Kjærlighet, refleksjoner og Sørlandet

Den siste uka har vært hektisk her hjemme i Toulouse. Helgen gikk til å pakke tallerkener, glass og alt mulig annet ned i flytteesker, esker som sammen med alle våre møbler i går ble flyttet til vår nye adresse (140 meter fra den forrige). I dag må jeg prioritere vasking og rydding av både ny og gammel leilighet, noe jeg faktisk gruer meg mindre til enn gårsdagens flyttestyr.

Samtidig som alt dette pågår, har en halvhjertet bryllupsplanlegging (dialog med vigsler, dekoratør, catering m.fl) slukt den resterende fritiden.

Endelig har jeg i dag noen timer til overs, timer med fred fra stress rundt overtakelsen av det som er mitt første leilighetskjøp. Jeg benytter denne stunden til å skru tiden fire uker tilbake.

Tilbake til norsk sørlandsidyll og familietid, tilbake til bilreisen, bensinstasjonskaffe og smågodt. Jeg satt ved siden av min stefar i bilen, min mor lot meg få sitte foran slik at jeg fikk en bedre utsikt mot det sørlandske landskapet, jeg som til vanlig bor så langt unna at jeg nesten føler meg som en turist i eget hjemland. Som en ekte turist, tittet jeg ut bilvinduet med stor entusiasme, fra turens start til ende, jeg ville ikke gå glipp av noe som helst.

Etter en natt i Kristiansand og to i Mandal, skulle vi videre til en siste destinasjon. Vi var på vei mot Søgne og kjørte videre til Høllen, forbi både moderne funkishus og tradisjonell trehusbebyggelse, opp til toppen av en bratt bakke, en smal vei hvor bjørnebær vokser vilt. Vi hentet nøklene til det som skulle bli vårt hjem de neste tre nettene, en Airbnb-leilighet i en moderne generasjonsbolig.

Fra leilighetens terrasse fikk vi gleden av å kose oss med en helt fantastisk utsikt mot Høllefjorden, en utsikt vi sørget for å nyte så godt som mulig, både før og etter middag. Mens jeg hvilte beina ute i sola og filosoferte for meg selv, gikk det opp for meg at denne pandemien har forandret meg mer enn jeg først hadde antatt. Det har jeg vel kanskje nevnt tidligere, jeg har i hvert fall tenkt mye på det den siste tiden.

Først og fremst bearbeidet jeg jo egen frustrasjon og sorg ved å utfolde meg kreativt, jeg skrev ferdig et manus til det som kunne blitt en roman, men sannsynligvis aldri blir annet enn et “takk, men nei, takk” fra forlagene. Og det går faktisk helt fint,for jeg brettet jo opp ermene umiddelbart etter første og andre refusjon og har allerede skrevet ferdig halvparten av første utkast til et nytt manus som omhandler et helt annet tema.

Da jeg var på ferie i Norge prioriterte jeg riktig nok familie over tastaturtid. Det har snart gått en måned siden jeg sjekket inn på flyet fra Sola til Amsterdam og deretter et neste fly til Toulouse, men i en periode hvor alt er stress, trenger jeg denne tidsreisen, denne gode følelsen av å kunne se tilbake på mine fine opplevelser og hvordan alt som har hendt har formet meg til å bli en bedre person.

Tilbake til det jeg var inne på, da jeg satt ute på den sørlandske terrassen med et glass iskaffe foran meg på bordet og en noe solbrent nese dekket med sminke, da jeg viftet bort veps og tittet på passerende båter, tilbake til den solfylte ettermiddagen og mine indre monologer og konklusjoner. Ja, selvfølgelig drømte jeg meg bort til en fiktiv fremtid hvor jeg får betalt for å skrive bøker, det gjør jeg jo hver dag. Men jeg reflekterte også over alle de andre positive lærdommene og egenskapene som jeg sitter igjen med i etterkant av denne forferdelige pandemien. Alt som ikke har med kreativ skriving å gjøre.

Krisen har gjort meg både mer sensitiv, ydmyk og utvilsomt mer oppmerksom på omgivelsene og menneskene rundt meg. Den toårige lengselen etter Norge ga meg en følelse av å være utsultet, jeg ville derfor inhalere den norske sommeren så godt som mulig og ikke overse en eneste detalj. Ingenting var viktigere for meg enn å gi mine foreldre all min kjærlighet og takknemlighet, alt jeg hadde gått glipp av de siste to årene. Jeg vil garantert beholde den samme iveren og være like mye tilstede, mobilen i lomma og ikke i hånda, når jeg i jula (forhåpentligvis) vender tilbake til familiens hjem.

Det gleder meg å tenke tilbake på hvor godt vi nøt våre siste tre dager med feriekos og ekte sommervær, vår siste kvalitetstid sammen før to dager bestående av mathandel, pakking og andre forberedelser i forkant av hjemreisen som ventet meg i slutten av august. Vår første aften i Høllen gikk til å glede min stefar med det som for oss alle var en uventet overraskelse, et stort biltreff ble nemlig arrangert den kvelden, like ved den sjarmerende lille brygga. Han som elsker både moderne sportsbiler og gamle veteranbiler var i den syvende himmel. En fryd for både min mor og meg, å se hans øyne lyse opp, se ham studere hver eneste bil og peke ut sine favoritter, som om han var et lite barn i en leketøysbutikk.

Etter å ha sett de mange bilene som var kommet utelukkende for å bli beundret, tok vi oss en liten spasertur under den fredelige kveldshimmelen.

