Paris, Toulouse, altfor mye svigermor og dårlige naboer

Ett år og en måned er gått siden vi forlot kjærlighetens by, der hvor kjærligheten blomstret og jeg la på meg over ti kilo på to år, etter å ha livnært meg på kaker og romantikk. Nysgjerrig har jeg smakt meg frem, fra bydel til bydel, jeg har satt tennene mine i omtrent alt som er av franske spesialiteter fra torget, på restauranter og hos diverse konditorier, croissants, pain au chocolat og pain au raisin til frokost, makroner til snacks, tarte au citron meringuée og tarte tatin til dessert.

Makroner

Forelsket har jeg levd i en rosa tåke, høy på min romantiske forestilling av livet i kjærlighetens by, starten på mitt kapittel i La France, den gang fortsatt uoppmerksom på mye av det som etter hvert begynte å irriterte meg i Paris, altfor mange uhøflige og kalde mennesker, illeluktende metrostasjoner, bygninger uten heis, ekstremt mye lommetyveri, voldelige tyveriforsøk, skumle menn og trakassering på gaten.

Etter kakefesten var over, klarnet også tåken etter hvert. Forelsket i min kjære har jeg aldri sluttet å være, men Paris, forelskelsesfølelsen som jeg trodde jeg følte for selve byen, den forsvant rundt ett år etter min ankomst. Der hvor bildet en gang var uklart, der hvor den tykke tåken hadde ligget, der klarte til slutt denne klarheten å trenge gjennom. Et lys gikk opp for meg, et behov for forandring, ingen fremtid ventet meg her. Dette var ikke mitt hjem, dette var ikke min endelige skjebne.

Min kjære og jeg forlot Paris til fordel for Toulouse, industribyen med et sjarmerende sentrum bygget i rød teglstein. Et nytt liv ventet oss, nytt liv, ny jobb og ny livsstil, en avslappende façon de vivre  som man lever her i sørvestlandets behagelige klima, her hvor folket har rykte på seg for å være gjestfritt og imøtekommende.

Vi forlot hovedstadens høye levekostnader, og tok til takke med litt lavere lønninger, som til gjengjeld skulle vise seg å gi oss så mye mer tilbake. Lavere husleie for større leilighet, samt en rekke rimelige kulturtilbud og restaurantmenyer, joviale naboer og kolleger, dette kunne vi fint bli vandt til. Koselige kafeer og trendy cocktailbarer finnes det mange av, her i Toulouse. Spennende butikker likeså. Intime konsertlokaler og større arenaer har vi også. Idrettsarenaer ikke minst, Toulouse er jo blant annet kjent for sitt dyktige rugbylag!

Carmes

Dessverre må vi nå leve med det faktum at Toulouse er høyt elsket av blodtørstige mygg. Heldigvis for meg, er det min samboer, og ikke jeg, som har blitt myggens store buffet. Desverre må vi også leve med å måtte gå slalom på fortauet, for å ikke tråkke i rykende fersk hundebæsj. Dette er forsåvidt et problem som de fleste franske byer må leve med, kjipe hundeeiere som ikke plukker opp etter sine firbente. Ekstra ille er det dog her i denne byen, vil jeg tørre å påstå.

Vi takket farvel til mye rart, da vi flyttet fra den gule blokka i L’Hay les Roses, en banlieue syd for Paris, en liten busstur etter endestasjonen til den rosa metrolinjen, linje sju.

Deilig var det, å ta farvel med vår nabo, han i etasjen over, og hans grusomme rapmusikk som stadig ble spilt på høyt lydnivå med full bass på lyseste dagtid. Bedre var det ikke om natten, da han fikk hele bygningen til å riste i takt med kjærestens overdrevne hyling i senga. Hver eneste natt, med unntak av de nettene hvor sengekos ble erstattet med høylydt krangling og smelling med dørene. Den brutale kranglingen resulterte noen ganger i at selveste politiet kom og banket på døra. Jeg kan nesten vedde på at det var den gamle grinebiteren som bodde i samme etasje som oss, som ringte og klaget, gang på gang.

Denne naboen vil for øvrig heller ikke bli savnet, den sure gamle gubben og hans ekstremt agressive hund som løp rundt på gårdsplassen og skremte både barn og voksne, den hoppet på oss, den knurret og glefset etter oss, ofte satt eieren, grinebiteren selv, på trappa og observerte det hele, som en syk sadist satt han der og flirte, han så ut til å nyte synet av vettskremte barn som løp gråtende, med hans hund jagende etter seg.

Toulouse

Trist for min samboer, men en seier for meg og mine egoistiske behov, var det å flytte langt unna mine kommende svigerforeldre. Ikke lenger ville jeg behøve å tilbringe hver eneste helg, fra fredag til søndag, ute på bygda, hos foreldrene til samboeren min, i noe som må være en av Frankrikes mest kjedelige landsbyer. Ikke lenger ville jeg behøve å, helg etter helg, måtte reservere meg fra å finne på (og dermed gå glipp av) ting som jeg selv ønsker å gjøre, sammen med mennesker som jeg selv ønsker å treffe, fordi samboeren min absolutt ville hjem til sin mamma, hvor da jeg måtte bli med, enten jeg ville eller ei. Tvang kalles vel dette. Helg etter helg ble jeg tvunget til å reise dit for å holde kjæresten min i hånda, og klistre på meg mitt aller største falske smil til tross for hvor kjedelig jeg faktisk hadde det og hvor ensomt det hele var for meg.

I etterpåklokskapens navn har det seg slik at han angrer på å ha isolert meg, som han selv valgte å kalle det. Han har beklaget, og skylder det hele på forelskelsesrus, stolthet, og med samme begrunnelse som hvorfor jeg er glad vi flyttet bort, en stor dose egoisme.

Disse helgene ute på landet, inneholdt svært ofte flotte familieselskap med hans tante og onkel, fetter og kusine, venner av hans foreldre og deres venners venner. Servert ble store fat med fingermat, grillmat om sommeren og store biffstykker og poteter på vinteren, punsj og champagne og flere støvete flasker Bordeaux, dyre viner eldre enn meg selv.

Jeg som er en introvert sliter med småprat, og slike store sammenkomster oppfordrer gjerne til mye av nettopp dette, småprat om jobb og været og et kunstig engasjement for hva enn det er den andre er i gang med å fortelle. Nikking, smiling og “mhm” lyder til svar.

Ved sidelinjen stod jeg, stille og ubekvem hver eneste gang. Jeg kjente jo ikke disse menneskene, jeg var jo ikke der av fri vilje engang. Småpraten gikk, til langt ut på natten.

