Idylliske Køge og tanker rundt et levende sentrumsbilde

Klær, sko, bøker og alle matvarene kjøpt i Danmark og Tyskland er pakket ned i den sorte trillekofferten. Mine foreldre bærer egen bagasje og handleposer fulle av matvarer ned trappa, ut på parkeringen, vi fyller bilen. Tiden er inne for å reise hjem, vi kjører i retning Kastrup Lufthavn, kvart over seks går flyet, litt under en halv dag har vi sammen, de siste timer før jeg igjen må forlate mine foreldre og ikke vite når vi vil kunne se hverandre igjen.

For å få mest mulig utbytte av tiden som gjenstår, skal vi tilbringe de neste fire timene i Køge, en gammel havneby 39 kilometer fra hovedstaden. Et sentrum fullt av flotte bygninger i bindingsverk, i denne koselige gamle byen skal vi spise lunsj på kafé og titte i lokale butikker. Selv om jeg gleder meg til å reise tilbake til Toulouse, frister det ikke å forlate Danmark, ikke enda. Jeg ønsker meg en uke til, en biltur landet rundt, mitt barnslige jeg vil besøke Legoland, matsnobben i meg vil gå på Michelinstjerne-restaurant i København, jeg vil besøke Nordsøen Oceanarium i Hirtshals og besøke kunstmuseer i kule Aarhus. Kanskje en biltur Europa-rundt på tre uker kunne vært en fin idé for bryllupsreisen til min kjære og meg til neste år?

Bro

En grå tirsdag, overskyet, regnet faller over Sjælland. Himmelen gråter fordi du skal dra, spøker min mor, jeg visste ikke at du kunne være så poetisk, roser jeg henne og ler.

Sjælland

Vi spiser lunsj på Café Vanilla på Køge torg, en trivelig kafé som visstnok også tilbyr spennende brunsjmåltider for vennegjenger, par eller familier som ønsker en sosial sen frokost eller tidlig lunsj, med et bord fullt av søte og salte godsaker. Dette ville Julien ha satt pris på, skulle vi besøkt denne byen under en senere anledning. Jeg bestiller en club sandwich, som i realiteten er alt annet enn det triangelformede smørbrødet med pålegg som jeg hadde sett for meg. Servert får jeg et stort stykke kyllingfilet med store mengder salat og litt bacon og brød, et måltid som vil holde meg stappmett ut dagen.

Sandwich

Umiddelbart angrer jeg på å ha bestilt ostekake til dessert. Til gjengjeld smaker limeostekaken himmelsk, en smak som kan minne litt om den Floridianske spesialiteten Key Lime Pie, en saveur som fører meg direkte tilbake til året da jeg bodde i solstaten og jobbet for Mikke Mus i Disney World, det lykkeligste stedet på jord.

Ostekake

Vi forlater kafeen og beveger oss ut i regnværet med våre paraplyer beskyttende over oss. Vi titter i byens mange boutiques, nysgjerrige på hva de små lokale butikkene har å by på, samtlige har de et klistremerke i sine vinduer med budskapet “ønsker du å ha oss her i morgen, støtt oss i dag“, en trist påminnelse om hvordan økt netthandel og billighandel hos de store kjedene leder den ene uavhengige butikken etter den andre rett i konkursens gap.

Butikk

I sympati, kjøper jeg med meg et par småting fra to av butikkene, deriblant et handlenett med verdenskartet som motiv. Jeg tenker tilbake på all netthandelen jeg selv står ansvarlig for, en tanke som etterlater meg med en vond smak i munnen. Jeg, som selv ønsker et levende sentrum fullt av spennende små butikker som tilbyr håndlagde varer man ikke vil finne noe annet sted, jeg, som blir trist hver gang synet av tomme, forlatte lokaler møter meg. Jeg er en del av problemet, men det er ikke for sent til å snu.

De grå skyene farges stadig mørkere og mørkere, jeg fryser i mine tynne sommerklær. Vi må etter hvert forlate Køge, jeg har et fly å rekke, mine foreldre har en lang kjøretur foran seg. Når vil vi se hverandre igjen, spør jeg, selv om vi alle vet like godt at vi faktisk ikke vet noe som helst. Før jul, håper min mor. Det håper sannelig jeg også.

Veien fører oss videre til Kastrup. Vi gir hverandre en kjærlig klem, min stefar, min mor og jeg, før jeg vinker til dem, der de forlater flyplassens parkering.

Dansk idyll

Ølstue

Køge sjarm

Kirke

But first coffee

Advertisements

Vi besøker Danmarks største vingård

I min lille trillekoffert har jeg pakket med meg en gave til min mor, en liten oppmerksomhet fra Frankrike, en gul kjole med blomsterprint, til meg selv har jeg kjøpt den samme i rødt. Ville det ikke vært hyggelig om vi begge gikk kledd i disse kjolene på vinsmakingen i dag, foreslår jeg, barnslig som jeg er, mor og datter i matchende tøy. Min mor ser på meg med et underlig uttrykk, likevel ikler hun seg den gule versjonen av min, hun gjør det for å glede meg.

Det har ikke riktig gått opp for meg at vi allerede har nådd mandag, tiden flyr når man koser seg på ferie, dessverre går vi nå mot slutten av dette idylliske oppholdet på Lolland. Klokka 13 skal vi på en guidet omvisning med vinsmaking, deilig kirsebærvin på Frederiksdal Gods, Danmarks største vingård.

Mor og datter

Vi forlater leiligheten i Bandholm relativt tidlig på formiddagen, planen er å besøke en by i nærheten av vingården, for å slå ihjel et par timer med kafébesøk og titting i butikker, før en ettermiddag fylt med kirsebærvin og tilegning av kunnskap om vinproduksjon står for tur.