Små gleder, fine overraskelser og gode nyheter har det vært lite av de siste årene, viktig er det derfor å få øyeblikkene til å vare så lenge som mulig når de først dukker opp. Og ikke minst, være glad på vegne av andre, smile når livet smiler til de man er glad i.

Sørland og sommergleder

Tid til hobbyer har det blitt lite av de siste ukene, lite tid til å lese og skrive, lite tid til serier og filmer, lite tid til annet enn møter med vigsler, sminkør, dekoratør, catering og alt annet som har med bryllupsfesten å gjøre, alt samtidig som jeg pakker de siste fire årene ned i flytteesker.

Neste mandag overtar vi den nye leiligheten, for første gang skal jeg bli eier av egen bolig. Sekstitre kvadratmeter med stor terrasse, bare 140 meter fra min nåværende adresse, samme gate, men kortere avstand til bakeriet og tapasrestaurantene som vi liker så godt.

Siden jeg liker å dele bilder og fortelle historier i kronologisk rekkefølge, fortsetter jeg skildringene hvor jeg avsluttet forrige gang, det vil si i Mandal, selv om turen føles så lenge siden nå. Alt føles fjernt, nå som hver eneste dag er like travel som den forrige, nå som jeg konstant går rundt med dårlig samvittighet fordi jeg aldri, bortsett fra i helgene eller sene kveldstimer, husker å ta meg tid til å slå av en prat med venner og familie på sosiale medier.

Alt går bra, men alt er likevel svært kaotisk.

På det norske sørlandet var ingenting kaotisk. Alt var bare ren, skjær idyll og jeg angrer ikke ett sekund på at jeg utvidet min norgesferie for å tilbringe en hel måned sammen med familien. Deilig var det å våkne i Mandal, overskyet himmel men likevel en nydelig sjøutsikt. Jeg våknet uthvilt etter en god natts søvn i komfortabel hotellseng med myke puter og luftige dyner. Min mor og jeg nøt en spennende frokost fra buffet med bredt utvalg, vårt eneste mål for dagen var å finne ut hva vi ønsket å utforske, hvor vi ønsket å gå tur og hvilken restaurant vi utover ettermiddagen hadde lyst til å besøke.

Vi tok oss en lang spasertur langs Sjøsanden og videre til Risøbank, et vakkert parkområde med veksthus og bryllupslokaler. Nysgjerrige som vi jo var, tok vi oss en titt innom veksthuset før vi satte kursen mot strendene for å fotografere blått vann og hvit sand. Vi trasket deretter videre langs lange turstier i grønne omgivelser, før vi til slutt innså hvor langt unna hotellet vi hadde havnet. Slitne, etter å ha spasert i flere timer uten pause, beveget vi oss i sakte tempo mot sentrum og vurderte samtidig å droppe restaurant-middag til fordel for å sitte på sengekanten med såre føtter og takeaway-mat på nattbordet.

Men smerten var ikke så langvarig som vi hadde fryktet. Vi klarte å komme oss ned til sentrum, ned til spisestedet SMOI for å spise pizza og drikke vin, før vi tok oss et nytt glass vin i hotellbaren og fortsatte kvelden med latter og selfies på hotellets takterrasse. Latter, fordi jeg et nervøst øyeblikk trodde jeg hadde ødelagt terrassedøra etter å så vidt ha rørt det allerede løse håndtaket før det gikk i gulvet. Da vi uten håndtak likevel klarte å skyve døra halvåpen, listet vi oss ut på taket for å ta bilder av utsikten. Og hverandre.

Vi sovnet nok en gang til en episode av svensk krim på TV-skjermen. Iført pyjamas og godt pakket inn i dyne, hygget jeg meg med krim og smågodt, som om det skulle vært påske. Neste morgen sjekket vi ut, og ble hentet av min stefar som var kommet med bil for å tilbringe de neste tre nettene sammen med oss på et nytt sted, en feriedestinasjon hvor jeg aldri tidligere hadde vært.

Fra Mandal dro vi videre til vår neste sørlandsperle, sjarmerende lille Søgne, hvor vi ble velsignet med varmt sommervær hver eneste dag. Jeg ble til og med brun av å være der, av å vandre rundt i shorts og t-skjorte. Som nevnt tidligere var alt sammen bare ren, skjær idyll.

Takterrassetirsdag i Mandal

Før jeg fortsetter mine skildringer fra norgesferien som jeg allerede lengter tilbake til, vil jeg komme med en liten oppdatering på livet og alt som har hendt den siste uka. Vel, Julien og jeg har hatt katten til hans foreldre boende hos oss i tolv dager, mens de selv har vært travelt opptatt med flytting fra Paris-området til det solrike sørvest. Vi har i tillegg til kattepass, oppbevart deres planter på vår balkong og hatt flere fulle flytteesker stående i stua. Snart er det vår tur til å pakke ned alt vi eier og flytte til ny bolig, dessuten skal vi snart, etter tre utsettelser og over ett år med venting og frustrasjon, feire vår bryllupsfest på Château du Croisillat. Vi har mye å gjøre, mye å forberede, og for å være helt ærlig gleder jeg meg ikke til noe som helst. Mer om det en annen dag.

