Fra den fargerike kunstnerlandsbyen i Château-d’Oléron, kjørte vi videre helt til øyas nordligste punkt, til fyret i Chassiron, for å ha noe å se, noe å gjøre, for å slå ihjel litt tid før vi endelig ville få lov til å sjekke inn på hytta i fiskerlandsbyen La Cotinière.

Området var fullt av mennesker, for det meste pensjonister. Vi spaserte gjennom den lille hagen som omkranset fyret, en hage full av roser og drueranker, før vi beveget oss videre til utsikten mot bølgene.

Han spurte meg om jeg tenker på hjembyen når jeg ser ut mot havet, om lyden av bølger som slår mot land gir meg en følelse av hjemlengsel. Jeg holdt mine armer ekstra godt rundt ham, mitt høyre kinn hvilende på hans bryst.

“I sommer skal jeg komme meg hjem om det så er det siste jeg gjør” sa jeg med en bestemt tone, vel vitende at jeg sa nøyaktig det samme både i fjor sommer, høst, vinter og tidligere i vår. Denne bilferien langs den franske vestkysten var på mange måter en virkelighetsflukt, men den kunne ikke ha kommet på et bedre tidspunkt, en tid hvor hele livet står på pause, hvor jeg venter på å få reise til hjemlandet, jeg venter på å flytte inn i ny leilighet, jeg venter på å bli fullvaksinert. En tid hvor jeg aktivt søker jobber, mens jeg egentlig drømmer om å leve av å skrive. Parallelt har jeg derfor sendt mitt manus til de som vil avgjøre om jeg har det som skal til for å få forfatterdrømmen oppfylt. De som enten vil løfte meg eller knuse meg, før jeg igjen vil reise meg og skrive nytt manus, igjen og igjen til jeg får det til.

Mitt blikk fulgte bølgenes bevegelse, det store blå Atlanterhavet, så stort og så voldsomt, nesten skremmende, men likevel så vakkert. Julien avbrøt mine tanker, “snu deg” befalte han. Uten å skjønne hvorfor, gjorde jeg som han sa. Fra bukselomma dro han frem mobiltelefonen sin, “cheeeeese” sa vi i kor, før vi begge brøt ut i latter da vi på skjermen så at fyret i bakgrunnen stakk opp fra hodet mitt som om jeg skulle vært en enhjørning.

Klokka fire var det endelig tid for innsjekk, tid for å kjøre de atten kilometerne sørover til La Cotinière, til den lille hytta hvor vi skulle sove de neste to nettene, hvor Julien skulle kose seg med østers ute på terrassen, mens jeg selv skulle spise spekemat. Vi skulle drikke hvitvin og slappe av, han og jeg og de tre kaktusene som hadde fulgt med på reisen helt siden jeg fikk dem i bursdagspresang fra gamingvennen til Julien.

Vel fremme i La Cotinière, parkerte vi bilen under et stort tre og bar med oss kun det aller mest nødvendige inn på den bittelille hytta med trang stue og kjøkkenkrok og en hems over stua. Til vår store fornøyelse hadde temperaturen steget betraktelig utover ettermiddagen. Været var blitt så varmt og fint at vi kunne skifte til kortbukser før vi dro ut for å handle matvarer og se på båtene i havna.

Vi besøkte et fisketorg hvor Julien handlet østers, før jeg selv kjøpte spekeskinke fra en delikatessebutikk og vin fra et lite supermarked, en typisk badeby-kolonial hvor man både får kjøpt stygge suvenirsmykker, badering, bikini og alt som står på handlelista til kveldens enkle kokkelering.

Før vi dro tilbake til hytta, gikk vi et siste ærend innom et stort bakeri med et likevel svært begrenset utvalg. Baguettene var tynne og rare, ikke store og fyldige som hos vårt faste bakeri i nabolaget hjemme. Andre brødsorter var enten utsolgt eller aldri blitt laget i det hele tatt.

Med rare baguetter, østers, vin og spekemat på terrassebordet, feiret vi vår første kveld på den trivelige ferieøya som heter Île d’Oléron. Vi så frem til å tilbringe neste dag, hele dagen, på sykkeltur.

Hvordan det gikk, vil jeg fortelle alt om i neste innlegg.