Nakskov heter byen vi skal besøke, Lollands største by, absolutt ingen storby, men den er i det minste stor nok til å kunne underholde oss en stund. Vi parkerer bilen og trasker bortover det vi antar er byens hovedgate, bruktbutikker og antikvitetshandlere ser vi flere av på begge sider av gaten, bruktbøker, møbler, secondhand og vintageklær, aldri før har jeg sett så mange slike butikker samlet på ett område.

Blomsterhandel

Min stefar ønsker å tilbringe tid blant bruktbøker, han ser etter skjønnlitteratur på engelsk, min mor og jeg lar ham vandre på egenhånd, selv besøker vi en Fairtrade-butikk, hvor vi titter på dekorative gjenstander til hjemmet. Om jeg bare hadde hatt mer bagasjeplass, skulle jeg gjerne ha kjøpt med meg noe fint, noe fargerikt, friske dekorasjoner til den ellers så grå og kjedelige leiligheten.

Vi drikker kaffe på Café Risteriet, kaffe latte til meg, cappuccino til min mor, og americano til min stefar, de samme vanene, de samme kaffebestillingene som alltid.

En halvtime før omvisningen starter, er vi allerede på plass, vi smaker røde bobler mens vi venter. Bare én gang har jeg tidligere smakt musserende rødvin, den gang italiensk, på en trattoria i Toulouse, Lo Stivale, et spisested kjent som stamstedet til diverse lokalpolitikere. Selv var jeg for anledningen ute sammen med mine kolleger, håndlaget gnocchi med gorgonzolasaus, en fabelaktig smaksopplevelse.

Musserende kirsebærvin er en nytelse, et fyrverkeri i munnen. Vi får beskjed om å passe godt på vinglassene vi har fått utdelt, disse vil vi få behov for gjennom hele omvisningen, til sammen skal vi smake fem forskjellige viner.

Vintønner

Klokka ett blir vi som avtalt møtt av vår guide, sammen med rundt åtte andre besøkende samles vi ute ved inngangspartiet til produksjonsområdet. I glassene helles en liten skvett vin, vi smaker og lytter til guiden, han forteller historien bak Frederiksdal Kirsebærvin, et eventyr som startet i 2006, et prosjekt som i dag har blitt en suksesshistorie for dansk vinproduksjon.

Videre føres vi til kirsebærtrærne, 24 hektar med Stevnskirsebær, guiden lar oss få lov til å smake på bærne som henger fra de friske grønne grenene, en syrlig smak, ypperlig for vin. Frederiksdal er et av de mest solrike stedene i landet, også det tørreste, et must for kirsebærplantasjen, forteller guiden.

Vi fortsetter omvisningen på produksjonsområdet, guiden forteller om gjæringsprosessen, om maskineriet, vi fortsetter vinsmakingen, vi starter med en behagelig 2016-årgang, går videre til en tørrere vin som passer fint til viltkjøtt, og avslutter med en søtlig vin som kan minne om porto.

Jeg takker for en fin omvisning, en lærerik opplevelse, nok en spennende dag i Danmark, et land som vet hvordan de skal glede enhver turist, uansett interesse.

På tur med damplokomotiv i Danmark

En spennende ny dag i Lolland i Danmark står for tur. Heldige er vi som overnatter på Det Gule Pakhus i Bandholm og har den fine turistattraksjonen museumsbanen som nærmeste nabo. Et gammelt damplokomotiv bygget i 1879, skal på denne avslappende søndagsformiddagen føre oss fra Bandholm til Maribo. Dette er Danmarks eldste privatbane, en bane åpnet for første gang i 1869.

Damplokomotiv har tidligere bare vært noe jeg har sett på film og på utstilling, eksempelvis lokomotivet Hugin, som tidligere var fast inventar på Stavanger Jernbanestasjon, før det ble flyttet til jernbanemuseet på Hamar.

Nå skal vi få lov til å bli med på en liten reise tilbake i tid, vi skal få kjenne på følelsen av å være passasjerer på et damplokomotiv som har fraktet   generasjoner etter generasjoner fra et sted til et annet, vi skal nyte den naturskjønne utsikten fra vinduet, åkre og enger, vindmøller og hus, vi skal nyte turen fra vår lille kupé, med benker i tre og brune tekstiler.

Lokomo

Tjue minutter før avgang, kjøper vi billetter til togturen fra den sjarmerende gamle billettluken på stasjonen og venter på damplokomotivet. Like ved togskinnene henger det danske flagget høyt og flagrer i vinden, jeg studerer flagget og venter i spenning, klar til å fotografere den imponerende attraksjonen, historie som skal gjenoppleves, der lokomotivet melder sin ankomst på perrongen.

IMG_20190814_222845_780

Min stefar gleder seg som et lite barn, en følelse av nostalgi lyser opp i ham, han som selv har vært på reise med slike damplokomotiv som barn, en tid for lenge siden, da han fortsatt bodde i England, sitt hjemland, et land han ofte lengter tilbake til. Det gleder meg å se ham med slike store øyne, se ham smile bredt, smile så ekte, vi stiger ombord på lokomotivet, han følger nøye med på alt som skjer, han følger med på lokfører og hans medhjelpere der de fyller på vann og brensel, han vandrer fra ende til annen for å studere vognen, et innrammet skriv på veggen forteller historien om museumsbanen og damplokomotivet hvor vi nå er passasjerer.

En av vognene er til og med utstyrt med brevluke hvor passasjerer kan sende sine brev og postkort til venner og familie, forteller han oss ivrig. Vi lurer på om brevene vil få et personalisert stempel fra museumsbanen, det ville vært en fin liten oppmerksomhet.

