En svært annerledes bursdagsfeiring

Dagen før gårsdagen, dagen før min fødselsdag, var på alle mulige måter perfekt.

Ikke misforstå, gårsdagen var nemlig også fin, men den havner likevel litt i skyggen av alt som skjedde dagene i forveien, den nydelige starten på en innholdsrik langhelg, gleden av å få tilbringe et døgn i en jurt, dypt inne i den sørvestfranske naturen, for å deretter våkne til en nydelig solskinnsdag og kjøre videre sørover til Mirepoix, en sjarmerende liten by som er som tatt ut av et fortryllende eventyr. En by jeg vil, jeg må, fortelle alt om i neste innlegg.

Selv om ikke lørdagens planer, mine bursdagsplaner, gikk som jeg i utgangspunktet hadde ønsket, smiler jeg likevel fornøyd og takker min kjære igjen og igjen for alt han har gjort for å gjøre denne uka spesiell, til tross for dagens situasjon og mange restriksjoner.

Her i Frankrike holder alle barer, restauranter og kafeer fortsatt stengt inntil myndighetene gir grønt lys for å lette på restriksjonene. Å nyte fransk gastronomi på en Michelinstjerne-restaurant, ville i utgangspunktet ha vært min plan B, ettersom mine opprinnelige planer for dagen, bursdagsfeiring sammen med familien i Polen, ble avlyst da landegrenser og flyplasser valgte å stenge for turister.

Til tross for at bursdagen min falt på akkurat den eneste dagen denne uka hvor solskinn ble byttet ut med store grå skyer og bare atten varmegrader kontra fredagens tretti, dro vi ut i skogen, til Forêt de Bouconne, for å kose oss på piknik ved innsjøen.

Men aller først tok min kjære meg med til Jardin du Jasmin, en hudpleieklinikk i Saint-Martin-du-Touche, for en time med velvære, romantisk massasje for to.

Etter en avslappende time med parmassasje, kjøpte vi baguetter og kaker fra bakeriet på hjørnet, de franske klassikerne éclairs au chocolat, tarte au citron og framboisier. Videre kjørte vi til Pibrac og Forêt de Bouconne, med piknikteppe, ferske jordbær og leskedrikker i bagasjerommet.

Piknik

Jeg brettet ut det sorte og hvite piknikteppet på den nakne bakken, frigjorde føttene fra sokker og sko og krysset beina. Julien hang over meg, han studerte teppet og satte seg skeptisk ved min side. Hippieteppe, mumlet han, som han har gjort hver eneste gang jeg har insistert på å ta med meg mitt runde mønstrede piknikteppe kjøpt fra en instagrambutikk for flere år siden.

Piknik

Vi spiste éclairs au chocolat, hvorav den ene skulle inneholde hvit sjokolade og den andre melkesjokolade, ifølge bakeriets selger som tydeligvis ikke visste hva hun pratet om, da ingen av kakene inneholdt et eneste milligram sjokolade. Den som skulle inneholde krem av hvit sjokolade var fylt med eggekrem, mens den som skulle inneholde melkesjokolade, inneholdt kaffekrem med bitter smak av kaffe. Sitronterten og bringebærkaken var heldigvis begge som forventet, rike på smak av sitron og bringebær.

Himmelen var full av skyer i ulike grånyanser, men regnet og vinden var heldigvis fraværende. Jeg speidet utover innsjøen, der jeg satt med min lysegrønne partyhatt på hodet og hånda dypt nedi jordbærskålen. Tre ender kom svømmende mot oss, i håp om å få servert brød eller kake, de har ikke godt av det. Det har forsåvidt ikke vi heller.

Etter hvert som ettermiddagstimene nærmet seg kveld, pakket vi sammen sakene og dro hjemover. Min kjære tok seg en tur ut igjen like etter hjemkomst, en svipptur innom blomsterhandleren. Han kom hjem igjen med en nydelig bukett bestående av lilla, oransje og røde blomster. En helt fantastisk bursdagspresang fikk jeg også, en overraskelse han hadde holdt hemmelig i flere uker, en natt i luksuslodge med frokost, middag og inngang til dyreparken inkludert i Parc Animalier des Pyrénées. Tjuetredje august.

Vi feiret kvelden på balkongen, videosamtale med hans foreldre og ei flaske musserende fra Limoux, servert med en pakke oliven og brødstenger med rosmarin. En bursdagsfeiring litt utenom det vanlige, i en tid hvor absolutt ingenting er som vanlig.

Musserende

Advertisements

Årets 17. Mai-feiring i Frankrike

Gratulerer med dagen, mitt kjære hjemland.

I dag skulle jeg egentlig ha vært i hjemlandet til min mor. Sammen med henne og min stefar skulle jeg skåle for Norge og kose meg i Kraków, jeg skulle prøve brudekjoler og slappe av på spa. Alt som ble planlagt i det bekymringsfrie fjoråret, henger enten i en tynn tråd eller har allerede blitt visket bort fra agendaen.

I stedet for å være sammen med familien, sitter jeg altså her i Frankrike, hvor jeg har vært hver eneste 17. Mai de siste fem årene. Også året før der igjen, feiret jeg nasjonaldagen utenlands, den gang i USA, i solskinnsstaten Florida hvor jeg jobbet for Mikke Mus og bodde i kollektiv sammen med fem andre jenter fra ulike kanter av verden.

Flere år er gått siden jeg forlot Norge. Ofte spør jeg meg selv hvem jeg ville ha vært i dag om jeg aldri hadde forlatt Stavanger, eller hvor jeg ville ha vært i livet om jeg hadde blitt igjen i Oslo og takket nei til jobbtilbudet i USA. Jeg lurer på hvordan jeg ville klart meg i Norge etter seks år i utlandet, ville et omvendt kultursjokk ha gjort det vanskelig å finne en tilhørighet i det norske samfunnet?

