Vi elsker sommer, pétanque og konseptet guinguette

Sommer i Toulouse betyr…

Å glede seg over å stå i kø for å smake gelato fra små iskiosker i de sjarmerende gågatene, å ta et glass rosévin i godt selskap på en av byens mange utekaféer, å gå på gratiskonserter i sentrum, å nyte synet av fargerike blomster på de fleste gatehjørner.

Sommer i Toulouse betyr å kjenne duften av grillmat fra naboers balkonger, spise saftig cantaloupemelon til dessert, nyte sollys og varm temperatur til sent på kvelden.

Sommer betyr metrovogner som lukter en blanding av sur svette, solkrem med kunstig duft, og søt parfyme. Sommer betyr lettere kledde kropper med nakne legger og lår, kjærestepar og familier på piknik i Jardin des Plantes og turister på sightseeing cruise langs Garonne-elven.

Sommer i Frankrike betyr konseptet guinguettes, stilige pop-up barer med levetid ut sommeren. Bartenderne disker opp med trendy og kreative cocktails, de sesongarbeidende servitørene slår gjerne av en prat med gjestene, den gode atmosfæren synger sommer og feriefølelse. Mange guinguettes har dessuten friske fargerike uteserveringer, ofte med en eksotisk touch. Enkelte av byens pop-up barer serverer også spennende fusion-småretter og diverse tapas.

IMG_20190708_200123_447

Sammen med noen av våre venner og deres kjærester tilbringer vi kvelden på Les Terrasses de l’Atelier, en av byens mest populære guinguettes, som ifølge lokale medier har tatt over tomten og lokalene etter en tidligere partnerbytte-klubb. Med uteservering bygget på flere plan, med pétanque-bane, mölkky-bane, lounge-område, til og med et lite barnebasseng, med fargerikt dekor i form av papegøyer, kaktus og flamingoer, stedet inviterer til god stemning, med og uten cocktails!

En nyåpnet guinguette med en kalender stappet med spennende arrangementer. Hver lørdag inviterer utestedet til grillfest, mens flere av byens spennende food trucks har fått faste dager hvor de rigger seg til og serverer mat ved inngangspartiet til Les Terrasses de l’Atelier.

Fargerike

Søndag er dog en av ukedagene hvor matservering uteblir, ukedagen hvor stedet stenger så tidlig som klokka åtte på kveldstid. Vi rekker å drikke to cocktails hver, jeg drikker søt sangria og bytter deretter til bitter aperol spritz, i et forsøk på å holde sangriasugne veps på avstand.

Jeg, som i løpet av mitt liv har blitt stukket tre ganger, samtlige i situasjoner hvor jeg har sittet helt stille og absolutt ikke vært klar over vepsens nærvær før brodden har penetrert huden. Forferdelig er følelsen av å bli stukket av veps, hvor det utsatte området hovner opp til trippel størrelse og påfører en smerte som varer i flere dager. Siden disse ondskapsfulle krypene liker å stikke meg når jeg sitter i ro, velger jeg å trosse alle venners råd og heller vifte med armer og løpe i dekning det sekundet vepsen nærmer seg.

En av kompisene til min kjære har for anledningen meldt seg frivillig som livvakt, og fekter unna alt av veps (og mygg) som forsøker å snike seg innpå oss. Få minutter tar det fra sangriaglassene står tomme og byttes ut med spritz og øl, til insektene mister interessen og flyr videre for å plage andre mennesker.

Deko

Siste time før stengetid, vennegruppa deles i to, noen spiller mölkky, resten (inkludert meg selv) spiller pétanque. Vi deles opp i to pétanque-lag, gutta mot jentene, mitt lille jentelag taper med ett poeng, vi har på forhånd blitt enige om at taperne betaler middag. Gutta foreslår hamburgere, vi kjører til en liten burgersjappe i nabolaget for å bestille takeaway.

IMG_20190708_200359_767

Om vi ikke heller velger å besøke en av de mange andre guinguettes i byen som vår neste sosiale sammenkomst, for eksempel den som er bygget på en flåte på Garonne-elven, er planen å komme tilbake allerede neste uke, for å drikke aperol spritz, for å bestille mat fra food truck, for å spille nok en runde pétanque, slik at vi jenter kan få vår revansj!

Advertisements

Min jobb i Airbus og drømmen om å spre egne vinger

Uka startet med kjedelig regnvær og overskyet himmel, akkurat som helgen vår i Baskerland. Mandagsmorgen og ny arbeidsdag stod nå for tur, jeg laget kaffe og smurte meg to brødskiver før jeg pusset tennene og pakket med meg matpakke og en spennende pocketbok i den lysegrå vesken. Jeg førte føttene inn i et par joggesko, lyserosa som stod i stil med min genser i samme farge. I beigefarget trenchcoat løp jeg ut døra, nå var jeg klar for nok en uke med de samme rutinene, en ny mandag hvor jeg vandret gjennom en av de store hangarene, den hvor Airbus bygger sine propellfly. Her finnes nemlig også kontorlandskap, der oppe i tredje etasje, der jobber jeg, ingen utsikt mot verden utenfor hangaren, alt jeg ser fra mandag til fredag er uferdige, umalte fly og lukkede porter.

Heliktoprr

La oss spole frem til onsdag, Airbus feiret 50 år. Mine kolleger og jeg forlot kontoret for å delta på feiringen av selskapets femtiårsdag, buffet og konsert i en hangar, med et spektakulært flyshow på himmelen, det vil si, den delen av det planlagte showet som ikke ble avlyst grunnet sterk vind. Den skykledde himmelen ble malt i det franske flaggets farger, en kunst man ellers bare får anledning til å se én gang i året, på landets nasjonaldag.

Flyshow airbus

Åtte kampfly i perfekt synkronisering fargela himmelen med de røde, hvite og blå stripene som symboliserer landet.

Torsdag, helligdag og kjærestetid sammen med min samboer. En etterlengtet solskinnsdag, vi dro på kino på formiddagen og på Delirium Café, den belgiske ølbarkjeden som har slått rot i Toulouse, på ettermiddagen.

Deilig var det, å kunne tilbringe en torsdag, hva som ellers ville vært en alminnelig arbeidsdag, på kino og på uteservering i sentrum. Tjueto varmegrader og brede glis, jeg så ham i øynene og smilte lykkelig der jeg satt med en halvliter i hånda, takknemlig over denne fridagen gitt til meg og halvparten av mine kolleger. Kafeer og restauranter, selv enkelte butikker, hadde nå valgt å holde åpent. Denne torsdagen var som en lørdag, men i motsetning til lørdager var denne dagen fri for demonstrasjoner og kaos i sentrum. Her og nå fantes bare fred og ro, kjærlighet og glede.

