bekymringsfri i Vinterland

Januar var snart kommet til sin ende, og det første jeg så da jeg på morgenkvisten tok tak i mobiltelefonen og logget meg inn på min personlige Facebook-profil, var bilder tatt for nøyaktig ett år siden, da Julien og jeg var i Polen, hvor vi både besøkte saltgruvene i Wieliczka og spiste flere kilo pierogi i Kraków og dro på tur med hundespann i Zakopane.

Tydelig preget av alt det vonde som har skjedd det siste året, føles det nesten uvirkelig å tenke på at det faktisk er vi to som er avbildet, det smilende paret på ferie.

Jeg reiste meg opp fra dobbeltsenga og kledde på meg kosedress og ullsokker, før jeg beveget meg inn på kjøkkenet for å lage kaffe. Våre to reisefølger var allerede godt i gang med å dekke på til frokost.

Ingen av oss kunne legge skjul på skuffelsen, da vi med hver vår kaffekopp steg ut på balkongen for å studere regndråpenes fall fra de mørke skyene som truet det andorriske vinterlandskapet. Fortsatt hadde vi likevel et håp om at snøen utover ettermiddagen ville melde sin ankomst og lede oss ut på eventyr til de hvitkledde fjellene, der hvor vi alle skulle bli aldersløse, bekymringsfri, milevis unna virkeligheten som vi hadde flyktet fra.

Morgenstund ble til formiddag, og fortsatt høljet regnet ned utenfor vinduet. Mens vi ventet i håp om at værgudene ville lytte til vår bønn, spilte vi en runde med Uno før vi dekket på til lunsj, hjemmelaget lasagne.

Værgudene hadde tydeligvis hørt vår bønn, for etter hvert som formiddagen ble til ettermiddag, ble regnet erstattet med snø, enorme mengder snøfall som snart skulle farge det våte landskapet hvitt. Tålmodigheten hadde lønnet seg, og vi ville endelig få muligheten til å komme oss ut i snøen og kose oss med lek og moro til solnedgangens time.

Med våre kropper godt pakket inn i ulltøy, skibukser og boblejakker, kjørte vi høyere og høyere opp i fjellhøyden for å gjøre det som vi i utgangspunktet hadde planlagt for ettermiddagen. Vi skulle ferdes på snøen med truger på beina, men vi endte heller opp med å leie akebrett, til glede for våre indre barn. Ikke siden jeg var tolv, tretten år gammel hadde jeg plantet baken på et akebrett, og størrelsen på disse brettene gjorde det vanskelig å tro at de ville tåle tyngden og lengden til våre voksne kropper.

Men det gikk likevel, på et vis. Vi var jo blitt aldersløse, og adrenalinen var den samme nå som for tjue år siden. Jeg hylte og jublet der jeg suste nedover bakken med vind i håret, akkurat som da jeg var barn. Min mann smilte lurt der han kastet snøballer mot våre venner og meg, vi nøt de barnslige, uskyldige gledene så godt vi kunne.

Flere ganger aket vi også sammen, han og jeg på samme lille brett, før vi til slutt tok oss en liten spasertur med akebrettet på slep, en liten oppdagelsesferd hvor vi passerte blant annet en flott liten iglo. Ved en tilfeldighet endte vi også opp med å hilse på flere forskjellige hundespann som snart skulle ut på ettermiddagens siste tur. Hundene minnet meg om dem vi møtte da vi i fjor vinter ferierte i de polske Tatrafjellene like før pandemien stengte ned kontinentet og hele resten av verden.

Kan vi ikke bare kjøpe oss ei hytte, hver vår kjelke og bli værende her i Andorra til livet blir litt lettere å håndtere, tryglet jeg, mens jeg speidet utover de hvite fjellene, vel vitende at vi før eller siden ville blitt rammet av ensomhet og gått hverandre på nervene.

Men her ute i naturen er vi i det minste fri, og hva er vel et liv om det ikke kan leves i frihet?

En pause på fjellet

Motivasjon, min kreative drivkraft, jeg undrer hvor den har tatt veien. Om ikke jeg har viljestyrken ved min side, om ikke jeg klarer å fullføre det mest verdifulle prosjektet jeg noen gang har startet, hva klarer jeg egentlig da?

Jeg har så altfor mye fritid. Usunt mye. Hvorfor prioriterer jeg bort så mye av denne verdifulle tiden på tull, når den kunne blitt brukt på å jobbe meg ferdig med det manusprosjektet som jeg i utgangspunktet var så stolt over da jeg først satte i gang, det eneste som de siste ukene har fått meg til å føle meg produktiv på et vis. Om usikkerheten og pessimismen tar over mitt sinn, hvordan kan jeg da leve med meg selv?

Drømmene fører meg tilbake til snøen og de vakre fjellene, mens jeg prøver så godt jeg kan å finne inspirasjon, få tilbake min indre motivasjon, dyttet jeg trenger for å kunne brette opp ermene og ta pennen fatt.

Forrige helg fikk jeg meg en pause fra alt som er, fra uka som gikk. Ei uke hvor jeg konstant har grått, ei uke hvor han og jeg har kranglet i frustrasjon, ei uke hvor jeg knapt har sovet og vært så langt nede at jeg i et vondt øyeblikk mistet all tro på at jeg noensinne vil komme meg på beina igjen. Som store deler av fjoråret, hjemsøker mørket meg igjen og igjen med dette ønsket om å synke ned i jorden, lukke øynene og aldri våkne igjen.