Jeg skulle ønske jeg kunne hatt en fot i Frankrike og en fot i Norge, det beste fra begge verdener, men jeg må nok se langt etter selv et lite besøk hos familien i Stavanger, slik den globale situasjonen og reiserestriksjonene er i dag.

De siste årene har jeg drømt lengselsfullt om både bunader og festdrakter, om flaggdekorerte kransekaker som jeg egentlig ikke liker smaken av, og nystekte vafler med bringebærsyltetøy. Jeg lurer på om jeg en dag vil kunne oppleve dette igjen, en ekte 17.Mai-feiring med venner og familie, Norges flagg og nasjonalsang.

I år feirer vi Norge, min samboer og jeg, fra vår leilighet i Toulouse, akkurat som i fjor. Vi har skapt en ny tradisjon, oss i mellom. Jeg ikler meg rødt, hvitt og blått, vi griller pølser på balkongen, til dessert spiser vi franske kaker fra vårt favorittbakeri i nabolaget.

Franske baguetter

I Frankrike serveres grillpølsene i baguette, og ikke i klassiske pølsebrød eller lompe, som i Norge. Årets 17. Mai-meny får seg derfor en fransk touch, med merguez og chipolata-pølser i ferske baguetter fra bakeren, hotdogs à la française med sennep fra Dijon, ketsjup, sylteagurk og sprøløk. Til dessert skal vi kose oss med tarte au citron meringuée, makroner, en liten kreasjon med bringebær og hvit sjokolade, en annen med eple og karamell.

Pølsegrilling

Jeg pynter med det lille jeg har, servietter, blomster og mitt lille treflagg. Vi lytter til musikk og nyter deilig solskinn, langt unna Norge gjør vi det beste utav hvor vi er og hva vi har tilgjengelig.

Musserende

Vi bytter ut champagne med musserende rosévin fra Gaillac, produsert på vingården til en venn av en venn, vingården hvor vi tidligere i år hygget oss med deilig middag sammen med et vennepar som er like glad i sørvestfransk mat-og vinkultur som oss selv.

Latter og virtuell skåling over videosamtale med mine foreldre, dem fra deres stue hjemme i Stavanger, oss fra vår balkong her i det solfylte Toulouse. Gratulerer med dagen, jubler jeg med det bredeste smil, men likevel trist over tanken på at vi egentlig skulle ha vært sammen i Polen akkurat nå, mine foreldre og jeg.

Flaggservietter

Fra franske hotdogs til lekre kaker og aprikoslikør, vi avslutter helgen og mitt hjemlands nasjonaldag over en mengde søte fristelser. Klokka har bikket åtte, været er fortsatt nydelig og sitronterten, makronene, hele det lille kakebordet smaker som en drøm.

Kakefat

Til tross for at jeg savner Norge, skal jeg ikke legge skjul på at livet i Frankrike har sine fordeler.

En nyttårsfeiring med dinner show på casino i Toulouse

Min kjole drysser glitter over hele gulvet, den dype røde leppestiften hindrer ham fra å ville kysse meg, jeg åler meg inn i et par nylonstrømpebukser og finner frem mine sorte kunstige slangeskinnspumps. Håret har jeg krøllet med rettetang, mousse rufses inn i håret for å gi krøllene ekstra volum, etter anbefaling fra frisøren. Huden min dufter Guerlain, La Petite Robe Noir, adrenalinet er på høygir, jeg gleder meg enormt til kveldens store nyttårsfeiring på Casino Barrière.

Casino bd

Vi ankommer casinoet rundt kvart på åtte. Fargerik belysning og stilig dekor, moderne men sofistikert, dansende fontener og elegant entré, arm i arm går jeg opp trappen og inn døra til lokalet sammen med min dresskledde herre, stilig er han i sin koksgrå dress og hvite linskjorte.

Smil

Resepsjonen er full av store røde juletrær, en siste smak av romjul før vi entrer det nye året. I garderoben henger jeg fra meg min sorte fuskepels og frakkene til Julien og hans foreldre, før vi blir ledet til vårt bord i teatersalen, en nydelig sal med borddekorasjon i klassisk gull og hvitt. Hvite menyer med gullskrift, vi vil få servert fransk kaviar fra Aquitaine med kremet mousse av blomkål som mise en bouche, deretter foie gras med fikenchutney til forrett, etterfulgt av St. Petersfisk med sitronsaus og karameliserte gulerøtter og deretter biff med sort trøffel og potetstappe. Til dessert serveres en entremets av mango-og pasjonsfrukt med hvit og mørk sjokolade, og helt til slutt en kopp espresso servert med småkaker. Champagne à volonté, står det skrevet i menyen, og nettopp våre første glass med gylne bobler får vi sjenket bare minutter etter å ha satt oss ved bordet.

IMG_20200101_181748

Kort tid etter serveres vår lille mise en bouche. Å smake ekte kaviar har vært på min personlige ønskeliste i hele mitt voksne liv frem til nå, og her får jeg muligheten servert foran meg, på selve dagen hvor folk flest, og definitivt meg selv, setter fokus på nyttårsløfter og ønsker for året som kommer.

Om jeg skal beskrive smaken av sort kaviar, vil jeg beskrive det som noe salt med en overraskende behagelig ettersmak og konsistens. Sammen med den milde blomkålmoussen skapes en fin harmoni, nok et luksusprodukt som jeg gjerne kunne spist mer av, men sannsynligvis må jeg nok vente lenge til neste gang.

