Endelig har de kommet på besøk til Toulouse

Velkommen til Toulouse, jubler jeg, der mine foreldre kommer mot meg med åpne armer for å gi meg en stor varm klem, hva varmer vel mer enn en klem fra noen man har savnet så inderlig mye?

Dette øyeblikket har jeg ventet vanvittig lenge på, det å endelig kunne vise mine nærmeste hvor jeg bor, å kunne vise dem hvorfor jeg elsker denne byen så høyt som jeg gjør. I ett og et halvt år har jeg bodd her, ett og et halvt år hvor jeg har lengtet etter dette øyeblikket, dette besøket, det å vise dem hvordan jeg lever i nåtiden, i stedet for å stadig fly tilbake til Stavanger for å besøke fortiden, den delen av meg som knapt lenger eksisterer.

Mor og datter

Det er fredag, en lang arbeidsdag er endelig forbi og en etterlengtet påskeferie står nå for tur. Min kjære har kjøpt inn tapenade, baguetter, oliven, nøtter, forskjellige franske oster, to patéer og salte kjeks. Ei flaske rødvin står på bordet, fire glass fylles med burgunderrød vin fra nærområdet, 2015-årgang fra Corbières.

Vi skåler, vi smiler, praten går i ett og all den fine osten smaker fantastisk på fersk og knasende god baguette. Kvelden avsluttes tidlig, slitne som vi alle er. Jeg, etter en tøff arbeidsuke, min kjære likeså, og mine foreldre etter flere dager på biltur, de har kjørt helt fra Norge til Frankrike med bil. Bare tanken på å tilbringe ukevis i liten personbil, og kjøre nedover Europa på kryss og tvers får meg til å gjespe, føle meg svett og minner meg om hvor vondt jeg ville hatt i både rumpe, rygg og bein, alle følelsene jeg forbinder med ekstremt lange bilturer, slike jeg måtte være med på hver eneste sommer gjennom hele barndommen.

Vi sover godt, utrolig godt, så godt at det er vanskelig å våkne, noe vi til slutt gjør mye senere enn planlagt. Min kjære og jeg lager frokost til mine foreldre, jeg slenger på meg en blå kjole og marineblå joggesko. Vi tar metro til sentrum og drikker kaffe på en kaffebar jeg liker godt, Canopée Coffee House, der hvor det serveres rykende ferske kanelboller hver eneste dag.

Denne gang bestiller jeg banankake i stedet. Et stykke til min kjære og meg, et stykke til mine foreldre.

Vi spaserer gjennom bydelen Carmes, videre i retning Place du Capitole, vi skal vise mine foreldre hvor vi i september neste år skal utveksle våre ja, i byens vakreste bygning, byens flotteste sal, før festen forhåpentligvis vil fortsette på et eventyrlig château ute på landet.

IMG_20190423_201005_518

Uheldige er vi på akkurat denne lørdagsformiddagen, da vi kommer vi frem til et Capitole som i dag holder stengt for publikum. Kom tilbake i morgen, sier sikkerhetsvakten. Jeg fotograferer mine foreldre foran byggets nydelige fasade, min mor sender et av bildene til sin søster i Polen.

Vi spaserer langs Garonne-elven, vi tar en snarvei jeg ikke kjenner.

Klokka tikker, vi kan ikke bli værende i sentrum for lenge, vi har jo en omvisning å rekke, Château de la Commanderie venter oss, bryllupsplanleggingen settes ikke på pause selv om mine foreldre er på besøk. De har jo dessuten lyst til å bli med, til å besøke gamle franske slott, reise tilbake til en annen epoke før vi returnerer til nåtiden og restaurantbesøk i vårt dynamiske nabolag Saint Cyprien.

I kveld skal vi spise tapas på den stilige tapasbaren Vasco Le Gamma, et populært spisested hvor han og jeg tidligere har forsøkt å reservere bord, uten hell.

Tapas

I kveld får vi bord, nå er vi her. God vin, god mat, godt selskap, småretter nytes og vi kvinner klinker med våre vinglass mens mennene deler en mugge med belgisk øl.

Advertisements

Bortreist samboer og hyggelig alenetid i Toulouse

Forrige helg var det bare jeg.

Min kjære forlot meg til fordel for å dra på helgetur sammen med kollegene sine. På hyttetur til Andorra, for å stå på ski i Pyrénéenne og spise raclette foran peisen.

Og det synes jeg faktisk er helt greit. Bedre enn greit, om jeg så må være ærlig. Jeg trenger denne alenetiden, stillheten, mannefri.

Hver gang han reiser bort, selv for en liten stund, anser jeg som nok en gyllen anledning til å finne på akkurat hva jeg ønsker når jeg ønsker. Enten det er å spise hvor jeg vil eller kokkelere hva jeg vil på kjøkkenet, skrive i fred og ro, tilbringe en time i samme klesbutikk uten å kjøpe noe, høre på tullete musikk som ingen liker, danse naken i stua eller synge i dusjen.

Fredag, månedens siste fredag, jeg ønsker kollegene mine en god helg, før jeg spurter ned alle trappetrinnene, ned tre etasjer og ut døra, ut i frisk luft, hjem for å hente badedrakt før en deilig time med aquabike står for tur.

Etter å ha syklet på ergometersykkel i boblebad i førti minutter, føler jeg meg både avslappet og full av adrenalin på samme tid. Til middag har jeg bestemt meg for å lage asiatisk-inspirert suppe med lime, ingefær og chilli, servert med risnudler og små vårruller. Kvelden avslutter jeg i sofakroken med romantisk komedie på tv skjermen, det myke blå pleddet trukket godt over min joggedresskledde kropp.

En ny dag starter tidlig. Allerede klokka sju, hopper jeg i dusjen, hvor jeg synger for full hals og avslutningsvis masserer hårkur inn i de lange brune lokkene. Kun en liten time senere ringer noen på døra, et leveringsbud som har kommet for å levere en pakke som jeg i dagevis har gledet meg til å motta. I en stor eske ligger en hvit mønstret veske og et par lilla joggesko. Slike innkjøp ville skapt store reaksjoner i hjemmet, om min kjære ikke hadde vært bortreist. Du har for mange vesker, du har altfor mange par sko, skal du kjøpe noe nytt må du kaste noe gammelt, ville han furtet.

Og dét til tross for at jeg nylig donerte bort åtte bæreposer med klær.

Jeg tar umiddelbart den nye vesken i bruk og fyller den med personlige eiendeler. Nøkler, lommebok, mobiltelefon, lommespeil og leppestift, solbriller, ei bok, neglefil og tyggegummi.

Den eneste planen jeg har for denne lørdagen er å nyte sola, gå en lang tur gjennom sentrum og eventuelt spise lunsj på vegansk restaurant, ja, hvorfor ikke, jeg kan jo gi meg selv en kjøttfri lørdag for en gangs skyld.

