Leiligheten er endelig vår!

Etter en slitsom dag på jobb, etterfulgt av lang ventetid på en svært forsinket buss – var jeg endelig hjemme. Ja, hjemme. Det ordet lyder så fint akkurat nå.

Fordi denne gang snakker vi ikke om noe midlertidig hjem. Ingen Airbnb, ikke lenger på gjesterommet til svigermor – men hjemme hos oss, i vårt nye kjære hjem. Fra og med i dag er denne herlige to-roms leiligheten overtatt av Julien og meg!

Den ser kanskje ikke så fin ut, riktig enda. Med potensiale, det har den!

Vi har allerede planlagt hvordan vi ønsker å dekorere både vegger, gulv og møbler. Med et kjempestort verdenskart hengende på veggen, og en korktavle med utklipp fra reiseblader, som en påminnelse om stedene vi ønsker å besøke, samt aktivitetene vi ønsker å gjøre sammen. Vi vil printe ut våre mobil-selfies (i polaroid-format), tatt ute på reise både nært og fjernt, og henge dem på kjøleskapet for å feire kjærligheten og gleden over å få oppleve så mye gøyalt sammen.

Etter hvert skal vi kjøpe spisebord, stoler og ny sofa fra loppemarked eller fra nettannonser. Fine, brukte møbler, klare for et nytt liv hjemme hos oss.

En vase som kan pryde vårt fremtidige spisebord, og en bokhylle til alle bøkene mine – inkludert dem jeg ønsker meg til jul, Ja, dette gleder jeg meg til!

Jeg skulle ønske jeg kunne smile bredere og juble høyere – men jobben min tar virkelig knekken på meg, og øynene klarer jeg såvidt å holde åpne. Heldigvis er svigers på besøk for å hjelpe til med innflyttingen.

På fredag skal vi feire, juble og smile. Med kartonger, kofferter og sekker ute av syne!

kartonger

flyttekaos

Dette er leiligheten vår:

  • Sentral beliggenhet i sentrum av Toulouse (Storby sørvest i Frankrike)
  • 2 soverom. Et av dem skal bli gjesterom/kontor med bokhyller, pc-bord og utstyr, sovesofa.
  • Bad, separat toalett.
  • Stue og åpent kjøkken. Kjøkken med bar, to kjøleskap og vinskap.
  • Romslig baklong med plass til bord, stoler og grill.
  • Alle beboere har egne partier av fellesområdet ute, hvor man kan dyrke frukt og grønnsaker.

Oppdateringer fra våre interiør/dekor-planer kommer det mer av senere!

Fjas og mas og eiendomsmeglere

Pariserflette, franske makroner – og altfor mange franske leiligheter å besøke og eiendomsmeglere å håndhilse på. Kvinnelige meglere med høye hæler og rød leppestift. Mannlige meglere med lakksko, skjerf og kritthvitt smil. Andre med slitte olabukser og skjegg. Noen dukker opp på scooter. Andre til fots. Nabolaget er og forblir det samme, men blokkene varierer fra gang til gang. Små blokker, større blokker, ingen spesielt store høyblokker. Noen fra 60-tallet, andre fra 2012-2013. Ingenting føles gammelt. Alt er nyrenovert og ser omtrent identisk ut innvendig. IKEA-kjøkken. Hvite vegger. Store vinduer. Lyst og romslig. Kanskje blir det vårt, kanskje ikke.

En har pizzeria til nærmeste nabo. En annen ligger vegg i vegg med en Salon de thé. Den jeg liker best, den jeg håper vi får, ligger like ved siden av en barneskole.

Nå er jeg sliten og lei av å lete etter et permanent sted å bo. På toppen av det hele må vi bytte Airbnb-bolig på søndag, da andre kommer for å overta denne leiligheten. Bytting, flytting, pakking, tilpassing, nye nabolag, nye inngangsporter med nye koder.

