Tankene og jeg vandrer i Toulouse

Denne uken har vært forholdsvis bisarr, annerledes, jeg tar meg selv i å overtenke, revurdere beslutninger jeg har tatt, filosofere over meningen med livet, over kjærligheten, over mine evner til å klare meg selv uten å måtte føle meg avhengig av andre. Noe har forandret seg, jeg vet ikke hvorfor.

Det er lørdag, nok en lørdag hvor jeg våkner opp og ligger våken alene, mens han sover ved min side. Nok en lørdag hvor han og jeg vil spise frokost sammen, før jeg, alene, drar på kafé eller på spasertur, eller tvinger ham til å bli med på enten det ene eller det andre, når han egentlig føler seg aller mest komfortabel i godstolen foran TVen.

Jeg rydder bort brød og pålegg, går over kjøkkenbenken med en klut, jeg tar oppvasken og slenger på meg yttertøy og pakker laptopen ned i vesken. En trivelig liten kaffebar ligger en drøy kilometer unna leiligheten.

Jeg forteller ham at jeg skal dit for å skrive videre på disse novellene jeg jobber med, inspirert og motivert, jeg trenger litt tid for meg selv, for å jobbe med disse tankene, forsøke å plassere dem, bearbeide dem, er det ikke egentlig ganske utrolig hvor terapeutisk en kaffekopp og et tastatur kan være?

På kafeen sitter jeg ved et høyt bord, med dataskjermen som et beskyttende skjold foran meg. Ved bardisken sitter to amerikanere, jeg vet de er amerikanere da de ved flere anledninger nevner det for både hverandre og overfor den franske baristaen. Ved et bord lenger unna sitter en familie med voksne barn, ved et annet sitter et eldre ektepar, begge ikledd dekorative skjerf og briller. Ved det siste bordet som ikke står tomt, sitter en mann og en kvinne med hendene foldet og øynene lukket, en bønn?

Jeg skriver. Den franske baristaen serverer meg en kaffe latte og et glass vann. Hennes blikk vender seg mot min laptop. Vous étudiez, spør hun, jeg forklarer at jeg ikke studerer, at jeg har som hobby å skrive noveller og dikt. Hun smiler, vous écrivez, jubler hun, og ønsker meg til lykke med inspirasjonen. Jeg rødmer. Disse ordene må ha vært nok til å få henne til å tro at jeg er en suksessfull forfatter, at dette livet jeg lever er et usedvanlig spennende liv, en forfatters liv, romantisert, slik man ser dem fremstilt på film.

Jeg undrer om hun ser for seg at jeg bor i en chic leilighet i byens eldste og fineste bydel, et rødt murbygg med franske vinduer i hvite rammer og en smal balkong hvor jeg hver morgen drikker kaffe og studerer menneskene som går forbi på gaten. En leilighet full av verdifulle antikviteter, gjenstander med gammel historie, kanskje en grammofon, et stort ur, flotte vaser i keramikk, fargerik kunst på veggene. Om jeg bare hadde vært den personen jeg ønsker å være, ville jeg definitivt levd nettopp slik som dette.

Etter en stund pakker jeg sammen min bærbare pc og går over til å lese ebok i stedet. Madame Bovary av Gustave Flaubert. Jeg undrer, om min samboer og jeg en dag gifter oss, vil jeg ende opp ulykkelig etter en stund, ville jeg endt opp i samme situasjon som Emma Bovary, ville jeg forelsket meg i en mann som ikke er min ektemann, ville jeg hatt en affære?

Jeg blir kvalm bare av tanken på å være så slem, så egoistisk, tanken på å gå bak hans rygg, fortelle løgn etter løgn i et håp om at han aldri vil gjennomskue det umoralske spillet, men samtidig undrer jeg, om jeg virkelig forelsket meg hodestups i en annen mann, ville jeg da skjøvet til side alt jeg eier av moral, og latt følelsene ta total kontroll?

