Italiensk marked, indisk mat og hell i uhell

Jeg finner frem den mørkegrønne ullkåpen, den jeg kjøpte like etter nyttår, den som har ligget godt gjemt innerst i det store garderobeskapet mitt siden mars måned. På en kjølig lørdag som denne, blir det nødvendig å kle seg varmt og godt, pakke seg inn i mykt ull, beskytte den skjøre kroppen mot kuldegradene utenfra, mot høstens store krefter, hvor influensabakterier florerer, voksne og barn som nyser på bussen, på kafé, hvor enn folk ferdes i det offentlige rom, det hostes, basseluskene sprer seg fra kropp til kropp. Med ullgenser og ullkåpe er jeg beskyttet, i alle fall litt.

Med ankelstøvletter i en brunfarge som visstnok kalles cognac, trasker jeg bortover gaten på vei til sentrumshjertet, sammen med min kjære. Vi skal innom en godteributikk for å handle inn godsaker til Halloween, ikke til barn som går fra dør til dør ikledd skumle kostymer, men til oss selv, vi skal titte i diverse butikker etter julegaver til familiene våre, i år skal vi feire sammen med mine foreldre, ikke med hans som ifjor, vi leter etter adventskalendere til ham og til meg, vi planlegger høytidene fra punkt til prikke, vi gleder oss til alt det fine som årets siste måneder har å by på, til julemarkeder og julefeiring, men også til vår tradisjonelle Halloween-soirée, kjærestekos med filmmaraton og godterispising i sofaen, med puter og pledd å gjemme seg i, dette året er det Nattsvermeren og antagonist Hannibal Lecter som skal skape ekte Allehelgensstemning i vår stue.

ptr

I sentrum av Toulouse, like bak Place du Capitole, arrangeres et lite italiensk marked, dekorert med flagg i rødt, hvitt og grønt, en hyllest til nabolandet, et marked med hovedvekt på mat, men klær og vesker, samt kosmetikk og pyntegjenstander selges også. Vi smaker på deilig ost og lettsaltet spekeskinke, lytter til gatemusikantenes fine gitarmelodier, titter i bodene som selger olivenolje og vin fra Toscana, vi ser på skinnvesker og lommebøker, og mimrer tilbake til overraskelsesturen han tok meg med på, den nydelige langhelgen i mai, da han inviterte meg med på romantisk kjærestetur til Roma.

IMG_20181028_191347

Vi vandrer gjennom byens mange handlegater, titter i diverse butikker som selger morsomme gaver til store og små, fargerike gøyale duppeditter, kopper og kjøkkenutstyr, brettspill og bøker, t-skjorter og tøyvesker. Jeg får lyst på så mye, om jeg bare hadde hatt plass til alt dette, en større leilighet, eller kanskje et hus.

Engjørning

Vi spaserer videre, klokka har allerede bikket seks, nå er kvelden her, temperaturen faller, denne mørke himmelen lurer ingen. Vi kan jo kanskje ta oss en drink og slappe av før middag, foreslår han. Ja, det synes jeg høres ut som en god idé, sier jeg, vi ender dermed opp på en koselig liten cocktailbar som heter La Maison, hvor jeg bestiller en cocktail som heter bonbon rose, med smak av melon og kirsebær, og han, han bestiller noe jeg ikke husker navnet på, en cocktail som smaker mango.

Cocltsiler

Lokalet er omtrent tomt, bortsett fra et eldre par, hun kledd i helsort med mørkt hår i stram hestehale, han kledd i lys skjorte med stort bustete hår, krøller, de drikker brun øl, en gruppe venninner oppstaset i fine kjoler er også der, de drikker alle mudslide, en cocktail som ligner på sjokolademilkshake. For hvert kvarter som går, blir lokalet gradvis fylt opp med flere og flere velkledde kvinner og menn med godt humør, klare for lørdagens festligheter og god stemning. Noen bestiller rødvin og husets mange tapasretter, andre koser seg med eksotiske cocktails servert i stilige glass.

Sakte nyter vi disse drinkene våre, begge servert i runde glass med lang stett, begge fylt med is. Jeg flytter blikket fra min egen cocktail, til venninnegruppens mudslides, fristende søte, jeg drakk mange slike da han og jeg var på vår første ferietur sammen, i Den Dominikanske Republikk, for tre sommere siden.

Kvelden fører oss videre til den indiske restauranten Namasté, som ligger et lite steinkast unna cocktailbaren. En liten restaurant hvor vi blir møtt av en dresskledd servitør som smiler og ønsker oss velkommen, han strekker ut ei hånd for å hilse, hans varme hånd berører min kalde, vi har reservert, sier min kjære, servitøren leder oss til et bord dekket for to. Inne er det varmt og behagelig, restauranten er dekorert med store pyntegjenstander i keramikk, hvite duker, hvite vegger med detaljer i brunt tre.

Lokalet er fylt med livlig indisk musikk. Den ene låta som spilles i bakgrunnen kjenner jeg igjen fra en Bollywood-film jeg en gang så sammen med ei venninne som elsker den indiske filmverdenen. Cocktail heter filmen, en film som handler om vennskapet mellom to totalt forskjellige kvinner som møtes i London, den ene elsker fest og spenning, den andre er sjenert og konservativ, den ene tror ikke på kjærligheten, den andre har blitt forlatt av sin store kjærlighet, de stiftet bekjentskap med en mann, trekantdrama oppstår og vennskapet står ovenfor sin ultimate utfordring.