Videre vandret vi gatelangs i sentrumshjertet og pratet om sommeren, om hva vi ønsker å finne på på i helgene fremover, nå som værmeldingen forteller at sommerværet er kommet for å bli, nå som varmegradene vil stige betraktelig allerede de neste dagene. Jeg foreslo å rømme sydover en helg neste måned, ta en dagstur til middelhavskysten for å nyte de fine strendene ved Narbonne eller Perpignan. Han foreslo å dra på helgetur til den katalanske delen av Spania. Hva med en liten helgetur ut på landet i juli, for å feire den franske nasjonaldagen, oss to og et hus med svømmebasseng?

Fristet av tanken på Middelhavet, på Spania og på helgeturer i høysesong, ble vi enige om å spise middag på tapasrestauranten Las Tapas Locas. Forrige helg, da vi var i San Sebastian, stappet vi i oss pintxos som om det skulle vært våre livs aller siste måltid, men fortsatt ville vi ha mer, fortsatt var vi ikke lei av alle de deilige spanske smakene.

Patatas bravas

Vi fikk servert hvert vårt glass rødvin fra Rioja, sammen med en porsjon patatas bravas, kroketter med skogsopp og kroketter med and, forutsigbare i våre tapas-bestillinger som vi begge er. Akkurat som spisestedene vi elsker i Spania, satt vi nå på hver vår barkrakk og lyttet til spansk musikk i et trangt lokale med en lang, smal bardisk i tre og hele ibéricoskinker hengende ned fra taket.

Tapas

Praten om helgeturer og ferieønsker fortsatte, vi pratet om våre foreldre, hans mor som jobber frilans og hans far som er pensjonist, sammen reiste de nylig på en spennende tur gjennom den nydelige Alsace-regionen kjent for sine eventyrhus, vingårder og fruktige Pinot Gris (hvitvin). Videre dro de på biltur gjennom Tyskland med et mål om å besøke det romantiske slottet Neuschwanstein i de bayerske alpene. Min mor jobber også frilans, også hun dro nylig på tur. En togtur helt alene, gjennom Norge og Sverige, videre over sjøen med båt til Polen. Heldige er de som kan nyte slik en frihet, uten at det rammer deres personlige økonomi.

Dagdrømming og romantisering av et liv med frie tøyler, Julien og jeg pratet om hvor fint det ville vært å kunne jobbe eksternt, reise landet rundt med tog og overnatte på en vingård i Provence eller på et slott i Dordogne, kjøre til Spania og jobbe fra en utekafé med utsikt mot havet.

Slik har vi det ikke nå, men å være en del av Airbus er da ikke så verst, det heller.

Toulouse capitole baksiden

Tåregass, japansk mat og den årlige overraskelsesturen

Regnet har de siste dager skylt ned over Toulouse fra morgen til kveld, mens værmeldingen fra Norge har meldt sol og sommertemperatur. På kontoret har jeg sittet fra morgen til kveld og drømt om norsk 17.mai-feiring. Pølser og softis, flagg i rødt, hvitt og blått så langt øyet kan se. Korpsmusikk og barnetog. Bunader og fine kjoler. Kaffe og kransekake hos familien.

De fine tradisjonene, savnet er stort på dager som disse.

Heldigvis har sola i dag tittet frem og tørket ut veikantens store søledammer og vått gress i offentlige parker og private hager. Nå kan jeg smile.

For første gang på seks måneder skal vi besøke sentrum på ettermiddagen, min kjære og jeg. Demonstrasjonene pågår fortsatt, i dag feirer faktisk de gulkledde demonstrantene sitt halvårsjubileum, så merkelig som det kanskje lyder. Vi våger oss inn til sentrum, kino og restaurantbesøk, vil det være mulig å spasere litt rundt i sentrumsgatene når vi først befinner oss i hjertet av Toulouse?

Svaret får vi kun en sju minutters metrotur senere. Politi med skjold og store våpen har sperret av flere gater, samt hele Place du Capitole. Stor omvei og små sidegater leder oss i retning kinoen, men også i retning tykke skyer av tåregass. Politiet har gasset hele kvartalet for å holde demonstrantene på avstand. Også alle andre som skulle være så uheldige å befinne seg nettopp her, nettopp nå, blir utsatt for smerten som tåregassen fører med seg.

Aldri før har jeg opplevd dette. Øynene, slimhinner, et ekstremt ubehag i nese og hals, jeg blir kvalm, jeg får vondt i hodet, vi løper til kinoen og blir værende der. Vi surrer rundt i korridorene i førti minutter før vi endelig kan flytte oss til kinosalen som skal vise filmen vi har kjøpt billetter for å se.

Om lag to timer senere, stiger vi ut av kinosalen, ut av lokalet, ut på gaten, luften er frisk men den ekle lukten av gass henger fortsatt litt igjen.

Lørdagskvelden er ung, vi forlater Place Wilson-området, sakte promenerer vi i retning den japanske restauranten Juguem. Han har reservert bord til oss på dette japanske spisestedet, et sted som ikke serverer sushi, ei heller ramen. Her tilbys diverse småretter til forrett og den japanske retten okonomiyaki til hovedrett.

Grillet svinekjøtt

Selv bestiller jeg grillet marinert svinekjøtt, sammen med sidesalat med sesamsaus, en enkel forrett før måltidets høydepunkt serveres.

Okonomiyaki

Hvordan beskrive Okonomiyaki, hvordan beskrive noe som minner om en omelett, litt som en spansk tortilla, men fylt med strimlet kål og ikke potet, dekket med en søt-salt grillsaus og en form for majones. Min kjære, som under to anledninger har vært på besøk i Japan, har lenge snakket varmt om all den deilige maten som landet har å by på, alle de lokale spesialitetene som er minst like deilige som sushi, om ikke enda bedre!

Jeg håper også jeg kan reise til Japan en dag, til Tokyo og Kyoto, til Nara og Osaka, gå på j-rock konsert og på karaokebar, se Mount Fuji og templer og forhåpentligvis også kirsebærtrær i full blomstring. Men, Japan må vente.