Slik føler jeg det fortsatt i slike sammenkomster, det hele går som en plate på repeat, en evig repetisjon, hvordan går det på jobb, skal vi snart kjøpe bolig, savner jeg å bo i Norge, hvor kaldt er det i Norge nå.

Alene med min kommende svigermor er det andre, noe mer ubehagelige spørsmål som stilles, der vi sitter i fred og ro og prøver å ha en hyggelig stund rundt middagsbordet. Spørsmål som omhandler reproduksjon, ja, for når skal vi gi henne barnebarn, når skal vi kjøpe oss hus med stor hage (hvor hun kan komme for å plante blomster) på landet, som om barnebarn var en eiendel som hun har krav på å anskaffe seg, og hus på bygda er en institusjon som vi alle må flytte inn på, etter å ha nådd en viss alder.

Jeg vet ikke, svarer jeg, da. For jeg vet faktisk ikke når jeg vil være klar (både for huskjøp og barn) og ikke minst; hvorvidt jeg eller han i det hele tatt kan få barn eller ei. Hold kjeft om det barnemaset, kjefter min kommende svigerfar på sin kone. Han har for lengst sett seg lei på at hun stadig blander seg i andres privatliv. Og her har vi da oppskriften på en klein familiemiddag preget av stillhet og pirking i maten.

Ikke misforstå, ikke tro at jeg ikke liker foreldrene til samboeren min, for det gjør jeg så absolutt, men aller best liker jeg dem i små doser. Eller på ferie sammen med dem, langt langt unna deres habitat. Hver gang vi reiser sammen et sted, uansett hvor, virker det (nesten) som om kommende svigermor har glemt igjen håndboka for hvordan lage klein stemning, på hylla hjemme i stua. Mas blir erstattet med morro, og kjedelig småprat om jobb og vær blir erstattet med morsomme anekdoter og andre festligheter. Jeg undrer, er ferieversjonen av meg også mer interessant og gøyal og på alle måter bedre enn hverdagsversjonen?

Det er den garantert. Den-og nettversjonen.

Avstanden mellom landsbygda utenfor Paris og vårt nye liv i Toulouse, trehundreogsøtti kilometer for å være mer presis, har gitt meg helgefriheten tilbake. Nå ser vi mine kommende svigers cirka hver tredje måned, rundt én ukes tid om gangen. Ikke for lenge, ikke for ofte. Akkurat passe. Selv mine egne foreldre blir for mye, om vi er for tett på hverandre over lengre tid.

I Toulouse måtte jeg vende meg til ekstremt varme somre og regntunge vintre, busser med avslått klimaanlegg, bussjåfører som hilser når jeg stiger på og vinker og sier au revoir når jeg stiger av. Jeg måtte vende meg til å bli stukket av mygg relativt ofte, og se på at min kjære blir stukket ti ganger mer enn meg. I vinter har vi måttet vende oss til med helg etter helg hvor de gule vestene demonstrerer og ødelegger, men det gjør de over hele landet, med unntak av på småbygdene, slik som der hvor kommende svigers holder til.

I den lille blokka vi bor i nå, har vi ingen grinebitere med hissig hund til nabo, ingen som spiller høy musikk eller vekker hele blokka med sine sengeaktiviteter. Vi forlot kjærlighetens by, der hvor kjærligheten først blomstret, den har vokst seg større nå, denne kjærligheten, her i en by hvor jeg trives så godt som jeg gjør.

En trivsel basert på mer enn å livnære seg på kaker og romantikk.

Toulouse

Advertisements

De snakker om fjelltur, termos, appelsin og sjokolade og sånt?

Notater fra andre juledag og fra dagen derpå, forsøk på tur og kaffekos på fjellet.

Vi skulle egentlig tilbringe hele dagen ute i frisk luft og deilig norsk natur, vi skulle følge de fine turløypene, de som er merket med røde T-bokstaver av Den Norske Turistforeningen, opp til toppen av Dalsnuten skulle vi, ja, vi skulle ha med oss termos med kaffe og nistepakke med brødskiver og kanskje en appelsin og litt sjokolade, regnbukse og varm ytterjakke, solide tursko og tjukt pannebånd, vi skulle kose oss glugg ihjel, som dem sier, glugg ihjel på ekte norsk vis med ekte norsk kultur. Jeg skulle vise ham hva det vil si å være norsk, å elske Norge, å være en slik en ekte frisk nordisk kvinne med røde kinn og vind i håret. Norsklæreren min på ungdomsskolen pleide alltid å fortelle oss at ingenting var så vakkert som ei ærkenorsk dame med støvler og fjellanorakk, vel, her er jeg, ei halvnorsk dame med blomstrete boblejakke og trange jeans som jeg fant ut at passer bedre i byens gater enn ute i naturen.

Gang på gang prøver jeg å bevise noe for min kjære, et eller annet, jeg prøver så hardt å være så norsk jeg bare kan, når han er på besøk fra Frankrike. Når han ikke er på besøk, når jeg er på norgesbesøk på egenhånd, da gjør jeg ikke spesielt mye ekstremnorske ting, sånn bortsett fra å spise skolebrød, handle norsk litteratur og tilbringe en helg på hyttetur et eller annet sted hvor man har dårlig mobildekning og lang vei til nærmeste dagligvarebutikk.

Jeg er jo stolt av landet jeg har vokst opp i, og kulturen jeg har vokst opp med, men samtidig vil jeg aldri komme unna det faktum at hjemmet mitt er like polsk som det er norsk, litt engelsk er det også, der hos foreldrene mine, min mor og min stefar som begge er innvandrere og begge snakker norsk med “rar” aksent, de lager begge mat fra sine hjemland, og omgås for det meste bare andre utlendinger som dem selv (alt dette har jeg forsåvidt nevnt hundrevis av ganger før).

Men, så kommer vi til noe så simpelt som å planlegge en liten dagstur på fjellet, en plan jeg skulle likt å gjennomføre med sennepsgul Fjellräven-sekk på ryggen og Stormberg-jakke på kroppen, ullundertøy og Timberland-boots ville også vært fint. Men nei, slike ting eier ikke jeg og det har jeg heller aldri gjort. Ikke klarer jeg å huske på ting som å kjøpe inn Kvikk Lunsj eller appelsiner, fylle opp en termos, ei heller gidder jeg å grille pølser på bål eller fra engangsgrill når det er kaldt ute. Jeg gir meg selv terningkast 2 i mine nordmann-ferdigheter.

Helt og holdent min feil at tur opp til Dalsnuten ble en noe mislykket affære, er det forsåvidt ikke, her har Moder Jord og sine regnfylte skyer hatt en finger med i spillet. En liten gåtur fikk vi tatt oss, ikke helt opp til toppen, men en liten tur ble det likevel. Uten regntøy, men med paraply. Uten mat og drikke, men med kamera på slep. Vi spaserte forbi andre mennesker, ekte nordmenn ikledd regntøy, de grillet pølser på bål.

