Jeg, romanforfatter

Hjemreisen er bittersøt og virkeligheten frister meg ikke nå som jeg har fått en smakebit av fremtidens planer. Ordene lyder som musikk i mine ører, for nå handler det ikke lenger bare om en drøm, men om en virkelighet. Et beskjedent steg i riktig retning, med enorme hindre som må klatres og kamper som må tas. Og jeg er klar for hver eneste en av de mange utfordringene som jeg vet vil komme.

Jeg er utålmodig og overlykkelig. Nå står jeg foran startstreken og venter mens rastløsheten raser gjennom kroppen min. Jeg er høy på adrenalin og jeg klarer ikke å sitte stille. I klisjéens navn vil jeg si at det er sommerfugler som flakser rundt i magesekken. Jeg vil si at jeg har maur i blodet, tusenvis av levende maur som gjør det umulig for meg å ha hvilepuls.

Kalenderen er full av avtaler som vil distrahere meg de neste dagene, avtaler som ikke har noe med skrivekunsten å gjøre. Legetime og tannlegebesøk, samtaler om sommerjobb og arbeid til høsten. Jeg vil jobbe litt, men ikke for mye, for jeg trenger energien mer enn noen gang.

Jeg sender eposter til ulike aviser og tidsskrifter for å synliggjøre meg selv og mitt verk, en samtidsroman som vil bli publisert hos Sirkel Forlag.

Det føles deilig å kunne si det, si at min første roman snart vil møte verden. Ei fysisk bok med sidetall og kapitler. Med mitt navn på omslaget. Jeg vil kunne ta på den, bla gjennom den, og dele den med hele Norge. Tanken er deilig, og likevel skummel.

Spørsmålene er mange, og fallhøyden stor. Hvordan skal en bitteliten debutant klare å skrike så høyt at alle hører det, når de store forfatterne er så vanvittig store og deres forlag sitter høyt på tronen med makten i sin hule hånd?

Som nevnt, er jeg avhengig av energien. Jeg trenger adrenalinet. Drivkraften som vil gjøre det mulig for meg å bruke flere timer hver eneste dag på å nå ut til folket. Bruke sosiale medier for alt det er verdt, slik at jeg kan klatre opp fra den usynlige bunnen, klatre opp til skyene der hvor de store sitter og skåler med sine champagneglass.

Jeg vil også skåle med champagne, og det vil jeg gjøre uansett hvordan det går med lanseringen av min første roman. Egentlig burde jeg skåle med Raspberry Collins, en cocktail som blir nevnt mot slutten av historien jeg har skrevet. Bringebær og gin, jeg gleder meg allerede. Jeg vil bestille pizza og kose meg med cocktails når tiden er moden, og ta resten som det kommer.

Jeg både gleder meg til fremtiden og lengter tilbake til det åtte dager lange oppholdet i Oslo. Forfattertreff, skriveworkshop og mingling, alt har vært som en nydelig drøm hvor jeg fikk lov til å være mitt kunstneriske jeg. Aldri har jeg hatt så mange anledninger til å snakke om mitt forfatterskap med likesinnede, med mennesker som brenner for sin kunst og forstår hvor givende det er å skape litteratur. Skape noe som enten vil spre sine vinger og fly langt bort, eller forsvinne inn i et skyggelandskap og aldri komme seg videre.

Det blir spennende å følge romanens skjebne, se om den får sine vinger. Se om den rører noe ved noen, om den treffer en nerve. Ønsket er å få leserne til å føle den samme sorgen og smerten som jeg selv følte da jeg skrev noen av de vondeste kapitlene. Og bli glad i den karakteren jeg fortsatt tenker på hver eneste dag, en karakter jeg skulle ønske kunne hoppe ut av teksten og inn i mitt liv.

Nå kan jeg ikke gjøre annet enn å vente og se hva fremtiden vil bringe, og hvilken skjebne denne boka vil møte. Uvitenheten er vanskelig, likevel er den usedvanlig vakker.

Leave a Reply