Mai var nådd sin ende, vi ønsket juni velkommen. En siste dag før hjemreise, en siste natt i ei annen seng enn vår egen. En bittersøt følelse, et hode fullt av tanker. Den søte gleden over det som har vært, blandet med bekymringene rundt det som kommer. Bitter er alltid tanken på virkeligheten, den som venter like rundt hjørnet som en bakrus i ferd med å slå inn etter en fantastisk fest full av gylne bobler og høylydt latter og sang.

Jeg kan ikke nekte for at jeg savner en god fest. Fest og festivaler, ingen ord kan beskrive hvor høyt jeg savner å tilbringe lange dager og kvelder på en gressplen full av musikkscener, øltelt og foodtrucks.

Solbrent og sår, smurte jeg inn mine røde armer, hender og bryst med en krem som Julien tidlig på morgenkvisten hadde gått for å kjøpe på apoteket. Bilferiens siste natt skulle vi tilbringe på en Bed & Breakfast ute på landet, i nærheten av Cognac, byen hvor ferien startet over to uker tidligere.

For å bryte opp den to timer lange kjøreturen fra île d’Oléron, bestemte vi oss for å besøke Jonzac for å se byens viktigste monument, et vakkert slott med høye middelaldertårn. Slike slott finnes det mange av i Frankrike, over hele landet. Uansett hvor vi befinner oss vil vi alltid være i nærheten av historiske arkitekturperler, enten det er et oppusset château, privateid eller offentlig, eller ruinene etter gammel fransk historie.

Fra Jonzac kjørte vi direkte til vårt siste overnattingssted med et håp om å få lov til å sjekke inn litt tidligere enn planlagt. Det fikk vi ikke.

I et område fullt av drueranker, åkre, skog og med beliggenhet like ved en liten innsjø, stod vi der som to spørsmålstegn. Med bilen parkert, stod vi ved innkjørselen til Les Camélias, en Bed & Breakfast som vi aldri ville ha oppdaget hadde det ikke vært for det digitale gavekortet som vi fikk til jul, et gavekort på opplevelser og overnattinger i de rurale delene av Frankrike.

Innsjekk klokka fire, sa eierne, et eldre ektepar. Julien ville vite om det kanskje likevel var greit å sjekke inn et kvarter, ti minutter tidligere. Eierne ristet på hodet.

De spurte hvor jeg kom fra og gjetter både Ukraina og Nederland før jeg rakk å si Norge. Med et smil sa de deretter at de syntes det var koselig med besøk av en “jeune femme norvégienne“, ung norsk kvinne.

Jeg fikk høre at de for tjue år siden ble kjent med en norsk familie, eller var de kanskje finske. Paret spurte meg om snøen faller også på sommertid i Norge, om nordlyset er synlig over hele landet, året rundt. Om vi lever i evig mørketid, selv på sommeren. Som om jeg skulle vært en ambassadør for Norge, ble jeg stående og knuse myter som andre nasjoner har om hjemlandet mitt. Jo, huden vår kan faktisk bli brun i sola. Nei, vi spiser ikke laks hele tiden, og nei, vi snakker ikke tysk i Norge. Innsjekk klokka fire, minnet eierne før de smilte høflig og vinket oss av sted. Hva skulle vi finne på i mellomtiden?

Jo, vi satte oss i bilen og kjørte ni kilometer nordover til Barbezieux-Saint-Hilaire for å se dagens andre middelalderslott, et slott like vakkert som det forrige. Slottets lille park var full av humler og bier som samlet nektar og pollen fra de mange blomstene som kommunen hadde plantet. Vi satte oss på en benk og studerte de arbeidende insektene. Tiden ble omsider moden for innsjekk.

Rommet var som forventet, rent og ryddig, interiøret noe umoderne, men koselig på sin egen måte. Det som derimot ikke kom som forventet, var den enorme mengden alkohol som vi fikk servert utover kvelden.

Halv åtte satte vi oss tilbords sammen med det andre paret som overnattet på Les Camélias samtidig som oss, et ektepar på alder med våre foreldre. Kvelden ble åpnet med et bang, et stort glass Schweppes sitron med en generøs mengde hjemmebrygget cognac blandet inn med brusen.

Deretter var det tid for vin, også denne svært lokal, servert sammen med kveldens forrett, spekeskinke og melon. Mellom forrett og hovedrett fikk vi enda mer vin, deretter ei ny flaske vin sammen med andefileten og de pannestekte potetene. Vin fikk vi også servert med ostefatet og til slutt en likør sammen med kveldens dessert, crumble med bringebær.

Da vi til slutt gikk opp trappene og tilbake til rommet for å legge oss, sa Julien noe jeg så og si aldri hører ham si. “Kristine, jeg er full.”

Bilferiens siste overnatting ble med andre ord avsluttet på (litt for) festlig vis.