Gatene er fulle av liv, fulle av glade mennesker på handletur, på utekafé, stemningen er på topp, akkurat som været, jeg går på vegansk kafé.

Sovaga heter den.

IMG_20190330_202535_453

Jeg bestiller meg en såkalt Buddha bowl, en salat  hvor ingenting i skålen er blandet, alt ligger side om side, alt ser fint ut, men ikke alt passer sammen. Fullkornskjeksen og guacamolen blandes i fin harmoni, couscous og bitter chutney, derimot, fungerer ikke for meg.

Vegansk restaurant

Sakte spiser jeg, mens jeg leser første del av romanen Breakfast at Tiffany’s av Truman Capote og drømmer meg bort til New York og en tid flere tiår før min tid. Min kjære sender meg bilder av snøkledde fjell og en selfie av sitt smilende selv iført lue og skibriller. Tilbake sender jeg bilde av salaten min, og forteller ham at det er varmt her i Toulouse.

Jeg spaserer videre forbi Capitole, mot nabolaget Esquirol og Carmes, jeg har ingen planer, jeg har ingen mål, jeg vandrer, jeg observerer.

Helt ut av det blå mottar jeg en sms fra en kollegavenn som lurer på om jeg kan møte ham foran en av byens blomsterbutikker for å hjelpe ham å velge en bukett til ei dame han har lyst til å imponere på deres sjette date.

Våren er her, romantikken blomstrer, jeg sender en søt melding til min kjære.

Toulouse foto

Toulouse gater

Vårt fjerde kjærestejubileum feiret i Narbonne

Hurra for kjærligheten, romantikken og de fine spesielle anledningene. Vi feirer fire år som kjærester, i fire år har vi gått gjennom oppturer og nedturer, disse fire årene har bydd på mye latter og mange tårer. I år feires begivenheten en uke på forskudd, fordi neste helg reiser han til Andorra på team-building med kollegene sine. Som en ungdom som endelig skal få lov til å få være alene hjemme mens foreldrene drar på påskeferie til hytta, gleder jeg meg helt vanvittig til å få litt etterlengtet alenetid…selv om jeg kanskje hadde foretrukket om denne alenetiden falt på en annen dato enn den som tilhører oss.

Vi feirer anledningen i Narbonne, den sjarmerende byen nær Middelhavets kyst, en by jeg ikke har vært i siden aleneturen min for to år siden, turen som startet i Toulouse, fortsatte i Narbonne, og tok meg med videre til Spania og byen Girona med tog. Girona, jeg dro for å oppleve byens årlige blomsterfestival, spise tapas og kose meg i katalanske omgivelser. Jeg, på tur alene, med fotoapparat og store øyne.

Denne gang er det kun Narbonne og småsteder i nærheten som skal besøkes. Denne gang er jeg ikke alene. En natt for to er reservert på Île du Gua Suites, fire-stjerners suitehotell og romantikk i fredelige omgivelser, boblebad på rommet, kjøkkenkrok, seng full av puter og en stor balkong med fin utsikt.

Suite

Vi gleder oss til å slappe av i det behagelige været som har lurt oss til å tro at sommeren er kommet for å bli. Tjuefem varmegrader og skyfri himmel, vi skal nyte rosévin på balkongen og kose oss før vi til slutt vil spasere de tjue minuttene det tar å komme frem til kveldens utvalgte spisested, Les Cuisiniers Cavistes.

Utsikt

Før rosévin på balkongen og restaurantbesøk står for tur, trer vi på oss joggesko og beveger oss ut døra. Sammen går vi hånd i hånd, ut på oppdagelsesferd i en by som føles så eksotisk, så annerledes fra vår egen, selv om vi befinner oss bare 160 kilometer hjemmefra.

Spaserturen inn til sentrum er idyllisk, sjarmerende. Vi promenerer og koser oss, der vi vandrer gjennom en fredelig park og videre langs Canal de la Robine, kanalen hvor mange båter ligger fortøyd.

Canal de la Robine

I hjertet av sentrum ligger den vakre katedralen Saint-Just-et-Saint-Pasteur. Da jeg var på besøk i Narbonne for to år siden, bodde jeg på en nydelig liten Bed & Breakfast vis-à-vis katedralen, en helt fantastisk utsikt hadde jeg, der jeg satt ved det lille spisebordet og nøt den deilige frokosten som ble levert direkte til rommet mitt.

Katedral narbonne

Videre vandrer vi gjennom de mange smale gatene hvor restauranter og små boutiques holder til, vi titter, vi prater, sola steker og vi føler begge et behov for å slukke tørsten.

På en utekafé bestiller jeg lemonade, han bestiller en pils og lurer på hvorfor jeg ikke har lyst på vin. Fordi jeg har lyst på lemonade, sier jeg. Utekafeen er stappet med sommerkledde mennesker i godt humør, full av liv, som jo alle utekaféene er på solfylte lørdager som denne.

Vi kjøper med oss ei flaske rosé og salte kjeks fra et lite supermarked like rundt hjørnet fra utekaféen, før vi spaserer tilbake til suiten, langs kanalen, gjennom parken, før vi inntar balkongen er det boblebadet som står på agendaen.

Boblebad

Å få plass til to personer i suitens boblebad, er derimot lettere sagt enn gjort når ingen av oss er hverken spesielt små eller særlig dyktige på akrobatikk. Sammenskviste sitter vi ved hver vår ende, som i et lite badekar, med badetøy på. Hans enorme føtter og hårete legger ligger plassert med all sin vekt over skuldrene mine. Tøysete som han er, vifter han med den høyre foten sin foran ansiktet mitt, for å plage meg, jeg som virkelig ikke liker føtter.

Vi vrenger av oss badetøy og slenger på oss klær, balkongen kaller, rosévin og salte kjeks, og middag, snart er det tid for deilig tre-retters middag. Tiden flyr når jeg tenker på mat, når er det egentlig jeg ikke tenker på mat, undrer jeg og smiler for meg selv. Det er da enda godt at jeg liker å spasere, sykle og holde meg i form.

Ravioli

Les Cuisiniers Cavistes, jeg spiser ravioli med kylling til forrett og lam med tilhørende eksotisk syrlig saus til hovedrett. Til dessert spiser jeg bakt ananas, knasende kjeks formet som tube og frisk syrlig sorbet. En fin og ikke så altfor mektig avslutning på et smakfullt måltid. Et måltid som fordøyes der vi spaserer langs kanalen under vakker stjernehimmel, på vei tilbake til suiten.

