Vintagehandel og kjærlighetstriangel

Fridag, fredag, en formidabel formiddag fri til å finne på nøyaktig hva jeg vil, før disse beina må bære meg hjemover for å hente bagasje og løpe videre for å rekke trikken til flyplassen for å reise til Lyon. En helgetur på besøk til en venn av min kjære, en tidligere studiekamerat, vi skal besøke ham og hans ferske samboer, ei dame som en gang var “den andre kvinnen”, en affære, starten på slutten på disse hyggelige fredagskveldene med vinsmaking og fingermat sammen med ham og hans tidligere samboer, en fantastisk kvinne som nå heldigvis har funnet lykken på nytt med en annen, den nye damen har jeg aldri møtt, og nå skal vi overnatte i hennes hjem. En tåke av tabu henger over denne situasjonen, er jeg umoralsk om jeg ønsker å gi denne kvinnen en sjanse, blir det feil å være venn med begge disse kvinnene, og ikke minst med ham, synderen selv, han som ingen skulle tro var i stand til å finne på noe slikt, han virket jo så…ordentlig. Men selv de mest pliktoppfyllende, godhjertede, uskyldige sjeler kan tråkke feil.

Vi er jo bare mennesker, og det er menneskelig å feile.

Med podcast i ørene, spaserer jeg til sentrum for å ta meg en runde med handleterapi, som en eneste stor unnskyldning for å samle tankene rundt denne kinkige situasjonen, dette scenariet som passer bedre inn i en roman om ulykkelig kjærlighet og utroskap, enn i dette fredelige livet jeg ellers lever.

Jeg, som heller velger å nyte smaken av sjokolade og rødvin enn smaken av andre menn, når det stormer i hjemmet. Og adrenalinet jeg føler hver gang jeg titter rundt i små boutiques, hver gang jeg finner en skjult skatt, en genser eller en kjole med et tidligere liv, en historie.

Klær secondhand

Er det noe Toulouse kan, så er det vintage, derfor går handleturen til nettopp de gatene hvor de fleste av byens vintage og secondhand-butikker holder til.

I enkelte butikker lukter det som på loftet til bestemor, det lukter gammelt, det lukter ull, det lukter pels. Selger de fuskepels her, undrer jeg, der jeg kjenner på pelskåpene, jeg klapper dem som om de skulle vært mine kjæledyr, jeg begraver nesen min i en elegant sort pelskåpe for å komme nærmere et svar, jo, det er ekte pels, jeg legger den bort, ekte pels vil jeg ikke ha, jeg går videre.

En annen butikk har et bredt utvalg av fine hatter i ulike farger, store belter, skinnsko, briller og hansker. Hattene står oppstilt på rekke og rad, de gir meg lyst til å kjøpe meg ny, selv om jeg allerede har skapet fullt av nettopp slike hatter. Du bruker dem jo aldri, hører jeg stemmen til min samboer si, som et ekko i hodet, du bruker dem aldri, de samler støv, de tar opp verdifull skapplass, sier han, jeg går videre.

Neste butikk jeg besøker, har fylt opp en hel vegg med kofter og ullgensere i ulike mønstre og alle regnbuens farger. Jeg trenger noe nytt og varmt, noe som kan bli med meg på juleferie til Norge. En lilla kofte med mønster av sorte snøfnugg, den skiller seg ut, denne liker jeg, denne må jeg prøve. Den sitter som støpt, som om den allerede hadde vært min hele tiden, strikket for meg, ment for min kropp, min og ingen andre sin. Jeg kjøper den, og går videre.

Den siste butikken jeg nysgjerrig titter innom, ser bitteliten ut fra utsiden, men strekker seg over hele to etasjer. Opp en solgul trapp, som står i sterk kontrast til de snøhvite veggene, finner jeg et par med stilige cowboy-boots i sort skinn med nydelige broderier, et rødt hjerte med vinger, svevende på en sky. Størrelsen passer meg ikke, dessuten vet jeg ikke hvilken anledning jeg kunne brukt dem til, samtidig hører jeg hans stemme i mitt hode, han lurer på hva i alle dager jeg skal med slike boots, jeg er jo ikke sørstatsjente, han ler, hodet mitt fylles med et ekko av hans latter, jeg går ut, jeg går på kafé.

