Nytt år og mange spennende planer på agendaen

Et nytt år, en ny bok med 365 blanke sider, femtito kapitler, det er kun du som kan ta pennen fatt og skrive din egen historie, ingen andre kan gjøre det for deg.

Selv har jeg tatt en rekke notater og tegnet et bilde av hvordan jeg ønsker at dette året skal se ut, hvordan dette året kan bli enda bedre enn det forrige, hvordan min historie kan bli skrevet akkurat slik jeg ønsker.

Realistiske og mindre realistiske mål står oppført i nøkkelord, konkrete planer, viktige gjøremål, drømmer og ideer, tanker som svermer, med penn og papir, mine indre notater.

Slottsvisitt

I morgen reiser min kjære og jeg ut på nok et lite eventyr. Til Spania, i denne omgang, en tre timers kjøretur fra vårt hjem i Toulouse. Vi skal tilbringe en natt i byen Figueres, hjembyen til kunstner Salvador Dalí, etterfulgt av en natt på fem-stjerners spahotell like utenfor Girona, hot stone massage for to, og fin middag på hotellets restaurant står for tur. Denne helgeturen og alt den inneholder, er selve julegaven fra meg til min forlovede, forsåvidt er den jo en gave til meg selv også, denne muligheten til å skape enda flere fine minner sammen med min fremtidige ektemann.

Spabehandlinger vil det bli flere av i nær fremtid, da vi har nok et gavekort som må tas i bruk, flere reiser har vi også i vente, gavekort på hotell har vi også fått til jul. Om tre uker fyller min kjære år, i den anledning skal vi også reise bort, kun for en natt, til Castres skal vi, en liten fransk by i et område kjent for deilig vin, som så veldig mange av disse småstedene i regionen hvor vi bor.

Til påske får jeg besøk av mine foreldre, med dem skal vi sikkert også besøke fine landsbyer og småbyer i nærområdet, ut på tur på de smale landeveier, besøke vingårder og markeder, katedraler, middelalderlandsbyer og gamle slott.

De neste tre-fire månedene vil det nok bli mange forskjellige slottsbesøk på min kjære og meg, vi som er på jakt etter bryllupslokale til neste år, september to-tusen-og-tjue skal vi gifte oss her i sørvest-Frankrike. Utålmodig er jeg, jeg gleder meg så vanvittig mye, det sies at den som venter på noe godt, ikke venter forgjeves, vi skal jo tross alt tilbringe et helt liv sammen, han og jeg, så hva er vel da ett år og ni måneder?

I både mai og juni skal vi til Paris for å dra på konsert, i byen hvor vi en gang bodde, vi skal ut og kose oss i godt lag med venner over vin og mat, vi skal besøke familien til min kjære, jeg ønsker meg så gjerne å tilbringe en aften på cabaret når vi først er i hovedstaden, på Crazy Horse, jeg skulle så gjerne også ha satt av en ettermiddag til å besøke kunstmuseet Le Palais de Tokyo. Jeg krysser fingrene for at muligheten byr seg, muligheten til å kunne bruke litt ekstra tid på kulturelle aktiviteter når vi først skal vende tilbake til kjærlighetens by.

Bryllupsplanlegging, spabehandling og helgeturer, så mye fint å se frem til, så fine avbrekk fra den travle hverdagen. Heldig er jeg, som kan ta pauser fra alt det obligatoriske omtrent når jeg selv ønsker det, med snill arbeidsgiver og lite arbeid som hoper seg opp de dagene jeg er fraværende. Heldig er jeg, som ikke jobber i helgene, som ikke jobber nattevakt, og har god nok økonomi til å kunne leve et nokså fint liv. Lykkelig er jeg som har ekstra tid til overs, tid til å skrive, fotografere, lese bøker, reise og gjøre alt som jeg ønsker å gjøre. Denne friheten vil jeg aldri ta for gitt.

Takknemlig er jeg, for denne luksusen vi kaller tid, privelegert er jeg, som lever et liv i frihet.

Friheten til å velge hvordan jeg ønsker å leve mitt liv, hvem jeg ønsker å dele livet mitt sammen med, friheten til å kunne bestemme over min egen skjebne. Det er kun jeg som kan skrive disse femtito kapitlene, det er kun jeg som har makt til å skrive denne historien, endre den underveis, rette på feil og mangler.

Kapittel én startet med frokost på slott, og avsluttes i Spania, ute på eventyr sammen med mannen jeg elsker. Og kapittel to?

Vel, vi får vente og se.

Forresten… Som mange andre har også jeg noen nyttårsforsetter på lur:

  • Handle mer brukt enn nytt (klær, sko og bøker).
  • Støtte en lokal hjelpeorganisasjon.
  • Redusere plastforbruket.
  • Spise hundre prosent vegetarisk to ganger i uka (for miljøets skyld)
  • Og selfølgelig, skrive til krampa tar meg (både blogg og andre personlige prosjekter).

Pelsjakke

Advertisements

Å handle “det lille under” til en mann?

