Nostalgi og båttur til Fangene på Fortet

Etter å ha sovet bort hodepinen fra vår første dag i La Rochelle, våknet jeg tidlig neste morgen for å lage frokost og koke kaffe, fylle kroppen med energi før vi dro ut på båttur for å se festningen Fort Boyard, kjent fra TV-programmet som på fransk har samme navn, og som på norsk i sin tid het “Fangene på Fortet”.

Fra sekundet vi bestilte båtbillettene festet kjenningsmelodien seg på hjernen. Jeg husker ikke hvor gammel jeg var da TV3 først bestemte seg for å ta programmet av luften, men jeg husker godt hvordan jeg satt klistret foran TV-skjermen da “Fangene på Fortet” hadde sin storhetstid i Norge. At jeg gikk i barnehage på det tidspunktet husker jeg også, ettersom jeg med mine venner fra avdelingen (som forresten het revehiet) lot oss inspirere av programmet i vår daglige lek. Vi gjemte plastleker i både klatrestativ, husker og sklier, og sendte hverandre ut på oppdrag for å lete etter lekene som skulle samles inn og gi oss poeng. Vi måtte unngå å falle uti vannet (sandkassen) eller ned i tigerens hule (ved klatrestativet) og vi hadde alle kun et lite minutt på oss til å fullføre oppgaven, sa vi, selv om ingen av oss hadde klokke og ingen kunne telle til seksti.

Jeg husker også et fiktivt bryllup hvor jeg lekte at jeg giftet meg med min bestevenn i barnehagen, fordi vi begge elsket både “Fangene på Fortet” og dinosaurer og Donald Duck. Han hadde fridd med en løvetann og jeg sa ja. Min uskyldige første kjærlighet, Stian, jeg har aldri sett ham siden.

Å drømme meg tilbake til 90-tallet og barndomsminnene er så komfortabelt at jeg nesten ikke har lyst til å våkne når jeg først befinner meg i nostalgiens boble. Men å være våken er ikke så verst når man uansett er på ferie.

Å være våken i nydelige La Rochelle var dessuten en drøm i seg selv.

Ikledd våre regnjakker og behagelig tøy, spaserte Julien og jeg ned til båthavna, klare for å dra på båttur til den ikoniske festningen som har stått stødig i sundet Pertuis d’Antioche, mellom øyene Île d’Oléron og Île d’Aix siden 1857.

Vi hadde billetter til en to timers tur med selskapet inter-îles, en tur som allerede ved starten gjorde oss stumme av beundring. Fra båten fikk vi en fantastisk utsikt mot den gamle båthavna i La Rochelle som ligger beskyttet bak byens festningsmur, og de to tårnene Saint-Nicolas og Tour de la Chaîne, byens mest kjente landemerker.

Store deler av båtturen var stille, fredelig, åpent vann, ingen øyer, bare bølger så langt øyet kunne se. I det fjerne kunne vi senere skimte flere lastebåter, og etter en stund passerte vi et fyr med kallenavnet “le phare du bout du monde” (fyret ved verdens ende), en kopi av et fyr ved samme navn i Patagonia, konstruert i 1884 på Estadosøya.

Lenger unna så vi de to hvite og røde fyrtårnene som står side om side på øya Île d’Aix, to tårn som i 2011 ble klassifisert som et historisk monument.

Det skulle ta førtifem minutter før vi endelig nådde frem til Fort Boyard. Kjenningsmelodien ble umiddelbart spilt over høyttalerne, til glede for både store og små som jublet fornøyd over å få se noe som for de voksne er et symbol på nostalgi, et barndomsminne. De franske barna gliste bredt, de også, for i Frankrike lever TV-programmet fortsatt i beste velgående.

Jeg håper disse barna gjør det samme som jeg gjorde da jeg var liten, jeg håper de forvandler lekeplassen i eget nabolag til Fort Boyard.

Vi fikk sett festningen fra alle mulige vinkler mens melodien fortsatte å spille. Speilreflekskameraer og mobilkameraer knipset bilder i full fart, vi ble fortalt av kapteinen at innspillingen av en ny sesong var i gang, og vi undret alle hvilke kjendiser som nå befant seg på innsiden av festningen.

Fra Fort Boyard gikk ferden direkte tilbake til båthavna i vakre La Rochelle, en by jeg helt ærlig kan si jeg har forelsket meg i, selv om vårt første møte for evig vil bli husket som en uheldig hodepine.

En litt uheldig start på oppholdet i vakre La Rochelle

Vi våknet til en helligdag, som jo også var dagen etter min fødselsdag, dagen da jeg trodde jeg skulle bli levende begravd i en hage full av kaktuser, men kaktuser fikk jeg i stedet i bursdagspresang, sammen med en natt på hotell med massasje og middag.

Bilferien vår var fortsatt fem netter unna sin ende, og bagasjen ble nok en gang pakket. Vi tok heisen ned til restauranten for å spise frokost ved et dukkledd bord med utsikt mot havet. Appelsinjuice og cappuccino, brioche og croissanter og pain aux raisins, baguetter og yoghurt og fruktsalat, jeg spiste mye, altfor mye, noe som resulterte i at jeg ble kvalm like etter frokost.