Toulouse

I år blir det ingen ferie utenfor det europeiske kontinent, da bryllupsplanlegging er dyrt og antall feriedager er begrenset, da vi allerede har en ukeslang juleferie i vente, julemarked i den tyske byen Dresden og i hovedstaden Berlin, samt julefeiring i Paris. I tillegg har jeg allerede neste uke, nå på onsdag, en overraskelsestur i vente, i regi av min kjære forlovede. En tradisjon oss i mellom, hvert år tar han meg med til en ny destinasjon for å feire bursdagen min.

Den tjuetredje mai fyller jeg år, jeg aner ikke hvor vi skal, men gjett om jeg gleder meg. I fjor tok han meg med til Roma, nydelige romantiske Roma med sine sjarmerende små gater og flotte monumenter. Jeg gikk sikkert opp fem kilo av all den deilige maten som Italia fristet med, utsøkt pasta og pizza og gelato og tiramisu og chianti vin. Å få muligheten til å besøke Vatikanet og Colosseum hadde lenge vært en drøm for meg, en drøm jeg fikk oppfylt i bursdagsgave.

Hvor vi reiser på onsdag vil jeg ikke få vite før nettopp på onsdag. Grunnet utgiftene rundt bryllupsplanleggingen tviler jeg på at årets bursdagsfeiring vil skje i det store utland, men likevel er det jo en mulighet for både det ene og det andre. Jeg venter uansett i spenning!

Fontene Toulouse

Du og jeg, over en brunsj

Forrige søndag.

Vekkerklokken ringer, jeg har allerede ligget våken med øynene lukket i hva jeg antar må være rundt en drøy halvtime, men sannsynligvis ikke er snakk om mer enn ti minutters tid.

Jeg lister meg rolig ut av senga, han sover fortsatt. Lunket vann som renner fra dusjstrålene over min klamme, svette kropp føles ubeskrivelig deilig, etter å ha ligget tett, side om side, sammen med min kjære og hans varme kropp, usedvanlig varm til mann uten feber å være. Soverommets vinduer har vært åpne hele natten, kjølig natt har blitt til sommervarm morgen, vi lures til å tro at februar er juni og sommerferien er like rundt hjørnet.

I dag dropper vi frokosten, vi skal spise brunsj på et spisested i nabolaget. Et sted som tidligere huset en noe merkelig cocktailbar med stor uteservering til langt ut på natten, tre dager i uka. Lokalets nye eiere har gitt stedet ny forkledning, nytt image, nytt liv. Nå tilbys frokostbuffet til ivrige morgenfugler og brunsjbuffet utover formiddagen til rundt ett på ettermiddagen. På kveldstid serveres tapas og enkle retter, vin og cocktails. DJ og dansegulv lokker til seg byens mange feststemte livsnytere i helgene.

Jeg mimrer tilbake til årene da jeg var en annen versjon av meg selv, en yngre, penere, enslig og eventyrlysten utgave av moi-même. En av disse som ville vært først ut på cocktailbar, først ut på dansegulvet, synge til låtene som lyder gjennom høytalerne, oversminket og oppstaset i høye hæler og korte kjoler, venninnegjengen og jeg, full av iver på lørdagskvelden, full av melankolsk temperament dagen derpå.

De høye hælene danser ikke lenger. De korteste kjolene har jeg gitt bort, andre har jeg tatt vare på. De peneste kjolene og de mest komfortable av mine stilletthæler sparer jeg til spesielle anledninger, fine anledninger som middager på gamle franske slott og luksuriøse restauranter, sofistikerte barer som spiller jazzmusikk og serverer det fineste man kan få tak i av drikkevarer. Kvelder som fortjener dype røde lepper og lekker parfyme av luksusmerket Guerlain.

Til brunsj kler jeg meg komfortabelt og avslappet, som på en hvilken søndag som helst. Brunsj er sen frokost, tidlig lunsj, ikke pyjamas, ei heller pen kjole. Jeg finner frem mine sorte jeans, de fra Paris, og min fuchsia-rosa topp, den fra Sør-Afrika. Romslig topp er en nødvendighet når buffetmat og en risiko for overspising venter meg. Min samboer er våken, han slenger på seg gårsdagens t-skjorte og sine marineblå joggebukser, jeg spør ham om han har lyst på kaffe, vi har ikke tid, sier han kort. Vi spaserer gjennom de fire gatene som fører oss til den åpne plassen ved markedshallen i nabolaget Saint Cyprien, en åpen plass hvor restauranter ligger side om side, japansk, fransk, hawaiiansk, italiensk, bakeri, en liten kiosk som selger østers.

Ei blond servitrise med en stor kjærlighet for gråtoner og botanikk, om man går ut fra hennes tatoveringer å bedømme, leder oss til et bord i andre etasje av lokalet, der hvor brunsjbuffeten står klar og venter på de mange sultne gjestene som, par etter par, familie etter familie, inntar hvert eneste bord i etasjen.

Tapas

Ferskpresset appelsinjuice eller grapefruktjuice spør hun, appelsin, sier vi i kor og takker. Kaffen henter vi selv, han henter en sort kaffe til seg selv og en beige kaffe, halvfull av melk, til meg.

Desserter

En buffet bestående av mye både søtt og salt, vil nok falle i smak hos de fleste, selv vegetarianere vil kunne kose seg her. Jeg spiser spansk omelett, kroketter med ost-og kjøttfyll, croque monsieur med champignon, minipizza, ravioli, her finnes også laks og tunfisk (som jeg ikke liker) , jeg spiser rillette og brød. Amerikanske pannekaker, crêpes, sjokolademousse, crème brûlée, banankrem og panna cotta. Fruktsalat. Utvalget er stort, jeg overdriver, overspiser og triller ut av restauranten og videre nedover gatene, i retning hjemover.

Vi kjøper med oss frukt fra markedshallen, morgendagens dessert. En rolig deilig brunsj er over, sunne rutiner og travel hverdag venter.

Rutiner, rutiner, det er fint med avbrekk, det er fint med brunsj.

Fuchsia-rosa

Fine avbrekk fra daglige rutiner i Toulouse

Nok en lørdag, nok en mulighet til å finne på ting som jeg ellers ikke ville fått tid til i løpet av uka.