I samarbeid med MUR (Multi Underwear Retail)

I en moteforretning for menn, står jeg og holder frem et par stramme trunks og undrer hvordan de ville sett ut på min kjære. Jeg er på jakt etter en liten gave, “det lille under”, som en takk for at han så ofte kjøper nettopp undertøy til meg – av høy kvalitet og perfekt passform. Vi lever jo i et likestilt forhold, så hvorfor skal ikke han også få en tilsvarende gave?

I amerikanske motemagasiner publiseres det stadig artikler om franske kvinner, franske parforhold og hva vi kan lære av franskmennene for å bevare gnisten i et lengre forhold. Disse artiklene er som oftest ikke oppspinn, men gjenspeiler virkeligheten ganske greit. Etter å ha bodd i Frankrike i over tre år, og vært sammen med en Pariser i snart fire, kan jeg fint innrømme at samboeren min på mange måter lever opp til den standarden Harper’s Bazaar og Vogue har satt for franske menn og kjærlighetsrelasjoner. Jeg har vel også lært en ting og to fra mine franske venninner, og blir i grunn mer og mer integrert i denne kulturen etter hvert som tiden går.

Eksempelvis er det helt normalt for en mann å kjøpe blomster eller sjokolade til en kvinne. Ofte skjer dette etter en krangel hvor mannen har feil og kvinnen har rett. For stolte menn som ikke tørr å innrømme at dem tok feil, er det enklest å rømme fra situasjonen og krype tilbake med en bukett med roser og en konfekteske i hånda. Lykkelig kvinne, lykkelig liv.

Er det kvinnen som har skyld i sur eller skuffet mann (og hverken middag eller en pils ser ut til å hjelpe), ja, da kan det være en idé å ikle seg det fineste blondeundertøyet man har, og voilà.

Sannsynligvis har den franske kvinnen uansett fått dette undertøyet i gave av sin kjære.

Og her står jeg og ser på undertøy til menn – av merker jeg ikke har noe som helst kjennskap til. Like over gaten, i en større forretning, selger de undertøy av de dyre internasjonale merkenavnene. Overpriset kontra ukjent kvalitet, hva velger jeg?

Hadde jeg vært hjemme i Norge, ville valget vært så innmari enkelt. Eventyrlig kvalitet, fra Dovre (MUR-shop.no undertøy til menn). Jeg er kanskje litt patriotisk, der jeg forsøker å pakke inn samboeren min i norsk undertøy, i stedet for å ta sjansen på et av de franske merkene.Men hvorfor gå for noe annet, når man vet hva som ser bra ut, og er av høy kvalitet?

Jeg forlater butikken og kjøper ham litt konfekt i stedet. Undertøy skal han heller få til jul, i Norge.

Sterkest er vi sammen, når vi får hverandre på avstand

Når katten er borte, danser musene på bordet.

I går pakket samboeren min kofferten og satte kursen mot flyplassen og videre til Paris, der hans familie og venner fortsatt bor. Mange hundre mil fra der vi bor nå.

Han er borte. Jeg er alene. Og fy søren så deilig det er!

Nå er det jeg som danser. Bokstavelig talt. Jeg danser i bare truse og t-skjorte, til lyden av gamle rockeklassikere som “Poison” av Alice Cooper og valser rundt med nakne føtter på de kalde gulvflisene mens jeg synger for full hals til Eagles-låta “Hotel California”. Jeg vet at naboene kan høre meg, men jeg kunne ikke brydd meg mindre.

Jeg er nemlig i total lykkerus – av noe så simpelt som å ha fire dagers mannefri!

Kjøleskapet har jeg fylt opp med masse deilig ost og friske grønnsaker. Ingen godteri, ingen chips, ingen brus. Ikke engang kjøtt har fått slippe til, nå som det kun er jeg som bestemmer hva som skal spises (og trenger en liten kjøttpause). Nye kokebøker har også flyttet inn i leiligheten vår; til inspirasjon og motivasjon på veien til et bedre kosthold.

kokebøker

Buddha bowls, smoothie bowls og salater skal det lages mye av fremover. Og dét får mannfolket mitt bare finne seg i, fordi det er jo tross alt jeg som er kjøkkensjef her i hjemmet. Sunnere kropp og sjel – her kommer jeg (og han)!

I går var det riktig nok ingen buddha bowls eller salater som stod på menyen, da jeg totalt utmattet, rundt åtte om kvelden, kastet skoene av meg og slang veska mi på gulvet før jeg dro av meg buksa og sank ned i sofaen, totalt  kaputt etter en lang og slitsom arbeidsdag. Ingenting føltes bedre, der og da, enn å bestille takeaway California rolls fra Sushi-sjappa på hjørnet og ende kvelden med en stor dose Netflix og chill.

Helt alene.

sushi sjappe

Å starte lørdagen med trusedans og falsk synging, var virkelig nødvendig. Terapi for sjelen. Utløp for…hva enn det nå er jeg har hatt en trang til å frigjøre av energi.