Vi bestiller en flaske rødvin, han spør hvilken vin jeg har lyst på, jeg foreslår den indiske, han nøler, vi bestiller en av de sørvestfranske. Til forrett velger jeg et assortiment av ulike smaker. Smakfull samosa med kjøttfyll, samt en vegetarisk variant, knasende gode løk bahjia og fritert soppkake. Med dette får jeg servert et rykende ferskt søtlig naan brød med pistasjenøtter, mandler og kokos. Til hovedrett får jeg servert rogonjosh, en mild curryrett fra Kashmir-området, med ris og kylling. Kjøttet er saftig, og sausen har en fin smak av tomat, paprika og løk, med et hint av sitron og det eksklusive krydderet safran. Jeg lar ham få smake, han lar også meg få smake fra hans fat; en pikant vindaloo med mørt lammekjøtt. God mat, godt selskap, vi koser oss, vi nyter.

Skulle det friste med en liten dessert, spør servitøren noe senere. Etter et måltid som dette, klarer vi knapt å bevege oss, ballonger som vi to nå har blitt, dessert takker vi derfor pent nei til. Kaffe også.

I dét servitøren rydder av bordet, sklir bestikket mitt av fatet som han forsøker å balansere sammen med flere andre tomme fat, og faller like greit rett ned i fanget mitt. Ingen sausflekker er å skimte på den grå genseren min, men kniven har hektet seg fast i ullet, og servitøren ser skrekkslagen ut. Han tilbyr oss gratis likør, og trekker naan brødene fra regningen. Genseren min ser heldigvis ut til å være like hel, ingen skade skjedd, men jeg tar likevel imot denne lille oppmerksomheten med et smil.

Og slik er jo livet. Fullt av små overraskelser, fine øyeblikk, fullt av hell i uhell, solskinn og regn, varme og kulde, til tider også et behov for å finne frem ullkåpen og møte verden og verdens mange basselusker, selv på dager hvor man aller helst ønsker å holde seg hjemme under dyna.

 

 

Advertisements

Når drømmer blir virkelighet

Jeg ønsker den velkommen, denne sensommerdagen, med tretti behagelige varmegrader i luften og en himmel full av dansende små skyer som minner om lette bomullsdotter på en kongeblå vegg. Sannsynligvis kommer skyene til å fordufte i løpet av ettermiddagens tidlige timer. I morgen vil dem vende tilbake, større og gråere, sammen med sine følgesvenner lyn og torden.

En ny uke har såvidt begynt, men utålmodig ser jeg frem til å vinke farvel til nok en arbeidsuke og omfavne helgen og alle de spennende mulighetene som venter oss like rundt hjørnet.

I disse dager, disse uker, er det mye forutsigbarhet i denne hverdagen min i Toulouse, med ingen større utfordringer enn fulltidsjobben jeg har å gå til, og kjærligheten jeg har å returnere til hjemme. Samtidig har jeg mye fint å se frem til her i livet. Blant annet får jeg en varm følelse i magen bare av å tenke på alle disse fine ferieturene som står på agendaen.

Om under to uker reiser jeg jo til Polen, mitt andre hjemland, sammen med min mor som er født og oppvokst i Krosno, en by sør i landet, nær grensen til Slovakia. Jeg skulle gjerne reist tilbake til Krosno, da jeg ikke har vært der siden jeg var fjorten år gammel, men dessverre strekker ikke tiden til og reiseveien er for lang og komplisert, så derfor drar vi heller til Kraków og Wrocław.

Jeg drømmer om den dagen jeg har nok midler til å kunne kjøpe en liten leilighet i Polen, som min mamma og jeg kan reise til. En liten leilighet som min tante og onkel, eller min fetter og mine kusiner også kan få lov til å benytte seg av.

Kanskje en dag, langt frem i tid, når jeg endelig har alt det andre på stell og kan investere i noe ekstra.

Jeg har nemlig noen enda større drømmer og forhåpentligvis snart reelle prosjekter som jeg gleder meg til å komme i gang med.

Lenge har jeg ønsket å starte en egen bedrift. Forhåpentligvis vil jeg kunne brette opp ermene og komme i gang med prosjektet i en ikke altfor fjern fremtid. Deretter står kjøp av hus for tur. Alt dette høres kanskje ut som en urealistisk drøm, men det behøver ikke å være det.

Jeg venter tålmodig, jeg sparer penger, og jeg jobber mot mine mål. Så lenge man har et håp, vil man finne en vei.

Hver gang vi spaserer gjennom sentrum, min kjære og jeg, ender vi ofte opp med å titte på boligannonsene som fyller vinduene til eiendomsmeglernes mange flotte lokaler. Med stjerner i øyene beundrer vi de mange flotte husene som er avbildet i de forskjellige annonsene, og drømmer om hva som kunne blitt vårt fremtidige hjem.

Bare tjue minutter unna sentrum av Toulouse kan man nemlig fint få et stort hus med svømmebasseng, terrasse, garasje og minimum to soverom til en pris som tilsvarer tre millioner norske kroner. Høres ikke det mye deiligere ut enn en knøttliten sentrumsleilighet til samme pris i hovedstaden?

Ofte ser jeg også kontor-og butikklokaler til leie eller til salgs i mange av de fine bydelene hvor jeg har lagt igjen en liten del av mitt hjerte. Hvor fint ville det ikke vært å kunne starte en egen bedrift og pusse opp et lite lokale i en av disse mange røde murbyggene?

