Min nyttårsfeiring med 5-retters middag på fransk slott

Stig på, to-tusen-og-nitten. Hjertelig velkommen skal du være.

Jeg åpner ballet ved å ønske dere alle, mine nære og kjære, bekjente og ukjente et riktig godt nytt år. La oss krysse fingrene for at dette året vil bli enda bedre enn året vi nå har tatt farvel med, la oss sikte enda høyere, jobbe enda hardere og drømme enda større. La oss i år være enda litt rausere på å vise kjærlighet og medmenneskelighet, la oss i år være enda litt flinkere til å ta vare på naturen og miljøet. I hvert fall litt.

Jeg håper dere har hatt en like trivelig nyttårsfeiring som det jeg har hatt. Samtidig håper jeg at dere, i motsetning til meg, klarte å unngå å overspise, og til dem av dere som inntok litt for mye sprudlevann i løpet av kvelden, håper jeg at dere, i motsetning til meg, husket på å drikke vann før leggetid.

Notat til meg selv; bli flinkere til å følge egne råd.

Før kveldens store feiring, satt jeg hele åtte timer på kontoret uten å gjøre noe som helst i løpet av arbeidsdagen, ingenting annet enn å vente på at noen kanskje skulle finne på å sende en mail eller ringe kontoret, noe ingen gjorde. Med andre ord fikk jeg (og ni kolleger) betalt for å lese bok, surfe på internett, spille kort, lese aviser, lytte til podcast, aktiviteter som jeg ville gjort om jeg hadde sittet hjemme på sofaen i åtte timer.

Etter endt arbeidsdag kom min kjære for å hente meg, da bar det av sted til et sted bare femti kilometer unna vårt hjem i Toulouse. Reservert var overnatting og fem-retters middag på det nydelige slottet Château de Larroque i Gimont, en landsby i Gers-området, vi så frem til en kulinarisk helaften og kongelig oppvartning, silkekjole og paljettveske på meg, sort og hvitt og stilrent på ham, klare var vi til å ringe det nye året inn!

Slotts

Det sjarmerende slottet var av typisk sørvest-fransk stil, bygget i rødbrun mur med lyseblå skodder som rammet inn de store vinduene. Vi parkerte bilen innerst i et hjørne av den store gårdsplassen, rolig gikk vi opp slottets brede steintrapp med vår lille trillekoffert og kamera på slep. Ei eldre dame møtte oss i resepsjonen og ledet oss til vårt rom, et koselig rom sådan, gammelt men koselig, men jøss så kaldt det var der inne. Med høyt tak og dårlig isolasjon var det kanskje å forvente å måtte fryse litt om man ikke har tilgang til peis, og med det angret jeg umiddelbart på at jeg ikke hadde pakket med meg varm pysjbukse og tykke ullsokker.

Seng

Ny kjole, ny veske og nye sko har min mor gitt meg som en siste gave, en romjulsgave, før jeg reiste tilbake til Frankrike etter å ha feiret jul i Stavanger. Jeg følte meg fin der jeg stod, oppstaset, sminket og klar til å feire årets siste dag, og starten på et nytt år med blanke ark. Min kjære var også fin, i sin hvite skjorte og sorte bukser, samme antrekk som han hadde på seg på julaften.

En servitør ledet oss til bordet som var reservert til oss, et rundt bord i hjørnet av rommet, lokalets beste bord, etter min mening. Lyserosa roser, levende lys, hvert vårt glass champagne, atmosfæren var uten tvil romantisk her på slottet. Det vil si, helt til en enorm bille fløy i full hastighet og stupte ned i hodebunnen til min kjære. Han prøvde å vifte den bort, men billen var tydeligvis tiltrukket av min forlovede, der den igjen og igjen svermet rundt og kastet seg mot ham. Hissig ble min kjære, ute på hevntokt var han nå. Med ett, var vesken min borte fra mitt fang, og var nå tatt i bruk som våpen mot innpåslitent insekt. Som en omgang med badminton, ble billen slått etter, truffet flere ganger, igjen og igjen, til den til slutt tapte kampen. Stakkars.

dav

For å åpne det store festmåltidet fikk vi servert hver vår mise en bouche, flere forskjellige små smakebiter servert før første forrett, deriblant østers til min kjære og boudin blanc (hvit pølse) til meg. Til første forrett fikk vi foie gras, etterfulgt av ris de veau med soppsaus til meg og kreps til ham, til hovedrett fikk jeg servert rådyrsteik med rødvinssaus, min kjære fikk hummer, til dessert fikk vi karamelisert ananas, appelsinmousse med sjokoladetrekk og kaffemarengs med krem av praliné.

cof

Magesekken min var for lengst nådd sin grense, selv ikke på julaften klarte jeg å spise så mye som det jeg hadde gjort nå. Natten var fortsatt ung da jeg krøp til køys, da jeg lå og jamret meg over noe som var totalt selvforskyldt. Stappmett var jeg, men likevel svært fornøyd med hvordan han og jeg hadde valgt å tilbringe vår fjerde nyttårsaften sammen.

Vår fjerde felles feiring, min første uten fyrverkeri.

I Frankrike skyter dem ikke opp fyrverkeri på nyttårsaften, vel, med unntak av i Paris, da. Men jeg vil heller ligge og klage over å ha spist for mye, på et slott på det franske sørvestland, enn å stå fastklemt i en svær folkemengde i den travle hovedstaden, bare for å få et lite glimt av fyrverkeri-showet.

Å våkne opp på slott den første januar, med min forlovede ved min side, dette ville jeg ikke ha byttet bort mot noe som helst.

IMG_20190101_210039

Advertisements

Mystisk tåke og svipptur til Haugesund

To dager før hjemreise tilbake til Frankrike, tok vi oss en liten tur til Haugesund for å besøke tanten min som har flyttet dit. Fra tid til annen, sender vi mail til hverandre med oppdateringer i korte trekk, samt bilder fra reiser, fra aktiviteter og fra nærmiljøet. Siste oppdatering fra min side, var da jeg fortalte henne at min kjære og jeg nå var blitt forlovet. Spørsmål rundt planleggingen av bryllupet, har allerede kommet i hopetall fra både henne, og fra mine foreldre.

