Skjebnen og jeg

Jeg teller ned dagene til jeg endelig tar farvel med livet i Frankrike.

På onsdag reiser jeg tilbake til Norge, og ser i den anledning frem til en fredelig julefeiring før nyårets utfordringer banker på døra. Jeg vet hvor jeg vil dra videre, jeg vet hvor jeg ønsker å etablere meg på nytt, men til syvende og sist har jeg ikke så mye jeg skulle ha sagt når ikke økonomien strekker til.

Fra september til november brukte jeg store deler av tiden på å skrive ferdig både romanmanus og diktsamling, men nå i desember har skrivesperren rammet meg kraftig. Jeg føler meg umotivert, ukonsentrert, uengasjert. Jeg orker ikke å skrive annet enn jobbsøknader, og dem skriver jeg for tiden mange av. En jobb vil være nøkkelen ut av den slitsomme pausetilværelsen jeg befinner meg i. En tilværelse som holder meg kunstig i live på ubestemt tid, og tærer på psyken slik pandemien gjorde da vi levde under vår strengeste lockdown her i Frankrike. En jobb, min nøkkel, den vil frigjøre meg, gjøre meg uavhengig av alle andre enn meg selv. Skrivetiden vil selvfølgelig bli redusert om jeg finner meg en fulltidsjobb, men jeg har ikke råd til å leve ut forfatterdrømmen på heltid. Jeg har ikke lenger råd til å leve på luft, kjærlighet og drømmer. Hvorvidt jeg en vakker dag vil kunne leve av å skrive, er det bare skjebnen som vet.

Skjebnen. Jeg har tenkt mye på den i det siste.

Jeg har tenkt mye på alt jeg har opplevd både med og uten mannen jeg ikke lenger orker å nevne ved navn. Jeg har tenkt mye på alt jeg har opplevd før jeg traff ham, og alt jeg har lært etter å ha blitt kjent med ham. Jeg forlater både ekteskapet og Frankrike med erfaringer jeg aldri ville vært foruten. Takket være historien vår har jeg lært meg å både snakke og skrive flytende fransk. Jeg har blitt kjent med mange flotte mennesker, og fått gleden av å utforske en spennende kultur med fantastisk mat, vin og feriedestinasjoner.

Bruddet var i starten vanskelig å fordøye, men jeg har nå kommet til stadiet hvor jeg reflekterer over de mange varsellampene som hele tiden har vært der, blitt ignorert, avfeid som overdrivelser. Nå ser jeg det samme som alle andre har prøvd å fortelle meg i en årrekke. Jeg ser hvorfor forholdet hele tiden har levd med en dødsdom.

Denne erfaringen har lært meg hva jeg ønsker i et fremtidig forhold, og hvordan jeg neste gang vil gå frem med forsiktige steg og ta ting i et mye roligere tempo. Da forholdet først var over, sa jeg at jeg aldri ville gå på så mye som en date igjen, men jeg vet like godt som alle andre at dette ikke er sant. Mennesker er ikke skapt for å være alene. Vi er skapt for å vise varme og omtanke for hverandre. Lytte og bli lyttet til. Støtte og bli støttet.

Når alt endelig faller på plass og jeg finner meg en koselig liten leilighet og en spennende jobb, vil jeg møte fremtiden og fremtidens mennesker med et åpent sinn. Jeg har uansett alltid møtt fremtiden med optimisme, når jeg først har hatt et lys ventende på meg på den andre siden. Da alt først gikk i stykker i høst, var det vanskelig for meg å finne et lysglimt i mørket. Jeg ville jo ikke flytte tilbake til Norge, ikke når jeg så vidt hadde rukket å feire bryllup to ganger og knapt var ferdig med oppussing av leiligheten.

Men nå, nå ser jeg et bittelite lys langt der i det fjerne. Jeg vandrer mot lyset med sakte steg, og lar fremtidige romanmanus og diktmanus ligge på is, mens jeg skriver søknader og blar gjennom boligannonser med et drømmende sinn.

På onsdag starter livets neste kapittel, og jeg aner ikke hva jeg har i vente.

Men skjebnen har lenge forsøkt å fortelle meg at alt kommer til å gå bra. Veldig, veldig bra.

Jeg ville sett det tidligere, hadde jeg bare tatt meg tid til å lytte.

Leave a Reply