Brev

Vi kjører inn til Maribo stasjon, her kan vi oppholde oss i opp til tre timer, før vi må rekke siste mulighet for hjemreise tilbake til Bandholm. Mine foreldre og jeg spaserer gjennom den lille byens sentrumsområde, på torget ser vi en iskiosk. Menneskene som sitter ved bordene utenfor med hver sin is i hånda, gir meg lyst til å spise softis, noe jeg ikke har gjort på flere år. Mine foreldre handler kanelboller fra det lokale bakeriet, jeg ber dem kjøpe en ekstra til meg, slik at jeg i kveld kan kose meg med en deilig dessert til kaffen. Bak fem mennesker står jeg i kø i iskiosken, språkforvirring oppstår, jeg går over til å prate engelsk med den danske piken som ikke forstår bæret når jeg ber om en liten softis med nøttestrø på norsk.

Softisen smelter, jeg søler, heldigvis klarer jeg å unngå at isen treffer min lange sorte blomsterkjole, softis drypper på sandalen, på brosteinene som fyller markedsplassen, jeg sluker i meg store mengder is på veldig kort tid for å unngå katastrofe.

IMG_20190814_224205_395

Vi spaserer videre til domkirken i Maribo, en gotisk mursteinkirke, opprinnelig en klosterkirke, fra 1400-tallet. En grønn liten park og en stor innsjø delvis gjemt bak høyt siv som beveger seg frem og tilbake i takt med milde små vindpust, sola skinner, biene summer, og en stor gruppe ender, samtlige hunner, koser seg ved vannkanten.

IMG_20190814_224341_916

Ved et piknikbord blir vi sittende en stund, vi spiser kanelbollene fra det lokale bakeriet og prater om morgendagens planer før vi vender tilbake til Bandholm, vi gleder oss til morgendagens vinsmaking, Frederiksdal Kirsebærvin.

Mor

Domkirke

Maribo

Bakeri

Kupé

Kornåker

Lolland

Det fredelige og de små gledene i Heiligenhafen

Formiddagen i Tyskland fikk uten tvil en positiv start, med det spennende middelaldermarkedet i Burg auf Fehmarn og den gylne muligheten til å ta fargerike bilder av nydelige sommerfugler i Schmetterlingspark.

Videre kjører vi 21 kilometer lenger sør, til Heiligenhafen, en liten havneby ved Østersjøen, 55 kilometer øst for Kiel, de fleste nordmenn kjenner til Kiel, stedet hvor svært mange begir seg ut på store handleturer takket være fergen som går fra Oslo.

Selv har jeg vært litt over alt i Nord-Tyskland opp gjennom årene, selv om minnene er vage. Fra jeg var bitteliten til jeg var cirka tolv år gammel, dro mine foreldrene meg med på biltur gjennom Danmark, Tyskland og Polen hver eneste sommer, helt til de skilte lag, like før jeg nådde tenårene.

Den gang så jeg dessverre ikke på disse feriene som annet enn slit, med mil etter mil på Autobahn, bilsyk og vond i leddene, en far som ble sur fordi mor ikke kunne lese kart uten å føre oss på feil spor, rasteplasser med dårlig mat og lugubre hoteller ved motorveien. Den gang var jeg misunnelig på alle mine venninner som dro til London sammen med mødrene sine for å besøke Madame Tussauds og se musikaler som Cats og Starlight Express (jeg har fortsatt til gode å se begge), eller på chartertur til Kanariøyene og Hellas for å bade i basseng og leke på stranda dagen lang, hver eneste dag i to uker.

Nå, som voksen, elsker jeg slike bilturer, riktig nok med mobil-GPS og en grundig runde med research før bestilling av hotell og bord på restaurant blir gjennomført, en luksus mine foreldre og jeg ikke hadde på 90-tallet. Tyskland har jeg også fått et nytt syn på, en naturlig del av det å vokse opp, man når vel alle en alder hvor man ikke lenger bryr seg om hvem som skal på bassengferie og hvorfor man selv ikke er en av dem.

Det eneste som betyr (eller burde bety) noe, er jo hvem man ferierer sammen med. Samholdet.

Nå, som voksen, føler jeg ofte at slike rolige dagsturer til tyske småsteder langt unna Berlin og alt som er kult og trendy, er nøyaktig den virkelighetsflukten jeg trenger. Akkurat nå, er denne turen alt mitt slitne hode kunne ønsket seg, en fem dagers sommerferie med rolige aktiviteter, fine øyeblikk som skal deles med min familie i fred og ro.

Himmelen er overskyet. Heiligenhafen må uten tvil være et fantastisk feriested når sommertemperaturen er på topp og hver centimeter av badestranda fylles med fargerike servietter og parasoller. En typisk havneby full av båter, butikker som selger maritime artikler, suvenirsjapper og spisesteder som tilbyr sjømat. Min mor liker ikke fisk og jeg tåler ikke å spise skalldyr, så vi finner oss et bord på et annet spisested, et biff-og pannekakehus, av alle kombinasjoner.

IMG_20190813_170613_609

Stedet heter Zum Alten Salzspeicher, som betyr Det Gamle Saltmagasinet, og er et historisk monument i Heiligenhafen, et saltlager bygget i 1587, i dag et populært spisested for både lokalbeboere og turister. Min mor og jeg drikker forfriskende riesling, min stefar tar seg en pils. Jeg bestiller vegetarisk pannekake, med ost og grillede grønnsaker, selv om jeg egentlig ikke er spesielt sulten etter å ha spist store mengder surdeigsbrød med smeltet ost og skinke på middelaldermarkedet hvor formiddagen ble tilbrakt.