Hvor var det jeg avsluttet forrige gang, jo, jeg nevnte bussturen fra Kristiansand til Mandal. For anledningen var jeg kledd i blå linkjole og sorte sandaler, temperaturen var den varmeste jeg foreløpig hadde opplevd i løpet av norgesferien, jeg så derfor frem til å fiske ut badetøyet fra kofferten og smøre inn huden med solkrem. Jeg så frem til å spasere ned til stranda og la mine nakne føtter føle kontrastene fra den varme sanden og de kalde bølgene. Det skulle dessuten bli fint å slappe av på et strandhåndkle, sole beina og diskutere med min mor, min reisepartner gjennom den vestre delen av Agder.

To netter på det nye Mandal Hotel ventet oss, to netter på et nydelig rom med utsikt mot sjarmerende kafeer hvor mennesker samles over et glass eller et måltid. Utsikt mot båter, store og små, mot livet ved Mandalselva, elva som egentlig heter Marna. Vakre Marna på det idylliske Sørlandet.

Jeg kan ikke lenger huske mitt første møte med Mandal, det er så altfor lenge siden, jeg var bare et lite barn den gang, et barn som ikke brydde seg om annet enn å bade på stranda og spise pizza hos restaurantkjeden som den gang lot seg inspirere av amerikansk jazz og lot konseptet bli formet deretter, en kjede jeg nå har blitt kjent med på ny i annen by, denne gang i Toscana-inspirert drakt, for Italia er inn og sørstatspizza er tydeligvis ut.

Broen som knytter det spennende kulturhuset og det helt ferske hotellet til byens sentrumskjerne, er også relativt ny. Åtte år har den rukket å bli i år. Jeg husker fortsatt godt hvordan Mandal så ut før Adolph Tidemands bro, som den jo heter, ble offisielt åpnet, før kinoen og biblioteket flyttet inn på den andre siden av elven, før byen fikk et nytt overnattingssted for dem som ønsker noe litt mer luksuriøst enn campinghytter og feriesentere og noe litt mer internasjonalt enn det tradisjonelle hotellet som ligger midt i sentrum. Det finnes selvsagt flere alternativer også, et av dem skiller seg godt ut, det gamle fengselet som har blitt forvandlet til hostell.

Vi sjekket inn og skiftet tøy og gjorde som vi hadde planlagt. Med solkrem i sekken, håndklær i en pose og solbriller på nesa, dro vi til den samme stranda som for tjue år siden virket så mye bredere og mykere og flottere enn nå. Alt var flottere gjennom mine barneøyne, før jeg vokste meg større og mer skeptisk, og før livet ble altfor seriøst og det å bygge sandslott ble erstattet med å sitte på et håndkle og glo på forbipasserende.

Etter vår lille strandtur og et kort opphold på hotellrommet, krysset vi broen nok en gang, denne gang for å kose oss med hver vår cocktail på takterrassen til Tidemands Cafe. Woo Woo til meg og Screwdriver til min mor, hadde ikke prisnivået vært så høyt som det er i Norge, ville jeg gjerne ha bestilt en runde til og gitt kvelden emneknaggen takterrassetirsdag og hevet nok et glass med et smil. Skål for takterrassetirsdag, ville jeg kanskje sagt.

Etter sol og syrlige drinker, våknet jeg til en skuffende overskyet onsdag.

Palmer og tapas i Kristiansand

Verdifull familietid og fine sommerminner, mitt månedslange norgesbesøk er over. Allerede. Det er nesten ikke til å tro at august allerede er dager unna sin ende, at høsten allerede er på vei.

Jeg er fornøyd med alt jeg rakk å gjøre i løpet av ukene i Norge, og er samtidig trist for at ferien er over, for nå løper jeg fra et gjøremål til det neste, og har en kalender full av ærend relatert til kjøp av ny leilighet og flytting fra den gamle, for ikke å nevne det som gjenstår av planlegging av den utsatte bryllupsfesten.

Nattesøvnen er dårlig og jeg tenker for mye. Døgnet har jo egentlig mange nok timer, men jeg ville likevel ønsket meg flere, for å gi meg selv mer tid til å skrive videre på det nye manuset (roman) og til å skrive flere reisebrev som dette, dele mine beste minner fra ukene som har gått, bilder og skildringer av sørlandsidyll og norsk sommer på sitt beste.

Jeg savner allerede familien min. Når jeg sier familie, mener jeg min mor og stefar. Sammen med dem, har jeg hatt gleden av å være i godt selskap hver eneste dag, jeg har hatt gleden av å kose meg med overnattinger på ulike hoteller med god frokost og behagelige senger, jeg har hygget meg i ferieleiligheter med vakker sjøutsikt. Været har vært fint omtrent hver eneste dag, med unntak av noen timer med småregn, her og der. De store regnbygene har utrolig nok holdt seg unna. Det vil si, helt til tiden var inne for å reise tilbake til flyplassen for å nok en gang forlate Norge. En regnfull onsdagsmorgen.

Etter oppholdet på Obrestad, dro min mor og jeg til Bryne for å ta tog til det glade sør. Et døgn i Kristiansand stod for tur, en natt på hotell ved Bystranda og middag på tapasrestaurant. Jeg så frem til et gjensyn med en by som har gitt meg mange koselige ferieminner, men også noen dårlige (som da min venninne og jeg, begge i en alder av tjuefire, ble kastet ut av en bar fordi bartenderen påstod at vi begge var mindreårige med falsk legitimasjon).

Når jeg tenker tilbake på Kristiansand, tenker jeg på rockekonserter på studentpuber, jeg tenker på den korte flørten jeg hadde med en gitarspillende chilener, jeg tenker på venninner som har vært en del av mitt liv og ikke lenger er, jeg tenker på festivaler jeg i årevis har drømt om å gå på. Som tenåring fikk jeg ikke lov, som tjue-og-noe hadde jeg aldri råd. Jeg tenker kanskje aller mest på alt som alle andre forbinder med Kristiansand. Danskebåten og Dyreparken. Kardemommeby, Julius og Kaptein Sabeltann.