Klokka må ha vært rundt to da vi ankom La Rochelle og fikk nøklene til vår nye airbnb i hjertet av byens sentrum. Huseieren overrasket oss med brioche på kjøkkenbenken og håndklekunst på sengekanten, og vi fikk samtidig nøkler til syklene hennes, i tilfelle vi skulle få tid til å dra på sykkeltur i løpet av det korte oppholdet i byen.

Etter å ha pakket ut matvarer fra kjølebagen, trasket vi nedover bygatene, ned til den historiske havna med sine to middelaldertårn, Tour de la Chaîne og Tour Saint-Nicolas, som vokter inngangen til havna.

En ekstrem hodepine ødela motivasjonen min til å ville gjøre noe som helst annet enn å sette meg på en benk og titte på båter og bølger, jeg ville drikke store mengder iskaldt vann og synes synd på meg selv og min egen smerte. I årevis har jeg sagt at jeg må huske å pakke med meg paracet i kofferten, men gang på gang glemmer jeg både smertestillende, imodium og plaster, alt det man ikke innser at man vil få bruk for før nøden melder seg. Slik som på denne helligdagen hvor alle byens apoteker holdt stengt.

Julien hadde lyst til å ta seg en pils på uteserveringen til en rockebar, og jeg gikk noe motvillig med på å holde ham med selskap. Lyden av metallmusikk var det siste hodet mitt ønsket seg akkurat der og da, men det varmet å se hvor glad det gjorde ham å sitte der med en halvliter i den ene hånda og motsatt hånd trommende i takt med musikken. Selv drakk jeg både brus og vann, og så frem til å krype tidlig til køys med et håp om å våkne uthvilt neste morgen, klar for å dra på båttur for å se Fort Boyard, den ikoniske festningen hvor TV-programmet “Fangene på Fortet” ble filmet i sin tid. Den franske versjonen, originalversjonen, er fortsatt like populær i dag som for tjue år siden, selv om konseptet har fått en liten oppgradering det siste tiåret.

Fra havna, til rockebaren og videre til handlegatene, nysgjerrig lot vi våre blikk vandre mens vi smilte begeistret. En by full av vakre buer er hvordan jeg best kan beskrive sentrumskjernen i La Rochelle, det vil si, den delen av sentrum som ikke ligger som et smykke rundt båthavna, slik som mange av byens restauranter og barer gjør. Hus bygget over buede passasjer, passasjer fulle av butikker og kafeer. Fra gate til gate, kvartal til kvartal, slike flotte passasjer prydet store deler av byens sentrum.

Det tok ikke lang tid fra vi entret leiligheten til jeg gikk og la meg. Som om jeg hadde ligget for døden, kom Julien inn på soverommet med en iskald våt vaskeklut som han trykket mot pannen min. Han plasserte ei flaske vann på gulvet ved siden av senga og holdt meg i hånda.

Da jeg våknet neste morgen, var hodepinen heldigvis borte. Både han og jeg var dermed klare for båttur og “Fangene på Fortet”. Og et nydelig måltid på restaurant.

Kaktusmannen og Bursdagsfeiring på spa

Italia vant Eurovision og jeg la meg deretter til å sove med et hode fullt av tanker rundt bursdagsfeiringen jeg hadde i vente. Jeg ble liggende og tenke på både pakking og utsjekk fra leiligheten i Vannes, og på hvor merkelig det var at vi på formiddagen skulle ta oss en svipptur innom en fyr som Julien kjente fra et zombiespill på internett, for å hente en Aloe Vera. Nei, dette er ikke kode for kjøp og salg av noe ulovlig. Vi skulle faktisk hente en kaktus hos en ukjent fyr fra internett. Og den skulle jeg få gratis på bursdagen min.

Mellom skyting av zombier og krigføring mot andre allianser, hadde nemlig Julien fått vite at hans nye gamervenn hadde en enorm samling av sukkulenter både i eget drivhus og hage. En mann lidenskapelig opptatt av kaktuser, som visstnok kunne gi meg noe Julien visste jeg hadde ønsket meg lenge. En Aloe Vera.

Etter frokost og rydding, dro vi bagasjen med oss til bilen og kjørte den lille timen det tok å komme frem til kaktusmannens hjem. Fantasien satte ingen grenser der jeg så for meg de verst tenkelige scenarier de siste minuttene før vi nådde frem til hans adresse. Bildene i hodet ble ikke færre, da denne ukjente mannen ledet oss inn døra til et hus som var under totalrenovering med alt av møbler skjult under dekkplast. Jeg så for meg scener fra ulike skrekkfilmer og fryktet at disse kaktusene bare ble brukt som et lokkemiddel, at vi nå skulle bli bundet fast og torturert og gravd ned i hagen.

Heldigvis tok jeg feil, for kaktusmannen skulle vise seg å være helt ufarlig, han var faktisk utrolig hyggelig. Vi ble sittende og prate i godt over en time før han tok oss med til drivhuset for å vise oss sine mange sukkulenter og gi meg en Aloe Vera, som lovet. To såkalte ghosty’s fikk jeg også med meg, alt sammen gratis, ettersom han hadde så mange at han ikke lenger visste hvor han skulle gjøre av dem.

Fra kaktusmannens hus (jeg fikk aldri med meg hva han heter), dro vi videre til Sables-d’Olonne, hvor vi på Atlantic Hotel & Spa skulle feire fødselsdagen min med massasje og med middag på hotellets restaurant.