På en cupcake-kafé som heter Cup N Cake, et koselig lite sted med fin lyserosa tapet og hyggelig betjening, drikker jeg en litt for sterk kaffe latte og spiser en altfor god banoffee cupcake med deilig klissete karamell, tykk og god smørkrem, skiver av fersk banan og smakfull kakebunn. Med kun én liten handlepose på slep, den lilla koften, kan man ikke si at jeg har latt meg selv bli ledet altfor langt inn i fristelse.

Cupcake

Om jeg så ville blitt fristet til å kjøpe ny hatt, nye boots eller en fargerik ullgenser, ville nok min kjære blitt en smule gretten, og skapet ville blitt fullere enn fullt.

Men, det finnes verre ting for et forhold enn et altfor fullt klesskap.

I motsetning til dem vi skal besøke, har i det minste hverken jeg eller min kjære, såvidt jeg vet, så langt, hatt noen skjeletter i dette skapet vårt.

Vintage

 

Å handle “det lille under” til en mann?

I samarbeid med MUR (Multi Underwear Retail)

I en moteforretning for menn, står jeg og holder frem et par stramme trunks og undrer hvordan de ville sett ut på min kjære. Jeg er på jakt etter en liten gave, “det lille under”, som en takk for at han så ofte kjøper nettopp undertøy til meg – av høy kvalitet og perfekt passform. Vi lever jo i et likestilt forhold, så hvorfor skal ikke han også få en tilsvarende gave?

I amerikanske motemagasiner publiseres det stadig artikler om franske kvinner, franske parforhold og hva vi kan lære av franskmennene for å bevare gnisten i et lengre forhold. Disse artiklene er som oftest ikke oppspinn, men gjenspeiler virkeligheten ganske greit. Etter å ha bodd i Frankrike i over tre år, og vært sammen med en Pariser i snart fire, kan jeg fint innrømme at samboeren min på mange måter lever opp til den standarden Harper’s Bazaar og Vogue har satt for franske menn og kjærlighetsrelasjoner. Jeg har vel også lært en ting og to fra mine franske venninner, og blir i grunn mer og mer integrert i denne kulturen etter hvert som tiden går.

Eksempelvis er det helt normalt for en mann å kjøpe blomster eller sjokolade til en kvinne. Ofte skjer dette etter en krangel hvor mannen har feil og kvinnen har rett. For stolte menn som ikke tørr å innrømme at dem tok feil, er det enklest å rømme fra situasjonen og krype tilbake med en bukett med roser og en konfekteske i hånda. Lykkelig kvinne, lykkelig liv.

Er det kvinnen som har skyld i sur eller skuffet mann (og hverken middag eller en pils ser ut til å hjelpe), ja, da kan det være en idé å ikle seg det fineste blondeundertøyet man har, og voilà.

Sannsynligvis har den franske kvinnen uansett fått dette undertøyet i gave av sin kjære.

Og her står jeg og ser på undertøy til menn – av merker jeg ikke har noe som helst kjennskap til. Like over gaten, i en større forretning, selger de undertøy av de dyre internasjonale merkenavnene. Overpriset kontra ukjent kvalitet, hva velger jeg?

Hadde jeg vært hjemme i Norge, ville valget vært så innmari enkelt. Eventyrlig kvalitet, fra Dovre (MUR-shop.no undertøy til menn). Jeg er kanskje litt patriotisk, der jeg forsøker å pakke inn samboeren min i norsk undertøy, i stedet for å ta sjansen på et av de franske merkene.Men hvorfor gå for noe annet, når man vet hva som ser bra ut, og er av høy kvalitet?

Jeg forlater butikken og kjøper ham litt konfekt i stedet. Undertøy skal han heller få til jul, i Norge.

Å bevege seg ut på et nytt, spennende og ukjent terreng!

I går gjorde jeg noe jeg aldri skulle trodd jeg kom til å gjøre.

Alt jeg visste på forhånd, var at jeg var invitert til å bli med på et “hobbykurs”. Hva dette hobbykurset innebar, ante jeg ikke. Malekurs? Juleverksted? Matlagingskurs?