Kristiansand minner meg om sommer, om sol og regn, solbriller og paraply. Da min mor og jeg gikk av toget, ble vi møtt med småyr, grå himmel og augustregn. Vi sjekket inn på hotellet og ble sittende på sengekanten, våre blikk rettet mot byens vakre lille strand med sine unorske palmetrær.

Vi ble sittende ved vinduet i en halvtime, kanskje enda lenger, tålmodig ventet vi til sola tittet frem. Kaffetørste, dro vi omsider til en cubansk kaffebar ved navn Cuba Life, før vi vandret gjennom byens gater, forbi restauranter og kafeer, ned til båthavna og Bystranda. Helt til slutt kom dagens store høydepunkt, deilig tapas og spansk vin på den stilige restauranten Mercado i Markens Gate.

Som med palmene på stranda, ga tapasrestauranten meg en følelse av å være på ferie langt, langt unna Norden. Det var både rart og fint å sitte der med en følelse av å være i sentrum av Barcelona eller Madrid. Det er nettopp det jeg liker så godt med Kristiansand. Byen er utypisk. Fargerik og palmekledd, full av turister som prater med hverandre på ulike språk.

Vi dro tilbake til rommet for å spise smågodt og se svensk krim på TV. Etter en fin frokost fra hotellets buffet, og en siste spasertur gjennom byen, tok vi buss fra Kristiansand til Mandal for å fortsette vår sørlandsferie. Mye har blitt forandret de siste to-tre årene, både i Kristiansand og Mandal og langs hele strekningen mellom de to byene. Bykjerner utvides, skogsområder rives, mye tilrettelegges for turisme og for å tiltrekke nye innbyggere. Selv drømmer jeg fortsatt om å en dag få muligheten til å dra på musikkfestival i Kristiansand.

Barndomsminnene fra Obrestad

Timer, dager, uker har gått siden jeg først satte mine ben på norsk jord og omfavnet min familie for første gang på to år. Jeg har i løpet av disse ukene sørget for å ta meg god tid til å besøke venner, jeg har fått et gjensyn med steder som betyr mye for meg, og steder jeg ikke hadde sett siden jeg var et lite barn.

Som barn, dro jeg ofte på fisketur sammen med min far, hver eneste gang dro vi ut på Jæren, ut til Obrestad, til hans søskenbarn med båt.

Jeg husker ikke om jeg egentlig hadde noen spesielle meninger for eller mot å dra på båttur med fiskestang og garn som åtte-tiåring, om jeg syntes aktiviteten i seg selv var spennende eller om det bare var det å være sammen med pappa som betydde noe. Alle utflukter sammen med min far ble husket som noe eventyrlig, nesten magisk, sannsynligvis fordi de var så sjeldne. For jeg husker ikke lenger hvordan båten så ut, og i minnet var både den og havna tre ganger større enn i det virkelige liv. Det samme gjelder stranden som ligger bare et lite steinkast unna båthavna, jeg husker den som flere kilometer lang, fin, men stappfull av stinkende alger, en lukt jeg aldri har klart å glemme.

Algene må være grunnen til at vi alltid lot båten føre oss langt, langt ut til det åpne blå. Det vil si, om ikke også dette er en karikert utgave av et minne fra barndommen. Det er godt mulig det ikke var langt unna i det hele tatt, men jeg opplevde det i hvert fall som langt. Fiskene vi fikk på kroken var nok heller ikke så store, eller så mange, som i min fantasi, og fiskegarnet kan umulig ha vært så svært som jeg trodde det var. Jeg har aldri tenkt over disse barndomsminnene som noe overdrevent, noe som beveger seg et eller annet sted mellom fiksjon og virkelighet, en verden sett gjennom et filter hvor alle farger er forsterket, en verden hvor en liten båt blir til et enormt skip og havet er fullt av hai og hval og redningsvesten er så solid at jeg nesten blir udødelig om jeg faller over bord.

Jeg hadde aldri sett for meg at jeg skulle finne veien tilbake til båthavna på Obrestad, men forrige søndag stod jeg der sammen med min mor og stefar. De hadde leid et feriehus for en natt, en overraskelse som skulle lede meg tilbake til mine barndomsminner, vise meg hvordan alt egentlig ser ut, gjennom en voksens øyne.

Huset var koselig. Moderne og samtidig gammeldags på den sjarmerende måten, med fin beliggenhet ikke langt unna sjøen, men likevel langt nok for å slippe lukten av råtne alger. En lukt som var nøyaktig som jeg hadde husket den.

Vi spiste pizza og drakk rødvin, før vi tok oss en liten spasertur til Obrestad Fyr, selveste turistattraksjonen i området, og derfra fulgte vi en sti som ledet tilbake til stranden, til båthavna, og til huset som stod på toppen av berget og tittet ned på den voksne, alvorlige utgaven av jenta som en gang hadde gledet seg til de søndagene hvor sjølukt og tålmodige timer med fiskestang var det beste som fantes, selve meningen med livet.