Da vi nådde frem til spahotellet, kunne jeg trygt si at været ikke imponerte meg. Grå skyer og kraftige vindkast, et trist syn som ikke lignet postkortbildet av de hvite sandstrendene, det som Sables-d’Olonne tross alt er kjent for. Heldigvis var vi ikke kommet for strendenes skyld, eller for å være utendørs i det hele tatt.

Etter å ha sjekket inn på hotellet og fått tildelt rom, tok det ikke lang tid før vi skiftet til badetøy og prøvde både de hvite tøflene og badekåpene som lå på sengekanten, klare til å bli tatt i bruk enten ved bassengkanten eller ved spaavdelingen.

Vi tilbrakte rikelig med tid i svømmebassenget før vi deretter nøt en parmassasje som var så avslappende at jeg fint kunne ha sovnet der jeg lå på massasjebenken. Men jeg sovnet ikke, og jeg la meg heller ikke til å hvile etter å ha subbet over korridorgulvet med tøfler og badekåpe, tilbake til rommet hvor vi i rundt en times tid ville sitte og vente til tiden var inne for å bevege oss ned til restauranten.

Jeg trodde jeg hadde god tid da jeg hoppet i dusjen og vasket både kroppen og håret, jeg trodde jeg hadde rikelig med tid til å sminke mine øyne og til å føne hårlokkene. Men tiden rant ut, og i et hektisk øyeblikk revnet jeg strømpebuksene som jeg skulle bruke under den røde minikjolen.

Å gå uten strømpebukser var uansett et bedre alternativ enn å gå med nylon revnet fra hofta til kneet. Jeg følte meg naken sammenlignet med alle de andre gjestene i restauranten, nakne legger og lår, nakne føtter i små pumps. Naken, men absolutt ikke kald. Temperaturen i lokalet var behagelig.

Champagne og vin, jeg hygget meg med innbakt ost til forrett, biff til hovedrett og en deilig dessert med sjokolade og krokan til dessert. Bursdagsfeiringen ble avsluttet med et smil. Og en fornøyd magesekk. Allerede neste dag dro vi videre, en route til La Rochelle.

På båttur i Morbihan-bukta

Like før klokka ni, gikk vi ut døra med regnjakker og kamera, for å spasere den tre kilometer lange strekningen fra sentrum av Vannes til havna hvor turistbåtene lå til kai. Med billetter til sightseeingcruise langs Morbihan-bukta var vi klare for å fra avstand se både île-aux-Moines, som oversatt til norsk betyr munkøya (selv om øya faktisk aldri har vært bebodd av munker), og île-d’Arz, en øy hvor sjøfolk tidligere slo seg til ro etter å ha vært ute på reise, noe som har gitt øya kallenavnet “kapteinenes øy”.

Da vi sammen med de andre passasjerene først gikk om bord på båten, fantes det ikke en eneste person som ville sitte inne i kabinen, alle ville opp på taket, ut i frisk luft. Julien og jeg satte oss på bakerste rad, like foran det store franske flagget som pyntet båten og veivet i vinden i blått, hvitt og rødt.

Kapteinen fortalte over høyttalerne at det rosa huset vi snart skulle passere, var et symbolsk hus, et kjennetegn for sjøfolk på vei inn til havna i Vannes, et hus som aldri noensinne ville få lov til å bli malt i en annen farge enn nettopp rosa.

Jeg fotograferte både det rosa huset og de mange båtene vi passerte på vår ferd, og da vi nådde frem til de to øyene hvor enkelte av de andre passasjerene hadde valgt å stige i land, fotograferte jeg også kaia. På dette tidspunktet satt vi helt alene der oppe på taket, noe vi hadde gjort helt siden folk flest tok beina fatt og løp inn til kabinen da det midt under båtturen begynte å hagle.

Hagl ble etter kort tid byttet ut med småyr, før sola tittet frem og tørket de våte setene. Til vår store glede forble himmelen blå og skyene ble stadig færre. Mot slutten av båtturen bestemte flere seg for å vende tilbake til sine forlatte seter, setene som et lite øyeblikk ble truffet av både hagl og regn.

Etter båtturen spaserte vi de tre kilometerne tilbake til Airbnb-leiligheten hvor vi ble sittende i sofakroken med kaffe og småkaker foran oss på stuebordet. Min stakkars Julien ble hele resten av ettermiddagen tvunget til å lytte til meg prate med all min entusiasme om Eurovision, som jeg jo i to år hadde ventet på å se. Endelig var dagen kommet, og jeg gledet meg til å sitte klistret til TV-skjermen fra klokka ni til langt på natt, med champagne i glasset og en pose chips i fanget.

Timene i forkant av Eurovision-sendingen, ble tilbrakt på en restaurant i sentrum. Jeg hadde reservert bord for to på den koselige uteserveringen til pannekakehuset Balade en Crêpanie. I den lokale tradisjonens tro, fikk vi servert cider i krus. Vi bestilte crêpes av bokhvete med fyll av ost og kjøtt til middag, simpelt, men utrolig godt.

Husets maskot, en nydelig kattepus, smøg seg rundt fra bord til bord og ba om oppmerksomhet fra alle besøkende. Fra dessertmenyen valgte Julien seg crêpe med peanøtter, sjokolade og karamell, mens jeg selv gikk for en mer voksen variant, flambert crêpe (Grand Marnier) med pannestekte epler. Før vi forlot restauranten spurte jeg hva katten heter, og fikk vite at den heter Nougat.

