Deilig mat og andre oppmuntringer i en vanskelig periode

Høsten, årstiden hvor naturen farges rød og gul, hvor blomstene visner og dagslyset slukner tidligere og tidligere for hver dag. Oktober, måneden hvor sensommerens tøysko byttes ut med vanntette støvletter. Solbrillene legges bort og paraplyen hentes frem.

I teorien er det i hvert fall slik, om man er bosatt et sted hvor hver årstid skiller seg tydelig ut fra den forrige. Her i Toulouse kan jeg derimot fint hente frem tøysko og la jakken bli liggende igjen hjemme på en sen oktoberdag. Høstværet her i Sør-Frankrike går som en berg-og-dalbane, med pøsregn og tolv grader den ene dagen, stekende sol og sommertemperatur den neste, en årstid som gir oss varme formiddager og kjølige kvelder, forkjølelse og influensa…med mer.

Vi visste det ville komme, men vi klamret oss likevel til et ørlite håp om at det denne gang skulle bli annerledes. Som fryktet, har smittetallene økt i rekordfart utover høsten, og en ny smittebølge skyller over Europa som en enorm tsunami. Utelivsbransjen har igjen stengt dørene, portforbud har blitt innført i store deler av landet, og alle er vi redd for hva vår nære fremtid vil bringe.

Psykisk har jeg aldri vært svakere enn nå, aldri har jeg vært så langt nede, så mørk til sinns som de siste sju månedene, og derfor er det så utrolig viktig for meg å gjøre absolutt alt jeg kan for å distrahere tankene og hjelpe meg selv, mens det fortsatt er mulig, mens vi fortsatt har lov til å forlate våre hjem, dra ut på sykkeltur, spise brunsj med to-tre venner, gå på date med partneren, spasere gjennom byens gater og sitte på en benk i parken.

Jeg har ikke sett familien min på fjorten måneder. De fleste av mine venner har jeg heller ikke sett siden i fjor. Og Norge har jeg ikke vært i siden jula for to år siden. I sommer mistet jeg i tillegg jobben. For en person som allerede har måttet kjempe mot sine indre demoner lenge før coronakrisen gjorde vondt verre, er det vanskelig å tro at en eventuell ny periode med karantene, flere uker innestengt med tankene mine, ikke vil påvirke den allerede skjøre psykiske helsen.

Som alle andre her i Frankrike, bruker jeg munnbind, vasker hendene og holder avstand når jeg beveger meg ute blant mennesker. Smitteverntiltakene tar jeg på høyeste alvor, selv om jeg synes det er leit med portforbud og innstramminger.

Glad og fornøyd smiler jeg likevel, hvert sekund hvor jeg får kommet meg ut i frisk luft, hygget meg med god mat og drikke, tittet i butikkvinduer og spasert langs Garonne-elven. Små gleder betyr absolutt alt i vanskelige tider.

Etter vårt fine opphold i Paris for to helger siden, gikk de neste dagene til en søt blanding av kafébesøk, spontan-shopping, lesing av bøker, spaserturer i nabolaget og utfylling av ulike søknadsskjemaer med skreddersydde motivasjonsbrev til de ulike skolene som tilbyr kursene jeg ønsker å ta.

Da jeg på tirsdagen spiste en quiche-formet scone med fennikel og comté hos Café Cerise, valgte jeg på torsdagen å spise kake til lunsj hos Sweet Home Cafe.

En deilig ostekake med skogsbærsaus, et søtt mellommåltid på en grå dag hvor jeg ble sittende og dagdrømme, tilbake til Montpellier og Burlesque-fotoshooten sammen med min venninne Laurène, tilbake til et øyeblikk hvor jeg følte meg glamorøs og fin. Som en stjerne. Som Dita Von Teese.

Etter å ha spist meg mett på kake, endte jeg derfor opp med å handle nytt, ekstra fint undertøy til meg selv fra en liten sensuell boutique ved navn La clef des charmes.

En dag skulle jeg ta meg tid til å gjenskape en liten brøkdel av den følelsen, sminke meg pent, male neglene røde og ikle meg en fin kjole, med elegante blonder gjemt under kjolen.

Også neste dag nøt jeg et måltid langt unna leilighetens fire vegger, i nabobyen Colomiers, hvor Julien og jeg ønsket helgen velkommen over en liten lunsjdate på den meksikanske restauranten La Sandia De Dia.

En tre-retters lunsj og dagens store måltid, med hjemmelaget tortillachips og guacamole til forrett, og innbakt kylling med salsa verde til hovedrett. Brus drikker jeg så og si aldri, men med dette måltidet valgte jeg likevel å kose meg med ei flaske meksikansk ananasbrus. En liten dessert på deling, søt maiskake med en deilig smak som førte mine sanser direkte tilbake til året da jeg bodde i Florida, da jeg ble kjent med mange fine meksikanere som introduserte meg for autentisk mat fra det meksikanske kjøkken, deriblant maiskake som denne. Seks år siden, en bekymringsfri tid, jeg mimret tilbake med et smil.

Uka før forrige uke stod tydeligvis mat i fokus, for også på søndagen hygget vi oss med god mat. En trivelig brunsj i byens fineste nabolag, Carmes, på den stilige kafeen Moderni’thé sammen med våre venner Cindy og Johan, og deres to år gamle sønn. Amerikanske pannekaker med bacon og halloumi, ferskpresset juice av pære, spinat og lime, og en god kopp cappuccino, hva mer kunne jeg ha ønsket meg på en søndagsformiddag som denne?

Etter brunsjen tok vi oss en spasertur gjennom nabolagets søndagsstengte handlegater for å nyte stillheten, den blå himmelen og den lille guttens uskyldige latter og positive energi. Tenk å ha optimismen til et to år gammelt barn, tenkte jeg for meg selv, der jeg så ham løpe fra sin mor og nysgjerrig plukke opp den ene skatten etter den andre fra fortauskanten.