Som voksen elsker jeg fortsatt lyden av bølgeskvulp og synet av spente mennesker på fisketur. Jeg liker fortsatt å se på båter, store og små, både de som står stille i havna, og de som er på vei ut eller inn, med eller uten fisk. Mine hender har ikke rørt en fiskestang på flere år, og det bryr meg ikke så mye, for det fineste med dette korte oppholdet på Obrestad, var nemlig det å få være sammen med min mamma og min kjære stefar på et sted hvor vi tre ikke har vært sammen før. Vi drakk italiensk rødvin, spiste pizza, og jeg slo dem begge i Ludo.

Et koselig opphold på Tau

Mye har blitt forandret siden jeg var her sist. For å komme meg hit, behøver jeg ikke lenger å stige om bord, gå opp de smale trappene med en kø av mennesker både foran og bak meg, åpne den tunge døra og kjenne lukten av drivstoff bli byttet ut med den av pølser og sveler, kjenne bølgene bevege gulvet og bli sittende med blikket vendt mot sjøen eller mot ukebladet som ligger foran meg på bordet. Det hele ville vært over nesten før det rakk å starte, for tettstedet på den andre siden lå jo ikke så langt unna byen som jeg trodde da jeg var barn. Den gang var alt så stort, så voldsomt og avstandene var enorme.

Når jeg tenker over det, husker jeg faktisk ikke om de i det hele tatt solgte sveler og pølser i kiosken, eller om det bare er en umiddelbar assosiasjon som dukker opp i mitt hode, hver gang jeg tenker på ferger.

Fergen går ikke lenger, den har blitt erstattet med en tunnel, verdens lengste undersjøiske tunnel, 292 meter under havoverflaten på det dypeste, en fascinerende og til dels skummel kjøretur inn og ut av mørket. På vei til Tau og en ferieleilighet med nydelig sjøutsikt.

Mine foreldre hadde vært der tidligere, i nøyaktig samme leilighet. De har utforsket mange flotte steder innenfor fylkesgrensene det siste året, for heller ikke de har hatt mulighet til å reise hjem til sine hjemland under pandemien. Den norske naturen og idylliske småsteder har derfor vært en fin, kanskje til og med nødvendig, distraksjon for dem, på samme måte som den franske bygdesjarmen har vært terapeutisk for meg med min toårige hjemlengsel.

Jeg vet ikke hvordan været var da de var her sist, men vi ble i hvert fall møtt med solskinn og varme denne gang, og jeg fikk endelig bruk for olashortsen min, en første dag i shorts (og eneste foreløpig) siden min ankomst i slutten av juli. Himmelen var blå og Mølleparken var på sitt vakreste, med sine friske blomster og grønne gress. En park rik på fugleliv, men også sommerfugler og bier. De store epletrærne bar moden frukt, de fikk meg til å tenke på min mors deilige eplekake, den med smak av søte epler og kanel.

Like ved parken ligger Gamle Tou Mølle, et historisk landemerke fra 1800-tallet. Den er som hentet fra et maleri med sin pittoreske sjarm. Mens vi vandret rundt, ble jeg spurt av mine foreldre, som vet godt at jeg liker å skrive både blogg og manus, om det kunne friste å skrive krim eller en kjærlighetshistorie hvor handlingen er satt til nettopp dette stedet. Jeg vet at de mente det mer eller mindre som en spøk, dessuten skriver jeg hverken krim eller kjærlighetshistorier, men jeg klarte likevel ikke å la være å tenke at det kanskje kunne vært en morsom idé.

Vi sjekket inn i den flotte leiligheten og lot fredagskvelden bli en liten vinkveld med spekemat og norske oster. Fra naboterrassene hørte vi mennesker prate tysk og fransk, jeg turte ikke å hilse på noen av dem. I stedet ble jeg sittende ved bordet, jeg tittet ut vinduet på utsikten mot sjøen og båtene som seilte forbi, feriefølelsen var på topp, sommeridyllen kunne ikke blitt bedre.

Allerede på formiddagen måtte vi sjekke ut og reise hjem igjen, for å gi plass til andre besøkende, kanskje nordmenn på innenlandsreise, kanskje rogalendinger på staycation, eller turister fra andre europeiske land. Jeg skulle gjerne ha blitt værende noen dager ekstra, for å kunne besøke steder som Fister og Hjelmeland. Jeg har fine barndomsminner fra sistnevnte, minner fra hytta til hun som gjennom store deler av barndommen var min beste venninne, før vi flyttet til hver vår kant og vokste opp til å bli fremmede for hverandre. Det er egentlig ganske sørgelig å tenke på at jeg før i tiden sa alt til henne, og nå vet jeg ikke lenger hva jeg skulle sagt om våre stier en dag krysset hverandre igjen et eller annet sted på denne kloden, måtte det være på Hjelmeland, i Stavanger eller et helt annet sted i verden.

Livet er vel litt som vårt lille land med sine mange fjorder, fjell og små øyer. Vakkert, men fullt av utfordringer og til tider ensomt. Jeg hadde det uansett helt fantastisk sammen med min mor og stefar på vår lille tur til idylliske Tau.

På søndag reiser vi nok en gang på tur, overraskelsestur, jeg vet ikke hvor.

Tur til Bryne – Feriens første staycation

Jeg vil aldri glemme første gang jeg hørte uttrykket staycation, og hvor merkelig jeg den gang syntes konseptet var. Det var vanskelig for meg å forstå hvordan noen kunne glede seg over å sjekke inn på hotell i egen hjemby, naboby eller et annet sted som man lett kan besøke som en liten dagstur. Selv da jeg bodde i Florida, midt i Disney-smørøyet, klarte jeg ikke å skjønne hvorfor så mange av mine venner brukte tusenvis av kroner på å overnatte på luksuriøse resorts like i nærheten av egen bostedsadresse og arbeidsplass, jeg så ikke poenget med å sløse bort store summer når vi uansett hadde tilgang til alle Disney-hotellenes fasiliteter på dagtid.

