Å forlate Concarneau var faktisk helt greit, etter å ha sovet tre netter i en knirkende seng og dusjet i en dusj som ikke fungerte helt som den skulle. Datoen var nittende mai, den store gjenåpningen av byens uteserveringer, og jeg hadde forsøkt både via telefon og epost å reservere bord på en restaurant like utenfor byens sentrum, en fiskerestaurant som mine svigerforeldre mente vi absolutt måtte besøke om muligheten var der. Denne anbefalingen var bygget på ren nostalgi. De hadde nemlig hygget seg med vin og et nydelig måltid på nettopp denne restauranten i år 2002, lenge før jeg i det hele tatt var myndig.
Restauranten lever fortsatt, men etter å ha lagt igjen både beskjed på telefonsvareren og aldri fått svar på mailen jeg sendte, ga jeg til slutt opp på å gå i fotsporene til svigers, og krysset heller fingrene for at vi ville få bord et annet sted.
Med tomme magesekker og håpefulle smaksløker dro vi videre til landsbyen Pont-Aven for å gjøre det turister gjør best, fotografere landskap, arkitektur og til slutt, matrettene vi fikk servert da vi til vår store glede fikk bord på en uteservering.
Spisestedet het Le Café Noir, og vil for evig bli husket som stedet hvor Julien fikk sin første utepils på over et halvt år, og jeg min første cider. Vi bestilte begge gnocchi med ristet bokhvete og bacon i Guinness-saus til forrett, før han deretter fikk servert en deilig porsjon ramen mens jeg nøt en fiskegrateng (brandade de morue) med fennikel til hovedrett.
Ingen av oss hadde plass til dessert, noe som kanskje var like greit ettersom vi senere skulle sjekke inn og overnatte i et fyrtårn hvor vi fra tidlig kveld til de sene morgentimene ville klatre opp og ned de mange trappetrinnene mellom tårnets små rom. Tanken på å være stappmett og i full trappeaktivitet hørtes rett og slett ut som et grusomt luksusproblem akkurat der og da.
Etter vår velsmakende lunsj ute i sola, tok vi oss en spasertur gjennom landsbyen, fra den ene siden av L’Aven-elven til den andre, med en svipptur innom et biscuiterie hvor vi handlet vaniljekjeks og karameller, søte suvenirer som vi senere ville ta med oss hjem til Toulouse for å dele med våre venner.
I løpet av både spaserturen og kjekshandelen, hadde jeg rukket å få fire ubesvarte anrop på mobiltelefonen, alle fra samme nummer. Jeg lyttet til de to nye beskjedene som vedkommende hadde lagt igjen på mobilsvar, og kunne knapt tro det jeg hørte. Et tungt sukk var det første jeg klarte å få frem, før jeg fortalte Julien hvem som desperat hadde forsøkt å få tak i meg.
Restauranten i Concarneau, den jeg i flere dager hadde prøvd å kontakte, de som aldri tok telefonen da jeg ringte dem, de som aldri besvarte mine beskjeder, de hadde nå våknet til live. Og de lurte på hvor i huleste det hadde blitt av meg.
Jeg lot være å ringe dem opp igjen, selv om jeg kanskje burde ha gjort det. Vi dro i stedet videre til Riec-sur-Bélon, et tettsted ved elven Bélon, kjent for oppdrett av flatøsters, en delikatesse som Julien har gått fra å hate til å elske i løpet av ett år. Selv tåler jeg ikke skalldyr, og ble derfor stående på sidelinjen og se på at han handlet, vel vitende at jeg senere ville sitte og glo på både åpning av skjell og slurping av innholdet.
“Er det sant at østers er et afrodisiakum?” spurte jeg dumt, mens vi trasket mot bilen, mitt blikk rettet mot plastposen som han bar i hånda, posen full av sjøluktende østers. En sjølukt som snart skulle fylle bilen. Han flirte, men rister likevel på hodet.
“Jeg merker ingen forskjell, gjør du?”
Etter vårt lille ærend i Bélon, etter å ha studert de ulike båtene i havna og latt nysgjerrigheten føre våre blikk til østersbassengene, satte vi oss i bilen og lot GPSen lede oss videre direkte til tårnet i Ploemeur, til vår romantiske aften i en Airbnb litt utenom det vanlige.
