Vakker snø, tradisjoner og dårlige relasjoner

Når jeg først feirer jul i Frankrike, er det ingenting som gir meg finere julestemning enn å dra på hyttetur på fjellet. Pyreneene ligger jo bare en to timers kjøretur unna vårt hjem, med en rekke flotte fritidsboliger til utleie via nettportalen Airbnb, hytter med fin beliggenhet blant skog og fjell, flere av dem med kort avstand til populære skianlegg.

Jeg har allerede fortalt mye om vår første kveld i den koselige tømmerhytta, en kveld feiret med deilig ost og vin. Jeg har også fortalt om neste dags handletur på motsatt side av grensen, en dag avsluttet over kakao og julekaker på den solfylte balkongen. Julekvelden har jeg også skrevet mye om, julemiddagen og gaveutveksling i den pent dekorerte hytta, en aften hvor norske og franske tradisjoner ble blandet i fin harmoni.

Før jeg går videre til å fortelle om spøkelsene på soverommet vårt i Pézenas, byen hvor vi feiret nyttårsaften, har jeg lyst til å dele noen bilder fra et snøkledd Estavar like før hjemreisen fra Pyreneene. I tillegg til bilder har jeg jo selvsagt lyst til å fortelle, dele mine tanker og følelser rundt første og andre juledag, timene før vår forsiktige kjøretur langs de glatte fjellveiene, en stor kontrast til de tretten varmegradene og den solfylte blå himmelen som fulgte oss fra bilturens start til ende, bare fire dager tidligere.

Jeg har aldri feiret første juledag med store tradisjoner, familiebesøk og julelunsj, eventuelt en ny julemiddag i finstasen, slik som mange rundt meg gjør. Slik som mine kusiner i Norge gjør, dem som aldri har invitert meg til noe som helst så lenge jeg kan huske. Første juledag har i en årrekke vært for meg en dag hvor jeg sover til langt ut på formiddagen, dropper frokost til fordel for brunsj eller lunsj, før jeg deretter sitter i sofakroken og ser julefilmer til langt ut på kvelden.

Jul har for meg lenge handlet om både kjærlighet og utenforskap, høytiden hvor man virkelig ser hvem som bryr seg og hvem som ikke kunne brydd seg mindre.

Sist jeg feiret første juledag, var under min forrige tur til Norge, for to år siden. Jeg hadde ikke sett mine kusiner siden jeg som tenåring feiret det jeg den gang hadde bestemt meg for at skulle bli min siste jul sammen med dem, noensinne. Den gang var jeg ung og usikker og slet med et elendig selvbilde. Jeg følte meg tykk, selv om jeg veide knappe femti kilo, og følte meg utilpass rundt mine eldre kusiner som alltid hadde studert meg med dømmende blikk og aldri gitt noe inntrykk av å være glad i meg. Også julegaven jeg fikk av dem det året, var et bevis på nettopp dette, at jeg ikke var noe annet enn en obligasjon for dem. En ekstra person å kjøpe gave til. En gave som enten var et så klønete feilgrep eller en så ondskapsfull idé at jeg fortsatt ikke har klart å få den ut av tankene mine.

Tre bluser i størrelse XXL i julegave til ei omtrent undervektig tenåringsjente som var besatt av nettopp dette med klesstørrelser, det å aldri vokse ut fra motebutikkenes minste klær. Min umiddelbare tanke, der og da, husker jeg fortsatt godt.

Er det sånn jeg ser ut i deres øyne?

Den gang var jeg femten. Eller seksten. Vårt neste gjensyn ble arrangert over et tiår senere, første juledag hjemme hos samboeren til min avdøde farfar. Nøyaktig som da jeg var tenåring, følte jeg et stort ubehag rundt disse kusinene. Det samme gjorde Julien, som ble tatt imot med åpne armer av alle andre enn nettopp dem, de som snakker greit engelsk, men likevel nektet å si et eneste ord til ham i løpet av besøket. De som spionerer på mine sosiale medier og sladrer til andre familiemedlemmer om alt jeg driver med, uten å noensinne ta kontakt med meg for å spørre hvordan jeg har det.

Trygt og godt sammen med mennesker som bryr seg om meg, feiret jeg nå jul på tømmerhytta i Pyreneene. Alle disse historiene om familieproblemer og vonde minner, endte opp med å bli det store temaet rundt middagsbordet, da vi første juledag spiste andelår og knödel, tradisjonsmat fra svigermors hjemland, Tyskland.

Også mine svigerforeldre har brent broer med egne familiemedlemmer som ikke vil dem vel. Det er vi nok mange her i den store verden som har gjort, av ulike grunner.

Andre juledag snek seg på, og tiden var dermed moden for å reise hjem igjen. Vi våknet til et deilig hvitt vinterlandskap, utsikten vi i utgangspunktet hadde ønsket oss til julaften. Som et overlykkelig lite barn, gledet jeg meg utålmodig til å kunne ta meg en liten pause fra bagasjepakking for å endelig få kjenne snøen knase under skoene og fotografere snøkledde fjell, før vi vinket farvel til hytta, den koselige hytta i Estavar.

Etter all bagasje, julegaver, kjølebag og juledekorasjoner var stablet som tetrisbrikker fra gulv til tak i både bagasjerommet og baksetet, beskyttet svigerfar bilen med snøsokker for å kunne kjøre trygt nedover fjellkjedens glatte terreng.

Snøsokker. En betegnelse som fikk både Julien og meg til å bryte ut i latterkrampe da vi begge så for oss en bil med ullsokk-kledde menneskeføtter løpe nedover fjellveiene.

Etter en første juledag med mye alvorsprat rundt middagsbordet, var det godt å kunne tøyse og le, kjenne tårene trille fordi vi lo så heftig. Dette trengte jeg!