Pannekake

Litt småyr i lufta er nok til å få flere av de andre restaurantgjestene til å trekke inn i lokalet, men vi blir sittende ute, regnet vil snart gi seg, om man i det hele tatt kan kalle dette regn. Pannekaker og riesling, båthavn og små gågater fulle av gøyale suvenirer, vi fullfører dagsturen med en handletur på et av de mange supermarkedene som tjener godt på oss turister, pålegg og godteri, om jeg bare hadde hatt mer bagasjeplass.

Jeg takker mine foreldre for denne hyggelige dagen, jeg takker for godt selskap og fine små øyeblikk. En smule forbauset, min mor smiler, “det skulle da bare mangle”.

Båthavn

Dagstur til Tyskland: middelaldermarked og sommerfuglpark

Da vi satt på uteserveringen til Bandholm Hotel med hver vår drink i hånda og hvert vårt pledd over skuldrene, foreldrene mine og jeg, sammen på vår første kveld i Danmark, hadde min mor noe å fortelle oss. Vi skal på dagstur i morgen, smilte hun, vi skal ta båt til Tyskland og besøke to forskjellige steder, Burg auf Fehmarn og Heiligenhafen, sa hun bestemt. Selv hennes sjåfør-og ektemann, min stefar, visste ingenting om hennes lille overraskelse. Scandlines Rødby – Puttgarden, en ferge som hovedsakelig eksisterer for å tilfredsstille danskenes behov for billighandel i nabolandet, skal for familien min og meg kun benyttes som et transportmiddel som vil føre oss videre ut på nye spennende eventyr.

Jeg våkner tidlig, altfor tidlig, spent på dagens aktiviteter. To brødskiver smøres og spises i full fart, en kjapp dusj og påkledning, og jeg er klar til å dra. Vi kjører til Rødby, inn på fergen, en 45 minutters reisevei til den tyske grensen, vi kjører videre, forbi en rekke dagligvarebutikker, ølutsalg og diverse varehus som tjener stort på alle de handleglade turistene som kommer på besøk.

Burg auf Fehmarn er en del av byen (og øya) Fehmarn, med beliggenhet cirka to kilometer fra havet. I tillegg til et sjarmerende sentrum, vil man kunne besøke Meereszentrum (et av landets største haiakvarium), Schmetterlingspark (sommerfuglpark) og U-Boot Museum Fehmarn (ubåtsmuseum).

Da det ikke frister å bruke tid på museer når sola skinner høyt på himmelen og gradestokken viser tjuefem grader, velger vi å spare museet og akvariet til en annen anledning. Planen blir derfor å tilbringe så mye tid som mulig i sentrum, og deretter ta en tur innom den lille sommerfuglparken før vi vender tilbake til båten. En ren tilfeldighet, og til vår store fornøyelse er det tydelig at vi har valgt riktig dag å komme på besøk til dette koselige lille stedet.

Vi ankommer nemlig et eventyrlig middelaldermarked fullt av selgere og underholdere utkledd i kostymer, boder på rekke og rad, det selges lokalprodusert likør, lokale oster og smykker med mineralsteiner og keltisk motiv. Musikanter spiller gammel folkemusikk, ei spåkone har rigget til en bod hvor hun leser tarotkort for dem som skulle ønske det. Midt på torget står et pariserhjul modellert etter de aller første pariserhjulene, det vil si fra 1700-tallet (først 300 år etter middelalderen).

Den av bodene som interesserer meg mest er den hvor det tilbys nybakt brød, innbakte pølser og surdeigsbrød med ost og skinke fra en stor steinovn. Jeg lar meg lokke av denne deilige lukten av rykende ferskt brød, vann i munnen og rumlende mage, jeg klarer ikke å styre meg, jeg klarer ikke å la være å kjøpe med meg et av disse fristende brødene med smeltet ost og skinke.

Mat

Vi tilbringer en god liten time på markedet, før vi trasker videre for å få sett enda litt mer av stedets fine småbyidyll. Vi vandrer gjennom handlegatene, gjennom en liten park, vi titter i butikker, vi fullfører sirkelen der vi vender tilbake til markedet for å handle med oss enda mer brød.

Før vi vinker farvel til Fehmarn, før vi drar videre til neste destinasjon, besøker vi øyas fargerike sommerfuglpark. Jeg åpner kameravesken og bytter linse, fra den ordinære til den store og tunge, målet er å gjøre et forsøk på å ta like fine bilder som det Julien og jeg klarte å gjøre i Panama, da vi besøkte lignende sommerfuglparker under vår to uker lange biltur gjennom landsbyer, forbi vulkanlandskap, med turer gjennom jungelgrønne områder og late dager på hvite strender.

Sommerfuglparken i Fehmarn er liten, men vakker. Høyt og lavt, de flakser forbi meg, oransje og små, store og blå, sorte og hvite, sorte og gule, jeg forsøker å fange hvert øyeblikk med min store linse, denne som jeg har arvet etter min far. Bildene mine blir ikke like fine som bildene til Julien, enklere er det når han står ved min side og hjelper meg med å holde fokus og være tålmodig, men tålmodighet har da aldri vært min sterkeste side.

Sommergu

Dagen er fortsatt ung og vi har fortsatt god tid før vi må returnere til båten, vi fester våre bilbelter og kjører i retning neste stopp, Heiligenhafen.

Marked

Innbakte pølser

Osteselgee

Sommerfug

Sommerfuglpark

Første dag med ferieidyll i Danmark

Halv sju på morgenkvisten, vi står foran flyplassen i Toulouse, mine armer rundt min kjære, jeg gir ham en god klem og tre kyss, han vil ikke at jeg skal dra, jeg lover å sende ham en liten melding når jeg går ombord på flyet. Han er lei seg, fem dager er lenge uten deg, sier han. Jeg rister på hodet, fem dager er ingenting. Tenk på familien min, tenk på meg, ikke siden april har jeg sett foreldrene mine, ikke før neste år vil jeg kunne se dem igjen. Disse fem dagene sammen med dem på ferie i Danmark betyr alt for meg akkurat nå.