Men så kom pandemien og endret våre reisevaner, på mange måter til det bedre. Vi er nok flere som har lært å bli mer oppmerksomme på våre omgivelser, på de små detaljene, vi har åpnet øynene for flere av severdighetene som ligger i umiddelbar nærhet, både naturen, spisestedene, de lokale turistattraksjonene, de koselige hotellene, alt som tidligere ble skjøvet til side fordi vi heller ville bruke våre penger og vår fritid på å reise til steder hvor gresset så grønnere ut enn hjemme.

Jeg skal ikke nekte for at jeg savner å reise til destinasjoner i det fjerne, men med en klode som, i tillegg til å være virussyk, både brenner og drukner, er det nok best å begrense seg litt. Fjorårets sommer ble derfor sommeren da jeg dro på ulike staycations i Occitanie, den franske regionen som jeg bor i, mens jeg i år reiser rundt i eget fylke hjemme i Norge (sammen med min mor og stefar).

Norgesferiens første overnatting, en utflukt sammen med min mor, gikk til Bryne, en liten by bare tretti kilometer fra Stavanger. Fra tirsdag til onsdag, bodde vi på Bryne Kro & Hotell, et golfhotell som ligger en kilometer fra den lille sentrumskjernen.

Da vi ankom togstasjonen, gikk vi ikke direkte til hotellet med bagasjen, men tok oss heller en tur innom en kaffebar for å drikke latte og spise bolle, solskinnsbolle under solfylt himmel. En uforventet varme, den gjorde det ubehagelig for meg å sitte ved utebordet iført ullgenseren som jeg trodde ville bli nødvendig, som om ullgenser noensinne har vært nødvendig på en augustdag i Rogaland.

Vi spaserte gjennom Fritz Røed skulpturpark, svaner og ender nøt livet ved Mølledammen, vi så fossefallet som min mors venninne med en spøkefull tone omtalte som Jærens Niagara Falls. Så lenge jeg kan huske har dette alltid vært den fineste utsikten i byen.

Etter innsjekk på golfhotellet, handlet jeg med meg to nye bøker fra en bokhandel i sentrum. Målet er å fylle kofferten med minst fem norskspråklige bøker, forhåpentligvis mer, siden det tross alt er så latterlig dyrt å bestille norske bøker til utenlandsk adresse. Vi tittet også på kjoler og bluser, men jeg eier allerede altfor mye klær og har ikke behov for noe nytt. Jeg ville heller prioritere å bruke penger på bøker, mat, drikke og såkalte staycations.

En ordentlig staycation blir ikke komplett uten en god middag, og vi endte for anledningen opp på Il Tempo, en italiensk restaurant som åpnet for drøyt ett år siden. Pizza med strimlet biffkjøtt, sopp, béarnaisesaus og persille, ikke akkurat typisk italiensk, men likevel utrolig godt. Og uteserveringen var dessuten nydelig med sine blomsterdekorasjoner, ja, det var så fint at jeg nesten glemte at vi befant oss like mellom et stort veikryss og en parkeringsplass.

Et par pizzastykker lå igjen på fatet, vi fikk en pizzaeske av servitøren og tok restene med oss tilbake til hotellet. Over hvert vårt glass Chianti, nøt vi dem på rommet, før vi igjen gikk ned til sentrum, denne gang for å treffe min mors venninne som bor midt i hjertet av byen. Hun som snakket om Jærens Niagara Falls.

Surøl på Mellombels Ølstove, en fin avslutning på en hyggelig dag. Jeg elsker ølbarer som denne, hvor alt jeg behøver å si er navnet på en øl eller beskrive stilen jeg liker, og umiddelbart få noe tilsvarende servert foran meg på bordet. Det høres jo ganske logisk ut, det å få hva man har bedt om, men på en helt alminnelig bar som ikke spesialiserer seg på øl, ville det vært lettere sagt enn gjort å bli forstått når man spør etter noe som ligner en Duchesse de Bourgogne. For eksempel.

Etter behagelig nattesøvn, forsynte vi oss med frokost fra hotellets buffet og ble enige om at kaffen ikke var noe særlig. Formiddagen ledet oss derfor tilbake til samme kafé som forrige ettermiddag, Kanelsnurren, hvor vi slukket kaffetørsten med bedre kaffe enn den fra hotellet. Før vi forlot Bryne, spaserte vi gjennom en annen del av sentrum og smilte bredt da vi fikk øye på gatekunstverket som i fjor ble verdenskjent, The Lovers, av kunstneren Pøbel.

Bokbytte på Bersagel og idyllisk natur

Jeg hentet frem sju bøker som jeg ikke lenger hadde lyst til å beholde. Ei av dem har jeg allerede liggende på hylla i Toulouse, jeg må ha glemt at jeg kjøpte den lenge før jeg flyttet fra Norge til USA og fra USA til Frankrike. Resten kommer fra en tid hvor jeg var en annen person med andre interesser, en annen versjon av meg selv. Bøkene fra den tiden har jeg ikke lyst til å ta vare på, jeg vil erstatte dem med noe annet, noe som kler meg bedre. Jeg pakket bøkene ned i en plastpose, mens jeg satt på gulvet i mine foreldres kjellerstue, et rom som ligner mer på et bibliotek enn ei stue, med sine mange bokhyller som alle er stappfulle. En bokorms store drøm, min store drøm.