Portforbudet klokka ni passet meg fint akkurat denne kvelden, vår siste kveld i Vannes, en perfekt unnskyldning for å haste meg tilbake til leiligheten etter middag, bytte ut olabuksene med joggedress mens kanalen som snart skulle vise Eurovision startet festen med en minidokumentar om alle de franske bidragene opp gjennom årene, og til slutt en reportasje om årets kandidat, Barbara Pravi. Voilà, voilà.

Neste dag ble jeg ett år eldre, noe som ikke lenger er gøy når man har passert tretti. Bursdagen min ble i det minste innholdsrik og gøyal, og bilen, den ble full av kaktuser.

Første møte med Vannes

Regnet slo hardt mot bilrutene, og en irritert Julien slet med å finne et sted å parkere bilen, til tross for at det i airbnb-annonsen stod at parkeringsmulighetene i umiddelbar nærhet var mange. Vi ringte huseieren for å gi beskjed om vår lille utfordring, og ble da fortalt at også hun, ironisk nok, hadde vanskelig for å finne en ledig parkeringsplass i området.

Etter mye kjøring rundt i ring gjennom byen, fant vi oss omsider en ledig plass. Med trillekoffertene på slep, løp vi mens regnet høljet ned, vi løp så fort vi kunne for ikke å bli klissvåte, selv om det selvfølgelig var uunngåelig på en ettermiddag som denne.

Også huseieren fant seg etter hvert en parkeringsplass i sentrum. Hun hadde på forhånd sendt sin datter ned til leilighetskompleksets inngangsport for å slippe oss inn. Både huseierens datter og huseieren selv beklaget på forhånd for støyet vi ville måtte leve med under oppholdet. Baren i underetasjen var nemlig under renovering og vi ville derfor bli forstyrret av lyden av borring og hamring fra tidlig til sen ettermiddag. Vi forsikret begge om at dette uansett var bedre enn å få nattesøvnen ødelagt av den dundrende musikken som i fremtiden ville underholde festglade mennesker i nyrenovert bar.

Selv om Vannes er en 2000 år gammel by, var atmosfæren ung og dynamisk og byen full av både moderne barer og tradisjonelle restauranter, samt en rekke internasjonale restaurantkonsepter, som man jo finner i alle populære studentbyer.

Etter hvert som regnet ga seg, dro vi ut for å handle mat. En spennende ostebutikk fanget umiddelbart vår interesse, Fromagerie de Kerouzine, som kunne tilby både franske, italienske og engelske oster. Fristelsene var så mange at det til slutt ble vanskelig å bestemme seg, men det endelige valget falt på fire oster, deriblant den britiske Stilton, som jeg ikke hadde smakt på en evighet.

Før vi dro tilbake til leiligheten for å koke spagetti med fennikel, feta og sitron, feiret vi vårt første møte med Vannes over hver vår drink på en uteservering hvor stemningen var på topp. I motsetning til Julien, hadde ikke jeg lyst på øl. Jeg ville kjenne smaken av caipirinha, husets egne versjon med jordbær. Konseptet cocktail lå fjernt i minnet som noe retro som knapt har eksistert siden forrige sommer, grunnet alle disse nedstengingene og restriksjonene som vi har levd med den siste tiden.

Ingenting fristet derfor mer enn nettopp en cocktail, akkurat der og da.

Da vi våknet neste dag, hadde vi ikke lyst til å gjøre noe som helst annet enn å tilbringe dagen i sentrum av Vannes, ingen utflukt, ingen planer. Etter flere dager på farten, var det noe i oss begge som til slutt sa at det nå var på tide å senke tempoet, slappe av, fokusere på å være, i stedet for å hele tiden stresse over alt som skal gjøres, alt som må oppleves.

Kall det gjerne overtenning, dette resultatet av å ha sittet isolert så lenge at rastløsheten til slutt ble så overveldende at det ikke lenger var til å holde ut. En ukontrollerbar rastløshet fra sekundet vi ble sluppet fri.

Men nå behøvde vi derimot begge en pustepause igjen. En dag uten konkrete mål, en dag med fokus på fotografering av fargerike halvtømrede hus, en fredelig dag med trasking rundt i bygater og titting i butikker.

Vi spaserte langs festningen i Vannes, et historisk landemerke fra 1600-tallet, og beundret den nydelige utsikten mot parken som pryder innsiden av festningsmurene. Kommunens gartnere var i full gang med forberedelsene til sommer og høysesong for turisme, busker og trær skulle beskjæres og blomster plantes.

Fra en kaffebar i sentrum bestilte ingen av oss kaffe. Søtsugne, lot vi oss heller friste av menyens andre godsaker, varm sjokolade med kokos og bountysjokolade til meg, frappé med hvit sjokolade og karamell til monsieur.

Mett på søte drikker, dro vi videre til en veskebutikk hvor monsieur, altså Julien, kjøpte seg ny toalettmappe, en nødvendighet etter at glidelåsen på den gamle toalettmappa til slutt bestemte seg for å aldri lenger fungere. Og dét på et verst tenkelig tidspunkt, midt under kaoset med pakking og utsjekk fra fyret dagen før.

Selv kjøpte jeg meg et par nye gensere for ikke å bli syk av den kjølige vinden som blåste over Bretagne. Tykke gensere mot slutten av mai måned, slik er livet ved Atlanterhavskysten. Dessuten skulle vi jo på båttur neste dag, og på båttur er det jo alltid lurt å pakke seg godt inn.