Jeg sitter på flyet, vindusplass som ønsket. Et lite barn og hans far sitter ved siden av meg, barnet stryker meg på armen og leker med den pudderrosa blondekimonoen min. Hans far beklager og ber sønnen slutte å plage dette fremmede mennesket som jeg jo er for ham, jeg sier det går greit, han forstyrrer meg ikke. Jeg titter ut vinduet og drømmer, to timer suser forbi, vi flyr over sjøen, forbi vindmøller, vi går inn for landing.

Flyet ankommer København tjue minutter tidligere enn planlagt, akkurat passe tid til å løpe en tur på toalettet, pudre ansiktet og finne frem til parkeringsplassen hvor jeg har avtalt å møte mine foreldre som kommer med bil fra Norge.

Sammen er vi på vei til en liten havneby som heter Bandholm, et fredelig sted sørvest i Danmark, stedet skal være vår lille base disse neste dagene, dager hvor vi skal på utflukt til andre koselige småsteder i nærområdet. Vi skal overnatte på Det Gule Pakhus, et tidligere kornmagasin, et historisk bygg fra 1850 som i dag huser flere ferieleiligheter.

I retning Bandholm kjører vi innom en kafé for å drikke kaffe og spise et lite lunsjmåltid under en parasoll på uteservering. Siden vi tross alt befinner oss i Danmark, smørbrødets land, bestiller jeg rugbrød med frikadelle, syltet rødløk, sylteagurk og remulade. Stedet tilbyr også iskaffe med sjokolade og lakris, en kombinasjon som både virker interessant og kvalmende på samme tid. Nysgjerrig, bestiller jeg en slik. Uten krem, informerer jeg baristaen. Første slurk, jeg blir forvirret. En slurk til, jeg bestemmer meg for at smaken er god. Tredje slurk, jeg ombestemmer meg.

Frikadelle

Vel fremme i Bandholm, vi handler inn matvarer på et lokalt supermarked, brød, pålegg og fruktjuice, melk til kaffen og diverse spekemat og ost til kveldens vinkveld i leiligheten. Vis-à-vis Det Gule Pakhus, ligger et luksuriøst hotell med en sjarmerende uteservering, hvor vi etter planen vil tilbringe de sene kveldstimene over en drink, feire vår lille gjenforening og nyte den fine utsikten mot sjøen.

Det Gule

Leiligheten er romslig og ren, med moderne lyse møbler og store vinduer. Støynivået må vi dessverre bli vandt til, enten vi vil eller ei, stadig høres lyden av traktorer som kjører forbi, traktorer og lastebiler. Klokka har allerede rukket å bli fire, min mor og jeg tar oss en liten spasertur gjennom den lille gågata som leder oss fra hovedveien, gjennom det lille sentrum og videre til havna.

Sjarmerende gule murhus, blomster og grønne busker, kunstverksted og iskiosker, vi nyter stillheten, en fredelig spasertur og trivelig konversasjon er absolutt alt jeg trenger akkurat nå, et stille øyeblikk før vi dekker på bordet, før vi åpner ei flaske vin og småspiser og prater om det som er fint og det som er vanskelig, mitt liv i Toulouse, deres liv i Stavanger. Vi ender som planlagt opp på uteserveringen til nydelige Bandholm Hotel når kvelden faller på. Under mørk himmel er utsikten mot sjøen fortsatt like fin, kanskje enda finere, en vakker mystikk, vi ser silhuetter av flaggermus som flyr forbi, jeg drikker whiskey sour.

Uteservering

Uteservering

Blomster

Danmark

Libanesisk mezze, bilkjøp og vennetid i Paris

Helgen i Paris suser forbi, noe jeg forsåvidt synes er trist. En dag til, kan jeg være så snill å få en ekstra dag i byen, en dag hvor alt av planer kan legges på hylla, en dag hvor jeg kan være usynlig og alene i kjærlighetens by.

Årets tredje tur til Paris, og fortsatt har jeg ikke hatt tid til å få et gjensyn med hverken Eiffeltårnet eller Sacré-Cœur og Montmartre. Ikke har vi hatt tid til å handle salgsvarer på Rue de Rivoli eller spasere gjennom Jardin du Luxembourg eller promenere langs Seine-elven mens vi titter på turistbåter der de passerer oss.

I stedet har vi vært travelt opptatt med å løpe fra et sted til et annet, fra et ærend til det neste. Julien skal kjøpe ny bil. En større og tøffere bil. Den skal om noen uker, kanskje en måneds tid, flyttes fra Paris til Toulouse, hjem til oss. Allerede i august og september skal vi fylle det store bagasjerommet med kofferter og vinkartonger, vi skal på bilferie med vår nye Audi.

Etter å ha prøvekjørt bil og sett gjennom dokumentene som hører til, løper vi videre til neste ærend. Vi har blitt sendt til en adresse nord i Paris for å hjelpe ei venninne av moren til min kjære med å overføre bilder fra speilreflekskameraet til mobilen og nettbrettet via WiFi. Hun foreslår å spandere middag på oss på restaurant som takk, noe vi dessverre må takke nei til, da vi allerede har planer med et vennepar som vi ikke har sett siden forrige besøk i byen, for nøyaktig seks uker siden.

Vi forlater Place de Clichy og den nordre delen av byen for å møte venneparet på Café Oz ved Denfert-Rochereau. En australskinspirert barkjede med surfetema, vi nyter utepils i solskinn og prater om hva vi har gjort siden sist vi møttes. Min venninne og hennes samboer forteller at de har vært i et bulgarsk-russisk bryllup i Bulgaria, de viser frem bilder fra den russisk-ortodokse kirke, og forteller om en vakker seremoni og rørende taler. Vårt fremtidige bryllup blir også et emne, der vi får spørsmål om hvilke ønsker vi har for catering og hvordan vi har tenkt å dekorere spisesalen og parken, i hvilke farger, hvilket tema.