Julien og jeg avsluttet ettermiddagen på sykkeltur langs Garonne-elven og videre gjennom parken på Îles du Ramier. Jeg syklet på oransje og brune løv i et landskap fullt av både grønne og rødlige varme toner, i full fart langs de brede grusstiene og over den smale broen, videre tilbake på asfalten og forbi byens fotballstadion. Raskere og raskere syklet jeg, og nøt den friske følelsen av vind i ansiktet, en følelse av frihet.

Er det noe jeg har lært fra vårens 68 dager i karantene, er det viktigheten ved å sette pris på absolutt alt (og alle) man har i livet, for det hele kan bli borte på et blunk. Savnet etter noe så simpelt som et kafébesøk eller en spasertur gjennom sentrum var uutholdelig den gang, og derfor nyter jeg det så godt jeg bare kan, mens jeg fortsatt kan.

Når gleder blir til skuffelser og kommunikasjonen svikter

Jeg hadde stilt vekkerklokka til å ringe klokka ni, for å gi meg selv rikelig med tid til å spise frokost sammen med Laurène før jeg like rundt elleve måtte dra på møte med en rådgiver hos BGE Sud Ouest, skolen hvor jeg frem til overstått møte trodde jeg skulle bli student.

Konsulenten hos Pôle Emploi (den franske versjonen av Nav) hadde nemlig overbevist meg om at denne skolen ville være et perfekt valg for meg som ønsker å studere Webdesign og Community Management. De siste ukene hadde jeg derfor gledet meg vanvittig mye til å møte skolens rådgiver, planlegge fremtiden og handle inn lærebøker.

Men jammen sa jeg “god dag mann, økseskaft”, for et eller annet sted har kommunikasjonen mellom BGE og Pôle Emploi gått alvorlig skeis, og skolens rådgiver vil i tillegg til å bevisst eller ubevisst ha misforstått situasjonen, for evig bli husket som det mest forferdelige mennesket jeg har møtt siden jeg først flyttet til Frankrike for fem og et halvt år siden.

Det har seg visstnok slik at BGE Sud Ouest, i tillegg til å tilby korte kurs og ettårige studier, hjelper gründerspirer med å etablere bedrift, og dét med høyt press og aggressivitet ettersom skolen blir belønnet med økonomiske gulrøtter fra staten i form av bonus eller provisjon.

Etter en lang og hyggelig frokost hjemme på kjøkkenet sammen med Laurène, satt jeg altså på rådgiverens kontor, i den tro at jeg var kommet for å få informasjon om webdesignerkurset med oppstart i oktober.

Hun startet møtet ved å studere CVen min, se på meg med avsky i blikket, og si “du har absolutt ingen relevant utdanning eller arbeidserfaring til å kunne starte et Community Management foretak”. Nei, det var jo hele poenget med videreutdanning, da.

“Du har heller ingen ledererfaring. Hva kan du egentlig? Det er jo totalt urealistisk, dette prosjektet ditt.”

Jeg begynte etter hvert å innse at dette møtet ikke hadde noe som helst med webdesignerstudiet å gjøre.

Jeg besvarte (den mildt sagt svært uhøflige) rådgiverens spørsmål og forklarte hvilke kompetanser jeg allerede har, både innen IT og språk. Den dagen jeg starter bedrift vil det utvilsomt være nyttig å kunne oversette kundenes nettsider til engelsk.

“Fra hvilket språk da?”, sa hun spydig.

…vel, fra fransk, sa jeg (selvfølgelig på fransk), en smule satt ut av hennes fiendtlige tilnærming. Spesielt ettersom jeg allerede hadde snakket fransk til henne i femten minutter og fortalt om både reiselivsutdanningen min og erfaringer fra ulike kontorjobber. Mhm, svarte hun totalt uinteressert og førte pennen videre i notatblokka si.

“Du vet at du starte bedrift innen den attende juli neste år, når CSP-kontrakten med arbeidsgiveren din utgår”, sa hun fortsatt like spydig, med trykk på ordet MÅ.

Du MÅ. Vous êtes obligée.

Men jeg ville jo ikke starte bedrift allerede neste år. Alt jeg ønsker er å videreutdanne meg. Webdesign. Community Management. I tillegg til utdanning trenger jeg relevant praksis. Deretter kan jeg ta steget videre, når jeg først er klar for det. Jeg er absolutt ikke klar, og denne sure damen fortjener på ingen måte noen bonus.

Jeg forlot møtet forvirret og lei, fra å være optimistisk og glad klokka ti til å havne helt i kjelleren klokka tolv.

Det var derfor fint å møte Laurène i sentrum, over hver vår cocktail og sjokoladeterte på den trendy rooftop-baren Ma Biche sur Le Toit, på taket til Galeries Lafayette. Jeg fortalte henne om møtet, om skuffelsene, om den sure rådgiveren.

Santé, skålte vi bittersøtt, der vi forsøkte å distrahere oss selv og hverandre fra livets store skuffelser, med sjokolade og gin og byens beste utsikt.

Resten av ettermiddagen ble tilbrakt i parken Jardin des Plantes før kvelden ledet oss videre til den afrikanske restauranten Mami-Wata med sitt eksotiske dekor og deilige mat.

Husets friterte bananer med sursøt saus ble kveldens utvalgte forrett, etterfulgt av senegalsk mafé til hovedrett, langkokt biff i peanøttsaus. Dessertmenyen fristet meg med fritert banan og kokosflan…Om jeg bare hadde hatt ekstra plass i magesekken.

Med store planer for neste morgen, med tur til Montpellier i forbindelse med Burlesque-fotoshooten, krøp vi tidlig til køys. Men aller først sendte jeg en epost til Pôle Emploi med håp om å få rettet opp i situasjonen med BGE.