Dagen etter, byttet vi ut natur og tursko med handletur, burger og spa. To timer med avslappende boblebad, peeling og massasje, en julegave fra min mor til oss, en helt fantastisk julegave som jeg gjerne kan få i reprise til neste år, og alle år som følger. På ettermiddagen delte vi en overpriset burger med pulled pork og jalapeños, og tittet i butikkene i sentrum.

Her hadde jeg en glimrende anledning til å kjøpe meg ting og tang til turer i skog og mark, men jeg kjøpte meg heller nye bøker i stedet. Nå kunne jeg ha dratt ham med meg på et eller annet spisested som serverer typisk norsk husmannskost, raspeball for eksempel, eller komler som vi kaller dem i Stavanger.

Nå i jula ville de sikkert også servert ting som ribbe, pinnekjøtt og kanskje til og med lutefisk. Ja, lutefisk har han fortsatt aldri smakt.

…men det har jo faktisk ikke jeg heller.

Ærkenorsk

Jeg blir seksuelt trakassert av en kollega

Bildene er fra Hellas, disse har jeg med for å muntre opp meg selv, fordi dette innlegget handler dessverre om noe helt annet enn ferieminner og hygge...

I dag har vært en ekkel dag. Jeg sier ekkel, i mangel på en bedre måte å beskrive hvordan jeg føler meg akkurat nå. Vemmelig, kvalm, uvel. Ikke hadde jeg regnet med at noe så uskyldig som å dra ut for å spise lunsj sammen med en kollega fordi jeg hadde glemt matpakken hjemme, skulle lede til denne ubehagelige opplevelsen som jeg i dag ble utsatt for. Ikke er dette min feil, ikke i det hele tatt, men likevel er det jeg som sitter igjen med en følelse av skam.

Men hvorfor skammer jeg meg slik? Fordi jeg går i kjole? Fordi jeg smiler og er vennlig? Fordi jeg spurte ham om han ville spise lunsj med meg?

Han rørte meg ikke, han respekterte meg til den grad at mitt nei betyr nei. Likevel, mens vi satt der, i full offentlighet på kafé, ble de vemmelige ordene uttalt på repeat ut av munnen hans, om og om igjen, som en bønn, som et desperat forsøk på å få meg til å skifte mening. Jeg følte meg liten. Hans ord går fortsatt igjen og igjen som et ekko i mitt hode, selv flere timer etter denne ekle lunsjpausen. Han finner meg tiltrekkende, sier han, han vil ligge med meg, i det minste kysse meg, det kan være vår lille hemmelighet, hva sier du, hva synes du, er du sikker, hvorfor ikke. Jeg får lyst til å kaste opp pastaretten og panna cottaen jeg nettopp spiste sammen med dette mennesket. Han som er gift, og for tre måneder siden ble pappa for første gang; det er HAN som burde skamme seg.

I går var jeg på julebord med firmaet som min forlovede jobber for. Også her var jeg vitne til en bekjent som ser ut til å ha glemt det faktum at han har samboer. I nesten ti år har dem vært sammen, i går var det derimot hans kvinnelige kollega som klapset ham på rumpa, kysset ham ømt og holdt rundt ham, som om det var denne kvinnen som var hans bedre halvdel. Disse to pleier visstnok støtt og stadig å spise lunsj sammen, alene, hjemme hos ham. Vi har vel kanskje alle nå forstått at lunsj sannsynligvis er kodeord for noe helt annet mellom dem to. Alle bortsett fra hans samboer. Dette er forsåvidt en grusom nok situasjon å havne i, for stakkars samboeren som etter hvert kommer til å finne ut av dette (for dét gjør hun garantert), men i dette tilfellet er det i det minste kun et offer, ikke to. To skyldige, ikke én. Den andre kvinnen, mannens kollega, har selv, av fri vilje, valgt å involvere seg med en mann som allerede er i et forhold.

Min kollega har derimot skapt flere ofre; hans kone, og meg (eventuelt flere kvinner) som har blitt satt i en ubehagelig posisjon hvor han føler det er greit å komme med seksuelle tilnærminger, om og om igjen, i den tro at jo mer han maser, jo større garanti blir det for at kvinnen gir etter og lar ham få gjøre hva han vil. Og denne hemmeligheten må for all del bli mellom oss, sier han. Særlig.

Men hvem kan man egentlig prate med i slike situasjoner, bortsett fra arbeidsplassens HR-ansvarlig?

Da jeg fortalte om hele denne situasjonen til min mor, fikk jeg bare til svar at jeg som bor i Frankrike burde jo skjønne at utroskap og seksuell trakassering er hverdagskost i landet som har selve kjærlighetens by til hovedstad. Gamle stereotypier lever i beste velgående, ser jeg, dessuten har jeg vært utsatt for mye av det samme i gode gamle Norge, også. Forskjellen er vel at norske menn i svært mange tilfeller ikke tørr å være ekle mot sine kvinnelige kolleger før dem har fått litt alkohol innabords. På julebord, for eksempel.

Jeg forstår ikke hva som foregår oppe i hjernebarken til disse menneskene, menn og kvinner, som tror at det er greit å være vemmelig mot andre, så lenge de selv får tilfredsstilt både egoismen og sin egen kropp.

#MeToo-kampanjen har vært, og er fortsatt, så utrolig viktig for oss kvinner og menn som har blitt utsatt for ubehageligheter på arbeidsplassen. Men likevel skjer dette i det skjulte, og jeg undrer, finnes det noe mer vi kan gjøre for å sette en stopper for denne ukulturen?

Jeg hadde egentlig planer om å skrive om noe hyggelig; en liten mimrestund tilbake til den aller første kjæresteturen til meg og min forlovede, da vi i 2015 dro til Den Dominikanske Republikk, hvor vi svømte med haier og rokker, kjørte firhjuling, og dro på båttur til en liten øy på utkanten av Punta Cana.

Dette får jeg spare til neste gang, da jeg i dag så på det som viktigere å prate om umoralskhet og seksuell trakassering, akkurat i dag. Som nevnt deler jeg for oppmuntringens skyld noen to år gamle bilder fra koselig kjæresteferie i Athen (som jeg gjerne også kan skrive om i en senere anledning). Voilà.

Gres

IMG_20181214_185239

Observasjoner fra bokkaféen i Toulouse

Onsdag.

Som alle mine medpassasjerer, takker jeg sjåføren for turen, han smiler pent og ønsker oss alle en fin ettermiddag, jeg går av bussen, den store grå L2-bussen som hver dag frakter meg fra min arbeidsplass til fritidens uendelige muligheter.