Gul kjole

Fem minutters spasertur fra baren, ligger den libanesiske restauranten hvor vi har reservert bord for kvelden. Baladna, heter den, et spisested vi allerede har besøkt tidligere, han og jeg, da vi fortsatt bodde her i Paris.

Kir rose til aperitif, hvitvin med rosesirup. Den deilige essensen av rose fungerer underlig bra i kombinasjon med tørr hvitvin. Vi skåler, jeg spør min kjære om han kan ta bilde av meg og min venninne, en liten suvenir, et lite minne på telefonen.

Venninner

Vi bestiller mezze, varme og kalde småretter, pitabrød og hummus, auberginepuré, falafel, linser og bønner, bakst fylt med ost og spinat, bakst fylt med krydret kjøtt. Vi nyter den nydelige smaken av Libanon, vi nyter maten langsomt sammen med ei flaske rosévin som deles på oss fire. Samtalen flyter, vi ler og koser oss på denne altfor varme sommerdagen her i Frankrikes hovedstad.

Etter mezze serveres grillspyd, etter grillmat får vi dessert, pannekaker fylt med ostekrem, servert med bringebær og pistasjebiter. Servitøren tilbyr oss hvert vårt glass likør sammen med desserten, en hyggelig liten gest.

Vi finner oss et bord på en utekafé for å ta en siste drink sammen med våre venner, før vi løper for å rekke siste tog tilbake til bygda utenfor Paris. En siste natt, etter en siste solskinnsdag i de parisiske gater, neste gang vi kommer hit vil byen være smykket med glitrende juledekorasjon så langt øyet kan se. Kanskje også snø.

Venner

Rammstein-konsert og finansdistriktet i Paris

Torsdag.

Min sorte trillekoffert er ferdig pakket, han har pakket sin. For å få tømt kjøleskapet før vi forlater Toulouse for helgen, smører jeg to brødskiver med aïoli, kyllingpålegg, bacon og tomat. Den siste skvetten fra den åpne melkekartongen heller jeg i en stor kopp kaffe. Håret setter jeg opp i en høy hestehale, den eneste frisyren jeg orker i disse førti varmegradene som brenner over Frankrike. Nesten klar til å gå ut døra for å løpe til trikken som skal frakte oss til flyplassen, i håndvesken pakker jeg med meg leppestift og solbriller.

Flyplassen er full av mennesker som skal på sommerferie, flotte kvinner med stråhatt og hvite linkjoler, menn i sommertøy og caps. Før boarding deler Julien og jeg en varm wrap fylt med kylling, tapenade, grønnsaker og mozzarella, jeg klarer selvfølgelig å søle tapenade på min hvite kjole.

Sent på kvelden ankommer vi Paris-Charles de Gaulle, hvor vi blir hentet av hans foreldre som er overlykkelige over å få oss på besøk. Tiden flyr, vi diskuterer, kvelden går over til å bli natt. Vi sitter i hagen, eneste belysning er åtte telys plassert på utebordet, hans mor og jeg drikker iste, våre menn drikker hver sin halvliter lokalbrygget IPA.

Bohem

Fredag.

Jeg dusjer og slenger på meg klærne jeg skal bære gjennom hele dagen, og videre på kveldens konsert. Håret er klart til å riste løs til rytmen av gitarriff og raske trommer, vi har billetter til Rammstein i Paris-La Défense!

IMG_20190628_175758_071

La Défense er byens finansdistrikt, et område totalt annerledes fra alt man vanligvis assosierer med Paris. Her finnes ingen haussmannske bygninger, ingen store parker med fontener og gamle skulpturer. La Défense er skyskrapere og moderne skulpturer, kjøpesentre og hurtigmat.

Vi tar oss tid til å titte i butikker på det store kjøpesenteret Les Quatre Temps, et senter som også har et eget område for både bestilling og henting av varer fra Amazon, og en hel etasje full av spisesteder.

Kjøpesenter la défense

Factory & Co er en restaurantkjede som kan minne om en kombinasjon av en trendy burgersjappe og den amerikanske kjeden kjent for sine ekstravagante ostekaker, The Cheesecake Factory. Mellom ti og tolv flotte ostekaker står på rekke og rad, der de frister med sine spennende smaker. Pistasje, Kinder Bueno, Snickers, sjokobanan, bringebær og hvit sjokolade, samt enda flere varianter av amerikansk ostekake. Valget er stort, jeg ender til slutt opp med å teste ut en av signaturkakene, bringebær og hvit sjokolade.

IMG_20190628_170740_266

Vi bestiller i tillegg hver vår burger, servert med pommes frites til ham og coleslaw til meg, og en karamellmilkshake på deling. Og hver vår flaske iskaldt vann, en nødvendighet i denne ekstremvarmen som herjer over Europa akkurat nå.

Etter å ha spist oss stappmett på usunne godsaker, beveger vi oss videre i retning konsertarenaen, som til vår store glede viser seg å være lukket og klimatisert, en luksus i disse brennende varme sommerdager.

Showet åpnes av Duo Jatekok, to pariserinner som spiller pianoversjoner av Rammsteins egne låter. Disse nydelige pianomelodiene gir meg frysninger, et åpningsnummer så annerledes, så uforventet. Et nummer som faller i smak hos mange, inkludert meg selv, men likevel skuffer de mest hardbarka metallgutta, de som lever og ånder for tunge gitarriff og tøff vokal.