Søknadspapirer på avveie og innkjøp av musserende fra Gaillac

Forrige uke var som en emosjonell berg-og-dalbane, en vanskelig uke med mye gråt og frustrasjon. Å planlegge et flerkulturelt bryllup mens en pandemi herjer over hele kloden fungerer ikke. Lenge forsøkte vi å holde motet oppe, lenge trodde vi at smittetallene ville gå ned og verden gå tilbake til normalen, den nye normalen, men…

Gjennom hele forrige uke ble jeg kontaktet av familiemedlemmer og venner fra Norge som alle måtte avlyse sine turer, melde fravær, takke nei til bryllupsinvitasjonen grunnet den drastiske økningen i antall coronasmittede både her i Frankrike og i Norge.

Forrige uke var dessuten en uke hvor jeg dag etter dag rev meg i håret, våknet med hodepine og omtrent pådro meg magesår på grunn av Skatt Vest og deres evne til å rote bort, ja, rett og slett miste søknadspapirene jeg leverte inn i starten av juni for å få en oppdatert utgave av prøvingsattesten, dokumentet som beviser at jeg ikke allerede er gift i mitt hjemland. Papirene ble levert inn personlig i skranken av en av mine nærmeste, og likevel klarte Skatt Vest å miste dem. Hvordan dette i det hele tatt er mulig, er meg et under, og hvordan jeg fortsatt klarte å stå oppreist etter å ha ringt dem i frustrasjon både mandag, tirsdag og onsdag, der jeg kjempet for å få respekt og rettferdig behandling, er forsåvidt også en smule mirakuløst.

Apropos mirakler, fikk jeg meg utrolig nok en fantastisk nyhet utover torsdagsettermiddagen. Julien hadde nemlig tatt en telefon til de franske myndighetene tidligere på dagen, og blitt gjort oppmerksom på at de grunnet coronakrisen har forståelse for at det vil være vanskelig for utlendinger flest å få tak i papirer fra sine hjemland, og har dermed valgt å gjøre unntak for attester som allerede har blitt levert inn tidligere men som nå har “gått ut på dato”. Fjorårets prøvingsattest vil derfor bli godtatt, og min kjærlighet til Frankrike har brått blitt enda sterkere enn den allerede var fra før.

Vingård Gaillac

Fredagskvelden ble en liten pustepause fra ukas store skuffelser. Vi gikk til innkjøp av musserende vin til bryllupet fra Domaine Duffau i det sjarmerende vindistriktet Gaillac, samtidig som vi fikk oss en spennende omvisning på vingården og fikk smake alle de ulike boblene fra deres sortiment.

Som takk for at vi ønsket å servere våre bryllupsgjester nettopp deres musserende vin, fikk vi ei magnum-flaske med på kjøpet.

Om jeg kunne ha valgt meg et annerledes bryllup enn vår planlagte storslåtte seremoni på Château du Croisillat, ville jeg enten ha leid en husbåt på Canal du Midi eller valgt å ta feiringen til et sted som dette, en fin liten vingård, en intim seremoni med kun mine nærmeste ved min side. En hyggelig middag blant drueranker og skjønn natur.

Fornøyde var vi over å ha fått handlet inn gylne bobler til bryllupet, bekymret var vi likevel over veien videre. Vil det i det hele tatt bli noe bryllup den tolvte september, eller vil vi ende opp med å måtte utsette feiringen til neste år?

Landskap

Med tårer i øynene og hjertet sunket dypt ned i magen, tittet jeg ut vinduet der vi kjørte hjemover under rosa himmel, en malerisk solnedgang la seg over de nydelige solsikkeengene og vingårdene som vi krysset på vår vei. Det hele var så ironisk at jeg ikke klarte annet enn å flire gjennom tårene, jeg bor i et paradis, tydeligvis et virusinfisert paradis, og nå skulle vi fylle stuegulvet med enda flere flasker vin som kanskje ikke vil bli drukket i september.

Neste dag, lørdag, dro vi på båttur langs Garonne-elven og Canal du Midi, nok en distraksjon fra viruset, bryllupsplanleggingen og mine mange demoner.

Drueranker

Denne underlige nye hverdagen og den mentale helsen

Tre uker er gått siden jeg satt der, ved et langbord på en kreolsk buffet sammen med fjorten mennesker jeg sannsynligvis aldri vil se igjen. Det vil si, med mindre jeg ved en tilfeldighet skulle støte på en av dem mens jeg handler dagligvarer på butikken eller vandrer gjennom sentrumsgatene.

På bedriftens regning, ble jeg invitert til et såkalt repas de départ (farvel-måltid), feiret med spesialiteter fra Réunion-øya på den fargerike restauranten Marmite des îles, en eksotisk avslutning på de siste tjuesju månedene av mitt liv. Fra alle hold fikk jeg høre hvor trist det var at coronakrisen skulle lede til en slik avskjed, og hvor vanskelig tiden fremover ville bli for dem, for teamet som plutselig var blitt halvert.

Garonne-elven

Tre uker er gått. Først om to uker, litt over to uker, venter mitt første møte med kommunen angående mine muligheter for videreutdanning og kurs. Om jeg ønsker å starte egen bedrift vil jeg også få støtte til dette.

Samtidig som jeg venter, blir alle mine sosiale medier daglig spammet av mennesker som har fått med seg at jeg ikke lenger er i arbeid, og dermed ser på dette som en gyllen anledning til å forsøke å rekruttere meg til ulike pyramidespill eller MLM-bedrifter. Jeg heier på dem som trives med det og sier likevel takk men nei, takk, jeg vil ikke selge massasjeoljer eller slankemilkshake eller smykker til min personlige omgangskrets, ei heller til følgerne mine.