Lam fransk

Om bare kvelden kunne ha endt like harmonisk som denne spaserturen, om jeg bare kunne ha lagt meg til å sove med et smil om munnen, men en slik harmoni er vel for mye å be om i disse dager. En liten krangel om – jeg husker ikke lenger hva – ledet til putekrig, av alle ting, en putekrig hvor jeg plutselig fikk hans albue midt i fjeset, min stakkars nese, jeg gråt, han trøstet meg.

Han tørket mine tårer med sine fingre. Jeg kysset ham på kinnet, og forsikret ham om at alt går bra. Vi har jo hatt det så fint i dag, her i Narbonne.

Rød kjole

IMG_20190325_213549_388

Katedralen sørvest

Narbonne arkitektur

Blomstereng

Dessert les Cuisiniers Cavistes

Rød kjole lyktestolpe

Narbonne place

Vi går gjennom en vanskelig periode

Jeg spaserer gjennom Carmes, den fineste bydelen i hele Toulouse, på vei til en liten kafé hvor jeg har hørt at de lager kanelboller som serveres rykende varme, med krem av philadelphiaost på toppen.

En kanadisk kollega, som for øvrig er den triveligste av alle på kontoret og en av de morsomste vennene jeg har i denne byen, bor i samme gate som kafeen Canopée Coffee House. Jeg sender henne en melding for å spørre om hun kanskje har tid og lyst til å møte meg over en kaffe og kanelbolle. Hun svarer at hun gjerne ville møtt meg, hadde det ikke vært for at hun er opptatt med å pynte seg til kveldens store date med en fransk gutt hun ble kjent med i forrige uke via en eller annen datingapplikasjon.

Canopée

Alene sitter jeg og grubler. Jeg sender en sms til min kjære for å spørre hvordan han har valgt å tilbringe ettermiddagen, selv om jeg allerede vet svaret så inderlig vel. Han sitter som hver ettermiddag fornøyd hjemme på sofaen, med fjernkontrollen i hånda og joggebukser på. Ivrig forteller jeg ham hvor fint det er å kunne sitte her og titte på mennesker, spise deilig fersk kanelbolle og lese ferdig romanen jeg først åpnet på mandag. Han sender meg en emoji, en tommel opp.

Jeg forteller ham ikke lenger hva jeg leser, hvilke inntrykk jeg sitter igjen med, alt det fine jeg får igjen for å gang på gang reise til et nytt og spennende univers, hvilke følelser jeg sitter igjen med, etter å ha levd meg inn i alle de forskjellige historiene som fanger min interesse. Jeg forteller ikke lenger hvordan enkelte forfattere skildrer historiene så bra at jeg røres til tårer, mens andre får meg til å bryte ut i latter, gang på gang.

Han går virkelig glipp av mye vakkert, han som velger bort litteraturens magi. Ei heller forstår han hvorfor jeg liker å kaste bort tiden min på kafébesøk når vi har kaffe hjemme.

Han mener likevel det er våre motsetninger som gjør oss til en bra match, at mine dagdrømmer og min spontanitet er som krydder for hans logiske tankemønster og seriøse holdning. Han trenger en tornado som meg, jeg trenger stillheten som kommer etter stormen, hans varme omfavnelse og hviskende ord.

Vi trenger hverandres kvaliteter, likevel har vi nå gravd oss ned i et hull, vi sitter fast, han irriterer meg og jeg irriterer ham, vi vet ikke lenger hva vi kan si til hverandre.

Men vi må snakke sammen. Kun ved å kommunisere og erkjenne egne feil, samt se den andres behov, vil vi komme oss smertefritt gjennom dette.

Bybildet

Mange beskriver ham som autoritær, og gjerne en smule dominerende. Meg beskriver de som, tja, sjenert men rastløs og ikke spesielt glad i regler. Om jeg vil spise godteri før middag, gjør jeg det. Om jeg vil snakke høyt på bussen, gjør jeg det. Som barn fikk jeg i slike tilfeller kjeft av mine foreldre, i dag får jeg kjeft av ham. Enebarn er vi begge, kanskje er det derfor jeg er så trass og han så sta. Stadig inngår vi kompromisser, dessverre er disse oftest i hans favør. Jeg får bestemme hvilket spisested vi skal besøke når vi hver lørdag har vår ukentlige romantiske aften, han vil bestemme alt annet.

Om ikke ham, så er det hans mor som vil ta styringen. Ta bryllupsplanlegging som et eksempel. Dette har jeg sett frem til siden jeg var en liten pike, og allerede her har min kommende svigermor overkjørt meg så mye at jeg ikke lenger ser glede i et fremtidig bryllup.

Gang på gang, sier jeg ifra.

Gang på gang svarer han at hun bare ønsker å gi en hjelpende hånd, men denne hånda har en tendens til å strekke seg mye lengre enn hva jeg er komfortabel med.

Lytt til meg kjære, se meg.

Vi diskuterer våre forskjeller, våre egenskaper, alle utfordringene vi møter i dette nå fire år lange forholdet. Best har vi det når vi er ute på reise, på ferie sammen han og jeg, når vi planlegger og kartlegger og organiserer og løper fra sted til sted mens vi suger til oss kultur og historie, med fotoapparat rundt halsen.

Men han vil ikke lenger reise på ferie med bare meg. En helgetur i nærområdet går fint, men når det gjelder utenlandsturene mener han det er bedre å reise sammen med foreldrene sine. Vi sparer penger om mamma og pappa blir med, sier han. Ja, selv da vi først begynte å prate om bryllup, ble det foreslått å la hans foreldre bli med på bryllupsreise. Et forslag jeg slo hardt ned på.

Alene sitter jeg på kafé og grubler. Overtenker. Jeg tenker på mannen jeg elsker, min forlovede, jeg tvinner forlovelsesringen rundt fingeren.

Toulouse

Trist

Fordi man kan forelske seg og blomstre i en by

Mars måned, en vanskelig måned, tankene vandrer på ville veier, inn i de dypeste groper, men fortsatt kan jeg skimte sollyset og vårblomstene som titter frem. Påskeliljene har blomstret fritt blant gress og ugress, vintersolen og tosifrede plussgrader gir dem næring. Kan også jeg få blomstre i sollyset?

Jeg strekker min hånd etter hans, min bedre halvdel, jeg trenger hans nærhet, jeg trenger å vite at alt kommer til å ordne seg etter hvert. Han ser på meg med sine snille brune øyne, det trygge smilet som sier mer enn ord. Hans hånd, hans varme hud, flettes inn i min. Vi utveksler ikke ett eneste ord, der vi spaserer hånd i hånd, de to kilometerne som fører oss fra vårt hjem, inn til sentrumskjernen av vår kjære by Toulouse.

Capitole baksiden

Himmelen er grå, luften er kjølig og vinden blåser kraftig, men selv de store vindkast hindrer ikke oss fra å gå tur sammen.