En halvtime senere, på slaget ni, entrer Rammstein scenen med fyrverkeri og flammer fra første sekund. Helt siden jeg var femten år gammel har jeg lyttet til dette tyske metallbandet, men ble ikke ordentlig superfan før jeg så dem live for første gang på Download-festivalen i Paris i 2016. Den beste live-opptredenen jeg noensinne hadde sett, jeg ble fascinert av deres teatralske og pyrotekniske sceneshow og visste allerede da at dette ikke ville bli mitt siste møte med Rammstein.

Et show som varer i over to timer, nok en gang fører bandet oss inn i sitt univers, sitt bisarre sirkus fullt av visuelle effekter og flammer. Vi rocker til vi får vondt i nakken, vi synger til vi får vondt i halsen, vi får frysninger der vi med blanke øyne synger med til lyden av akustisk gitar under den sårbare fremføringen av bandets ballader, vi danser til de radiovennlige låtene hvor elektro og rock møtes, vi jubler og klapper, min beste konsertopplevelse forblir Rammstein.

IMG_20190628_175905_518

Safari på fransk og spennende fugleshow

Lørdag. Været er strålende, allerede klokka ti varmer sola vår lille balkong. Vi sitter ute, bordet dekkes med kopper, glass og fat, sammen skal vi nyte frokosten under solfylt himmel før vi drar ut på eventyr. Til frokost koser vi oss med deilig maisbrød fra bakeriet i nabogata, franske oster og spekeskinke, vi avslutter dagens første måltid med en kurv full av søte jordbær.

Ikke siden vi ferierte i Sør-Afrika tidlig i november, har jeg gått i shorts. Med tretti varmegrader meldt for dagen, kan jeg endelig hente frem olashortsen og sandalene igjen. Hodet beskyttes med hatt og huden smøres inn med solkrem. Akkurat som i Sør-Afrika, da vi for et halvt år siden var på glamping i Kruger Park, skal vi nå på safaritur. Denne gang er det ikke en safaricamp på størrelse med halve Nederland som venter oss, ikke skal vi på eksotisk ferie på nabokontinentet i syd, men vi skal i det minste på dagstur til en liten safari-og dyrehage i nærområdet, en tjue minutters kjøretur fra vårt hjem.

Sommertøy

Safari i Frankrike, like utenfor Toulouse. Parken heter Zoo African Safari. En fin mulighet for både store og små som kanskje ellers aldri ville hatt mulighet til å se ville dyr vandre fritt og leve sammen på et stort åpent område, uten å være fanget i små bur helt for seg selv. Jeg har innsett hvor heldige vi er, min kjære og jeg, vi som kan ta oss råd til å reise til Afrika for å se ville dyr i sine naturlige omgivelser, vi som har reist og sett så mye spennende der ute i den store verden. Om min kommende ektemann og jeg en dag velger å bringe et nytt liv til verden, håper jeg at også dette barnet vil kunne få gleden av å se giraffer, elefanter og neshorn og flodhest traske rundt på åpne sletter, mens det er vi mennesker som selv holdes innestengt der vi sitter i bilen, nesten som i et menneskebur på hjul, hvor vi sakte ruller forbi og beundrer dyrene på avstand.

Like utenfor Toulouse, i lille Plaisance-du-Touch (der hvor vi pleier å dra på piknik og bading på sommertid), kan altså foreldre ta med barna sine på safari. Mange franske arbeidsplasser gir sine ansatte rabatter til dyrehager, museer og fornøyelsesparker, også vi har fått rabatt og betaler derfor bare 7 euro per person for safari, fugleshow og det lille dyrehage-området hvor blant annet papegøyer, landskilpadder og flamingoer holder til.

Safarien kan selvsagt ikke sammenlignes med våre opplevelser i Afrika, men hyggelig er det likevel å få et gjensyn med mange av de samme dyreartene, fra bilvinduet. Klimaanlegget i bilen er fortsatt ødelagt, glovarm og svett blir jeg derfor der han og jeg sitter innestengt og titter på strutser som stirrer olmskt tilbake på oss.

Safarien ender og vi parkerer bilen. Nå skal vi på fugleshow, lære om forskjellige fuglearter og se dem flakse forbi, høyt og lavt, se dem lande på fugletrenerens arm, vi får sett dem på nært hold, ugler og papegøyer, og australsk kokaburra.

Papegøye

Julien forsøker å ta bilder av fuglene der de flakser forbi med spredte vinger, noe som viser seg å være langt vanskeligere enn man skulle tro, selv med et nokså godt speilreflekskamera i hendene.

Fugleshow

Showet avsluttes med en av mine favorittfugler, hubro, verdens største ugle. Sta og majestetisk, hubroen har vanskeligere for å adlyde fugletreneren enn de andre fuglene fra showet. Hubroen nekter først å flytte på seg, før den endelig flakser litt rundt, der hvor den selv ønsker, når den ønsker, etter hvert vender ugla tilbake til trenerens arm, hvor den blir sittende, til langt på overtid.

IMG_20190606_221446

Etter å ha vært på fugleshow, spaserer vi videre for å se resten av dyrene som holder til i den zoologiske hagen. Vi observerer flere papegøyer i ulike deler av hagen, fugler som sitter på hver sin gren, disse kunne sannsynligvis ha flydd av sted når som helst, rømt langt bort, om de hadde ønsket det.

Papegøye

Hadde jeg kunnet fly av sted, ville jeg sannsynligvis ha migrert til en eksotisk øy med hvite strender, enorme palmetrær og krystallklart vann fullt av fisk i alle regnbuens farger. Enten ville mine vinger ha ført meg til en tropisk øy, eller så ville jeg reist i stikk motsatt retning; hjem til Norge, til mamma, til grovbrød med Jarlsberg og kanelboller og iskaffe.

Eller… til Afrika.

