Om å miste seg selv

Temperaturen har sunket drastisk. Omtrent daglig har jeg våknet til synet av truende skyer og sovnet til lyden av regndråper som slår mot vinduene. Jeg våkner og legger meg i en seng som ikke lenger er vår. Jeg våkner ved siden av en mann som ikke lenger er min. Ingenting er lenger mitt. Ikke engang mine egne eiendeler. Klærne mine, skoene mine, alle bøkene mine. Jeg skyver dem fra meg, flyr ut av min egen kropp og observerer meg selv fra en avstand som beskytter meg mot alt jeg ikke orker å forholde meg til.

Jeg kjenner meg ikke lenger igjen, for jeg har mistet min tilhørighet. Sikkerhetsnettet har raknet, smuldret opp, og jeg faller fra den høye fjelltoppen hvor jeg trodde jeg stod stødig sammen med ham. For bare to år siden ga vi hverandre våre ja. For et år siden feiret vi kjærligheten på nytt. Vi kjøpte leilighet sammen og flyttet inn i det vi trodde skulle bli vårt hjem. Men jeg har aldri følt meg hjemme her, jeg har alltid følt at noe var galt. Som om han aldri egentlig ville bo på disse sekstisju kvadratmeterne sammen med meg. Som om han allerede før den store bryllupsfesten hadde bestemt seg for at vi ikke lenger skulle være oss.

Flere av flytteeskene står fortsatt urørt. Vi mangler fortsatt den kommoden vi sa vi skulle kjøpe. Gjesterommet som skulle bli mitt hjemmekontor og bibliotek har aldri vært annet enn et lagerrom.

Snart vil jeg teipe eskene sammen igjen, og for første gang flytte uten å vite hva jeg flytter til. Jeg reiser hjem til det midlertidige hos familien min, en midlertidig bosituasjon før det ukjente står for tur.

Samtidig som jeg donerer bort store mengder klær som jeg ikke orker å se på, samtidig som jeg skriver eposter til advokater og fotograferer brudekjolen og møblene og alle andre spor fra et liv som ikke lenger eksisterer, samtidig som jeg kvitter meg med alt jeg har vært de siste sju årene, prøver jeg å puste liv i forfatterkarrieren som så vidt rakk å starte da det stormet som verst på hjemmebane.

Manuset jeg brukte hele våren og sommeren på å skrive, en roman inspirert av mitt eget forhold til min avdøde far, har vært en vakker distraksjon fra ellers ganske destruktive tanker. Men nå renner refusjonsbrevene inn. De store og de mellomstore forlagene takker nei og forklarer at de mottar hundrevis av manus, og de aller færreste blir antatt. Ikke en eneste av disse epostene forteller meg hvorfor mitt siste manus ikke fortjener å bli til bok.

Det er ironisk hvor mye det regner og hvor kaldt det har blitt her i Sør-Frankrike akkurat nå. Selv om tanken lyder egosentrisk, skulle man nesten tro at englene der oppe gråter sammen med meg. Om jeg forteller meg selv at englene ser meg, vil det da bli lettere å akseptere at det er greit å ta en pause fra å være sterk?

Når det ikke lenger finnes styrke igjen i kroppen, ingenting å smile for, er det da greit å ta en pause fra å spille skuespill?

Min største trøst er min tro på skjebnen. Jeg tror ikke på tilfeldigheter. Alle årene i Frankrike har gitt meg mye, kanskje har de også påvirket meg som forfatter, lært meg å skildre følelser som kanskje ikke ville ha stukket like dypt hadde jeg aldri opplevd alt jeg har gått gjennom fra den dagen jeg gikk av toget på Gare de l’Est i Paris den kjølige vårdagen i 2015, frem til i dag. Alle oppturene og nedturene, forelskelsen og eventyrlysten, møtet med den franske kulturen, forlovelse og bryllup. Jeg jobber for øyeblikket med tredjeboka som omhandler nettopp et samlivsbrudd, ei bok som sannsynligvis vil møte samme skjebne som andreboka, med mindre jeg utgir på egenhånd eller får flaks fra uventet hold.

Forfatterdrømmen er mitt eneste håp, mitt eneste ønske, min eneste drøm. Jeg kan bo hvor som helst i verden, hvor som helst i vårt langstrakte land, ta en hvilken som helst deltidsjobb for å få endene til å møtes. Jeg vil gjøre hva som helst for å få lov til å dele skildringene mine, kunsten min, være mer enn bare den ukjente debutanten som skrev «Gi meg en sjanse» for å deretter forsvinne fra radaren.

Smaken av nederlag, smaken av farvel, smaken av bedrag er bitter å svelge. Men akkurat nå kan jeg ikke gjøre annet enn å teipe sammen flytteesker og minne meg selv på å puste.

Leave a Reply