Ofte skulle jeg ønske jeg hadde mer kontakt med- og et sterkere bånd til familien på min fars side, da spesielt kusinene mine, men samtidig lever vi totalt forskjellige liv og har egentlig svært lite til felles, annet enn å tilhøre samme familietre. Tanten min er dessuten den eneste på den siden av slekta som virker interessert i å ha kontakt med meg, enda større ble distansen mellom meg og de andre, etter at pappa gikk bort for snart fem år siden. Hans søster, som forresten også er min fadder, er faktisk den eneste som spør meg hvordan jeg har det, den eneste som inviterer meg på middag, den eneste som ser ut til å bry seg. En selvfølge var det derfor å sette av litt tid og penger til å fare av sted til Haugesund med buss, for å spise middag og drikke vin hos henne og hennes samboer, for å feire forlovelsen, feire romjula, være på besøk hos dem. Det skader heller ikke at de bor i toppmoderne luksusleilighet med utsikt over havnen.

Å reise fra Stavanger til Haugesund tar tid og er langt ifra billig, men å sitte på Kystbussen og titte ut vinduet, på sørvestlandets vakre landskap, er likevel en fin opplevelse som er verdt å få med seg. Spesielt den tjue minutter lange fergeturen som bryter opp bussreisen, er en spennende opplevelse for både turister og andre fotoentusiaster, slike som meg selv.

Et tykt lag med tåke la en demper på stemningen, og gjorde det vanskelig for oss å kunne se landskapet ordentlig. Utsikten fra bussen er jo vanligvis så utrolig mye vakrere enn hva vi fikk se på denne tåkefulle formiddagen, selv de mange hundre sauene som beiter på markene vi kjørte forbi, selv dem hadde vi vanskelig for å se.

Hette

Grått og kjedelig var det tåkebelagte landskapet som vi kjørte forbi med bussen, men det øyeblikket vi gikk ombord på fergen, endret alt seg, transformert til noe mystisk og magisk ble det. Vi seilte bort fra det triste, inn i det ukjente. Den grå himmelen var nå hvisket ut og malt over, i ulike nyanser av lyseblått og hvitt, et mystisk vinterland, en båt som svevde på en sky av tåke, til tider så vi ikke lenger vann, ingen land i sikte, bare hvitt og lyseblått så langt øyet kunne se. Om himmelen finnes, den himmelen der hvor englene bor, da tror jeg den ligner ganske mye på dette, der hvor vi nå seilte gjennom.

I Haugesund møtte tanten min oss i lilla kåpe, hun ga oss hver vår klem. Vi tok oss en kjøretur, en liten omvisning rundt i denne byen vi ikke kjenner, vi dro til Haraldshaugen, et riksmonument til minne om Harald Hårfagres samling av Norge i 872, langs vannet her på vikingenes land, gikk vi tur. Vi speidet utover kysten, mens lyden av bølger og ulende vind lød i bakgrunnen.

Landskap

I Haugesund sentrum spaserte vi forbi statuen av Marilyn Monroe, og videre langs gågaten som også er den norske versjonen av Hollywoods Walk of Fame, her har blant annet Kristoffer Joner og Liv Ullmann signert, Haugesund er jo selveste filmbyen, tross alt. Fra en bokhandel kjøpte jeg meg fire nye bøker, som om jeg behøvde flere, jeg som tross alt fikk seks forskjellige bøker til jul, og i tillegg venter på en ganske stor bestilling fra internett. Bokhylla rommer snart ikke mer plass, men likevel kjøper jeg flere og flere, og leser dem ut en for en, uke etter uke.

Vi spiste reinsdyrsteik med grønnsaker og brun saus, og iskrem til dessert. I utgangspunktet er jeg ikke spesielt glad i is, men jeg hadde jo allerede takket nei til forretten, reker, jeg spiser ikke reker, i stedet fikk jeg spekemat å smake på, før hovedretten ble servert. Flaut ville det vært å måtte gjøre seg altfor vanskelig i matveien. Vinen derimot, den gikk som vanlig glatt ned.

Timene gikk, og spørsmål om vårt fremtidige bryllup, fikk vi mange av. Hvor mange gjester skal vi ha, hvor i Frankrike vil bryllupet bli avholdt, hvordan vil menyen se ut, hvor skal gjestene bo. Min kjære så en smule ukomfortabel ut, jeg håper da inderlig at han ikke har begynt å få så kalde føtter at han til slutt slenger på seg sokker og sko og rømmer til motsatt side av jordkloden.

Ute var det for lengst blitt mørkt og stjernefullt. Tanten min hadde ikke anledning til å la oss få overnatte hos seg, min mor var derfor snill og spanderte et opphold på oss på Scandic Maritim, hotellet som visstnok innehar Norges beste frokost.

Den natten, som alle de andre nettene i løpet av juleferien, sov vi begge tungt som to spedbarn. Jula har vært hektisk, fin men hektisk, med alle som skal besøkes og alt som skal gjøres. Vi nøt landets beste frokost og spiste altfor mye, jeg visste ikke hva jeg skulle putte på fatet så jeg tok meg like greit litt av alt.

Returen til Stavanger ble en regnfylt affære. Siste dag i Norge ble tilbrakt under paraply, nøyaktig samme værforhold som ventet oss også her i Toulouse da vi endelig kom oss hjem, helt hjem.

IMG_20181231_181041

Liv

Haralds

Julekvelden i vårt flerkulturelle hjem

Mandag, tjuefjerde desember og julaften. Notater fra julefeiringen i familiens lille stue.

Som hver jul før denne, våkner jeg tidlig også i år, spent på hva kvelden vil bringe, hvordan måltidet vil smake, om mine foreldre og min kjære vil bli fornøyd med julegavene jeg har kjøpt til dem. Som vanlig er juleværet grått og trist her i Stavanger by. Jeg kan knapt huske sist vi hadde snø her på julaften, et vagt minne fra da jeg var mye yngre, fra da jeg var på et helt annet stadie i livet. Men, selv om jeg nå er forlovet og lever et helt vanlig voksenliv med regninger, fulltidsjobb og kjedelig ansvar, har jeg som hver jul, lyst til å ligge på sofaen i pysjen og se på Disney-klassikere mens jeg spiser julekaker til frokost og klemmer på pakkene som ligger under mammas dekorerte grantre.