Det er en nydelig solskinnsdag i dag, skyfri himmel og hele tjue varmegrader. Da jeg forlot leiligheten tidlig på morgenkvisten for å dra på jobb, viste gradestokken ti grader, jeg valgte derfor å ikle meg bukse, genser, tynn frakk og ankelstøvletter, en sådan typisk høstuniform. Allerede lengter jeg tilbake til sommerkjoler og sandaler, her jeg spaserer, høstkledd, langs fortauet, på vei til favorittstedet mitt her i Saint Cyprien, denne herlige bydelen jeg bor i.

Himmelens sterke blåfarge står i fin kontrast til de mange røde mursteinbyggene og de grønne og gule bladene på trærne. Jeg elsker denne bydelen, de mange smale sidegatene, og denne store avenyen, jeg elsker å spasere forbi den spennende markedshallen, de små trendy barene, de mange forskjellige restaurantene, frisørsalongen jeg pleier å gå til, den økologiske butikken hvor man kan blande sin egen müsli eller frukt- og nøttemiks til tur og trening, museene, kunstgalleriene, yogastudioet. En ny tapas restaurant har nylig åpnet dørene, den må vi teste ut en kveld, den holder til på markedsplassen, like ovenfor legekontoret mitt, der hvor den kjekke legen min holder til.

Estaminot

Jeg er på vei til favorittstedet mitt, ikke bare i bydelen jeg bor i, men i hele Toulouse. Det er ikke lenge siden jeg først oppdaget den sjarmerende bokkaféen L’Estaminot, men allerede ved første blikk var jeg forelsket i atmosfæren og vintage-stilen, de deilige dessertene, og ikke minst det kule klientellet. Sofistikerte mennesker kledd i vintageplagg og designerbriller og hippe mennesker kledd i flannel, jeans, stilige hatter, alt som er litt rocka, litt grunge, litt hipster, litt Øst-Berlin, litt Brooklyn. Jeg elsker å se på disse menneskene, la meg selv bli inspirert av dem, være flue på veggen, lytte, observere, eksistere i samme rom som dem, dem og alle disse bøkene. Akkurat nå er det ingenting jeg ønsker mer enn å være nettopp her.

Etter å ha spasert den en og en halv kilometer lange strekningen fra busstasjonen til markedsplassen, har jeg nå kommet frem til den lille sidegaten hvor kafeen holder til, det lille lokalet i det store mursteinbygget, mekkaet for te, kaffe-og litteraturelskere, bøker til utlån og bøker til salgs.

Bokkafé

Jeg bestiller en kopp te med aroma av sitron og marengs, akkurat som den klassiske franske terten som selges på de fleste konditorier her i landet, den deilige terten med syrlig frisk sitronkrem og fløyelsmyk fransk marengs. På et lite bord til høyre for disken, ligger dagens desserter fristende presentert på små fat. I dag er det ulike varianter av crumble som står på menyen, sier baristaen med sin mørke bassfylte stemme som ikke passer til det bleke ansiktet og den lange tynne figuren. Kledd i blå rutete bomullsskjorte, beigefarget bukse med bukseseler, med det mørke håret gredd bakover i en sideskill, står han i stil med kafeens vintage-estetikk.

Jeg finner meg et bord gjemt bort i et hjørne, setter meg i den olivengrønne to-seteren i myk velur, lener meg godt bakover, åpner boka jeg har tatt med meg, og nyter smaken av crumble med bringebær, eple og smeltende sjokoladebiter.

Boka jeg leser er en roman som jeg ikke helt klarer å bli fanget inn i, kanskje fordi jeg blir litt utilpass av forfatterens svært vulgære språkbruk i store deler av historien, noe som ødelegger alt det andre, alt det fine som hun prøver å formidle, budskapet som delvis drukner i gatespråket. Hun kunne lett ha funnet noen mildere, sensuelle, delikate synonymer. Hun kunne fint ha formulert seg annerledes, brukt metaforer, vært litt poetisk i sine skildringer, overlatt noe til lesernes fantasi. Hvorfor må alt være så direkte, så brutalt, synes ingen andre at dette blir for primitivt?

Jeg legger bort romanen og lar meg selv bli underholdt av de forskjellige samtalene som høres på kryss og tvers over kaféens mange små bord.

En kvinne med skulderlangt hår, store mørke krøller, sitter bøyd over et bord og tar notater, hun lytter til en mann, jeg tror han er hennes mentor eller en karrierecoach, han er kledd i mønstret sennepsgul skjorte, de diskuterer markedsføring, han forteller henne hvordan han startet sin egen digitale bedrift og hvordan hun kan gjøre det samme. Hennes ønske er å starte egen nettbutikk, t-skjorter og tøyvesker, sier hun.

Fra et annet bord høres to kvinnestemmer som snakker tysk sammen. De står i stil med hverandre, disse to tyske kvinnene, Øst-Berlinere som de kanskje eller kanskje ikke er, de ville iallefall ha passet fint inn på en pønkete undergroundsklubb eller en litt rocka cocktailbar med kunstutstilling eller en vintage kaffebar ved Alexanderplatz, med sine flannelskjorter, den blonde kvinnen iført en mørkeblå rutete skjorte, brunetten i rødt, begge med røde lepper og store 70-talls briller, den ene kvinnen i lårhøye strømper og shorts, den andre i fløyelsskjørt og militærstøvler.

Jeg tar en siste slurk av den nå lunkne teen, reiser meg opp og tar meg en liten titt rundt i lokalet, på de hundrevis av bøkene som står plassert i kaféens mange bokhyller. Alle disse bøkene er til salgs, alle disse bøkene kunne jeg tatt med meg hjem. Jeg blar i en bok om parisisk gatefotografi, jeg leter blant hyllene etter franske poesisamlinger, jeg vurderer å bestille en kaffe, vurderer om jeg skal lese videre i denne romanen jeg ikke har bestemt meg for om jeg liker eller ei.

Jeg betaler, og takker for meg. Vi sees snart igjen.

Fransk bokomslag

Leselyst

Toulouse og Kunst – skildring av en søndag

De fine solskinnsdagene som lot meg få sprade rundt i flagrende kjoler, med nakne legger og tær med nylakkerte tånegler, sandaler og store solbriller, de varme sørfranske sensommerdagene, ser ut til å ha meldt sin avskjed. Det skulle egentlig bare mangle, da vi allerede har nådd oktobers tredje uke, med en temperatur som synker drastisk for hver dag som går.