Male, innrede, regnskapsføre, markedsføre, stå på og jobbe hardt, og forhåpentligvis få igjen så utrolig mye stolthet og glede for alt strevet.

For øyeblikket er ingenting av dette annet enn drømmer, håp og ønsker (med unntak av ferieturene).

Men alt starter jo med en drøm.

Oliven

Butikkfssa

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ved en innsjø, i skyggen av et tre, kunne vi hatt det bedre?

Heldige er vi, som får gleden av hele tjuefem varmegrader i skyggen på en fridag som denne. I dag er det riktig nok bare onsdag, men kalenderen (og arbeidsgiveren min) har fortalt meg at den 15. August er en helligdag her i Frankrike. En perfekt anledning til å rømme fra asfaltjungelen og hverdagsstress, gi hodet en hvilepute i grønne omgivelser, hvor alt man føler er harmoni og sinnsro i sensommerens finvær. Ja, vi er heldige vi, som har tilgang til en nydelig park som ligger bare seks kilometer unna leiligheten vår.

Iført olashorts med brettekant, løstsittende topp med blomstermotiv og bare skuldre, brune skinnsandaler og en sort hatt, føler jeg meg fin, og ser frem til å tilbringe en avslappende ettermiddag ved La Ramée innsjøen, like utenfor Toulouse.

Tjue minutter senere sitter han og jeg i indianerstilling på et rundt piknikteppe under et stort tre, med sangria på flaske og fingermat servert i diverse små beger. Rullet spekeskinke fylt med ricotta. Paprika fylt med feta. Falafel. Hummus og salte kjeks. Oliven. Tomater. Druer. En piknik gjort på min måte, slik jeg liker det best.

Lenge har min kjære vært offer for mitt evige mas og mitt store ønske om å dra på piknik et eller annet fredelig sted ute i naturen, med mitt “hippie-teppe” (som han liker å kalle det) på slep. Å sitte på bakken, der hvor maur og andre småkryp kravler rundt, mens man småspiser og ser på livet, det er dessverre ikke noe som min kjære er spesielt glad i. Han klager over følelsen av rastløshet og ubehagelige sittestillinger. Der jeg føler minimalistisk idyll, føler han mangel på komfort.

“Synes du ikke det er litt romantisk, engang?”, spør jeg. “Egentlig ikke” , nøler han. Men hva gjør man vel ikke for kjærligheten?

Når det kommer til det å gå lange turer langs vannet, så er dette noe han liker godt. Der er vi heldigvis enige, og ser på det som en både sunn og herlig aktivitet å gjøre sammen på en dag som denne. Romantisk er det også (synes jeg). Denne store vakre innsjøen blir i disse varme sommerdagene flittig brukt av både badeglade voksne og barn, og av dem som ønsker å drive med aktiviteter som paddleboard eller kajakk.

Neste gang en solfylt fridag leder oss til denne nydelige parken, skal vi pakke badetøy og håndklær med oss i en ryggsekk og sykle hit på disse syklene som vi for tiden låner av foreldrene hans. Den røde som jeg låner av hans mor. Den gule som han låner av sin far.

Før vi setter oss på syklene og suser av sted, med et mål om å hoppe uti vannet og svømme om kapp, skal jeg sørge for å ha pakket hjemmesmurte halvsunne nistepakker til oss begge. Smørbrød med ost og skinke og fransk sennep og sylteagurk. Disse skal jeg dele på skrått, slik at de blir triangelformede. Da ser de like fine og smakfulle ut som triangelsmørbrødene man kjøper på dagligvarebutikken.

Jeg henter frem en pose macadamianøtter som har ligget godt gjemt nederst i piknikvesken, som en liten nødsproviant i tilfelle de små begerne med godsaker ikke strekker til. Min kjære kaster seg over dem som en sulten hai, og spiser over halvparten på noen få minutter. Han sukker oppgitt i dét en av nøttene spretter ut av håndflaten og lander på den skitne bakken, blant småstein og jord.

Jeg flirer. Han ønsker vel å spise opp all maten så kjapt som mulig, for å få denne pikniken unnagjort og pakke bort hippie-teppet i full fart (for godt).

Selv kunne jeg gjerne blitt værende her helt til mørket faller.

Jeg har det jo så fint her og nå, i skyggen av dette store treet. Med utsikt mot innsjøen, observerer jeg menneskene rundt meg som også er kommet hit for å nyte fint vær og vakre omgivelser. Mange er kommet for å kjøle seg ned i innsjøens deilige badevann. En kvinne på rundt min egen alder, vasser i vannet sammen med hunden sin, en stor labrador. En familie på fire, lærer de to barna sine til å bli flinkere til å svømme. En gruppe unge menn i bar overkropp slapper av i sola og griller pølser ved vannkanten. Duften av pølser gir meg vann i munnen, og jeg lurer på om vi kanskje burde grille en dag snart, vi også.

Vi pakker sammen våre saker og putter søppelet i min grønne plastboks som pakkes ned i vesken. Vi følger stien langs vannet og nyter det å kunne være i ett med naturen, så nært men likevel så fjernt fra trafikkstøy, boligblokker og kontorbygg.

Vi er heldige vi, som så enkelt kan legge bort hverdagsstresset og omfavne følelsen av frihet i et trygt sted hvor det bare er oss og andre glade sjeler som er her av samme grunn som oss.

For å være ærlig tror jeg dessuten at han egentlig synes det var litt gøy med piknik, han også.