Jule

I år blir det ingen formiddag foran TVen, pysjkos og kaker. Vi slenger på oss klær og tar oss en liten kjøretur opp til et lite turområde ikke så langt fra der familien bor, slik at min kjære kan få tilbringe enda litt mer tid i norsk natur, selv før julestresset på kjøkkenet settes i sving. Det er mildt ute, men vått og kjedelig, grå himmel og brunt gress. Kunne vi ikke bare ha blitt igjen i snøkledde Sirdalen og feiret jul på hytta, i stedet for her nede i regnfylte Stavanger?

Vi tar en kaffe på kafé i nærheten av hvor vi har vært ute og gått tur. Min røde genser med høy hals står i stil med juledekorasjonene her på kafeen, røde julekuler, rød julekopp, rød juleduk. Om en liten time skal dette stedet stenges, slik at også de ansatte kan komme seg hjem for å feire jul sammen med sine kjære.

Julen

Hjemme skifter jeg til enda et rødt antrekk, jeg elsker å være rødkledd på julekvelden, det finnes ingen alternativ for meg, jul for meg betyr rød kjole, og slik vil det alltid være. Denne gang er det rød velurkjole med matchende hårbånd som har fått i oppgave å være kveldens antrekk, sammen skulle også et par øredobber i sort farge og kunstig gull høre med, men disse ble dessverre ødelagt i bagasjen under transporten fra Frankrike til Norge. Jeg får prøve å superlime dem til en senere anledning, da det blir for dumt å måtte kaste noe jeg knapt har fått tatt i bruk.

Julekvelden ringer inn, champagne serveres, symbolsk åpner de gylne boblene festen og alle skåler vi i fryd. Hurra for julefeiring sammen med min forlovede og mine foreldre, hurra for multikulturell julefeiring med franske, norske og polske tradisjoner.

Champagnefest

Champagnen nytes, kvelden fortsetter med røkelaks til min kjære og min stefar, videre spiser vi alle foie gras og drikker søtlig hvitvin. Deretter serveres hjemmelagde pierogi, polske dumplings, vi har fylt halvparten av dem med kjøttdeig og resten med sopp og surkål.

Hovedretten serveres rundt en time senere, roastbiff med brun saus, grønnsaker, kålrabistappe, dette nytes sammen med fransk rødvin, ei flaske Bordeaux fra 2011. Til dessert følger vi tradisjonen med riskrem, en mandel har blitt puttet og gjemt ned i riskremen og den som finner mandelen er vinneren av en liten premie, i vår familie vinnes et flaxlodd, vi liker ikke marsipangris. Min kjære vinner loddet, men vinner ingen millionbeløp, ei heller en lusen tier. Vi flytter oss fra spisebordet til sofaen og stuebordet, kaffen er servert, eggelikør likeså, vi spiser konfekt og slapper av på sofaen før gavene deles ut.

IMG_20181226_232748

Alle ser ut til å være fornøyde med sine julegaver. Selv har jeg fått gavekort på hoteller i Frankrike, gavekort på spa, kinobilletter, kurs i falkonering (ikke til jakt), genser med broderte roser, sokker fra Happy Socks, fire romaner, en reiseskildring og ei faktabok, smykker og undertøy. Alt i alt, flotte gaver, takknemlig er jeg, virkelig.

Etter en fantastisk julaften med min fine familie og min fremtidige ektemann, legger jeg meg til å sove med et smil om munnen. Takknemlig for alt jeg har, alle jeg har rundt meg, alt som virkelig betyr noe her i livet. God Jul.

Julelaks

IMG_20181226_233522

Barnslige gleder og julestemning på hyttetur

Ikke siden vi bodde på hostell i en liten landsby i Panama for to år siden, har min kjære og jeg sovet i køyeseng sammen, jeg oppe og han nede. Her på denne hytta i Sirdal, fikk vi oppleve dette for andre gang, faktisk sov vi begge ganske godt også, selv om det var trangt og rart å dele rom uten å dele seng med den man er forlovet med.

Som i går, våkner vi igjen klokka ni, vi spiser frokost og titter ut vinduet, utsikten mot snøkledde omgivelser, solfylt blå himmel som står i kontrast med alt det hvite, røde hytter, alt er som tatt ut av et julekort eller et fint lite maleri med vintermotiv, et slikt som får deg til å drømme deg bort til hvit jul og varm risgrøt med duft av kanel.

Jeg drikker kaffe, to brødskiver slukes i full fart, jeg hopper i dusjen, og løper kjapt ut igjen, jeg haster meg videre til snøen, den venter, jeg klarer ikke å vente, jeg må ha, jeg vil ha, jeg vet ikke når jeg vil få muligheten til å se tykt lag med glitrende, knitrende kritthvit snø igjen, kanskje om ett år, kanskje blir det flere år til neste gang.

Snø, som et barn, gleder det meg å tråkke i snøen, legge igjen spor av mine skoavtrykk, senke føttene mine ned i andres fotspor, spor fra fremmede mennesker som har gått her tidligere, spor fra min kjære, som er like barnslig og like lykkelig over å kunne få boltre seg i snøen, som det jeg er.

Han kaster snøballer på meg, en etter en, “stopp”, trygler jeg, han flirer og kaster en til. Min mor har også tatt seg en tur ut for å nyte de snøkledde omgivelsene. Også hun blir offer for rampestrekene til min kjære, en snøball treffer hennes boblejakke, hun ser ikke ut til å bry seg. Vi forsøker å lage snømann, men uten hell. Snøen er altfor tørr, altfor pudrete, bittesmå snøballer er alt vi klarer å få til. Vi gir opp forsøket, og går heller over til å ha snøballkrig.

IMG_20181223_233703

Rundt lunsjtid forlater vi hytta, sakte kjører vi, forbi den lokale skistasjonen ved høyfjellshotellet, videre forbi høye fjell og frosne innsjøer, forbi hyttefelt og små boligfelt, vi stopper bilen for å fotografere det pittoreske vinterlandskapet. Videre kjører vi til det koselige hotellet Byrkjedalstunet, for å ta en kaffe på deres trivelige kafé, handle suvenirer, og ta bilder av de sjarmerende husene på tunet. Min kjære og jeg deler en porsjon med riskrem, servert med bringebærsaus, vi handler med oss en pakke hjemmebakte flatbrød som vi ikveld skal kose oss med, servert sammen med en deilig gryterett skal det nytes.