Foie gras smaker som alltid godt. For kvelden serveres retten med sprø chips og fikenchutney, på nytt fylles glassene til topps med champagne. Vi koser oss og venter spent på showet som snart skal starte, Another Song in Paradise, en skildring av himmel og helvete, hvor kjente og kjære låter som omhandler enten himmelriket eller underverdenen blir fremført med sang, dans, akrobatikk og spektakulært sceneshow. Etter en utsøkt foie gras nytes hvit fisk, det eneste jeg glemmer å ta bilde av for kvelden, en smakfull filet som smelter på tungen med sin friske sitronsaus og søte gulerøtter.

Foie gras

Etter fiskeretten er tiden inne for showstart, belysningen dempes og teatergardinene åpnes, hvitkledde kvinner og menn synger og danser, de smiler til et champagnedrikkende publikum, vi synger og applauderer i takt med låter vi alle kjenner til, There Must Be an Angel av Eurythmics og Angels av Robbie Williams, bare for å nevne noen.

Gulldekor

En gøyal time med musikk og sceneunderholdning suser forbi. Gardinene senkes og måltidet fortsettes med medium stekt biff med en saus av champagne og kjøttkraft, sammen med potetstappe og skiver av sort trøffel. For hver gaffel som fylles, føler jeg meg mer og mer takknemlig og ydmyk over å få være her i finstasen min, nyte denne deilige maten sammen med mennesker jeg er glad i, feire det nye året nøyaktig slik jeg hadde drømt om. Jeg bryr meg ikke engang om at jeg ikke vil se fyrverkeri i år, noe byen Toulouse tar avstand fra på nyttårsaften. Kvelden er perfekt, uten tvil perfekt.

Biff med trøfler

Del to av showet rockes i gang med sortkledde dansere, elektrisk gitar og en vokalist som mestrer AC/DC-klassikeren Highway to Hell. Videre får vi akrobatikk og Cranberries-hiten Zombie og en vakker fiolinversjon av Evanescence sin My Immortal. Etter hvert serveres desserten, en søt og syrlig entremets, deilig mousse, kjeks og gelé med sjokoladesaus. Et siste glass champagne, før en liten kopp espresso, showet avsluttes og nedtellingen til midnatt settes i gang, cinq, quatre, trois, deux, un, bonne année!

Entremets dessert

Vi forlater teatersalen til fordel for spillesalen, hvor vi vandrer fra bord til bord der vi titter på mennesker som spiller black jack, poker og rulett. Feiringen fortsettes på casinobarens dansegulv, sammen med min kommende svigermor danser jeg og smiler fra øre til øre.

Familie

Lykkelig og takknemlig ønsker jeg et riktig godt nytt år til alle dere som har fulgt meg fra start og følger meg videre inn i det nye året.

Når man koser seg på egenhånd i romjula

Første juledag, transportselskapene i Paris er fortsatt i streik, ingen tog er i drift, heldigvis reiser jeg hjem med fly og ikke med tog for denne gang. Min kommende svigerfar kjører meg til Paris Orly, min kjære blir selvsagt med for å gi meg en varm klem på flyplassen, for å vinke meg av sted. Om vi ikke ville blitt sittende fast i trafikkork i en time, ville vi fått tid til å klemme bedre, vinke lenger, utveksle et par ord.

I stedet blir jeg nødt til å løpe.

I dag reiser jeg hjem alene. På mandag vil han komme etter, sammen med sine foreldre som skal feire nyttårsaften med oss på det flotte casinoet i Toulouse. Heldig er min kjære som har fått så mye fri nå i romjula, hele to uker til å slappe av og nyte denne magiske høytiden.

Vinge

Selv har jeg bedt om én siste fridag før Kraków-turen i slutten av januar står for tur. Tirsdag, årets aller siste dag, en fridag jeg virkelig ønsket meg selv om jeg i utgangspunktet ikke trenger den, da arrangementet vi har billetter til uansett ikke starter før sent på kvelden. Fint vil det likevel bli å kunne sove lenger, avslutte årets siste morgenstund med frokost i mitt eget tempo. Ja, fint vil det bli å kunne slippe å trykke i meg to brødskiver smurt i hastverk mens jeg henger over kjøkkenbenken og stirrer stresset på mikroovnens digitale klokke, minutt for minutt. 

Godt føles det å være fremme i min egen stue etter en femtifem minutters flytur, en trettisju minutters trikketur og en ti minutters gåtur med min sorte lille trillekoffert på slep. Jeg leser julekort fra bestemor og lager meg en kopp Earl Grey med melk.

Som avtalt ringer mamma, lenge prater vi om jul og familie og planer for det kommende året, vi skravler og ler, helt til jeg innser hvor mye klokka har blitt og hvor vanskelig det vil bli å stå opp klokka seks neste morgen. I morgen reiser hun til Tyskland, jeg ønsker henne en god tur.

Andre juledag, en fredelig arbeidsdag som ikke akkurat kan kalles en arbeidsdag. Fra ni til fem har jeg sittet på Airbus-kontoret sammen med seks andre kolleger, i vente på noe å gjøre. Ingen eposter, ingen telefoner, ingen digitale forespørsler, jeg teller ned timene og får tiden til å gå ved å lytte til musikk, se videoer på internett og fullføre et par kapitler av den dystopiske romanen jeg for tiden leser.

Fra kontoret drar jeg videre til kaféen Arcane, hvor jeg har blitt stamgjest det siste halvåret. Jeg spiser kanelbolle og drikker chai latte mens jeg veksler mellom å lese bok og skrive handleliste, kveldens handletur går til den økologiske dagligvarebutikken som ligger vegg i vegg med kaffebaren.