Ukedagene går i ett, med sine faste rutiner, et mønster som til tider repeteres til det kjedsommelige. Ingenting gleder meg mer enn å telle ned dagene og planlegge neste lørdag og alle lørdager som følger. Som en ekte amatørdetektiv scroller jeg meg gjennom søk etter søk på internett, suger til meg informasjon og studerer det digitale kartet nøye, hvor drar vi, langt, nært, hvor. Motivert og nysgjerrig, lar jeg meg inspirere av andres bilder og fine ord, i min søken etter hvilken landsby vi kan besøke denne gang, hvilket spisested vi burde sjekke ut, hvilke aktiviteter vi kan finne på hvor. Jeg noterer meg hvordan været er meldt for helgen som kommer, jeg søker, jeg finner, jeg kommer med forslag og ideer og gjør flere ti-talls forsøk på å overbevise min bedre halvdel. Hans engasjement er som oftest ikke-eksisterende (i starten).

Denne helgen har vi derimot latt bilen stå hjemme. Min kjære har hatt en dårlig arbeidsuke og mangler motivasjon til å finne på stort annet enn å slappe av hjemme, og kanskje ta en tur ut på fin restaurant et eller annet sted i nærområdet i løpet av kvelden.

Selv starter jeg dagen med time hos frisøren, splitte tupper klippes og håret farges tilbake til det mystiske mørke, châtain som châtaigne, kaller frisøren fargen, kastanje, den kommer sannsynligvis til å falme bort, noe den jo alltid gjør etter en stund. Frisørsalongen jeg pleier å gå til, har fått seg en maskot, en nydelig liten kattepus, brun med sorte striper og gule øyne. Jeg sier til frisøren at jeg synes katten er nydelig, hun smiler. En annen kunde, en pen mann i førti-årene, spør den andre frisøren om katten kommer til å være i salongen daglig. Ja, bekrefter hun.

Beige skjerf

Med sunnere og mørkere hår, forlater jeg lokalet og spaserer videre oppover de smale gågatene, på vei til den nye kafeen i nabolaget mitt, Delisio Cafe. En kafé som hovedsakelig serverer poké bowls, gatemat fra Hawaii, men også paninier og franske kaker i tillegg til et stort utvalg av kaffedrikker. Jeg leter frem ei bok fra min brune skinnveske, en novellesamling i pocketformat, jeg benytter alenetiden til å sitte blant fremmede mennesker på kafé, jeg leser noveller og drikker kaffe latte. Fransk sitronterte nytes til kaffen, jeg gir meg hen til denne søte og syrlige delikate synden av en dessert, selv om jeg vet at nok en dessert venter meg på kvelden.

Kafé

Boka er lettlest, kaffen og terten smaker himmelsk, jeg leser ferdig og slenger på meg min beige ullkåpe og matchende skjerf, et skjerf som jeg kjøpte på markedet i Saint Tropez ifjor sommer, da jeg dro på helgetur til Cannes for å besøke min venninne som bodde der og jobbet for Chanel. Jeg undrer hvordan det står til med henne, hun flyttet midlertidig hjem til sin mor i oktober etter endt arbeidskontrakt på den Franske Riviera. Hva gjør hun nå?

Jeg fisker frem telefonen fra veskelomma og ringer. Hun er glad for å høre fra meg, sier hun og fortsetter; gjett om jeg har mye å fortelle deg!

Like utenfor markedshallen der hvor lokale oster, kjøtt, frukt og grønt selges, der blir jeg stående i hele femti minutter med telefonen på øret. Hun forteller at hun snart skal flytte til Paris, ny jobb i Chanel venter, kanskje vil hun finne drømmemannen i landets hovedstad, kjærlighetens by, hvem vet. Hun gleder seg til å dra på visning, finne seg en trivelig liten hybel i en Haussmannsk bygård. Jeg anbefaler henne noen stilige cocktailbarer og meksikanske restauranter, hun elsker det, og sier vi må besøke samtlige sammen. Vi ender til slutt opp med å planlegge jentetur, en helgetur i april, til Spania for å feire bursdagen hennes over tapas og sangria.

Jeg spaserer hjem, med lydbok på øret og vind i håret. En liten sms sendes til min kjære, jeg vil vite om han har lyst til å bli med meg ut på tur i nabolaget, været er jo så flott i dag. Tolv varmegrader og klar himmel. Han møter meg utenfor boligen, om jeg lover å ta en pils med ham ute på balkongen etterpå, så blir han med på tur. Jeg lover.

Klokka er nå rundt fire på ettermiddagen, og det vil ikke lenger være trygt å bevege seg inn i sentrumsområdet på grunn av demonstrasjonene. Vi drikker pils på balkongen, årets første utepils, samtidig titter vi på menyen til et spisested vi i kveld skal besøke.

Vi har reservert bord på en restaurant tjuefem kilometer unna Toulouse, Le Chai de Fages heter den, en restaurant med fredelig beliggenhet mellom store åkre. Bylivets mange lys blinker i det fjerne, byen føles så langt unna men likevel så nær. Restauranten er nydelig innvendig, nøyaktig slik jeg håper mitt fremtidige bryllupslokale vil se ut, murstein og tre i varm harmoni.

Restaurantopplevelse

Jeg har pyntet meg for kvelden. Stripete kjole fra Calvin Klein, høye hæler, et smykke fått i gave av ei venninne, øyenskygge. Min kjære har pyntet seg, han også. Hvit skjorte og sorte bukser. Han ser stilig ut, der han sitter med vinmenyen i hånda og leter etter noe nytt og spennende som vi ikke har smakt tidligere. Vi ender opp med ei flaske rødvin fra Collioure, jeg elsker Collioure, den vakre havnebyen som vi begge forelsket oss i, som vi ikke ville forlate, som vi begge har et stort ønske om å reise tilbake til, neste gang vi befinner oss i nærområdet.

Som mise en bouche, får vi servert blomkålsuppe med røkt spekeskinke, etterfulgt av forrett; kamskjell til ham og foie gras til meg. Til hovedrett får jeg biff Wellington med sopp, deretter banoffee i form av mousse til dessert. Jeg storkoser meg, britiske retter med en fransk touch smaker virkelig deilig.

Før desserten spiser vi dessuten lokale oster. En dresskledd mann ankommer bordet vårt med ei tralle, hvor rundt tjue oster står utstilt på rekke og rad. Mannen gir oss en grundig beskrivelse av hver eneste ost og vi peker ut dem vi ønsker å smake.

Dessert

Etter å ha spist oss mett på dessert, får vi servert enda en liten søt avslutning. Små cakepops med aprikoskrem, profiteroles med fyll av vaniljeis, og knasende mandelkjeks.