Med en pose full av bøker, skulle vi kjøre til Bersagel, et bittelite sted på utkanten av Sandnes. Jeg ble fortalt at vi skulle dit for å plassere bøkene på ei hylle, slik at hyttefolk og fastboende ville få muligheten til å ta dem med seg hjem. Vi ville samtidig kunne bytte til oss et par pocketbøker eller en krimroman, hva enn vi ville få glede av å lese fra den åpne hylla der ute i det grønne landskapet.

Men da vi ankom Bersagel og stablet bøkene på hylla i det sjarmerende skuret hvor bokbyttet finner sted, fant jeg absolutt ingenting som så interessant ut. Men kjøreturen var fin, med en nydelig utsikt over vestnorsk sommer, mot båter på fjorden og hytter ved vannkanten, mot skog i det nære og fjellandskap i det fjerne. Jeg så mennesker sitte på sine terrasser eller i hager, jeg undret hvordan det må føles å ha ei egen hytte, et idyllisk tilfluktssted som man kan rømme til når bylivet blir for voldsomt. Ei hytte hvor man kan feire jul og vende tilbake noen måneder senere med påskekrim og sjokoladeegg, før man inviterer gjester på sommerbesøk og grillfest. Hadde ikke utgiftene og forpliktelsene vært så mange, skulle jeg gjerne hatt ei hytte et eller annet sted, men slik livssituasjonen er i dag, er det nok enklest å nøye seg med Airbnb og den slags, inntil videre.

Vi kjørte videre gjennom Ims og havnet til slutt i Hommersåk, hvor vi tok en kaffe på det lille senteret som ligger ved båthavna. Etter å ha hygget oss med kaffe og bolle, spaserte vi bort til den lille fossen ved havna, vi tittet på båter og nøt den friske sjølufta mens sola kysset oss forsiktig i ansiktet. Idyll behøver ikke å koste mye, det trenger ikke å koste noe i det hele tatt, så lenge man er i godt selskap og får gleden av å kose seg ute mens sola skinner, eller inne under et pledd mens man lytter til dråpene som treffer vinduet på en overskyet regnværsdag.

Min første uke med norgesbesøk er allerede over, og tre uker gjenstår før jeg reiser tilbake til Frankrike. Jeg har allerede rukket både vennebesøk og familiebesøk, og ser nå frem til ulike overnattinger i både nærområdet og lenger sør i landet. Jeg kan ikke si så mye om hvor, ikke enda, mye av det som familien min har planlagt er nemlig en overraskelse. De sier jeg kommer til å bli utrolig glad, og jeg velger å la være å gjette meg frem til hva og hvor vi skal. Jeg liker overraskelser, jeg synes det er smigrende at noen tar seg tid til å tenke på meg, tenke på hva jeg liker, hva som vil gjøre meg lykkelig, for å deretter planlegge en aktivitet for å glede nettopp meg.

Jeg vet ikke mye om hva som skjer fremover, men jeg krysser fingrene for at sommertemperaturen stiger et par hakk, slik at jeg i hvert fall kan gå i kjoler og shorts igjen.

Flytrøbbel og første gjensyn med familien

Jeg vet ikke om det var mulig for dem å se det, mitt munnbind dekket det lykkelige gliset, men jeg smilte så bredt jeg bare kunne, da jeg med min limegrønne koffert gikk i deres retning med raske steg. Utålmodige steg. Endelig var øyeblikket kommet, den etterlengtede gjenforeningen med familien, med hjemlandet, med alt jeg hadde savnet så altfor lenge. Et øyeblikk som ironisk nok skulle ende opp med å bli utsatt nok en gang, da flyet fra Amsterdam til Stavanger ble forsinket med en og en halv time grunnet en hendelse jeg sent vil glemme.

Da vi forlot Schiphol til planlagt tid, slo jeg av mobiltelefonen for å spare det lille jeg hadde av batteri til den obligatoriske vaksinepasskontrollen, for uten QR-koden som forteller at jeg er fullvaksinert, ville jeg aldri kunne sette mine ben på norsk jord uten å gå i karantene først.

Jeg fikk vindusplass på flyet, med utsikt mot vingen, og utsikt mot det nederlandske landskapet som vi etter hvert fløy forbi. Vakre strender, Nordsjøen, om under en time skulle vi være fremme i Stavanger, tenkte jeg, min rumlende mage gledet seg til å endelig få spise middag hjemme hos min mor.

Alt gikk etter planen, helt til vi plutselig hørte kapteinens stemme over høyttalerne. Ordene tekniske problemer slo meg som en knyttneve i den tomme magen, kapteinen forsikret oss om at alt ville gå bra, men han hadde ikke annet valg enn å snu, vende tilbake til Amsterdam for å bytte fly.

Et nytt fly stod ventende på oss på Schiphol, og ventetiden ble, til vår lettelse, ikke lengre enn den tiden det tar å flytte bagasje, og deretter passasjerer, fra et fly til et annet. Vi kom oss i det minste helskinnet frem til Norge, om noe forsinket så i hvert fall i live, og med en historie jeg så frem til å fortelle. Jeg så frem til å le av situasjonen i etterkant, finne humoren i denne forbannelsen som de siste to årene hadde hvilt over meg, nektet meg å reise hjem til Norge.