Som en reddende hånd, så jeg på invitasjonen, initiativet, som en gyllen anledning til å få alt sammen på avstand for en liten stund, før realiteten omsider ville dra meg tilbake til mørket igjen. Sammen med Julien og to av hans kolleger, dro jeg derfor på tur til Pyreneene forrige helg for å få kjenne på frisk luft, snødekket landskap, latter og smil. En helg i det spansk-franske fyrstedømmet Andorra, som er en to og en halv times kjøretur fra vårt hjem. To netter i en koselig liten ferieleilighet med fin utsikt mot snøkledde fjell. Jeg så frem til disse tre dagene hvor det ikke lenger ville gjøre vondt å være våken.

Om (det danske konseptet) hygge kan defineres med andre ord enn kakao, pledd og peiskos, vil jeg si at våre planer for oppholdet i Andorra er en fin beskrivelse av den følelsen, atmosfæren, det man gjerne forbinder med danskenes hygge. Vi skulle spille brettspill, hygge oss med spekefat og kalde småretter på fredagskvelden, raclette på lørdagskvelden, med vin fra vingården til vår venninnes far. Vi så frem til en lørdag hvor lek i snøen skulle stå i fokus, med akebrett og snøballkrig, alle fire hadde vi et enormt behov for å slippe løs våre indre barn og kjenne adrenalinet strømme gjennom kroppen.

Det var så fint å komme frem den fredagsettermiddagen, at jeg nesten ikke klarer å finne et godt nok ord som beskriver nøyaktig hvor glad og lettet jeg følte meg. Nesten som en nyforelskelse i selve livet, jeg omfavnet den gode følelsen og smilte tilfreds over å endelig kunne senke skuldrene og ha noe å se frem til. Vi åpnet ei flaske vin og lyttet til loungemusikk, mens vi smurte kanapeer og laget små spyd med hvitløksmarinerte oliven, små mozzarellakuler og cherrytomater.

Vi spilte et brettspill jeg aldri hadde hørt om, deretter et annet som jeg heller ikke hadde hørt om, før vi gikk over til en gjettelek som gikk ut på å lytte til filmmusikk og gjette hvilken film lydsporet tilhørte, eventuelt også komponistens navn. Fra å drikke vin til maten, gikk vi videre til å drikke likør til kaffen og nøt den søte smaken av medbrakt konfekt til dessert, før vi sent på natten trakk oss unna for å sove bort de neste åtte timene.

Lørdagens eventyr i vinterlandskapet vil jeg fortelle mer om senere. En fortelling som inneholder både et møte med et hundespann, en iglo og flere timer med god stemning på akebrett.

Jakten på lokale spesialiteter + bilder fra Pézenas

I det vakre Sør-Frankrike, nordøst for landets eldste by Béziers, ligger Pézenas, en turistperle kjent som byen hvor artisten Molière ble skapt. Jean-Baptiste Poquelin, som han egentlig het, ble riktig nok født i Paris, men ikke før han lot seg trollbinde av sjarmen til den vakre byen Pézenas, blomstret forfatteren, skuespilleren, figuren Molière, navnet som står bak flere av teaterstykkene som fortsatt den dag i dag blir fremført verden over.

Det gjør nesten vondt å tenke på hvor mye jeg savner å gå på teater, konserter, kino og show, alt det kulturelle som vi fikk gleden av å oppleve før pandemien tok alt sammen ifra oss.

Som et plaster på såret, har vi i det minste muligheten til å dra på biltur til ulike deler av regionen, bli kjent med nye steder og deres historie, ta oss tid til å vandre gjennom bygatene og handle fra lokale butikker. Mat og drikke har vi ikke kunnet nyte på restaurant, bar eller kafé siden oktober, men vi fikk i hvert fall hygget oss med takeaway fra en traiteur (delikatessebutikk) og hjemmelaget mat da vi feiret de siste dagene før årsskiftet, og overnattet i den historiske bygningen Hôtel D’Alfonce.

I løpet av oppholdet tok vi oss god tid til å besøke sentrumsgatene i Pézenas, bli kjent med byens kultur, stedets lokale spesialiteter og fine tradisjoner.

Fra alle bakerier i Pézenas vil man kunne smake den lokale spesialiteten, Petits pâtés de Pézenas, minipaier med fyll av fårekjøtt, sitron og sukker, en oppskrift som har forblitt uendret siden 1770.

Etter anbefalinger fra både utleieren av leiligheten i Hôtel D’Alfonce og ulike butikkeiere som vi kom i snakk med, står bakeriet Aux Petits Pâtés for byens beste av sitt slag.

Fra både delikatessebutikker, poissonneries og egne boder i sentrum, selges ferske østers, fisk og ulike sorter skalldyr, hentet direkte fra innsjøen Bassin de Thau som ligger bare et lite steinkast unna Pézenas.

Om man er på utkikk etter å kjøpe med seg spiselige sukkersøte suvenirer, godteri til venner og familie, vil man i Pézenas kunne smake byens egne tradisjonelle drops, søte og stripete, ved navn Berlingots de Pézenas.

Berlingots de Pézenas har gjennom tre generasjoner, i over femti år, blitt produsert etter oppskriften til familien Boudet og selges hos familiens confiserie i hjertet av den sjarmerende gamlebyen.