Min kjære hadde ikke smakt flatbrød før, enda en liten typisk norsk oppdagelse, en noe ubetydelig men likevel fin liten detalje som er hyggelig for ham å ha fått med seg fra sitt nå fjerde norgesbesøk på fire år. For hvert besøk, lar vi ham få smake noe nytt, noe tradisjonelt, noe typisk skandinavisk. Selvsagt er det naturen som er det viktigste, det beste, det ultimate klimaks for en reiseglad turist som har valgt å feriere i vårt lille land, vårt nydelige Norge, men det kommer da ikke på tale å la ham forlate Norge uten å ha fått kjenne på vår kultur, våre tradisjoner og spise seg mett på nordisk mat.

ptr

Riskremen er god, sier han, og legger til; men ikke like god som den du lagde i fjor. Han referer til riskremen jeg lagde til fjorårets julefeiring på fjellet i Frankrike, i år skal han smake mamma sin versjon. Ja, for i morgen er det julaften, i morgen skal vi pynte oss, rød velurkjole og matchende hårbånd skal jeg ha på, vi skal spise oss stappmett på deilig julemat, pakke opp julegaver, og kose oss like mye som vi koser oss nå.

Vi kjører siste strekning, i solnedgangen ruller vi mil etter mil, snøen har vi forlatt, i Stavanger venter bar bakke, plussgrader og nattehimmel.

Vi trenger ikke hvit jul, snøen har vi satt pris på, vi har utnyttet den så godt vi bare kunne, nå behøves ikke mer enn kun familiens nærvær, varme smil og godt selskap, for å kunne skape ekte vakker julestemning når julekvelden ringer inn.

Nydelig biltur, snøkledde hytter og ekte julemagi

Tenk at vi allerede er inne i tjueandre desember, nå er det kun to dager igjen til jul!

I dag våknet jeg noenlunde tidlig til en lørdag å være, min kjære har også hoppet opp av senga, han våknet like etter meg. Planen var i utgangspunktet å stå opp sent, etter gårsdagens flyforsinkelser fra Toulouse og Amsterdam, i tillegg til en ellers ganske så slitsom arbeidsuke for både samboeren min og meg. Likevel står vi opp, begge to, like før ni. Sammen med mine foreldre spiser vi frokost, vi drikker kaffe og tar morgenkvisten med ro. Snart reiser vi til Sirdal, en liten hyttetur på fjellet, en liten kickstart på julefeiringen, med snø og hyttekos, levende lys og utsikt mot fjellene. Ren magi for min kjære som har bodd hele sitt liv i Frankrike, ren magi for meg, som har vokst opp blant fjorder og fjell og i mange år tatt det hele for gitt, da jeg som ungdom foretrakk å holde meg innendørs og drømte om et liv i millionby med skyskrapere på hvert gatehjørne. Tenk at jeg den gang ble irritert hver gang mine foreldre dro meg med ut på tur i den vakre norske naturen. Hvordan kan det være mulig å ikke elske det vakre nordiske landskap?

Refleksjon

Klokka tolv er jeg pakket og klar til å dra. Mine foreldre, derimot, har planlagt å fylle opp bilen med omtrent alt dem eier, i tillegg til å pakke med seg nok mat til å overleve to måneder innesperret i en bunker (eller innesnødd på ei hytte). Alt dette, for kun én natt på fjellet. Rundt en halvtime senere er endelig alle sammen klare til å reise av sted, bort fra regnvær og grå Stavanger-himmel, en to timers kjøretur gjennom vakkert fjellandskap, et landskap som blir hvitere og hvitere jo nærmere vi kommer vår endelige destinasjon.

Fjell

Vi stopper bilen fra tid til annen, for å benytte enhver anledning til å ta fine bilder av røff vinternatur, fjell, trær og klare refleksjoner i det speilblanke vannet, der hvor vannet ikke har blitt frosset til is. Vi tar bilder av bratte fjellvegger, av de smale veiene som strekker seg mellom fjellene, vi tar bilder av snøkledde fjelltopper og nakne trær. Min kjære tar bilder av meg, jeg av ham, mine foreldre blir sittende igjen i bilen, hvor de holder seg varme.

Vi tar oss en liten tur innom en dagligvarebutikk for å handle med oss et par ekstra matvarer til overnattingen på hytta. Til min kjære kjøper jeg noe av det kanskje mest typisk norske man kan finne på å putte på en brødskive, han elsker å spise ferskt brød med brunost. Til oss begge kjøper jeg lefser, deilige lefser som vi skal kose oss med til dessert, sammen med en god kopp kaffe.

I bilen lytter vi til julemusikk, samtidig som vi titter ut vinduet og fryder oss over synet av snøkledde omgivelser, hyttetak på hyttetak med snødyner på taket, hva passer vel bedre sammen med julemusikk enn nettopp dette?

Vel fremme ved den røde hytta som vi har leid for natten, slenger jeg på meg en kofte før jeg igjen kler på meg den blomstrete boblejakken, trer på meg lue og votter og tar kameraet fatt, i fire minusgrader, på ren, hvit puddersnø, min kjære og jeg tar oss en liten spasertur i nærområdet for å utnytte dagslyset for fullt, før vintermørket faller på. Frekk som han er, kaster han snøballer på meg, og ler seg halvt ihjel da en av dem treffer lua mi, bestemorlue som han kaller den.

Han tar bilder med mobiltelefonen sin, bilder av snøkledde røde hytter og store fjell, selfie i snøen tar vi også sammen, bildene sender han til sine foreldre som han i år ikke kommer til å feire jul sammen med, da han jo er her, sammen med meg og mine i det store norske vinterland.

Snøbilder

Hyttekos med levende lys, i kveld lager min stefar middag til oss fire, hvitvinsrisotto som vi skal kose oss med, servert sammen med ei flaske nydelig Chianti. Vi skal ikke legge oss sent i kveld, for i morgen skal vi lage snømann, og vi skal dra ut på spennende eventyr i nærområdet!

