På besøk hos skilpadder reddet fra tragiske skjebner

Ny lørdag, ny mulighet til å finne på morsomme aktiviteter, langt unna kontorets fire vegger og altfor mange dataskjermer.

I dag besøker vi et rescue center for skilpadder, like utenfor landsbyen Bessières, 38 kilometer nordøst for Toulouse. Vi fikk først høre om dette senteret for et par måneder siden, da lokalavisa skrev en artikkel om at stedet nylig gikk inn for å åpne for publikum i sommersesongen (da skilpadder gjerne går i dvale på vinteren).

Lenge har jeg drømt om å reise til utlandet for å jobbe frivillig med å hjelpe skadede skilpadder, rydde strender for plast og jage unna fuglene som kretser over de nyklekte skilpaddene som løper for livet for å nå vannkanten og starten på det som kan bli enten et svært kort eller veldig langt liv.

Om jeg en dag endelig ender opp med å gjøre frivillig arbeid i det store utland, er det nok lurt å på forhånd lese meg klok på informasjon om dyreartene jeg har tenkt å hjelpe, hvordan behandle dem, lære om deres matvaner, søvnmønster, karaktertrekk hos de forskjellige artene. Om man ikke bryr seg om å lære å forstå hvem dyrene er, hvilke behov de har, og hvordan våre uvaner skader miljøet de lever i, hva er da poenget med å dra? For å krysse av nok et punkt på den uendelige listen over selvrealiseringsprosjekter?

I le refuge des tortues blir vi møtt av en frivillig som gir oss en guidet visitt. Hun forteller at senteret har eksistert siden 2006, men at de ikke valgte å åpne for publikum før for ett år siden. For øyeblikket lever rundt 1500 skilpadder her på senteret, både vann-og landskilpadder, enkelte funnet langs veikanten, andre i lokale innsjøer hvor de sannsynligvis har blitt dumpet av tidligere eiere.

Hun forteller oss om viktigheten ved å gi skilpadder et balansert kosthold, de fleste lever stortsett på frukt og grønnsaker, noen arter spiser gjerne også småfisk og reker, landskilpadder liker å bruke mye tid på å traske rundt på terrenget og gresse (ugress og plen). Lever en ung skilpadde på feil kosthold, kan skallet ende opp med å gro feil, og vitaminmangel kan føre til deformert nebb.

Vi blir fortalt at europeiske landskilpadder går i dvale til høsten, enkelte sover så lenge som åtte måneder før de beveger seg ut i dagslys igjen.

Hun tar oss med til området hvor babyskilpaddene holder til. En av dem løftes opp, vi får lov til å holde den, både Julien og jeg. Nydelig er den, dette lille vesenet som en dag vil vokse opp og bli stor og sterk.

Rørt blir jeg, da hun forteller historien om en gruppe mennesker fra et sykehjem i nærområdet som kom på besøk til senteret for å se skilpaddene. En av beboerne, en dødssyk dame som selv hadde eid landskilpadder store deler av sitt liv, gråt av glede da hun fikk holde den lille i håndflaten sin.

Skilpadde i

Vakkert er det, hvordan dyr bringer frem de fineste følelser hos oss mennesker.

Vi besøker karantene-området, hvor de syke og skadede skilpaddene holder til. Hun forteller hvordan politiet har hentet ut syke skilpadder med ødelagte skall, skilpadder med parasitter, vi får høre om problemer med underernærte dyr fra triste liv i lukkede terrarier. Dyrene trenger frisk luft, sier hun.

Siste del av besøket, vi ser flere vannskilpadder, deriblant store alligatorskilpadder, en art som absolutt ikke hører til i franske innsjøer, men støtt og stadig blir hentet opp fra dem. Dette er en art som vokser seg stor, og lett kan finne på å bite hardt om den først føler seg truet. Det vil si, om man med et uhell tråkker på den, i den tro at man har tråkket på en stor stein i vannet.

Mens vi står og titter på en av disse skapningene, stormer to frivillige inn med hver sin enorme skilpadde i armene. Begge hentet fra en innsjø i Toulouse.