Jeg har et generelt tips til dere som ønsker å reise rundt i Frankrike, på jakt etter lokale søtsaker. For å smake håndlaget godteri av høy kvalitet, let etter godtebutikker hvor ordene Confiserie Artisanale eller Artisan Fabricant pryder butikkens fasade. For å få lov til å reklamere for seg selv med ordet “artisanale”, kreves det at varene er håndlagde på tradisjonelt vis. Dette gjelder både confiseries, boulangeries (bakerier) og chocolatiers (sjokoladebutikker).

Etter en fin spasertur gjennom bygatene, tok vi oss en liten kjøretur til innsjøen Bassin de Thau, som i tillegg til fiskeri og skalldyrindustri, ligger i et område fullt av små vingårder som vi la merke til da vi kjørte langs de små veiene som ledet oss fra innsjøen og fiskernes salgsboder ved vannkanten, tilbake til byen. Vin ved navn Côtes-de-Thau.

Da vi omsider parkerte bilen for å vandre gjennom bygatene nok en gang, tok vi oss en liten tur innom byens cave à vins for å høre om vi kunne kjøpe oss ei flaske lokal vin, nysgjerrige som vi alle var etter å smake noe nytt og kanskje også spennende. Om man skulle dømme ut ifra reaksjonen som fulgte da vi stilte spørsmålet, en sur tone og et fornærmet fjes, ville man tenkt at vi hadde sagt noe frekt. Noe à la “hvor mye sukker og hvor mange isbiter kan jeg helle i et pappkrus fylt med Châteauneuf du pape?”

Vinselgeren informerte oss om at vi absolutt var kommet til feil butikk. Han hadde ikke noe sånt hos seg, han kunne heller ikke si noe om hvor det var mulig å få kjøpt Côtes-de-Thau, bortsett fra direkte hos vinbøndene. På hans egne hyller stod gamle årganger fra Bordeaux og Bourgogne på rekke og rad.

Jeg undret, anses Côtes-de-Thau som billig vin av lav kvalitet, bas de gamme, som de sier på fransk?

Lokal vin ble det altså ikke noe av, men vi nøt jo uansett medbrakt rødvin fra 80 kilometer unna, Corbières, sammen med god mat på kjøkkenet i leiligheten i Pézenas. Vi hadde nok alle foretrukket et restaurantbesøk eller to, noe vi heller får spare til en neste tur til Pézenas, en eller annen gang i fremtiden når spisestedene endelig vil få lov til å åpne sine dører igjen.

Da vi oppholdt oss på motsatt side av grensen

Vi våknet til en solfylt lille julaften, mild med blå himmel, ikke så mye som et eneste snøfnugg i sikte. Å feire julaften på hyttetur ønsker jeg fra nå av å gjøre hver eneste jul så lenge jeg lever, dette hadde jeg bestemt for der jeg lå under den tykke vinterdyna, klar til å stå opp og nyte en første frokost i den sjarmerende tømmerhytta som jeg skulle ønske vi eide selv.

Å investere i en ferieleilighet i en attraktiv storby eller ved sjøen bryr jeg meg ikke stort om, ikke med mindre jeg en dag blir så heldig at jeg kan få i både pose og sekk. Men ei koselig liten hytte, gjerne med peis, ja, det er en tanke som setter fart på de romantiske dagdrømmene om julefeiringer som denne, og fredelige påskeferier med smågodt på bordet og krimromaner i sofakroken.

En urealistisk tanke, akkurat nå som vi ikke engang eier en egen primærbolig. Men hvem vet hva som venter oss om ti år frem i tid.

Etter en god frokost og to kopper kaffe, dro vi på besøk til et sted som heter Puigcerdà.

Jeg aner ikke hvordan stedsnavnet uttales, enda mindre ante jeg at vi egentlig var pliktige til å ta med oss skriftlig bevis på å ha gjennomført hver vår Covid-19 test da vi denne desemberdagen, datoen før den store julekvelden, tok oss en ti minutters kjøretur fra Estavar som ligger på den franske siden av Catalonia, over til den lille spanske byen på motsatt side av grensen.

I forkant av vårt besøk av herr og fru Begot, mine svigerforeldre fra Paris, hadde jeg sørget for å teste meg og holdt meg deretter mye for meg selv for ikke å øke noen risiko, men jeg hadde likevel ikke pakket med meg noen form for dokumentasjon på dette da jeg med den limegrønne kofferten og sorte håndvesken dro på juleferie til Pyreneene.

Munnbind, derimot, har det siste året blitt prioritert i like stor grad som truser og sokker i bagasjen. Den nye normalen.

I Puigcerdà var de fleste butikker i ferd med å stenge for de neste ettermiddagstimene. Tid for siesta. Vi var uansett ikke kommet for å handle noen siste julegaver eller for å sitte på kafé, vi ville bare spasere rundt. Eventuelt handle med oss noen spanske dagligvarer, slik som den mortadellaen med oliven som vi liker så godt. Og turrón (spansk nougat). Jeg elsker turrón!

Vi spaserte rundt innsjøen i Schierbeckparken, og nøt den nydelige utsikten mot det vakre fjellandskapet i bakgrunnen. Like ved innsjøen lå noen flotte store hoteller som umiddelbart fanget vår oppmerksomhet, spennende arkitektur som skiller seg betraktelig ut fra de typiske steinhusene man gjerne forbinder med Pyreneene.

Etter cirka femti-seksti minutters tid, den tiden det tar å vandre gjennom en park og deretter en liten sentrumskjerne, titte i butikkvinduer, handle matvarer og spasere tilbake til bilen igjen, satte vi kursen hjemover i retning hytta.