Piknik

Solsikker

Innsjø

Sommerhstt

 

 

 

 

 

Å finne magien i det alminnelige på en lørdag som denne

Det er lørdag.

Klokka er halv åtte og jeg ligger lys våken og stirrer i taket. Det er rart hvordan kroppen velger å stritte imot,  det øyeblikket man endelig har muligheten til å få noen timers ekstra blund på øyet. Skal jeg lukke øynene og likevel gjøre et forsøk på å sove litt til?

Jeg snur meg vekk fra mobilen som ligger på nattbordet, og flytter blikket bort på samboeren min som ligger med ansiktet sitt mot meg, med øynene lukket og hendene godt pakket under hodeputen. Han er heldig, han, som fortsatt svever dypt inne i drømmeland. Skal jeg vekke ham for å slippe å ligge våken alene?

Jeg velger heller å stå opp, og så stille som mulig liste meg ut av soverommet. Nå kan jeg i det minste få mer utbytte av dagen enn hva jeg vanligvis ville gjort på en helt alminnelig lørdag.

Jeg smører kroppen inn med Le Petit Marseillais dusjsåpe med ferskenduft, lar såpen renne av meg mens jeg lukker øynene og kjenner på følelsen av de varme vannstrålene som forsiktig treffer ryggen min. Om jeg ikke allerede var våken og opplagt, så er jeg iallefall det nå.

Med røde lepper, lett pudret fjes og litt mascara på øyenvippene føler jeg meg selvsikker og fin, selv om min kjære synes jeg er finere uten. Håret lar jeg være bustete, men tilsetter litt mousse som inneholder solfaktor tjue. Ifølge frisøren skal dette produktet beskytte hårfargen fra å falme.

I klesskapet finner jeg frem en lysegul blomstrete kjole som jeg fikk i gave av min mor for noen år tilbake. Den er kanskje litt for kort eller så er det meg som har komplekser, men jeg liker den likevel.

Jeg vekker min kjære med et nuss på kinnet og spør ham om han har lyst til å spise frokost ute på balkongen i dag. Sola skinner og himmelen er omtrent skyfri. Klokka har såvidt bikket ni, og gradestokken forteller meg at det er tjuefire grader i skyggen.

Ferskt brød med påsmurt pâté de campagne, en kurv med nektariner og aprikos fra markedet, kaffe med melk, og eplejuice av syrlige granny smith epler settes frem på bordet. Noe av det jeg elsker aller mest med lørdager og fridager generelt, er det å kunne starte dagen på en så behagelig måte som denne. Ingen gjøremål som haster, ingen grunn til å løpe om kapp med tiden. Bare oss to, med hver vår kaffekopp ute på balkongen.

Vi rydder opp etter oss og forlater leiligheten like rundt tolv, for å spasere til sentrum og kjøpe oss hver vår is.

Vi vandrer langs Garonne-elven, prater om hvilke restauranter vi kunne tenke oss å besøke i nærområdet, og tar noen bilder foran det nye pariserhjulet som jeg mener pynter opp denne allerede svært så sjarmerende byen Toulouse.

pariserhjul

Vi bestemmer oss for å dra på kino, slik at vi kan teste ut den nye luksussalen. Med kinobilletter innkjøpt, spaserer vi videre til Place du Capitole for å kjøpe et beger med sorbet til meg og iskrem til ham. En liten makron blir plassert på toppen av hver vår is, som en fransk touch på en ellers ganske så alminnelig dessert. Bon appétit, sier vi, og smaker hverandres is.

is med makaron

Jeg kjenner plutselig en hånd på skulderen min, som ikke tilhører min samboer. Det er sjefen min sin. For aller første gang møter jeg tilfeldigvis på ham utenfor kontorets fire vegger. Han smiler som alltid bredt, vi hilser og ønsker hverandre en trivelig dag. Han og familien hans skal i bryllup, så han har det travelt. À lundi, sier vi. Sees på mandag!

Vi trasker videre, fra gate til gate, og nyter det faktum at flertall av byens innbyggere er på ferie og byens mange handlegater er like stille og fredelige som de ville vært på en søndagsmorgen. Selv om alt av butikker i dag holder åpent, ser jeg ikke så mange kvinner og menn som løper rundt med bæreposer i hendene. På en lørdag som denne, yrer det vanligvis av liv i disse handlegatene.

Men liv i byen er det fortsatt. Alle menneskene har flyttet seg til restaurantene, kafeene og barene i byen. Fra hver eneste uteservering hører vi latter, samtaler, bestikk og klirrende glass.

Vi ønsker også å føle på denne gode stemningen, og finner oss et ledig bord på et typisk fransk brasserie med runde brune stoler og runde bord i metall, med kjekke servitører kledd i sorte bukser og hvite skjorter. Min kjære bestiller en pils til seg selv og en rosa cocktail til meg.

Etter et to timer langt kinobesøk, trasker vi rolig gjennom en av byens mange små parker, i retning kveldens utvalgte restaurant. Løv har allerede begynt å falle fra tærne og danner et høstlig mønster på bakken, i ulike nyanser av brunt og grønt i fin harmoni.

Vi finner oss en benk hvor vi blir værende de neste femten minuttene. På en annen benk sitter en mørkhåret mann som leser avisen Le Monde og røyker. To hundeeiere som ikke kjenner hverandre fra før, hilser på hverandre og slår av en prat. Min kjære scroller på mobilen, jeg observerer verden.