To timer har jeg sittet på kafé, sittet på den høye, harde stolen mens føttene dingler over gulvet. Å strekke på beina er nok ikke en dum idé, tenker jeg, og pakker sammen sakene før jeg forlater kafeen og rusler bortover gata, forbi Château d’eau, det store vanntårnet som huser fotoutstillinger, mitt favorittgalleri av de mange galleriene som finnes i Toulouse. Jeg krysser Pont Neuf, den gamle broen som ironisk nok kalles nybrua, den fineste av byens mange broer.

Videre spaserer jeg gjennom nabolaget Carmes, byens fineste quartier. Det er her jeg ville bodd om jeg hadde vært den kvinnen jeg ønsker å være, og levd det livet jeg ønsker å leve. Jeg tar en tur innom et nydelig lite atelier hvor det lages flotte vaser og skulpturer i keramikk mens jazzmusikk spilles på et så høyt lydnivå at selv forbipasserende på gaten kan nyte de forførende tonene, der de streifer forbi.

Atelier

Jeg vandrer videre, titter innom en liten bokhandel som selger gamle bøker, flotte gamle bøker som ville sett fabelaktige ut i de store bokhyllene jeg ville hatt om jeg bodde i denne leiligheten med de franske vinduene og de mange antikvitetene og kunst på veggene.

Bookshelf

Fingrene mine blar lett gjennom poesisamlingen Les Fleurs du mal, Ondskapens blomster, av den franske poeten Charles Baudelaire, et av 1800-tallets store navn, moderne for sin tid, hans verk kan vel beskrives som mørkt og morbid, romantisk tristesse.

Tomhendt, forlater jeg bokhandelen og poesisamlingene. I hjemmet venter min samboer og to glass vin, en liten apéritif før vi drar ut for å spise middag på restauranten Cosy Caffe i samme quartier som jeg var på besøk i, bare en liten time tidligere.

Restaurant

Enda flere glass vin får vi servert på vårt utvalgte spisested, sammen med ferskt brød. Jeg spiser suppe av purreløk til forrett, gryterett med svinekjøtt og koriander, panna cotta med bringebærsaus til dessert.

Suppe

På vei hjemover, spaserer vi forbi atelieret hvor det fortsatt spilles jazz over høyttalerne. Mine tanker forsvinner til en annen verden, en annen tid, han spør om vi kan ta trikken hjem i stedet for å gå. Men, motsier jeg, himmelen er vakker med sine glødende stjerner, gatene er så stille, så fredelige, temperaturen så behagelig, kan vi ikke bare…

mde

Dinner

Panna cotta

Kåpe

 

Advertisements

Kampen mot såkalt vinterdepresjon

Bildene i innlegget ble tatt i Palamós i Spania, for bare litt over en uke siden…

Trøtthet, død hud og dødt hår. Mangelen på vitamin D og dagslys transformerer oss fra å være oppegående mennesker til å bli til en gjeng med vandrende zombier. Skjøre er vi. En kald regnværsdag er alt som skal til før bakterier og basselusker flytter inn i kroppen, vi konsumerer litervis med hostesaft og misbruker nesespray. Ullsokker, ullgenser, ullskjerf, ulljakke, med omtrent like store mengder ull som sauen den kommer fra, pakkes vi inn, før vi åpner ytterdøra og vandrer ut i kulden. En sur vind blåser oss i ansiktet, som et slag i trynet fra moder jord. Vinteren er ikke over, må du vite.

Men om jeg kjører to timer lenger sør fra der jeg bor, er vinteren så definitivt over. Slik er det å bo i Frankrike, en slik luksus hadde ikke jeg da jeg bodde i Norge. Her i Toulouse vil sannsynligvis temperaturen stige til rundt femten grader om bare to måneder, og derfra vil plussgradene fortsette å multiplisere, i starten av mai vil vi nok være oppe i over tjue grader.

Men, våren er fortsatt et stykke unna, og jeg kan ikke stikke av på helgetur hver eneste helg bare for å flykte fra dårlig vær og dårlig humør. Den bleke huden min må dessverre tåle å måtte gå gjennom denne kjipe perioden, håret mitt likeså, det må forsåvidt de sprukne neglene mine også, de tørre leppene også.