Ved et veikryss hvor den ene veien skulle lede oss tilbake til Estavar og motsatt retning ledet til Barcelona, ble vi, og alle andre bilister, stoppet.

I etterpåklokskapens navn, følte jeg meg flau, der jeg satt i bilen med mobiltelefonen foran meg og fikk egen dumskap bekreftet. Jeg leste den ene artikkelen etter den andre som alle ga en klar beskrivelse av juletidens coronaregler for det franske og spanske Catalonia. Flau, fordi vi ikke var klar over reglene innført i Girona-provinsen før vi nå, på vei tilbake til Estavar, ble stoppet av en spansktalende politibetjent som gjorde oss oppmerksom på at vi uten dokumenterte testresultater ikke hadde lov til å oppholde oss på den spanske siden av grensen.

Julien, med sine middelmådige spanskkunnskaper fra videregående, stotret frem en unnskyldning på vegne av oss alle og ga beskjed om at vi nå uansett var på vei hjemover igjen og absolutt ikke hadde planer om å dra til Barcelona.

Ingen av oss sa et ord i løpet av den femten minutter lange kjøreturen. Vi skammet oss.

For å komme i bedre humør og lette på stemningen avsluttet vi derfor ettermiddagen over kakao og julekaker på hyttas balkong. Sola varmet fortsatt like godt som tidligere på formiddagen.

Vi overnatter i det gamle teaterbygget i byen til Molière

Jeg har fortsatt mye å fortelle fra oppholdet på hytta i den lille landsbyen Estavar, den som ligger like ved spanskegrensen høyt der oppe i fjellkjeden Pyreneene. Blant annet om hvor naive vi var, som på lille julaften krysset grensen for å ta oss en liten spasertur gjennom nærmeste by i nærområdet, vi ville handle med oss et par pakker turrón (spansk nougat), manchego-ost og spekemat, vi trodde vi hadde lov. På hjemveien, en drøy time senere, ble vi derimot stoppet av politiet og fikk beskjed om å snu. Og vi snudde. Dette, og konsekvensene ved det enorme snøfallet andre juledag, vil jeg fortelle alt om i senere innlegg.

Siden den tid har vi pakket ut, vasket klær, pakket koffertene på nytt og reist ut på nok et eventyr.

Også denne gang en to timers kjøretur fra Toulouse, men nå har vi byttet ut idyllisk fjellandskap med en nydelig liten by bare et lite steinkast unna Middelhavskysten.

Den sjarmerende tømmerhytta har blitt byttet ut med overnatting i et historisk monument, bygningen som tidligere huset teateret til den franske forfatteren og skuespilleren Molière.

Vi befinner oss i Pézenas, byen med kallenavnet la ville de Molière, stedet hvor pariseren Jean-Baptiste Poquelin ble gjenfødt som Molière, et av de viktigste navnene i den franske kulturhistorien. Navnet som har gitt oss kjente teaterstykker som blant annet L’École des Femmes, Tartuffe og Dom Juan.

Julien, hans foreldre og jeg kan nå glede oss over å få tilbringe de neste fire nettene i bygningen som tidligere huset teateret til Molière, et landemerke bygget mellom 1590 og 1603, bygningen som i dag går under navnet Hôtel D’Alfonce, oppkalt etter Baronen av Clairac og Entraygues som i 1658 ble stedets nye eier.

Et perfekt sted for en fredelig nyttårsfeiring, en kveld som vil feires over et festmåltid og champagne, oss fire i mellom, ingen fyrverkeri, ingen cabaret, ingen dansegulv. Her skal vi feire, innenfor de fire veggene til en av byens fineste fasader med sin flotte trappeoppgang, i en enorm leilighet med en nydelig balkong og et kjøkken fullt av blomster, store duftende liljer, og soverom dekorerte med lysekroner hengende fra taket og skulpturer plassert på peishyllen.

Før vi over musserende vin og småretter feiret starten på årets siste séjour, tok jeg meg en liten tur til et bakeri i enden av gata for å kjøpe med meg en av byens lokale spesialiteter, Petits pâtés de Pézenas, bittesmå minipaier med fyll av fårekjøtt, sitron og sukker, en svært spesiell kombinasjon som man enten vil elske eller hate, men likevel sette pris på å ha smakt.

Kvelden ble som lovet feiret over musserende rødt fra vingården Duffau i Gaillac, lignende den italienske varianten Lambrusco men ikke fullt så søt og med svakere bobler. Akkurat som til juleferien, hadde vi til denne turen også bestilt en rekke petits feuilletés som vi tidligere på morgenkvisten hadde rukket å hente fra bakeriet i nabolaget mitt.

I tillegg til å kose oss med fingermat med butterdeig, dekket vi på bordet med spekepølse, oliven i chilimarinade og svisker surret i bacon. Den kraftige duften fra liljene ble etter en stund så sjenerende at vi endte opp med å flytte vasen fra kjøkkenet til stua. Vi kunne ikke lenger kjenne duften av maten, bare blomsterduft, en duft som nå henger igjen i hvert eneste rom i leiligheten.

Spent, ser jeg nå frem til morgendagens aktiviteter. Et mulig bondemarked i nærområdet, en tur innom bukten Bassin de Thau, hvor de lokale østersoppdretterne holder til, og en fin spasertur gjennom gatene i Pézenas.