For et par kvelder siden ble jeg stoppet på gaten, like utenfor leilighetskomplekset jeg bor i, av en fremmed kvinne. Hun virket opprørt over noe, derfor kunne jeg nesten vedde på at hun ønsket å spørre meg om hjelp, om hun kunne få penger av meg, eller låne telefonen min for å ringe noen. Der tok jeg utrolig nok feil. Det eneste hun ønsket, var å stille meg et enkelt spørsmål;

“Hvordan tror du verden ville sett ut om teater ikke lenger eksisterte?”

Dette var da en underlig måte å ta kontakt med et menneske man ikke kjenner, var første tanke som slo meg. Deretter så jeg for meg at hun kanskje hadde en baktanke med det hele, som et forsøk på å selge meg et abonnement av et eller annet slag. Hun hadde ingen brosjyrer i hendene, og heller ingen skjema.

Hvordan svare på dette uvanlige spørsmålet?

Jeg måtte tenke, gruble, grave, lete dypt i både hjerte og sinn etter noe fornuftig å si til denne kvinnen. Og der, dypt i mitt brennende hjerte som så lidenskapelig lever for kunst og kultur, der fant jeg det mest selfølgelige svar.

Alle historiene jeg skriver og alt jeg ønsker å skrive, alle romanene som inspirerer meg, alle de store forfatterne jeg beundrer, all musikken jeg lytter til som gir meg gåsehud over hele kroppen, alle konsertene hvor jeg står i publikum og danser og synger til stemmen blir borte, alle filmene og teaterstykkene som får meg til å bryte ut i latter og de som rører meg til tårer, alle maleriene og fotografiene som får meg til å drømme meg bort til et annet sted, og de som skaper engasjement og vekker emosjoner.

Teaterne er et møtested for oss som elsker å forsvinne inn i en annen verden, kjenne på vårt store brede spekter av følelser, føle musikken, føle engasjementet, poesien, verdsette denne levende kunstformen, støtte den og beskytte den, for en verden uten teater, musikk og øvrige kulturtilbud høres ikke ut som en koselig verden for våre etterkommere å vokse opp i.

Nå er det søndag, jeg har musikk i ørene, Lana Del Rey, hennes stemme gir meg frysninger, sola skinner men det er kjølig ute, blazer og røde lepper og håret i knute, jeg føler meg selvsikker og fin, klar til å tilbringe ettermiddagen på kunstmuseet Les Abattoirs og på fotoutstilling på Le Chapeau Rouge.

Femten minutter tar det meg å spasere til det kunstneriske kvartalet, som for øvrig ligger i samme gate som Mouna Yoga, yogastudioet jeg er medlem av, og puben The Dispensary, stedet jeg mener serverer bydelens beste brunch.

Både fotoutstillingen på Le Chapeau Rouge og kunstmuseet har gratis inngang i dag, til min store fornøyelse. Fotoutstillingen heter RiMaFlow/Utopia in Progress, av fotograf Barbara Barberis, og er en rekke bilder som viser utviklingen til fabrikken Maflow. Industri, maskineri, kunst.

Jeg forlater Den Røde Hatt, som galleriet så fint heter om man oversetter navnet til norsk, og tar meg en liten spasertur i Abattoirs-parken før jeg besøker museet. Hvor enn jeg fester blikket, ser jeg nydelig kunst, plassert på parkens store røde murvegger, på museets vegger, jeg ser farger, former, ansikt, symbolikk.

Abattoirs kunstmuseet

Les Abattoirs regnes som et historisk landemerke i Toulouse, konstruert på 1800-tallet, med tidligere funksjon som slakteri over lengre tid, før bygget til slutt ble transformert til kunstmuseum i år 2000. Nå står jeg her, med nysgjerrige øyne og lar meg selv bli fascinert av den noe dystre kunstinstallasjonen til David Claerbout, da spesielt videoen “Travel” hvor man blir tatt med inn i en vakker skog grodd tett med planter og vekst, vann som renner nedover en bekk, regndråper som drypper på de mange grønne bladene fra trærne, man får et ønske om å være der, i denne harmoniske skogen, å være i ett med naturen. Men, det zoomes ut, vi blir dratt ut av skogen, lengre og lengre på avstand er den, mindre blir den også, denne skogen som vi trodde var så stor og fredelig. Nå ser vi bare en liten grønn flekk, blant fabrikker og åkre brukt til industriell jordbruk, en liten grønn flekk, et siste håp, om ikke håpet allerede er borte.

I underetasjen besøker jeg en kunstutstilling helt annerledes fra disse installasjonene til David Claerbout. I underetasjen er det maleriene til Jacqueline de Jong som utstilles.

Hennes kunst er en kombinasjon av erotikk, sjokk, monstre, poteter og farger. Ja, man må se disse maleriene med egne øyne for å virkelig forstå dem.

Før jeg forlater museet tar jeg meg en liten tur innom bokhandelen for å titte litt. Jeg vurderer å kjøpe meg noen postkort, kun for å feste dem på kjøleskapet som et forsøk på å dekorere leiligheten til å bli et hakk mer av noe den allerede ikke er, og sikkert aldri kommer til å bli; stilig og moderne.

Jeg tar heller med meg en brosjyre som gir meg siste nytt om byens fremtidige kulturtilbud for resten av året og hele neste år. Teater, konserter, utstillinger.

Om ikke disse tilbudene eksisterte, om ikke kunst, litteratur, musikk, film og dans lenger fantes, hva ville da eksistert av min identitet?

Kunst Toulouse

Kundt

IMG_20181021_165532_261

 

Hva tre år i Frankrike har lært meg om Frankrike

For nesten tre og et halvt år siden fulgte jeg mitt hjerte og flyttet til nydelige Frankrike for å lære meg språket og starte et nytt kapittel i hjemlandet til glamorøse ikoner som Brigitte Bardot, verdenskjente moteskapere som Coco Chanel og Christian Dior, og andre kulturpersonligheter som blant annet sangerinne Édith Piaf, filosof og poet Voltaire, og Victor Hugo, forfatteren av Les Misérables og Ringeren i Notre Dame.

Om du ikke gjenkjenner halvparten av disse referansene; Frankrike er også hjemlandet til David Guetta og Daft Punk.

Før jeg hoppet ut i det ukjente og endelig flyttet hit, så jeg på fransk som verdens mest romantiske og poetiske språk. Hver eneste glose uttalt av de høye og mørke sjarmørene i disse franske filmene som fikk meg til å drømme om et liv i Paris eller på den Franske Riviera, hørtes ut som en kjærlighetserklæring sunget ut med skarre-R og nasale “-on” og “-ant” endinger på ord som pardon og croissant. 