All denne tiden, denne dyrebare tiden som jeg nå har til rådighet, burde jo vært en fantastisk mulighet til å fullføre både novellesamlingen og alle de andre uferdige skriveprosjektene mine. Jeg kunne ha skrevet ferdig talene til bryllupet og skrevet en rekke spennende innlegg med reisetips og anekdoter her på bloggen. Ikke bare på bloggen, med all denne tiden kunne jeg ha skrevet en tre hundre siders reiseskildring som selvpublisert ebok.

Men…

I stedet veksler jeg mellom å bekymre meg for bryllupet og for fremtiden min, ofte gråter jeg i frustrasjon og tenker tanker så mørke at jeg får dårlig samvittighet overfor samboeren min som må bo sammen med meg og ikke vet hvordan han skal forholde seg til situasjonen.

Tenk om…vi må avlyse bryllupet på grunn av coronakrisen, hyler jeg fortsatt som et ekko fra mars måned til den dag i dag…tenk om…kommunen nekter å finansiere de kursene jeg ønsker å ta…tenk om jeg ikke finner meg en relevant jobb etter endt kurs…jeg har vondt, Julien, jeg er ødelagt, gråter jeg. Minimum fire dager i uka.

Coronakrisen er vanskelig, svært vanskelig for oss som ikke håndterer å være altfor mye innestengt alene med våre tanker. Vi som er overfølsomme og høysensitive, vi som elsker livet men samtidig er skjøre som porselen og har ekstremt lett for å synke så dypt ned i mørket at vi nesten ikke klarer å puste. Nesten som å være fanget i kvikksand. Julien er heldigvis en av dem som står stødig i sanden og drar meg opp igjen. Uten at han helt skjønner hvordan jeg havnet der i utgangspunktet.

Disse helgeturene og dagsturene som Julien og jeg den siste tiden har fått gleden av å oppleve, har fungert som et pust i bakken, en pause fra det vonde og vanskelige, en energiboost, som en dose med vitamin D på den mørkeste vintertid. Derfor skriver jeg mye om dem, og lite om alt annet for tiden.

Brolenda

Jeg gjør mitt beste der jeg leter etter små gleder i hverdagen, denne underlige nye hverdagen uten jobb, uten noe. I blant tar jeg meg en liten tur ut på kafé, et forsøk på å distrahere meg selv, ofte med en pocketbok i vesken, en hyggelig liten roman jeg kan kose meg med der jeg sitter ved vinduet og slurper i meg søte kaffedrikker. Andre ganger tar jeg med meg laptopen, for å jobbe videre med disse talene til bryllupet eller med novellesamlingen som jeg aldri tar meg tid til å skrive ferdig.

Voksne mennesker

I tillegg har jeg tatt meg god tid til å tenke gjennom hva jeg ønsker å gjøre fremover, både kortsiktige og langsiktige karrieremål, og hvem vet, får jeg grønt lys fra kommunen og vil bryllupet bli arrangert etter planen, vil jeg i september gå fra å være denne sørgelige versjonen av meg selv til å bli Frankrikes mest lykkelige kvinne.

Sommerhatt

Sykdom, bekymringer og små gleder som hjelper

Forrige ukes festligheter ble avsluttet med en herlig søndagsbrunsj i gode venners lag, sammen med Julien og to venninner, Amandine og Marie, på stamstedet Les Chimères i nabolaget vårt Saint Cyprien.

Kaffe, ferskpresset appelsinjuice, salte og søte godsaker fra den spennende buffeten, vi fikk reservert bord i lounge-delen av lokalet, store myke skinnstoler, en behagelig start på hviledagen.

Brunsj buffet

Spekemat, torskekrokett, croque monsieur, quiche Lorraine, stekte poteter, marinerte tomater og mozzarella, en deilig start på et hyggelig måltid. Som de fleste av våre venner, var også Marie og Amandine nysgjerrige på hvordan det står til med bryllupsplanleggingen, hva slags kjole jeg har planer om å kjøpe, hvordan ringene våre ser ut, hvordan vi ønsker å dekorere spisesalen og hagen til Château du Croisillat.

Pistasjekake, makroner og valnøttkake til dessert, vi pratet om reiser, om vår kommende bryllupsreise, om coronavirus og de potensielle farene ved å reise utenlands i nærmeste fremtid.

Pistasjekake

Søndag var en fin dag. Solfylt og hyggelig, vi tittet på blomster i den fineste blomsterbutikken i nærområdet, jeg burde ha kjøpt med meg en liten bukett, men håpet heller på å bli overrasket med blomster på kvinnedagen i stedet.

Blomsterbutikk

Mandagen startet med kraftig nedbør, regn og stormvind fra tidlig morgen til sent på kveldstid, fra mandag til fredag, det triste været gjenspeilet hvordan jeg følte meg på innsiden. I flere måneder hadde jeg gledet meg til å få besøk av min venninne Ursula fra London, i flere måneder hadde jeg sett frem til å vise henne byen jeg bor i, jeg hadde planlagt å ta henne med til et par av mine favorittrestauranter og noen av de mange fine butikkene i sentrum, vise henne det beste Toulouse har å by på av kultur og uteliv, og ta henne med til de flotteste parkene.

Tirsdag, like etter å ha blitt ferdig med en nødvendig hårstuss og farge av ettervekst hos frisøren på Les Doigts D’or D’Elodie, ringte Ursula meg. Etter planen skulle hun komme på torsdag, men så seg nødt til å avlyse turen på grunn av influensalignende symptomer, pustevansker og frykt for å ha blitt smittet av denne nye coronavirus-epidemien, et virusutbrudd som daglig, time for time, fyller alt som finnes av både tradisjonelle og sosiale medier for tiden. Skuffet og samtidig bekymret for hennes helse, ønsket jeg henne god bedring. Prat med legen og hold meg oppdatert, ba jeg henne.