Jeg legger meg under dyna her på teateret til Molière, og krysser fingrene for at været holder seg fint, slik at jeg kan nyte morgendagen til det maksimale, den siste dagen før årets aller siste dag.

Helsen under lockdown og bilder og mimring fra landsbyen Lagrasse

Vi er nå inne i vår tredje uke med streng lockdown, en tredje uke hvor jeg dag etter dag prøver å underholde meg selv, men stadig blir distrahert av alle mulig slags tanker, bekymringer og lengsler. Jeg omfavner alt det vonde, der jeg lytter til melankolsk musikk og synger av full hals til øynene blir blanke og stemmen brister. Dette er en tredje uke hvor jeg, til min manns misnøye, spontanhandler på internett for å få kjenne på en midlertidig lykkefølelse. En ny uke hvor jeg gang på gang får dårlig samvittighet fordi jeg ikke klarer å motivere meg selv til å skrive ferdig manus til roman, jeg som hele livet har drømt om å bli romanforfatter. Livet i isolasjon er som en emosjonell berg-og-dalbane hvor brakkesyke, hjemlengsel og mangel på motivasjon bare utgjør halvparten av grunnene til at jeg nå har valgt å søke hjelp.

Etter å ha gjort litt research og kontaktet ulike psykologer i Toulouse, endte jeg til slutt opp med å heller opprette en profil hos nettportalen BetterHelp.com hvor jeg ble matchet med en amerikansk nettpsykolog som heter Brad, fra Arlington, Texas.
Forhåpentligvis vil Brad kunne hjelpe meg å finne ro, optimisme og motivasjon i denne vanskelige perioden. Jeg har ingen tidligere erfaring med nettpsykologer og har aldri før hatt en samtale med engelskspråklig psykolog, ei heller kjenner jeg noen som har prøvd denne konkrete nettportalen, så hvorvidt den kan anbefales får jeg komme tilbake til ved en senere anledning.

For nå vil jeg heller drømme meg tilbake til landsbyidyll og helgeturer, og dele bilder tatt den siste søndagen før Frankrike stengte ned, fra helgen da min mann og jeg besøkte Béziers og Valras-Plage, bilder og en liten skildring fra et kort, men koselig opphold i landsbyen Lagrasse, et av de mange sjarmerende småstedene i den spennende regionen jeg bor i, en landsby som også tilhører listen over Frankrikes vakreste landsbyer (Les Plus Beaux Villages de France).

Landsbyen ligger tretti kilometer sørøst for den flotte festningsbyen Carcassonne, en av de mest besøkte byene i denne delen av Occitanie-regionen. Historien til Lagrasse kan spores tilbake til 700-tallet, en gammel historie som lever i beste velgående i landsbyens arkitektur. Innbyggertallet er beskjedent, ikke mer enn 545 innbyggere, men beliggenheten er enhver vinelskers drøm, plassert midt i hjertet av det store vindistriktet Corbières.

Vi trasket rundt i landsbyens smale gater, blant gamle steinhus bebodd av for det meste eldre mennesker, forbi små butikker, deriblant et ostehus og trøffelbutikk, forbi flere restauranter og chambres d’hôtes. Fra landsbyen kunne vi se det historiske klosteret Sainte-Marie de Lagrasse, et romansk landemerke i grønne omgivelser på vestsiden av Orbieu-elven.

Jeg setter utrolig stor pris på søndager som denne, små spaserturer gjennom nydelige små landsbyer, fotografering, observasjoner, nysgjerrighet. Hadde vi hatt mer tid, hadde det ikke vært søndagsstengt over alt, og hadde vi ikke allerede spist lunsj på forhånd, skulle vi gjerne ha blitt værende et par timer ekstra, tatt oss en liten vinsmaking hos landsbyens vinbar og spist et lekkert måltid på den flotte restauranten Le Bastion.

Rødvin fra Corbières finner man på de fleste vinmenyer i regionen Occitanie, vin som passer fint til både rødt kjøtt og gryteretter som Cassoulet. Hele vindistriktet var på denne oktoberdagen dekket av røde og gule drueranker, varme høstnyanser farget det vakre landskapet, de mange vingårdene i nærheten av Lagrasse.

Vi kjørte forbi dem, flere av dem, på vår vei tilbake til Toulouse etter dette lille landsbybesøket, vårt siste eventyr, siste del av den spennende helgen i Béziers, en siste romantisk utflukt på en riktig god stund.

Allerede drømmer jeg om alle stedene jeg ønsker å besøke i tiden etter lockdown, jeg drømmer om alt jeg har lyst til å gjøre. Friheten er den julegaven vi alle ønsker oss i år, frihet og god helse og muligheten til å kunne gi noen, hvem som helst, en ordentlig god varm klem.

UNESCOs verdensarv: Canal du Midi og trappeslusene i Fonseranes

En tredje skildring fra vår oktoberhelg i Béziers, vår siste lille helgetur før Frankrike stengte ned for andre (og sannsynligvis ikke siste) gang.

Canal du Midi, en sørfransk kanal konstruert på 1600-tallet under styret til solkongen Ludvig XIV. Arkitekten bak kanalen som av UNESCO beskrives som en av de mest imponerende byggtekniske prestasjonene i moderne tid, het Pierre-Paul Riquet, en viktig figur i sørfransk historie, som i form av statue står foreviget i sentrum av byen min, Toulouse.