Økologisk dagligvarebutikk

Å komme hjem til en tom leilighet og vite at den vil forbli tom de neste fire dagene føles underlig, fint er det absolutt, men likevel rart. Som om jeg plutselig var enslig igjen, men med Julien bare et lite tastetrykk unna.

For å nyte denne egentiden best mulig fyller jeg kjøleskapet med mat han ikke liker, blåmuggost, selleri og fennikel. Jeg vrenger av meg mine trange jeans og slenger på meg den rosa rutete pyjamasen som ligger sammenkrøllet på toppen av vaskemaskinen.

Med puter og pledd slapper jeg av i sofakroken med den norske serien “Hjem til jul” på skjermen og risgrøt til middag, kanel og sukker drysses over grøten, et smørøye smeltende i midten. Et glass saft nytes sammen med mitt lille måltid, risgrøt og saft, jeg mimrer tilbake til barndommen, til juleverksted og skoleavslutninger, til verdifulle stunder sammen med bestemor og bestefar.

Risgrøt

Før leggetid gir jeg meg selv nok en dose kjærlighet. Med grøt og sofakos varmet jeg sjelen, med hårkur og ansiktspleie gir jeg også kroppen litt etterlengtet oppmerksomhet. Ansiktet vaskes med spesialprodukter fra apoteket, rensemousse, tonic, organisk skrubb, ansiktsmaske med leire og til slutt min daglige fuktighetskrem.

Deilig føles det å legge seg i nyvasket sengetøy, og vite at jeg snart vil våkne opp til nok en dag hvor jeg vil kose meg i mitt eget selskap etter en fredelig arbeidsdag.

En julefeiring langt unna egne ønsker og tradisjoner

Man kan ikke få både i pose og sekk, sies det. Annen hver jul med mine foreldre, annen hver jul med familien til Julien, den eneste måten min forlovede og jeg får feiret jul sammen.

Fint ville det vært om vi alle kunne ha feiret høytiden sammen, om avstand ikke var et problem, om skyhøye priser på flybilletter ikke var et faktum. Jul, en høytid hvor han og jeg sliter med dårlig samvittighet overfor våre foreldre, ensomme der de annen hver jul sitter mutters alene, om jeg bare kunne delt meg selv i to, vært både i Norge og i Frankrike samtidig, ikke bare i jula, men hele resten av året også, da ville mitt liv vært fullkomment.

mde

Norge i fjor, Frankrike i år. Vi feiret julaften hos tanten og onkelen til Julien, sammen med fetter og kusine og deres barn. En tante og onkel som har et stort fint hjem, store fine biler, store fine teknologiske duppeditter som de gledelig viser frem og skryter av, en måte å fortelle omverdenen at disse er mennesker som liker å vise status, suksess for dem betyr å jobbe seg halvt ihjel for å kunne kjøpe seg det flotteste og det beste av alt som finnes av luksusvarer, alt som er tilgjengelig bare for mennesker som dem selv.

Nisselu

Vi knipset et par familiebilder foran juletreet, Julien, hans foreldre og jeg, før vi pakket bilen full av julegaver og forlot hjemmet til fordel for dette selskapet hvor julekvelden skulle feires.

Kyss på kinnene, vertskapet spurte meg kjapt hvordan det stod til med meg, før jeg i det hele tatt hadde rukket å svare forsvant de videre til andre mennesker som skulle hilses på. Alle kvinnene var kledd i sorte minikjoler for kvelden, omtrent alle menn i sort dress med hvite skjorter. Wienerklassisk musikk ble spilt over høytalerne, det hele lignet mer på en minnestund enn en julefest, med unntak av all den fargesprakende julepynten som prydet både stua og vinterhagens dekorerte spisebord.

Kusinen til min kjære betraktet min mørkegrønne bekledning og lente seg mot mitt øre. Her i Frankrike, sa hun innledningsvis, foretrekker vi å ikle oss sorte kjoler når vi først pynter oss for spesielle anledninger, fortsatte hun og tilføyde, car c’est beaucoup plus classe (da det er mye mer elegant), som et stikk til meg, som hverken er fransk eller begravelseschic på julaften. Her i Frankrike får dere bare leve med at jeg foretrekker å være trash over classe, jeg, da, svarte jeg sarkastisk, og tvang frem det kunstige smilet som skulle følge meg videre utover kvelden til langt på natt.

Spisebord

Et pent dekorert spisebord med kveldens meny rullet sammen og plassert på hvert fat som på en restaurant, kanapeer og velkomstdrink (soupe de champagne), foie gras til første forrett, etterfulgt av røkelaks og deretter kamskjell og skogssopp, steinbit i saus av kreps og kongereker servert med søtpotetstappe, ostefat og deretter bûche de Noël til voksne og hjemmelaget sukkerspinn til barna. Med tanke på at jeg ikke tåler skalldyr og ikke liker laks (noe tanten til min kjære hadde vært obs på flere uker i forveien), ble menyen for min del begrenset til foie gras, sopp og søtpotet, frem til ostefatet og desserten ble servert utover de sene nattetimer. Smil, jublet datteren til kusinen til Julien, alle la vi bort gafler og glass og blottet våre beste smil til den lille jenta der hun stod med ansiktet godt skjult bak farens Polaroid-kamera.