En annerledes Nyttårsfeiring- bisous fra Pézenas

De siste to ukene har vært både travle og fredelige, ikke minst har juletiden vært sosial og fin, vanvittig fin. Endelig har jeg fått kjenne på litt etterlengtet kvalitetstid med andre mennesker. Mine svigerforeldre var for anledningen kommet på besøk fra Paris for å feire både jul (en koselig hyttetur i Pyreneene) og nyttårsaften sammen med Julien og meg på det franske sørvestland.

Klemming har vi vært forsiktige med og de første samtalene bar, som forventet, preg av to måneder med brakkesyke og nesten et helt år uten noe annet å prate om enn økende smittetall, frykten for en ny nedstenging og strengere corona-restriksjoner.

Nyttårsaften, la Saint Sylvestre, etter å ha ventet utålmodig i en evighet, fikk vi på torsdagskvelden endelig tatt farvel med år 2020. Et år preget av nedstenginger og sosial distansering, et år hvor flere av oss ikke har fått sett våre familier og venner, et år hvor romantikken har gått i dvale og kjærestekvelder knapt har kunnet strekke seg utenfor leilighetens vegger, et år hvor alt ble digitalisert fra tidlig vår og ingenting lenger ble tilgjengelig utenfor internettets boble. Arbeidslivet inkludert. Det føles rart å tenke på hvordan jeg første halvdel av året jobbet hjemmefra, før jeg etter sommerferien ikke lenger hadde en jobb å gå til i det hele tatt.

Det hele bekrefter bare hvor uforutsigbart alt sammen er, hvor lite kontroll man faktisk har over eget liv, egen livssituasjon, tryggheten, sikkerheten og selv de små gledene som man gjerne tar for gitt.

For to uker siden fikk jeg altså for første gang på flere måneder endelig pratet ansikt til ansikt med andre mennesker enn Julien. Endelig. Ja, om man da ser bort ifra smalltalk med frisøren, neglteknikeren og diverse butikkansatte og kaffebaristaer.

Disse to ukene har flydd forbi, og vi har rukket å hygge oss både på fjelltur, grensehandel, vingårder og i favorittbyen til Molière, med overnatting i bygningen som regnes som et av de viktigste landemerkene i sentrum av Pézenas.

Under portforbud og strenge restriksjoner, hvor barer og restauranter har holdt stengt siden oktober, skålte vi med champagne og vinket au revoir til et vanskelig år som vi alle vet vil få rikelig med plass i historiebøkene, et år som sannsynligvis også vil inspirere en rekke filmskapere og romanforfattere i flere tiår frem i tid.

Vi pyntet oss i pent tøy og dekorerte det dukkledde bordet med fine servietter og blinkende lys. “Santé“, jublet vi og hevet våre glass fulle av champagne. Små kanapeer stod plassert på bordet, sammen med noen skiver pâté en croûte (butterdeig med kjøttfyll) med fyll av fasanfilet og hasselnøtter, og små spyd med foie gras, skiver av andefilet og svisker.

Videre ble det servert østers, og blinis med kaviar og crème fraîche, før vi gikk videre til kveldens hovedrett (fasan i cognacsaus og potetstappe). Vi tok en pause fra måltidet for å spille Trivial Pursuit og nøt like før midnatt hvert vårt glass rødvin, hver vår kopp kaffe og konfektbiter fra en chocolatier i en av handlegatene i Pézenas.

En nyttårsfeiring uten fyrverkeri, uten glitter og glamour på cabaret, uten dansegulv eller kunstneriske småretter servert på fin restaurant, likevel en nyttårsaften verdt å huske. En hyggelig kveld i godt selskap, feiret i kongelige omgivelser, en 180 kvadratmeters leilighet i et hjemsøkt bygg fra 1600-tallet, ja, det skjedde så mye rart der at jeg velger faktisk å tro at Hôtel D’Alfonce fortsatt er bebodd av noen som ikke klarer å gi slipp på vår verden, noen som ønsket å kommunisere med oss (jeg vil fortelle mer om dette i et senere innlegg).

Like før midnatt startet nedtellingen, “cinq, quatre, trois, deux, un“, før vi i kor jublet ordene “bonne année” og åpnet nok ei flaske champagne for å feire det nye året, den nye starten, det som forhåpentligvis vil bli et mye bedre år enn hva 2020 skulle vise seg å bli.

For første gang på flere år har jeg droppet både nyttårsforsetter, ønsker for det kommende året og andre planer enn fjorårets utsatte.

Hva enn 2021 vil bringe får bli en eneste stor overraskelse.

En koselig julaften på tømmerhytta i Pyreneene

Som et lite barn, våknet jeg spent og utålmodig tidlig på morgenkvisten den tjuefjerde desember, klar til å starte dagen med julekaker og kakao til frokost, med nisselue på hodet og kokkelering på kjøkkenet med lyden av julemusikk over høytalerne. En julefeiring litt utenom det vanlige, en julefeiring på hyttetur i de sørfranske fjellene.

En travel ettermiddag ventet meg, en ettermiddag hvor jeg sammen med svigermor skulle stå for alt av julekveldens matlaging. Mens hun skulle ta seg av den ovnsbakte gårdskyllingen fylt med kastanjefarse, og lage en nydelig cognacsaus til kjøttet, skulle jeg lage både kålstuing, kålrabistappe, medisterkaker og riskrem.

Forberedelsene startet allerede kvelden i forveien, da jeg i over en time stod og rørte i risgrøten som nå var klar til å blandes sammen med pisket krem og vaniljesukker for å lage en fin og luftig riskrem, den som på julekvelden skulle bli servert til dessert sammen med en frisk og syrlig solbærsaus fra et fransk épicerie.

“I’m Dreaming of a White Christmas” lød første låt på spillelista. Mens jeg skar hodekål i strimler, nynnet jeg til musikken og drømte meg bort til et hvitt vinterlandskap, mens jeg tittet ut vinduet på den grønne plenen, den blå himmelen og solstrålene som trengte seg gjennom ruta. Vi skulle ifølge værmeldingen få snø allerede neste dag, første juledag, så teknisk sett ville vi jo få oss en white Christmas, men ingen hvitkledd julaften.