Nok en deilig lørdag, smiler jeg for meg selv, med et håp om at den neste vil bli like fin som denne.

Foie gras

Wellington

Banoffee

Vi feirer min kjære på Michelinstjerne-restaurant

Fredagskvelden er ung, ukas siste arbeidsdag er endelig overstått. En forsåvidt ganske trivelig og riktig så annerledes arbeidsdag, med et tre timers kafébesøk sammen med nære kolleger, ledelsen og kolleger som jeg tidligere kun har hatt kjennskap til gjennom epost-korrespondanser og telefonsamtaler. Det er fint å kunne sette et fjes til hvert av disse navnene, tenkte jeg, likevel satte jeg meg ved samme bord som dem jeg kjenner best, dem jeg prater med hver eneste dag, ikke et eneste forsøk gjorde jeg, på å konversere med noen nye fjes. Jeg turte ikke.

Jeg tar bussen hjem, lytter til lydbok på Storytel, Gone Girl, romanen er så utrolig mye bedre enn filmen, tenker jeg, der jeg lytter til denne psykologiske thrilleren som drar meg med inn i finanskrisens kjølvann og konsekvensene av en digital verden, til en liten by i Missouri, der hvor en kvinne har blitt bortført, eller har hun egentlig det?

Jeg foretrekker egentlig å lese fremfor å lytte til lydbok , jeg elsker å bla fra side til side og se ordene trykket, bokstav for bokstav, foran meg, sort på hvitt med sidetall og kapitler.

Vel fremme ved bussens endestasjon, trasker jeg rolig hjemover, forbi markedsplassen som nå yrer av liv, som den gjør hver fredag kveld, når bondemarkedets selgere er på plass. Det tilbys fersk frukt og grønnsaker, hundrevis av forskjellige oster, kjøttstykker og pålegg, brød og kaker, selv en liten food truck som tilbyr byens beste empanadas stiller lojalt opp hver eneste fredag, til samme tid.

I kveld er det ikke empanadas eller andre varer fra markedet som står på menyen, i kveld startes feiringen av bursdagen til min kjære. Han fyller år i morgen, men allerede i kveld skal vi ut, på et av byens mest trendy spisesteder, en kulinarisk og kunstnerisk opplevelse totalt annerledes fra alle restauranter jeg har vært på tidligere. En mystisk meny uten beskrivelse, kun pris står oppført, en høy pris som vil brenne hull i lommeboka, måltidets innhold  blir en eneste stor overraskelse. Sept heter stedet, tallet sju på fransk, restauranten smykker seg med en Michelin-stjerne, en velfortjent stjerne til et hypermoderne spisested med service av ypperste klasse og kunstverk servert på fat.

Fra klesskapet henter jeg frem en liten sort kjole, en utringet sak fra Ralph Lauren, kjøpt på en outlet i Florida for snart fem år siden, jøss, har det allerede gått fem år siden jeg bodde i USA?

Jeg prøver kjolen, den passer fortsatt. For å holde kroppen varm i det kjølige desemberværet, slenger jeg på meg en grå cardigan med sølvpaljetter, den min mor ga meg til jul, kveldens utvalgte smykke var også en julegave fra henne. Sort veske og sorte sko, sort pelskåpe, kunstig skinn og fuskepels, paraplyen ligger igjen hjemme, optimistisk krysser vi fingrene for å ikke få et gjensyn med det brutale regnværet som herjet Toulouse for bare noen timer siden.

Sept

Utenfra ser ikke restauranten spesielt innbydende ut, spesielt ikke under denne mørke nattehimmelen. Den virker nesten skummel, hjemsøkt, men i dét vi åpner døra, stiger vi inn i en ny verden, moderne, malt og innredet i duse farger og abstrakte former, ingen duk, ingen stearinlys, ingen blomster, industrielt og abstrakt skal det være. 

Meny sept

Vi starter måltidet med hvert vårt glass champagne, hurra for deg min kjære, denne helgen er din, og du skal bli behandlet som en konge, kongen av mitt slott. Foran oss får vi plassert en liten boks av velur, i boksen ligger vår første mise en bouche, vår første smakebit av en spennende meny, hver vår maki, reddik og røkt ost.

Deretter får vi servert fersk ravioli med trøffel, den beste raviolien jeg noen gang har smakt, denne kunne jeg lett spist ti av. 

dav

Videre får min kjære servert østers og russisk kaviar, selv er jeg allergisk mot skalldyr. Måltidet fortsetter med kremet mousse av kylling og hvitløk servert på en seng av rillette.

Rillette

Etter å ha fått tilfredsstilt våre sanser med de mange små smakebitene, får vi servert en liten kule av hvit sjokolade fylt med limoncello og mint for å rense smaksløkene og forberede magen på måltidets mange flere overraskelser.

Til meg serveres pannestekt foie gras, min kjære spiser kongereker, dette nytes over hvert vårt glass med portugisisk vino verde.

Foie gras

Videre får han servert hummer, før vi begge spiser pannestekt piggvar i saus av trøffel og champagne, servert med slovensk hvitvin…

…etterfulgt av vegetarisk brioche fylt med trøffel og karamelisert løk…

…og skogsdue i cognacsaus sammen med sørvestfransk rødvin.

Skogsdue

Første dessert ser ikke spesielt appetittelig ut, signalgrønn som den er, men den friske smaken av selleri-og grønt eple i form av sorbet blandes i fin harmoni sammen med sin champagnemousse.

Sorbet

Neste dessert er av praliné og hvit og mørk sjokolade i forskjellige teksturer. Dette serveres sammen med en cocktail basert på whiskey og sort te.

Dessert

Siste dessert er en vakker kule av sukker som delikat knuses med teskje, tilfreds ser jeg kremen av søt likør og syrlig klementin renne ut av sfæren.

Sfære

Min kjære smiler fra øre til øre, storfornøyd med kveldens kulinariske opplevelse, et fire timers måltid, kunstverk etter kunstverk, eksplosjoner i munnen, smaksopplevelser vi aldri vil glemme, en opplevelse som koster skjorta, men er verdt hver euro. Halv ett om natta forlater vi restauranten, gratulerer med dagen, sier jeg til min kjære, i morgen reiser vi bort til en annen by, hvor flere overraskelser venter deg.

IMG_20190126_102317

Gastronomi, kjærlighet og første mann til mølla i Lyon

Fredag kveld.