Humøret mitt er like mørkt som klesstilen min på denne tiden av året, jeg henter i det minste kreativitet fra denne sinnsstemningen, der jeg skriver dystre dikt og noveller, fiksjon vel å merke, om kulde og tristesse, om lengsel og om utenforskap. Jeg er absolutt ikke deprimert, men mangelen på vitamin D har nok satt hjernen min i kjemisk ubalanse, en tilstand som går over så snart himmelen farges blå og sola titter frem. Humøret svinger derfor frem og tilbake, alt etter hvordan været forandrer seg fra dag til dag. Min kjære er immun mot alt dette, han er ikke skjør som en sommerfugl, slik som jeg er, men han trives jo uansett best innenfor husets fire vegger, noe jeg ikke gjør.

Jeg vil ut, jeg vil se. Jeg vil leve, ute vil jeg være. Dagslyslampen kan du ha for deg selv, ikke vil jeg sitte i vinterhagen din heller, ikke med mindre du har en deilig godstol hvor jeg kan sitte i fred og ro, mens jeg lar kreativiteten utfolde seg tastetrykk etter tastetrykk, novelle etter novelle, dikt etter dikt. Vi har alle våre hobbyer, dette er min egen måte å snu det kjipe om til noe positivt, kjedelig vær gir meg tid til å være produktiv.

I mellomtiden, her jeg venter på finere vær og klarere himmel, smører jeg inn hud og hender med kremer fra apoteket, leppene med pomade som også er fra apoteket, håret kures med hårkur fra, du gjettet riktig, apoteket, ansiktsmaske og skrubb minimum én gang i uka, helst to, neglene files jevnlig, jeg spiser rikelig med frukt og grønt, men sjokoladen legges ikke bort av den grunn, jeg drikker te, helst grønn, i helgene drikker jeg rødvin, gjerne sammen med denne sjokoladen jeg ikke klarer å legge bort. Mer kan jeg ikke gjøre for å glede hverken kroppen eller sinnet, sånn bortsett fra å reise sørover eller holde tålmodigheten oppe.

IMG_20190113_144350

Jula er over, pengene har vi (nesten) brukt opp, ute er det like kaldt som det var i jula , men juletidens varme har vi ryddet bort i esker og poser. Etter endt arbeidsdag, tar jeg meg et varmt bad, slenger på meg pysjen, lager meg en kopp te og leder meg selv inn i fristelsen til å søke på gode hotelltilbud helt syd i landet, og over grensen, i nabolandet.

Jeg bestiller i stedet en ny ullkåpe og krysser fingrene for at jeg en dag vinner i lotto (uten å spille) slik at jeg kan unngå etterjuls/førvårs-krisa fullstendig.

Pslmetrør

En mandag like blå som alle andre

Jeg stikker gaffelen gjennom en av de store, ostefylte gnocchiene og gnir den godt inn i pestosausen som flyter på det lille gule fatet mitt. Samtidig som jeg lar gnocchien godgjøre seg i sausen, titter jeg bort på kjøkkenbenken og sukker dypt.

Tanken på å ta oppvasken, rydde, vaske og lage matpakke til morgendagen, får meg til å føle meg alt annet enn glad for å ha kommet hjem fra jobb. Kan jeg ikke bare gå å legge meg, og sove helt til fredag?

Fredag. Dagen da jeg endelig skal få julefri fra kontorarbeid og de to enorme pc-skjermene som forårsaker at det svir i øynene og får meg til å vurdere briller. Fri. Helt frem til tredje januar.

Jeg tar av meg klærne og putter dem pent oppi skittentøyskurven, før jeg skrur på dusjen og lar vannet renne av seg, frem til det kalde ukomfortable, blir varmt og deilig.

Håret må vaskes, legger må barberes. I morgen skal jeg benytte meg av treningsrommet på jobb for første gang. Sammen med to kolleger, like etter arbeidsdagen er overstått. Kommer kjæresten min til å vente på meg hjemme i leiligheten? Kommer han til å lage middag til oss?

Med nyvasket hår og kroppen pakket godt inn i en varm og god pysjamas, trasker jeg over gulvet og titter bort på kjøkkenbenken igjen. Kjøkkenbenken har blitt som et symbol på at jeg ikke strekker til. Alt jeg ikke rekker å gjøre, alt jeg ikke orker å gjøre.