Samme kveld ble jeg i tillegg oppringt av min mor. Min vanligvis ganske sprudlende mor var nå gravalvorlig i tonefallet, et kaldt grøss skjøt gjennom kroppen min. Din tante har fått dårlige nyheter fra gynekologen sin, sa hun innledningsvis. Med mistanke om eggstokkreft.

Ordet kreft lød som et ekkelt ekko i ørene mine, et motbydelig flashback tilbake til den gang da min norske tante ringte meg for å fortelle at min far var innlagt på sykehuset. Kreft. Også den gang var det denne grusomme sykdommen som rev familien og livsgleden i fillebiter. Bare tolv måneder senere var pappa borte for alltid.

Onsdag, jeg jobbet meg overdrevent hardt gjennom arbeidsdagen på kontoret, tre ganger hardere enn jeg ville gjort under normale omstendigheter, viktig var det å holde denne masken og smile til alle og enhver. Like etter klokka var bikket halv fire, kjempet jeg meg gjennom vind og store regnbyger, en ti minutters gåtur førte meg fra kontoret til bussholdeplassen, jeg ville hjem, jeg ville gjemme meg bort, forsvinne, være alene, gråte til lyden av stillhet.

Sushi

Torsdag, Julien spanderte sushi. Kvelden i forveien drakk vi et glass rødvin og spiste sjokolade mens vi så ukas episode av Top Chef, småting som dette gjorde det lettere å smile gjennom tårene, å ha Julien ved min side hjalp i det minste en smule på humøret. En smule var uansett bedre enn ingenting i det hele tatt.

Californiarolls og algesalat, et hyggelig avbrekk fra hverdagsrutinene, på den populære sushirestauranten som ligger vegg i vegg med Les Chimères.

Vinmesse Toulouse

Fredag, sammen med våre venner Cindy og Johan, tilbrakte vi de sene ettermiddagstimene på en liten vinmesse arrangert i lokalene til ingeniørskolen i Toulouse. Julien og jeg kjøpte med oss noen flasker vin fra Languedoc og Corbières, fruktige viner som førte meg direkte tilbake til solskinn, flotte vingårder og sjarmerende landsbyer og middelalderslott. En lengsel etter bekymringsløse dager, et ønske om å rømme bort fra regnvær og triste tanker.

Tante Gosia. Jeg håper at denne mistanken om kreft nettopp bare er en tanke og ikke et faktum. Jeg håper disse regnværsdagene snart kan ta slutt, min familie har hatt nok av slike dager.

Da jeg mistet vesken, lommeboka og passet mitt

Lørdag ettermiddag.

Etter å ha tilbrakt noen fantastiske timer på le refuge des tortues hvor vi fikk en guidet visitt på senteret som tar i mot skilpadder i nød, var planen å slappe av med en koselig liten piknik i nærområdet. Medbrakt mat, smørbrød og frukt, vi slo oss ned på en benk i et rolig strøk i landsbyen Bessières. Den eneste lyden vi kunne høre nå, var fuglesang, fugler i busker og trær langs Tarn-elven. En lav murvegg og store ville buskevekster blokkerte utsikten mot vannet. Våre rygger lent mot benken, mot murveggen, mot de grønne vekstene. Foran oss, en rekke med flotte villaer, noen hvite og stilrene, andre fargesprakende og moderne.

Vi ble sittende i rundt en times tid, før vi bestemte oss for å kjøre videre, i retning den lille byen Aucamville hvor vi skulle sitte på uteserveringen til en irsk pub, nyte hver vår halvliter under solfylt himmel og prate om dagens lille utflukt og planene for neste dag.

Slik ble det ikke.

Ugle

Tjueseks minutter tok det å kjøre fra Bessières til Aucamville, tjueseks minutter hvor jeg trodde alle våre saker var pakket med oss i bilen. Fotoapparatet og det store handlenettet lå ved fotenden av passasjersetet, men vesken, hvor var det blitt av håndvesken min?

Den lille vesken min. Lommeboka mi. Passet mitt!

I stedet for å parkere bilen og finne oss et bord på den irske pubens uteservering, festet vi bilbeltet på ny, og hastet oss tilbake til landsbyen for å få tak i vesken min, vi krysset fingrer, tær og alt som krysses kunne, for at vesken ikke allerede nå var havnet i feil hender.

Klokka tikket, minutter og sekunder suste forbi, vi kjørte inn i gaten hvor vi for femti minutter siden forlot vår lille piknik nettopp her. Med hjertet i halsen og pulsen på høygir, løp jeg ut av bilen i retning benken hvor vi hadde sittet, der hvor vesken min ble forlatt.

Men her fantes ingen veske. Den var borte.

Min kjære parkerte bilen, sammen letet vi høyt og lavt, i søppelkasser, i busker og i lokalbeboernes innkjørseler. Vi forsøkte å ringe på døra til den lokale politistasjonen for å høre om politiet kanskje hadde fått inn en savnet veske, men stasjonen var stengt, vi fikk ikke noe svar.

Fortvilet og bekymret for hvor lommeboka mi kunne ha havnet, ringte jeg min norske bank, deretter min franske bank, for å sperre begge mine bankkort. Omtrent på gråten av tanken på å ha mistet passet, sendte jeg mail til ambassaden i Paris og til konsulen i Toulouse med en rekke spørsmål om veien videre. Konsulen kunne ikke hjelpe meg, fikk jeg beskjed om. Ambassaden holdt stengt frem til tirsdag, stod det på deres offisielle nettsider.

Lite kunne vi gjøre nå, annet enn å dra hjem.

Neste dag våknet jeg full av skam og bitterhet over egen dumskap. Hvordan var det mulig å være så uforsiktig, så uoppmerksom, reise fra noen av de mest verdifulle eiendelene man har, hvorfor kjeftet ikke samboeren min meg huden full?