Tidlig på ettermiddagen tok jeg meg en pause fra kjøkkenbenken for å drikke gløgg sammen med svigermor, svigerfar og Julien. Under solfylt himmel nøt vi de gode smakene av jul, krydret vin chaud og pepperkaker, julemusikken var for øyeblikket blitt erstattet med avslappende stillhet. Jeg følte meg zen der jeg nøt hvert eneste sekund med alle mine sanser, sittende ved hagebordet utenfor inngangsdøren til den sjarmerende hytta i Pyreneene.

Ettermiddagstimene suste forbi. Svigermor og jeg kom oss etter hvert i mål med våre oppskrifter, og lot våre menn få i oppgave å dekke på bordet med juleduk, bestikk og fat, vi lot dem åpne ei flaske vin mens vi selv forlot kjøkkenet for å skifte fra lounge wear til finere tøy, vinrødt velurskjørt og julegenser med pepperkakemotiv for min del.

Med mine foreldre virtuelt skålende med oss over videochat, drakk vi våre første slurker av kveldens utvalgte hvitvin, den som også skulle bli servert sammen med julekveldens forrett, ristet kastanjebrød med den franske spesialiteten foie gras (leverpaté) og ulike sorter chutney.

Etter forretten dekket vi bordet fullt av kålstuing, rosenkål, medisterkaker, kålrabistappe, tyttebær, cognacsaus og den saftige gårdskyllingen som svigerfar fikk i oppdrag å skjære opp og servere.

En fantastisk julemiddag før en høyst nødvendig pause mellom hovedrett og dessert. Vi forlot spisebordet og gikk opp trappene til stua der hvor våre mange julegaver omkranset det dekorerte juletreet, pausen fra mat og vin skulle nå bli brukt til å pakke opp presanger.

Parfyme, smykker, kosmetikk og et enormt stort smykkeskrin var bare noen av de mange gavene jeg fikk gleden av å pakke opp denne jula. Julien, som i tillegg til å gi meg en UV-lampe (til manikyr) og kokebok, slo som vanlig på stortromma og ga meg billetter til en spennende opplevelse, en adrenalinfylt helg i Futuroscope, en fransk fornøyelsespark som hovedsakelig baserer seg på simulatorer og 4D-kino.

Selv ga jeg ham et gavekort for to hos en Michelinstjerne-restaurant, og et armbånd med geografiske koordinater inngravert, de som leder til møtepunktet hvor vi traff hverandre for aller første gang.

Like rundt midnatt nøt vi endelig de to dessertene som vi hadde planlagt for kvelden, riskrem og en fransk Bûche de Noël, fransk rullekake med smørkrem med smak av kastanjenøtter. Alle var vi enige om at vi definitivt hadde spist for mye, men det gjør vi jo nesten hver jul. Heldige er vi som lever så priveligerte liv at vi år etter år får lov til å oppleve nettopp dette, å spise oss mett på deilig mat sammen med våre kjære, for å deretter legge oss under dyna og sove til sent på formiddagen neste dag.

I trygghet og sikkerhet, omringet av kjærlighet og bortskjemt på god mat og fine gaver i idylliske omgivelser, smiler jeg takknemlig for å ha fått oppleve denne nydelige tømmerhyttejula i Pyreneene.

Selv i en vanskelig tid som denne.

På idyllisk hyttetur i jula

Først av alt må jeg jo ønske dere alle en riktig god jul!

Dette er en liten oppdatering skrevet på julaften, før kokkelering, familiemiddag og utveksling av gaver ble gjennomført med stor suksess. Og før jeg la meg stappmett og takknemlig under dyna, sammen med min kjære ved min side. Julekvelden vil jeg fortelle mer om, og ikke minst dele mange bilder fra, i neste innlegg.

Aller først vil jeg nemlig starte fra begynnelsen av juleferien, og dele noen bilder fra vårt første møte med le Chalet Nordique, hytta hvor vi endte opp med å tilbringe årets julefeiring.

Året nærmer seg sin ende, et år hvor omtrent ingenting har gått som planlagt, et år hvor hver eneste plan har behøvd en reserveplan, et år hvor jeg ikke har fått sett min familie, mine venner, mitt hjemland en eneste gang. Jula skulle jeg egentlig feire i Norge, hjemme i Stavanger sammen med mine nærmeste, men nå feiret jeg den i stedet med hyttekos og fjellutsikt i de franske Pyreneene sammen med min mann og hans foreldre.

Gjennom nettportalen Airbnb fikk vi reservert fire netter på ei nydelig tømmerhytte like ved spanskegrensen, med utsikt over de franske, spanske og andorriske fjellene. Vi hadde håpet på et hvitt vinterlandskap og rikelig med snøfnugg dalende fra himmelen, men fikk i stedet tretten varmegrader, blå himmel og solskinn.

Da vi ankom hyttefeltet i landsbyen Estavar, forelsket vi oss umiddelbart i hytta hvor vi de neste fire nettene skulle bo. I tillegg ble vi overrasket med et nydelig juletre, ferdig pyntet prydet den hyttas sjarmerende stue, en hyggelig liten oppmerksomhet fra hytteeieren. Både svigermor og jeg hadde tatt med oss egne juledekorasjoner hjemmefra, flotte julegirlander, telysholdere og julekranser, nå skulle det dekoreres!

Julaften ville bli vår tredje og nest siste kveld på hytta, en aften med både franske og norske spesialiteter i fokus. Hjemmelagde medisterkaker, kålstuing, kålrabistappe og riskrem ville bli mine bidrag for julekvelden, mens mine franske svigerforeldre så frem til å by på foie gras (paté av gåselever), poularde (en form for gårdskylling) fylt med kastanjefarse og den tradisjonelle franske juledesserten Bûche de Noël, rullekake med smørkrem. Også denne med smak av kastanjenøtter.