Videre gikk formiddagen til å slappe av på balkongen med ei god bok (leser for tiden “Nei og atter nei” av Nina Lykke) og en kopp kaffe i min store, søte kattekopp som jeg fikk i gave av ei venninne som elsker katter. Sola er gjemt bak de mange grå skyene, men temperaturen er likevel mild og behagelig.

Når dansestunden er over er det ikke lenger lyden av musikk som klinger i ørene mine. Nå er det den fine stillheten som nytes. Lyden av ingenting. Herregud, så deilig det er.

lesehest

Jeg savner ikke å bo alene. Jeg ønsker ikke å leve et liv uten ham. Men å få hverandre på avstand er faktisk helt nødvendig for å få dette forholdet til å fungere så godt som det gjør. Jeg kan til og med gå så langt som å påstå at tiden fra hverandre er det som gjør at kjærligheten vår til hverandre fortsatt er så stor som det den er.

Vi som er så ulike, vi ha tid for oss selv for å unngå å gå hverandre på nervene.

Tid til å sysle med egne interesser og fritidsaktiviteter, se filmer og serier som den andre parten ikke liker, spise mat som den andre ikke liker, høre på musikk som den andre ikke liker – og samtidig holde dem oppdatert på hva man driver med. Samboeren min liker for eksempel når jeg sender ham bilder av hva jeg skal spise, hvor jeg er ute på tur eller forteller ham hva jeg leser eller hvilken film jeg ser.

Jeg har tidligere vært i et forhold hvor partneren ville at vi skulle gjøre absolutt alt sammen, uten å ta seg tid til å lytte til meg og mine behov. Han lot som om han var interessert i absolutt alt det samme som meg, tvangsfôret seg selv med mat han hadde løyet om å like, og klamret seg til meg som en magnet til et kjøleskap. Fra ham fikk jeg aldri pusterom. Og dette var en fyr som jeg aldri bodde sammen med.

Etter min mening, er det rett og slett usunt å være totalavhengig av en annen person. Det er selvfølgelig like usunt å være altfor glad i alenetiden – til den grad hvor du synes det er et herk å tilbringe tid med partneren din, og omtrent blir som en fremmed for din kjære. Her er det viktig å finne en balanse – og ikke minst, ha en åpen dialog om situasjonen.

Og ikke minst, tillit til hverandre.

I kveld er min kjære ute på fotballkamp sammen med kompisgjengen i Paris. Fint for ham. Jeg er aller mest fornøyd her jeg sitter i sofaen og setter opp håret i dott, i ferd med å tre på meg joggebukse, lage et deilig måltid til kun meg selv, og kjøre maraton med romantiske komedier til langt ut på de sene nattestimene.

 

 

Gaver til kjæresten som har alt?

tekst i samarbeid med Gaveideer.no

Forrige fredag feiret vi den store dagen din sammen, du og jeg i en by langt, langt borte fra dine venner og din familie. Det må ha vært vanskelig for deg, du som er så sosial og alltid liker å feire store anledninger ute på pub eller på restaurant sammen med gutta, eller i godt lag rundt middagsbordet hjemme sammen med familien.

Jeg misunner deg for at du er så utadvendt som du er. Alle liker deg, og alle blir i godt humør av å være rundt deg. Du som alltid smiler og ler og har en livsglede som smitter over på alle og enhver. Derfor skulle det bare mangle om jeg ikke gjorde alt som stod i min makt for å gjøre denne bursdagen, langt unna alt og alle vi kjenner, den beste av dem alle.

Å invitere deg med ut på en restaurant som jeg visste ville falle i smak, var jo det minste jeg kunne gjøre. Jeg spanderte en fin middag på deg, på en restaurant med nydelig utsikt over Garonne-elven. Ja, en slik restaurant som ikke er så annerledes fra dem du inviterer meg med på, hver gang vi feirer fødselsdagen min – og ikke minst, jubileet vårt.

Ja, for neste måned feirer vi jo at vi har vært kjærester i tre år. Tenk at du har klart å holde ut med meg, gjennom mine vanskelige perioder, min surmuling og all klagingen på hvor misfornøyd jeg har vært med alt mulig rart som jeg nå både ler og skammer meg over i etterkant. På disse tre årene har jeg lært så utrolig mye om hvem du egentlig er.

Jeg vet, for eksempel, at du elsker å få massasje, og derfor spanderte jeg nettopp en massasje i bursdagsgave på deg.

Jeg vet at du elsker å besøke fornøyelsesparker. Og at du liker å kjøre gokart. Ja, fart og spenning, det liker du. Jeg vet at du elsker veteranbiler, amerikansk fotball, og mikrobryggerier. Du elsker å dra på vinsmaking og du elsker øl. Du er nysgjerrig på norsk øl, og ønsker å besøke bryggerier og å dra på ølsmaking i både Oslo og Stavanger. Jeg vet at du drømmer om å dra på hvalsafari, og at du elsker snø – men hater kulde. Du elsker å stå på ski, noe jeg ikke liker i det hele tatt. Kan vi ikke heller kjøre snøscooter sammen? Er ikke det en morsommere opplevelse enn å se på at jeg kaver meg nedover bakken på ski, til jeg til slutt faller over ende og blir liggende i snøen?

