Like før klokka ni, gikk vi ut døra med regnjakker og kamera, for å spasere den tre kilometer lange strekningen fra sentrum av Vannes til havna hvor turistbåtene lå til kai. Med billetter til sightseeingcruise langs Morbihan-bukta var vi klare for å fra avstand se både île-aux-Moines, som oversatt til norsk betyr munkøya (selv om øya faktisk aldri har vært bebodd av munker), og île-d’Arz, en øy hvor sjøfolk tidligere slo seg til ro etter å ha vært ute på reise, noe som har gitt øya kallenavnet “kapteinenes øy”.
Da vi sammen med de andre passasjerene først gikk om bord på båten, fantes det ikke en eneste person som ville sitte inne i kabinen, alle ville opp på taket, ut i frisk luft. Julien og jeg satte oss på bakerste rad, like foran det store franske flagget som pyntet båten og veivet i vinden i blått, hvitt og rødt.
Kapteinen fortalte over høyttalerne at det rosa huset vi snart skulle passere, var et symbolsk hus, et kjennetegn for sjøfolk på vei inn til havna i Vannes, et hus som aldri noensinne ville få lov til å bli malt i en annen farge enn nettopp rosa.
Jeg fotograferte både det rosa huset og de mange båtene vi passerte på vår ferd, og da vi nådde frem til de to øyene hvor enkelte av de andre passasjerene hadde valgt å stige i land, fotograferte jeg også kaia. På dette tidspunktet satt vi helt alene der oppe på taket, noe vi hadde gjort helt siden folk flest tok beina fatt og løp inn til kabinen da det midt under båtturen begynte å hagle.
Hagl ble etter kort tid byttet ut med småyr, før sola tittet frem og tørket de våte setene. Til vår store glede forble himmelen blå og skyene ble stadig færre. Mot slutten av båtturen bestemte flere seg for å vende tilbake til sine forlatte seter, setene som et lite øyeblikk ble truffet av både hagl og regn.
Etter båtturen spaserte vi de tre kilometerne tilbake til Airbnb-leiligheten hvor vi ble sittende i sofakroken med kaffe og småkaker foran oss på stuebordet. Min stakkars Julien ble hele resten av ettermiddagen tvunget til å lytte til meg prate med all min entusiasme om Eurovision, som jeg jo i to år hadde ventet på å se. Endelig var dagen kommet, og jeg gledet meg til å sitte klistret til TV-skjermen fra klokka ni til langt på natt, med champagne i glasset og en pose chips i fanget.
Timene i forkant av Eurovision-sendingen, ble tilbrakt på en restaurant i sentrum. Jeg hadde reservert bord for to på den koselige uteserveringen til pannekakehuset Balade en Crêpanie. I den lokale tradisjonens tro, fikk vi servert cider i krus. Vi bestilte crêpes av bokhvete med fyll av ost og kjøtt til middag, simpelt, men utrolig godt.
Husets maskot, en nydelig kattepus, smøg seg rundt fra bord til bord og ba om oppmerksomhet fra alle besøkende. Fra dessertmenyen valgte Julien seg crêpe med peanøtter, sjokolade og karamell, mens jeg selv gikk for en mer voksen variant, flambert crêpe (Grand Marnier) med pannestekte epler. Før vi forlot restauranten spurte jeg hva katten heter, og fikk vite at den heter Nougat.
Portforbudet klokka ni passet meg fint akkurat denne kvelden, vår siste kveld i Vannes, en perfekt unnskyldning for å haste meg tilbake til leiligheten etter middag, bytte ut olabuksene med joggedress mens kanalen som snart skulle vise Eurovision startet festen med en minidokumentar om alle de franske bidragene opp gjennom årene, og til slutt en reportasje om årets kandidat, Barbara Pravi. Voilà, voilà.
Neste dag ble jeg ett år eldre, noe som ikke lenger er gøy når man har passert tretti. Bursdagen min ble i det minste innholdsrik og gøyal, og bilen, den ble full av kaktuser.