Mitt hår danser fra side til side, de lange brune lokkene legger seg over øynene mine, over munnen min, jeg må løsrive meg fra hans hånd da jeg ser meg nødt til å kjempe mot mitt flagrende hår. For å kunne se asfalten under beina mine, for å kunne flytte meg for syklistene og alle menneskene som passerer oss på veien gjennom Saint Cyprien, over Pont Neuf og videre til Place du Capitole.

Vi spaserer forbi Château d’eau, det historiske røde vanntårnet som i vår tid huser spennende fotoutstillinger, kunst i farger eller sort-hvitt, øyeblikk foreviget av kreative sjeler fra nært og fjernt.

På broen Pont Neuf står det nå, som hver dag, mange turister fra forskjellige verdenskanter med mobiltelefoner og fotoapparat, de tar bilder sammen med sine reisefølger, smilende bilder av seg selv og hverandre på byens fineste bro, med vakker utsikt over Garonne-elven, Musée d’histoire de la médecine og det kjente Saint-Joseph kapellet med sin karakteristiske kuppel. De skulle bare visst hvor mye finere alt sammen vil bli, når himmelen er blå og når alt av stillaser er fjernet og all vedlikeholdsarbeid er unnagjort.

Kom tilbake om to måneder, når sommertemperaturen er kommet for å bli, når livet blomstrer på utekafeer og blomster blomstrer for fullt i parkene, når speilbildet i elven er blått, kongeblå som himmelen, når kvinner går i kjoler og menn i sommerlige skjorter. Kom, mai, du skjønne milde.

Sentrumsgatene

Jeg mimrer tilbake til første gang jeg var i Toulouse, mitt første inntrykk av byen, da jeg fortsatt bodde i Paris og ikke ante hva fremtiden ville bringe. Mai måned, seks dager før bursdagsfeiring og tur til Nederland.

Regnværet som møtte meg i det jeg steg av toget, den mørke kveldshimmelen og den sørvestfranske arkitekturen, røde murstein, mur i nyanser av oransje og rosa prydet med vinduer med fine blå skodder. Jeg, med mine regnvåte joggesko løp fra Matabiau togstasjonen til hotellet hvor jeg hadde reservert rom for de neste to nettene.

Jeg forelsket meg i Toulouse, i det franske sørvestland, en forelskelse som har utviklet seg til å bli ekte kjærlighet. Tenk at man kan elske et sted som man elsker et annet menneske.

Handlegater

Jeg forelsket meg i arkitekturen, Capitole og Saint-Étienne katedralen, i den sjarmerende handlegaten Rue Saint-Rome og de små sidegatene i nabolaget Carmes, parkene Jardin Japonais og Jardin des Plantes, den trivelige lille restauranten Le Dahu, mitt første restaurantbesøk i byen, første møte med den lokale spesialiteten, bønnegryten cassoulet. Spisestedet som dessuten lager byens beste valnøttbrød!

Mars måned, her er vi, nesten to år er gått siden jeg var her for første gang. Han og jeg, vi promenerer, vi er på søndagstur gjennom de fredelige sentrumsgatene, forbi Capitole, vi skal på kino og kafé, hans varme hånd i min.

Karusell

Blått skjerf

Tankene og jeg vandrer i Toulouse

Denne uken har vært forholdsvis bisarr, annerledes, jeg tar meg selv i å overtenke, revurdere beslutninger jeg har tatt, filosofere over meningen med livet, over kjærligheten, over mine evner til å klare meg selv uten å måtte føle meg avhengig av andre. Noe har forandret seg, jeg vet ikke hvorfor.

Det er lørdag, nok en lørdag hvor jeg våkner opp og ligger våken alene, mens han sover ved min side. Nok en lørdag hvor han og jeg vil spise frokost sammen, før jeg, alene, drar på kafé eller på spasertur, eller tvinger ham til å bli med på enten det ene eller det andre, når han egentlig føler seg aller mest komfortabel i godstolen foran TVen.

Jeg rydder bort brød og pålegg, går over kjøkkenbenken med en klut, jeg tar oppvasken og slenger på meg yttertøy og pakker laptopen ned i vesken. En trivelig liten kaffebar ligger en drøy kilometer unna leiligheten.

Jeg forteller ham at jeg skal dit for å skrive videre på disse novellene jeg jobber med, inspirert og motivert, jeg trenger litt tid for meg selv, for å jobbe med disse tankene, forsøke å plassere dem, bearbeide dem, er det ikke egentlig ganske utrolig hvor terapeutisk en kaffekopp og et tastatur kan være?

På kafeen sitter jeg ved et høyt bord, med dataskjermen som et beskyttende skjold foran meg. Ved bardisken sitter to amerikanere, jeg vet de er amerikanere da de ved flere anledninger nevner det for både hverandre og overfor den franske baristaen. Ved et bord lenger unna sitter en familie med voksne barn, ved et annet sitter et eldre ektepar, begge ikledd dekorative skjerf og briller. Ved det siste bordet som ikke står tomt, sitter en mann og en kvinne med hendene foldet og øynene lukket, en bønn?

Jeg skriver. Den franske baristaen serverer meg en kaffe latte og et glass vann. Hennes blikk vender seg mot min laptop. Vous étudiez, spør hun, jeg forklarer at jeg ikke studerer, at jeg har som hobby å skrive noveller og dikt. Hun smiler, vous écrivez, jubler hun, og ønsker meg til lykke med inspirasjonen. Jeg rødmer. Disse ordene må ha vært nok til å få henne til å tro at jeg er en suksessfull forfatter, at dette livet jeg lever er et usedvanlig spennende liv, en forfatters liv, romantisert, slik man ser dem fremstilt på film.

Jeg undrer om hun ser for seg at jeg bor i en chic leilighet i byens eldste og fineste bydel, et rødt murbygg med franske vinduer i hvite rammer og en smal balkong hvor jeg hver morgen drikker kaffe og studerer menneskene som går forbi på gaten. En leilighet full av verdifulle antikviteter, gjenstander med gammel historie, kanskje en grammofon, et stort ur, flotte vaser i keramikk, fargerik kunst på veggene. Om jeg bare hadde vært den personen jeg ønsker å være, ville jeg definitivt levd nettopp slik som dette.

Etter en stund pakker jeg sammen min bærbare pc og går over til å lese ebok i stedet. Madame Bovary av Gustave Flaubert. Jeg undrer, om min samboer og jeg en dag gifter oss, vil jeg ende opp ulykkelig etter en stund, ville jeg endt opp i samme situasjon som Emma Bovary, ville jeg forelsket meg i en mann som ikke er min ektemann, ville jeg hatt en affære?