Zoologisk hage

Flami

Safari

Neshorn

Kookaburra

Fargerik

IMG_20190607_193344

IMG_20190607_193509

Sebra

Spennende matkultur og akvariumsbesøk i San Sebastian

Uheldige er vi, som våkner til slik en regnfull kjølig lørdag, vi som skal på dagstur til den populære feriedestinasjonen San Sebastian, byen kjent for sin kilometerlange nydelige sandstrand. Disse regntunge skyene og den kraftige vinden skaper ikke akkurat en atmosfære som inviterer til soling og bading. Men dagstur blir det likevel.

Trettifem minutter tar det oss å komme frem til San Sebastian fra Hondarribia, den idylliske lille byen som jeg er så heldig å få overnatte i, sammen med min kjære som, i all hemmelighet, planla denne fine overraskelsesturen fra punkt til prikke, den fineste bursdagspresangen jeg kunne bedt om. Han planla alt så godt han kunne, alt bortsett fra det uforutsigbare, det ukontrollerbare, været.

San Sebastian

I San Sebastian har det heldigvis sluttet å regne, midlertidig i det minste. Vi spaserer langs strandpromenaden og ser på de omtrent folketomme sanddynene. Fra et spa-anlegg ved strandkanten, ser vi badetøykledde spagjester løpe ned til bølgene for å ta seg en kjapp dukkert før de like raskt løper tilbake igjen for å varme seg.

En gruppe kostymekledde kvinner på utdrikningslag står utenfor spa-anlegget og diskuterer, en smule misunnelig håper også jeg at mine venninner vil ta meg med på et spa som dette til neste år, når mitt eget utdrikningslag står for tur.

San Sebastian

Vi tar bilder sammen, min kjære og jeg, selv om han egentlig ikke har så lyst på en evig påminnelse om dette kjipe været som bremser badeferie-stemningen som han hadde håpet på. Midt under fotoseansen begynner dessuten regnet å hølje ned. Fra vesken leter jeg frem min lille sorte paraply, som ikke tåler selv det minste vindkast. Paraplyen blir bøyd i alle retninger og ødelegges totalt, der vi kjemper mot vind og kraftig regn og samtidig leter febrilsk etter et sted hvor vi kan gå i dekning.

Strandselfie

Til slutt ender vi opp på den åpne plassen Constitución Plaza, på en uteservering med enorme parasoller og varmelamper. Han bestiller en pils, jeg bestiller et glass rødvin, her blir vi sittende i over en time, mens regnværet herjer på sitt verste til det endelig tar slutt.

San Sebastian plass

Himmelen har såvidt klarnet opp, noen truende grå skyer gjør meg likevel skeptisk. Vi tar oss en liten spasertur gjennom byens gater før vi vandrer tilbake i retning strandkanten, denne gang for å besøke byens akvarium, innendørsaktiviteter er det eneste som frister på en kald og våt ettermiddag som denne.

IMG_20190531_225758_376

Flere andre kjærestepar og vennegjenger ser ut til å ha hatt nøyaktig samme idé som oss, da akvariet er stappfullt av mennesker, langt flere voksne enn barn. Vi besøker museumsdelen av akvariet, dedikert til byens marinehistorie, en fortid med fiskeri- og hvalfangst. Vi vandrer gjennom haitunellen, titter på små og store fisk, haier og rokker, vi ser på sjøhester, sjøstjerner, ål, vi lar oss fascinere av de mange flotte skapningene, disse fargerike vesenene som kommer fra havet.

Sjøhest

Etter akvariumsbesøket er det endelig tid for å sjekke ut de mange forskjellige pintxos-barene som finnes i San Sebastian. Byen er kjent som en av landets viktigste byer når det gjelder matkultur, med sine mange Michelinstjerne-restauranter og sine mange baskiske matbarer hvor man kan smake mengder med ulike kreative pintxos til en rimelig pris.

Pintxos

Huseieren i Hondarribia har gitt oss en liste over personlige anbefalinger, en liste vi følger slavisk i vår jakt etter deilig mat og cider.

I den baskiske delen av Spania serveres ofte cider sammen pintxos-smørbrødene, en cider som er svært syrlig, tørr og inneholder minimalt med kullsyre. Drikke og spise gjør man gjerne stående, da mange pintxos-barer ikke har plass til bord og stoler i lokalene. Pintxos på rekke og rad står servert på bardisken, hele disken dekkes gjerne med fat på fat fulle av spennende smakebiter som man kan velge mellom.

Vi starter pintxos-barhoppingen med patatas bravas på et sted som er kjent for å servere byens beste; La Mejillonera. Videre fortsetter skattejakten på Paco Bueno, hvor vi spiser hver vår pintxo, i denne omgang tar jeg meg et glass rødvin sammen med min deilige smakebit, pintxo med chorizo-omelett.

Pintxo San Sebastian

Neste stopp på listen er Juantxo Taberna, vi slukker tørsten med syrlig cider og spiser kjøttboller i mild tomatsaus, krokett med champignon, og deler to forskjellige pintxos; en med panert svinekjøtt, karamelisert løk og grillet paprika, den andre med panert kylling, grillet chilipaprika og ost.

Pintxos Baskerland

Til slutt er det Goiz-Argi som står for tur. Her spiser jeg pannestekt champignon og pintxo med skinkekrokett, før vi avslutter festen med en fritert ostekule og to siste pintxos på deling, en med chorizo og en med egg, sopp, grillet chilipaprika og spekeskinke.

Pinchos

Vi forlater San Sebastian med fettflekker på klærne og altfor mye mat i magen. En fin avslutning på en regnfull dag i en av Spanias mest spennende matbyer.

San Sebastian spisesteder

Kystvind

Arkitektur

Biblo

Bibliotek San Se