Jeg hadde ikke den minste anelse.

Kurset var arrangert i regi av kommunen, i samarbeid med en miljøvernsorganisasjon som jobber med å opplyse folk om gjenbruk og resirkulering, med et mål om å få flest mulig til å snu om sin livsstil til det mer miljøvennlige.

Åpent for alle, og totalt kostnadsfritt – her hadde vi ingenting å tape. Tverrt imot. Vi var kommet for å lære noe nytt og (forhåpentligvis) spennende.

Nytt og spennende ble det. Uten tvil. Vi skulle nemlig lære å sy med symaskin!

Sist jeg i det hele tatt tok i en symaskin, var da jeg gikk på barneskolen. Den gang lærte vi å lage pynteputer, ved å sy putetrekk som ble fôret med…var det bomull?

Siden den gang, har jeg aldri rørt en symaskin igjen. Sist jeg sydde for hånd var det kun for å redde buksa (og verdigheten) til Julien. Olabuksa hans revnet totalt mens vi var på ferie i Tyskland med foreldrene mine. Uhellet hendte like før vi var i ferd med å forlate hotellrommet vårt for å møte foreldrene mine over lunsj på en restaurant i Hamburg. I full panikk, letet jeg frem det lille sy-kittet som lå på badet, sammen med de andre toalettsakene tilbydt av hotellet. Jeg sydde igjen den enorme “franske åpningen”, og slik unngikk vi å drite ut kjæresten min foran foreldrene mine. Og alle andre, for den saks skyld.

Jeg har alltid vært misunnelig på dem som kan sy.

Jenny Skavlan som syr om ensomme, forlatte Fretex-plagg og gir dem nytt liv og en helt unik look. Eller Paola fra Mexico, hun jeg delte leilighet med da jeg bodde i USA, hun som sydde alle klærne sine selv og alltid gikk kledd i helt fantastiske kjoler med matchende vesker (også laget av henne). Eller den kollegaen jeg en gang hadde, som alltid gikk kledd i nydelige kjoler – alt laget fra kjedelige laken og bestemorens gamle gardiner.

Da jeg satte meg ned foran symaskinen jeg ble tildelt, tenkte jeg “Mon Dieu, dette kommer jeg aldri til å klare”.

sykurset

Jeg tok tydeligvis feil. Å sy en kjole kommer jeg nok aldri til å mestre, men å klippe i stykker et gammelt laken og sy en liten gymbag eller sekk til å putte skittentøy eller sko oppi mens jeg reiser, det fikk jeg til!

sykurs

Stolt av meg selv og av alle andre på kurset som heller ikke hadde peiling på symaskiner, måtte jeg nesten ta meg et glass rødvin til lunsjen og skåle med alle de fine damene (og den ene mannen) som mestret å lage noe kreativt og nyttig.

lunsj

Lunsjen (og vinen) ble utrolig nok også spandert av kommunen.

lunsjbord

Deilig filet mignon surret med bacon, på en seng av risotto, med gorgonzola-saus. Det smakte som en drøm. Magnifique!

filet mignon

At et sykurs skulle vise seg å være så gøy, hadde jeg aldri trodd.

Nå er jeg gira. Nå frister det å besøke mine nærmeste secondhand-butikker og kjøpe med meg alt som trenger en ordentlig makeover, alt som ellers ville blitt liggende og samle støv helt til butikken til slutt ender opp med å ødelegge plagget for å lage plass til annet tøy.

Men først må jeg kurses litt til. Og så enda litt til.

Før jeg endelig tørr å kjøpe meg en symaskin.

symaskin

sy om

 

 

Mote-inspirasjon fra Frankrike

Inneholder affiliate lenker

Er det noe jeg har lært fra min polske mamma, så er det hvor “viktig” det er å være fin i tøyet når man feirer spesielle hvilken som helst anledninger. Og når man drar på kafé. Eller kino. Selv når man drar på butikken for å handle.

Er det noe jeg har lært av min franske kjæreste (og hans familie), så er det hvor enkelt man kan kle seg elegant uten å måtte blakke seg totalt på designerklær.