Biltur

IMG_20181222_215510

Gode gjerninger, fransk mat og kaos i Toulouse

Alarmen ringer, klokka er åtte, det er lørdag. Etter en fredagskveld på pub sammen med min kjære og hans kolleger, kan jeg ikke si at ideen om å stå opp tidlig på morgenkvisten frister noe særlig. Men, jeg har gaver å pakke inn og sende av sted, jeg må rekke å dra på postkontoret før det om fire timer stenger og holder stengt frem til mandag. En pakke skal sendes til Norge, til østlandet, til en leser og hennes barnebarn som fortjener å få en fin jul, på lik linje med alle andre, uten å måtte bekymre seg for hvorvidt økonomien strekker til. Alle barn fortjener å kunne glede seg til jul, pakke opp julegaver og kose seg med god mat i godt selskap sammen med familien.

Et trist syn møter meg der jeg på vei til postkontoret, spaserer gjennom Saint Cyprien, nabolaget jeg bor i, nabolaget som over flere uker har vært utsatt for hærverk, påsatte branner, store demonstrasjoner og kaos. Omtrent hvert eneste butikkvindu, hver eneste restaurant, banken min, forsikringsselskapet mitt, frisørsalongen jeg er trofast kunde hos, alle har fått vinduene knust og har nå treplater spikret over lokalene sine. Hele nabolaget er dekket i slike treplater, med notis skrevet i store bokstaver på lokalenes inngangsparti; “vi holder stengt inntil videre”.

Jeg leverer pakken på postkontoret, damen i skranken lover meg at denne vil komme tidsnok til Norge før den tjuefjerde desember. Videre tar jeg meg en liten tur innom et bakeri for å handle ferskt brød til frokosten som min kjære og jeg skal nyte sammen før vi deretter drar ut for å handle inn de aller siste julegavene på et lokalt kjøpesenter.

Kun et eneste bakeri i nabolaget holder i dag åpent, det eneste som ikke har blitt utsatt for hærverk, det eneste uten notis på døren, “vi holder stengt inntil videre”. Flere mennesker står på rekke og venter på å få handle brød, kaker og ferske croissanter, jeg stiller meg tålmodig bakerst i køen og forlater til slutt bakeriet med et deilig maisbrød under armen.

Utenfor bakeriet møter jeg en eldre mann som ber om hjelp til å finne veien til nærmeste metrostasjon, han går med mobilitetsstokk, han er blind. Selfølgelig gjør jeg det en hvilken som helst person ville gjort i samme situasjon, jeg følger ham til stasjonen slik at han ikke uvitende vandrer ut i trafikkerte gater eller går seg vill.

Vel hjemme sitter min bedre halvdel i sofakroken, iført sin blå pyjamasbukse og t-skjorte. Jeg dekker på frokostbordet; rykende ferskt maisbrød, kyllingpaté med koriander, diverse oster, servelat med pistasjebiter, salami med hasselnøttbiter, kaffe og appelsinjuice. Etter gårsdagens ubehageligheter på jobb, føles det ekstra godt å være nær min kjære, i mitt trygge hjem, i hans beskyttende armer.

IMG_20181216_123847

Iført lilla genserkjole og sorte støvletter i semsket skinn, føler jeg meg fin, klar for julegavehandel, klar for kjærestekveld på restaurant i nærområdet. Det skal bli deilig med et tre-retters måltid, fransk cuisine, lokal vin, romantiske omgivelser. Vi har reservert bord på et koselig spisested som heter Cépage Gourmand, like i nærheten av La Ramée, parken med den store innsjøen, der hvor vi i sommer dro på piknik, han og jeg.

Vi handler diverse godsaker fra en delikatessebutikk, gaver til mine foreldre, til min tante, til mine nære venner, champagne for å feire vår ferske forlovelse, denne gang skal begivenheten feires i Norge, ikke i Sør-Afrika, sammen med mine foreldre, ikke hans. Hurra for jula, for det nye året, for kjærligheten, for oss.

Kveldens mørke faller på, magesekken roper etter mat, vi setter oss ved det beste bordet for to, på kveldens utvalgte restaurant. Mitt måltid starter med en valnøtt, pære-og skogsopp terte, stedets veganske alternativ blant de fire forrettene vi kunne velge mellom. Jeg er så definitivt ikke veganer, det er hovedretten min, andefilet med søtpotet og karamelisert ananas, et godt bevis på, men jeg liker å spise balansert. Ikke for mye kjøtt, ikke for mye av noe som helst, en fin balanse, et variert kosthold. Vi avslutter måltidet med en britisk dessert med en fransk tvist, en Trifle, på fransk vis, servert med kandisert ananas, crumble og salt karamell.

ptr

Disse demonstrasjonene som vi trodde var over, er slettes ikke over, på radioen på vei hjem fra restauranten, hører vi om store ødeleggelser i diverse bydeler. Toulouse er vissnok den byen i Frankrike som har flest demonstranter i hele landet, sannsynligvis også flest casseurs (vandalister). Dette er absolutt ikke det Toulouse jeg kjenner til, til vanlig. Byens julemarked som jeg fortsatt ikke har fått besøke, er igjen stengt inntil videre. Bomstasjoner brenner. Bensinstasjoner blokkeres. Butikker blokkeres. Primark er vandalisert, og Amazon sine ansatte blokkeres fra å kjøre ut pakker til kunder som venter på julegavene dem har bestilt. På flyplassen er flere i streik, dessuten blokkeres også inngangen av sinte demonstranter. Gule vester, hundrevis av gule vester.

Bildene jeg tok i dag, ble som forrige helg, tatt foran juledekorasjoner på et kjøpesenter. Her er vi i det minste skjermet fra kaos. Her, hjemme og på disse restaurantene som ligger langt unna sentrum. Dagene telles ned, snart kommer jeg hjem til Norge for å feire jul. Snart kan jeg slappe av, og starte planleggingen av 2019 – et år jeg håper vil by på spennende utfordringer, nye muligheter og flere anledninger til å hjelpe mennesker, forhåpentligvis også dyr og et miljø i nød!

Juledeko

En liten julevise

I Toulouse er det ikke mye som minner om julestemning akkurat nå. De store demonstrasjonene ser heldigvis ut til å endelig være over, men med grå himmel og kjedelig regnvær, for ikke å snakke om min svært så nakne stue, totalt blottet for julepynt er den, ja da får jeg ikke akkurat lyst til å tre på meg nisselue og lage julegrøt mens jeg synger “Glade Jul” for full hals.