Reisebloggen min som jeg så lenge har vært lidenskapelig opptatt av, har ikke blitt oppdatert på en måned. Romanen jeg skriver, har jeg heller ikke jobbet med på en god stund nå. Bedriften som kjæresten og jeg ønsker å starte, har vi heller ikke kommet i gang med.

Jobben min tapper meg for energi, og etterlater meg totalt uten motivasjon til å gjøre noe som helst av det som jeg virkelig brenner for.

Kolleger spør meg stadig hva jeg leser, og hvilke filmer jeg ser for tiden. Selv film og bøker har jeg ikke motivasjon til lenger. Jeg orker knapt å smøre en brødskive, så hvorfor skulle jeg orke å lete frem en god bok eller film og bruke tid på å sette meg inn i et helt nytt alternativt univers i papirformat eller på pc-skjermen?

Jeg ser ut vinduet. Det er mørkt ute. Like mørkt nå, som da jeg dro på jobb. Jeg drar hjemmefra i mørket. Jeg returnerer hjem i mørket. Jeg stirrer ut på ingenting. Motivasjonen er lik ingenting.

Med andre ord, en helt vanlig mandag.

(bildene ble tatt i fjor i byen Lille, Nord-Frankrike)

lille

 

 

Første dag i ny jobb – frykten, gleden og utfordringene som venter

Med en rar følelse i magen, varm hud og rastløs kropp, ble jeg i flere timer liggende lys våken i senga. Jeg snudde meg frem og tilbake om og om igjen, helt til den stakkars kjæresten min våknet opp av all uroen som foregikk ved hans side.

“Du gruer deg til første dag i ny jobb, gjør du ikke?”, hvisket han. Han hadde så rett. Jeg gruet meg noe helt vanvittig. En jobb jeg først ble overlykkelig over å ha klart å kapre, virket nå som mitt største mareritt.

Frykten for å mislykkes var i ferd med å vinne over gleden av å lykkes.

Avanserte dataprogrammer, opplæring på fransk, oppfølging på fransk, samarbeid med IT-teknikere, samarbeid med klienter, åpent kontorlandskap, arbeid i team. Absolutt alt på fransk. Klarer jeg virkelig å mestre dette?

Usikker, nervøs og omtrent i ferd med å tisse i buksa, tok jeg trikken, metroen og til slutt bussen til mitt nye arbeidssted.

Vel møtt av hyggelige mennesker som tok meg godt i mot med vennlige smil og kyss på kinnene, kunne jeg ikke bedt om en finere start.

Arbeidsoppgavene som ventet meg, er derimot en annen sak. Jeg kjenner jeg blir svett bare av å tenke på hvor komplisert alt ser ut til å være.

Men i sin første dag i ny jobb er det vel egentlig ganske normalt å føle seg forvirret, usikker og overvelmet av informasjon?

Såpass overvelmet var jeg, at jeg ikke orket annet enn å slenge på meg pysjamasen og helle et glass rødvin i glasset, i det jeg kom meg hjem og sparket av meg de klamme, høyhælte støvlettene. Av med jeans, av med skjorte, av med BH, på med pysj, frem med vin, chips, oliven – og matlaging i team. Julien og jeg. Gnocchi med rødvinsaus.

Arbeidsoppgavene kan vente til mandag.

Bildene i dette innlegget er fra ifjor høst. Biltur gjennom små landsbyer i Dordogne, i sørvest-Frankrike. Vin, sol, og ingen bekymringer.

druer

 

 

 

En innvandrer i Frankrike: Byråkratiets trange nåløye og jeg

Alle medaljer har en bakside. Gresset er ikke grønnere på den andre siden. Livet er ikke en dans på roser. Ja, slik kan jeg fortsette ut i det uendelige, med det ene ordtaket etter det andre – for å beskrive kampen man dessverre må kjempe seg gjennom når man frivillig velger å flytte til et annet land. I dette tilfellet; Frankrike.

Å flytte til Frankrike betyr ikke å lande på Charles de Gaulle eller Orly flyplass, eller stige av et tog på Gare du Nord eller Gare de l’Est (slik som jeg gjorde), og danse gjennom gatene i Paris med optimismen på topp, og tro at alt faller på plass uten problemer.