Jeg er på ingen måte noen motespesialist, men etter å ha bodd over to år i Frankrike har jeg lært en ting og to om hva som funker og hva som ikke funker i det hele tatt – sett fra en franskmann’s perspektiv.

Kall det gjerne kulturforskjell, for mye av det vi nordmenn ser på som konservativt eller veslevoksent og pretensiøst, blir sett på som très chic i Paris (og Frankrike generelt).

Ja, i Frankrike elsker man den lille sorte – og sort tøy generelt, kombinert med andre farger. Ikke skal man vise for mye hud heller. Og vet du hva? Jeg elsker det!

Her har jeg satt sammen en rekke antrekk som jeg mener er chic. Neste fredag er det jo Black Friday – og da skal hvertfall jeg slå meg løs og la bankkortet få kjørt seg!

(klikk på bildene om du ønsker mer informasjon om dine favoritter. De sorte/røde pumpsene har jeg forresten allerede kjøpt selv!)

Til julebord?

Til jobb og hverdags?

 Til fest?

En liten dagstur til Paris

Aldri har 50 kilometer føles så langt unna som det det gjør når man sitter fast i en situasjon, midlertidig boende et sted som svært få hørt om, mens man venter på et svar som kan snu hele livssituasjonen 360 grader rundt.

Aldri har det føltes så deilig å kjøre 50 kilometer for å vende tilbake til alt det kjente, alt det kjære – selv bare for én dag.

I går tok vi til rattet og kjørte til Paris. For å dra på kino (the Foreigner), for å dra på kafé, for å få unnagjort litt shopping – og ikke minst for å se vennene våre igjen over en middag og noen et godt antall cocktails.

Men først, kaffe.

Jeg elsker konseptbutikken/kaffebaren L’Exeption i Paris. Butikken selger klær, sko og vesker av ukjente og mindre kjente franske designere – og kafeen har en skyhøy cool-faktor, da mange chic Parisere og utenlandske moteguruer henger her.

Jeg er absolutt ikke noen fashionista, men jeg elsker likevel å sette meg ned med en god kopp kaffe, hjemmelaget ostekake og observere alle de vakre menneskene som stikker innom for å handle, drikke kaffe og skravle – eller benytte anledningen til å få unnagjort litt pc-arbeid.

ostekake

kafeen

butikken

Paris. Høst. Kåpe og Skjerf.

I Paris har temperaturen allerede sunket betraktelig, og de fleste Parisere har passet på å pakke seg godt inn i både ullskjerf, tykke gensere, lange kåper og varme støvletter. Selv tåler jeg kanskje en smule mer enn lokalbefolkningen – jeg som er halvt viking, tross alt.

Ullgenser og tykke skjerf sparer jeg til minusgradene. Nå holder det i massevis med tynne skjerf, bomullsklær og nylonstrømper. Oss nordmenn, vi tåler da så inderlig vel!

marc jacobs veske

skjerf

pariser

tung veske

storbyliv

Skål, kjære venner!

Første drink i godt lag med gode venner; liten, dyr og på en annerkjent bar. En bar som heter noe så merkelig som Sherry Butt. En avslappet lounge bar med en meny bestående av bartendernes egne oppskrifter, hvor alle cocktailer inneholder ingredienser du sannsynligvis aldri har hørt om. Akkurat sånn jeg liker det (nei, drinken til høyre er ikke en Cosmopolitan).

sherry butt

Endelig kunne jeg sette meg ned og fortelle venninnene mine, ansikt til ansikt, om det vellykkede jobbintervjuet, og intervju nummer to som venter meg om noen få dager. Som vanlig, pratet vi løst og fast om alt som er. Som vanlig, fløy tiden forbi.

Thai mat og pause fra dietten.

Både jeg og kjæresten har gått på en halvfungerende diett i over en måned, nå. Målet mitt er å gå ned 5-6 kilo. Problemet er at jeg er altfor glad i vin, cocktails, kaker og ost. Og restaurant-mat. Når man først er i Paris for å tilbringe mest mulig tid sammen med venner, blir det jo selvsagt til at vi velger å spise ute, sammen med dem.