Men selv om stemningen fortsatt ikke er på plass, føler jeg meg likevel som verdens heldigste person. Jeg som har råd til å kunne kjøpe fine gaver til dem jeg er glad i, spise god mat og ta meg fri fra jobb for å kunne være sammen med familie og venner gjennom hele romjula. Heldigst av alt er jeg som får føle på de to viktigste tingene man trenger i jula; kjærlighet og trygghet.

I den anledning, for å dytte stemningen i gang, har jeg skriblet ned en mengde rim og laget meg en liten julevise.

Jula ringer inn, ikke helt enda, men om en liten uke og en halv, da er julekvelden her. Først må jeg få arbeidsuka overstått, deretter uka etter der. Neste fredag tar jeg siste fly til Amsterdam og videre til Stavanger og min mor, og før jeg vet ordet av det sitter jeg rundt stuebordet hjemme, der hvor foreldrene mine bor. Hektiske er disse ukene før jeg pakker arbeidet sammen og reiser hjem, deilig skal det bli å få litt gløgg, litt grøt og mammas gode varme klem.

Serinakaker har jeg bakt her på mitt kjøkken i Toulouse, norsk oppskrift med franske ingredienser, ja gjett om det blir kos!
Jeg tar dem med på jobb og lar kollegene få smake, jeg blar gjennom en kokebok, hva annet kan jeg bake? Jeg drømmer om krumkaker og havreflarn, slike gode minner fra da jeg var barn. Multekrem er min favoritt, kan man få tak i multer her? Nei, dette blir da vanskelig, jeg får lage krem med bringebær!

Julemelodier spilles på høyt volum i stua, jeg pleier aldri å synge høyt, med mindre jeg er på drua. Til min forlovedes ergrelse synger jeg høylytt med. “Nå har vi vaska gølvet”, synger jeg surt og storkoser meg med det. Mitt gulv det må bli vasket, det burde jeg så absolutt få gjort, kanskje tar jeg det på søndag, hvem vet, kanskje glemmer jeg det bort. Stua er så varm og god, men vi mangler fortsatt juletre. Han sier “vi reiser jo til Norge snart, så hva skal vi med det?“

Forrige lørdag var det julebord på restaurant med arbeidsplassen min, tre retters middag, tropisk punsj og to beskjedne glass med vin. Sort kjole for anledningen og lårhøye støvletter på, jeg tok imot en gave, noe jeg ikke regnet med å få (sparkesykkel). Vi danset og vi pratet helt til stjernene tittet frem, med gaven under armen, dro jeg blid og takknemlig hjem.

Til helgen skal jeg på julemarked, men først på posten for å sende pakker, julegaver til folk i nød, jeg er ikke en person som bare snakker.

Tenk på andre før du tenker på deg selv, spesielt i denne høytiden. Ikke alle har noen å være sammen med, ekstra vondt gjør det i julestriden.
Husk å vise omtanke og dele det du kan, vi fortjener alle kjærlighet, hvert barn, hver kvinne og hver mann!

Og når det er sagt, har jeg gledelige nyheter å komme med. Forrige innlegg har jeg fått mange fine tilbakemeldinger på, og har nå kjøpt gaver til noen som kontaktet meg i håp om å få hjelp. Det gleder meg å kunne stille opp for noen, bidra med noe, gjøre en forskjell, vite at jeg med en liten brøkdel har bidratt til at noens barn vil få en fin julefeiring. Det er dette jula handler om. Kjærlighet og medmenneskelighet, varme og omtanke, en hjelpende hånd, en klem, dette trenger vi, alle og enhver, både store og små. Glem ikke det.

IMG_20181212_133810

Bildene er fra 2016, romjul-og nyttårsfeiring i Warszawa, Polen.

Jeg vil stille opp for noen som trenger hjelp i jula!

Jula nærmer seg med stormskritt, men her finnes bare stormvær. Og du, om du leser til siste avsnitt, om jula er en vond og vanskelig tid for deg, vit at jeg vil hjelpe deg.

Hverdagen min etter at jeg kom hjem fra Sør-Afrika for en og en halv uke siden, har vært alt annet enn hyggelig. Som mange sikkert har fått med seg, er Frankrike midt oppi hva mange velger å kalle en ny revolusjon, andre kaller det forstadiet til borgerkrig. Kall det hva du vil, vondt er det uansett, for oss som lever midt oppi det hele, vi som bor i sentrum av en av de mange byene som rammes av voldelige demonstrasjoner, dag etter dag, sinte mennesker som har fått nok av regjeringens måte å styre landet på, mennesker som har fått nok av å leve på sultegrensen mens politikere – og landets tidligere presidenter – bader i luksus og lever på millionlønn, uten knapt å løfte en finger.

Det hele startet da regjeringen ville øke bensinavgiften, noe som viste seg å være selve dråpen som skulle få begeret til å flyte over. Landet har vært rammet av både voldelige og mindre voldelige demonstrasjoner i tre uker nå, og fortsatt vet vi hverken når eller hvordan dette vil ende.

Hver dag tar jeg bussen til jobb tidlig på morgenkvisten, men jeg vet ikke om det vil være mulig for meg å komme meg hjem når arbeidsdagen er over. Demonstranter (studenter i disse tilfellene, ikke “Les Gilets Jaunes”-bevegelsen) har tidligere terrorisert passasjerer på diverse busser og satt fyr på søppelkasser plassert foran metrostasjonene for å blokkere og for å skremme, derfor tar transportselskapet ikke lenger noen sjanser og stenger like greit hele transportnettet så snart demonstrantene tar gatene. Nabolaget jeg bor i er totalt vandalisert. Glasskår, brent plast, nedbrente biler, plyndrede butikker, det hele minner om en krigssone. Jeg forlater kun leiligheten for å gå på jobb, eventuelt når jeg må komme meg ut for å handle mat. Tåregass og giftig røyk, voldelige sinte mennesker, lokale kjøpmenn og restauranteiere som har mistet alt, julemarkedet har stengt, dekorasjon har blitt revet ned, gatene brenner.

Jeg vil vekk herfra, jeg vil få alt dette på avstand.