Med gammeldags byråkrati, og vanvittig mye papirarbeid som må bli tatt hånd om før man får gjort noe som helst, er det lett å miste håp – og gi opp tanken på å slå seg til ro i Frankrike.

Takket være EU, slipper i det minste vi som nordmenn å skaffe oss det som heter Carte de Séjour, som fungerer som et visum som gir innvandrere arbeidstillatelse i Frankrike. Dette visste ikke jeg da jeg først kom hit, og gjorde derfor det alle innvandrere gjør når de kommer til Frankrike og ønsker arbeidstillatelse; jeg dro til sosialkontoret.

Dette var riktig nok lettere sagt enn gjort. Jeg ble stående i kø fra sosialkontoret åpnet tidlig på morgenkvisten, frem til tjue minutter før stengetid, kun for å få høre at jeg som EØS-borger ikke behøvde noen form for arbeidstillatelse (det motsatte stod riktig nok skrevet på hjemmesiden deres).

Kølapp-system har de hos slakterne i Frankrike, men ikke på sosialkontoret. Å avtale møte kunne man heller ikke gjøre på forhånd. Den eneste måten å komme i kontakt med en konsulent på, var å stille seg i kø, og vente. Hele sju timer sto jeg i denne eviglange køen full av fortvilte innvandrere som meg selv, frossen og forbannet.

Men, da trenger man ikke noe mer enn pass og Europeisk helsekort for å komme i gang og jobbe, tenker du? Feil. For å kunne jobbe i Frankrike, må man også ha noe som heter Carte Vitale. Dette er ditt helsekort, med ditt franske personnummer.

Da jeg dro til sosialkontoret for å fylle ut søknad om få et Carte Vitale, tok det meg tre konsulenter og en frustrert svigerfar før jeg endelig fikk tildelt riktig skjema og riktig informasjon. Søknaden kom likevel i retur, med et skriv som etterlyste ytterlige dokumenter. Tre måneder senere fikk jeg endelig personnummeret mitt.

Frem til nylig, har jeg bodd uregistrert i leiligheten til kjæresten min – og derfor aldri tatt stilling til hvor vanskelig det ville komme til å bli å skaffe leilighet sammen.

Frem til nylig, har jeg heller ikke jobbet for et fransk firma – og derfor aldri tenkt over hvor vanskelig det skulle bli å opprette en fransk bankkonto.

La meg tørke svetten av panna og puste dypt ut før jeg fortsetter å skrive.

For å leie leilighet i Frankrike, må man ha fast stilling. Både Julien og jeg har midlertidige arbeidskontrakter. Selv en ett-årig kontrakt regnes som midlertidig jobb, bare så det er avklart.

Har man en CDD-kontrakt (midlertidig), må man ha verge for å kunne få leid en leilighet. Foreldrene dine kan fungere som verge. Har man ingen “foresatte” som kan hjelpe deg i en slik situasjon, kan du like greit bare pakke og dra hjem. Eller flytte inn til en annen person som allerede har leilighet.

Og så var det bankkontoen da. Har man ikke bevis på permanent adresse (regning fra strømleverandør eller husleie), får man ikke opprettet konto. Mobilregning eller vanlig post levert til adressen din, i ditt navn, er ikke gyldig som bevis. Ei heller arbeidskontrakten din.

I dag dro jeg til banken med et håp om å opprette en fransk bankkonto. Om en uke kommer jeg til å prøve igjen. Igjen og igjen.

Fordi, vil man virkelig bo i Frankrike må man smøre seg med tålmodighet og kjempe seg gjennom byråkratiets virvelvind.

tatoveringer

IMG_20170807_193821.jpg

smil

IMG_20170606_173753

De av bildene som ikke er av meg, er også tatt av meg og er fra romantiske Paris (øverst) og nydelige Narbonne i sør (nederst)

 

 

 

 

Vennligst gjem pakker fra mannen min

“Nå må jeg nesten sette foten ned og gi deg et shoppeforbud ut året”, sier Julien med en hissig tone.