Jeg skulle gitt deg så mye av dette, og så mye mer, om vi begge bare hadde hatt mer tid, bedre råd og flere unnskyldninger til å overøse hverandre med gaver. Fordi, en mann som deg fortjener jo å bli behandlet med all den kjærligheten og takknemligheten jeg har å gi.

Du som husker på alle de små detaljene. Du som blir med meg på kunstutstilling, noe du selv synes er kjedelig, men du vet at jeg liker det. Du som blir med meg på kino for å se sære filmer som du selv ikke liker. Du som alltid fyller kjøleskapet med favorittpålegget mitt, og vet at den beste måten å muntre meg opp på om jeg har en dårlig dag, er ved å lage middag til meg. Og kanskje til og med dessert. Du som heier på meg, når alle andre mener jeg er for gammel til å dagdrømme om en urealistisk yrkesvei. Du som inviterte meg med på å svømme med rokker og ufarlige haier i Karibien, fordi du vet jeg er fascinert av dem. Du som holder rundt meg når jeg er redd, gir meg store, gode klemmer når jeg er trist, og får meg til å le så hardt at jeg nesten ikke klarer å puste.

mann gave

Ja, selv for en mann som i utgangspunktet har alt, finnes det tusenvis av gaveideer som vil falle i smak. Fordi, kjenner du din kjære såpass godt som jeg kjenner min Julien, så vil du alltid ha en tanke om nettopp hvilke gaver og hvilke opplevelser som vil få nettopp din utkårede til å trekke på smilebåndene.

  • Liker han øl? Inviter ham på ølsmaking, kurs i ølbrygging – eller gi ham et personlig ølglass med hans navn inngravert!
  • Liker han adrenalin, fart og spenning? Hva med rafting, gokart eller en stilig og solid turflaske med verdenskart som dekorasjon, som en fin liten oppmerksomhet til ham som liker å dra på tur i skog og fjell?
  • Liker han å grille? Liker han Star Wars OG grilling? Ja, hva med et grillspyd-lyssabel? Ja, han er kanskje voksen, men for voksen for Star Wars duppeditter kommer han nok aldri til å bli.
  • Har han vondt i ryggen etter flere timer i kontorstolen på jobb? Da kan det være godt å kunne slappe av med massasje!

Og husk… Nå er jo valentinsdagen like rundt hjørnet. Kanskje er du som meg og ønsker å feire dagen sammen med den du er glad i, og ønsker å gi ham en liten gave for anledningen?

Disse gaveideene, og mange flere gaver til kjæresten finner du hos gaveideer.no 

 

 

 

 

 

 

 

Frustrerte fruer som pisker sine kjære til lydighet?

Noe jeg synes er utrolig merkelig her i Frankrike, så er det hvor ofte jenter jeg såvidt har rukket å bli kjent med, spør meg om kjæresten min og jeg krangler mye. Ofte kommer det som et femte spørsmål, etter “hvor er du fra?”, “hva jobber du med?”, “hvor lenge har du bodd her?”, “savner du hjemlandet ditt?”. Eller, nå overdriver jeg kanskje litt. Men et sted der inne i samtalen, blant alle disse obligatoriske bli-kjent spørsmålene, dukker altså “krangler dere mye?” opp som verdens mest selfølgelige ting å spørre en person du ikke engang visste hvem var, dagen i forveien.

Jeg har observert hvordan andre besvarer dette rare spørsmålet. Mange skryter over hvordan tallerker og kopper flyr i vegger og gulv mens en stakkars skremt mann løper til Sephora eller Victoria’s Secret med halen mellom beina for å kjøpe en liten unnskyld-gave til den frustrerte fruen.

“Nei, vi krangler nesten aldri”, svarer jeg fornøyd, og får en ganske uventet misfornøyd reaksjon tilbake.

“Men…dere må jo krangle…det er viktig å sette mannen på plass”, går ofte igjen som svar fra disse frustrerte fruene som tydeligvis pisker sine menn til lydighet.

Jeg himler med øynene, rister på hodet og sukker. Sette mannen på plass? Når han ikke engang har gjort noe galt, i utgangspunktet?

Argumentene disse kvinnene kommer med, til hvorfor mannen fortjener å måtte løpe i dekning fra flyvende tallerker og legge seg flat mens kvinnen hyler og skriker og tramper i gulvet som et bortkjemt barn i trassalder, er ikke engang hva jeg ville sett på som gyldige grunner til å engang heve et øyenbryn, og hvertfall ikke heve stemmen.

“Han kjøpte en helt ny barberhøvel, da jeg ba ham spesifikt om å kun kjøpe barberblader”, sa den ene frustrerte fruen, og meddelte videre at konsekvensene var en heftig, høylytt krangel og en mann som ble sendt på dør for å finne en måte å si unnskyld. (Han kom tilbake med et øyenskyggepalett fra Sephora).