På en annen side, denne situasjonen har gitt meg mer enn nok av tid til å tenke langt lengre enn til min egen nesetipp.

Heldig er jeg, som har et trygt hjem hvor jeg kan gjemme meg, når det stormer som verst ute i gatene. Ikke bor jeg i et hjem hvor dem som skal beskytte meg, måtte det være samboer eller foreldre, er selve hovedårsaken til min utrygghet. Ikke bor jeg i et krigsherjet land hvor bomber kan slippes over mitt, mine venners eller min families hjem et hvilket som helst tidspunkt.

Heldig er jeg, som har råd til å ta buss til jobb, og har noen som kan hente meg om bussen ikke kommer. Ikke må jeg gå flere mil til fots, i mangel på et bedre alternativ. Ikke må jeg velge bort å handle mat, for å få råd til å kjøpe månedskort.

Heldig er jeg, som har råd til å kjøpe julegaver. Heldig er jeg, som har en familie, venner og en samboer å tilbringe juletiden sammen med. Ikke blir jeg sittende alene på det som for mange er årets mest ensomme dag. Ikke må jeg beklage til dem jeg er glad i, beklage for at jeg ikke har råd til å gi dem gaver, i år som i fjor.

Med det ønsker jeg å si til deg som leser, om du skulle være en av de ensomme, en av de utrygge, en av dem som ikke har råd; er det noe JEG kan gjøre for å hjelpe deg?

Om det så skulle være å bistå med julegaver, ta en kaffe sammen, hva som helst, ta kontakt.

I år skal jeg feire jul i Stavanger. Om du skulle trenge noe, er jeg kun et par tastetrykk unna.

Juleselfie

Nyttårsaften i Barcelona – og tapas med en fransk touch

Er det ikke utrolig hvor fort tiden flyr når man har det gøy og ikke behøver å bekymre seg (riktig enda) for alt arbeidet som venter på kontoret, så snart de deilige fridagene er over?

Er det ikke deilig å bare kunne sette seg inn i en bil og kjøre av sted til et nytt land, og oppleve nye, spennende ting sammen med dem man er glad i?

Sliten, trøtt og absolutt ikke klar for å rydde og vaske den nedstøvete leiligheten som har stått tom gjennom mesteparten av høytiden, har jeg valgt å overse alt støvet og heller tredd på meg den herlige pysjen jeg fikk til jul og dratt et pledd godt over meg i sofaen.

Å besøke Barcelona på ny, sammen med helt andre mennesker enn dem jeg opplevde byen sammen med forrige gang, var en herlig opplevelse. Hverken svigers eller kjæresten min hadde noensinne vært i Barcelona  før, så jeg tok på meg guide-rollen og ga dem en liten omvisning. Dette skal jeg fortelle mer om i neste innlegg, da jeg heller velger å fortelle spesifikt om nyttårsaften i denne omgang!

Gjennom hele oppholdet fikk vi over tjue varmegrader, sol og blå himmel. Å kunne gå kledd i sommerkjole og tynn strømpebukse fra morgen til kveld, var en deilig følelse som jeg ikke har kjent på siden, vel, siste uka i Oktober. Jeg bor jo tross alt i Sør-Frankrike, og ikke i Norge. Så vinterklima, nei, det har jeg ikke følt så mye på de siste årene.

Vi vandret fra aveny til aveny, gate til gate. Den kjente basilikaen Sagrada Familia er fortsatt under konstruksjon , men har begynt å se enda mer fortryllende ut enn det den allerede var, da jeg besøkte Barcelona i fjor sommer. Gaudi ville vært stolt, hadde han fortsatt vært i live og sett hvor mange mennesker som kommer til Barcelona årlig for å beundre hans verk!

Med reservasjon hos en fransk-spansk restaurant, var vi alle klare for en gastronomisk og spennende kveld. Kvelden i forveien spiste vi tradisjonell spansk tapas på et annet spisested – en restaurant jeg definitivt kommer til å besøke igjen (Caramba Tapas, i tilfelle du lurte). Vi var så oppslukt i deilig mat og drikke at vi glemte å ta bilder. Mobilkameraet ble derimot godt brukt på nyttårsaften, for å dokumentere alle de fantastiske smårettene vi fikk servert også denne gang. Denne gang var det tapas med en fransk touch som stod på menyen.

Servitører fra Spania og servitører fra Frankrike, serverte oss fantastisk mat og drikke, vitset og tok seg tid til å prate med oss (og shotte med oss). Restauranten (Sensi Mezzanine) var fullbooket og svært travel for kvelden, men servicen var effektiv og vi kunne ikke bedt om en bedre opplevelse.

Som en fin avslutning på et ganske så turbulent år, dro vi deretter videre for å se fyrverki-showet ved “den magiske fontenen” (fontana magica).

Det føltes godt å kunne si farvel til 2017. Og for denne gang…på gjensyn, Barcelona!

(bildene under: Sagrada Familia)

sagrada familia

basilika

arkitektur

gaudi

gaudi kirke

taket

(nyttårsantrekk; valget falt på den lille sorte…med hjerter og gitarer. Paljettkjole får jeg ta en annen gang)

hotellseng

nyttårsantrekk

tapas retter

En fransk-norsk hyttejul med kjøkkenutfordringer og kreative løsninger

For første gang i mitt liv har det i år vært jeg som har stått på og svettet på kjøkkenet fra morgen til kveld for å stelle i stand en fullpakket julemiddag til familien. Vel, svigerfamilien her i Frankrike.

Siden det tross alt nå har gått ett helt år siden sist jeg var hjemme i Norge (på grunn av kansellering av sommerferie grunnet kjærestens sykehus-innleggelse osv), var det tydelig for både Julien og foreldrene hans at jeg plages av et stort savn og hjemlengsel. Spesielt nå, i en høytid som har fokus på nettopp familie og tradisjoner. Tidligere denne måneden skulle jeg dessuten på Skandinavisk Juletrefest i Toulouse, men fikk ikke dratt da arrangementet allerede var fullbooket og jeg ikke fikk plass.