Juleool

Mellom hovedrett og ostefat åpnet vi gaver. Under juletreet lå en hel haug med julepresanger i ulike størrelser, alle ble de revet bort og distribuert i full fart. Før jeg i det hele tatt rakk å lese navnet på personen som hadde kjøpt gave til Julien og meg, fikk vi en ny plassert i fanget. Alle gaver var flotte og fine, gavekort på reiser og opplevelser fikk vi dessuten også. Som ønsket fikk jeg paraply, tøfler og ear pods. I tillegg fikk vi utstyr til å starte med såkalt urban farming, dyrking av frukt og grønnsaker på kjøkkenbenken.

Ostefat

Rundt halv to på natta ble ostefatet servert. Søvnig, serverte jeg meg brie med trøffelkrem, gorgonzola, fourme d’ambert og saint-nectaire før jeg la meg på sofaen i stua for å sove bort de neste to timene før vi endelig dro hjem.

Julegaver

IMG_20191225_031912

Isbøtte

En tur innom Disneyland på lille julaften

I sentrum av Paris har demonstranter tatt til gatene og transportselskapene er fortsatt i streik, for nittende dag på rad. En lei situasjon som tvinger folket ut på veiene med bil, en situasjon hvor dem som ikke har bil må jobbe hjemmefra eller godta å bli skviset inn i enorme aggressive folkemengder på de svært få togene som fortsatt er i drift.

Vår opprinnelige plan for dagen, å dra til sentrum for å se vindusutstillingene til Galeries Lafayette og juledekorasjonene på Champs-Élysées, går derfor i vasken. En hyggelig reserveplan har vi likevel hatt i bakhodet hele tiden.

Direksjon Disneyland Paris, som ligger bare en halvtimes kjøretur unna barndomshjemmet til Julien. Hos Mikke Mus er heldigvis jula fredelig og like pent dekorert som i sentrum, om ikke enda penere.

Julefeiring

Min kjære, hans mor og jeg, vi tar oss en liten tur til Disney Village, området rundt den verdenskjente attraksjonsparken, for å drikke julegløgg og kose oss i juledekorerte omgivelser med en stor dose Disneymagi.

Minnieører

Vi besøker den store suvenirbutikken ved inngangspartiet til den lille Disneylandsbyen, min kommende svigermor og jeg pynter oss med Minnieører i butikken og titter på flotte pyntegjenstander og pyjamaser som jeg gjerne kunne tenke meg å kjøpe. Jeg lar være, med tanke på alle kostnadene som venter meg i slutten av januar måned, en uke hvor Julien og jeg skal på ferie til Kraków og Zakopane i Polen for å feire bursdagen hans. Dessuten er det jo julaften i morgen, det kan jo hende at noen allerede har kjøpt meg en pyjamas i julegave.

IMG_20191223_165425

Julien sin mor og jeg kjøper oss hver vår rødvinsgløgg. Den smaker ikke like godt som gløggen i Berlin, dessuten koster den dobbelt så mye, men koselig er det likevel å varme hendene på hvert vårt pappkrus og kjenne duften av druer, appelsin og kanel mens vi titter på dekorerte juletrær og fargerike nøtteknekkere og lytter til flotte juleklassikere som spilles over høytalerne.

Disney

Langs innsjøen ved samme navn som området hvor jeg bodde da jeg for snart fem år siden jobbet i Disney World i USA, Lac (Lake) Buena Vista, følger vi stien som fører oss videre til Disneyland sine stilige resorts Sequoia Lodge og Newport Bay Club, hvor vi nysgjerrig titter innom for å se hvordan hotellene har valgt å dekorere til jul.

Sequoia Lodge har ikke gjort stort, ikke mer enn man skulle forvente. Newport Bay Club, derimot, har pyntet det store fyldige juletreet sitt med blå julekuler, sløyfer i ulike farger og fine seilbåter som står i stil med det maritime fire-stjerners hotellet.

Juletre

Baren til Newport Bay Club er stilig, en gammel amerikansk sjarm som gir meg lyst til å ikle meg dress og farge leppene røde, drikke whiskey on the rocks og lytte til jazzmusikk. Denne illusjonen knuses det øyeblikket jeg hører barneskrik fra alle kanter og det faktisk går opp for meg at vi befinner oss i Disneyland og ikke i en gammel Hollywood-film for voksne.

Kjærlighet

Jeg bestiller meg en kanne med grønn te, Julien en dobbel espresso, Earl Grey med sitron til hans mor. I morgen står julaften for tur, jul og stort familieselskap hvor både gode og dårlige relasjoner vil gjenforenes.

Vi diskuterer, vi drøfter, hvorvidt jula vil bli en knirkefri affære gjenstår å se. Vi krysser fingrene, samtlige har vi forberedt oss på å blotte våre største smil og småprate til det uendelige med mennesker vi ikke vil høre fra eller se igjen før til bryllupet vårt i september. God mat vil det uansett bli, god mat og god vin. En typisk jul, med andre ord.

Og med det ønsker jeg dere alle en riktig god julefeiring. Joyeux Noël !

Julekos

Sjokoladebod

Disneyjul

Fyrtårnet Disneyland

Hjembyen til osten brie og små gleder på en lørdag

Nå er vi her, i barndomshjemmet til Julien, på utkanten av Paris, like utenfor byen Meaux som er hjemstedet til den verdenskjente osten brie.

Selv våkner jeg uthvilt og klar for å gripe dagen, min kjære derimot, starter dagen med influensalignende symptomer, en kjedelig overraskelse nå like før jul.

Selv om formen dessverre ikke er på topp, har han fortsatt lyst til å bli med til sentrum av Meaux for å handle diverse matvarer på det ukentlige bondemarkedet. Maisbrød, paté og ost, godsaker som skal nytes til frokost, kjøtt og grønnsaker til morgendagens middag, vi smaker pepperkaker som vi får lyst til å handle med oss, vi lar oss friste av markedshallens store utvalg av pålegg og brødbakst. Vi klarer likevel å beherske oss, kun det aller mest nødvendige får plass i handleposen for denne gang. 