Første kveld på hytta, for tre dager siden, etter å ha dekorert stua og kjøkkenets spisebord med julepynt, startet vi oppholdets første apéritif med et lite assortiment petits feuilletés fra bakeriet hvor Julien og jeg er stamkunder, rykende varm fingermat av butterdeig. Vi åpnet ei flaske musserende vin fra vingården Duffau i Gaillac, før vi nøt hvert vårt glass rød Las Vals fra Château la Baronne, en av mine personlige favorittviner fra Corbières, fruktig rødvin servert sammen med spekepølse, villsvinpaté, ferskt valnøttbrød og et spennende ostefat bestående av lekre oster bestilt fra den flotte nye ostebutikken i nabolaget mitt, den som har et enormt utvalg av både kjente og mindre kjente oster fra Frankrikes mange regioner.

Med tente lys og rød juleduk var stemningen god og behagelig, kjærlig og fin, nøyaktig hvordan en høytid med sine nærmeste skal være. Om bare også min mor og stefar kunne vært her sammen med oss, ville jula vært perfekt.

Selv om jeg lengtet etter å se familien min, gledet jeg meg til flere fine stunder ved dette spisebordet på hytta, med julemusikk i bakgrunnen og fine samtaler oss i mellom, forhåpentligvis med minst mulig prat om virus, vaksiner og bekymringer rundt tiden etter nyttårsaften, uker som vi alle frykter vil bli tilbrakt under nok en ny lockdown.

Nå er det jul, riktig nok en annerledes jul, en jul hvor smittevern står i fokus og vi ikke får feiret med alle som vi i utgangspunktet hadde ønsket å spise julemiddag sammen med. Men vi koser oss likevel, vi feirer jul på nøyaktig samme måte som for tre år siden, på hyttetur i idylliske omgivelser, bare oss fire, med hjemmelaget mat og godt humør.

En sørgende fremmed og ønsket om å få gi noen en klem

Siste helg før jul ble en følelsesladet affære, dager bestående av store oppturer og nedturer. I tillegg til å glede meg over å endelig ha fått sett byens juledekorasjoner og til å endelig kunne møte et par venner igjen, har jeg endt opp med å gråte sammen med en mann jeg ikke kjenner, et menneske jeg aldri tidligere hadde møtt, en situasjon som fikk meg til å innse nettopp hvor følsom jeg faktisk er, hvor vondt det er for meg å se andre mennesker lide og hvor håpløs jeg føler meg når jeg ikke vet hvordan jeg kan hjelpe, hvordan jeg kan stille opp, hva som kan gjøres for å være der for dem som trenger det.

Sammen med Julien og hans foreldre startet jeg helgen, fredagsettermiddagen, med en tur til sentrum for å se Le village de Noël, juleutstillingen på Place du Capitole, før vi deretter handlet noen siste julegaver, inkludert til oss selv, fra ulike lokale butikker i sentrumsgatene.

Et majestetisk juletre prydet Les Ramblas, alléen som leder oss fra Jean Jaurès til byens kino og videre til handlegatene som til slutt fører oss til rådhuset Capitole.

Årets julemarked ble, som forventet, avlyst på grunn av pandemien, alle julekonserter og teaterforestillinger likeså. Også kinoen har blitt tvunget til å holde stengt ut året, med årets planlagte julefilmer utsatt til nyåret, lenge etter overstått julefeiring.

Om alt hadde gått etter byens opprinnelige planer, ville et hundretalls boder ha prydet rådhusplassen denne desembermåneden. Det ville blitt solgt gløgg, fransk nougat, heklede duker, tovede tøfler og juledekorasjoner. I stedet ble vi møtt med julemusikk og en utstilling bestående av blant annet nisser og dekorerte juletrær spredt utover området. Langt ifra noe julemarked, men i det minste et etterlengtet plaster på såret i en vanskelig tid hvor det å få kommet seg i ordentlig julestemning ikke er en enkel oppgave å gjennomføre.

Synet av dekorasjonene fikk meg i det minste til å smile, om ikke mitt bredeste glis så i hvert fall et fornøyd lite smil. Mens Julien og hans far ønsket å dra hjem igjen like etter å ha sett alt som var verdt å få med seg av juledekor i sentrum, ble svigermor og jeg værende i sentrum for å handle noen siste julegaver før vi nøt hver vår gløgg og lussekatt fra den svenske kafeen FIKA.

Fra en fredagsettermiddag i sentrum tok vi oss en lørdagstur ut på landet for å besøke noen venner av Julien som bor i nærheten av Gimont i Gers-departementet. For første gang siden september fikk jeg endelig sett andre mennesker enn Julien og hans foreldre, et første vennebesøk siden markeringen av bryllupet i høst. Med god avstand fra hverandre, rundt et spisebord med nystekte belgiske vafler servert foran oss, ble vi i flere timer sittende og prate før vi til slutt måtte se oss nødt til å rekke hjem før portforbudet.

Søndagsformiddagen ble avsluttet over en manikyr hos Aiiden Nails, neglsalongen hvor jeg de siste månedene har blitt stamkunde. Selv i unntakstider som disse, er det fint med en liten oppfriskning før julefeiringen, selv når høytiden blir tilbrakt sammen med ingen andre enn min mann og hans foreldre.

Videre ut på ettermiddagen bestemte jeg meg for å ta en liten svipptur innom et confiserie for å kjøpe et par siste småtterier, godteri og eventuelt marshmallows og kakaopulver. Det jeg trodde skulle bli et kjapt ærend, endte opp med å bli en sår opplevelse og utrolig nok den mest menneskelige samtalen jeg har hatt med en fremmed det siste året.

Vi var alene i butikklokalene, bare eieren og jeg. Sammen gikk vi fra å prate om hans utvalg av chutney og hvorvidt mangochutney passer til foie gras, til å plutselig bryte ut i gråt, begge to. Den stakkars butikkeieren hadde nemlig mistet sin bror bare tre dager tidligere, og var forståelig nok sønderknust og hadde et stort behov for å prate med noen, hvem som helst.