Jeg hadde nettopp mottatt en pakke på døra, fra Amazon. Tidligere på morgenkvisten tagget jeg ham ironisk nok i et (etter min mening) morsomt bilde som dukket på Facebook feeden min, av en dørmatte hvor det stod skrevet “please hide packages from my husband(vennligst gjem pakker fra mannen min)

Kommentarfeltet til bildet av denne dørmatten var stappfullt av historier fra shoppeglade kvinner og deres erfaringer med forsøk på å gjemme pakker fra sine samboere/ektemenn. Alt fra å få UPS-mannen til å gjemme pakkene i søppeldunken eller i en busk like rundt hjørnet, til å få pakkene levert til en annen adresse (jobben, bestemor eller naboen).

Selv har jeg aldri hatt en sjanse til å skjule netthandelen min fra Julien.

I leiligheten vi bodde i tidligere, kom pakkene som regel alltid på døra sent på ettermiddagen eller tidlig på kvelden. Med andre ord, etter gubben var kommet hjem fra jobb. Herr Nysgjerrigper som alltid skal vite hva jeg har kjøpt, for å deretter surmule og klage over at jeg allerede har altfor mange par sko, for mange vesker, for mange og for mye av alt.

Problemet hans er ikke at jeg bruker penger på klær og sko (til orientering: mine penger). Problemet er at jeg fyller opp leiligheten med flere saker og ting enn det vi har kapasitet til.

Og nå som vi er på flyttefot, og julaften er like rundt hjørnet, ville det jo vært logisk å ta en pause fra all netthandelen og heller ønske meg klær og sko til jul.

Ja, hjernen min sier stopp, men hjertet sier fortsett – og banker raskere og raskere for hver “continue to payment” (fortsett til betaling) og hver epost som bekrefter at pakken er sendt, og på vei hjem til meg.

Jeg har blitt avhengig av adrenalinen det gir meg å bestille fine ting og motta pakker i posten. UPS-mannen er min Julenisse, og min adrenalin-dealer.

Den følelsen av å stå der med en stor pakke i hendene, og med et stort håp om at innholdet kommer til å matche beskrivelsen og bildene som fristet meg til å putte varene i handlekurven hos Amazon eller eBay. Og ikke minst…bestilte jeg riktig størrelse?

I blant blir jeg dypt skuffet. Andre ganger blir jeg overlykkelig.

Nå ønsker jeg bare å motta de siste to-tre pakkene jeg venter på, før vi flytter sørover.

Jeg vil åpne dem  i fred og ro uten å bli kritisert av en mann som ikke skjønner noen ting.

“Dere kvinner er alle like”, mumler Julien.

“Ja, så hvorfor klager du? Du vet nøyaktig hva du gikk til, da du valgte å være sammen med en kvinne”, svarer jeg da.

skinnjakke

 

 

 

 

Oppi det hele blir dem man er glad i forsømt…

Da var antrekk til neste jobbintervju brettet og pakket ned, sammen med alt det andre jeg ønsker å ta med meg til Toulouse.

Ny Airbnb leilighet, nytt nabolag, nye muligheter.

Jeg krysser fingrene for at dette blir siste gang jeg må pendle frem og tilbake på denne måten. Dette er slitsomt, dyrt og jeg er lei av å føle meg “hjemløs”. Foreldrene til Julien er sikkert drittlei av å ha meg boende her, også.

I tillegg har jeg en tendens til å bruke altfor mye penger på “tull” i perioder hvor jeg føler meg stresset. Som om en shopping-mani noensinne har kurert noe som helst.

Men slik reagerer altså jeg på stress.

Og jeg vet meget godt at det ikke løser noen som helst problemer, men skaper nye i stedet.

Stress gir meg panikk, jeg blir frustrert, irritert og til slutt lei meg, før jeg tar grep og snur tankene over på andre ting for å distrahere meg selv fra alt som plager meg.

Dette gjør jeg som oftest ved å dra ut for å fotografere (fornuftig), bruke penger på tull (svært ufornuftig), spise ute på restaurant (ikke spesielt fornuftig) og kjøre maraton med alt jeg kommer over av dokumentarer på Netflix og YouTube (fornuftig, om innholdet gir mening). Et sted oppi alt dette blir stakkars Julien glemt, og jeg får dårlig samvittighet og blir lei meg for å ha forsømt kjæresten min.

