Italia vant Eurovision og jeg la meg deretter til å sove med et hode fullt av tanker rundt bursdagsfeiringen jeg hadde i vente. Jeg ble liggende og tenke på både pakking og utsjekk fra leiligheten i Vannes, og på hvor merkelig det var at vi på formiddagen skulle ta oss en svipptur innom en fyr som Julien kjente fra et zombiespill på internett, for å hente en Aloe Vera. Nei, dette er ikke kode for kjøp og salg av noe ulovlig. Vi skulle faktisk hente en kaktus hos en ukjent fyr fra internett. Og den skulle jeg få gratis på bursdagen min.

Mellom skyting av zombier og krigføring mot andre allianser, hadde nemlig Julien fått vite at hans nye gamervenn hadde en enorm samling av sukkulenter både i eget drivhus og hage. En mann lidenskapelig opptatt av kaktuser, som visstnok kunne gi meg noe Julien visste jeg hadde ønsket meg lenge. En Aloe Vera.

Etter frokost og rydding, dro vi bagasjen med oss til bilen og kjørte den lille timen det tok å komme frem til kaktusmannens hjem. Fantasien satte ingen grenser der jeg så for meg de verst tenkelige scenarier de siste minuttene før vi nådde frem til hans adresse. Bildene i hodet ble ikke færre, da denne ukjente mannen ledet oss inn døra til et hus som var under totalrenovering med alt av møbler skjult under dekkplast. Jeg så for meg scener fra ulike skrekkfilmer og fryktet at disse kaktusene bare ble brukt som et lokkemiddel, at vi nå skulle bli bundet fast og torturert og gravd ned i hagen.

Heldigvis tok jeg feil, for kaktusmannen skulle vise seg å være helt ufarlig, han var faktisk utrolig hyggelig. Vi ble sittende og prate i godt over en time før han tok oss med til drivhuset for å vise oss sine mange sukkulenter og gi meg en Aloe Vera, som lovet. To såkalte ghosty’s fikk jeg også med meg, alt sammen gratis, ettersom han hadde så mange at han ikke lenger visste hvor han skulle gjøre av dem.

Fra kaktusmannens hus (jeg fikk aldri med meg hva han heter), dro vi videre til Sables-d’Olonne, hvor vi på Atlantic Hotel & Spa skulle feire fødselsdagen min med massasje og med middag på hotellets restaurant.

Da vi nådde frem til spahotellet, kunne jeg trygt si at været ikke imponerte meg. Grå skyer og kraftige vindkast, et trist syn som ikke lignet postkortbildet av de hvite sandstrendene, det som Sables-d’Olonne tross alt er kjent for. Heldigvis var vi ikke kommet for strendenes skyld, eller for å være utendørs i det hele tatt.

Etter å ha sjekket inn på hotellet og fått tildelt rom, tok det ikke lang tid før vi skiftet til badetøy og prøvde både de hvite tøflene og badekåpene som lå på sengekanten, klare til å bli tatt i bruk enten ved bassengkanten eller ved spaavdelingen.

Vi tilbrakte rikelig med tid i svømmebassenget før vi deretter nøt en parmassasje som var så avslappende at jeg fint kunne ha sovnet der jeg lå på massasjebenken. Men jeg sovnet ikke, og jeg la meg heller ikke til å hvile etter å ha subbet over korridorgulvet med tøfler og badekåpe, tilbake til rommet hvor vi i rundt en times tid ville sitte og vente til tiden var inne for å bevege oss ned til restauranten.

Jeg trodde jeg hadde god tid da jeg hoppet i dusjen og vasket både kroppen og håret, jeg trodde jeg hadde rikelig med tid til å sminke mine øyne og til å føne hårlokkene. Men tiden rant ut, og i et hektisk øyeblikk revnet jeg strømpebuksene som jeg skulle bruke under den røde minikjolen.

Å gå uten strømpebukser var uansett et bedre alternativ enn å gå med nylon revnet fra hofta til kneet. Jeg følte meg naken sammenlignet med alle de andre gjestene i restauranten, nakne legger og lår, nakne føtter i små pumps. Naken, men absolutt ikke kald. Temperaturen i lokalet var behagelig.

Champagne og vin, jeg hygget meg med innbakt ost til forrett, biff til hovedrett og en deilig dessert med sjokolade og krokan til dessert. Bursdagsfeiringen ble avsluttet med et smil. Og en fornøyd magesekk. Allerede neste dag dro vi videre, en route til La Rochelle.