Fra å nyte et lunsjmåltid i Pont-Aven og handle østers fra en oppdretter i Riec-sur-Bélon, dro vi videre til Ploemeur og en Airbnb jeg hadde sett frem til å bli kjent med.
Tårnet hvor vi skulle tilbringe natten heter La Tour du Génie og er hele tjuefem meter høyt. Nettportalen Airbnb er en gullgruve når det gjelder uvanlige, romantiske, kreative og, ja, morsomme overnattingssteder. Jeg må jo selvsagt innrømme at jeg har skrevet en lang, ekstremt lang, ønskeliste bestående av alt mulig rart som å tilbringe en natt i ei grotte, i ei tretopphytte, vindmølle og hobbithule (alle disse eksemplene finnes her i Frankrike). I februar sov og badet vi i en gammel vinkjeller, og nå skulle vi altså overnatte på et fyr.
Vi så frem til å tilbringe kvelden i toppetasjen, han med et fat fullt av flatøsters på bordet, jeg med oliven og marinerte champignoner. Ei flaske hvitvin skulle åpnes for anledningen, og vi skulle spise småkaker til dessert.
Sent på ettermiddagen ankom vi dette fyrtårnet i den lille havnebyen Ploemeur. Julien insisterte på å bære bagasjen opp de mange trappetrinnene på egenhånd, trapper så smale at jeg kunne høre koffertene skrape mot veggen mens han beveget seg oppover i etasjene.
Fra det lille inngangspartiet hvor vi etterlot våre jakker og sko, ledet neste etasje til kjøkkenkrok og et mikroskopisk bad. Et lite spisebord for to og fjernsyn i etasjen over, ei dobbeltseng i neste etasje og til slutt, på toppen av tårnet, rommet som alene var verdt overnattingens pris. En sofa og et tilhørende lite bord stod plassert midt på gulvet, omringet av enorme vinduer og en nydelig panoramautsikt mot Ploemeur og Atlanterhavet. I det fjerne kunne vi også skimte øya Groix, ei øy kjent for sine røde sandstrender.
Før vi dekket på bordet og lente oss tilbake for å nyte utsikten som vi var kommet for å se, tok vi oss en liten tur ned til det lille sentrumsområdet for å kose oss med en liten utepils ved vannkanten og fortsette vår lille feiring av gjenåpningen av uteserveringene, en feiring som uansett ikke kunne vare lenger enn til portforbudets time, klokka ni.
Hvert eneste utested var stappfullt av sultne og tørste mennesker som de siste sju månedene hadde lengtet etter å komme seg ut av sine hjem for å bestille enten et måltid eller et glass sammen med sine nære. Et siste bord var ledig på en utekafé med fin utsikt mot stranden. Vi slang fra oss våre jakker og han spurte meg hva jeg hadde lyst på, hvor jeg da sa at det fristet med en såkalt Monaco.
Vi skålte og pratet, jeg husker ikke om hva, men vi lo og hadde det bedre enn på lenge. Fra en nærbutikk kjøpte vi deretter pålegg til morgendagens frokost, før vi feiret kveldstimene på toppen av tårnet, han med sine østers og jeg med sorte oliven og sopp i tomatmarinade.
Etter å ha kunnet glede oss over en avslappende kveld med utsikt mot det nattebelyste landskapet som lå foran oss, våknet vi til en aktiv start på de sene morgentimene. Både Julien og jeg løp opp og ned trappene for å dekke på til frokost i den ene etasjen og lage kaffe og riste brød i den neste. Vi rakk ikke mer enn en kjapp frokost før utsjekk, vi rakk knapt nok å drikke opp kaffen. Stressnivået var på høygir der vi ryddet og pakket og klatret opp og ned mellom etasjene.
Vi fikk et kort men spennende opphold i Ploemeur, og var etter mye stress og mange trappetrinn, klare for å reise sekstifire kilometer østover til byen Vannes, en nydelig by som jeg gleder meg til å fortelle alt om i neste oppdatering.