Toulouse capitole

I stedet for å kjefte, tok han meg med ut på kino og middag i sentrum av Toulouse. Han ville ikke sparke meg, der jeg allerede lå nede. Planen var heller å få meg over på andre tanker, hyggeligere tanker, solskinn og handlegater, utekafé og søte fristelser.

nfd

Han spanderte iskaffe og en liten overraskelse til oss på deling. En uteservering full av glade mennesker, vi satt ved et rundt bord i skyggen av et tre, tid for ettermiddagskos på Le Wallace.

Nam, deilig banoffee. Seig toffee og banan med kjeksbunn og luftig mousse, denne himmelske desserten er noe av det beste jeg vet.

Etter kinobesøket dro vi på indisk restaurant, en liten restaurant ved navn Rohtang Pass. Pakora til forrett, sammen med et glass søt og god rose lassi, til hovedrett bestilte vi begge noe vi aldri hadde smakt før. Krydret og søtlig med tamarind, kokos, safran og tomat, mørt og godt kyllingkjøtt.

Jeg takket ham for å ha gitt meg slik en flott dag, flere lysår unna alt som skjedde dagen før, selv om jeg egentlig ikke fortjente det.

Det skulle bare mangle, fikk jeg til svar.

Neste morgen våknet jeg til lyden av mobiltelefonen min, der den lå på nattbordet og vibrerte. Hallo, sa jeg sløvt til personen i den andre enden.

Bonjour Madame, vi har fått inn en veske på stasjonen, den tilhører deg.

Tankene og jeg vandrer i Toulouse

Denne uken har vært forholdsvis bisarr, annerledes, jeg tar meg selv i å overtenke, revurdere beslutninger jeg har tatt, filosofere over meningen med livet, over kjærligheten, over mine evner til å klare meg selv uten å måtte føle meg avhengig av andre. Noe har forandret seg, jeg vet ikke hvorfor.

Det er lørdag, nok en lørdag hvor jeg våkner opp og ligger våken alene, mens han sover ved min side. Nok en lørdag hvor han og jeg vil spise frokost sammen, før jeg, alene, drar på kafé eller på spasertur, eller tvinger ham til å bli med på enten det ene eller det andre, når han egentlig føler seg aller mest komfortabel i godstolen foran TVen.

Jeg rydder bort brød og pålegg, går over kjøkkenbenken med en klut, jeg tar oppvasken og slenger på meg yttertøy og pakker laptopen ned i vesken. En trivelig liten kaffebar ligger en drøy kilometer unna leiligheten.

Jeg forteller ham at jeg skal dit for å skrive videre på disse novellene jeg jobber med, inspirert og motivert, jeg trenger litt tid for meg selv, for å jobbe med disse tankene, forsøke å plassere dem, bearbeide dem, er det ikke egentlig ganske utrolig hvor terapeutisk en kaffekopp og et tastatur kan være?

På kafeen sitter jeg ved et høyt bord, med dataskjermen som et beskyttende skjold foran meg. Ved bardisken sitter to amerikanere, jeg vet de er amerikanere da de ved flere anledninger nevner det for både hverandre og overfor den franske baristaen. Ved et bord lenger unna sitter en familie med voksne barn, ved et annet sitter et eldre ektepar, begge ikledd dekorative skjerf og briller. Ved det siste bordet som ikke står tomt, sitter en mann og en kvinne med hendene foldet og øynene lukket, en bønn?

Jeg skriver. Den franske baristaen serverer meg en kaffe latte og et glass vann. Hennes blikk vender seg mot min laptop. Vous étudiez, spør hun, jeg forklarer at jeg ikke studerer, at jeg har som hobby å skrive noveller og dikt. Hun smiler, vous écrivez, jubler hun, og ønsker meg til lykke med inspirasjonen. Jeg rødmer. Disse ordene må ha vært nok til å få henne til å tro at jeg er en suksessfull forfatter, at dette livet jeg lever er et usedvanlig spennende liv, en forfatters liv, romantisert, slik man ser dem fremstilt på film.

Jeg undrer om hun ser for seg at jeg bor i en chic leilighet i byens eldste og fineste bydel, et rødt murbygg med franske vinduer i hvite rammer og en smal balkong hvor jeg hver morgen drikker kaffe og studerer menneskene som går forbi på gaten. En leilighet full av verdifulle antikviteter, gjenstander med gammel historie, kanskje en grammofon, et stort ur, flotte vaser i keramikk, fargerik kunst på veggene. Om jeg bare hadde vært den personen jeg ønsker å være, ville jeg definitivt levd nettopp slik som dette.

Etter en stund pakker jeg sammen min bærbare pc og går over til å lese ebok i stedet. Madame Bovary av Gustave Flaubert. Jeg undrer, om min samboer og jeg en dag gifter oss, vil jeg ende opp ulykkelig etter en stund, ville jeg endt opp i samme situasjon som Emma Bovary, ville jeg forelsket meg i en mann som ikke er min ektemann, ville jeg hatt en affære?

Jeg blir kvalm bare av tanken på å være så slem, så egoistisk, tanken på å gå bak hans rygg, fortelle løgn etter løgn i et håp om at han aldri vil gjennomskue det umoralske spillet, men samtidig undrer jeg, om jeg virkelig forelsket meg hodestups i en annen mann, ville jeg da skjøvet til side alt jeg eier av moral, og latt følelsene ta total kontroll?

To timer har jeg sittet på kafé, sittet på den høye, harde stolen mens føttene dingler over gulvet. Å strekke på beina er nok ikke en dum idé, tenker jeg, og pakker sammen sakene før jeg forlater kafeen og rusler bortover gata, forbi Château d’eau, det store vanntårnet som huser fotoutstillinger, mitt favorittgalleri av de mange galleriene som finnes i Toulouse. Jeg krysser Pont Neuf, den gamle broen som ironisk nok kalles nybrua, den fineste av byens mange broer.