Auray og alt som minner om hjemme

Solskinnet som møtte oss da vi sjekket inn på fyrtårnet, hadde allerede neste morgen meldt sitt fravær. En overskyet himmel full av skumle grå skyer blåste sine tunge vindpust. Glem ikke at dere fortsatt er i Bretagne, sa vinden, glem ikke at klimaet her er det samme som i ditt elskede Stavanger, pustet den i mitt øre. Jeg sukket tungt der jeg knyttet skjerfet godt rundt halsen og festet det bustete håret i en strikk.

De hvite buksene hadde fortsatt ikke rukket å tørke ordentlig etter jeg vasket dem i Concarneau og hang dem til tørk, før jeg i all hast måtte pakke alt sammen ned i kofferten og reise videre til fyret i Ploemeur. Ubehagelig, var følelsen av fuktige jeans mot naken hud. Men jeg hadde ikke noe valg, for gårsdagens mørkeblå olabukser hadde jeg nemlig klart å revne etter et dobesøk på kvelden, da jeg med et altfor hardhendt rykk dro buksene oppover hoftene og hørte dem revne over rumpa.

“Du er så stille, går det bra med deg?” spurte en bekymret Julien der han satt bak rattet. Vi hadde forlatt Ploemeur og var nå på vei mot Vannes, byen hvor vi skulle overnatte de neste tre døgnene, frem til fødselsdagen min den tjuetredje mai, en bursdag vi skulle feire med middag og massasje på spahotell i Sables-d’Olonne.

Jeg tittet ut vinduet på de mange skyene som dekket himmelen. De ble etter hvert både tettere og lysere, til de til slutt var hvite som bomullsdotter, en hel himmel full av bomull.

“Om jeg endelig får kommet meg til Stavanger i sommer, håper jeg værgudene vil gi meg noe bedre enn regnvær og grå himmel” mumlet jeg, og ble umiddelbart korrigert. “Du SKAL komme deg hjem til familien din.”

Om jeg så må skyte femti doser Pfizer inn i armen og sitte tjue dager isolert på koronahotell, mener Julien det vil være verdt det. For nå har jeg ikke sett familien på snart to år, og jeg visner stadig mer for hver dag som går. Vi kjørte østover langs kysten, vi skulle ta oss en liten tur innom halvøya Quiberon for å lufte oss, og jeg tittet ut bilruta mens jeg så for meg Stavanger der ute i det grå landskapet. Stavanger hver gang jeg hørte vinden, havet, måkene, byen min lå og kallet på meg som et ekko, selv om jeg befant meg flere tusen kilometer unna, i et land hvor det snakkes et språk som kun har skarringen til felles med dialekten der hjemme.

Vinden blåste kraftig i Quiberon, så voldsomt at selv måkene hadde vanskelig for å fly. Spaserturen vår ble derfor kort, men vi rakk uansett å se det flotte privateide slottet Château Turpault før vi forlot halvøya til fordel for den lille byen Auray, et siste stoppested før tiden var inne for innsjekk i Vannes.

Auray, en liten perle oppkalt etter elva som renner gjennom byen, en by som hverken han eller jeg hadde kjennskap til fra før. Vi visste dermed heller ikke hva vi skulle forvente før vi nå selv ble kjent med det som skulle vise seg å være en svært sjarmerende by med brosteinbelagte gater og halvtømrede hus fra 15. og 1600-tallet.

Hånd i hånd, vandret vi gjennom byens gater og tittet i butikkvinduer, både på klær og lokale suvenirer. Vi passerte flere fine utekaféer hvor lokalbeboere og besøkende satt og spiste lunsj eller drakk kaffe. Regnet hadde så vidt begynt å dryppe da vi først krysset broen som ledet til byens lille sentrum på motsatt side av elva. Bittesmå dråper, en forsiktig advarsel før det blåste opp til storm.

Med paraplyen min over oss, løp vi til bilen for å søke ly. Vi tolket regnværet som et tegn på at det nå var på tide å kjøre de nitten kilometerne videre til Vannes.

Romantisk natt på fyr med nydelig Panoramautsikt

Fra å nyte et lunsjmåltid i Pont-Aven og handle østers fra en oppdretter i Riec-sur-Bélon, dro vi videre til Ploemeur og en Airbnb jeg hadde sett frem til å bli kjent med.

Tårnet hvor vi skulle tilbringe natten heter La Tour du Génie og er hele tjuefem meter høyt. Nettportalen Airbnb er en gullgruve når det gjelder uvanlige, romantiske, kreative og, ja, morsomme overnattingssteder. Jeg må jo selvsagt innrømme at jeg har skrevet en lang, ekstremt lang, ønskeliste bestående av alt mulig rart som å tilbringe en natt i ei grotte, i ei tretopphytte, vindmølle og hobbithule (alle disse eksemplene finnes her i Frankrike). I februar sov og badet vi i en gammel vinkjeller, og nå skulle vi altså overnatte på et fyr.

Vi så frem til å tilbringe kvelden i toppetasjen, han med et fat fullt av flatøsters på bordet, jeg med oliven og marinerte champignoner. Ei flaske hvitvin skulle åpnes for anledningen, og vi skulle spise småkaker til dessert.

