Begynnelsen på slutten

Februar.

Vi har kommet hjem fra overnattingsbesøk hos et vennepar som feirer sitt første år som foreldre til et lite pikebarn. Jeg forteller ham at jeg er sliten. Ikke bare etter de søvnløse nettene på sovesofaen hos våre venner. Men også etter alle lyder, uforutsigbarheter og den konstante energien som kreves når man er sammen med andre mennesker som prater i et sett døgnet rundt.

Jeg forteller ham at det er godt å være gjenforent med stillheten, forutsigbarheten og roen jeg trenger for å kunne lade mine interne batterier. Han sier ingenting. Det er uvanlig, tenker jeg, før jeg ikke lenger tenker noe videre over det.

Det er mandag og jeg våkner til en fantastisk nyhet. Romanmanuset som jeg sendte til et forlag bare en uke tidligere har blitt antatt. Min første roman skal endelig se dagens lys. Vi feirer med musserende vin og prater forventningsfullt om barndomsdrømmen som er i ferd med å gå i oppfyllelse.

Jeg reiser til Pézenas for å jobbe med et nytt skriveprosjekt. Idéen var hans. Hadde det ikke vært fint for deg å reise bort i en periode, sa han. Reise bort for å fokusere på forfatterskapet. Støtten er overveldende, tenker jeg, og reiser bort for en uke.

Mannen som møter meg etter oppholdet i Pézenas, er en kaldere versjon av den mannen jeg forlot. Han legger ikke lenger bort telefonen når vi spiser middag sammen på restaurant. Han legger den heller ikke bort når vi spiser hjemme. Ikke når vi ser film, og heller ikke når vi er ute og spaserer gjennom bygatene. Mobilen står som en barriere mellom oss, en barriere som vokser seg større for hver dag. Den har blitt et symbol på alt vondt.

Jeg føler meg uelsket, sier jeg, og vi bryter ut i krangel. Han forteller at han ikke lenger vet om han vil leve et liv uten barn, og jeg gråter fordi jeg bare to uker tidligere fikk høre at mine drømmer skulle bli til virkelighet. Nå fylles jeg i stedet med ambivalens. Skal jeg ikke få lov til å bare nyte tilværelsen som kommende forfatter?

Mars.

Jeg går på eggeskall. Alt er fint det ene øyeblikket, vanskelig det neste. Jeg ler og gråter, jubler og skriker, livet på innsiden av våre fire vegger er en berg-og-dalbane. Jeg lyver for mine nærmeste og sier at alt går fint. Vi feirer 7-årsdag som kjærester og jeg taster inn sjuårskrise i søkemotoren.

April.

Jeg starter måneden med et lite sykehusopphold før jeg to uker senere reiser til Oslo i forbindelse med landsmøte og middag med Forfatterforbundet. Sola skinner, jeg melder meg på et skriveverksted og handler bøker fra Litteraturhuset. Jeg senker skuldrene for første gang siden oppholdet i Pézenas, og tar det jeg mener er en velfortjent pause fra privatlivets utfordringer.

Mai.

Sammen reiser vi til Bordeaux. Vi skal på et arrangement som først ble utsatt fra 2020 til året etter, og deretter til i år. Vi har det hyggelig og unngår de vanskelige temaene. Fremtiden ignoreres så godt den kan, og jeg reiser videre til Norge noen dager etter hjemkomsten fra vinbyen i sørvest.

Jeg feirer 17. Mai og bursdag med familien, og rekker så vidt å være hjemme igjen i Toulouse før vi reiser sammen til Berlin i juni.

Juni.

Vi er i Berlin, og stemningen er skiftende. Berlinferien er som arrangementet i Bordeaux, et resultat av utsettelser fra 2020. Vi er på en konsert som vi i utgangspunktet skulle ha vært på for to år siden, og kvelden før konserten får han vite at noen som står ham nær har gått bort.

Juli.

Jeg jobber for fullt med korrektur og deretter markedsføring av egen debutroman. Avstanden mellom meg og han vokser seg større for hver dag. Vi snakker omtrent ikke sammen, for hverken han eller jeg har lyst til å drøfte fremtiden. Ikke når jeg vet at han nå vil ha barn, og han vet at jeg vil fokusere på forfatterdrømmen.

Jeg har aldri ønsket meg barn, og det har han alltid vært klar over. Først nå får jeg vite at han siden bryllupet har håpet at jeg en dag ville skifte mening. Først nå får jeg vite at han alltid har ønsket seg et liv jeg ikke vil ha.

August.

“Gi meg en sjanse” er lansert. Jeg har overnattet hos redaktøren min i Oslo og arrangert bokslipp på Deichmanske Bibliotek i Bjørvika. Jeg har spilt inn podcast og besøkt en rekke bokhandlere og samtidig jobbet hardt for å bli ferdig med siste utkast av mitt nye manus. Privatlivets utfordringer har jeg prøvd å ignorere så godt det lar seg gjøre, men innerst inne vet jeg at det som var allerede har visnet for flere måneder siden.

Det er vanskelig å si nøyaktig når og hvordan dette startet. Det er vanskelig å si hvorvidt det er hans ønske om familieforøkelse, mitt ønske om å leve av forfatterskapet eller noe helt annet som er årsaken til ekteskapets premature død.

Men snart er september her, og jeg klarer ikke å se hvordan vi sammen vil finne veien ut av dette mørket som vi nå har gravd oss ned i.

One thought on “Begynnelsen på slutten

Leave a Reply