Sjokoladebitene drysset ned fra baksten og smeltet seg fast i dongeristoffet. Klærne mine så ikke ut, jeg så ut som om jeg hadde hatt et uhell, som om jeg ikke hadde rukket frem til toalettet før det var for sent. Bare mine foreldre og jeg visste sannheten, at jeg ikke klarte å spise sjokoladescones på en benk ved bukta uten å søle som et lite barn.

Etter en fredagsettermiddag på Søgne Gamle Prestegård og en kveld ved Høllen brygge, dro vi altså med scones og leskedrikker til paradisbukta for å slappe av i fredelige omgivelser og nyte vår siste lørdag sammen. Fra benken kunne vi skimte mennesker på båttur, de var så langt unna at de lignet små figurer i lekebåter, vi så dem suse forbi på det store blå vannet.

Jeg hadde et ønske om å bade, men vi badet ikke ved bukta, vi badet ikke før et par timer senere.

Værmeldingen lovet sol og klar himmel hele resten av dagen. En liten badetur like før middag hørtes derfor ut som en strålende idé. Vi kjørte tilbake til Airbnb-leiligheten, hvor jeg endelig fikk vrengt av meg mine tilgrisete kortbukser og skiftet til rene klær med badetøy under klærne.

Sammen med min mor spaserte jeg ned til Høllesanden med en pose full av nødvendigheter, det vil si, ei stor flaske vann, solkrem og solbriller. I posen lå også to store strandhåndklær, det ene en suvenir fra badeferie i Polen. Jeg gledet meg til å få litt farge på huden, en siste smak av sommerglød før høstens ankomst.

Det er morsomt hvordan jeg fortsatt, etter å ha bodd nærmere fire år i Sør-Frankrike, har denne trangen til å klore meg fast til hvert eneste sekund av enhver solskinnsdag, klamre meg til varmen og grue meg til mørkets fall. Jeg, som i skrivende stund, en sen septemberdag, sitter på egen terrasse og smører meg inn med faktor femti og nyter varmegradene.

Jeg har alltid elsket vår og sommer, og samtidig hatt et lunkent forhold til høst og vinter, spesielt førstnevnte, ettersom vinteren i det minste byr på juledekorasjoner, sjokoladekalender, grantrær med flotte julekuler og pent belyste sentrumsgater. Her i Toulouse rekker ikke høsten å bli ordentlig flerfarget, hos oss går løvbladene fra å være grønne til å farges brune omtrent umiddelbart. Landskapet endres fra å være fargerikt og frodig til å bli brunt og dødt på et blunk.

Vi var ikke de eneste som hadde tatt turen til Høllesanden på dette tidspunktet, vi var heller ikke de eneste som var kommet for å bade. Likevel var atmosfæren så fredelig, så behagelig, nesten som å være helt alene, bare vi to. Det kalde vannet nådde meg til knærne, mine føtter var godt plantet i den fløyelsmyke sanden. Mens jeg stod der med sand mellom tærne og tittet på vannet som glitret i sola, tenkte jeg tilbake på min siste søndag i Frankrike, to dager før jeg dro på ferie til Norge, da jeg sammen med Julien og to venninner dro på dagstur til Narbonne for å bade ved Middelhavskysten.

Jeg bestemte meg for å gjøre det samme som jeg gjorde den søndagen, senke kroppen ned i vannet og sette den bikinikledde rumpa i sanden. Jeg liker å la fiskene svømme nysgjerrig rundt meg mens jeg selv observerer både fisk og folk, jeg liker å være i ett med naturen. Vanntemperaturen på det norske sørland er selvfølgelig en helt annen enn den i Sør-Frankrike, men det gjorde meg ingenting. Det eneste som betydde noe for meg var å kunne nyte en vakker sommerdag sammen med mennesker jeg er glad i. Nyte været, naturen, le av alt og ingenting, være så fri som det går an å bli. Med eller uten sjokoladesøl på klærne.

Vi pakket bilen neste morgen og satte kursen hjemover mot Stavanger, men tok oss først en svipptur til Lindesnes Fyr før vi deretter dro til Flekkefjord for å spise lunsj. Mer om det i neste innlegg, i det som vil bli mitt siste reisebrev fra det månedslange besøket i Norge.