Sent på ettermiddagen ankom vi dette fyrtårnet i den lille havnebyen Ploemeur. Julien insisterte på å bære bagasjen opp de mange trappetrinnene på egenhånd, trapper så smale at jeg kunne høre koffertene skrape mot veggen mens han beveget seg oppover i etasjene.

Fra det lille inngangspartiet hvor vi etterlot våre jakker og sko, ledet neste etasje til kjøkkenkrok og et mikroskopisk bad. Et lite spisebord for to og fjernsyn i etasjen over, ei dobbeltseng i neste etasje og til slutt, på toppen av tårnet, rommet som alene var verdt overnattingens pris. En sofa og et tilhørende lite bord stod plassert midt på gulvet, omringet av enorme vinduer og en nydelig panoramautsikt mot Ploemeur og Atlanterhavet. I det fjerne kunne vi også skimte øya Groix, ei øy kjent for sine røde sandstrender.

Før vi dekket på bordet og lente oss tilbake for å nyte utsikten som vi var kommet for å se, tok vi oss en liten tur ned til det lille sentrumsområdet for å kose oss med en liten utepils ved vannkanten og fortsette vår lille feiring av gjenåpningen av uteserveringene, en feiring som uansett ikke kunne vare lenger enn til portforbudets time, klokka ni.

Hvert eneste utested var stappfullt av sultne og tørste mennesker som de siste sju månedene hadde lengtet etter å komme seg ut av sine hjem for å bestille enten et måltid eller et glass sammen med sine nære. Et siste bord var ledig på en utekafé med fin utsikt mot stranden. Vi slang fra oss våre jakker og han spurte meg hva jeg hadde lyst på, hvor jeg da sa at det fristet med en såkalt Monaco.

Vi skålte og pratet, jeg husker ikke om hva, men vi lo og hadde det bedre enn på lenge. Fra en nærbutikk kjøpte vi deretter pålegg til morgendagens frokost, før vi feiret kveldstimene på toppen av tårnet, han med sine østers og jeg med sorte oliven og sopp i tomatmarinade.

Etter å ha kunnet glede oss over en avslappende kveld med utsikt mot det nattebelyste landskapet som lå foran oss, våknet vi til en aktiv start på de sene morgentimene. Både Julien og jeg løp opp og ned trappene for å dekke på til frokost i den ene etasjen og lage kaffe og riste brød i den neste. Vi rakk ikke mer enn en kjapp frokost før utsjekk, vi rakk knapt nok å drikke opp kaffen. Stressnivået var på høygir der vi ryddet og pakket og klatret opp og ned mellom etasjene.

Vi fikk et kort men spennende opphold i Ploemeur, og var etter mye stress og mange trappetrinn, klare for å reise sekstifire kilometer østover til byen Vannes, en nydelig by som jeg gleder meg til å fortelle alt om i neste oppdatering.

Årets første uteservering i nydelige Pont-Aven

Å forlate Concarneau var faktisk helt greit, etter å ha sovet tre netter i en knirkende seng og dusjet i en dusj som ikke fungerte helt som den skulle. Datoen var nittende mai, den store gjenåpningen av byens uteserveringer, og jeg hadde forsøkt både via telefon og epost å reservere bord på en restaurant like utenfor byens sentrum, en fiskerestaurant som mine svigerforeldre mente vi absolutt måtte besøke om muligheten var der. Denne anbefalingen var bygget på ren nostalgi. De hadde nemlig hygget seg med vin og et nydelig måltid på nettopp denne restauranten i år 2002, lenge før jeg i det hele tatt var myndig.

Restauranten lever fortsatt, men etter å ha lagt igjen både beskjed på telefonsvareren og aldri fått svar på mailen jeg sendte, ga jeg til slutt opp på å gå i fotsporene til svigers, og krysset heller fingrene for at vi ville få bord et annet sted.

Med tomme magesekker og håpefulle smaksløker dro vi videre til landsbyen Pont-Aven for å gjøre det turister gjør best, fotografere landskap, arkitektur og til slutt, matrettene vi fikk servert da vi til vår store glede fikk bord på en uteservering.

Spisestedet het Le Café Noir, og vil for evig bli husket som stedet hvor Julien fikk sin første utepils på over et halvt år, og jeg min første cider. Vi bestilte begge gnocchi med ristet bokhvete og bacon i Guinness-saus til forrett, før han deretter fikk servert en deilig porsjon ramen mens jeg nøt en fiskegrateng (brandade de morue) med fennikel til hovedrett.

Ingen av oss hadde plass til dessert, noe som kanskje var like greit ettersom vi senere skulle sjekke inn og overnatte i et fyrtårn hvor vi fra tidlig kveld til de sene morgentimene ville klatre opp og ned de mange trappetrinnene mellom tårnets små rom. Tanken på å være stappmett og i full trappeaktivitet hørtes rett og slett ut som et grusomt luksusproblem akkurat der og da.

Etter vår velsmakende lunsj ute i sola, tok vi oss en spasertur gjennom landsbyen, fra den ene siden av L’Aven-elven til den andre, med en svipptur innom et biscuiterie hvor vi handlet vaniljekjeks og karameller, søte suvenirer som vi senere ville ta med oss hjem til Toulouse for å dele med våre venner.