Jeg blir kvalm bare av tanken på å være så slem, så egoistisk, tanken på å gå bak hans rygg, fortelle løgn etter løgn i et håp om at han aldri vil gjennomskue det umoralske spillet, men samtidig undrer jeg, om jeg virkelig forelsket meg hodestups i en annen mann, ville jeg da skjøvet til side alt jeg eier av moral, og latt følelsene ta total kontroll?

To timer har jeg sittet på kafé, sittet på den høye, harde stolen mens føttene dingler over gulvet. Å strekke på beina er nok ikke en dum idé, tenker jeg, og pakker sammen sakene før jeg forlater kafeen og rusler bortover gata, forbi Château d’eau, det store vanntårnet som huser fotoutstillinger, mitt favorittgalleri av de mange galleriene som finnes i Toulouse. Jeg krysser Pont Neuf, den gamle broen som ironisk nok kalles nybrua, den fineste av byens mange broer.

Videre spaserer jeg gjennom nabolaget Carmes, byens fineste quartier. Det er her jeg ville bodd om jeg hadde vært den kvinnen jeg ønsker å være, og levd det livet jeg ønsker å leve. Jeg tar en tur innom et nydelig lite atelier hvor det lages flotte vaser og skulpturer i keramikk mens jazzmusikk spilles på et så høyt lydnivå at selv forbipasserende på gaten kan nyte de forførende tonene, der de streifer forbi.

Atelier

Jeg vandrer videre, titter innom en liten bokhandel som selger gamle bøker, flotte gamle bøker som ville sett fabelaktige ut i de store bokhyllene jeg ville hatt om jeg bodde i denne leiligheten med de franske vinduene og de mange antikvitetene og kunst på veggene.

Bookshelf

Fingrene mine blar lett gjennom poesisamlingen Les Fleurs du mal, Ondskapens blomster, av den franske poeten Charles Baudelaire, et av 1800-tallets store navn, moderne for sin tid, hans verk kan vel beskrives som mørkt og morbid, romantisk tristesse.

Tomhendt, forlater jeg bokhandelen og poesisamlingene. I hjemmet venter min samboer og to glass vin, en liten apéritif før vi drar ut for å spise middag på restauranten Cosy Caffe i samme quartier som jeg var på besøk i, bare en liten time tidligere.

Restaurant

Enda flere glass vin får vi servert på vårt utvalgte spisested, sammen med ferskt brød. Jeg spiser suppe av purreløk til forrett, gryterett med svinekjøtt og koriander, panna cotta med bringebærsaus til dessert.

Suppe

På vei hjemover, spaserer vi forbi atelieret hvor det fortsatt spilles jazz over høyttalerne. Mine tanker forsvinner til en annen verden, en annen tid, han spør om vi kan ta trikken hjem i stedet for å gå. Men, motsier jeg, himmelen er vakker med sine glødende stjerner, gatene er så stille, så fredelige, temperaturen så behagelig, kan vi ikke bare…

mde

Dinner

Panna cotta

Kåpe

 

Solskinn, minigolf og amerikansk mat i Frankrike

En solfylt lørdagsmorgen, solstrålene trenger seg gjennom persiennene og blender våre trøtte øyne. Vi gjemmer oss under den store dyna, han snur seg mot meg, bort fra sollyset, han kysser meg på kinnet.

Kvelden før denne fredelige morgenstunden sammen med min kjære, etter en lang og kjedelig arbeidsdag, dro jeg på teater sammen med fem av mine mannlige kolleger, deriblant tre som jeg i utgangspunktet ikke hadde så mye til overs for, menn som skulle vise seg å være riktig så ålreite utenfor machomiljøet på kontoret. Hvorfor de føler en slik trang til å tøffe seg foran de andre gutta på arbeidsplassen, skjønner jeg ikke.

I motsetning til meg, liker ingen av disse mennene å gå på teater. Hadde det ikke vært for den enkle grunn at en av våre kolleger spiller en av hovedrollene, ville de sannsynligvis ledd av tanken på å tilbringe en fredagskveld på et lite amatørteater for å se et teaterstykke uten tale. Selv har jeg aldri hatt et brennende ønske om å bli med disse gutta ut. En hel aften på luguber pub i sentrum sammen med en gjeng mannfolk som ikke prater om annet enn fotball og damer, frister lite. Teater og andre kulturelle begivenheter, derimot, der ville jeg vært førstemann ut til å melde meg på, slik som nå.

Lørdagsmorgen, jeg lager frokost til min kjære og meg selv. Han forteller at han gjerne også kunne tenke seg å dra på teater med meg. Han liker spesielt godt de gamle franske klassikerne, han liker Molière, sier han. Molière, spør jeg, rimelig forbauset. Han har da aldri tidligere gitt inntrykk av å være spesielt teater-interessert, og her forteller han meg at han liker et av 1600-tallets største navn, komedieforfatteren Molière. Hvorfor har vi bare vært på teater sammen tre ganger i løpet av disse fire årene, spør jeg ham. Han vet ikke, vi har vel hatt andre prioriteringer, antar han.

I følge værdamen på frokost-tv, forventes hele tjuefem varmegrader i dag, den perfekte anledning til å gjøre noe jeg lenge har ønsket å gjøre sammen med ham; spille minigolf.

Noe har skjedd med min kjære siden starten på uka, motivert og positiv til alle forslag, han har fått gnisten tilbake i øynene, han gløder. Vi kjører til forstaden L’Union, nord for Toulouse, til Cap Loisirs, hvor gøyal minigolf står på agendaen.

På Cap Loisirs vrimler det av liv, kjærestepar og vennegjenger, de fleste på vår egen alder. På denne fine solskinnsdagen har vi alle hatt samme idé, samme lyst til å finne på sommerlige aktiviteter, vi vil spille minigolf. Hva skal vi finne på neste helg om været holder seg? Badminton, petanque, krokket, mulighetene er mange og jeg elsker hvordan finværet får både meg og ham til å stråle av glede. En nødvendighet etter forrige ukes nedstemthet.

Minigolf aktiviteter

Han vinner i minigolf og fryder seg over førsteplassen. Først Scrabble, nå dette. Jeg skal spandere en øl på deg, lover jeg ham. Fornøyd erter han meg, du klarer ikke å slå meg, jeg er best, best i alt, alltid best. Skryting er uattraktivt, fnyser jeg. Han flirer nonsjalant.

Vi tar oss en pils på en ølbar som heter Accent Belge, belgisk aksent, og spiser oliven til apéro. Videre forflytter vi oss til en koselig western/texmex restaurant, Yankee Grill, hvor vi deler en forrett bestående av løkringer, fritert kylling, fritert camembert, salat og toast med bacon og ost. Vi spiser hva franskmenn mener er amerikansk mat mens vi prater om ekte amerikansk mat, gatemat i New York, deilig texmex i California og Texas, husmannskost som kjøttpudding og stuing, de fantastiske dessertene de serverer på Serendipity i Las Vegas, deep dish pizza i Chicago, vi har sett så mye av USA, han og jeg, men aldri noensinne har vi vært der sammen. Jeg har reist mye alene og sammen med venninner, han har reist sammen med sine foreldre.

