Vaksinedoser og tirsdagskos

Jeg teller ned dagene til vaksinedose nummer to, deretter teller jeg videre sju dager frem i tid, til min etterlengtede hjemreise. Hjem til Norge, hjem til Stavanger, hjem til mamma.

Min første dose med Pfizer ble satt den åttende juni, ikke her i Toulouse men i en liten by på utkanten, Castanet-Tolosan, en by jeg aldri tidligere hadde ofret en tanke, byen som ønsket meg og mitt vaksinebehov velkommen, mens det i Toulouse var umulig å få time. Julien og jeg hadde dessuten fått besøk av hans foreldre bare noen dager tidligere, de hadde kommet med bil og ville dermed kunne kjøre meg til et hvilket som helst vaksinesenter i regionen.

Å bli vaksinert hadde jeg faktisk gledet meg til, men jeg var likevel svært nervøs. Jeg var faktisk livredd. Redd for at vaksineringen skulle bli en ekkel og upersonlig opplevelse hvor sykepleierne går på autopilot og man blir flyttet fra et rom til det neste for å fylle ut papirer, sitte på en stol og vente, flytte seg til en annen stol for å bli vaksinert, og deretter bli henvist til en ny stol hvor man venter enda litt lenger før man endelig er ute av stolleken. Slik ble det ikke for min del.

Etter å ha fylt ut papirer og nevnt at jeg en sjelden gang har reagert på medikamenter ved å få eksemutbrudd, ble jeg sittende og prate med en lege som var til stede nettopp for å roe nervene til de oppmøtte og besvare eventuelle spørsmål om vaksinen. Også sykepleieren, ei eldre dame som hadde pyntet seg med kjole og høye hæler, tok seg tid til å snakke med alle som ønsket det.

Etter et smertefritt stikk og ikke en eneste bivirkning, tok jeg svigerforeldrene mine med meg på spasertur fra det lille vaksinesenteret ved innsjøen og videre langs Canal du Midi, kanalen som også renner gjennom Toulouse. Solstrålene varmet med tretti grader, og skyggen fra trærne som hang bøyd over kanalen var vår eneste redning fra å bli solbrent. Planen var å feire overstått vaksinedose med en liten lunsj på L’Ecluse de Castanet, en restaurant som ligger like ved siden av en av de mange slusene i kanalen som tilhører UNESCOs verdensarvliste.

Spaserturen langs kanalen var nydelig, et fredelig område fullt av frodig natur og fugleliv, nydelig var også utsikten fra uteserveringen til restauranten ved sluseanlegget.

En enorm salat ble plassert foran meg på bordet, salat med grillede grønnsaker, marinerte tomater og deilig burrata, det hele toppet med syrlig balsamico. Vi nøt måltidet, finværet og for en gangs skyld en optimisme for fremtiden.

Tanken på at jeg snart skulle hjem på besøk til Norge gjorde meg overlykkelig. En lykke som snart skulle snu og erstattes med frustrasjon, det øyeblikket jeg innså at jeg ikke kunne dra utenlands før også min andre vaksinedose var overstått. Logisk, ville nok folk flest ha sagt, men logikk er vel det siste man bryr seg om når man hopper rundt i lykkerus og gleder seg til det man har lengtet etter i to år.

La meg nå spole frem i tid til slutten av juni…

Jeg skulle egentlig ha reist til Norge den tredevte, og hadde derfor reservert bord (flere uker i forveien) på en Michelinstjerne-restaurant, også i Castanet-Tolosan, hvor min bedre halvdel og jeg skulle kose oss med en siste middag sammen før min avreise, min månedslange norgesferie.

Men ferien, den hadde nå blitt utsatt til slutten av juli, og vår stjernemiddag på La Table des Merville var ikke lenger en siste romantisk aften før kyssing og klemming foran inngangspartiet til flyplassen. Den var i stedet en tilfeldig glamorøs tirsdag før en vanlig onsdag.

For min del kunne gjerne hver eneste tirsdag vært en glamorøs tirsdag, med finere tøy, dyrere parfyme og bedre mat. Castanet-Tolosan imponerte dessuten igjen, denne gang med sine kunstverk på fat, en fabelaktig åtte-retters middag med god vin og en ferskenbasert cocktail til apéritif.

Vi skålte med våre ferskendrinker, “skål for oss, skål for kjærligheten”, før servitøren introduserte oss for kveldens første rett, kald suppe med agurk og selleri, med et luftig lag chèvremousse. Suppen ble servert ved siden av kroketter med kjøttfyll og tilhørende parmesansaus.

Neste rett var forkledd som kaffe og chocolatine, en typisk fransk frokost i miniatyrversjon. Vi lot oss overraske av kaffekoppenes deilige smaker av foie gras, skogsopp og, ja, kaffe. Den bittelille baksten inneholdt forresten fiken og ikke sjokolade.

Tunfiskcarpaccio med ingefær, bringebær og quinoa ble vår neste smaksopplevelse, og for første gang i mitt liv har jeg klart å like smaken av tunfisk. Også vår neste rett kom fra havet, ørnefisk med sort trøffel, sitronkrem og ceviche med lime.

Deretter var det tid før oksekjøtt, røkt biff med kremet artisjokk, før vi fikk servert noe som visuelt kunne ligne en dessert, men derimot var en ost, en rocamadour (chèvre) med grillet aprikos og nøtter.

Kveldens første dessert bar navnet “Overraskelse fra Benjamin”, sorbet av yuzu (sitrusfrukt) på en seng av cornflakes og honning. Våre smaksløker reiste videre på sin oppdagelsesferd, fra en frisk og smakfull overraskelse til en dessert så fantastisk at jeg gjerne kunne ha spist to porsjoner til. Fløyelsmyk sjokolade, peanøttmousse og deilig mandel-is, en himmelsk anslutning på vår glamorøse tirsdag i Castanet-Tolosan.

Leave a Reply