I løpet av både spaserturen og kjekshandelen, hadde jeg rukket å få fire ubesvarte anrop på mobiltelefonen, alle fra samme nummer. Jeg lyttet til de to nye beskjedene som vedkommende hadde lagt igjen på mobilsvar, og kunne knapt tro det jeg hørte. Et tungt sukk var det første jeg klarte å få frem, før jeg fortalte Julien hvem som desperat hadde forsøkt å få tak i meg.

Restauranten i Concarneau, den jeg i flere dager hadde prøvd å kontakte, de som aldri tok telefonen da jeg ringte dem, de som aldri besvarte mine beskjeder, de hadde nå våknet til live. Og de lurte på hvor i huleste det hadde blitt av meg.

Jeg lot være å ringe dem opp igjen, selv om jeg kanskje burde ha gjort det. Vi dro i stedet videre til Riec-sur-Bélon, et tettsted ved elven Bélon, kjent for oppdrett av flatøsters, en delikatesse som Julien har gått fra å hate til å elske i løpet av ett år. Selv tåler jeg ikke skalldyr, og ble derfor stående på sidelinjen og se på at han handlet, vel vitende at jeg senere ville sitte og glo på både åpning av skjell og slurping av innholdet.

“Er det sant at østers er et afrodisiakum?” spurte jeg dumt, mens vi trasket mot bilen, mitt blikk rettet mot plastposen som han bar i hånda, posen full av sjøluktende østers. En sjølukt som snart skulle fylle bilen. Han flirte, men rister likevel på hodet.

“Jeg merker ingen forskjell, gjør du?”

Etter vårt lille ærend i Bélon, etter å ha studert de ulike båtene i havna og latt nysgjerrigheten føre våre blikk til østersbassengene, satte vi oss i bilen og lot GPSen lede oss videre direkte til tårnet i Ploemeur, til vår romantiske aften i en Airbnb litt utenom det vanlige.

Fravær og en dag i Quimper

Å føre en form for reisedagbok med lange, daglige oppdateringer skulle vise seg å bli lettere sagt enn gjort på innholdsrike dager med aktiviteter og vennebesøk og kjærestetid på agendaen. Hadde jeg reist alene og dermed hatt all tid i verden til å gjemme meg bort med mine tanker og tastatur, ville jeg nok ha prioritert annerledes, som jeg jo gjorde i starten av bilferien vår. I starten, da uteserveringene fortsatt holdt stengt og portforbudet var gjeldende fra klokka sju.

Etter to og en halv uke på biltur er jeg nå hjemme igjen i Toulouse, og fortsettelsen fra forrige oppdatering kommer først nå. Så, hvor var vi ?

Jo, dagen etter det gledelige gjensynet med min venninne Laurène, dro vi til byen Quimper (en halvtimes kjøretur fra vårt overnattingssted i Concarneau) for å treffe et vennepar som tilfeldigvis var på ferie i Bretagne samtidig som oss (noe vi fant ut takket være Facebook). Gaëlle og Thomas heter de, et par som har gått gjennom de samme utfordringene som oss når det gjelder utsettelser av bryllup, et bryllup som skulle bli feiret i juni i fjor, før paret så seg nødt til å utsette til oktober, deretter til april og til slutt til juni igjen, et helt år etter de, som oss, giftet seg i rådhuset for å få det administrative ut av veien.

Vi møtte dem i byen Quimper, over et lite lunsjmåltid under solfylt himmel, feriens første vindstille solskinnsdag. Fra markedshallen kjøpte vi hver vår galette saucisse (pølse i lompe på fransk vis) med karamelisert løk, og satte oss deretter på noen trappetrinn for å spise. Vi kunne ikke bedt om en finere utsikt, der vi med solbriller på nesetippen beundret den gotiske Saint Corentin katedralen mens vi diskuterte bryllup, brudekjoler som henger i skapet og samler støv, vi pratet om utdrikningslag og bryllupsreiser som fortsatt ikke har blitt noe av.

Etter vårt lille pølsemåltid ved trappene, spaserte vi rundt gjennom byens gater før vi lot fristelsene lede oss til Maison Georges Larnicol hvor vi alle endte opp med å kjøpe oss hver vår lille kouign-amann til dessert.

Nytt måltid på nye trappetrinn, nå kunne vi endelig telle ned timene til uteserveringene ville få tillatelse til å åpne igjen, for første gang siden oktober. Om jeg er heldig, vil jeg også kunne telle ned dagene til jeg endelig får se familien min igjen i sommer, for den åttende juni får jeg endelig min første vaksinedose (Pfizer).

Quimper, hva kan jeg så si om Quimper, annet enn at katedralen er vakker og byen er full av fargerike hus med bindingsverk, en by som siden starten av 1700-tallet har vært kjent for sin produksjon av keramikk. Både Julien og jeg hadde (og har fortsatt) lyst til å kjøpe oss hver vår skål til frokostblanding, tradisjonelle Bretagne-skåler med våre fornavn malt inn i designet, men dessverre eksisterer ikke mitt fornavn med bokstaven K i Frankrike. Og jeg har ikke lyst på en skål med feilstavet navn. Mellomnavnet mitt, Irene, fant jeg derimot uten problemer.

Bare mat-og suvenirbutikker fikk holde åpent da vi vandret rundt i byens gater, alt annet skulle først få lov til å åpne sine dører igjen neste dag, sammen med uteserveringene. Stemningen var derfor som på en søndag, heldigvis var vi i godt selskap med disse to menneskene som vi ikke hadde sett på flere år.