Iført varm fuskepels og støvletter i semsket skinn, var jeg klar for å møte kulden jeg trodde ville ha en tydelig tilstedeværelse på disse første november-dagene, her i Lyon, storbyen som ligger vest for de franske alpene. På fjellet snør det garantert, hadde vi reist på helgetur til alpene ville vi nok fått kjenne på kulden, den som enda ikke har rukket å komme seg frem til Lyon, på fjellet ville det vært nødvendig å pakke seg godt inn i varmt tøy, sannsynligvis med ullundertøy og tykke sokker. I Lyon ble vi møtt med tolv grader og grå himmel, høstvær, ingen regn, ingen vind, bare grått og mildt.

Etter å ha blitt transportert med tog fra flyplassen, og deretter reist videre med t-bane, ankommer vi stasjonen ved navn République, området hvor vi skal bo de neste to døgn. Ut av t-banen, opp trappen og inn gaten til høyre. Der står min kjære og jeg foran en moderne høyblokk på fem etasjer, store balkonger står vendt mot gaten, vi skal på besøk til kjæresten min sin studiekamerat fra de glade dagene på ingeniørskolen i Paris, vi skal overnatte hos ham og hans samboer.

Ved den høye jernporten som skiller uvedkommende fra blokkas beboere, blir vi møtt med kyss på kinnene og spørsmål om flyturen, om været der hjemme på våre sydvestlige kanter, om jobb, hva vi driver med, om vi trives. Kusinen til han vi er kommet for å besøke, skal også overnatte hos dem i natt, hun er politikvinne, jøss, tenker jeg, av en eller annen grunn blir jeg svært fascinert men også en smule redd hver gang jeg møter en politibetjent, til tross for at jeg ikke har noe som helst å skjule.

Leiligheten er stor, nyoppusset og moderne, stor stue med hvite vegger pent dekorert med fine malerier, motiver som blomster og dyr, malt i nyanser av grått og blått, stuen er fargekoordinert med disse maleriene, grå skinnsofa, lysegrå kommode i tre, blå pyntegjenstander, kjøkkenet er helt nytt, hvitt, tre hvite vegger og én mørkeblå vegg som bryter opp alt det hvite, det sterile. Selv på toalettet henger et grått og hvitt maleri over en lysegrå kommode. Ingenting er overlatt til tilfeldigheten i dette hjemmet.

Min kjære og hans kamerat, prater løst og fast om alt som har hendt siden de så hverandre sist, alt bortsett fra dette tabuemnet som definerte slutten på hans tid i Paris, og starten på hans nye liv i Lyon. En affære gjennom et helt år, kjærlighet som blomstrer på feil sted til feil tid, et dårlig utgangspunkt med en likevel happy ending. Han stråler av lykke, om det er Lyon eller kjærligheten som er hovedårsaken, om det er befrielsen, en kombinasjon av alt, det er det nok bare han som vet, hun er forresten en helt nydelig person, denne kvinnen, hennes myke stemme, snille og omsorgsfulle væremåte, hun virker tvers gjennom god.

Sammen med samboerparet og politikusinen, tar vi t-banen de fire stasjonene inn til kjernen av gamlebyen, for å spise middag på en bouchon Lyonnais, betegnelsen for den tradisjonelle lyonnesiske typen bistro.

Les Lyonnais

Vi spaserer over en stor åpen plass, La Place Bellecour, som sies å være den femte største av slike i Frankrike. Plassen blir brukt til byens mange store arrangementer, får vi vite, min kjære spør om også byens julemarked vil avholdes her, men julearrangementet er det en annen åpen plass som har ansvar for, en triveligere og noe mer intim plass, blir vi fortalt.

Utenfor bistroen har det allerede formet seg en kø. Spisestedet tar ikke reservasjoner, men baserer seg på “førstemann til mølla”-prinsippet. En sur herremann bryter denne regelen og dytter alle unna, som en bulldozer, han kjefter og sier vi står i veien, vi som så høflig står på rekke i kø, uten å ergre oss så altfor mye over situasjonen, han har reservert bord, sier han, det går ikke ann å reservere bord her, men han har reservert, påstår han. En servitør møter ham i døren, rister på hodet og beklager, han må stille seg i kø, akkurat som alle andre, forteller han, men herremannen godtar ikke et nei, han kverulerer, lydnivået øker, restaurantens gjester stirrer og hvisker, seg i mellom, servitøren gir etter og lar herremannen og hans to døtre få et bord likevel. Han kommer sikkert til å spytte i mannens suppe, spøker politikvinnen. Alle i køen ler, og håper hun har rett.

Les lyonnais

Tjue minutter står vi i kø, men den som venter på noe godt venter ikke forgjeves, er det jo noe som heter. Den samme servitøren som måtte lide kjeft fra herremannen, smiler og ønsker oss velkommen, han beklager for ventetiden, fredagskvelder pleier som oftest å bli ganske travle, forklarer han, en karaffel fylt med vann plasseres på bordet, menyene deles ut, vi bestiller en flaske rødvin, Côte du Rhône, og får servert en skål fylt med sprøstekt baconsvor, en liten appetittvekker for å gjøre ventetiden lettere for rumlende mager.

Innbakt spekepølse

Både min kjære og jeg ønsker å smake byens lokale spesialiteter, og starter den tre-retters lyonnesiske opplevelsen med en saucisson de Lyon, lokal spekepølse, husets variant er innbakt, servert i rødvinssaus. Til hovedrett får jeg servert en annen lokal spesialitet, Le Tablier de Sapeur, oksefett fra magepartiet, panert og servert med husets hjemmelagde tartarsaus, en merkelig matopplevelse. Desserten er også lokal, rød praliné er en lyonnesisk spesialitet, så i kveld er det pralinerterte som nytes som en fin avslutning.

En liten spasertur gjennom gamlebyen føles deilig etter dette store, spesielle måltidet, denne kulturelle opplevelsen som er så viktig i en by som denne, Lyon, som tross alt er gastronomiens hovedstad, her i Frankrike. Byen har flere Michelinstjerne-restauranter enn noen annen fransk by, dessuten må det nevnes at den deilige vinen fra Rhône-Alpes området, ja, den burde høre hjemme i et hvert vinkabinett.

Vi vender tilbake til leiligheten, spiller brettspill til langt ut på natten med kjæresteparet og politikusinen, vi drikker flere kopper med rykende varm te av forskjellige slag, smått begynner det å krible i magen, jeg gleder meg til morgendagens sightseeing og kveldens Dita Von Teese-burlesque show.

