En hyllest til pappa

Pappa,

Du pleide å starte dagen med svart kaffe, en sigarett og papirutgaven av VG. Du spiste kneippbrød med appelsinmarmelade før du dro på jobb, mens i helgene laget du egg og bacon. Du husket aldri at jeg ikke liker egg, og ble like overrasket hver gang jeg nevnte det for deg. Hver kveld spiste du store sjokoladeplater og så på enten Flintstones, Jetsons eller Simpsons til du sovnet foran TVen. Du elsket Disney-filmer like mye som jeg gjorde, men du elsket også naturprogrammer. Spesielt godt elsket du dokumentarer om hai, hvithai var favoritten. Du elsket livet under vann, og elsket akvariene våre i stua. Du fylte dem med rovfisker, fordi du syntes de var tøffere enn de andre fiskene. Navnene på alle fiskeartene kunne du utenat. Den samme kunnskapen hadde du om dinosaurer. Du elsket Jurassic Park. Du elsket til og med Lillefot og vennene hans.

Du hadde hele livet drømt om å bli marinebiolog, men ble sveiser og senere sveiseingeniør i stedet. Du elsket jobben din like høyt som du elsket å lytte til musikk over høyttalerne hver helg etter en travel arbeidsuke. Dire Straits, Led Zeppelin, Pink Floyd og Bob Dylan var bare noen av dine favoritter. Du elsket å lukke øynene, nyte musikken, drikke øl og fylle stueveggene med røyk.

Jeg elsket å begrave nesen min i genserne dine, for lukten av tobakk og etterbarberingsvann var synonymt med lukten av deg. Du tok deg aldri tid til å finne på noe sammen med meg, for i helgene var du sliten og alkoholinntaket høyt. Du lovet meg mye, men holdt knapt et eneste løfte. Bare når samvittigheten endelig begynte å rive i deg, fikk jeg gleden av å høre deg si at du endelig skulle holde ord. Vi gjorde alltid det samme hver gang vi forlot huset sammen. Vi dro enten på fisketur med båten til onkelen din, eller til nærmeste McDonald’s for å spise søndagsmiddag. Du bestilte alltid Big Mac og den glovarme eplepaien som vi alltid brant oss på.

En gang skjøt vi på leirduer med hagle, noe som resulterte i et enormt blåmerke på overarmen min. Du var ikke en far som trøstet. Du var en far som vitset og lo, og med ditt kjærligste smil kalte du meg en pingle. Jeg var femten år gammel.

Det var du som lærte meg å sykle og svømme. Du lærte meg også å se verden som en stor lekeplass klar til å bli utforsket. Du elsket å besøke dyrehager, fornøyelsesparker og badeland. Du elsket å være et voksent barn til en større grad enn jeg elsket å være barn selv.

Etter skilsmissen fra mamma, forlot du meg stadig for å reise på besøk til fremmede kvinner i utlandet. Du var opptatt av å nyte livet som om du fortsatt var atten, for mentalt ble du aldri voksen. Du stod fast, mens jeg vokste fra deg. Jeg klandret deg aldri, for jeg elsket deg slik de fleste døtre elsker sine fedre. Du ga meg penger og gaver for hver skuffelse jeg fikk servert, og ensomheten ble min følgesvenn i ditt nærvær.  

Du likte ikke tanken på at jeg en dag ville få meg kjæreste, og jeg våget aldri å introdusere noen for deg. Ironisk nok fant jeg meg ofte kjærester som lignet deg. Kjærester som aldri ville vokse opp, kjærester som aldri holdt det de lovet, kjærester som fylte meg med den samme frustrasjonen, men også den samme gleden som du alltid ga meg.

Du likte heller ikke tanken på at jeg ikke hadde valgt den yrkesveien du mente ville være mest fornuftig for meg. Hadde det vært opp til deg, ville jeg vært økonom i dag. Jeg med min dyskalkuli.

Etter hvert som jeg ble eldre, ble skillet mellom oss større. Til slutt var du ikke lenger en del av mitt liv. Du forlot Norge. Du forlot meg.

Da du endelig kom tilbake var du bare en skygge av den mannen du tidligere hadde vært. Sykdommen ønsker jeg ikke å snakke om, for dette handler ikke om den. Dette handler om deg. Om hvem du var før du ble syk. Mannen som alltid gikk i de samme slitte Levi’s-buksene, de samme slitte t-skjortene, og genserne som luktet tobakk og etterbarberingsvann. Mine grønne øyne har jeg arvet etter deg. Du brukte dine for alt de var verdt for å sjarmere andre mennesker. Du sjarmerte alle med smilet ditt, humoren din, og du kunne spise flere poser potetgull og flere sjokoladeplater uten å legge på deg så mye som et kilo.

Du kalte meg nussegryn, og ingen har kalt meg det siden. Jeg kalte deg pappa og papsen, og tenker fortsatt på deg når jeg går forbi Crispo-platene i sjokoladehylla på butikken. Jeg tenker på deg hver gang Simpsons, Flintstones eller Jetsons blir nevnt, og klarer ikke å høre på favorittlåtene dine uten å felle en tåre. Vi hadde det vanskelig store deler av tiden vår sammen, men jeg ville likevel aldri ha bedt om en annen pappa enn akkurat deg.

I dag ville du vært 65 år gammel, og sannsynligvis fortsatt vært den samme attenåringen på innsiden.

Leave a Reply