Ja, ikke siden vi forlot Paris for tre og et halvt år siden. Og nå møttes vi altså i Quimper, før vi igjen vil se hverandre i deres bryllupsfest i juni.

Før jeg avslutter, og før jeg forteller om vår neste destinasjon, vil jeg dele noen tilfeldige fakta om Quimper. For Quimper er faktisk hovedstaden i det franske departementet Finistère, navnet “Quimper” kommer fra det bretonske ordet “kemper” som betyr sammenløp og viser til de tre elvene Frout, Steir og Odet som flyter sammen.

Utover ettermiddagen sa vi “à bientôt” til våre venner og dro tilbake til Airbnb-leiligheten i Concarneau for å pakke bagasjen. Allerede neste dag skulle vi nemlig reise videre for å oppfylle en av mine drømmer, vi skulle tilbringe en natt i et fyrtårn!

Venninnebesøk og Lokale Tradisjoner

Mandag morgen, vi droppet frokost og nøyet oss med hver vår kopp kaffe og ei flaske vann på deling. Bare to timer senere skulle vi spise lunsj hjemme hos min venninne Laurène, sammen med hennes to søstre og mor. Vi hadde ikke sett hverandre siden rådhusbryllupet i september og de følgende dagene, da jeg i stedet for å dra på bryllupsreise tilbrakte tid sammen med henne, mens Julien dro på ferie til den franske sørlandskysten sammen med sine foreldre. En merkelig tid hvor alt ble snudd på hodet, en tid som fortsatt ikke er over.

Aldri har jeg følt meg så ensom som det siste året, med familie og venner og egen kultur langt, langt på avstand. Det var derfor ikke bare fint, men høyst nødvendig å benytte den ene anledningen til å kunne besøke min nærmeste her i Frankrike, den eneste her i landet som kjente meg lenge før jeg flyttet hit, lenge før jeg lærte meg språket og fikk meg fransk bostedsadresse og lokalt mobilnummer. Den eneste her i landet som kjente meg før jeg ble kjæresten til Julien og alle mine venner plutselig ble våre og venninnekvelder ble erstattet med dobbeldates.

En kjøretur på en time og seksten minutter ledet oss fra Airbnb-leiligheten i Concarneau til hennes barndomshjem i Le Folgoët, et midlertidig hjem frem til landets økonomi tar seg opp og bedrifter begynner å rekruttere igjen etter flere perioder med permitteringer og nedstenginger.

Vi kunne ikke bedt om en bedre kulturopplevelse for besøkende i Bretagne enn den vi fikk da vi satte oss tilbords sammen med moren og søstrene i det store murhuset i den lille landsbyen nord for byen Brest. Lillesøster laget crêpes, mor serverte oss cider i tradisjonelle krus, til dessert fikk vi servert den lokale spesialiteten far breton.

Jeg fikk endelig bli kjent med min venninnes hund, en overraskende rolig chihuahua som heter Thalia. Helt siden jeg var et lite barn har jeg elsket hunder, alle hunderaser, og drømt om den dagen jeg endelig vil kunne adoptere en egen følgesvenn som vil klatre opp i fanget mitt og slikke meg på nesetippen, akkurat som lille Thalia gjorde da vi var på besøk.

Etter et hyggelig måltid og fine diskusjoner, dro Julien og jeg ut på en liten biltur sammen med Laurène, for å få med oss noen av de beste severdighetene i nærområdet. Vårt første stoppested ble et lite sted som heter Lilia, verdt et lite besøk for å se det historiske fyrtårnet på øya
‘île Vierge, verdens høyeste tradisjonelle fyrtårn med sine 82 meter, et tårn bygget i 1845.

I tillegg til landemerket ute på jomfruøya, fikk jeg øye på en uforventet overraskelse i den våte sanden som grunnet den lave vannstanden var synlig. Flere båter stod stødig i sanden, langt unna Atlanterhavsbølgene.

Gratulerer med dagen, 17 mai. Hadde det ikke vært for de mange bildene av bunader og norske flagg på sosiale medier, ville jeg ha glemt at alle der hjemme feiret nasjonaldagen nettopp denne mandagen. Selv har jeg ikke vært i Norge i anledning 17. Mai siden 2013, noe jeg synes er vanvittig trist.

Det var derfor gledelig å se denne lille beskjeden skrevet på norsk i fransk sand. Jeg tok meg like greit tid til å besvare gratulasjonen med et lite “takk, det samme” og “Heia Norge” og ble møtt med et smil av en forbipasserende turgåer.

Vi dro videre til Plage du Vougot, en nydelig sandstrand, kritthvit som på en urørt eksotisk øy, før vi avsluttet bilturen med en tur innom Meneham, en gammel, men nylig restaurert landsby full av sjarmerende små steinhus med tykke stråtak.

Gjerne skulle jeg ha tilbrakt hele resten av kvelden sammen med min venninne, hadde det ikke vært for portforbudet klokka sju og reiseveien på en og en halv time. Jeg takket henne for måltidet og for en trivelig ettermiddag, før vi ga hverandre en god klem og krysset fingrene for at vi vil kunne se hverandre igjen i sommer.

En uke gjenstår av bilferien, og jeg legger som vanlig ut oppdateringer hver eneste dag på Instagram. Følg meg gjerne (@kristine.in.france)

Plage du Vougot
Meneham