Fuskepels

Praliner

Vin og tre retters måltid midt i arbeidstiden?

For første gang i mitt liv – og sannsynligvis ikke siste – har jeg vært på julebord på dagtid. Vin og tre retters måltid på restaurant til lunsj, midt i arbeidstiden. Og dette fikk jeg da betalt for å være med på.

I Frankrike er dette en helt normal juletradisjon for bedrifter. Alkoholinntaket må selvsagt ligge på et lavt nivå, da man tross alt skal tilbake på kontoret for å arbeide så snart måltidet er over. Fest, fyll og rampestreker får man heller ta på egen tid – langt unna kontorets lokaler og uten bedriftsledelsen tilstede. Kanskje like greit. Sammen med de kollegene jeg kommer best over ens med, har vi uansett blitt enige om å dra ut neste uke, for å ta oss et par pils på en av de mange pubene i nabolaget vi bor i. Jeg bor nemlig ikke lengre enn en ti minutters spasertur unna enkelte av mine kjære kolleger.

Nå sitter jeg hjemme i leiligheten min, sammen med en kjæreste som måtte nøye seg med frossenpizza til middag, siden jeg fortsatt var stappmett da jeg kom hjem fra jobb. Selv om jeg egentlig ønsker å skryte over hvor gøy jeg har hatt det og hvor god maten var, tenker jeg at det kanskje er best å la være, for å ikke strø salt i såret til stakkars Julien som dessverre ikke får mulighet til å bli med på et tilsvarende jobbarrangement i år. I fjor var det jeg som satt i sofaen og spiste kjipe greier fra dagligvarebutikken mens han var på jobb og hygget seg med deilig mat og drikke. I år er det omvendt.

I tilfelle du skulle finne på å få deg jobb i Frankrike og blir invitert på julelunsj, her er noen tips til hva du bør gjøre og hva du bør – under alle omstendigheter – unngå:

  • Vær sosial, vær pratsom, men unngå temaer som politikk og religion. Dette gjelder for øvrig alle sosiale sammenkomster med mennesker man ikke kjenner godt.
  • Ikke snakk nedlatende om fransk kultur. Du liker ikke foie gras fordi du synes synd på gjessene? Du synes det er horribelt at franskmenn tillater seg å drikke et par glass vin selv om de kjører? Spar den debatten til en annen anledning, med andre mennesker (som du kjenner svært godt).
  • Ikke drikk før alle har fått glassene sine sjenket. Først da kan du heve glasset og skåle med kollegene dine. Det er dessuten viktig å holde øyekontakt under skåleseansen.
  • Ikke drikk for mye. En fin tommelregel er å passe på å alltid spise mer enn man drikker. Man kan fint drikke tre glass vin og fortsatt føle seg nokså edru, om man spiser rikelig med mat ved siden. Et (lite) glass vin sammen med forretten, et (lite) glass sammen med hovedretten og et siste glass sammen med desserten. Drikk også godt med vann, og ta gjerne en kopp kaffe etterpå. Skal du kjøre bil, er det kanskje best å styre unna alkoholen (selv om det er fullt lovlig å kjøre i småbrisen tilstand her i landet).
  • Gå ikke fra bordet før alle er klare til å dra. Franskmenn liker å bli sittende ved bordet og prate…lenge. Ja, lenge etter siste rett er spist opp og fatene er fjernet fra bordet. Se på det som en anledning til å bli bedre kjent med alle sammen – og husk, du får jo fortsatt samme lønn, enten du sitter og koser deg på restauranten eller jobber på kontoret. Amuse-toi bien!

restaurantmat

Jeg glemte å ta med mobilen da vi forlot kontoret, og fikk dermed ikke tatt noen bilder fra julelunsjen. Her er uansett diverse bilder fra andre tradisjonelle restauranter jeg har besøkt rundt omkring i Frankrike.

fransk mat

En guide til Frankrikes alkoholkultur: Hvordan unngå flauser og kulturelle misforståelser

Akkurat som mange andre norske kvinner, har også jeg drukket meg drita full på både rødvin og hvitvin av forskjellige prisklasser og kvalitetsnivå. Champagne også.

Ja, det hele startet med den altfor søte og egentlig ganske motbydelige Martini Asti (kan den i det hele tatt kalles vin?), og selve symbolet på rosa jentevorspiel; Black Tower. Var det ikke en sukkersøt vin som het Blue Nun også? Jeg mener å huske konsekvensene av å ha drukket dette. Konsekvenser i form av hodepine og et ekkelt, tjukt belegg på tunga.

Slik ble altså jeg introdusert til vin. Slik ble ikke kjæresten min introdusert til vin. Ingen av vennene hans heller. Ei heller deres venners venner.

Fordi, Frankrike har en helt annen alkoholkultur enn det vi har i Norge. En helt annen form for respekt for både produktet og produsenten. Kvalitet vil alltid være viktigere enn kvantitet, og derfor er det heller ingen som drikker seg drita full (med vilje) på vin eller champagne.

Øl og cocktailer, derimot. Det er dette det franske folk drikker på fest, på pub, på overprisede nattklubber, eller hjemme i sofaen med de nære og kjære mens de skåler og smiler og danser og søler.

cocktailer

Å drikke hver dag (i Frankrike) er absolutt ikke tabu. Ei heller betyr det at du er alkoholiker. Fordi, her er det en enormt stor forskjell på å drikke seg full og å ta seg et lite glass mens man koser seg i godt lag med gode venner (eller familiemedlemmer) rundt middagsbordet.

Å drikke vin i Frankrike er en kulturell smaksopplevelse som tas på blodig alvor. Ja, det er faktisk viktig å ha riktig glass med godt volum, passe på å lufte vinen godt nok, lukke øynene, lukte på produktet, kjenne smaken på tunga og prøve å gjette seg frem til hvilken drue og  hvilke aromaer som finnes i den utvalgte vinen.

rødvin og middag

Og når det gjelder champagne… Kjære deg som spruter “champis” utover hele dansegulvet for å vise hvor lite penger betyr for deg; On vous déteste! Ja. Franskmenn hater dere. Champagne er selve symbolet på fest, feiring og glede. Det serveres gjerne i middagsselskap, som kveldens første drink før man setter seg til bords for å nyte forrett, middag og dessert. I blant finner champagnen veien tilbake til bordet når desserten er servert også. Produktet og produsentene skal, på samme måte som vin, respekteres. Respekt viser man ikke ved å sløse bort et kvalitetsprodukt som bønder har jobbet dag ut og dag inn på både vingårdene og champagnehusene, og brukt lang tid og alle sine krefter på å lage.

champagne

Cognac har jeg heldigvis aldri sett noen “misbruke”. Med unntak av mamma, da, som alltid kjøper seg en liten flaske cognac på flyet for å kurere flyskrekken sin før avgang.