Naivt, trodde jeg at en leilighet i sentrum av Paris ville være innenfor et normalt prisnivå, utsikt mot Eiffeltårnet ville være en selfølge og absolutt alle bydeler ville være rene, pene og fredelige. Som en romantisk drøm, så jeg for meg meg selv sykle nedover Champs-Élysées med stråhatt på hodet og en sykkelkurv full av ferske baguetter, ost og vin. Til lyden av trekkspillmusikk. Paris lød den gang som poesi i mine ører. Jeg liker fortsatt Paris, og som alle har skjønt, jeg elsker Frankrike. Det ekte Frankrike.

Poetisk var ikke lenger Paris da jeg flyttet dit og oppdaget at franskmenn er vanlige dødelige mennesker som klager på overpriset øl og dårlig vær, irriterer seg over det nasjonale togselskapet og sier putain i annen hver setning. Med andre ord, franskmennene er ikke så veldig annerledes fra oss i lille Norge. Selv om både franske filmer og ikke minst Hollywood, prøver å fremstille la vie en France som et finpolert og supersofistikert liv hvor alle ser ut som de kommer direkte fra Paris Fashion Week, og spiser baguetter, ost og kaker hele dagen uten å legge på seg et gram.

Langt unna denne illusjonen er dem, men litt annerledes er dem jo likevel.

Blant annet når det kommer til mote.

Hvordan kle seg som en femme française ? 

La oss starte med å prate litt om Paris, en by og en kultur som skiller seg ut fra resten av landet.

Myten: Motemagasiner som Vogue og Harper’s Bazaar elsker å skrive om franske damer parisere som til hverdags danser seg over brosteinbelagte gater iført enten smarte drakter à la signaturlooken til Chanel eller vakre kjoler, trendy kåper og skyhøye Louboutin’s på beina. Kvinnene skal være slanke og feminine, undertøyet skal alltid matche og alltid være sensuelt og elegant, og de bittesmå håndveskene vil alltid inneholde minst én pakke sigaretter.

Sannheten: Da jeg bodde i Paris, var det hverken høye hæler eller elegante kjoler som gjenspeilet majoriteten av kvinnene jeg så i gatene, på t-banen, på barer og restauranter, i butikker og ellers i samfunnet. Derimot så jeg trange olabukser kombinert med sorte gensere eller løstsittende bluser og sorte eller brune sko (med lave hæler) , hvor enn jeg gikk. Selv på fine restauranter og fashionable cocktailbarer (uten kleskode), sverget de fleste kvinner til olabukser. Det er likevel én type kjole absolutt alle franske kvinner eier; den lille sorte.

Skjerf går de fleste parisere i, uansett årstid (ull om vinteren og chiffon om sommeren). Dette gjelder for øvrig både menn og kvinner.

I resten av landet (spesielt lenger sør) finner man langt flere kvinner som ikler seg kjole eller skjørt i ulike lengder, til uansett hvilken anledning.

En generell regel har likevel de fleste franske kvinner. Minimalisme, komfort og et naturlig utseende vil alltid være det beste.

Sjal og skjerf. Skinnjakker, olajakker og ensfargede trench coats. Joggesko, ankelstøvletter, lårhøye støvletter og dressko. Bluser og skjorter. Enkle skjørt. Enkle kjoler. Enkle accessoirer.

Glem foundation, contouring og tung øyenskygge. Her er en leppestift og litt mascara alt man trenger av sminke. Å børste håret er ikke nødvendig om håret er langt, mens en kjapp styling med litt mousse vil være godt nok for kort hår. En viktig detalj å huske på; en fransk kvinne forlater aldri hjemmet uten å parfymere seg først.

Butikker Toulouse

Hvordan snakke fransk, comme les françaises

Olala er noe franskmenn som oftest sier for å uttrykke irritasjon eller bekymring, og brukes sjelden i en positiv og flørtende sammenheng (slik som ukjente kilder vil ha oss til å tro). Sacré Bleu er et uttrykk som døde ut på 60-tallet, og brukes kun av turister som vil si det eneste “stygge” ordet de har klart å hente frem fra den utdaterte gloseboken sin. Si aldri garçon til servitøren. Smil og si Monsieur. I det du hilser på bussjåføren, butikkansatte eller servitøren; husk at bonjour sies fra morgenkvisten og frem til klokka seks på kvelden. Deretter sier man bonsoir.

Ça va? Ça va. Ça va? Ça va.

Oversatt: Går det bra? Ja, det går bra. Med deg da? Ja, det går fint med meg.

Den franske væremåten

Når franskmenn hilser på hverandre, hilses det ved å kysse hverandre på kinnene (i løse luften, kinn mot kinn). Klemming blir sett på som noe intimt, forbeholdt de aller nærmeste.

Å streike er en nasjonalsport, å klage er en tradisjon, å uttrykke sin misnøye og sine sterke meninger er en selfølge. Å sukke høylytt og demonstrativt og mumle putain for seg selv, er verdens mest normalt reaksjon hver gang man ser ut til å være uheldig med noe, måtte det være bilkø, forsinket buss, regnvær, treig service eller et helt annet irritasjonsmoment.

Drar man på middagsbesøk eller på fest, skal hver eneste gjest kysses på kinnene i dét man hilser. Når drikkevarer er servert og det endelig blir tid for å skåle, skal det skåles individuelt med hver eneste person. Se dem dypt inn i øyene, smil og si chin chin eller santé til lyden av klirrende glass.

R

Kunnskap om mat og vin

Franskmennene er stolte av sin matkultur, med god grunn. Eksempelvis, den prestisjøse Michelin-guiden og landets mange stjernerestauranter, høy gastronomi og prisvinnende kokker, verdenskjente viner, sine eksportvarer som blant annet de deilige ostene camembert og brie, sine kjente bakevarer (alt fra baguetter til flan til makroner) og andre søte fristelser som crème brûlée og crêpes.

Ønsker man å få i gang en samtale med en franskmann, er mat utvilsomt et tema som vil bryte isen og styrke bånd. Hver region i Frankrike har sine egne spesialiteter, og du vil garantert lære mye spennende om de lokale rettene fra hjemstedet til din samtalepartner. Alt fra regionale oster til desserter og tradisjonell husmannskost til vin og likører. Vedkommende kommer dessuten garantert til å spørre deg en hel rekke spørsmål om matkulturen der hvor du kommer fra, også.

Kort oppsummert? 

Å bo i Frankrike betyr å kysse mange kinn, la sminkeløs hud få pusterom, skåle med mange mennesker og tåle intens øyekontakt, eie mange skjerf, si olala og putain når man er sur (på blant annet togselskapet), ikke frykte kalorier – fordi her skal man leve et liv hvor deilig mat både er en lidenskap, en hobby og et viktig samtaleemne.

 

 

 

 

 

 

 

Et innblikk i hverdagslivet mitt i Frankrike

Alarmen ringer.