I går kveld endte vi opp på Tamarind, en trendy Thai restaurant som serverer Thai cuisine med en moderne tvist. Kjedelig som jeg er, endte jeg opp med å velge både en av de få forrettene og hovedrettene som ikke er spesielt modernisert – og som heller ikke ser noe særlig delikate ut på bilder. Godt var det uansett!

thai mat

rød curry

Une soirée parfaite!

En fantastisk kveld kan bare avsluttes på et fantastisk vis. Derfor tok vi turen til Mojito Lab – en original Mojitobar som tørr å eksprimentere med uvanlige ingredienser og serverer Mojitoer som du aldri har sett dem før. Massevis av røyk-effekt (nitrogen), lys og stilige glass – og bartendere som skaper show og super steming.

Nå gjelder det bare å krysse fingrene for at neste gang det skåles, vil det bli for å feire at både jobb og ny leilighet er i boks.

 

mojitolab

Sesongen er her – brune toner og støvletter!

Med støvletter i semsket skinn, trenchcoat, nylonstrømpebukser og kjole fra en secondhand-butikk i Paris vandret jeg gjennom gatene i den franske byen Toulouse, i brune toner fra topp til tå.

Med hele 19 grader og solskinn ville det vært en synd å ikle seg noe annet enn kjole!

Brune støvletter og en helt alminnelig klassisk trenchcoat, er slike basisplagg som fungerer i kombinasjon med det aller meste av klær.

Til fest og hverdags, sammen med kjole, skjørt eller en avslappet olabukse. Laidback eller sexy. Ja, støvletter og trenchcoat funker uansett anledning.

Disse støvlettene kjøpte jeg hos den franske butikkjeden La Halle, og kommer sannsynligvis til å dra  tilbake for å kjøpe den samme modellen i sort og/eller burgunder-rødt. Jeg elsker dem!

Kjolen fant jeg i en secondhand-butikk. Jeg handler mye brukt, og finner alltid noe gøy og spennende når jeg leter gjennom stativene i bruktbutikker.

Jeg er glad i mønstrete klær – og elsker kjoler med lommer!

brune støvletter

AirBrush_20171105111125

mønstrete kjole

minikjole høst

bruktbutikk

min mote

Det som er digg med høst i Frankrike

Ikke alle er like entusiastiske når det gjelder høst og mørketider, men jeg elsker det. Jeg elsker at de forbanna vepsene forsvinner. Jeg elsker at jeg ikke lenger trenger å bekymre meg for å svette ihjel på offentlig transport. Jeg elsker at jeg kan gå med strømpebukser, kåper, støvletter og skjerf og endelig føle meg fin.

Sommer er fint, det, men for det meste føler jeg meg bare ekkel. Med tjukke lår som gnisser mot hverandre og gjerne etterlater et utslett som svir som bare pokker. En risiko som tvinger meg til å gå kledd i shorts eller strømpebukser under skjørtet eller kjolen. Ja, jo, en triviell bagatell, men fortsatt irriterende for folk som meg som blir temmelig lett irritert over småting (jeg kunne like gjerne vært i slekt med Otto Jespersen). I tillegg har jeg fet hud, og har enda ikke funnet en foundation som ikke renner av og etterlater et skinnende belegg på huden, som forteller hele verden at “hei, her er jeg, frøken Oljefjes!”

Høst er ikke slik. Høst forstår meg. Meg og mine feite lår og oljefjes.

Det eneste som er kjipt med denne årstiden er når man plutselig sklir på glatte, våte løvblader som ligger utover veien, og ender opp med å tryne på asfalten.

Eller, når man tror man tråkker på løvblader og intet mer, og brått har man sunket skoen ned i en rykende fersk hundebæsj.

Uansett.

Jeg føler meg heldig som bor i Frankrike, for her har vi (inntil videre) en helt nydelig høst, foreløpig fri for vind og regn. Med hele 16 grader og sol!

Ah. La vie est belle!

hjerte kjole

beige kåpe

katedral frankrike

fransk

I tilfelle noen lurer, så er min trenchcoat fra Primark, kjolen fra en eller annen butikk i Milano (Italia), ankelstøvletter fra en eller annen butikk i Warszawa (Polen).