Brie

Som forventet er osten brie den store stjernen på markedet i Meaux, oster så store som menneskehoder, om ikke enda større, tilbys hos samtlige osteselgere. Pain d’épices, fransk honningkake, tilbys så store som murstein til en rimelig pris, til glede for alle lokalbeboerne som tilbringer førjulstidens siste lørdag på julehandel.

Foreldrene til Julien har det siste halvåret fått seg en hyggelig liten vane, der de hver eneste lørdag tar seg en tur innom markedet i Meaux, en handletur som fører dem videre til den lille vinbaren Les Petits Bouchons, hvor et lite lunsjmåltid nytes over et stort glass vin og gode diskusjoner.

Skål

For første gang blir også Julien og jeg med på besøk til deres nye lille stamsted. Den hyggelige vinkelneren, som nå husker deres fornavn og hilser med kyss på kinnene, møter oss med et stort smil og spørsmål om hvilken type vin vi kunne tenke oss å smake. Tørr eller fyldig, sterk eller fruktig, rød, hvit eller rosé, hva med husets cocktail, han forteller at sesongens kreasjon består av ananasjuice, vanilje og champagne. Barracuda heter den, moren til Julien og jeg bestiller hver vår barracuda, våre menn går begge for en fruktig rødvin.

Sammen deler vi en fondue de Mont d’or, smeltet ost servert med oppskåret brød, babypoteter og diverse spekemat, et usunt men deilig vintermåltid som nytes godt i sosialt lag. Stilig er denne lokale vinbaren, som etter hvert fylles med sultne og tørste mennesker ved hvert eneste bord. Hadde vi bodd i Meaux, ville sannsynligvis også Julien og jeg ha kommet hit hver eneste lørdag etter en handletur på markedet.

Ostefondu

Etter å ha spist oss mett på spekemat, ost og poteter, spaserer vi videre i retning byens historiske landemerke, den gotiske Saint-Étienne katedralen som til vår skuffelse ser ut til å være delvis under konstruksjon.

Vis-à-vis den flotte katedralen ligger en nyåpnet polsk kolonial, overlykkelig blir jeg over å finne noe som minner meg om mamma, der jeg handler inn posesuppe (zurek) og Princessa-sjokolade og mimrer tilbake til alle påske-og sommerferiene jeg har tilbrakt i hjembyen til min mor, Krosno, og de større byene Kraków og Warszawa.

Katedralen

Videre fortsetter vi med et lite ærend to gater unna katedralen, vi handler kaffe fra et kaffebrenneri som også brygger sitt eget øl, noe jeg blir så nysgjerrig på at jeg like greit ender opp med å kjøpe meg en flaske imperial stout som jeg ser frem til å kose meg med i jula.

En liten kaffe på kaffebaren Lions Coffee før vi vender hjemover, to kafégjester sitter med hver sin kassegitar og spiller fin akustisk musikk, behagelige toner som skaper en varm atmosfære.

Jeg spør min kjære hvordan det går med ham, om han fortsatt føler seg syk, han nikker, medikamenter handles inn på apoteket før vi vender tilbake til hans barndomshjem. Alle krysser vi nå fingrene for at ingen blir syke til jul.

En route til Paris for å feire jul med hans familie

Bildene er fra min lille tur innom julemarkedet i Toulouse forrige lørdag, før kinobesøk og middag på indisk restaurant stod for tur. 

Om jeg kunne fått et juleønske oppfylt, ville jeg ønsket å kunne feire jul sammen med mine foreldre. Jeg ville fortalt dem, som jeg alltid forteller dem, hvor glad jeg er i dem begge to. Jeg ville nok ha spurt min mor om vi kunne tatt oss en tur til en av byens største bokhandlere slik at jeg kunne fått en gyllen mulighet til å fylle opp den store IKEA-hyllen min med enda mer norsk litteratur som jeg kan grave meg ned i, flere historier å drømme meg bort i. Virkelighetsflukt til ulike fantasiverdener mens det stormer her i Frankrike, revolusjonens land.

De siste ukene har det nemlig vært full storm her borte. I tillegg til de fortsatt ukentlige demonstrasjonene som har pågått i over ett år, er vi for tiden også vitner til et rent kaos med streikende togselskap, luftfartskontrollører og energiselskap. Mange studenter står nå fast i jula med kansellerte tog, buss og flyreiser, uten å vite hvordan de skal komme seg hjem til familiene sine. Samtidig har flere hjem og institusjoner, deriblant barnehager og sykehjem, fått strømmen kuttet. At befolkningen raser kan jeg godt forstå, både fra de streikendes ståsted og på vegne av alle ofrene for konsekvensene som faller som dominobrikker for hvert streikende minutt som går. Om jeg kunne fått enda et juleønske oppfylt, ville jeg ønsket at folket ble hørt og deres frustrasjon tatt på alvor.

Julestjerner

I kveld reiser jeg til Paris. For å feire jul sammen med familien til min forlovede for tredje gang i løpet av de snart fem årene vi har vært sammen. Neste år vil vi feire vår første jul som ektepar, og den skal vi feire i Norge sammen med min lille familie på Vestlandet. Ingenting er som en juleferie ved fjorder og fjell, en liten hyttetur, selv en dagstur med nistepakke og kakao ville vært vidunderlig. Jo mer jeg tenker på det, jo større blir lengselen etter å få kommet meg hjem på besøk.