“Han kastet opp, etter å ha vært ute på fylla med kompisgjengen”. Lørdagskveld på pub med gutta, var det ingen problem med. Ei heller at han kom hjem rundt midnatt. Tredje verdenskrig brøt derimot ut da han gikk på do for å spy. Straffen ble et flere ukers langt forbud mot å se vennene sine. (Hadde disse to hatt barn, ville det vært mer forståelig å bli sint over en slik situasjon).

“Han glemte å ta oppvasken”. Ah, en klassiker. Den frustrerte fruen straffet mannen ved å skrike til ham, la ham skrike tilbake, skrike litt til – og deretter pakket hun kofferten og dro hjem til foreldrene sine. Denne situasjonen kan jeg dog kjenne meg igjen i, og til tider bli smått frustrert over selv, da kjæresten min også er en mester på å glemme å gjøre husarbeid. Jeg glemmer det ofte selv også. Rettere sagt, jeg gidder ikke. Men vi snakker ut, vi samarbeider, og vi fordeler arbeidet likt.

Vi er på ingen måter perfekte, han og jeg, heller. Men forskjellen er at det ikke finnes noe ubalansert maktforhold hjemme hos oss. Vårt forhold er et demokrati, og ikke et diktatur. Jeg ønsker ikke å herske over kjæresten min. Han er sin egen herre.

Vi krangler ikke, vi diskuterer. Vi hever ikke stemmen, vi utdyper spørsmål og svar. Vi tar felles avgjørelser. Vi snakker ut om alt som er vondt og vanskelig. Og vi er begge klar over at den andre ikke er en tankeleser.

Kulturforskjeller forårsaker til tider konflikt, men vi løser dem alltid med kommunikasjon. Jeg forteller hvordan jeg opplever noe, hvordan jeg er vandt til at noe skal være, hvordan jeg kanskje misforstår enkelte ting på grunn av kjønnsforskjeller og kulturforskjeller. Han lytter, han deler hvordan han opplever det hele, hvordan han er vandt til at ting blir gjort, og hvordan han kanskje ikke forstod at jeg ikke forstod – på grunn av forskjeller mellom kvinner og menn, og forskjeller mellom min norske kultur og hans franske kultur.

Nå er ikke alle menn like flinke til å lytte og diskutere uten å heve stemmen heller. Men bedre blir det heller ikke om kvinnen ikke gir dem en sjanse til å prøve.

Uansett, å spørre en fremmed om vedkommende krangler mye med kjæresten sin er bare merkelig, og en egentlig ganske privat sak.

(bildene i dette innlegget ble tatt på stranda i Dunkirk ifjor)

strand

 

 

 

 

Hvordan vi møttes (fra Praha til Paris)

Det var en solfylt ettermiddag i April 2015. Toget mitt hadde nettopp ankommet Paris Gare du Nord, og sommerfuglene i magen svermet rundt i høy hastighet og hjertet banket hardere enn noensinne. Endelig skulle jeg få holde rundt kjæresten min igjen. Min nye, franske kjæreste – han som kanskje var den rette?

Å telle ned dagene var blitt en vane som endelig kunne ta slutt. Dette gjaldt for øvrig de daglige videosamtalene også. De som virkelig bekreftet avstanden mellom oss, og styrket lengselen etter å få se hverandre igjen. Vi kjempet oss gjennom bekymringer, tårer og frustrasjon. Savnet etter å få holde rundt hverandre igjen føltes uutholdelig. Aldri hadde jeg vært så avhengig av noen før, som det jeg var nå.

Norge er mitt hjemland. Likevel er det lenge siden jeg har kunnet kalle Norge mitt hjem. Jeg har alltid reist mye og endret bosted, alt etter som det passet meg. Eventyrlysten, kløen etter å dra ut i verden for å “finne meg selv”, samt rastløsheten og ønsket om en drastisk livsendring, har ført til mange fine minner og viktige livserfaringer.

Jeg har bodd på kollektiv og gått på språkskole i England og jobbet i Disney World i USA, og alltid jaktet på nye spennende utfordringer. Nysgjerrigheten endte til slutt opp med å føre meg til Tsjekkia. Og her møtte jeg til slutt mannen i mitt liv. Hvem skulle trodd det?

I nydelige Praha, hvor jeg oppholdt meg i en måneds tid for å gå på kurs, møtte jeg han som er grunnen til at jeg nå bor i Frankrike.

Fire fantastiske dager var alt som skulle til. Som ganske mange andre av vår generasjon, ble vi kjent på det store mystiske internett, hvor vi endte opp med å prate sammen i altfor mange timer per dag, fra daggry til, tja, like før daggry neste morgen, i flere måneder. Det hele startet mens jeg fortsatt bodde i USA, da seks timers tidsforskjell fikk den store avstanden til å føles enda større enn det den allerede var. Noe så enkelt som å møtes, virket så…virkelighetsfjernt.