Han fortalte meg om sin bror, om brorens gode humør og livsglede. På mobilskjermen fikk jeg se bilder av en smilende mann i femtiårene. Tenk at han, en ellers frisk mann helt plutselig hadde blitt revet bort fra sine kjære, helt uten forvarsel, revet bort fra sin bror som nå stod i sine butikklokaler og gråt.

Vi stod en meter ifra hverandre, den vonde coronameteren som jeg nå mer enn noensinne hadde lyst til å bryte for å gi dette sørgende mennesket en varm klem. Også mine tårer rant som en foss, jeg gråt for denne ukjente mannen og hans lidelse, jeg gråt fordi situasjonen fikk meg til å tenke på min egen sorg, på min pappa, og fordi verden er så urettferdig som tar fra oss de menneskene som vi trenger aller mest, dem som så altfor tidlig reiser fra oss med sine nye englevinger.

To dager er gått og jeg klarer fortsatt ikke å slutte å tenke på denne søndagen. Så snart jeg kommer meg tilbake til Toulouse, etter julefeiringen i Pyreneene, vil jeg ta meg en tur til mannens confiserie for å høre hvordan det går med ham.

Jul og takknemlighet for alt jeg har

Mine svigerforeldre har nå kommet på besøk, og med på lasset har de tatt med seg fire kakebokser fulle av hjemmebakte julekaker, en enorm sekk stappfull av julegaver og to pappesker fulle av julepynt. Selv har jeg bakt serinakaker, pyntet vårt lille juletre og spist store mengder julegrøt flere dager på rad, til den grad at jeg nå begynner å bli en smule lei.

Akkurat som med risgrøten, har jeg vært altfor ivrig når det gjelder julemusikk. I alle år har Mariah Carey og Wham tronet øverst på min personlige spilleliste i desember, og kommer garantert til å gjøre det de neste ti årene også. Uansett hvor annerledes denne jula måtte være, finnes det enkelte ting jeg aldri i verden kunne tenke meg å forandre.

Og, ja, jeg føler meg like heldig hvert eneste år.

Jul er for flere synonymt med ensomhet, høytiden hvor samhold og kjærlighet står i fokus, et dukkledd spisebord dekket med deilig mat, et festmåltid som nytes sammen med nære og kjære. Det blir utveksling av julegaver, en aften som byr på latter, gode samtaler, skåling med vinglass, kanskje også litt akevitt eller søt likør, en julekveld full av varme klemmer og fornøyde smil.

Jeg er utrolig takknemlig for at jeg alltid har hatt noen å feire jul sammen med, fine mennesker som bryr seg om meg. Det gleder meg å få lov til å være en av disse som ser frem til å fortelle fine historier rundt middagsbordet, til å skrive julekort og til å overraske mine kjære med hjemmebakte julekaker.

Av hele mitt hjerte ønsker jeg å takke de av våre medborgere som jobber på julaften, de som ofrer familietid for å tjene vårt samfunn. Enkelte har ikke engang en familie å vende hjem til etter endt arbeidsdag, noen velger dessuten å arbeide gjennom hele høytiden nettopp for å distrahere seg selv fra ensomheten.

Aldri har jeg vært i en livssituasjon hvor en tom leilighet er det eneste som venter meg på julekvelden, hvor ingen tar seg bry til å invitere meg på julebesøk eller til å sende meg en liten melding, en liten oppmerksomhet, for å ønske meg en god jul. Selv nå, fanget i pandemiens klør, er jeg heldig som har tre mennesker ved min side som alle gleder seg til å feire høytiden sammen med meg.

Jeg krysser mine fingrer, tær og alt som krysses kan, for at jeg i februar vil kunne reise hjem for å tilbringe rikelig tid sammen med dem jeg egentlig skulle ha feiret jul sammen med i år. Til dem har jeg sendt julegaver med posten, skrevet julekort og bestilt blomster, stort mer kan jeg ikke gjøre med disse landegrensene som holder oss adskilt.

Heldig er jeg som har en fin bitteliten familie der hjemme i Norge, og en like liten og like fin svigerfamilie her i Frankrike. Mine aller nærmeste er den eneste familien jeg trenger. Og ønsker.

Jula er ingen unntak.

Jul er nemlig for mange synonymt med familiegjenforening, et gjensyn med mennesker man ikke har sett siden forrige juleselskap. Enkelte, meg selv inkludert, ville heller ha valgt å isolere seg hjemme foran TV-skjermen iført pysjbukser og med takeaway-mat og rødvinsgløgg på menyen, om alternativet er å pine seg gjennom en hel aften full av meningsløse spørsmål, dømmende blikk og overfladiske samtaler med mennesker man ikke har noe som helst til overs for. Og null kontakt med de resterende 364 dagene i året.

Familie er for meg de menneskene som gir meg en følelse av kjærlighet, ikke påtvunget høflighet.

Jul er så mye. Vondt og fint, trist og hyggelig, sosialt og ensomt. Jula er også en gyllen mulighet til å strekke ut en hånd, vise at man bryr seg om de som sitter alene, de som drar på jobb, de som befinner seg milevis unna sine nærmeste, og de som har behov for å bli reddet bort fra en ubehagelig familiegjenforening.

Når det som før var lett i juletiden blir vondt og vanskelig nå

De fleste av landets julemarkeder, både de større turistmagnetene og de bittesmå som ikke rommer mer enn et titalls boder, har i år blitt avlyst grunnet pandemien. Likevel valgte Haute-Garonne, departementet jeg bor i, å la den lille forstaden Plaisance du Touch få lov til å arrangere sitt årlige to-dagers julemarked med om lag førti boder og servering av pølser og gløgg.

På en søndag som jo uansett var fri for planer, tok vi oss en liten tur til markedet for julestemningens skyld, for å kjøpe med oss noen håndlagde produkter, nyte smaken av vin chaud og lytte til julemusikk på fransk.