Denne historiske kanalen, som tidligere het Canal Royal en Languedoc, strekker seg over tjuefire mil, fra Atlanterhavskysten ved Bordeaux i sørvest til Middelhavskysten og byen Sète i sørøst. Like utenfor sentrum av Béziers ligger en av de store severdighetene som er verdt å få med seg om man vil bli bedre kjent med Canal du Midi: de ni slusene i Fonseranes (hvorav åtte fortsatt er i bruk).

Et imponerende trappesystem av sluser bestående av åtte kammere med økende høyde, hvor båtene føres opp eller ned 21,5 meter over en lengde på cirka 300 meter.

Sammen med Julien tok jeg meg en liten tur til denne ingeniørkunsten av en turistattraksjon, etter å ha tilbrakt formiddagen i sentrum av Béziers og deretter et par timer på stranda i havnebyen Valras-Plage.

Et nydelig parkområde var bygget rundt trappeslusene, en fornøyelse å besøke på en solfylt ettermiddag som denne.

Mens Julien var mest opptatt av å studere slusenes virkemåte, syntes jeg det var mer spennende å se på båtene som passerte gjennom portene, på menneskene ombord og på vannet som fosset ned trappene. En stor båt med boblebad på dekk fanget min umiddelbare oppmerksomhet. På en stol like ved siden av jacuzzien, satt en kvinne med mobiltelefonen sin i hånda. Hun, som alle oss nysgjerrige besøkende som var kommet for å se slusene, så også ut til å filme det hele fra sin egen vinkel.

Heldig var hun som fikk oppleve slik en nydelig båttur langs den sydfranske kanalen, flotte omgivelser og strålende vær, og et helt eget boblebad.

For hver port som ble åpnet, for hvert kammer som ble fylt med vann, stod Julien klar med telefonen, tydelig fascinert der han filmet både hennes båt og de neste båtene. Som så mange andre rundt oss, filmet han deres ferd gjennom slusene i Canal du Midi.

Helt siden vi flyttet til Toulouse for tre år siden har vi pratet om hvor fint det ville vært å leie en elvebåt, tilbringe en hel sommer langs kanalen, sove ombord på båten og besøke et titalls ulike sjarmerende småbyer på vår vei. Handle inn lokale spesialiteter og nyte frokost på dekk, rykende varme baguetter og ferske croissanter, før vi forlater gårsdagens destinasjon for å dra videre til noe nytt og like spennende.

En fin idé for sommeren etter neste sommer, det første året hvor det meste forhåpentligvis vil gå tilbake til å bli som tiden før coronakrisen. Neste år vil vi jo holde oss travelt opptatt med å ta igjen absolutt alt som vi i år ble tvunget til å utsette. Utdrikningslag, bryllupsfeiring med familien, bryllupsreise og en rekke konserter som vi hadde kjøpt billetter til før pandemien inntraff.

Tydelig var det at tiden fløy forbi mens vi stod der og fulgte med på båtenes ferd gjennom slusene. Vi hadde allerede vært der i to timer da vi innså at vi snart måtte haste oss tilbake til hotellet for å skifte klær og dra videre til La Maison de Petit Pierre, restauranten hvor vi hadde reservert bord for kvelden.

Selv med munnbind over nese og munn, valgte jeg å smile til kameraet, da Julien tok en siste selfie av oss sammen foran trappeslusene. En liten suvenir fra en spennende severdighet som ville gi oss mer enn nok å prate om under kveldens fine middag.

Kjærligheten til havet og timene i feriebyen Valras-Plage

Valras-Plage, en liten havneby bare en kort kjøretur fra Frankrikes eldste by, Béziers. En sommerdestinasjon hvor ferieklare turister fra ulike deler av Europa strømmer til de ulike campingresortene fra fellesferiens start til sensommerens siste dager.

Et feriested fullt av sesongåpne fiskerestauranter, og små butikker hvor gaveartikler, badetøy og strandleker selges. I høysesongens varme solskinnsdager fylles sandstrendene til randen av solslikkere og badenymfer, deres fargerike håndklær plassert på rekke og rad dekker omtrent hver centimeter av den myke sanden.

Bekymringsfri sommerdager og fullbookede ferieresorter høres nesten ut som en vill fantasi i disse tider hvor vi ikke lenger kan gi noen en klem eller bevege oss gjennom en hotellobby uten munnbind. Vil vi møte også neste sommer med tøystykker over ansiktet og en meters avstand?

Valras-Plage, på en solfylt lørdag i oktober måned var vi altså her, under lavsesongen, på en liten dagstur for å se Middelhavet. Sandstrendene var fulle av turgåere, havna full av fiskere og restaurantene klare for årets siste arbeidsuke, før sesongstenging frem til påske.

Fra en liten iskiosk spanderte Julien is på oss begge, to kuler til meg, ei med smak av sitronterte og den andre av fiol, mens han selv lot seg friste av stracciatella, banan og snickerssmak. På store flate steiner satte vi oss ved havna og lot våre blikk følge båtene som seilte forbi, tydelig kunne vi også se de mange sølvgrå fiskene som beveget seg i det klare blå sjøvannet.

Da Frankrike stengte ned i mars, drømte jeg både dag og natt om kysten, en hvilken som helst kyst i et hvilket som helst land, drømmen om bølgeskvulp og måkeskrik, lukten av tang og tare, følelsen av sand mellom tærne på en varm solskinnsdag. Om skjebnen skulle tillate det, håper jeg vi til neste sommer vil få muligheten til å tilbringe rikelig med tid i ulike havnebyer, måtte det være her i Frankrike eller i et annet land, kanskje langs sørlandskysten eller på vestlandet der hjemme i Norge.