Men en snøfylt dag i Praha, møttes vi på en cocktailbar og tittet sjenert ned i Tequila Sunrise-drinkene våre mens vi pratet løst og fast om alt og ingenting. Han var kanskje ikke den kjekkeste mannen i gata, men karisma, det hadde han. Et herlig smil og store, snille øyne. Nøttebrune, akkurat som håret hans.

Før vi møttes hadde han dessuten sendt meg Belgisk konfekt i posten. Sammen med et kosedyr og et postkort med Eiffeltårnet på. Aldri før har noen mann gjort noe romantisk for meg.

Han kom ikke tomhendt til Praha heller. En tupperware-boks fylt med franske oster, en innpakket spekepølse, og to flasker rødvin. Alt som skulle til for å friste meg til å rømme til Frankrike sammen med ham. Tydeligvis funket denne taktikken hans utmerket!

Jeg hadde vært i Frankrike før. Såvidt. I 2013 rakk jeg å se Eiffeltårnet, spise på middelmådige restauranter i turiststrøkene, se Notre-Dame utenfra, og se Louvre-pyramiden. Også kun fra utsiden. Til tross for at jeg egentlig ikke hadde sett så mye i det hele tatt, ble jeg umiddelbart forelsket i denne byen. Var det på grunn av de billedskjønne makronene, de deilige tertene og de varme, luftige croissantene? Var det på grunn av lukten av crêpes eller smaken av nydelig, fruktig rødvin? De flotte hausmanske bygningene som Paris er så kjent for?

Hausmanske bygg som rommer små leiligheter med koselige balkonger, ofte dekorert med fine blomster. Her kunne jeg bodd. Uten tvil.

Jeg så for meg et liv i Paris. Et liv hvor jeg kunne være nettopp en av disse menneskene som drikker espresso og spiser toast med syltetøy ute på balkongen mens jeg titter ned på alle menneskene som går forbi.

Å flytte til Paris var likevel ikke så rosenrødt som jeg trodde det ville bli. Utfordringene stilte seg på rekke og rad, og noen hausmansk leilighet endte jeg heller aldri opp med å flytte inn i. Den gule blokka langt ute på utkanten hadde ingenting av den Paris-glamoren jeg ønsket meg –  men drømmemannen bodde jo der, og jeg bor heller i en gul kloss sammen med mannen i mitt liv, enn i byens fineste toppleilighet helt alene (eller med en mann jeg ikke er glad i).

Snart tre år senere, står vi like sterkt sammen, han og jeg. Uten Paris, men med en ny leilighet i en ny by – og mange fantastiske minner bak oss, fra tiden som har gått.

Og fantastiske minner, ja, dem vil det bli mange flere av!

eiffeltårnet

notre dame

paris tak

kjærlighet

Å være dama til en franskmann – Hva har jeg lært?

Fascinasjonen, fantasien, drømmen om å bli forført av en heit franskmann som virkelig har skjønt hvordan man skal behandle damer (både på soverommet og på romantisk date), den har hengt ved meg siden lenge før skjebnen bestemte seg for å føre Julien og meg sammen.

Men, det er stor forskjell på drøm og virkelighet, som vi alle vet. Etter å ha tilbrakt over to år i Frankrike sammen med en franskmann, er det flere ting som ikke stemmer over ens med det bildet jeg hadde i hodet. Samtidig er det likevel enkelte ting som gjør at jeg er sjeleglad over å ha en franskmann i mitt liv – og kunne aldri gått tilbake et liv uten en stor dose frankofili i bildet.

Så hva har jeg da lært fra å observere min franskmann – og andre franskmenn (over 25 år) generelt?