Samtidig som vi trasket rundt fra bod til bod på det eneste julemarkedet dette året har kunnet gi meg, ledet mine tanker meg tilbake til fjorårets desembermåned, til vinterkaldt snøvær, varm idyll og julestemning i Tyskland, i byene Berlin og Dresden. Tilbake til lukten av fersk bakst og varm sjokolade på tradisjonelle julemarkeder hvor den gode stemningen er som en varm og kjærlig klem, julemarkeder som ligner landsbyer hentet fra fortryllende eventyr, fortellinger som vekker nostalgien.

Jeg savner dette, ikke bare Berlin og Dresden, men denne fine tradisjonen som Julien og jeg har hatt de siste fem årene, med koselige helgeturer til steder hvor juledekorasjonene er så nydelige at jeg nesten må klype meg selv i armen for å være sikker på at alt sammen ikke bare er en illusjon, en vakker drøm.

Hadde jeg bare visst hva som ventet noen få måneder senere, ville jeg nok ha satt enda større pris på fjoråret. Kanskje ville jeg ha opplevd enda mer, utfordret meg selv, utnyttet hvert eneste sekund. For nå klyper jeg meg selv i armen med en bønn om at dette året, at nesten ingenting av det som har skjedd i år er virkelig, at pandemien bare har vært en vond drøm, et mareritt like urealistisk som monsteret under senga eller spøkelsene i boden.

En ting må jeg nemlig innrømme. Juletradisjonene B.C. (before corona), hvor store deler av juletiden ble tilbrakt på flotte arrangementer, helger hvor jeg hoppet rundt fra julemarked til julemarked for å handle gaver og spise kaker, de betyr så mye mer for meg enn bare den gleden, festligheten, som er synlig på overflaten.

Jeg er avhengig av denne distraksjonen, for jula har for meg vært en svært vanskelig tid disse siste seks årene. Det vil jeg tro at alle som har mistet noen kan kjenne seg igjen i.

Å sette ord på denne følelsen, den som i år er forsterket, følelsen jeg vanligvis ville ha gjort mine beste forsøk på å distrahere meg fra, er vanskelig, men ikke umulig.

Nå som jeg store deler av juletiden sitter innestengt med mine dypeste tanker, føler jeg meg fastlåst i fortiden, der jeg om og om igjen tenker tilbake på de mange julekveldene jeg som barn og tenåring fikk oppleve sammen med ham, min pappa.

Fortsatt den dag i dag, bærer jeg på en skyldfølelse, jeg føler meg egoistisk som ikke ønsket å besøke ham da jeg ble myndig og han solgte mitt barndomshjem for å flytte utenlands, langt unna Europa. Jeg følte meg forlatt den gang, uønsket til og med, og bitterheten ble til slutt en av flere grunner til at vi mistet kontakten med hverandre. Skjebnen ledet ham likevel tilbake til meg flere år senere, da han ble alvorlig syk og klar for å ta sine siste farvel.

Julien fikk aldri møtt pappaen min.

Min fars siste ord klinger som et fjernt ekko i mitt sinn, fortsatt den dag i dag.

“Jeg er stolt av deg”, sa han. Stemmen hans husker jeg like godt som om siste gang vi så hverandre hadde vært i går. Å vite at han sovnet inn i den tro at jeg var noe å være stolt over, gjorde og gjør fortsatt både godt og vondt på samme tid. Stolt kan man være av mennesker som har gjort noe bra, noe nyttig i samfunnet, og dem som gir alt de har for å gjøre verden til et bedre sted på et eller annet vis. Men jeg, hva har jeg bidratt med?

Det bittelille julemarkedet i Plaisance du Touch var, om ikke annet, et plaster på såret i en vanskelig tid hvor jeg savner mitt hjemland, min familie og dem som ikke lenger er blant oss.

En svært annerledes bursdagsfeiring

Dagen før gårsdagen, dagen før min fødselsdag, var på alle mulige måter perfekt.

Ikke misforstå, gårsdagen var nemlig også fin, men den havner likevel litt i skyggen av alt som skjedde dagene i forveien, den nydelige starten på en innholdsrik langhelg, gleden av å få tilbringe et døgn i en jurt, dypt inne i den sørvestfranske naturen, for å deretter våkne til en nydelig solskinnsdag og kjøre videre sørover til Mirepoix, en sjarmerende liten by som er som tatt ut av et fortryllende eventyr. En by jeg vil, jeg må, fortelle alt om i neste innlegg.

Selv om ikke lørdagens planer, mine bursdagsplaner, gikk som jeg i utgangspunktet hadde ønsket, smiler jeg likevel fornøyd og takker min kjære igjen og igjen for alt han har gjort for å gjøre denne uka spesiell, til tross for dagens situasjon og mange restriksjoner.

Her i Frankrike holder alle barer, restauranter og kafeer fortsatt stengt inntil myndighetene gir grønt lys for å lette på restriksjonene. Å nyte fransk gastronomi på en Michelinstjerne-restaurant, ville i utgangspunktet ha vært min plan B, ettersom mine opprinnelige planer for dagen, bursdagsfeiring sammen med familien i Polen, ble avlyst da landegrenser og flyplasser valgte å stenge for turister.

Til tross for at bursdagen min falt på akkurat den eneste dagen denne uka hvor solskinn ble byttet ut med store grå skyer og bare atten varmegrader kontra fredagens tretti, dro vi ut i skogen, til Forêt de Bouconne, for å kose oss på piknik ved innsjøen.

Men aller først tok min kjære meg med til Jardin du Jasmin, en hudpleieklinikk i Saint-Martin-du-Touche, for en time med velvære, romantisk massasje for to.

Etter en avslappende time med parmassasje, kjøpte vi baguetter og kaker fra bakeriet på hjørnet, de franske klassikerne éclairs au chocolat, tarte au citron og framboisier. Videre kjørte vi til Pibrac og Forêt de Bouconne, med piknikteppe, ferske jordbær og leskedrikker i bagasjerommet.