Yankee grill

Til hovedrett spiser jeg en texmex tallerken, han spiser burger. Til dessert får jeg servert noe merkelig som jeg angrer på å ha valgt over husets banoffee. Tortillalefser med ristede pekannøtter, rømme, krem og lønnesirup. Pekannøtter passer best i pai, lønnesirup vil jeg heller få servert over pannekaker enn på tortillalefser. Jeg har lyst på pannekakefrokost, forteller jeg ham, vi lengter etter å reise til Statene sammen, til høsten, kanskje, oktober, november?

Texmex

Restaurant

Tortilla dessert

Kjærlighetens utfordringer og veien sammen

Onsdag kveld.

Rasling med nøkler, nøkkelknippe med ugle og ord skrevet i kanji, en gave fra min kjære, en suvenir fra hans tur til Japan for fire år siden, rundt den tiden da han og jeg ble oss, året da vårt første kapittel av denne kjærlighetshistorien ble skrevet på rosa parfymert papir. Første side, vi møttes i Praha. Vintertid, gamlebyen og snøkledde gater, historien fortsatte i Paris. Elvecruise, makroner, Eiffeltårnet og kyssing i Jardin du Luxembourg, den fineste parken i byen. Og nå, nå skriver vi nye kapitler i Toulouse.

Jeg åpner døra til vårt hjem. Stua er et eneste stort rot, alle ullgenserne mine henger på tørkestativet, der har de hengt siden i går.

Jeg slenger fra meg vesken, den store sorte vesken i kunstig skinn, der hvor jeg bærer paraply, matboks, lommebok, leppestift, lommespeil, nøkler, busskort og bok. Skoene, de sorte ankelstøvlettene, plasserer jeg pent langs veggen, føttene sklir inn i de grå tøflene med kattefjes og subber bortover de vinterkalde gulvflisene. Leiligheten er tom, han er ikke her.

Poké bowl, hawaiiansk gatemat, er sesongens siste skrik innen mat-trender her i Frankrike, ifjor var det fusion-japansk, såkalte California rolls som var den store trenden. Lett påvirkelig når det gjelder importerte mattrender som mange (deriblant meg selv) ser på som spennende og eksotisk, mens andre (deriblant min kjære) velger å omtale som pretensiøs hipstermat, bestiller jeg denne hawaiianske retten til meg selv, til å nyte alene i sofaen mens min kjære er ute og drikker pils med kollegene sine. Beef teriyaki bowl til meg, spicy tuna til ham. Han har ikke sagt ifra hvorvidt han skal spise hjemme i kveld eller ei, men jeg bestiller mat til ham likevel.

Poké b

Det er mørkt ute, nattehimmel, dyster som tomheten i leiligheten, et hjem som ikke føles helt som et hjem, ironisk med tanke på at det er nettopp i denne byen jeg føler meg hjemme. Denne byen er mitt hjem, jeg er dypt forelsket i Toulouse som om byen skulle vært min sjelevenn, men leiligheten, denne leiligheten er fortsatt full av uåpnede flytteesker som står stablet på rekke, i over ett år har de stått på samme sted, hvor de dekker et område som mangler møbler, og alle møblene som finnes her tilhører ham. De eneste møblene jeg eier selv er ei bokhylle, en kontorstol og en skrivepult. Samtlige et resultat av en formiddag på IKEA.

Vi trives her i det franske sydvest, men vi klarer ikke å bli enige om hvor eller hvordan vi i fremtiden skal bo. Han vil ha et stort hus ute på landet, jeg vil ha en leilighet midt i kjernen av sentrum. Han vil ha barn og ei kone som jobber en helt alminnelig ni til fem jobb, ei kone som liker å være hjemme og varte opp mann og smårollingene som løper rundt på parketten. Jeg drømmer om å skrive romaner og poesi, og ha friheten til å reise hvor jeg vil, når jeg vil.

Vi diskuterer hett og heftig, støtt og stadig, men som i en rød og blå politisk debatt, klarer vi ikke å komme til en enighet. Vi argumenter, for og mot, pluss og minus, hvorfor, hvorfor ikke, vi konkluderer med at vi elsker hverandre og får finne ut av fremtiden senere.

Om ett år og sju måneder skal vi etter planen gifte oss, vi som er uenige i det aller meste som har med vår felles fremtid å gjøre.

Det hender at tankene mine vandrer, som et mareritt satt i ukjent farvann, til de mørkeste groper, til usikkerhetens rike. Uten redningsvest sitter jeg i en båt, en ustødig liten trebåt, en stemme hvisker til meg ovenfra, fra regntunge skyer, mens hissige bølger forsøker å rive i stykker båten min.

“Dere kommer aldri til å bli enige, du kommer til å gi etter, du kommer til å flytte ut til ingenmannsland og leve ulykkelig i et stort tomt hus”, hvisker en ubehagelig stemme.

“…i alle dine dager”, uler stemmen som et spøkelse.

“Ensomheten med ham vil bli større enn ensomheten uten ham”, stemmen gir meg frysninger. Jeg hopper ut av trebåten og legger på svøm. Vannet er iskaldt, vannet er sort som kull, sort og tykt, nesten som olje, jeg holder pusten, jeg våkner. Marerittet er over.

Bare tjue minutter etter å ha fått maten levert på døra, kommer min kjære hjem. Han lukter øl, han er munter, men ikke full.

Sammen sitter vi i hver vår pyjamas og spiser hawaiiansk gatemat mens vi ser på et av de flere ti-talls tv-programmene som han liker å følge med på. Jeg drikker kokosvann i pen forpakning, han mener den er industriell og ekkel og ikke kan måle seg med vannet fra ferske kokosnøtter. Jeg foreslår at han får ta meg med tilbake til Panama, da, hvor vi kan hogge ned kokosnøtter og slurpe i oss væsken hver eneste dag. Han foreslår å heller dra på det økologiske supermarkedet for å handle kokosnøtter til å ta med hjem.

Kokosnøtter, kaffe og cocktails, han liker å være hjemme i den trygge sofaen, foran TVen, fire vegger, penger spart. For tiden er det stadig jeg som drar ham med meg ut på eventyr, hver eneste gang vi drar på helgetur, på dagstur, ja, selv på spasertur i parken. Jeg mener å tro at han har det gøy når vi først er ute, men det å få ham ut av huset ser ut til å bli vanskeligere og vanskeligere, med mindre det er snakk om å feire en spesiell anledning. Han har fortalt meg om kjedelige utfordringer, lange møter og vanskelige klienter på jobb, kanskje er det derfor motivasjonen til store helgeeaktiviteter uteblir?