Mine beste alkohol-tips til dere som ønsker å besøke – eller flytte til Frankrike?

  • Besøk en hvilken som helst bar eller Brasserie etter klokka fem og før klokka ni (om kvelden) for å sikre dere Happy Hour-tilbud. Mange spisesteder og barer tilbyr klassiske cocktailer og et utvalg av øl til redusert pris eller et “ta 2 betal for 1”-tilbud!
  • Liker du frisk og søtlig hvitvin, og ønsker å ta deg et glass uten å nødvendigvis bestille mat i tillegg? Velg en Pinot Gris. Riesling-viner er generelt svært tørre og passer best sammen med mat.
  • Rosévin er sosialt akseptabelt å drikke seg godt brisen/småfull på, under Happy Hour på et hvilket som helst Brasserie. Ja, rosé. Ikke rødvin og hvitvin.
  • Skal du besøke en vinbutikk i Frankrike er det lurt å spørre om det er mulig å smake før man kjøper noe. Mange vinselgere lar deg få smake opp til tre eller fire forskjellige viner – men forventer da også at du ikker drar tomhendt fra butikken.
  • Ønsker du å bestille øl i Frankrike? Gå for en Belgisk øl. Selv franskmenn foretrekker øl fra Belgia, fremfor sine egne. Prøv gjerne Kasteel Rouge. En deilig sterkøl med et hint av kirsebærsmak!
  • Kanskje ikke et tips, men likevel verdt å få med seg: For tiden er det Mojito og Spritz som troner som de mest populære cocktailene i Frankrike!

øl

rosevin

 

Super enkel rød pesto med mandler & hjemmelaget gnocchi

Jeg følger samme spor som i forrige uke, og deler et par enkle oppskrifter som “hvem som helst” kan klare å få til. Jeg er som nevnt ingen Hellstrøm på kjøkkenet – faktisk er jeg ikke spesielt glad i å kokkelere heller – men det stopper meg ikke fra å lage mat fra bunnen av.

Det er jo faktisk verdt “strevet”. Til tross for oppvasken som følger.

Når jeg lager gnocchi, ser de langt fra perfekte ut – men det gir jeg blanke i. De smaker godt, de er hjemmelaget – og jeg vet nøyaktig hva de inneholder. Og det er nettopp det som motiverer meg til å lage egne sauser, eget brød (oppskrift på brød skal jeg dele senere til uka), egne retter.

Her har vi pesto og gnocchi uten noen som helst rare E-stoffer og konserveringsmidler og juksing og triksing med maten før den blir servert. Ikke er det komplisert å lage, heller!

Lages på rundt en time: Gnocchi fra bunnen av

Jeg fant en lignende oppskrift på et eller annet nettsted, men endret litt av fremgangsmåten for å gjøre oppskriften enda enklere (uten forskjell på resultatet).

Du trenger:

  • 8 store poteter
  • Salt
  • 65 gram siktet hvetemel
  • 50 gram revet parmesan
  • 1 stk eggeplomme
  • Olivenolje eller margarin til steking
  • Frisk rosmarin eller timian (alt etter hva du foretrekker)

Fremgangsmåte:

  1. Kok potetene med skall (i 15-20 minutter, til de er myke)
  2. Avkjøl potetene og fjern skall. Putt dem i en bolle og mos dem med en potetpresse.
  3. Tilsett mel, parmesan, eggeplommen og en god klype salt. Kna massen godt sammen til en deig.
  4. Dryss mel på arbeidsbenken og del deigen i fire deler. Rull hver del ut til tynne pølser (rundt 2 cm i diameter) og del pølsene  2-3 cm brede biter (med kniv).
  5. Kok opp vann i en stor kjele med lettsaltet vann. Putt gnocchiene i vannet og la dem koke til de flyter opp til overflaten. La dem gjerne koke et par minutter ekstra, så dem ikke får en altfor myk konsistens.
  6. Ta dem opp av vannet med en hullsleiv. Hell litt olivenolje på et fat, og legg de kokte gnocchiene på fatet. Varm en stor stekepanne og tilsett margarin eller olivenolje. Ha i gnocchiene og stek dem til de er gylne.
  7. Tilsett rosmarin eller timian mot slutten av steketiden. Og vips, der har du gnocchi!

(Passer godt sammen med hjemmelaget pesto eller gorgonzola saus)

gnocchi fra bunnen

Rød pesto (med mandler) på 10 minutter

Denne oppskriften var det Julien som fant på et fransk nettsted. Som meg, er ikke han heller spesielt glad i å kokkelere. Akkurat som meg, foretrekker han også å spise mat laget fra bunnen av. Så enkel som denne pestoen er å lage, ser vi ikke vitsen i å kjøpe pesto på butikken lenger!

Du trenger:

  • 2 Mellomstore tomater
  • Soltørkede tomater (oppskriften sier 10 stk, men alt etter personlig preferanse)
  • 2 Hvitløksbåter
  • Fersk basilikum
  • 100 gram mandler uten skall (eller 250 gram pinjekjerner, om du ønsker den tradisjonelle varianten)
  • 3 spiseskjeer olivenolje
  • Havsalt
  • Sort pepper

Fremgangsmåte:

  1. Kok opp vann i en kasserolle. Snitt et lite kryss i toppen av tomatene. Legg tomatene forsiktig ned i vannet, og ta dem ut etter 30-40 sekunder. Legg tomatene over i en bolle med iskaldt vann. Fjern skinnet med fingrene.
  2. Skjær tomatene i små biter.
  3. Skjær basilikum i små biter.
  4. Putt de ferske tomatene, de soltørkede tomatene, mandlene, hvitløk og basilikum i en foodprosessor.
  5. Tilsett olivenoljen, litt etter litt. Tilsett også en klype salt og pepper. Og der var pestoen ferdig!

(For en deilig kremet tomatsaus, bruk gjerne denne pesto-oppskriften. Bland pesto og fløte i en kasserolle. Passer godt til pasta med kjøttboller eller kylling).

hjemmelaget rød pesto