Med vilje har jeg valgt å til daglig bli vekket av den mest skjærende og irriterende alarmen av alle tonene i mobilens store utvalg. Samboeren min, som hver morgen får seg en time mer søvn enn meg, går for behagelig fuglesang og harpemusikk. Jeg går for bråkete ulyder.

Jeg reiser meg sakte og skyver de nakne føttene mine inn i de grå tøflene med kattefjes på. Kroppen dusjes, hår børstes, hudkrem masseres lett inn i ansikt og fuktighetskrem smøres på beina. Videre påføres foundation, mascara, brynpudder og leppestift. Sånn, nå kan jeg møte verden.

I ført min knæsjrosa silkemorgenkåpe, roter jeg i klesskapet, mens jeg leter etter en kjole eller et skjørt og en overdel som ikke behøver en runde med strykejernet. Å stryke klær er noe av det kjedeligste jeg vet.

Er denne kjolen for kort? Kan jeg gå kledd slik på jobb?

Jeg ender opp med en sort kjole som venninna til moren til samboeren min i utgangspunktet hadde kjøpt til seg selv, men endte opp med å gi bort (til meg) , da størrelsen ikke passet henne. Håret setter jeg opp i en stram knute. Brun skinnveske, brune sandaler. Klar, ferdig, gå.

Jeg starter arbeidsdagen klokka sju denne uken. Min kjære jobber like i nærheten, og gir meg skyss til kontoret.

Arbeidsdagen snegler seg forbi. Jeg lager meg en kopp kaffe, sier “bonjour” etterfulgt av “ça va?” til samtlige kolleger mens jeg kysser dem alle på kinnene. Jeg setter meg foran dataskjermen og trykker på tastaturet. Koder, konfigurasjoner, modifikasjoner, oppdatering av database, eposter og telefonsamtaler på fransk og engelsk. Vannflasken fylles. Klokka tikker, og plutselig er den tolv. Det er tid for lunsj.

Lunsjpausen varer en hel time. Dette er vanlig praksis i Frankrike. Lunsj er gjerne hovedmåltidet her i landet, og mange pakker derfor med seg store Tupperware-bokser fulle av pasta og kjøtt eller grønnsaker og ris, sammen med et lite stykke baguette og en dessert eller to. Dette kan gjerne være sjokolademousse, kake, yoghurt eller frukt. Selv spiser jeg som regel en wrap og en frukt, eller salat og en müslibar.

I lunsjpausen får jeg spørsmål om Norge og det norske språk. Hva er en typisk norsk matrett, sånn bortsett fra gravlaks? Er det dyrt å feriere i Norge? Hvor kaldt er det i Norge på denne årstiden? Hvordan sier man merci på norsk?

Klokka er halv fire. Jeg forlater kontoret og marsjerer mot bussholdeplassen. Bussjåføren smiler og sier bonjour, jeg hilser tilbake og finner en ledig plass hvor jeg kan sitte og lese pocketbok i en liten halvtime. Vel fremme på endestasjonen, sier jeg “merci, au revoir” til sjåføren som smiler og ønsker meg en fin dag. Videre trasker jeg rolig hjemover.

Sammen lager vi middag, min kjære og jeg, og avslutter kvelden med en god dokumentar på en av våre foretrukne franske tv-kanaler.

Neste dag kan enten bli en repetisjon av den forrige, eller bli totalt annerledes. Det er opp til ingen andre enn meg selv. Jeg velger å gjøre noen små endringer, for å krydre opp tilværelsen. Ingenting drastisk, men nok til at jeg slipper å ha dårlig samvittighet over hvor lite utbytte jeg får av fritiden etter endt arbeidsdag.

Ny ettermiddag, og klokka er igjen halv fire.

Denne gang tar jeg ikke bussen hjem. Jeg tar en annen buss; til sentrum av Toulouse.

De smale brosteinbelagte handlegatene lyses opp av butikkvinduenes mange oransje og gule skilt hvor det står “soldes” skrevet med store bokstaver. Det er for tiden sommersalg overalt.

Skal jeg inn og titte litt? Bare bittelitte grann?

Denne mørkegrønne firkantede vesken som pryder vindusdisplayet er jo så fin. Jeg undrer hvor mye den koster, og til hvilken anledning jeg kunne brukt den. Og hva med dette lavendel-lilla sjalet, eller disse søte perleøredobbene? Ville disse accessoirene kledd meg?

Jeg motstår fristelsen, og finner meg heller en koselig liten kafé hvor jeg kan slappe av og observere mennesker som går forbi, og lytte til lyden av baristaens espressomaskin og stemmene til kafégjester som prater med hverandre.

Den kjekke baristaen med mørkt skjegg og olaskjorte smiler i min retning og spør om kaffen smaker. Jeg nikker og smiler tilbake.

Jeg blir ikke lenge i sentrum. Bare lenge nok til å slippe å føle at alle ukedager går i ett. Som et lite pust i bakken. En liten pause fra det som så lett kan oppleves som et eneste stort déjà vu.

Nok en dag avsluttes med god middag og kveldskos i sofaen sammen med min kjære. Vi lager pai med pesto, oliven, soltørkede tomater og rødløk. Kveldens måltid nytes foran tv-skjermen hvor en spennende reisereportasje tar oss med til Tahiti.

Neste ettermiddag tar jeg ikke bussen hjem. Jeg møter samboeren min på parkeringsplassen utenfor kontoret, og sammen kjører vi til et større supermarked for å handle dagligvarer for resten av uka. Baguetter og diverse franske oster, deriblant mine favoritter; morbier og reblochon. Spekeskinke fra Bayonne og italiensk mortadella. Ferskpresset appelsinjuice. Frukt og grønt.

Dagene går, og helgen nærmer seg med stormskritt. Ofte reiser vi bort i helgene, min kjære og jeg. På både korte og lange bilturer, ut på eventyr både nært og fjernt. Det hender også at vi blir igjen hjemme, og begir oss ut på eventyr i eget nærområde i stedet.

Vi utforsker spennende spisesteder som serverer spesialiteter fra ulike land. Vi går tur i Jardin des Plantes eller på vindushopping i de mange handlegatene ved Place du Capitole. Vi drar på kino og teater. Vi besøker vinbarer og mikrobryggerier. Alene, sammen med venner, sammen med kolleger. Piknik i en av byens mange parker snakker vi ofte om å stelle i stand, men ender som oftest likevel opp på balkongen hjemme, med rosévin i kjøleren og merguez-pølser på grillen. Med hjemmelaget potetsalat og grillet aubergine og squash, spiser vi oss gode og mette. Såpass at vi glemmer bort at vi jo har kjøpt dessert fra et lite pâtisserie like ved enden av gata vi bor i.

Voilà, et lite innblikk i min typiske hverdag her i la ville rose!