Tibetansk restaurant har vi allerede besøkt tidligere, men aldri i Toulouse. Jeg har hatt et ønske om å spise middag her, helt siden jeg fikk høre at dem serverer noe som jeg virkelig elsker; pani puri. Tynne sprø kuler som hules ut og fylles med saus og bønner eller linser før det hele nytes i et eneste stort jafs. En bedre appetittvekker kunne jeg ikke bedt om, akkurat her og nå (jeg glemte dessuten å ta bilde av det, overivrig som jeg var).

Til hovedrett bestiller jeg kremet masala med lammekjøttboller og mandler, og til dessert velger jeg en semulegrynskake som jeg like etter angrer på å ha spist. Jeg klarer såvidt å bevege meg, og vet ikke hvordan jeg skal klare å gå to kilometer med en magesekk som er i ferd med å sprekke som en ballong overfylt med luft.

lammemasala

Selv om jeg nå må bøte med konsekvensene, har måltidet vært fantastisk. Hele denne egentlig ganske så alminnelige lørdagen har vært helt fantastisk.

Fordi, når man tilbringer tid i en by man elsker, sammen med dem man er glad i, vil man finne magi selv i det aller mest alminnelige.

butikkfasade

broen

rosa cocktail

fransk restaurant

vinbutikk

retrobriller

karusell

arkitektur toulouse

minkjole blomstret

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg trenger flere kvinner som dere i mitt liv

Endelig!

Gjett om jeg har savnet dette. Jentetid, jenteprat, cocktails, brunch og som det sies på fransk; faire du lèche-vitrine (vindushopping).

Endelig kom våre to vennepar fra Paris til Toulouse for å besøke oss her i syd. Julien sine to beste venner, som begge har utenlandske kjærester, akkurat som ham. Det ene paret har til og med en liten ekstra passasjer med seg på tur, som foreløpig ligger og vokser i magen, og vil se dagens lys om seks måneders tid. På henne ble det derfor ingen cocktails i denne omgang.

Jeg har savnet å kunne pynte meg sammen med andre kvinner, vandre langs de mange fine gågatene i Toulouse og ta en liten (eller en lang) tur innom diverse små boutiques for å titte på sesongens nyheter og kanskje kjøpe meg noe nytt og spennende. Uten å dra en mann på slep, for å deretter ergre meg grenseløst over himling med øynene og ørten kommentarer på hvor bortkastet det er å fylle klesskap og smykkeskrin med enda flere ting, når jeg allerede har så mye uansett.

Av og til er det deilig å bare kunne være sammen med andre kvinner. Helt uten menn til stede. Til daglig jobber jeg jo sammen med førti menn og kun tre andre kvinner, og hjemme bor jeg jo også sammen med en mann. Menn, menn, menn. Over alt.

På arbeidsplassen er det fint å være én av få kvinner. Fordelene ved å jobbe i et mannsdominert arbeidsmiljø har jeg til og med dedikert et eget innlegg til.  Men av og til, utenfor kontorets fire vegger, er det fint å ha en anledning til å tre på seg en kanskje litt uvanlig kjole og en knæsjfarget leppestift, drikke cocktails med rare navn og prate om hvilke fotballspillere man synes er kjekkest i fotball-VM.

Av og til er det fint å kunne tilbringe en ellers ganske rolig søndags-formiddag på brunch med venninnegjengen, i stedet for å daffe rundt i pysjen sammen med sambo og spise brødskiver foran tv-skjermen.

Jeg elsker min kjære samboer, for all del, men han er ikke – og vil aldri bli – “venninna mi”. Han kommer aldri til å skjønne hvorfor jeg liker å gå kledd i jumpsuit, når det uansett bare gjør det komplisert å gå på toalettet. Han kommer aldri til å skjønne hvorfor jeg bruker eyeliner og leppestift, når jeg uansett ser bedre ut uten. Han kommer aldri til å forstå hvorfor jeg velger å kjøre “Sex og Singelliv”-maraton for tredje gang, fremfor å starte på en ny serie. Han kommer aldri til å synge allsang på dansegulvet. Eller bevege seg ut på dansegulvet, i det hele tatt. Han kommer aldri til å skjønne hvorfor jeg elsker å dra på burlesque-forestillinger. Og hvorfor jeg elsker Dita von Teese. Han kommer aldri til å forstå hvor vondt det faktisk er å ha menssmerter. Eller at sjokolade smaker ekstra godt “på den tiden av måneden”.

Ja, forrige helg fikk vi altså besøk. Forrige helg. Ikke denne helgen. Vi grillet, drakk rosévin og pratet helt til klokka fire på morgenkvisten. Vi handlet kosmetikk, sko og klær, spiste på restaurant og bevegde oss fra de store handlegatene og videre inn i de små, skjulte sentrumsperlene. Vi oppdaget en sjarmerende uteservering i en stor, belyst blomsterhage og bestilte det som til vår store skuffelse endte opp med å bli de verste margharitaene vi noen gang hadde smakt. Dagen etter skulle vi spise fransk brunch (på Au Peilharote), men endte til slutt opp med å reservere bord på britisk pub & brunch-sted (The Dispensary) da førstnevnte allerede var fullbooket for dagen. Absolutt ikke noe jeg angrer på, da jeg fikk servert arme riddere med bacon, cheddar og lønnesyrup (bedre kombinasjon enn man kanskje skulle tro), søtpotet-puré, kokte grønnsaker, fruktsalat og dagens smoothie. Stappmett og fornøyde alle sammen, forlot vi restauranten.