Etter en sen middag og et par glass vin, krøp jeg til sengs for å sove bort reisenervene. Jeg tror ikke jeg sov i mer enn seks timer før jeg våknet grytidlig på morgenkvisten, spent på å se byen min for første gang på altfor lenge. Jeg gledet meg til å traske gjennom gamlebyen og Fargegata, og til å kose meg med kaffe og bolle på kaffe. Solskinnsboller, skolebrød, sjokoladeboller, bakverk som ikke finnes i Frankrike. Ekte, norske hveteboller.

Gårsdagen ble nøyaktig som jeg hadde ønsket, en lang spasertur gjennom mine favorittgater i sentrum, forbi den hvite bebyggelsen i gamle Stavanger, videre forbi nye og gamle restauranter og puber, vi spaserte gjennom byens mest fotograferte gate, den spreke Fargegata, og gikk videre opp mot Pedersgata for å ta en svipptur innom Løvås Bruktbu hvor jeg elsker å handle bøker, og jeg kjøpte ei bok som jeg tror jeg allerede eier fra før, men ikke enda har rukket å lese. Vi tok oss en tur på kafé, en kaffebar som ikke eksisterte forrige gang jeg var her, men vi nøt hver vår kaffe og bolle under solfylt himmel mens vi studerte alle menneskene som gikk forbi med bæreposer i hendene. Det var fint å kunne gjøre alt dette igjen, dele hverdagslige opplevelser sammen med min mamma.

Ferieturen fikk seg en humpete start, men ventetiden og frustrasjonen kom omsider til en ende og jeg vil være evig takknemlig over å ha fått en så nydelig første dag i Stavanger, min fine hjemby som jeg flyttet fra for veldig lenge siden, en by som alltid vil ha en plass i mitt hjerte.

Fordi…

Uansett kor eg bor, så komme eg allti te å ver Siddis!

Jeg kommer hjem

Jeg sitter på første fly, på vei til Amsterdam og transit, hjemreisens første ledd før jeg reiser videre til min hjemby, hjem til Stavanger, hjem til familien. Etter å ha utsatt denne reisen flere ganger, blitt skuffet om og om igjen, sitter jeg nå igjen med en følelse av å ha gjort noe nesten uvirkelig, ved å sjekke inn bagasjen, gå gjennom sikkerhetskontrollen, lete meg frem til gate 54 og stille meg i boardingkøen. Nå sitter jeg altså her, på rad 18, klar for å dra til Schiphol for å tilbringe to timer på flyplassen før jeg endelig kommer meg hjem.

Hjemme i Toulouse etterlater jeg en trist Julien, han sier han vil savne meg veldig, altfor mye, han sier han vil telle ned dagene til min hjemreise, tjueåtte dager, hans øyne var blanke og jeg mener å ha sett ham tørke bort en tåre eller to da vi sa hade til hverandre før han dro på jobb. Jeg håper han vet, jeg håper han forstår, at dette ikke handler om ham. Jeg reiser ikke for å reise fra ham, men for å reise hjem til de som ikke har sett meg på to år, hjem til landet hvor jeg ble født, hvor jeg har vokst opp, hvor jeg har mine røtter.

Bagasjen min er stappfull av gaver, gaver til familien, gaver til en venn, gaver som jeg håper vil glede mine nærmeste der hjemme. Selvfølgelig tar jeg med vin, jeg tar alltid med vin, sørvestfranske viner har blitt en del av min identitet. Jeg elsker Occitanie, regionen hvor jeg bor, jeg elsker vinen, maten, naturen, arkitekturen, menneskene. Nå sitter jeg her på et fly før et fly på vei til Norge og Stavanger, og savner allerede min andre hjemby, Toulouse, hvor ironisk er vel ikke det?

Etter å ha bodd flere år i utlandet er det ikke lenger mulig å bare føle seg norsk. Jeg tar med meg norske vaner til Frankrike og franske vaner til Norge, og jeg blander språkene for jeg tenker jo på begge språk, jeg sier både aïe og au når jeg får vondt, og mumler ord på både norsk og fransk når jeg blir irritert. Nå har jeg jo aldri vært bare norsk i utgangspunktet, ettersom min mor er utenlandsk og jeg har vokst opp med to helt forskjellige kulturer i barndomshjemmet, og derfor blir det heller ikke mindre frustrerende å vite hvem jeg faktisk er i dag.

Ja, for hvem er jeg egentlig?

En kvinne i grønn jumpsuit, som snart sitter i Amsterdam og venter på et fly til Stavanger. En kvinne som skriver blogg og manus og dikt på norsk og lange Instagram-tekster på engelsk. En kvinne med far fra et land, mor fra et annet, stefar fra et tredje, ektemann fra et fjerde, også han har en mor fra et femte land. Jeg er en kvinne som vet hvor hun vil i livet, men ikke riktig vet hvor hun er akkurat nå.

Geografisk vet jeg godt hvor jeg er, jeg vet også godt hvor jeg vil bo i fremtiden, og hvilke byer jeg fint kunne bodd i om muligheten for en ettårig arbeidskontrakt skulle dukket opp et annet sted enn i Toulouse. Jeg kunne fint ha lært meg et nytt språk nok en gang, nytt språk og ny kultur, men da vil jeg vel bare ende opp med å bli enda mer forvirret i fremtiden, enda mer usikker på min tilhørighet.

Uansett, Norge kaller og jeg gleder meg til å snakke stavangersk og nyte sjøutsikten fra terrassen hos mamma. Jeg har en følelse av at de neste fire ukene vil suse forbi i full fart.

Bildene i innlegget er, som det meste jeg deler, tatt i sentrum av Toulouse.