Ja, om vi skulle ende opp med å feriere i Norge, har jeg en ønskeliste, en såkalt bucket list, over steder jeg har lyst til å besøke og aktiviteter jeg ønsker å gjøre. Mest av alt har jeg lyst til å tilbringe en kveld i Lindesnes hos Michelinstjerne-vinneren Under, Europas første undersjøiske restaurant.

Jeg har lyst til så mye, en følelse som uten tvil har blitt forsterket de siste åtte månedene, sammen med lengselen etter det som var, bevegelsesfriheten, tilgjengeligheten, trygghet og sikkerhet.

“Om dette er det nærmeste jeg kan komme følelsen av å være hjemme, så blir jeg igjen her”, sa jeg til Julien, der jeg med blanke øyne speidet utover sjøen, mot fritidsbåter og landskapet i det fjerne.

I det fjerne kunne jeg skimte Cap d’Agde, stranda mest kjent for sitt naturistmiljø, men dessverre også beryktet for å tiltrekke seg våryre par og enslige som søker treff av svært eksplisitt karakter, sistnevnte et stempel kommunen absolutt ikke vil assosieres med og lenge har prøvd å bli kvitt for å ikke skremme barnefamilier fra å komme på besøk. Forståelig nok. Ingenting av dette minner meg om mitt hjemsted, bare så det er sagt, selv om også en liten del stranda i området hvor jeg vokste opp, var reservert for naturister. Selv om jeg synes mangfold er flott, er jeg personlig veldig glad i både badetøy og klær, og vil derfor heller besøke et av de mer påkledde og barnevennlige strandområdene om jeg en dag skulle ende opp med å dra på helgetur til Cap d’Agde.

Før vi dro videre til Canal du Midi og de ni slusene i Fonseranes, spaserte vi rolig langs stranda for å nyte omgivelsene med alle våre sanser. Vi lyttet til lyden av bølger som slo mot land, og laget hver vår sti av skoavtrykk. Jeg hadde lyst til å skrive våre initialer i sanden, men lot være for ikke å overdrive klisjeene.

Vi endte til slutt opp med å studere lunsjmenyene til de ulike restaurantene i byen, for å gi oss selv og hverandre en god grunn til å vende tilbake allerede neste dag.

Forrige helg i Béziers – og ny nedstenging av landet

I kjølvannet av onsdagens nyheter om en umiddelbar ny nedstenging av landet, sitter jeg igjen med en overveldende følelse av takknemlighet for alle de fine opplevelsene fra forrige helg, fra vår spontantur til Béziers og Middelhavskysten. Lite visste jeg da, at jeg under ei uke senere skulle miste denne friheten på nytt, friheten til å spasere langs fredelige bygater, friheten til å studere bølgene der de kaster seg mot strandkanten og trekker seg sakte tilbake igjen, lytte til lyden av måkeskrik og sjøvannets sang. Jeg sier “på gjensyn” nok en gang til friheten til å lese bok på kafé, og til å sitte på en benk i en hvilken som helst park.

Under forrige nedstenging, førte jeg en såkalt karantenedagbok, noe jeg har bestemt meg for å ikke gjøre denne gang.

I stedet vil jeg daglig oppdatere Instagram med stories i bilde-og tekstformat fra karantenetilværelsen (under brukernavnet @kristine.in.france) og heller distansere bloggen fra for mye coronaprat.

Her vil jeg heller fokusere på å dele så mye som mulig fra helgen i Béziers, skrive flere historier fra steder jeg har besøkt tidligere og fra byen jeg bor i, og ikke minst, publisere bildene fra fotoshooten i Montpellier. Med det sagt, starter jeg hvor jeg avsluttet forrige gang, ved å skildre en solfylt lørdagsformiddag i Frankrikes eldste by, en spasertur gjennom det historiske Béziers.

Dagen startet med en helt grei frokostbuffet, med stort utvalg av franske bakverk, frokostblandinger, to ulike sorter brød og et lite sortiment av oster og spekeskinke. Fruktsalat og yoghurt, ferskpresset appelsinjuice og café au lait. Sammen med kaffen nøt jeg en klissete og deilig pain aux raisins, min store favoritt-viennoiserie.

Vi lot våre jakker bli hengende igjen i garderobeskapet på hotellrommet, og beveget oss nysgjerrig ut på oppdagelsesferd i den sørfranske byen vi var kommet for å besøke.

Et av byens mest kjente landemerker, den gotiske katedralen Saint-Nazaire, troner over en bakketopp hvor mange kommer for å beundre den nydelige panoramautsikten mot sjarmerende fransk bygdelandskap, med Montagne Noire-fjellene i det fjerne.

Da vi nådde frem til katedralen, var den til vår store skuffelse stengt for besøkende. Vi fikk i det minste studert den vakre arkitekturen fra utsiden, før vi trasket videre for å se den romansk-gotiske Madeleine-kirken. I sentrum av Béziers, i et par av byens smale handlegater, skjules byens vakreste kunst, såkalte “trompe l’œil”-veggmalerier, hvor illusjonen av vinduer og balkonger dekorerer de ellers så nakne og triste betongveggene.