I den brune skinnvesken som jeg har valgt å ta med meg på reise til den franske hovedstaden, ligger en tom signalgrønn matboks som tidligere inneholdt dagens lunsj, toast med cheddar, chilli og champignon. En boks som nå opptar altfor mye plass i den middels store vesken, den som også inneholder en halvtykk lommebok, en mobillader, pass og 1984 av George Orwell, en roman jeg lenge har pratet om å lese, men stadig har nedprioritert til fordel for bøker jeg har fått i gave av mor og svigermor som begge liker å skjemme meg bort med gaver i form av lettlest skjønnlitteratur på norsk, engelsk og fransk.

Jeg ser frem til å lese et ti-talls sider av 1984, vaske den grønne matboksen og våkne opp til en lørdag hvor min kjære, hans foreldre og jeg skal handle på bondemarkedet i den lille byen Meaux, hjemstedet til osten brie, vi skal handle frukt og grønt og kjøtt og franske oster, og kanskje ta oss et glass vin eller en kopp kaffe på kafé i sentrum.

Glad vil jeg også bli om vi på mandag får tatt oss en liten tur til sentrum av Paris for å se et juledekorert Champs-Élysées og titte på vindusutstillingene til Printemps og Galeries Lafayette. Selv om jeg savner mitt kjære Norge, selv om jeg dagdrømmer og romantiserer den norske kultur og nordiske natur til den grad at folk flest vil klø seg i hodet og undre hvorfor jeg i det hele tatt forlot landet hvor jeg er født og oppvokst, selv om jeg blir opprørt av å leve midt oppi alt det franske kaoset, så er det ingen sted jeg heller ville bodd enn nettopp her i Frankrike.

Likevel gleder jeg meg allerede til neste år, til familien min sin tradisjonelle norsk-polsk-engelske jul. Med en fransk touch.

Nisse

 

Hvordan vi feiret vår siste dag i Berlin

Lørdag, siste dag før hjemreise. En dag hvor vår eneste plan var å ikke ha noen plan frem til middagstid, en dag hvor målet var å stå opp sent og gjøre minst mulig. Men en liten tur innom julemarkedet ved Kaiser Wilhelm-kirken skulle vi likevel unne oss, en liten tur innom det eksklusive magasinet Kaufhaus des Westens, også kjent som KaDeWe, ville vi også ta oss tid til, ikke for å handle dyre merkevarer, men for å ta en nysgjerrig liten titt på en verden som vi foretrekker å observere fra utsiden.

IMG_20191218_132244

Før vi dro på julemarked for å nyte en siste kakao, og før det lille besøket på KaDeWe for å se deres årlige juledekorerte vindusutstillinger, tok vi oss en handletur på et stort supermarked i nabolaget for å kjøpe skinke med biter av champignon eller paprika og salami med parmesanskorpe og paté med gressløk og alle de andre matvarene som vi kun finner i Tyskland.

I handlekurven puttet jeg alt som jeg elsker av varer som ikke finnes i Frankrike, flere bokser Nescafé iskaffepulver, Haribo gullbjørner og halve sortimentet til sjokoladefavoritten Ritter Sport.

Skuffet ble jeg, da vi passerte vindusutstillingene til det ellers så glamorøse KaDeWe, hvor årets tema var disco og 70-tallet, fargerike disco-juletrær med vinylplater til dekorasjon, og figurer med stort afrohår, slengbukser og rulleskøyter. Hvorvidt Berlinerne kommer i julestemning av disco er neimen ikke godt å si, personlig foretrekker jeg nisser og snømenn og nøtteknekkere.

En stor dose julestemning fikk vi derimot alle sammen på det fine julemarkedet ved Kaiser Wilhelm-kirken. En siste kveld blant julestjerner og dekorerte juletrær, en siste kakao med peppermynte og krem, servert i en søt liten snømannkopp.

IMG_20191218_131804

Et enormt brød delt i to, fylt med kjøttragu og løk, vi ba om fire gafler men fikk bare to. Ikke spis for mye, minnet jeg min kjære, vi skulle jo tross alt spise på restaurant senere på kvelden, vår siste kveld, et siste tysk måltid, et gjensyn med Wirtshaus Hasenheide, hvor han og jeg nøt feriens aller første måltid den fredagskvelden da vi ankom Berlin.

Ikke spis for mye, sa jeg, likevel klarte jeg ikke å motstå fristelsen til å kjøpe med meg en såkalt schneeballen, kjekskule dekket med sjokolade og karamell, en deilig liten søtsak som dessverre var vanskelig å spise uten å måtte gape som en hvithai for å kunne få i seg noe av den harde kjeksen.

Schneeballen

Jo mørkere kveldshimmel, jo større ble folkemengden som strømmet til byens mange julemarkeder for å kose seg med mat og drikke blant julebelyste boder og flotte dekorasjoner.

Jul

Med t-banestasjonen bare et lite steinkast unna markedet, tok det ikke lang tid for oss å bytte omgivelser, fra julefest og travle handlegater til fredelig boligstrøk sør for det trendy nabolaget Kreuzberg.

Wirtshaus Hasenheide, spisestedet hvor han og jeg tilbrakte vår første kveld i Berlin, en restaurant vi lovet å vende tilbake til, allerede nå var vi her, bare en liten uke senere. Villsvingulasj med kantareller og pannestekt semmelknödel, deilige tyske smaker som jeg vet jeg vil komme til å savne i dét jeg pakker kofferten og reiser tilbake til Frankrike.