Selv om jeg ikke har noe i mot at alle her ser på meg som “annerledes”, med min fremmede kultur og alt som hører til, betyr ikke det at jeg virkelig liker det. Samtidig har jeg aldri egentlig følt meg hjemme noe sted, da jeg alltid har vært “annerledes”, jeg som ble oppdratt med to forskjellige kulturer hjemme hos oss. Med en mamma som “snakket rart” og spiste “rar” mat, i følge de andre barna i klassen min. En mamma som kledde seg annerledes, snakket et “rart” språk og kun omgikk andre kvinner som også var utlendinger, akkurat som henne.

Etter at jeg flyttet til Frankrike, lærte meg språket og begynte å prøve så hardt jeg kunne å både bli flinkere i språk og integrering, har det virkelig gått opp for meg hvor vanskelig det faktisk er å være ny i et fremmed land og kultur. Spesielt når det kommer til disse store høytidene, hvor tradisjonsrik mat, underholdning og feiring, betyr absolutt alt.

Frankrike og Norge er som to forskjellige planeter når det kommer til kulturforskjeller, og jula er intet unntak. Jul er visstnok ikke så viktig her til lands. Jul er bare enda en unnskyldning til å arrangere et sofistikert middagsselskap og kose seg med god mat og drikke til langt ut på morgenkvisten. Gavene er en bonus, og det eneste som utgjør en forskjell fra øvrige middagsselskaper. Vel, sett bort fra den franske juledesserten “bûche de Noêl” (Jule-trestokk) – som er typisk fransk juledessert og dessuten er veldig, veldig god (verdt å nevne)!

På bakgrunn av dette, hadde ikke svigers noe problem med å la meg introdusere dem for en typisk norsk jul, så lenge jeg lot dem inkludere foie gras, champagne – og juletrestokken i måltidet!

Dermed fikk jeg i oppgave å være norsk ambassadør og kjøre på med alt jeg kunne av tradisjonelle norske oppskrifter. Ulempen var at svigers dro på handletur mens jeg var på jobb, og jeg hadde derfor ikke mulighet til å være sammen med dem på supermarkedet for å plukke ut de riktige ingrediensene…Og slik endte kjæresten min opp med å plukke ut feil rotgrønnsak til kålrabistappe, feil kål til kålstuing og feil krem til riskremen. Og buljong til den brune sausen, ja, den glemte vi igjen hjemme i leiligheten før vi dro på hyttetur.

Da dette gikk opp for meg, mens jeg stod midt i kampens hete på kjøkkenet med hendene fulle av kniver, skjeer, gafler og visp, kjente jeg et snev av panikk spre seg nedover ryggraden. Mon Dieu, kan jeg virkelig følge oppskriftene selv om jeg mangler svært vesentlige ingredienser?! Kan jeg virkelig ta en “McGyver” og ro meg i land ved å spontant improvisere meg frem til mål?

Sammen med svigers, jobbet vi i team for å gjennomføre oppskriftene og servere noe som kan minne om det jeg kjenner til fra vårt lille land oppe i nord.

Mirakuløst nok, klarte vi det. Riktig nok en kritthvit “kålrabi”stappe og en kålstuing av grønnkål – men vi klarte det. Medisterkakene smakte utmerket, riskremen ble like god som den jeg får servert hjemme, og jeg kunne ikke vært mer stolt av meg selv!

Til aperitif, før forretten, ble det servert oliven og blinis med tapenade, sammen med et glass champagne…servert i vinglass. Vel, man kan jo ikke akkurat forvente å finne champagneglass på hyttekjøkken.

Til forrett ble det servert foie gras (gåselever), toast og hvitvin. Tradisjonsrik fransk juleforrett. Vi skålte, og jeg takket foreldrene til Julien for nok et fint år sammen med en såpass fantastisk reservefamilie. Jeg takket dem for alt dem har gjort, og fortsatt gjør for meg. Jula gjør meg kanskje ekstra sentimental, og disse godsakene jeg får servert i glasset forsterker sikkert den følelsen ganger ti.

Videre til hovedrett. Struts (av alle ting), rypelår, medisterkaker, grønnkålstuing, grønnsakstappe (fra hvit “kålrabi”) og rosenkål. Servert sammen med improvisert rødvinsaus med sjalottløk, av sjusaus fra både medisterkaker og steik av struts, og en god dose crème fraiche. Buljongterningene ble glemt igjen hjemme, og det var kanskje like greit. Den totalt hjemmesnekra sausen var jo uansett langt mye mer smakfull enn hva jeg ville fått til med den gjenglemte kjipe tørrbuljongen!

Mellom hovedrett og dessert var det tid for en ordentlig god pause. Et mektig måltid bestående av store mengder kjøtt, saus og kål krever pusterom. Alt annet ville vært helt umenneskelig. Og slik gikk vi altså videre fra å fråtse til å åpne julegaver.

Fra kjæresten fikk jeg kalender, et smykke med navnene våre inngravert, pyjamas og oppskriftsbok (cocktails). Foreldrene mine ga meg en kul, feminin buksedress, ei bok og kosmetikk. Svigermor ga meg ny olabukse, elegant kjole og skjørt, parfyme og nyttige sminkekoster. Og felles, med Julien, fikk vi en vinkaraffel og ny gryte. Strålende fornøyd med hver eneste en av disse gavene, kysset jeg alle sammen på kinnene og sendte mamma en melding for å vise takknemlighet for alt hun hadde sendt meg hjemmefra.

Og så bar det videre til siste del av måltidet. Til dessert spiste vi både norsk og fransk. Hjemmelaget riskrem med bringebærsaus og fransk bûche de Noël laget av sukkerbrød, sjokolade og smørkrem. Formidabelt, men fytti nisselua så mektig.

Jeg takket svigers for et nydelig selskap, og gikk til sengs med en stappfull magesekk og et fornøyd sinn.

“Jeg ser det på deg at du er lykkelig  akkurat nå”, smilte svigermor. Takket være henne, svigerfar og kjæresten min, så var jeg nettopp det.

Og det er jo nettopp det som er viktigst av alt med denne fine høytiden.

Menneskene man er glad i. De som gjør alt de kan for at man skal ha en fin dag, og ikke føle seg ensom eller fremmed.

champagne i vinglass
Champagnen…servert i vinglass.
foie gras
foie gras

skål

middag

kjøtt

riskrem

buche de noel

familiejul.jpg

(familien lot meg få lov til å dele disse to selfiene)