Etter hvert som klokka nærmet seg halv to, var omtrent alle byens uteserveringer fulle. Lite visste noen av oss at dette ville bli vår siste helg før nedstenging, en siste mulighet til å nyte en lørdagslunsj på kafé sammen med familien, partneren eller i gode venners lag. Selv droppet vi å spise lunsj i sentrum, for å heller kjøre de sytten kilometerne ned til stranda, til Valras-Plage, for å benytte oss av muligheten til å spise is under solfylt himmel til lyden av bølgeskvulp, med den fineste utsikten jeg vet, den som alle som er født og oppvokst ved kysten verdsetter mest av alt.

Dette vil jeg fortelle mer om i neste innlegg, før jeg deretter tar dere med til byens største severdighet, de ni slusene i Fonseranes, slusene i Canal du Midi, den sørfranske kanalen som er del av UNESCOs verdensarv. Jeg vil selvsagt også dedisere et lite innlegg til fransk gastronomi, og det spennende restaurantmåltidet som vi hygget oss med på lørdagskvelden i Béziers, en nydelig middag hos en av de tidligere vinnerne av franske Top Chef.

Jeg har med andre ord mye jeg ønsker å dele fremover, forhåpentligvis nok til å holde meg selv distrahert og underholdt de neste fire ukene.

Og til deg som følger meg på reisen ønsker jeg bare å si tusen takk, merci beaucoup!

Kanalbro, pizza og avslappende hotellkos i Béziers

Etter en hyggelig uke hvor både kakelunsj og vennebrunsj stod på menyen, benyttet jeg den neste uka, det vil si forrige uke, til å ta meg av fornuftige gjøremål. Betaling av regninger og føring av personlig regnskap ble prioritert i første rekke, etterfulgt av et spennende webinar om digital markedsføring, og en stor dose research på alt som har med finansiering av kurs ved hjelp av CPF, AIF og alle de andre akronymene som jeg aldri hadde hørt om før jeg plutselig ble arbeidsledig i Frankrike.

Etter å ha vært fornuftig og flink i et par dager, banket fredagen på døra og lokket oss ut på eventyr. En to timers kjøretur til Middelhavskysten, en helgetur en amoureux til Frankrikes eldste by, Béziers.

Med to netter reservert på firestjerners hotell, det moderne Hôtel In Situ, og middagsreservasjoner på ulike restauranter for de neste to kveldene, gledet jeg meg til romantikk og kvalitetstid sammen med min mann. Tid til å pleie kjærligheten, få tankene bort fra dagliglivets bekymringer. En aller siste anledning på veldig lenge, ettersom vi sannsynligvis vil bli tvunget i karantene igjen om kort tid, kanskje allerede til slutten av uka.

Sent på ettermiddagen ankom vi Béziers, en eldgammel by som først ble bygget av grekerne i det 7. århundre før Kristus, og i senere tid har blitt hjem for flere flotte landemerker, inkludert de ni slusene (Les Écluses de Fonseranes) konstruert på 1600-tallet i Canal du Midi, kanalen som står oppført på UNESCOs verdensarvsliste, og kanalbroen Pont-Canal de l’Orb, som med sine 240 meter er den lengste av sitt slag på Canal du Midi.

Før vi sjekket inn på hotellet, tok vi oss en liten titt på sistnevnte, kanalbroen bygget på 1800-tallet i regi av Keiser Napoleon lll. Fra broen kunne vi skimte Saint-Nazaire Katedralen, der den hviler på en bakketopp og speider utover byen.

Fra kanalbro til innsjekk, vi fikk nøkkel til hotellrommet og reserverte samtidig hotellets sauna og steambad for en halvtimes bruk før middagstid. Klare for å slappe totalt av, pakket Julien og jeg oss inn i de hvite morgenkåpene og matchende tøflene med hotellets logo, før vi tok heisen ned til etasjen under, etasjen for fitness og velvære.

Sauna, steambad, hotellbadekåpe, alt som minnet om spa og ferie, hadde jeg lengtet etter helt siden hotell gikk fra å være noe helt alminnelig til å minne om noe fiktivt som bare finnes på film og TV. Også romservice har jeg drømt mye om det siste halvåret, men det ville jeg heller ta igjen en annen gang, for denne kvelden skulle vi tilbringe hos Basilic & Co, en pizzeria hvor alle ingredienser er økologiske og flere av pizzaene inneholder franske oster fra ulike regioner. Også husets vinutvalg er kortreist, fra Corbières.

Vi bestilte ei flaske rødvin og nøt smaken av oppskåret foccacia fylt med mozzarella og gressløk til forrett. Hva vi liker best av mørkt eller lyst kjøkken og fordeler og ulemper med parkett ble, av alle ting, kveldens samtaleemne, samtidig som vi koste oss med hver vår pizza til hovedrett, hans med kjøttdeig, bacon og løk, min med bacon, champignon og gressløk. Pizza med knasende bunn av god kvalitet, smakfull saus og ferske råvarer skuffer aldri. Mine sultne øyne hadde lyst på mousse au chocolat til dessert, men magesekken orket ikke mer mat.

Vi avsluttet kvelden i hver vår pysj, med den franske versjonen, originalversjonen, av Fangene på Fortet på TV-skjermen før vi sovnet i hverandres armer. Åh, som jeg elsker å overnatte på hotell, sove i hvitt nyvasket sengetøy, samle på små sjampoflasker, spise chips fra minibaren og glede meg til å sjekke ut frokostbuffetens utvalg.

Første dag i Béziers var med andre ord en stor fornøyelse, og bedre skulle det bli allerede neste dag. Mer om det i neste innlegg!