Villdvinhu

Blank i øynene, satt min kommende svigermor med husets hjemmelagde kjøttrulade foran seg på bordet. Den smaker nøyaktig som mamma sin, sa hun, en genuin sårbarhet skar gjennom den ellers så tydelige stemmen. Et sårt savn etter det kjente og kjære, en mamma som fortsatt lever i hennes hjerte, en sårbar gjenforening med smakene som tok henne direkte tilbake kjøkkenet i barndomshjemmet, tilbake til mammaen sin.

Wirtshaus Hasenheide. Hun ba meg notere adressen, den har jeg allerede notert, sa jeg. Etter restaurantmåltid og mimring, spaserte vi gjennom nabolaget før vi tok t-banen tilbake til hybelleilighetene for å pakke kofferter og sove.

En fredelig spasertur, forbi fine hvite blokker og lokale restauranter med store terrasser som stod tomme nå på disse kalde vinterdagene. På vår venstre side av veien, så vi en stor park hvor vi kunne tenke oss å dra på piknik når sommersesongen melder sin ankomst.

Berlin har jeg tidligere hatt et anstrengt forhold til, men ikke nå lenger. Nå elsker jeg Berlin.

Julep

Julemarked på Alexanderplatz og nostalgi på pizzeria

Desembermånedens første fredag, vi våknet opp til en ny dag i Berlin, ferieturens nest siste dag. På hybelen var det varmt og godt, etter å ha latt varmeovnene stå på siden gårsdagens innsjekk. Selv sov vi i blokkas tredje etasje, mens frokost skulle vi spise hos Julien sine foreldre oppe i femte, da deres hybel hadde større spisebord og en fungerende kaffetrakter til disposisjon.

Etter en frokost i femte etasje med ferske rundstykker fra et bakeri i nabolaget, tok vi paraplyene fatt for å møte det kraftige regnværet som nå var kommet til Berlin. En liten t-banetur ledet oss videre til Potsdamer Platz, til nabolagets lille julemarked. Et område hvor vi også ville få en gyllen mulighet til å besøke en rekke ulike butikker, måtte det være for å handle gaver til seg selv eller andre.

Julemarked

Med vind i håret og regndråper i fjeset vandret vi fra bod til bod på dagens første julemarked. Oppholdet på Potsdamer Platz ble riktig nok kortvarig, da ingen av oss hadde rukket å bli sultne eller tørste nok til å smake på noe av det som bodene kunne tilby, selv kakao med peppermynte hadde jeg ikke lyst på riktig enda.

Julerestaurant

Kjedebutikker og lokale forretninger, høyt og lavt gikk jakten på en glitrende festkjole til vår kommende nyttårsfeiring med spektakulært dinnershow og casino på agendaen. En helaften med cabaret, fransk gastronomi, gylne bobler og høy glamour. Dagdrømmende, speidet jeg utover butikklokalene der jeg letet etter det perfekte antrekk. Fornøyd var jeg, da jeg endelig fant en lekker kjole som ville kle både denne- og lignende anledninger i fremtiden.

Under truende skyer og regntung himmel uteble dessverre mye av denne julestemningen som vi gjennom hele uka hadde følt på fra tidlig morgen til sent på kveldstid hver eneste dag. En liten handlerunde passet oss derfor ypperlig akkurat nå, et lite avbrekk fra jula, en pause fra regnet.

Fernsehturm

Etter hvert dro vi videre til Alexanderplatz, hvor det ikoniske tårnet Berliner Fernsehturm pryder den vanligvis åpne plassen som nå var overfylt med julestemning og flere hundretalls besøkende. Tiden var endelig inne for å nyte en liten kopp kakao, den vanlige med peppermynte til meg, og varm sjokolade med en liten dose Baileys til Julien og hans foreldre, et påfyll av drivstoff før vi nå skulle traske fra bod til bod i et fortsatt like vått og kjedelig vær, på et av byens største julemarkeder.

btf

Et vakkert marked, med en skøytebane full av mennesker i bevegelse, og et enormt pariserhjul pyntet med fargerik belysning. Kan du ta bilde av meg sammen med denne store nøtteknekkeren, ba jeg min kjære, før vi begge rettet oppmerksomheten mot en bod som kunne tilby noe som lignet kjempestore frityrstekte tortillalefser med fyll av kjøttdeig, løk og champignon, toppet med deilig hvitløksdressing. Fordelt på fire, delte vi ettermiddagens eneste smakebit før en aften på pizzarestaurant i Uhlandstrasse stod for tur.

Julemarked mat

Ikke en hvilken som helst pizzeria, men et sted som har betydd mye for foreldrene til Julien. En pizzeria med en meny som ikke har blitt endret de siste førti årene, et møtested som de vender tilbake til minst én gang i året, for å skape minner over god og rimelig pizza, en tradisjon og et symbol på deres kjærlighetshistorie som startet på syttitallet. Ukentlig hygget det nyforelskede paret seg med pizzadate på denne adressen, den gang da han var i militærtjeneste i Vest-Berlin og hun ikke i sin villeste fantasi kunne forestille seg at hun tre år senere skulle flytte til Frankrike for å starte et nytt liv sammen med nettopp ham.

Italiensk pizza

Piccola Taormina, romantisk er den, denne nostalgien som mine kommende svigerforeldre holder så kjært. Jeg bestilte favoritten til min kjære, noe så enkelt men likevel så vanvittig nydelig i smaken. Pizza med skinke, salami, champignon, oliven og ramsløk. Og en stor dose kjærlighet fra den italienske kokken som har vært der siden dag én, for godt over førti år siden.

Nøtteknekkeren

Julen

IMG_20191217_133637

Nøtteknekkeren

Pariserhjul

Pariserhjul Alexanderplatz