Mandag morgen, vi droppet frokost og nøyet oss med hver vår kopp kaffe og ei flaske vann på deling. Bare to timer senere skulle vi spise lunsj hjemme hos min venninne Laurène, sammen med hennes to søstre og mor. Vi hadde ikke sett hverandre siden rådhusbryllupet i september og de følgende dagene, da jeg i stedet for å dra på bryllupsreise tilbrakte tid sammen med henne, mens Julien dro på ferie til den franske sørlandskysten sammen med sine foreldre. En merkelig tid hvor alt ble snudd på hodet, en tid som fortsatt ikke er over.

Aldri har jeg følt meg så ensom som det siste året, med familie og venner og egen kultur langt, langt på avstand. Det var derfor ikke bare fint, men høyst nødvendig å benytte den ene anledningen til å kunne besøke min nærmeste her i Frankrike, den eneste her i landet som kjente meg lenge før jeg flyttet hit, lenge før jeg lærte meg språket og fikk meg fransk bostedsadresse og lokalt mobilnummer. Den eneste her i landet som kjente meg før jeg ble kjæresten til Julien og alle mine venner plutselig ble våre og venninnekvelder ble erstattet med dobbeldates.

En kjøretur på en time og seksten minutter ledet oss fra Airbnb-leiligheten i Concarneau til hennes barndomshjem i Le Folgoët, et midlertidig hjem frem til landets økonomi tar seg opp og bedrifter begynner å rekruttere igjen etter flere perioder med permitteringer og nedstenginger.

Vi kunne ikke bedt om en bedre kulturopplevelse for besøkende i Bretagne enn den vi fikk da vi satte oss tilbords sammen med moren og søstrene i det store murhuset i den lille landsbyen nord for byen Brest. Lillesøster laget crêpes, mor serverte oss cider i tradisjonelle krus, til dessert fikk vi servert den lokale spesialiteten far breton.

Jeg fikk endelig bli kjent med min venninnes hund, en overraskende rolig chihuahua som heter Thalia. Helt siden jeg var et lite barn har jeg elsket hunder, alle hunderaser, og drømt om den dagen jeg endelig vil kunne adoptere en egen følgesvenn som vil klatre opp i fanget mitt og slikke meg på nesetippen, akkurat som lille Thalia gjorde da vi var på besøk.

Etter et hyggelig måltid og fine diskusjoner, dro Julien og jeg ut på en liten biltur sammen med Laurène, for å få med oss noen av de beste severdighetene i nærområdet. Vårt første stoppested ble et lite sted som heter Lilia, verdt et lite besøk for å se det historiske fyrtårnet på øya
‘île Vierge, verdens høyeste tradisjonelle fyrtårn med sine 82 meter, et tårn bygget i 1845.

I tillegg til landemerket ute på jomfruøya, fikk jeg øye på en uforventet overraskelse i den våte sanden som grunnet den lave vannstanden var synlig. Flere båter stod stødig i sanden, langt unna Atlanterhavsbølgene.

Gratulerer med dagen, 17 mai. Hadde det ikke vært for de mange bildene av bunader og norske flagg på sosiale medier, ville jeg ha glemt at alle der hjemme feiret nasjonaldagen nettopp denne mandagen. Selv har jeg ikke vært i Norge i anledning 17. Mai siden 2013, noe jeg synes er vanvittig trist.

Det var derfor gledelig å se denne lille beskjeden skrevet på norsk i fransk sand. Jeg tok meg like greit tid til å besvare gratulasjonen med et lite “takk, det samme” og “Heia Norge” og ble møtt med et smil av en forbipasserende turgåer.

Vi dro videre til Plage du Vougot, en nydelig sandstrand, kritthvit som på en urørt eksotisk øy, før vi avsluttet bilturen med en tur innom Meneham, en gammel, men nylig restaurert landsby full av sjarmerende små steinhus med tykke stråtak.

Gjerne skulle jeg ha tilbrakt hele resten av kvelden sammen med min venninne, hadde det ikke vært for portforbudet klokka sju og reiseveien på en og en halv time. Jeg takket henne for måltidet og for en trivelig ettermiddag, før vi ga hverandre en god klem og krysset fingrene for at vi vil kunne se hverandre igjen i sommer.

En uke gjenstår av bilferien, og jeg legger som vanlig ut oppdateringer hver eneste dag på Instagram. Følg meg gjerne (@kristine.in.france)