Blomsterbutikk

Fransk bysjarm

Iskrem butikk

Bokhandel Frankrike

Épicerie

Butikkfasade

Blomsterbonanza og fransk romantikk

La oss prate om vår, idyll og hverdagsromantikk – og la oss alle si det med blomster!

Som nevnt i forrige innlegg (som også er en hyllest til vårens vakre farger), ble søndagen min tilbragt blant tusenvis av friske, deilige blomster i alle regnbuens farger og ulike fasonger her i Toulouse. Vanligvis er kommunens hage og drivhus stengt for besøkende, men holdt denne helgen åpent for alle som ønsket å tilbringe dagen i et hav av vakre blomster. En første og siste sjanse til å få et glimt av all skjønnheten, samlet på ett og samme sted.

Kommunens blomster har allerede denne uken forlatt hage og drivhus til fordel for å dekorere bybildet. Toulouse er definitivt en vakker by uansett sesong, men den klare blå himmelen og den fargerike naturen gir byen den lille ekstra wow-effekten som kan sammenlignes med den følelsen man får når man føler kjærlighet ved første blikk.

Det forklarer kanskje hvorfor jeg opplever våren som nyforelskelse, og vinteren som et bittersøtt farvel.

Apropos forelskelse.

Som mange andre kvinner, elsker også jeg å få en liten blomsterbukett i gave, fra tid til annen. Som mange andre kvinner, har også jeg en samboer som ikke akkurat overøser meg med blomster. Han er kanskje fransk, men han er absolutt ingen vandrende klisjé.

Jeg som jobber i et mannsdominert miljø (som jeg jo også har skrevet om tidligere), har de siste månedene observert mine kolleger og hørt på dem prate om sine kjære – som de fleste forresten omtaler som Madame og ikke ma femme (kona mi), ma copine (dama mi) eller ma chérie (min kjære). I de fleste tilfeller, ut fra samtaler på pauserommet å bedømme, ser det ut til at det er kvinnen som er sjef i hjemmet, både når det gjelder hvor de skal bo, hva slags bryllup de skal ha, hvordan hjemmet skal dekoreres, hvor de skal reise på ferie og hva som skal spises til middag (sistnevnte skjønner jeg, da det høres ut som det stort sett er fruene som står for kokkeleringen).

Hvor ofte disse mennene stiller opp med blomster, aner jeg ikke. Hvorvidt kvinner noen gang kjøper blomster til menn, i stedet for omvendt, aner jeg heller ikke. Det jeg derimot har fått med meg, er at det er merkelig om jeg spanderer fin middag på mannen på restaurant. Servitørene henvender seg stadig til ham og overser meg fullstendig når det kommer til betalingen. De gangene det er min tur til å betale (annenhver gang) sniker jeg bankkortet mitt diskret i hans retning og lar ham late som at det er han som tar regninga.

Jeg har nemlig fått nok av spøkefulle servitører som spør meg om jeg inviterte ham ut på middag for å si unnskyld for noe jeg har gjort. Som om jeg hadde hatt en affære med han sjarmerende kollegaen med skjegg,  eller kastet meg hemningsløst over den kjekke naboen min eller Dr. Love – som jeg og ei venninne liker å kalle legen vår, fordi han er så sexy. Nei, slike tanker forblir nettopp bare det; tanker.

Og derfor foretrekker jeg heller å putte bankkortet mitt i lomma til min kjære, hviske pinkoden min i øret hans, krysse fingrene for at han aldri kommer til å misbruke det – og late som ingenting, der jeg sitter på restaurant og betaler uten å vise at det er jeg som betaler.

Jeg kunne jo kanskje dratt på meg voksenbuksa og kjøpt ham en bukett med blomster også, til forandring?

Og med dét; her er bilder fra søndagens blomsterbonanza;

pilotbriller

fargerike blomster

rosa blomster

oransje blomster

trær

planter

trillebår

blomst

utenfor arrangementet ble det solgt blomster til inspirasjon og glede for besøkende.

utsalg blomster

den lille gåturen fra metrostasjonen til arrangementet er forresten også ganske ålreit, visuelt sett.

garonne elven

 

 

 

Vårfølelse på fransk – i den japanske hagen i Toulouse

Søndag, for en eller to eller tre uker siden (oh là là som tiden flyr) var min kjære og jeg på besøk i le jardin japonais (den japanske hagen) i bydelen Compans i Toulouse, for å feire la Fête des Cerisiers – en hyllest til parkens mange nydelige kirsebærtrær.

Det som er så fantastisk med Frankrike er at det alltid skjer noe spennende her i landet, uansett hvilken by eller bygd man befinner seg i. Festivaler, markeder, utstillinger, tivoli, film-og musikkarrangementer, vinsmaking, ostesmaking, og diverse eventer til ære for de ulike årstidene og naturen. Her kjeder man seg aldri. Her sulter man ikke. Og her ligger ikke kameraet og samler støv!

I dag var jeg forresten også på et slikt spennende vår-arrangement (riktig nok på egenhånd, denne gang). En blomsterfestival i en annen del av byen; for å feire de mange tusen blomstene som var samlet på ett og samme sted, før de i morgen vil bli flyttet på og plantet i ulike deler av Toulouse. Et arrangement i regi av kommunen, til glede for både fotoentusiaster, hobbybotanikere, familier med barn, kjærestepar, og alle andre som elsker blomster. En fin liten søndagsaktivitet for alle oss som elsker de flotte fargeklattene som blomstrer opp fra mørkebrun jord for å friske opp tilværelsen og minne oss på at det endelig er vår.

Javisst, nå husker jeg. La oss spole tilbake til denne søndagsturen i den japanske hagen.

Nå husker jeg nemlig nøyaktig når dette fant sted. Den femtende april feiret jeg jo mitt tredje år i Frankrike, og dette feiret min “bedre” halvdel og jeg ved å nyte sol og blå himmel, rosa kirsebærtrær i full blomst, og sist men ikke minst – forfriskende utepils på brasserie, hundre meter unna parken.

Tenk, i hele tre år har jeg bodd i dette landet. For snart et halvt år siden flyttet jeg fra Paris til Toulouse.  Og nå har det jammen meg gått ett helt år siden Julien og jeg undertegnet samboerkontrakt, noe som er like stort her til lands som det å gifte seg. Gifte oss skal vi nok også, men ikke riktig enda.

Vi liker å ta ting dag for dag, han og jeg. Og akkurat nå er det fint å slippe å tenke på noe som helst, og bare nyte vårfølelsen, kjærligheten og alt det fine som livet i Frankrike har å by på.

Info til deg som ønsker å besøke den japanske hagen i Toulouse:

dongri

kirsebærtrær frankrike

bambus

croptop stil

kirsebærtre