I dag handlet jeg makroner på bakeriet og rødvin på butikken. Lange dager med mye fjas og mas og usikkerhet rundt hvor vi kommer til å ende opp med å bo, ja det krever en god slurk og noe sukkerholdig å spise på, for å få tankene over på andre ting.

I morgen skal vi besøke julemarkedet i Toulouse. Ingen visning, bare jul og kos.

makroner

pariserflette

 

 

En drømmeleilighet man ikke vil ha?

“Hva synes du? Liker du den ikke?”, spør Julien med en skuffet tone. Jeg ser meg rundt. Jo, leiligheten er nydelig. Den har faktisk alt jeg kunne ønsket meg fra en leilighet, med unntak av én ting. Og det har jeg dårlig samvittighet for. Jeg liker ikke nabolaget.

I går kjørte vi hele strekningen fra Paris til Toulouse. Sju timers kjøretur med en halvtimes pause innom McDonald’s for å spise lunsj (finfolk, som vi er).

Airbnb-leiligheten vår er praktisk nok (og ved en tilfeldighet) i samme nabolag som tre av leilighetene vi dro for å besøke i dag. To nye venter oss utover ettermiddagen.

Foreløpig liker jeg kun én av de tre leilighetene vi har besøkt, men samtidig klarer jeg ikke å se for meg et liv i dette nabolaget. Selv om det geografisk sett ikke er altfor langt unna sentrum, føles det likevel svært usentralt. Med unntak av massevis av hus og boligblokker på rekke og rad, er det absolutt ingenting her. Ingenting.

Her står jeg, og vurderer å takke nei til en stor, lys leilighet med to soverom, stor balkong, store vinduer, godt med skap-plass. Den er jo faktisk helt perfekt.

Nabolaget er stille og fredelig. Ingen støy, ingen problemer, men heller ingenting å gjøre.

Bakerier, butikker, restauranter, barer, alt må man ta metro, trikk eller buss for å besøke. Eller bil.

Etter hvert har jeg jo tenkt å starte min egen business, og vil ofte bli nødt til å komme meg hjem relativt sent på kveldene. Bilsertifikat har jeg ikke. Hvordan vil jeg komme meg hjem om det ikke går noen nattbuss?

“Du klarer fint å gå en tjuefem-minutters tur, klarer du ikke?”, spør Julien kritisk. Jeg har sagt det før, og gjentatt det igjen og igjen. Jeg, som er kvinne, tar en enorm risk ved å gå helt alene, midt på natten. En tjuefem-minutters gåtur i mørket kan faktisk ende opp med å bli min siste gåtur noensinne, om jeg er riktig uheldig og møter på feil person.

“Slutt å være så paranoid. Du lager problemer ut av ingenting”, fortsetter han. Nå er det ikke lenge siden en fransk kvinne ble voldtatt og drept mens hun var ute på joggetur i nabolaget sitt, sent på kvelden. Det handler ikke om å være paranoid. Det handler om å være realist. Vi lever i en verden full av mennesker med onde hensikter. Dessverre.

“Skal du tenke sånn, kan du like greit bare sitte hjemme og aldri forlate leiligheten”, sier han surt. Han skjønner virkelig ikke poenget. Men så har han levd et ganske skjermet liv også. Aldri møtt noen som har blitt voldtatt, aldri møtt noen som har blitt overfalt, aldri følt seg truet og redd.

Vi får bare være enige om å være uenige.

Han ønsker helst å bo stort og flott. Jeg ønsker helst å bo sentralt.

To nye visninger venter oss i kveld.

Ender vi likevel opp med å ta “drømmeleiligheten”, så får jeg vel bli stamkunde hos Uber.

Her er noen bilder fra Airbnb-leiligheten vi leier mens vi leter etter permanent plass å bo.

soveromm

balkong

dekorasjon

sitat på fransk

“Livet handler ikke om å vente til stormen har passert. Det handler om å lære seg å danse i regnet”