Piknik

Jeg brettet ut det sorte og hvite piknikteppet på den nakne bakken, frigjorde føttene fra sokker og sko og krysset beina. Julien hang over meg, han studerte teppet og satte seg skeptisk ved min side. Hippieteppe, mumlet han, som han har gjort hver eneste gang jeg har insistert på å ta med meg mitt runde mønstrede piknikteppe kjøpt fra en instagrambutikk for flere år siden.

Piknik

Vi spiste éclairs au chocolat, hvorav den ene skulle inneholde hvit sjokolade og den andre melkesjokolade, ifølge bakeriets selger som tydeligvis ikke visste hva hun pratet om, da ingen av kakene inneholdt et eneste milligram sjokolade. Den som skulle inneholde krem av hvit sjokolade var fylt med eggekrem, mens den som skulle inneholde melkesjokolade, inneholdt kaffekrem med bitter smak av kaffe. Sitronterten og bringebærkaken var heldigvis begge som forventet, rike på smak av sitron og bringebær.

Himmelen var full av skyer i ulike grånyanser, men regnet og vinden var heldigvis fraværende. Jeg speidet utover innsjøen, der jeg satt med min lysegrønne partyhatt på hodet og hånda dypt nedi jordbærskålen. Tre ender kom svømmende mot oss, i håp om å få servert brød eller kake, de har ikke godt av det. Det har forsåvidt ikke vi heller.

Etter hvert som ettermiddagstimene nærmet seg kveld, pakket vi sammen sakene og dro hjemover. Min kjære tok seg en tur ut igjen like etter hjemkomst, en svipptur innom blomsterhandleren. Han kom hjem igjen med en nydelig bukett bestående av lilla, oransje og røde blomster. En helt fantastisk bursdagspresang fikk jeg også, en overraskelse han hadde holdt hemmelig i flere uker, en natt i luksuslodge med frokost, middag og inngang til dyreparken inkludert i Parc Animalier des Pyrénées. Tjuetredje august.

Vi feiret kvelden på balkongen, videosamtale med hans foreldre og ei flaske musserende fra Limoux, servert med en pakke oliven og brødstenger med rosmarin. En bursdagsfeiring litt utenom det vanlige, i en tid hvor absolutt ingenting er som vanlig.

Musserende

Årets 17. Mai-feiring i Frankrike

Gratulerer med dagen, mitt kjære hjemland.

I dag skulle jeg egentlig ha vært i hjemlandet til min mor. Sammen med henne og min stefar skulle jeg skåle for Norge og kose meg i Kraków, jeg skulle prøve brudekjoler og slappe av på spa. Alt som ble planlagt i det bekymringsfrie fjoråret, henger enten i en tynn tråd eller har allerede blitt visket bort fra agendaen.

I stedet for å være sammen med familien, sitter jeg altså her i Frankrike, hvor jeg har vært hver eneste 17. Mai de siste fem årene. Også året før der igjen, feiret jeg nasjonaldagen utenlands, den gang i USA, i solskinnsstaten Florida hvor jeg jobbet for Mikke Mus og bodde i kollektiv sammen med fem andre jenter fra ulike kanter av verden.

Flere år er gått siden jeg forlot Norge. Ofte spør jeg meg selv hvem jeg ville ha vært i dag om jeg aldri hadde forlatt Stavanger, eller hvor jeg ville ha vært i livet om jeg hadde blitt igjen i Oslo og takket nei til jobbtilbudet i USA. Jeg lurer på hvordan jeg ville klart meg i Norge etter seks år i utlandet, ville et omvendt kultursjokk ha gjort det vanskelig å finne en tilhørighet i det norske samfunnet?

Jeg skulle ønske jeg kunne hatt en fot i Frankrike og en fot i Norge, det beste fra begge verdener, men jeg må nok se langt etter selv et lite besøk hos familien i Stavanger, slik den globale situasjonen og reiserestriksjonene er i dag.

De siste årene har jeg drømt lengselsfullt om både bunader og festdrakter, om flaggdekorerte kransekaker som jeg egentlig ikke liker smaken av, og nystekte vafler med bringebærsyltetøy. Jeg lurer på om jeg en dag vil kunne oppleve dette igjen, en ekte 17.Mai-feiring med venner og familie, Norges flagg og nasjonalsang.

I år feirer vi Norge, min samboer og jeg, fra vår leilighet i Toulouse, akkurat som i fjor. Vi har skapt en ny tradisjon, oss i mellom. Jeg ikler meg rødt, hvitt og blått, vi griller pølser på balkongen, til dessert spiser vi franske kaker fra vårt favorittbakeri i nabolaget.

Franske baguetter

I Frankrike serveres grillpølsene i baguette, og ikke i klassiske pølsebrød eller lompe, som i Norge. Årets 17. Mai-meny får seg derfor en fransk touch, med merguez og chipolata-pølser i ferske baguetter fra bakeren, hotdogs à la française med sennep fra Dijon, ketsjup, sylteagurk og sprøløk. Til dessert skal vi kose oss med tarte au citron meringuée, makroner, en liten kreasjon med bringebær og hvit sjokolade, en annen med eple og karamell.

Pølsegrilling

Jeg pynter med det lille jeg har, servietter, blomster og mitt lille treflagg. Vi lytter til musikk og nyter deilig solskinn, langt unna Norge gjør vi det beste utav hvor vi er og hva vi har tilgjengelig.

Musserende

Vi bytter ut champagne med musserende rosévin fra Gaillac, produsert på vingården til en venn av en venn, vingården hvor vi tidligere i år hygget oss med deilig middag sammen med et vennepar som er like glad i sørvestfransk mat-og vinkultur som oss selv.

Latter og virtuell skåling over videosamtale med mine foreldre, dem fra deres stue hjemme i Stavanger, oss fra vår balkong her i det solfylte Toulouse. Gratulerer med dagen, jubler jeg med det bredeste smil, men likevel trist over tanken på at vi egentlig skulle ha vært sammen i Polen akkurat nå, mine foreldre og jeg.