Samtidig ble også vi forlatt, av vennegjengen som hadde en seks timers kjøretur i vente – de retour à Paris!

Nå sitter jeg her, hjemme i leiligheten, mens min kjære ser på fotballkamp i stua.  Sola skinner, jeg går kledd i ny pudderrosa blondekimono og en lyseblå kjole som jeg kjøpte i Hellas for et par år tilbake. Jeg er rastløs og ønsker å finne på noe, men jeg vet ikke hva, og jeg vet ikke med hvem. Den eneste gode venninna jeg har her i Toulouse, har nå fortalt meg at hun skal flytte til Paris. Byen som jeg flyttet fra for seks måneder siden.

Er ikke det ironisk?

tropisk kjole

fransk karusell

jentegjeng

gate toulouse

blomsterhage

brunch

“Hvordan har du råd til å reise så mye?”

Jeg lener meg tilbake i sofaen og lytter til støyet fra vaskemaskinen, en lyd som selv stuedøra, korridoren og baderomsveggen ikke klarer å samarbeide om å stenge ute.

Med ny helgetur på agendaen, er det greit å få unnagjort en klesvask og to, slik at jeg har flere plagg å velge mellom, når kofferten endelig skal pakkes til fredagens avreise.

Igjen skal vi på biltur, Julien og jeg. Denne gang er det den katalanske byen Perpignan som står for tur. Byen ligger like ved grensen til Spania, sør for Pyreneene – fjellkjeden som huser blant annet hytta hvor jeg feiret jul sammen med min kjære og familien hans.

Vi skal overnatte på en idyllisk bed&breakfast i en liten landsby syd for Perpignan. Badetøy skal pakkes, og fingrene må krysses for at været blir fint. Med svømmebasseng på tomten og sandstrender like i nærheten, skal man ikke se bort ifra at jeg endelig får tatt meg en liten dukkert!

Akkurat som på forrige helgetur, reiser vi også nå med bil. Julien betaler bensin og toll, jeg spanderer middag. Overnatting spleiser vi på og kostnader øvrig spleises også. Rabattkuponger brukes for alt de er verdt, og mobilapplikasjoner som varsler om tilbud brukes flittig. Vi spiser på fine restauranter – men det gjør ikke noe det, når man kan få en nydelig tre (eller til og med fire) retters middag til en sum av 250-300 norske kroner?

I Juli skal vi nok også rekke å ta oss en liten kjærestetur et eller annet sted i Sør-Frankrike, videre i August reiser jeg til Cannes for å besøke ei venninne. Jeg har handlet inn nye blomsterkjoler og jumpsuits for sommersesongens glade dager, og ser frem til å sprade rundt i disse nye plaggene, mens jeg nyter iskald rosé på uteservering, og lar solen kysse den solkrem-beskyttede skjøre porselenshvite huden min.

Det skulle bare mangle at jeg gjør det meste ut av dette livet jeg har fått tildelt, når jeg tross alt jobber lange dager, fem dager i uka, og ikke har noen som helst forpliktelser utenfor jobb. Ingen barn å ta hensyn til, ingen kjæledyr å passe på. Helsen min er god. Gjeld har jeg ikke.

“Er du rik?”, er et av de spørsmålene jeg kanskje får høre oftest, av mennesker som ikke kjenner meg personlig. Kanskje ikke så rart at dem spør. Man skulle nesten trodd jeg hadde et forbruk på mange tusenlapper i måneden på reiser og middager, ut fra skriblerier på blogg å bedømme (alt som er reiserelatert), samt det aller meste av bilder på Instagram og andre sosiale medier, for ikke å snakke om hva jeg hovedsakelig prater om når jeg endelig tørr å åpne munnen og føler jeg har noe å bidra med i en samtale sammen med kolleger, bekjente, venners venner og øvrige som jeg ikke har noe spesielt til felles med.

“Hvordan har du råd til å reise så mye?”, er en annen gjenganger.

Vel. La meg presentere meg selv; jeg er frøken nettdetektiv. Eller, Madame Google-o-rama, om du vil.

Jeg bruker flere timer – kanskje til og med dager – på å lete etter best mulig tilbud og sammenligne priser fra alle disse forskjellige firmaene som lover gull og grønne skoger. Jeg gir meg ikke før jeg har funnet luksus på budsjett. Tro meg, det finner jeg!

I Frankrike finnes det nettauksjon-portaler, hvor hoteller, restauranter, spa-klinikker og aktivitetssentre aventerer hver eneste dag, og alt man behøver å gjøre er å stå opp grytidlig eller legge seg vanvittig sent, og vokte hvert eneste bud man legger inn. Som ei sulten ugle på jakt, tålmodig  i vente på at gnagerne skal titte ut fra gjemmestedene sine. Jeg er den ugla. Den ugla er meg.

Her i Frankrike finnes også diverse nettsider som minner om Restplass.no , slik som Lastminute.com og andre nettsider som tilbyr overnatting på hotell + en aktivitet (billetter til fornøyelsespark, vinsmaking, inngang til museum, tre retters middag). Min favoritt er Weekendesk. Hvis du, som meg, snakker fransk (eller mestrer å navigere deg rundt på franske nettsider) og bor i Frankrike – eller har tenkt å feriere her – anbefaler jeg å sjekke ut sistnevnte nettsted, samt en annen favoritt som heter Verychic.

Det hjelper dessuten greit på økonomien at jeg ikke røyker og ikke abonnerer på noe som helst.