De siste månedene har jeg absolutt ikke følt meg som en god kjæreste, en god venn, et godt menneske. Jeg har følt meg som en eneste stor byrde.

Men på tirsdag kan alt snu.

Får jeg jobben, starter jeg allerede uken etterpå. Og da ruller snøballen av gårde. Leilighetsjakten kan sette i gang, rutinene faller på plass – og jeg kan endelig lene meg tilbake og puste lettet ut.

Og i dag har jeg tredd på meg min favoritt-body, en løstsittende cardigan, komfortabel bukse – og et stort glis.

Hvis man ikke smiler til livet, selv når stressende situasjoner tar overhånd, så vil ikke livet smile tilbake heller.

body undiz

kul body

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Hjelp, vi bor hos svigers

Etter planen, skulle vi ha vært flyttet til Sør-Frankrike allerede for tre uker siden.

Men her sitter jeg i min pingvin-pysj, i sofaen til “svigers”, mens jeg venter på at et mirakel skal dale ned fra himmelen og få oss vekk herfra.

Jeg har ingenting imot foreldrene til kjæresten min, det er ikke det. De gjør alt de kan for at vi skal ha det fint og føle oss hjemme hos dem. Men hvorfor føles det da som om jeg brått gikk fra å være 30 år gammel til å bli 12 år igjen?

At kjæresten og jeg ikke akkurat tørr å være intime mens vi sover vegg i vegg med foreldrene hans, er sikkert og visst.

At jeg omtrent har levd i pysjen min siden vi kom hit, er like krystallklart. Jeg begynner faktisk å bli lei av pingvin-mønsteret og vurderer rett og slett å kjøpe meg enda en pysj for å ha et antrekk å bytte på. Kake-pysjen og iskrem-pysjen er nemlig begge pakket langt langt ned i en eller annen eske, sammen med resten av flyttelasset vårt.

Så hvordan endte vi opp slik?

Vel, det hele startet med at jeg var drittlei av å bo i Paris (ja, det er faktisk mulig) og lei av å ha satt livet mitt på pause. Lei av å leve mitt liv gjennom kjæresten min og hans liv. Hans jobb, hans venner, hans leilighet, hans hobbyer.

Det hjelper ikke stort at jeg er ganske innadvendt, heller.

Siden Mai i år, har jeg syslet med å skrive roman. Hvorvidt den kommer til å bli publisert eller ei, gjenstår å se. Den store pessimisten i meg sier “glem det, du skriver latterlig dårlig”, mens realisten i meg sier “det vet du ikke før du har prøvd”.

Likevel trenger jeg mer. Noe mer som føles som mitt eget. Derfor bestemte vi oss for å flytte fra Paris for å starte på nytt et helt annet sted.

Ikke bare skulle vi skaffe oss ny leilighet, men vi skulle også starte en bedrift sammen. Og jobbe ved siden av, for å ha en fast inntekt ved siden av den usikre inntektskilden.

Vi skulle begge skaffe oss nye hobbyer, nye venner, ny og bedre livsstil.

Han fikk et jobbtilbud, og dette var nøkkelen til flytteplanene. Vi sa opp leiligheten i Paris, han sa opp jobben, vi vasket ut, flyttet ut, men jobbtilbudet fantes ikke lengre.

Så her sitter vi, i hver vår pysj. Hos svigers.

Neste mandag skal vi heldigvis reise ned (for fire dager) til byen vi har tenkt å flytte til. Kjæresten har to jobbintervjuer (tredjegangs-intervjuer, vel å merke) og jeg har tenkt å stikke innom enkelte av stedene jeg har sendt åpen søknad til, for å mase, trygle og be dem om å vurdere å ansette meg. Om ikke fulltid eller deltid, så kanskje i det minste som lørdagshjelp? Julehjelp?

Denne desperasjonen etter å få jobb og rutiner kommer kanskje av at jeg er lei av sofaen til svigers.

Og den jævla pysjen.

(illustrasjonsbildet har ingenting med pysjen å gjøre)