Vi våknet til en helligdag, som jo også var dagen etter min fødselsdag, dagen da jeg trodde jeg skulle bli levende begravd i en hage full av kaktuser, men kaktuser fikk jeg i stedet i bursdagspresang, sammen med en natt på hotell med massasje og middag.

Bilferien vår var fortsatt fem netter unna sin ende, og bagasjen ble nok en gang pakket. Vi tok heisen ned til restauranten for å spise frokost ved et dukkledd bord med utsikt mot havet. Appelsinjuice og cappuccino, brioche og croissanter og pain aux raisins, baguetter og yoghurt og fruktsalat, jeg spiste mye, altfor mye, noe som resulterte i at jeg ble kvalm like etter frokost.

Klokka må ha vært rundt to da vi ankom La Rochelle og fikk nøklene til vår nye airbnb i hjertet av byens sentrum. Huseieren overrasket oss med brioche på kjøkkenbenken og håndklekunst på sengekanten, og vi fikk samtidig nøkler til syklene hennes, i tilfelle vi skulle få tid til å dra på sykkeltur i løpet av det korte oppholdet i byen.

Etter å ha pakket ut matvarer fra kjølebagen, trasket vi nedover bygatene, ned til den historiske havna med sine to middelaldertårn, Tour de la Chaîne og Tour Saint-Nicolas, som vokter inngangen til havna.

En ekstrem hodepine ødela motivasjonen min til å ville gjøre noe som helst annet enn å sette meg på en benk og titte på båter og bølger, jeg ville drikke store mengder iskaldt vann og synes synd på meg selv og min egen smerte. I årevis har jeg sagt at jeg må huske å pakke med meg paracet i kofferten, men gang på gang glemmer jeg både smertestillende, imodium og plaster, alt det man ikke innser at man vil få bruk for før nøden melder seg. Slik som på denne helligdagen hvor alle byens apoteker holdt stengt.

Julien hadde lyst til å ta seg en pils på uteserveringen til en rockebar, og jeg gikk noe motvillig med på å holde ham med selskap. Lyden av metallmusikk var det siste hodet mitt ønsket seg akkurat der og da, men det varmet å se hvor glad det gjorde ham å sitte der med en halvliter i den ene hånda og motsatt hånd trommende i takt med musikken. Selv drakk jeg både brus og vann, og så frem til å krype tidlig til køys med et håp om å våkne uthvilt neste morgen, klar for å dra på båttur for å se Fort Boyard, den ikoniske festningen hvor TV-programmet “Fangene på Fortet” ble filmet i sin tid. Den franske versjonen, originalversjonen, er fortsatt like populær i dag som for tjue år siden, selv om konseptet har fått en liten oppgradering det siste tiåret.

Fra havna, til rockebaren og videre til handlegatene, nysgjerrig lot vi våre blikk vandre mens vi smilte begeistret. En by full av vakre buer er hvordan jeg best kan beskrive sentrumskjernen i La Rochelle, det vil si, den delen av sentrum som ikke ligger som et smykke rundt båthavna, slik som mange av byens restauranter og barer gjør. Hus bygget over buede passasjer, passasjer fulle av butikker og kafeer. Fra gate til gate, kvartal til kvartal, slike flotte passasjer prydet store deler av byens sentrum.

Det tok ikke lang tid fra vi entret leiligheten til jeg gikk og la meg. Som om jeg hadde ligget for døden, kom Julien inn på soverommet med en iskald våt vaskeklut som han trykket mot pannen min. Han plasserte ei flaske vann på gulvet ved siden av senga og holdt meg i hånda.

Da jeg våknet neste morgen, var hodepinen heldigvis borte. Både han og jeg var dermed klare for båttur og “Fangene på Fortet”. Og et nydelig måltid på restaurant.