Konklusjonen er; det er lett å leve et liv i “sus og dus” (utenfor arbeidstiden, vel å merke), om man går inn for å bruke rikelig med tid på å søke etter gode beste tilbud, og kanskje også kutter litt ned på unødvendige utgifter og kjipe uvaner når man først er i gang.

Bon chance!

For anledningen deler jeg bilder fra påskeferien i Lisboa (lavpris-flybilletter og fire stjerners hotell til redusert pris).

portugisiske fliser

lisboa

trikken lisboa

pilotbriller

lisboa sentrum

lisboa utsikt

blomsterbody

 

Lørdagskos, hverdagsglamour og høstvær i Desember

Brune, røde og gule løv. Grå skyer. Søledammer. Man skulle kanskje trodd det var en helt vanlig høstdag, men nei, dette er Toulouse i Sør-Frankrike på en vinterdag i midten av Desember. Varme farger og kjølig vind, siste helg før jul.

Tidligere til uka sendte mamma meg et bilde tatt fra verandaen vår hjemme i Stavanger. Snødekkede hus og hager. Hvitt landskap. Julepostkort-idyll, rett og slett.

En smule misunnelig, men på en annen side er jeg glad for at jeg slipper å skli på isglatte veier og være nær skaderisiko, mens jeg prøver å skøyte meg i all hast, langs asfalten for å rekke bussen…på høye hæler. Nei, jeg sier ikke at høye hæler er en nødvendighet. Men hvem liker vel ikke litt hverdags-glamour?

Hverdags-glamouren som tydeligvis er lettere å mestre i Toulouse enn i Stavanger, med tanke på klima. Ja, jeg setter stor pris på å kunne bruke mine favorittkåper og sko hver eneste dag, året rundt, i en del av landet hvor det ser ut til å kun finnes to sesonger; vått og kaldt eller vanvittig varmt.

Noe annet jeg virkelig verdsetter, er å kunne våkne opp på en lørdagsmorgen, lenge etter sola har stått opp, og vite at man har fri og kan gjøre nøyaktig hva man vil. Det siste jeg ønsket, var å bli liggende under dyna lengre enn nødvendig på en så deilig lørdag som denne. Regnfri, frisk og fin. Jeg trengte sårt å se dagslys, bevege meg, spise søplemat, kysse kjæresten min, gå tur ved en liten innsjø, handle gavepapir og julegaver, og drikke øl.

Julien og jeg gjorde derfor alt dette – og litt til. Vi handlet rødt julegavepapir, masse god mat, dro på kino for å se fransk julekomedie (Santa & Cie), og tok oss en liten kjøretur for å bli bedre kjent med deler av byen som vi ikke kjente så godt til fra før. Nå har det gått en måned siden jeg flyttet fra Paris til Toulouse, og jeg har knapt rukket mer enn å jobbe, pakke ut, lage mat, sove – for å deretter stå opp for å gå på jobb igjen.

Men nå er det jo siste helg før jul. Siste helg før fem dager med siste innspurt på jobb før en ti dagers velfortjent juleferie!

høstblader

veske

rutete skjerf

 

 

 

Dager, uker, måneder – Hvor går ferden etterpå?

Jeg teller ned dagene. Først til fredag og julelunsj med jobben; deilig fransk mat og vin sammen med helt fantastiske kolleger. Fine mennesker fra forskjellige bakgrunner, forskjellige generasjoner, med forskjellige ønsker og ambisjoner.

Deretter til julefeiring på fjellet sammen med familien til kjæresten. Snømann skal bygges, snø-engler skal lages, kaker skal bakes, og gaver skal deles ut. I godt lag sammen med min fine svigerfamilie som har stått på og gjort alt for at jeg og min kjære skal ha det bra.

Deretter til nyttårsfeiring, og nye nyttårsforsetter. Jeg klarer som regel aldri å holde disse løftene, men jeg liker å ha dem i bakhodet likevel. Idéen om å forbedre meg selv, bli flinkere, bli snillere, jobbe hardere, trene meg sterkere, slankere og penere. Champagne skal nytes, fyrverkeri skal beundres og nedtellingen til midnatt skal ende med et stort herlig kyss.

Litt etter litt, sniker Februar seg på, og spørsmålet “hva skjer nå?” blir mer aktuelt enn noensinne. Arbeidskontrakten går jo ut i slutten av måneden. Hva gjør jeg da? Burde jeg sende enda en ny søknad til den internasjonale bokhandelen jeg elsker å besøke? Burde jeg heller fortsette innenfor IT-bransjen, slik som nå? Eller søke jobb i reiselivsbransjen og bruke alt jeg har lært fra da jeg utdannet meg? Eller…. tørr jeg å hoppe ut i det totalt ukjente og gjøre noe helt annet?

Uvitenhet er en skummel ting, men samtidig veldig spennende. Jeg tar enhver utfordring med et smil og gleder meg til å se hva som venter meg her i Toulouse, og ellers der ute i den store verden!

vinter

Nåværende humør: Drømmende. Søkende. Inspirert.

Her er derfor tre franske låter som jeg elsker akkurat nå og ønsker å dele;

Da jeg lærte å akseptere meg selv

Veien til et lykkelig liv kan for mange være en lang og komplisert ferd. Allerede som unge tenåringer blir vi satt i en posisjon hvor vi må ta viktige avgjørelser for fremtiden. For noen funker dette helt fint. De tar den utdanningen de ønsker, jobber hardt mot et mål og ender opp med både drømmekarriere, drømmehus og drømmepartner. Andre ender opp med å prøve, feile, prøve igjen – og begraver samtidig den store drømmen om en karriere som kanskje blir sett på som urealistisk og bortkastet tid.