Vi legger oss, jeg stryker ham på ryggen, klør ham over de brede skulderbladene, i nakken og nedover ryggraden, slik jeg har gjort hver eneste dag siden vi først flyttet sammen. Hans ansikt ligger vendt mot mitt, hans kinn most mot hodeputa, han smiler tilfreds. Jeg smiler tilbake og lukker øynene.

Torsdag morgen.

Jeg våkner opp alene. Han har allerede reist på jobb for en time siden, jeg jobber kveldsskift. Lyseblå pyjamas, enten har den krympet i vask eller så har jeg blitt bredere rundt lår og midje, jeg håper på førstnevnte men vet så inderlig vel at det er sistnevnte som er tilfellet.

Pysj

Min blå kattekopp fylles med kaffe og plasseres på nattbordet, jeg har tid til å lese noen sider av “Et norsk hus”, roman av Vigdis Hjorth, før dagens rutiner står for tur.

Jeg dusjer, spiser, sminker meg, drikker enda en kopp kaffe, kler på meg, pakker ned lunsjboks, pakker ned og pakker meg inn, kåpe, skjerf og støvletter. Han har glemt igjen matpakka si hjemme, jeg sender ham en melding.

“… Og du, en ting til, jeg vet jeg maser mye på deg for tiden, jeg vet at du er sliten. Men uansett hvor oppgitt og lei jeg til tider kan virke, uansett hvor uenige vi er om de mest trivielle ting, vi vil finne ut av det, du og jeg sammen, jeg elsker deg”

Kaffekopp

Fine avbrekk fra daglige rutiner i Toulouse

Nok en lørdag, nok en mulighet til å finne på ting som jeg ellers ikke ville fått tid til i løpet av uka.

Ukedagene går i ett, med sine faste rutiner, et mønster som til tider repeteres til det kjedsommelige. Ingenting gleder meg mer enn å telle ned dagene og planlegge neste lørdag og alle lørdager som følger. Som en ekte amatørdetektiv scroller jeg meg gjennom søk etter søk på internett, suger til meg informasjon og studerer det digitale kartet nøye, hvor drar vi, langt, nært, hvor. Motivert og nysgjerrig, lar jeg meg inspirere av andres bilder og fine ord, i min søken etter hvilken landsby vi kan besøke denne gang, hvilket spisested vi burde sjekke ut, hvilke aktiviteter vi kan finne på hvor. Jeg noterer meg hvordan været er meldt for helgen som kommer, jeg søker, jeg finner, jeg kommer med forslag og ideer og gjør flere ti-talls forsøk på å overbevise min bedre halvdel. Hans engasjement er som oftest ikke-eksisterende (i starten).

Denne helgen har vi derimot latt bilen stå hjemme. Min kjære har hatt en dårlig arbeidsuke og mangler motivasjon til å finne på stort annet enn å slappe av hjemme, og kanskje ta en tur ut på fin restaurant et eller annet sted i nærområdet i løpet av kvelden.

Selv starter jeg dagen med time hos frisøren, splitte tupper klippes og håret farges tilbake til det mystiske mørke, châtain som châtaigne, kaller frisøren fargen, kastanje, den kommer sannsynligvis til å falme bort, noe den jo alltid gjør etter en stund. Frisørsalongen jeg pleier å gå til, har fått seg en maskot, en nydelig liten kattepus, brun med sorte striper og gule øyne. Jeg sier til frisøren at jeg synes katten er nydelig, hun smiler. En annen kunde, en pen mann i førti-årene, spør den andre frisøren om katten kommer til å være i salongen daglig. Ja, bekrefter hun.

Beige skjerf

Med sunnere og mørkere hår, forlater jeg lokalet og spaserer videre oppover de smale gågatene, på vei til den nye kafeen i nabolaget mitt, Delisio Cafe. En kafé som hovedsakelig serverer poké bowls, gatemat fra Hawaii, men også paninier og franske kaker i tillegg til et stort utvalg av kaffedrikker. Jeg leter frem ei bok fra min brune skinnveske, en novellesamling i pocketformat, jeg benytter alenetiden til å sitte blant fremmede mennesker på kafé, jeg leser noveller og drikker kaffe latte. Fransk sitronterte nytes til kaffen, jeg gir meg hen til denne søte og syrlige delikate synden av en dessert, selv om jeg vet at nok en dessert venter meg på kvelden.

Kafé

Boka er lettlest, kaffen og terten smaker himmelsk, jeg leser ferdig og slenger på meg min beige ullkåpe og matchende skjerf, et skjerf som jeg kjøpte på markedet i Saint Tropez ifjor sommer, da jeg dro på helgetur til Cannes for å besøke min venninne som bodde der og jobbet for Chanel. Jeg undrer hvordan det står til med henne, hun flyttet midlertidig hjem til sin mor i oktober etter endt arbeidskontrakt på den Franske Riviera. Hva gjør hun nå?

Jeg fisker frem telefonen fra veskelomma og ringer. Hun er glad for å høre fra meg, sier hun og fortsetter; gjett om jeg har mye å fortelle deg!

Like utenfor markedshallen der hvor lokale oster, kjøtt, frukt og grønt selges, der blir jeg stående i hele femti minutter med telefonen på øret. Hun forteller at hun snart skal flytte til Paris, ny jobb i Chanel venter, kanskje vil hun finne drømmemannen i landets hovedstad, kjærlighetens by, hvem vet. Hun gleder seg til å dra på visning, finne seg en trivelig liten hybel i en Haussmannsk bygård. Jeg anbefaler henne noen stilige cocktailbarer og meksikanske restauranter, hun elsker det, og sier vi må besøke samtlige sammen. Vi ender til slutt opp med å planlegge jentetur, en helgetur i april, til Spania for å feire bursdagen hennes over tapas og sangria.

Jeg spaserer hjem, med lydbok på øret og vind i håret. En liten sms sendes til min kjære, jeg vil vite om han har lyst til å bli med meg ut på tur i nabolaget, været er jo så flott i dag. Tolv varmegrader og klar himmel. Han møter meg utenfor boligen, om jeg lover å ta en pils med ham ute på balkongen etterpå, så blir han med på tur. Jeg lover.

Klokka er nå rundt fire på ettermiddagen, og det vil ikke lenger være trygt å bevege seg inn i sentrumsområdet på grunn av demonstrasjonene. Vi drikker pils på balkongen, årets første utepils, samtidig titter vi på menyen til et spisested vi i kveld skal besøke.

Vi har reservert bord på en restaurant tjuefem kilometer unna Toulouse, Le Chai de Fages heter den, en restaurant med fredelig beliggenhet mellom store åkre. Bylivets mange lys blinker i det fjerne, byen føles så langt unna men likevel så nær. Restauranten er nydelig innvendig, nøyaktig slik jeg håper mitt fremtidige bryllupslokale vil se ut, murstein og tre i varm harmoni.

