Jeg har fulgt alle instrukser som ble gitt, pakket ned rosa t-skjorte og sorte bukser, hentet frem alt jeg eier av kjoler slik at min venninne Laurène kan plukke ut en eller to som skal bli med oss på tur. Hun skal sove hos meg i natt, før vi i morgen drar inn til sentrum, til togstasjonen for å reise videre til hvor enn det er vi skal tilbringe helgen.
Ei annen venninne, Cindy, sendte mannen sin til nabolaget mitt for å levere en gave til meg, en hvit bag med ordene “bride to be” skrevet i stor skrift. Jeg aner ikke hvilke aktiviteter som venter, jeg vet heller ikke hvor mange som til slutt blir med på tur. Alt jeg vet er at jeg endelig skal drikkes ut, at jeg endelig skal feire at vi ikke behøver å utsette bryllupet en tredje gang.
På papiret har jeg vært gift siden september i fjor, originaldatoen er trykket på alle dekorasjonene som i over ett år har ligget i esker og samlet støv, datoen er også inngravert i gifteringen jeg allerede har båret siden den gang. Brudekjolen som jeg til slutt kjøpte via nettportalen Etsy, har ligget skjult for brudgommens øyne i over ett og et halvt år. Jeg har prøvd den to ganger, først da jeg fikk den levert på døra og måtte forsikre meg om at skredderen hadde fulgt mine mål fra punkt til prikke, deretter for å forsikre meg om at kjolen fortsatt, etter flere nedstenginger, passet den utrente kroppsfasongen min.
Grunnet pandemien måtte vi som sagt vente med å feire bryllup, vi måtte utsette den planlagte hageseremonien på Château du Croisillat og vente på lysere tider. Vi sendte ut nye invitasjoner med ny dato til alle som ikke kunne krysse landegrenser eller reise mellom regioner. September skulle nå bli til april. Siden byråkratiske utfordringer ikke tillot oss å endre datoen i rådhuset, trøstet vi oss i fjor med en fin liten seremoni på Capitole, etterfulgt av en beskjeden vin d’honneur i en Airbnb spandert av mine foreldre som grunnet de strenge reiserestriksjonene ikke kunne være sammen med meg på den lille store dagen.
Men så kom april, og Frankrike stengte ned for tredje gang. Dermed utsatte vi til oktober, og kontinentet vårt så endelig ut til å være på bedringens vei. Likevel kom avslagene på løpende bånd, og både Julien og jeg begynte litt etter litt å gi opp troen på at vi noensinne ville komme i mål. Det som skuffer meg aller mest der jeg sitter midt oppi denne situasjonen, er å vite at jeg har venner som velger å gjøre noe så kjipt som å ikke gi lyd fra seg i det hele tatt. Ja, enkelte har faktisk gått så langt som å ghoste meg, ignorere meg totalt, i stedet for å være ærlige og si at de ikke har mulighet til å reise til Frankrike. Eller at de ikke har lyst, om det er det som er sannheten.
Det første spøkelset meldte sin ankomst lenge før Julien og jeg i det hele tatt hadde planer om å gifte oss. Jeg burde sett det røde flagget som veivet over henne allerede den gang. Det var en iskald vinterkveld i Oslo, jeg hadde kommet på besøk fra Frankrike for å tilbringe to netter i den norske hovedstaden, byen som i flere år av mitt unge voksne liv var mitt hjem før jeg flyttet videre til det store utland. I flere uker, helt til dagen før avreise, hadde vi sendt meldinger til hverandre, skrevet hvor mye vi gledet oss til å sees igjen. Vi hadde avtalt en dato som passet henne, og jeg gledet meg til å høre mer om hennes hverdag, hennes tanker og drømmer og alt som hadde hendt siden sist. Hun hadde jo tross alt vært ei av mine beste venninner i flere år. Ei venninne som jeg elsket å grille sammen med i ulike parker på varme sommerdager, ei venninne jeg elsket å dra ut for å danse sammen med på Grünerløkka. Jeg vil aldri glemme de hyggelige ost, kjeks og vinkveldene og hvordan vi hver eneste fredag etter jobb møttes for å spise på en restaurant hvor vi begge var småforelsket i den svenske servitøren.
Etter at jeg flyttet til Frankrike, sørget vi for å møtes minst en kveld hver eneste gang jeg kom på besøk til Norge. Jeg tok meg tid til å dra til Oslo blant annet for å møte henne, fordi jeg savnet vennskapet vårt, jeg savnet vanene våre. Men så kom den kalde vinterkvelden, jeg satt på hotellrommet og ventet på svar på mine siste to meldinger. Timene gikk og jeg fikk ingen svar, ikke før sent på kvelden, altfor sent for kafeer og restauranter. Hun skrev at hun ikke hadde sett meldingen(e), og at hun var trøtt og heller ville legge seg.
Og så kom året da vi skulle feire bryllup, altså i fjor. Jeg tok kontakt med henne før vi sendte ut invitasjonene, og spurte om hun hadde lyst til å komme, noe hun mente hun absolutt ville, på en måte, men det kunne dessverre bli vanskelig for henne som har katt, sa hun. Noen ville jo bli nødt til å ta seg av katten hennes mens hun var bortreist. Dette kunne ha endt opp som en begrunnelse for avslag på selve invitasjonen, men den fikk jeg faktisk ingen svar på i det hele tatt. Hverken første eller andre gang.
Spøkelser har det vært flere av, og de to andre er kanskje enda verre enn dette eksempelet, ettersom det ikke har vært grenser for hvor mye de har gledet seg til å besøke meg, se leiligheten jeg bor i, feire bryllupet mitt og skape nye minner sammen. De har vært overivrige og kjærligheten har tatt så mye plass at den tydeligvis har sprukket, for den siste måneden har hverken den ene eller den andre gitt lyd fra seg. Ingen svar på meldinger, ingen svar på invitasjonen, ingenting.
I morgen og hele resten av helgen og ikke minst helgen etterpå, skal jeg skåle for alle de andre. De som kommer, de som ønsker å komme og de som gjerne skulle ha kommet men ikke har mulighet. Alle som i det minste ga meg et svar. Man kan nemlig ikke stave kjærlighet uten ærlighet.
