lille leiligheten til min tante og onkel, der hvor min fetter og mine to kusiner vokste opp.

Valnøttkake

En asjett og hver vår gaffel, vi nøt et stykke valnøttkake med mousse av Baileys, mørk sjokoladesaus og kokosmasse til dessert, før vi trasket rolig tilbake til leiligheten, gjennom belyste gater fulle av magisk juledekorasjon.

Wawel høyden

Fint er det med litt julemagi selv nå i slutten av januar, spesielt på dager hvor man trenger nettopp en ekstra oppmuntring. Julemagi, ildsprutende drager og to nydelige gifteringer, dette trengte vi. Takk, Kraków.

Dekorasjoner

En trist start på Kraków-turen

Å planlegge denne Polen-turen fra punkt til prikke har den siste måneden gitt meg så mye energi og glede og ikke minst distrahert meg fra alt som skjer på arbeidsplassen for tiden, kaoset mine kolleger og jeg for tiden befinner oss i. Lykkelig var jeg, da jeg på fredag forlot kontoret og våknet opp til starten på det som skulle bli en fantastisk ferie. Nå, et døgn senere, tidlig klokka seks, mens min kjære (som dessuten har bursdag i dag) sover søtt på vårt rom, sitter jeg på fellesrommet, på sovesofaen hvor mine kommende svigerforeldre skulle sove her i Kraków. Samvittigheten gnager, jeg er trist og oppgitt på vegne av alle parter. Fordi, som vi alle vet, man kan planlegge så mye man vil, men noen ganger vil livet annerledes, og da har man ikke noe annet valg enn å tilpasse seg og forandre disse planene man i utgangspunktet hadde sett frem til.

Sovesofa

Med speilreflekskamera og to store kofferter på slep, min limegrønne og hans sorte, smilte vi fornøyd der vi grytidlig på morgenkvisten ankom flyplassen i Toulouse. Frokost og kaffe på Prêt-à-manger, en vegansk smoothie bowl med mango, granateple og granola, vi ladet opp med drivstoff og gledet oss til å snart få være i Kraków sammen med foreldrene til min kjære, feire 30-årsdagen hans og handle gifteringer, ikke minst.

De stakkars foreldrene hans, som i utgangspunktet skulle møte oss på terminalen i München, sammen skulle vi fly videre til Kraków, hadde det ikke vært for at deres fly fra Paris ble forsinket med førti minutter, noe som førte til at de mistet forbindelsen og så seg nødt til å vente på neste fly, med avgang tre timer senere.

Selv ankom vi Kraków fem minutter før tiden. Mens vi ventet utålmodig ved bagasjebåndet i ankomsthallen, mottok Julien en sms fra sin far.

“Din mor falt ned noen trappetrinn på flyplassen i München. Hun har skadet hånda. Vi er på vei til sykehuset for å ta røntgenbilder”.

Bagasjebåndet stoppet etter hvert også opp. Julien fikk hentet kofferten sin, min derimot, kom aldri. Samtidig som vi stod i kø for å melde ifra om savner bagasje, tekstet vi frem og tilbake med faren til Julien for å holde oss oppdatert på situasjonen til hans mor. Sannsynligheten var stor for at Kraków-turen allerede før den hadde startet, var over for mine kommende svigerforeldre.

mde

Ved skranken ble jeg informert om at bagasjen min fortsatt befant seg i München og ville bli sendt videre med neste fly og deretter kjørt med taxi direkte til leiligheten vår i løpet av kvelden.

Med én av to kofferter, tok vi toget fra flyplassen til Kraków Główny, sentralstasjonen i byen. Vi mottok en ny sms, hans mor var ute av røntgenavdelingen. Julien ringte sin far for å høre hvordan det gikk, om håndleddet var brukket, om en operasjon var nødvendig, om de måtte reise direkte tilbake til Frankrike. Alle spørsmål fikk et trist “ja” til svar.

Begge var de triste over å ikke kunne få bli med på alle aktivitetene som var reservert, hundeslede, kanefart, saltgruvene, fjellspa. Selv hadde jeg nå dårlig samvittighet over å ha reservert alt dette i utgangspunktet, aktiviteter som de begge hadde gledet seg til, alt som absolutt ikke ville bli det samme nå, med våre knuste hjerter og en svært preget stemning.

Julien som er så glad i å feire store begivenheter sammen med familien sin, kunne ikke se for seg å feire det store tretti uten sine foreldre, noe han nå ville bli nødt til likevel.

Vi sjekket inn på Sleep Innn og informerte resepsjonisten om at vi ikke lenger ville bli fire, men to, og at bagasjen min ville komme med taxi utover kvelden. Resepsjonisten ringte også den fine restauranten hvor vi skulle feire hans bursdag neste kveld, for å endre reservasjonen fra fire til to personer.

Soverom

Å prøve å få tankene over på noe annet, var lettere sagt enn gjort. Men vi klarte det, til en viss grad. Mer om det i neste oppdatering (alle bilder i dette-og neste innlegg er tatt med mobil).

Kraków bilder