Restaurantopplevelse

Jeg har pyntet meg for kvelden. Stripete kjole fra Calvin Klein, høye hæler, et smykke fått i gave av ei venninne, øyenskygge. Min kjære har pyntet seg, han også. Hvit skjorte og sorte bukser. Han ser stilig ut, der han sitter med vinmenyen i hånda og leter etter noe nytt og spennende som vi ikke har smakt tidligere. Vi ender opp med ei flaske rødvin fra Collioure, jeg elsker Collioure, den vakre havnebyen som vi begge forelsket oss i, som vi ikke ville forlate, som vi begge har et stort ønske om å reise tilbake til, neste gang vi befinner oss i nærområdet.

Som mise en bouche, får vi servert blomkålsuppe med røkt spekeskinke, etterfulgt av forrett; kamskjell til ham og foie gras til meg. Til hovedrett får jeg biff Wellington med sopp, deretter banoffee i form av mousse til dessert. Jeg storkoser meg, britiske retter med en fransk touch smaker virkelig deilig.

Før desserten spiser vi dessuten lokale oster. En dresskledd mann ankommer bordet vårt med ei tralle, hvor rundt tjue oster står utstilt på rekke og rad. Mannen gir oss en grundig beskrivelse av hver eneste ost og vi peker ut dem vi ønsker å smake.

Dessert

Etter å ha spist oss mett på dessert, får vi servert enda en liten søt avslutning. Små cakepops med aprikoskrem, profiteroles med fyll av vaniljeis, og knasende mandelkjeks.

Nok en deilig lørdag, smiler jeg for meg selv, med et håp om at den neste vil bli like fin som denne.

Foie gras

Wellington

Banoffee

Nytt år og mange spennende planer på agendaen

Et nytt år, en ny bok med 365 blanke sider, femtito kapitler, det er kun du som kan ta pennen fatt og skrive din egen historie, ingen andre kan gjøre det for deg.

Selv har jeg tatt en rekke notater og tegnet et bilde av hvordan jeg ønsker at dette året skal se ut, hvordan dette året kan bli enda bedre enn det forrige, hvordan min historie kan bli skrevet akkurat slik jeg ønsker.

Realistiske og mindre realistiske mål står oppført i nøkkelord, konkrete planer, viktige gjøremål, drømmer og ideer, tanker som svermer, med penn og papir, mine indre notater.

Slottsvisitt

I morgen reiser min kjære og jeg ut på nok et lite eventyr. Til Spania, i denne omgang, en tre timers kjøretur fra vårt hjem i Toulouse. Vi skal tilbringe en natt i byen Figueres, hjembyen til kunstner Salvador Dalí, etterfulgt av en natt på fem-stjerners spahotell like utenfor Girona, hot stone massage for to, og fin middag på hotellets restaurant står for tur. Denne helgeturen og alt den inneholder, er selve julegaven fra meg til min forlovede, forsåvidt er den jo en gave til meg selv også, denne muligheten til å skape enda flere fine minner sammen med min fremtidige ektemann.

Spabehandlinger vil det bli flere av i nær fremtid, da vi har nok et gavekort som må tas i bruk, flere reiser har vi også i vente, gavekort på hotell har vi også fått til jul. Om tre uker fyller min kjære år, i den anledning skal vi også reise bort, kun for en natt, til Castres skal vi, en liten fransk by i et område kjent for deilig vin, som så veldig mange av disse småstedene i regionen hvor vi bor.

Til påske får jeg besøk av mine foreldre, med dem skal vi sikkert også besøke fine landsbyer og småbyer i nærområdet, ut på tur på de smale landeveier, besøke vingårder og markeder, katedraler, middelalderlandsbyer og gamle slott.

De neste tre-fire månedene vil det nok bli mange forskjellige slottsbesøk på min kjære og meg, vi som er på jakt etter bryllupslokale til neste år, september to-tusen-og-tjue skal vi gifte oss her i sørvest-Frankrike. Utålmodig er jeg, jeg gleder meg så vanvittig mye, det sies at den som venter på noe godt, ikke venter forgjeves, vi skal jo tross alt tilbringe et helt liv sammen, han og jeg, så hva er vel da ett år og ni måneder?

I både mai og juni skal vi til Paris for å dra på konsert, i byen hvor vi en gang bodde, vi skal ut og kose oss i godt lag med venner over vin og mat, vi skal besøke familien til min kjære, jeg ønsker meg så gjerne å tilbringe en aften på cabaret når vi først er i hovedstaden, på Crazy Horse, jeg skulle så gjerne også ha satt av en ettermiddag til å besøke kunstmuseet Le Palais de Tokyo. Jeg krysser fingrene for at muligheten byr seg, muligheten til å kunne bruke litt ekstra tid på kulturelle aktiviteter når vi først skal vende tilbake til kjærlighetens by.

Bryllupsplanlegging, spabehandling og helgeturer, så mye fint å se frem til, så fine avbrekk fra den travle hverdagen. Heldig er jeg, som kan ta pauser fra alt det obligatoriske omtrent når jeg selv ønsker det, med snill arbeidsgiver og lite arbeid som hoper seg opp de dagene jeg er fraværende. Heldig er jeg, som ikke jobber i helgene, som ikke jobber nattevakt, og har god nok økonomi til å kunne leve et nokså fint liv. Lykkelig er jeg som har ekstra tid til overs, tid til å skrive, fotografere, lese bøker, reise og gjøre alt som jeg ønsker å gjøre. Denne friheten vil jeg aldri ta for gitt.

Takknemlig er jeg, for denne luksusen vi kaller tid, privelegert er jeg, som lever et liv i frihet.

Friheten til å velge hvordan jeg ønsker å leve mitt liv, hvem jeg ønsker å dele livet mitt sammen med, friheten til å kunne bestemme over min egen skjebne. Det er kun jeg som kan skrive disse femtito kapitlene, det er kun jeg som har makt til å skrive denne historien, endre den underveis, rette på feil og mangler.

Kapittel én startet med frokost på slott, og avsluttes i Spania, ute på eventyr sammen med mannen jeg elsker. Og kapittel to?

Vel, vi får vente og se.

Forresten… Som mange andre har også jeg noen nyttårsforsetter på lur:

  • Handle mer brukt enn nytt (klær, sko og bøker).
  • Støtte en lokal hjelpeorganisasjon.
  • Redusere plastforbruket.
  • Spise hundre prosent vegetarisk to ganger i uka (for miljøets skyld)
  • Og selfølgelig, skrive til krampa tar meg (både blogg og andre personlige prosjekter).

Pelsjakke