Guiden takker etter hvert for seg og lar oss vandre rundt på egenhånd. Vi får oss brått en stor overraskelse, da en stor stripete slange åler seg forbi oss på grusveien. Denne, og flere andre slanger, bor ikke på senteret men sniker seg rundt og frykter ingenting. Forbi oss mennesker, forbi skilpadder, på land og i vann. Vet du om denne slangearten er giftig, spør jeg Julien, fingrene krysses for at svaret er nei. Han tror den er giftig.

I det vi forlater senteret, ser vi eieren komme med nok en skilpadde i armene. Denne funnet langs veikanten.

Skilpadder

Vannskilpadder

Advertisements

Oss to på sykkeltur langs Garonne-elven

Søndag, Toulouse.

Etter planen skal vi tilbringe ettermiddagen på sykkeltur langs Garonne-elven. Under solfylt himmel, temperaturen måler 21 varmegrader, motivasjonen er på topp.

Så deilig det er å kunne trene ute i det vakre landskap, med nakne legger og solbriller på nesa. Velkommen skal du være, kjære etterlengtede vår!

Ikke siden i fjor høst har vi vært ute på sykkeltur sammen, han og jeg. Ikke siden den dagen vi var på vei ut, men måtte snu innen vi var kommet til enden av gata, da hans sete og diverse skruer plutselig fløy av sykkelen, og spratt dramatisk over den asfalterte veien, der hvor bilister suste forbi oss i full fart. Selv ble jeg vettskremt, da dette kunne endt riktig så stygt om min samboer hadde latt seg distrahere og mistet balansen. Siden den gang har det vært mye snakk om å fikse det ødelagte setet og erstatte de forsvunnede skruene, men månedene gikk og lite, rettere sagt ingenting, ble gjort.

Ikke før i dag.

Sykkeltur

I dag er tonen en annen. Han er motivert, i dag skal vi endelig ut på tur, endelig få litt mosjon, komme i gang med trening, som vi jo har pratet om i fire år nå, det vil si, siden den gang vi først ble sammen.

Siden jul har jeg ligget totalt på latsiden når det gjelder trening, og før jul var det kun den ukentlige yogatimen som holdt meg i form, yoga hver torsdag, samt en liten spasertur hver lørdag.

Det hjelper ikke stort at jeg har en kontorjobb hvor jeg sitter hele åtte timer foran en datamaskin, og ikke beveger meg stort lengre enn til og fra kaffemaskinen, eventuelt til og fra diverse kontorer for å prate med andre kolleger.

Denne i stor grad passive livsstilen har ført til et noe dårligere selvbilde og en dvaskere kropp. I flere år har jeg bedt min samboer om å bli med meg ut på diverse aktiviteter, måtte det være badminton, minigolf, pétanque, kano og kajakk, vandring i skog og mark, eller som nå, dra på sykkeltur i nærområdet. Så ofte som vi har fint vær her i Sør-Frankrike, er det jo bare trist å kaste det hele bort, til fordel for hva?

For å heller sitte som lenket til sofaen, som slaver for fjernsynet?

Nå er jeg klar. Med treningstights og joggesko, med håret festet i hestehale. Jeg er klar til å sykle langt, sykle lenge, kjenne på adrenalinet mens jeg tråkker på pedalene, kjenne vinden i ansiktet mens jeg ruller forbi biler, forbi mennesker, langs elven og gjennom parken, forbi markedsplassen og videre gjennom boligstrøk.

Elv

Han sykler foran meg på sin gule sykkel, jeg følger etter på min røde. Syklene låner vi av hans foreldre. De mener det er bedre at vi bruker dem, enn at de står og støver ned i garasjen, kun for å bli benyttet av edderkopper til å feste spindelvev.

Sykkelen min har hull i setet, malingen har flasset av enkelte steder, noe av metallet har dessuten rustet. Spesielt flott er sykkelen ikke, men den er min på gjenbruk, og ingenting er finere enn ting som har levd et tidligere liv, ting som har en historie. Jeg lurer på hvor disse to syklene har vært tidligere, før de til slutt ble plassert i en garasje utenfor Paris, forlatt og glemt bort i tjue år.

Jeg lurer på om hans foreldre pleide å sykle tur den gang da syklene var skinnende nye, om de dro på søndagstur sammen i nærområdet hvor de bor, i den lille landsbyen på utkanten av Paris. Forbi solsikkeenger, potetåkre, maisåkre, forbi kirken og rådhuset, bakeriet og aviskiosken.