  1. De er romantiske uten å være klar over det. Noen sier det med blomster, andre med sjokolade. Noen med gaver, andre med hjemmelaget middag eller dessert. De googler ikke “hvordan være romantisk” eller “hvordan øke sjansene for sengekos”. Kjæresten min er ikke engang klar over at han er romantisk, når han er det. I følge venninner, er ikke kjærestene deres klar over det heller. De er bare seg selv, gjør koselige små ting for å få sin kjære i godt humør, og de er ikke flau over å vise den utkårede at de har en myk side. Men for all del, ikke si noe til kompisgjengen!
  2. De er åpne om at de ser på og lyster etter andre damer – men det betyr ikke at de er oftere utro enn andre nasjonaliteter. Det handler mer om at det ligger i deres natur å være åpne om å prate om absolutt alt, totalt uten filter. Dessuten er det mange som liker å se kjæresten bli småsjalu. Det skaper spenning. For dem. For meg (og de fleste andre kvinner) skaper det intet mer enn irritasjon.
  3. De er ikke nødvendigvis flinke til å kokkelere. Unntaket er om du dater en profesjonell kokk eller en hobbykokk. Jeg håpet på å finne meg en type som kunne diske opp en helt perfekt soufflé og en nydelig crème brûlée – men alt jeg fikk var en fyr som aller helst inviterer meg med på restaurant eller kjøper takeaway-sushi hver gang jeg spør om han kan lage middag.
  4. Det franske språk er poetisk og vakkert…helt til man forstår hva dem faktisk sier. “Putain de merde” og “Quel fils de pute” er alt annet enn vakkert ut når man skjønner hva det betyr. Hvis du noen gang sitter på i bil med en franskmann, vil du dessuten legge merke til et heftig temperament bak rattet – og en stor sannsynlighet for at nettopp disse glosene blir flittig tatt i bruk.
  5. De setter pris på god mat og vin. Å leve sammen med en franskmann er kvalifikasjon nok i seg selv til å søke jobb på vinmonopolet. Takket være både kjæresten, familien hans og kompisgjengen, har jeg lært nøyaktig hvilke druer man finner i hvilke viner fra hvilke deler av landet. Og nabolandene. Jeg har lært hvilke årstall som var bra og dårlige vin-år, og hvilken vin som passer til hvilken mat. Og når man først er inne på mat, så har jeg blitt kjent med matretter jeg ellers aldri hadde hørt om, samt lært meg å bli langt mindre kresen og langt mer sofistikert i matveien enn det jeg var før. Man kan vel kanskje gå så langt å si at jeg har lært meg å bli en dannet pike. Hvem skulle tro det var mulig?
  6. De setter pris på det lille under. Frankrike er et av landene i verden som er på topp når det gjelder salg av sexy undertøy – og det er ikke uten grunn. Menn elsker å kjøpe elegant blondeundertøy til sin kjære, og kvinner elsker å overraske mannen med lekre truser, strømper og hofteholdere. Matchende BH eller korsett. Det er slike detaljer som holder lidenskapen i live, her i Frankrike.
  7. Humor er roten til alt godt. Her i Frankrike har de et ordtak som sier “Une femme qui rit est à moitié dans ton lit” som oversatt betyr “En kvinne som ler, er allerede halvveis i senga di”. Så om mannen min finner på å se på andre damer, ikke strekker til på kjøkkenet og spyr ut drøssevis av stygge ord mens han kjører bil, så er han i det minste en mester på å distrahere meg ved å gjøre romantiske småting, handle fine truser og få meg til å bryte ut i latterkrampe til enhver tid. 

(siden Julien helst vil være anonym, legger jeg kun ut bilder av oss der han er delvis gjemt bak fuskepels)

fuskepels

 

 

En mann som har skjønt det!

Torsdag, vår siste dag i Toulouse, dro Julien og jeg på markedet for å søke inspirasjon til kveldens måltid. Airbnb-leiligheten manglet det meste av kjøkkenutstyr, og det var dermed begrenset hva vi kunne finne på.

Og slik endte vi da opp med å kjøpe fersk pasta og pesto. Og ei flaske rødvin fra en lokal vinbutikk på hjørnet. Regional vin, selvsagt. Fra Cahors (en liten by i sørvest-Frankrike).

På vei tilbake til leiligheten med papirposer fulle av godsaker fra den Italienske delikatessebutikken, passerte vi flere spennende restauranter, kafeer og butikker. Vi lot øynene vandre fra butikkvindu til butikkvindu,  og pratet om hvor fint det ville vært å bodd i et nabolag som har alt man trenger – og litt til.

Vi som er vandt til å bo litt på utkanten, et lite stykke unna alt og alle.

Julien tok tak i hånda mi og pekte på et chocolaterie (Bello&Angeli). Ikke en hvilken som helst sjokoladebutikk, men en som har vunnet flotte priser. Hvor hver eneste sjokoladebit inneholder unike ingredienser hentet fra forskjellige deler av verden, hos lokale produktører.

“Jeg vil kjøpe en eske konfekt til deg, for å feire at du har fått ny jobb, og fordi jeg elsker deg”, sa han og lot meg velge de konfektbitene jeg ønsket.

For snart tre år siden, var det nettopp en eske konfekt, et postkort med et fint bilde av Eiffeltårnet og en liten bamse, som skulle til for å vinne hjertet mitt.

Nå, snart tre år senere, er han fortsatt like oppmerksom på de små detaljene. Han vet hvor høyt jeg verdsetter romantikk….og sjokolade.

Jeg skryter stadig av hvor fantastisk han er, kjæresten min. Perfekt er han absolutt ikke, det er det jo ingen som er. Men å vedlikeholde hverdagsromantikken – det er han flink til!

broen

sjokolade

konfekt

 

 

 

 

 

Tinder-sveiping, trolling og hardt vær for single damer

“Det er hardt der ute. Jo eldre man blir, jo verre blir dem. De er griser, sier jeg. Griser!”

Disse ordene (eller i det minste noe i den duren), har jeg hørt overraskende ofte fra en aldersgruppe jeg ville ha forventet noe helt annet fra.

Og her har jeg lenge sittet og tenkt “de vokser ut av det”. Tydeligvis ikke.