Videre spaserer jeg gjennom nabolaget Carmes, byens fineste quartier. Det er her jeg ville bodd om jeg hadde vært den kvinnen jeg ønsker å være, og levd det livet jeg ønsker å leve. Jeg tar en tur innom et nydelig lite atelier hvor det lages flotte vaser og skulpturer i keramikk mens jazzmusikk spilles på et så høyt lydnivå at selv forbipasserende på gaten kan nyte de forførende tonene, der de streifer forbi.

Atelier

Jeg vandrer videre, titter innom en liten bokhandel som selger gamle bøker, flotte gamle bøker som ville sett fabelaktige ut i de store bokhyllene jeg ville hatt om jeg bodde i denne leiligheten med de franske vinduene og de mange antikvitetene og kunst på veggene.

Bookshelf

Fingrene mine blar lett gjennom poesisamlingen Les Fleurs du mal, Ondskapens blomster, av den franske poeten Charles Baudelaire, et av 1800-tallets store navn, moderne for sin tid, hans verk kan vel beskrives som mørkt og morbid, romantisk tristesse.

Tomhendt, forlater jeg bokhandelen og poesisamlingene. I hjemmet venter min samboer og to glass vin, en liten apéritif før vi drar ut for å spise middag på restauranten Cosy Caffe i samme quartier som jeg var på besøk i, bare en liten time tidligere.

Restaurant

Enda flere glass vin får vi servert på vårt utvalgte spisested, sammen med ferskt brød. Jeg spiser suppe av purreløk til forrett, gryterett med svinekjøtt og koriander, panna cotta med bringebærsaus til dessert.

Suppe

På vei hjemover, spaserer vi forbi atelieret hvor det fortsatt spilles jazz over høyttalerne. Mine tanker forsvinner til en annen verden, en annen tid, han spør om vi kan ta trikken hjem i stedet for å gå. Men, motsier jeg, himmelen er vakker med sine glødende stjerner, gatene er så stille, så fredelige, temperaturen så behagelig, kan vi ikke bare…

mde

Dinner

Panna cotta

Kåpe

 

Kampen mot såkalt vinterdepresjon

Bildene i innlegget ble tatt i Palamós i Spania, for bare litt over en uke siden…

Trøtthet, død hud og dødt hår. Mangelen på vitamin D og dagslys transformerer oss fra å være oppegående mennesker til å bli til en gjeng med vandrende zombier. Skjøre er vi. En kald regnværsdag er alt som skal til før bakterier og basselusker flytter inn i kroppen, vi konsumerer litervis med hostesaft og misbruker nesespray. Ullsokker, ullgenser, ullskjerf, ulljakke, med omtrent like store mengder ull som sauen den kommer fra, pakkes vi inn, før vi åpner ytterdøra og vandrer ut i kulden. En sur vind blåser oss i ansiktet, som et slag i trynet fra moder jord. Vinteren er ikke over, må du vite.

Men om jeg kjører to timer lenger sør fra der jeg bor, er vinteren så definitivt over. Slik er det å bo i Frankrike, en slik luksus hadde ikke jeg da jeg bodde i Norge. Her i Toulouse vil sannsynligvis temperaturen stige til rundt femten grader om bare to måneder, og derfra vil plussgradene fortsette å multiplisere, i starten av mai vil vi nok være oppe i over tjue grader.

Men, våren er fortsatt et stykke unna, og jeg kan ikke stikke av på helgetur hver eneste helg bare for å flykte fra dårlig vær og dårlig humør. Den bleke huden min må dessverre tåle å måtte gå gjennom denne kjipe perioden, håret mitt likeså, det må forsåvidt de sprukne neglene mine også, de tørre leppene også.

Humøret mitt er like mørkt som klesstilen min på denne tiden av året, jeg henter i det minste kreativitet fra denne sinnsstemningen, der jeg skriver dystre dikt og noveller, fiksjon vel å merke, om kulde og tristesse, om lengsel og om utenforskap. Jeg er absolutt ikke deprimert, men mangelen på vitamin D har nok satt hjernen min i kjemisk ubalanse, en tilstand som går over så snart himmelen farges blå og sola titter frem. Humøret svinger derfor frem og tilbake, alt etter hvordan været forandrer seg fra dag til dag. Min kjære er immun mot alt dette, han er ikke skjør som en sommerfugl, slik som jeg er, men han trives jo uansett best innenfor husets fire vegger, noe jeg ikke gjør.

Jeg vil ut, jeg vil se. Jeg vil leve, ute vil jeg være. Dagslyslampen kan du ha for deg selv, ikke vil jeg sitte i vinterhagen din heller, ikke med mindre du har en deilig godstol hvor jeg kan sitte i fred og ro, mens jeg lar kreativiteten utfolde seg tastetrykk etter tastetrykk, novelle etter novelle, dikt etter dikt. Vi har alle våre hobbyer, dette er min egen måte å snu det kjipe om til noe positivt, kjedelig vær gir meg tid til å være produktiv.

I mellomtiden, her jeg venter på finere vær og klarere himmel, smører jeg inn hud og hender med kremer fra apoteket, leppene med pomade som også er fra apoteket, håret kures med hårkur fra, du gjettet riktig, apoteket, ansiktsmaske og skrubb minimum én gang i uka, helst to, neglene files jevnlig, jeg spiser rikelig med frukt og grønt, men sjokoladen legges ikke bort av den grunn, jeg drikker te, helst grønn, i helgene drikker jeg rødvin, gjerne sammen med denne sjokoladen jeg ikke klarer å legge bort. Mer kan jeg ikke gjøre for å glede hverken kroppen eller sinnet, sånn bortsett fra å reise sørover eller holde tålmodigheten oppe.