Jeg lurer på hvorfor de sluttet å sykle.

Garonne elven

Refleksjon

Selv de små endringene gjør en stor forskjell for miljøet

I samarbeid med LEDLyskilder

“Seriøst, Kristine? Vi bor ikke på Versailles-slottet!”

I starten av samboerskapet vårt, gikk nettopp denne kommentaren som et ekko i leiligheten, da jeg først flyttet inn i krypinnet på førtifem-kvadratmeter, like utenfor sentrum av Paris. Som en furten tenåring, himlet jeg med øynene og demonstrativt trampet i gulvet, der jeg gikk tilbake for å slå av lyset i rommet som jeg hadde etterlatt i full belysning.

Nå, tre år senere, er det mye som har endret seg. Ikke bare har vi skrevet samboerkontrakt, flyttet til motsatt side av landet, byttet karriere og blitt noen år eldre. Vi har også lært mye av hverandre som mennesker. Jeg har lært ham viktigheten av å akseptere alle mennesker, og ikke dømme dem ut fra hvordan de velger å kle seg eller hvilken livsstil de ønsker å leve. Og han har lært meg mye om hvordan de små hverdagslige (u)vanene man har, påvirker miljøet vårt.

Jeg har fortsatt lang vei å gå, og kan på ingen måte skryte på meg at jeg er en “miljøbestevenn”. Men noen små livsstilendringer er uansett bedre enn å ikke gjøre noe som helst i det hele tatt. Resirkulering har jeg for eksempel alltid vært flink på. Å ikke bruke mer vann enn nødvendig, også. Ikke røyker jeg, og ikke forsøpler jeg gatene. I borettslaget har vi plantet ekstra lavendel ved innkjørselen, for å passe på at biene som lever i nabolaget får nok nektar og kan få jobbe i fred og ro, uten at noen plager dem.

Jeg har mye å lære i forhold til miljøvennlige tiltak, og jeg prøver så godt jeg kan. Utrolig nok er strøm en ting jeg alltid har hatt en tendens til å ignorere. Og da spesielt belysning, er noe jeg aldri har vært flink til å ta hensyn til.

Det vil si, frem til min kjære Julien kom med denne evige påminnelsen om at jeg faktisk ikke er – og aldri kommer til å bli dronningen av Versailles. Dessverre.

Det tok lang tid før jeg endelig innså at hans holdning til besparelse ikke hadde noe som helst å gjøre med kostnader. Lenge himlet jeg med øynene, ristet på hodet og tenkte “det var da litt av en gjerrigknark jeg har flyttet sammen med”. Han som ikke er gjerrig på noen som helst andre punkter; hvorfor i huleste var han så gjerrig når det gjaldt lys?

Men dette handlet ikke om gjerrighet. Dette handlet om noe mye større. Miljøet vårt.

Visste du for eksempel at vanlige lyspærer omdanner cirka fem prosent av energien til lys, mens hele nittifem prosent omdannes til varme? Visste du at du må bytte ut cirka 35 vanlige lyspærer i løpet av samme tid som man bytter ut én LED-pære?

Vanlige glødepærer er heldigvis så og si borte fra markedet, men mange har nok fortsatt en del slike liggende hjemme i en skuff eller et skap. Lysrør er det jo også mange som har. Noe jeg selv har hatt, da jeg bodde i leid kjellerleilighet i Oslo og stadig vekk måtte fiske ut “grillede” fluer som hadde stupt ut i døden, der de på optimistisk vis hadde fløyet i retning lys og varme i håp om å finne komfort. En dødsfelle for dem, men også for meg. Lysrør og pærer kan fort bli en skummel brannfelle, om man glemmer seg bort eller innbiller seg at man er dronningen av Versailles!

Nå som vi bor i ny leilighet og har endret absolutt alle andre aspekter ved livet, passet det seg fint å bli kvitt disse gammeldagse lyspærene, forsøple mindre, tenke smartere og gå over til LED. Stort sett E14 LED, da E14 sokkel passer til det meste av lamper.

Og lysekroner, for de som ønsker å leve som på Versailles-slottet. Men på miljøvennlig vis!

(LED-julelys har vi også kjøpt inn…allerede nå)

led julelys