Seremoni og bryllupsfest på Château du Croisillat

Julien, tretten måneder har gått siden vi ga hverandre våre “ja”, siden vi utvekslet ringer i Capitole. En nydelig dag i byens vakreste omgivelser, du strålte, kanskje gjorde jeg det, jeg også. Men elefanten i rommet kastet likevel sin skygge over vielsen, den hvisket i mitt øre, minnet meg om stolene som stod tomme, om stemmene jeg ikke kunne høre og smilene jeg ikke fikk se. Det som skulle bli livets søteste drøm, ble i stedet et bittersøtt minne som ville henge over mine skuldre de neste tretten månedene.

Bittersøt er også smaken som har brent seg fast på min tunge etter å ha kjørt denne emosjonelle berg-og-dalbanen sammen med deg. Du har holdt min hånd gjennom de mange opp-og nedturene, de gode og de vonde magefølelsene. Du har sett meg gråte av alle mulige grunner, hjemlengsel og isolasjon, ensomhet og savn. Jeg har kjempet etter noe å gripe tak i, strukket mine hender mot optimisme og håp for fremtiden. Stødig stod du med din hjelpende hånd, du med din indre ro og resiliens. Jeg aner ikke hvordan du klarer det selv når verden brenner under dine føtter, men du står urokkelig, du smiler, og jeg beundrer din evne.

Da jeg lovet deg mitt hjerte, lovet jeg å elske deg i gode og onde dager, jeg lovet å stå ved din side, selv når det stormer som verst. Om alt som har hendt er et svar fra universet, himmelriket eller andre krefter, om dette er deres forsøk på å teste oss, se om våre ord taler sannheten, må dagen i dag være et bevis på nettopp hvor solid vår kjærlighet faktisk er.

Julien, takk for at du alltid har gitt meg en skulder å gråte på, at du alltid har gitt meg en hjelpende hånd, at du alltid har minnet meg om å stole på magefølelsen og gi blanke i hva andre måtte tenke. Takk for at du elsker meg selv de dagene hvor det er vanskelig, og for at du lytter hver gang jeg trenger noen å snakke med. Takk for at du støtter mine drømmer og ambisjoner, for at du har troen på meg, for at du ser noe jeg selv ikke klarer å se.

Min kjære Julien, når jeg ser deg i øynene, de store, vennlige øynene, ser jeg en varme som forteller meg at jeg ikke lenger behøver å frykte de mørkeste dager, for du vil alltid være mitt lys.

Teksten over er en oversatt versjon av min tale til Julien, en tale jeg skrev en søvnløs sommernatt mens jeg lå tankefull under dyna på pikerommet hos mine foreldre i Stavanger. Der og da tenkte jeg ikke noe spesielt over hva jeg hadde skrevet, teksten var jo ikke mer enn en selvfølgelig ærlighet, mine tanker og meninger på papir. Men da jeg stod foran omtrent seksti mennesker, med mikrofon i hånda og Julien ved min side, følte jeg meg plutselig ekstremt sårbar. Naken. Selv om jeg, i min store, hvite brudekjole med slep, var langt ifra naken.

Jeg bar blomster i håret og ballerinasko på føttene, farmors vakre smaragd rundt halsen og den tilhørende ringen på høyre hånd. Gonzalo, en motefotograf som Julien ble kjent med da vi bodde i Paris, hadde i forkant av seremonien foreviget arbeidet til både frisør og sminkør, før både mor og svigermor slapp til for å hjelpe meg med påkledning.

En siste detalj manglet før jeg kunne gå ned trappene for å møte min stefar, gå arm i arm til “Canon in D” av Pachelbel, la min farsfigur lede meg til min ventende brudgom. Jeg parfymerte meg med en duft like luksuriøs som både antrekk og adresse, den sensuelle “French Kiss” av Guerlain.

Seremonien kunne by på både latter og tårer, alle gjesters øyne (og mobilkameraer) var rettet mot oss. Vi smilte til våre gjester, til våre vitner, vår familie og til kameraet og nøt den nydelige klassiske musikken som vi selv hadde valgt for anledningen. Vi utvekslet bomullsblomster i stedet for ringer (bomull er symbolet på første bryllupsdag i Frankrike) og feiret at vi tross alt ble juridisk viet ett år tidligere.

Etter seremonien og vår lille fotoseanse, ble det tid for champagne og kanapeer på slottets gårdsplass. Vi skålte og diskuterte med våre kjære, alle forsynte vi oss jevnlig fra det generøse utvalget av fingermat fra cateringleverandøren Maison Roustit.

Kvelden kunne deretter by på en deilig fem-retters middag med våre favorittviner på menyen. Carpaccio av biff til forrett og andefilet med fløtegratinerte poteter med trøffel til hovedrett, før vi fortsatte festlighetene over et ostefat og en “trou gascon” (sorbet og armagnac). Vi avsluttet med bryllupskake til dessert, en deilig kake med sjokoladesmørkrem og vanilje, før vi danset vår første dans til balladen “Unintended” av det britiske bandet Muse.

Under dansen fantes plutselig bare vi to, han og jeg i takt med musikken, min kjole og hans dress under dempet belysning. Fredagens dramatikk ble midlertidig hvisket bort fra minnet, et og et halvt år med restriksjoner var også milevis unna, vi var som trollbundet. Vi avsluttet dansen med et kyss og gledet oss over hvor fint det var å endelig kunne avslutte dette kapittelet på lykkelig vis, som prins og prinsesse med vårt franske eventyrbryllup på Château du Croisillat.

Alle bilder av Gonzalo Sosa

Leave a Reply