IMG_20190113_144350

Jula er over, pengene har vi (nesten) brukt opp, ute er det like kaldt som det var i jula , men juletidens varme har vi ryddet bort i esker og poser. Etter endt arbeidsdag, tar jeg meg et varmt bad, slenger på meg pysjen, lager meg en kopp te og leder meg selv inn i fristelsen til å søke på gode hotelltilbud helt syd i landet, og over grensen, i nabolandet.

Jeg bestiller i stedet en ny ullkåpe og krysser fingrene for at jeg en dag vinner i lotto (uten å spille) slik at jeg kan unngå etterjuls/førvårs-krisa fullstendig.

Pslmetrør

En mandag like blå som alle andre

Jeg stikker gaffelen gjennom en av de store, ostefylte gnocchiene og gnir den godt inn i pestosausen som flyter på det lille gule fatet mitt. Samtidig som jeg lar gnocchien godgjøre seg i sausen, titter jeg bort på kjøkkenbenken og sukker dypt.

Tanken på å ta oppvasken, rydde, vaske og lage matpakke til morgendagen, får meg til å føle meg alt annet enn glad for å ha kommet hjem fra jobb. Kan jeg ikke bare gå å legge meg, og sove helt til fredag?

Fredag. Dagen da jeg endelig skal få julefri fra kontorarbeid og de to enorme pc-skjermene som forårsaker at det svir i øynene og får meg til å vurdere briller. Fri. Helt frem til tredje januar.

Jeg tar av meg klærne og putter dem pent oppi skittentøyskurven, før jeg skrur på dusjen og lar vannet renne av seg, frem til det kalde ukomfortable, blir varmt og deilig.

Håret må vaskes, legger må barberes. I morgen skal jeg benytte meg av treningsrommet på jobb for første gang. Sammen med to kolleger, like etter arbeidsdagen er overstått. Kommer kjæresten min til å vente på meg hjemme i leiligheten? Kommer han til å lage middag til oss?

Med nyvasket hår og kroppen pakket godt inn i en varm og god pysjamas, trasker jeg over gulvet og titter bort på kjøkkenbenken igjen. Kjøkkenbenken har blitt som et symbol på at jeg ikke strekker til. Alt jeg ikke rekker å gjøre, alt jeg ikke orker å gjøre.

Reisebloggen min som jeg så lenge har vært lidenskapelig opptatt av, har ikke blitt oppdatert på en måned. Romanen jeg skriver, har jeg heller ikke jobbet med på en god stund nå. Bedriften som kjæresten og jeg ønsker å starte, har vi heller ikke kommet i gang med.

Jobben min tapper meg for energi, og etterlater meg totalt uten motivasjon til å gjøre noe som helst av det som jeg virkelig brenner for.

Kolleger spør meg stadig hva jeg leser, og hvilke filmer jeg ser for tiden. Selv film og bøker har jeg ikke motivasjon til lenger. Jeg orker knapt å smøre en brødskive, så hvorfor skulle jeg orke å lete frem en god bok eller film og bruke tid på å sette meg inn i et helt nytt alternativt univers i papirformat eller på pc-skjermen?

Jeg ser ut vinduet. Det er mørkt ute. Like mørkt nå, som da jeg dro på jobb. Jeg drar hjemmefra i mørket. Jeg returnerer hjem i mørket. Jeg stirrer ut på ingenting. Motivasjonen er lik ingenting.

Med andre ord, en helt vanlig mandag.

(bildene ble tatt i fjor i byen Lille, Nord-Frankrike)

lille

 

 

Første dag i ny jobb – frykten, gleden og utfordringene som venter

Med en rar følelse i magen, varm hud og rastløs kropp, ble jeg i flere timer liggende lys våken i senga. Jeg snudde meg frem og tilbake om og om igjen, helt til den stakkars kjæresten min våknet opp av all uroen som foregikk ved hans side.

“Du gruer deg til første dag i ny jobb, gjør du ikke?”, hvisket han. Han hadde så rett. Jeg gruet meg noe helt vanvittig. En jobb jeg først ble overlykkelig over å ha klart å kapre, virket nå som mitt største mareritt.

Frykten for å mislykkes var i ferd med å vinne over gleden av å lykkes.

Avanserte dataprogrammer, opplæring på fransk, oppfølging på fransk, samarbeid med IT-teknikere, samarbeid med klienter, åpent kontorlandskap, arbeid i team. Absolutt alt på fransk. Klarer jeg virkelig å mestre dette?

Usikker, nervøs og omtrent i ferd med å tisse i buksa, tok jeg trikken, metroen og til slutt bussen til mitt nye arbeidssted.

Vel møtt av hyggelige mennesker som tok meg godt i mot med vennlige smil og kyss på kinnene, kunne jeg ikke bedt om en finere start.

Arbeidsoppgavene som ventet meg, er derimot en annen sak. Jeg kjenner jeg blir svett bare av å tenke på hvor komplisert alt ser ut til å være.

Men i sin første dag i ny jobb er det vel egentlig ganske normalt å føle seg forvirret, usikker og overvelmet av informasjon?

Såpass overvelmet var jeg, at jeg ikke orket annet enn å slenge på meg pysjamasen og helle et glass rødvin i glasset, i det jeg kom meg hjem og sparket av meg de klamme, høyhælte støvlettene. Av med jeans, av med skjorte, av med BH, på med pysj, frem med vin, chips, oliven – og matlaging i team. Julien og jeg. Gnocchi med rødvinsaus.

Arbeidsoppgavene kan vente til mandag.

Bildene i dette innlegget er fra ifjor høst. Biltur gjennom små landsbyer i Dordogne, i sørvest-Frankrike. Vin, sol, og ingen bekymringer.

druer