Flaggservietter

Fra franske hotdogs til lekre kaker og aprikoslikør, vi avslutter helgen og mitt hjemlands nasjonaldag over en mengde søte fristelser. Klokka har bikket åtte, været er fortsatt nydelig og sitronterten, makronene, hele det lille kakebordet smaker som en drøm.

Kakefat

Til tross for at jeg savner Norge, skal jeg ikke legge skjul på at livet i Frankrike har sine fordeler.

En nyttårsfeiring med dinner show på casino i Toulouse

Min kjole drysser glitter over hele gulvet, den dype røde leppestiften hindrer ham fra å ville kysse meg, jeg åler meg inn i et par nylonstrømpebukser og finner frem mine sorte kunstige slangeskinnspumps. Håret har jeg krøllet med rettetang, mousse rufses inn i håret for å gi krøllene ekstra volum, etter anbefaling fra frisøren. Huden min dufter Guerlain, La Petite Robe Noir, adrenalinet er på høygir, jeg gleder meg enormt til kveldens store nyttårsfeiring på Casino Barrière.

Casino bd

Vi ankommer casinoet rundt kvart på åtte. Fargerik belysning og stilig dekor, moderne men sofistikert, dansende fontener og elegant entré, arm i arm går jeg opp trappen og inn døra til lokalet sammen med min dresskledde herre, stilig er han i sin koksgrå dress og hvite linskjorte.

Smil

Resepsjonen er full av store røde juletrær, en siste smak av romjul før vi entrer det nye året. I garderoben henger jeg fra meg min sorte fuskepels og frakkene til Julien og hans foreldre, før vi blir ledet til vårt bord i teatersalen, en nydelig sal med borddekorasjon i klassisk gull og hvitt. Hvite menyer med gullskrift, vi vil få servert fransk kaviar fra Aquitaine med kremet mousse av blomkål som mise en bouche, deretter foie gras med fikenchutney til forrett, etterfulgt av St. Petersfisk med sitronsaus og karameliserte gulerøtter og deretter biff med sort trøffel og potetstappe. Til dessert serveres en entremets av mango-og pasjonsfrukt med hvit og mørk sjokolade, og helt til slutt en kopp espresso servert med småkaker. Champagne à volonté, står det skrevet i menyen, og nettopp våre første glass med gylne bobler får vi sjenket bare minutter etter å ha satt oss ved bordet.

IMG_20200101_181748

Kort tid etter serveres vår lille mise en bouche. Å smake ekte kaviar har vært på min personlige ønskeliste i hele mitt voksne liv frem til nå, og her får jeg muligheten servert foran meg, på selve dagen hvor folk flest, og definitivt meg selv, setter fokus på nyttårsløfter og ønsker for året som kommer.

Om jeg skal beskrive smaken av sort kaviar, vil jeg beskrive det som noe salt med en overraskende behagelig ettersmak og konsistens. Sammen med den milde blomkålmoussen skapes en fin harmoni, nok et luksusprodukt som jeg gjerne kunne spist mer av, men sannsynligvis må jeg nok vente lenge til neste gang.

Foie gras smaker som alltid godt. For kvelden serveres retten med sprø chips og fikenchutney, på nytt fylles glassene til topps med champagne. Vi koser oss og venter spent på showet som snart skal starte, Another Song in Paradise, en skildring av himmel og helvete, hvor kjente og kjære låter som omhandler enten himmelriket eller underverdenen blir fremført med sang, dans, akrobatikk og spektakulært sceneshow. Etter en utsøkt foie gras nytes hvit fisk, det eneste jeg glemmer å ta bilde av for kvelden, en smakfull filet som smelter på tungen med sin friske sitronsaus og søte gulerøtter.

Foie gras

Etter fiskeretten er tiden inne for showstart, belysningen dempes og teatergardinene åpnes, hvitkledde kvinner og menn synger og danser, de smiler til et champagnedrikkende publikum, vi synger og applauderer i takt med låter vi alle kjenner til, There Must Be an Angel av Eurythmics og Angels av Robbie Williams, bare for å nevne noen.

Gulldekor

En gøyal time med musikk og sceneunderholdning suser forbi. Gardinene senkes og måltidet fortsettes med medium stekt biff med en saus av champagne og kjøttkraft, sammen med potetstappe og skiver av sort trøffel. For hver gaffel som fylles, føler jeg meg mer og mer takknemlig og ydmyk over å få være her i finstasen min, nyte denne deilige maten sammen med mennesker jeg er glad i, feire det nye året nøyaktig slik jeg hadde drømt om. Jeg bryr meg ikke engang om at jeg ikke vil se fyrverkeri i år, noe byen Toulouse tar avstand fra på nyttårsaften. Kvelden er perfekt, uten tvil perfekt.

Biff med trøfler

Del to av showet rockes i gang med sortkledde dansere, elektrisk gitar og en vokalist som mestrer AC/DC-klassikeren Highway to Hell. Videre får vi akrobatikk og Cranberries-hiten Zombie og en vakker fiolinversjon av Evanescence sin My Immortal. Etter hvert serveres desserten, en søt og syrlig entremets, deilig mousse, kjeks og gelé med sjokoladesaus. Et siste glass champagne, før en liten kopp espresso, showet avsluttes og nedtellingen til midnatt settes i gang, cinq, quatre, trois, deux, un, bonne année!

Entremets dessert

Vi forlater teatersalen til fordel for spillesalen, hvor vi vandrer fra bord til bord der vi titter på mennesker som spiller black jack, poker og rulett. Feiringen fortsettes på casinobarens dansegulv, sammen med min kommende svigermor danser jeg og smiler fra øre til øre.

Familie

Lykkelig og takknemlig ønsker jeg et riktig godt nytt år til alle dere som har fulgt meg fra start og følger meg videre inn i det nye året.