Voksne barn i snøen

Ettermiddagen var allerede ved sin ende da vi endelig kom frem til hytta første juledag, men du ville likevel ut i mørket, ut for å kaste snøballer på hytteveggen, ut for å høre lyden av knirkende snø under skoene. Du kastet snø i ansiktet mitt og lo da jeg løp etter deg for å ta hevn. Hvor gammel er du, skrek jeg, hvor gammel er du, skrek du tilbake.

Vi våknet til blå himmel neste dag. Sammen tittet vi ut vinduet på snødekket landskap, pakket oss inn i ulltøy og boblejakke før vi gikk ut døra. Søppelsekker skulle få nytt liv som akebrett, og vi skulle bli gjenfødt som barn. Du smilte som om snøen var det fineste du hadde sett, som om livet aldri hadde vært bedre enn nå, og jeg smilte tilbake fordi jeg ikke lenger behøvde å være voksen og akebakkene var dagens eneste mål.

Som to nysgjerrige småbarn, fulgte vi hverandre dypere inn på stier hvor ingen mennesker hadde rukket å sette sine spor i snøen, det fantes bare du og jeg og dyrene. Rådyr, sa du og pekte mot dyresporene. Hvordan vet du at det er rådyr, sa jeg. Hva skulle det ellers være, sa du da. Hvert fall ikke elg, ble vi enige om. Du kastet deg uti det hvite landskapet som om snøen var uendelig, jeg kastet meg etter. Med armer og bein ut til siden laget vi engler i snøen og lo så tårene trillet.

Jeg tørket dine tårer, du tørket mine, jeg spurte deg om du var glad, du sa du ikke hadde vært så glad som dette på lenge. Naturen gjorde deg lykkelig, sa du, bading på sommertid og aking på vinterstid. Du sa du likte høstblader og vårblomster og jeg gruet meg allerede til virkeligheten skulle hente oss inn igjen. Jeg ville ikke forlate de snøkledde fjellene, erstatte dem med regnvær og tåke i hjembyen, det ville ikke du heller. Men det skulle blåse opp til storm her, idyllen var bare midlertidig.

Ved et hyttefelt, oppdaget vi en bakke. Jeg syntes den var altfor bratt, ville ikke at du skulle skade deg, men du hadde allerede brettet ut søppelposen og forsvunnet ned snøhaugen i full fart. Jeg stilte meg på toppen og ropte etter deg, jeg måtte vite om det gikk bra. Du sa du hadde kjørt over en stein, du fikk vondt i rumpa, men jeg måtte prøve jeg også, sa du. Jeg spurte om det var verdt det, du ga meg en tommel opp.

Jeg kjørte over samme stein, fikk også vondt som deg, men jeg syntes også det var verdt det. Likevel fant vi oss en annen bakke, en bedre bakke med mykere snø. Annen hver gang suste vi nedover på søppelposene som aldri fikk et eneste hull, vi jublet fordi vi ikke lenger var voksne, fordi tiden stod stille, fordi vi var lykkelige.

Det var romjul, vi var i Sirdalen, vi hadde vært der for tre år siden, også den gang i juletiden. Jeg hadde gitt deg genser i julegave, tenkte du kunne ta den med på hytta, men du lot den ligge og tok den ikke i bruk før en måned senere. Den var for fin for fjellet, mente du. Om en måned reiser vi tilbake til snøen, ikke til Sirdalen, vi skal ikke til Norge, men til Andorra. Du skal stå på ski, det skal ikke jeg. Du vil likevel ha meg med, du vil alltid ha meg med.

Nå har vi allerede nådd februar og jeg vil for anledningen nevne at jeg om tre uker reiser til den franske byen Pézenas for å tilbringe lange dager og lange netter foran datamaskinen i en hel uke. Målet er å skrive enda et nytt manus, denne gang helt uten å bli forstyrret av mann og venner og de mange digitale distraksjonene her hjemme. Vurderer også å selvpublisere novellesamling, om dette skulle være av interesse for noen?

Leave a Reply