I stedet utdanner de seg innen et fagfelt de ikke brenner for – fordi det gir større jobbmuligheter og  blir sett på som enn mer tradisjonell vei å gå. Men kan man bli lykkelig av å kaste bort sitt potensiale og sin lidenskap for å heller bli halv-flink til noe man ikke engang liker å bruke tid på?

Er det ikke bedre å bli best i en jobb man elsker, enn middelmådig i en jobb man ikke liker?

Foreldre, lærere og medelever påvirker i mange tilfeller hvilken vei man velger å ta i yrkeslivet. Samtidig påvirker media og reklame hvordan vi ønsker at andre skal se oss.

Vi lever i en tid hvor vi aldri føler oss bra nok som vi er, hverken innvendig eller utvendig. Vi ønsker å bli oppfattet som perfekte på alle plan. Smarte, pene, hippe, kule, flinke, slanke, sterke, uknuselige.

Da jeg var yngre, fikk jeg høre mange slemme kommentarer om hvor feit rumpa og lårene mine var, hvor tjukt håret mitt var, hvor tjukk jeg var, hvor tykke lepper jeg hadde (“fiskemunn”). Jeg var “ekkel” og “rar” fordi jeg er halvt polsk. Med en mamma som i tillegg jobbet på Fretex. Brukte klær ble omtalt som stygt, ekkelt og kun for “fattige”. Familien min hadde jo svært bra økonomi, så hvorfor gikk jeg kledd i gammelt brukttøy?

I dag er det derimot trendy å handle brukt. Ordene retro og vintage brukes flittig, og Fretex blir jevnlig besøkt av stilige kvinner og menn som pryder motebildet. Og når det gjelder hvor mamma kommer fra, vel, den slemmeste av jentene i klassen endte selv opp med å flytte til Polen for å studere medisin. Ironisk, ikke sant?

På bakgrunn av alle de slemme kommentarene jeg har fått opp gjennom årene, har det tatt lang tid før jeg endelig lærte å akseptere meg selv for den jeg er.

Ja, jeg har noen ekstra kilo på kroppen, jeg har svært blek hud, øyenbrynene mine kommer aldri til å vokse ut til å bli det dem engang var, før jeg plukket dem ihjel som tenåring. Jeg får kviser, jeg har fet hud og tørt hår, og runde kinn.

Ja, jeg er halvt polsk. Og jeg er stolt av mitt opphav, og glad for at jeg har blitt oppdratt med to forskjellige kulturer i hjemmet.

Ja, jeg tok en yrkesfaglig utdanning jeg angret på. Jeg fullførte den, og gikk videre til noe annet etterpå. Drømmen min er ikke lagt på hylla, men sjongleres sammen med denne ordinære jobben som betaler regningene.

Ja, jeg har akseptert at jeg er bra nok som jeg er, med mine skavanker og alt som følger med. Alt som gjør meg annerledes, gjør meg stolt. Hvorfor skal man ønske å være akkurat som alle andre?

Har du tro på at du er perfekt akkurat som du er, kan du oppnå nøyaktig hva du vil. Med bra selvtillitt, viljestyrke og evne til å gi blanke i hva andre sier, kan du oppnå det meste.

Så hvilket lag ønsker du å spille på?

Team “vær som alle andre og gjør som alle andre sier” eller Team “vær deg selv og gjør det som gjør deg lykkelig”?

(bildene er fra Angers i Frankrike. Vingård øverst, foran slottet i Angers under)

slottet

 

Skål, for siste gang

“Du ser ut som en sigøyner med det skjerfet på hodet”, ler Julien. Kompisen hans, Thomas, mener jeg ser ut som ei gammeldags kjerring. Hard kjærlighet, vennskapelig erting, øl-glass som klinger i det vi alle skriker ut “Santé” (skål på fransk) og feirer at både Julien og jeg har nye jobber som venter oss i Sør-Frankrike.

pils

En aller siste kveld i Paris, sammen med mennesker jeg kjenner godt og andre jeg ikke kjenner fullt så godt.

Allerede da vi ankom sentrum i halv seks tiden, var det altfor mørkt ute til å kunne ta noen ordentlig fine bilder. Puben var heller ikke fylt opp til det maksimale. Ikke enda.

Jeg tok et bilde av det tomme bordet foran oss, fordi jeg ble fascinert av veggdekorasjonen; en hyllest til popkultur. En kreativ idé.

Belgisk øl. Syrlig øl. Etterfulgt av pubmat. Blå cheeseburger til meg, vanlig cheeseburger til ham. Julien hater blåmuggost, jeg er totalt avhengig og kunne spist kilovis. Lett.

Kyss på kinnet og klemmer til vennene våre som var kommet for å ønske oss lykke til med alt det nye, og for å si farvel til alt det gamle.

Belgisk øl kan jeg drikke i Toulouse også. Blå cheeseburger kan man bestille over alt. Mitt røde skjerf tvinner jeg gjerne rundt hodet igjen. En kul pub med fascinerende veggdekorasjon er sikkert også lett å finne i den byen vi snart skal kalle vårt hjem.

Men mennesker å bli glad i, som kan kalles ekte, gode venner – vil vi finne slike i Toulouse, også?

pub paris

sort hvitt og rødt

hodeskjerf