Kvinner på min alder, min mor sin alder og min bestemor sin alder, har alle fortalt meg merkelige “første date”-historier om menn i all alder, online og offline. Historier man skulle ønske bare var en dårlig sketch, men som tydeligvis er reelle greier.

Historier om de evig single, de nyskilte, de som er skilt siden gudene vet hvor lenge, og de som hopper fra et forhold til et annet samtidig som de leter etter litt “rebound”-action på veien.

Dating-kulturen har virkelig forandret seg opp gjennom årene – og med all ghosting, sveiping og sortering som foregår, er jeg virkelig glad jeg ikke er singel lenger.

Couchsurfing.com er ikke lenger et trygt og bra sted for kvinner som kun leter etter gratis overnatting mens de er ute på reise. Tinder skaper forvirring og misforståelser blant menn som kun er ute etter å dyppe laksen, og håpløst romantiske kvinner som søker drømmeprinsen. Selv på LinkedIn (hvor selve CVen ligger publisert med adresse og telefonnummer) unngår man ikke lenger å få en sær liten invitasjon i innboksen.

Datingsider og applikasjoner er fulle av perverse sjeler som leter etter et kjapt ligg og tror du vil endre mening om de bare maser lenge nok – og galninger som troller og tryller frem tryllestaven sin i innboksen din.

Heldigvis finnes det fortsatt ordentlige menn både på det store internett og ute blant folk, i den virkelige verden. Og nei, de er ikke alle allerede opptatt.

Akkurat som prinsessen som måtte kysse mange frosker før hun endelig kysset prinsen, måtte jeg se på mange tissefant-bilder før jeg endelig fant drømmemannen min på applikasjonen MeetMe (av alle steder).

Tinder har også bidratt til en lykkelig slutt på singellivet for enkelte av venninnene mine. Ja, de fleste datingsider/apper har sine mange suksesshistorier.

Så, du kjære single pike. Ikke gi opp. Fortsett jakten på den rette.

Du kommer til å finne ham, en dag. Og når du finner ham, ta godt vare på ham.

For ifølge damer på 50, 60 og til og med 70; så blir det visstnok bare verre, jo eldre man blir.

 

 

 

Han vet nøyaktig hva jeg liker…

Torsdag. Siste kveld i Toulouse. Siste mulighet til å kose oss fullt ut og glemme alt som ventet oss på stedet vi midlertidig kaller for “hjemme”, med mennesker som synes synd på oss fordi alle prosjektene våre er satt på vent.

Ei flaske rødvin (eller to) gjør underverker for sjelen (men kanskje ikke for kroppen) når man har behov for et effektivt anti-stress middel. Det samme gjør god mat.

smiler

Det er så fint å tilbringe tid sammen, bare oss to.

Ingen mas, ingen svigers, ingen forpliktelser – kun en sort himmel, byens vakre belysning, god vin og deilig mat.

Mandag kveld, da vi ankom Toulouse, handlet vi inn ei flaske rødvin og dagligvarer. Deretter la jeg meg på sofaen i dvalemodus, og lot min kjære Julien stå for kokkeleringen på kjøkkenet.

Spaghetti bolognaise, versjon fiks-ferdig-gå.
Jeg kunne ikke la være å flire da maten ble servert. Hele situasjonen; ny leilighet, super-enkel middag, rødvin, jeg som ligger på sofaen som en slapp potetsekk, og ser på at han lager mat…Alt dette minnet meg om en sådan stereotypisk klein første date, hvor gutten prøver hardt å imponere jenta, og inviterer henne på middag hjemme hos seg. For å deretter virkelig slå på stortromma ved å servere (billig) rødvin på daten. Eneste som manglet var “Netflix and chill”.

Eventuelt bytte ut rødvin med pils, og spaghetti med Grandoisa.

Nå trenger ikke Julien å rigge til Netflix for å garantere at det blir action i heimen, uansett. Dessuten, spaghetti er digg. Det samme er Grandiosa (men det sier jeg ikke høyt).

Torsdag kveld ble det selvsagt også action. Men denne gang servert med en svær dose romantikk (og bedre vin).

skål

En koselig restaurant i et grotte-lokale (La Cave au Cassoulet) med røde mursteinsvegger og varm atmosfære. Restauranten minnet meg om et utrolig sjarmerende spisested som jeg besøkte i Praha, for tre år tilbake.

Og Praha, det er jo faktisk byen hvor jeg og Julien møttes for første gang. Derfor vekket dette en nostalgi i meg. Jeg lengter tilbake til Praha. Og jeg gledet meg over å være i Toulouse.

Julien liker å vekke liv i gode minner, gjenskape dem, og få hver eneste date til å føles ut som om den er en av våre første. Selv etter snart tre år som kjærester, to og et halvt år som samboere.

Helt siden den dagen han sendte meg en eske konfekt i posten, fra Frankrike til Norge, har det vært soleklart for meg at dette er en kar som vil gå langt for å holde liv i kjærligheten.

Og det gjør han.

Med og uten vin.

Med og uten mat.

Med og uten “Netflix and chill”.

forrett

hovedrett

broen